Et sammendrag av KonKraft-rapport 6 Olje- og gassvirksomhet i nord
Svolvær, Lofoten
3 Olje- og gassvirksomhet i nord KonKraft-rapport 6 omhandler olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel fra Helgelandskysten og nordover. Hensikten med rapporten er å bidra til et sammenfattet faktagrunnlag for beslutningsprosessene knyttet til åpning av nye leteområder i nord. Norsk petroleumsindustri sysselsetter direkte og indirekte om lag 250 000 arbeidstakere. Den står for en tredjedel av statens inntekter. 90 prosent av næringens overskudd tilfaller den norske stat. I 2009 kommer 119 milliarder kroner på statsbudsjettet direkte fra olje- og gassinntekter. Dette er midler som finansierer veier, barnehager, sykehus og det vi i dag kjenner som velferdsstaten Norge. I tillegg sikrer oljeinntektene våre fremtidige pensjoner. Oljeinntektene har også bidratt til å opprettholde en omfattende distriktsbosetting. Industrien står i dag ved et veiskille. Oljeproduksjonen har falt med 30 prosent siden 2000. Ferske prognoser fra Oljedirektoratet viser at vi i 2013 vil kunne se en halvering i forhold til toppåret. Den samlede produksjonen av olje og gass forventes å falle fra midten av neste tiår. For å bremse utviklingen med fallende produksjon og inntekter, trenger oljeselskapene tilgang til nytt og attraktivt leteareal. Halvparten av produksjonen myndighetene forventer i 2030, er knyttet til ressurser som ennå ikke er påvist. Åpning for petroleumsvirksomhet i nye områder vil bidra til å opprettholde betydelige investeringer og inntekter til fellesskapet samt til en videreutvikling av næringen i den nordlige landsdelen. I rapporten blir det foretatt en gjennomgang av uåpnete områder langs norskekysten fra Helgelandskysten og nordøstover til den russiske grensen. Petroleumsindustrien regner Nordland VI og VII samt Troms II som de mest lovende områdene med tanke på å gjøre store funn som vil kunne bremse fallet i produksjonen. KonKraft-rapport 2, Produksjonsutviklingen på norsk sokkel, har beregnet forventede ressurser for Nordland VI og VII samt Troms II til 3,4 milliarder fat oljeekvivalenter (o.e.).
Mulige utbygginger utenfor Nordland og Sør-Troms Troms II 5 Tromsø 3 Senja Nordland VII 4. Sortland. Stokmarknes. Svolvær Harstad Narvik Nordland VI. Leknes 2 1 Bodø Olje- og gasselskapene har foretatt en prioritering av de områder som regnes som mest lovende: 1 2 3 4 5 Nordland VI Ribbanbassenget Utrøsthøgda nordlige Trænabassenget Nordland VII Midtre/nordlige del Sørlige del Troms II Følgende områder vurderes ikke å være like interessante fra et petroleumsgeologisk ståsted: Eggakanten Kystnært Helgeland Kystnært Barentshav
5 Nordland VI I Nordland VI tas det utgangspunkt i at det gjøres et stort oljefunn, et mellomstort olje- og gassfunn samt noen mindre funn som kan knyttes til disse etter hvert. Et funn i Ribbanbassenget (lokasjon 1 på figuren) vil ligge 100 kilometer fra fastlandet og cirka 100 kilometer fra hovedøyene i Lofoten. Et funn på Utrøsthøgda (lokasjon 2 på figuren) vil ligge 200 kilometer fra fastlandet og cirka 100 kilometer fra Lofoten. Nordland VII For Nordland VII tas det utgangspunkt i at de interessante områdene ligger henholdsvis 60 kilometer fra kysten utenfor Lofoten og 20-40 kilometer fra land utenfor Andøya (lokasjon 3 og 4 i figuren). Rapporten gir som eksempel at det gjøres et stort gassfunn samt et mellomstort olje- og gassfunn. Troms II Lokasjon 5 i Troms II ligger 20-40 kilometer utenfor Senja. Rapporten tar utgangspunkt i at det påvises et mellomstort oljefelt. Feltstørrelser Stort oljefunn: 600-700 millioner fat o.e. (på størrelse med Norne-feltet) Stort gassfunn: 100 milliarder Sm 3 gass (på størrelse med Frigg-feltet) Mellomstore olje- og gassfunn: 200-300 millioner fat o.e. (på størrelse med Njord eller Mikkel-feltet) Utbyggingsløsninger Samlet sett framstår havbunnsutbygginger med ilandføring som et godt alternativ for områdene. En slik løsning vil kunne gi betydelige lokale ringvirkninger, også i form av arbeidsplasser. Havbunnsløsningene er også overtrålbare og påvirker dermed ikke fiskerinæringens virksomhet. Kostnadene ved de ulike alternativene er ikke analysert i rapporten. De viktigste faktorene i forhold til offshoreløsning eller ilandføring, er feltstørrelse og avstand til land. Det er i dag mulig å føre gass over lengre avstander enn olje. Teknologiutviklingen vil bli fokusert slik at olje fra Nordland VI skal kunne ilandføres. En havbunnsutbygging med ilandføring vil kreve et relativt stort ressursgrunnlag for å være lønnsom. Utgangspunktet er at Nordland VI er meget lovende ressursmessig. For mindre felt er det grunn til å tro at offshoreløsninger er mest aktuelt. Teknologiutvikling fram mot tiden for en eventuell utbyggingsbeslutning vil kunne modne en ilandføringsløsning, og det blir derfor lagt til grunn at lokale forventninger om ilandføring vil kunne bli imøtekommet. På norsk sokkel har det i snitt tatt 18 år fra en utvinningstillatelse er gitt til feltet er i produksjon. Dersom det gjøres store funn kan denne tiden kortes ned mot 10-15 år. Store funn gir grunnlag for betydelig teknologiutvikling som vil flytte grensene for hva som i dag er teknologisk og kommersielt gjennomførbart.
Andre uåpnede områder i nord En rekke geografiske områder på norsk sokkel er fortsatt svært lite kartlagt og dermed umodne som mulige petroleumsprovinser. Dette gjelder omstridt område mellom Norge og Russland i Barentshavet, det nordlige Barentshavet, Svalbard, og Jan Mayen. I løpet av de neste årene er det er av stor betydning å skaffe kunnskap om potensialet for olje og gassleting i disse områdene for å bedre myndighetenes og industriens analyse- og beslutningsgrunnlag. Innsamling av nøkkelinformasjon vil minske usikkerheten i ressursanslag slik at innsatsen prioriteres i de områdene som synes å ha størst potensial. Dette bør gjøres av et interessefellesskap mellom myndighetene og oljeselskapene. Det anbefales også at myndighetene på et tidlig stadium fastsetter miljømessige standarder for å operere i disse områdene. Barentshavet Nord Barentshavet har en størrelse på 1,4 millioner km 2, men utgjør bare syv prosent av de totale arktiske havområdene. Av de 72 letebrønnene som er boret i Barentshavet, er ingen å finne i den nordlige delen. Det er også utført 80 vitenskapelige boringer (såkalt grunne boringer) både i det nordlige og sørlige Barentshavet. Resultatene viser at det er gode muligheter for å finne petroleum på flere forskjellige geologiske nivåer også i Barentshavet nord og rundt Svalbard. Omstridt område mot Russland Det omstridte området i Barentshavet mellom Norge og Russland er på omkring 176 000 km 2, et areal 50 prosent større enn Nordland, Troms og Finnmark. Ressursanslagene for omstridt område er meget usikre. Fra russisk hold er det tidligere gitt et ressursanslag på 7,6 milliarder Sm 3, mens andre har publisert anslag på 1.9 milliarder Sm 3. Jan Mayen Kontinentalsokkelen rundt Jan Mayen er norsk og grenser opp mot islandsk sokkel. De norske områdene ved Jan Mayen er ikke åpnet for petroleumsaktivitet. På norsk side antas de geologiske strukturene i vesentlig grad å være like de man finner i de vestlige deler av Vøringbassenget i Norskehavet. Islandske myndigheter utlyste første konsesjonsrunde for olje- og gassvirksomhet på Jan Mayen-ryggen mellom Norge og Island 22. januar 2009. Området ligger sør for Jan Mayen på islandsk kontinentalsokkel og utgjør cirka 40 000 km².
7 Slik foregår petroleumsvirksomheten Innsamling av seismiske data er det viktigste redskapet for å kartlegge forekomster av olje og gass. Forskning viser at seismikk ikke skader fiskebestandene, men skremmeeffekter er noen ganger påvist. For å forebygge mulige konflikter er tidsperiodene der det er åpent for selskapene å samle inn seismikk strengt regulert. Leteboring er eneste sikre metode for å påvise olje og gass. Det norske regelverket krever at all boring skal skje på en mest mulig sikker måte, både i forhold til personell, utstyr og miljø. Myndighetene fastsetter vilkår for når på året leteboring skal tillates, slik at det forebygger konflikt med fiskens gyting, fiskeriaktiviteter og miljø. Null fysiske utslipp til sjø er en særskilt forutsetning for oljeselskapenes aktivitet fra Lofoten og nordover. De særskilte kravene i nord innebærer at alt produsert vann reinjiseres og at ingen utslipp er tillatt utover borekaks fra topphullet ved leteboring. Boreriggene som har vært brukt i den norske delen av Barentshavet er blant de mest moderne. De er bygget for å kunne bore brønner på store vanndyp og under krevende værforhold. Riggene er miljøvennlige, utstyrt for null utslipp til sjø og med lave utslipp av eksosgasser. Utbygging og drift av felt gjøres kan gjøres på mange ulike måter, avhengig av faktorer som størrelsen på ressursene, mulighet for samordning med andre felt, avstand til land og vanndyp. Alle felt er ulike, og det finnes ingen standardløsninger. De tre hovedalternativene for produksjon av olje og gass er bunnfaste plattformer, flytende produksjonssystemer og overtrålbare havbunnssystemer. Transportløsningene for olje og gass er blant annet rørledning direkte fra feltet til eksisterende rørledningsnett, lasting av olje til tankskip på feltet eller eventuelt landterminal for olje og gass og LNG-anlegg.
Nyksund, Vesterålen (Foto: Willy Haraldsen/Scanpix) Ringvirkninger Rapporten presenterer mulige ringvirkninger i tilknytning til eksemplifiserte utbygginger basert på antatte funn. Anslagene bygger på erfaringer som er gjort ved tidligere feltutviklinger på norsk sokkel. Beregningene tar utgangspunkt i to store funn, tre mellomstore samt noen mindre funn, med forutsetninger om ressurser på om lag 2 milliarder fat o.e. Beregninger for driftsfasen viser at sysselsettingseffekten vil kunne variere mellom 1000 og 2000 sysselsatte når ringvirkninger inkluderes. Dette er et vesentlig antall i lokal og regional målestokk, og vil i mange tilfeller kunne innebære et brudd på en trend med fallende befolkningsutvikling. Det vil normalt ta tid for en region å utvikle kapasitet og kompetanse som gjør regionale aktører til attraktive samarbeidspartnere. Omfanget av virkninger er også knyttet til i hvilken grad effekten av etablering av petroleumsvirksomhet forsterkes ved at regionene blir mer attraktive både for næringsvirksomhet og bosetting. Slike effekter avhenger blant annet av offentlige myndigheters tilrettelegging, med utdanningstilbud og infrastruktur som eksempler. Det er også viktig at oljeselskapene legger forholdene til rette for lokale bedrifters utvikling og kvalifisering for oppdrag. Ringvirkninger styrkes samtidig gjennom kontinuerlig drift og aktivitet ved flere utbygginger i regionen. Kristiansund er her et godt eksempel. Etter 30 års virksomhet utgjør den petroleumsrelaterte sysselsettingen 20 prosent av sysselsettingen i kommunen. I Hammerfest har utbyggingen av Snøhvit gitt store ringvirkninger. Fraflytting er i dag snudd slik at befolkningsveksten er positiv. Petroleumsrelatert virksomhet har i løpet av få år blitt en viktig næringssektor for kommunen, både med tanke på inntekter og arbeidsmarked. I dag er nesten ni prosent av sysselsettingen i Hammerfest petroleumsrelatert. Oljenæringen er kunnskapsintensiv, med et relativt høyt utdannelses- og lønnsnivå. Vekst i olje- og gassvirksomheten vil dermed kunne gi økt produktivitet i næringslivet generelt og økt skatteinngang for berørte kommuner. En framtidig utvikling i olje- og gassvirksomheten utenfor Nord-Norge vil måtte skje i forståelse og harmoni med viktige nordnorske næringer som fiskeri og reiseliv.
9 Fiskerinæring og reiseliv Fiskerisektoren har historisk utgjort en viktig bærebjelke for sysselsetting og bosetting i den nordnorske landsdelen. Siden 1990 viser fiskermanntallet en nær halvering i antall personer med fiskeri som hovedyrke i Nord-Norge. Utviklingen ser enda mer dramatisk ut når vi ser på nyrekrutteringen. Unge mennesker velger i stadig mindre grad fiskebåten som arbeidsplass. Færre arbeidsplasser i fiskerinæringen er imidlertid i betydelig grad kompensert gjennom nasjonalt sterk vekst i offentlig sysselsetting, noe som også har kommet våre tre nordligste fylker til gode. Reiselivsnæringen har blitt en stadig viktigere bidragsyter til verdiskaping, sysselsetting og bosetting i Nord-Norge. Dette er en utvikling som vil kunne fortsette, men vil fortsatt preges av en turistsesong med varighet på tre til fire måneder av året. En oversikt over antall overnattingsdøgn ved nordnorske hoteller og overnattingssteder siden årtusenskiftet viser også at yrkesrelatert etterspørsel har vært vel så viktig for verdiskapingen i næringen som inntekter fra turisme. Petroleumsnæringen vil dermed også på dette området kunne spille en viktig rolle i Nord-Norge. Mulig befolkningsutvikling i Vesterålen: Gitt at det gjøres funn antas petroleumsvirksomheten å legge grunnlag for en varig økning i antall sysselsatte på mellom 200 og 450 i Vesterålen. Mulig befolkningsutvikling i Lofoten: Tilsvarende sysselsettingseffekter i Lofoten anslås til mellom 150 og 900. 34 000 Innbyggere 27000 Innbyggere 32 000 23000 30 000 19000 28 000 2008 2020 2030 SSBs fremskrivinger Olje- og gassrelatert tilflytting 15000 2008 2020 2030 SSBs fremskrivinger Olje- og gassrelatert tilflytting For Helgeland og Salten vil petroleumsvirksomheten kunne bidra til i størrelsesorden 150 til 600 nye arbeidsplasser. For Senja-regionen vil en kunne få en samlet sysselsettingseffekt på mellom 150 og 220. I alle regioner vil sysselsettingseffekten oppstå i ulike næringer, men hovedsakelig i privat sektor. Kilde: Statistisk sentralbyrå og Econ Pöyrys beregninger
Miljødebatt og sameksistens Parallelt med utfordringene knyttet til fallende petroleumsproduksjon, pågår en miljødebatt preget av omtrentlig og uriktig omgang med begreper (se siste side). For å oppnå godt informerte, politiske beslutninger er det behov for en tydelig nyansering av debatten og en styrking av faktagrunnlaget. Det blir hevdet at Norge må stoppe utvinning av olje og gass som et svar på klimautfordringene. Faktum er at verden trenger mer energi for å bekjempe fattigdom og utvikle velstand. Verden trenger betydelige mengder olje og gass, ikke minst som erstatning for forurensende kull. I KonKraft-rapport 1, Energinasjonen Norge (2008), vises det at norsk olje- og gassproduksjon bidrar til lavere globale klimagassutslipp. Åpning av nye leteområder i nord blir feilaktig fremstilt som en trussel mot fisk og miljø. Det blir hevdet at selv et moderat akutt oljeutslipp kan skade ikke bare en årsklasse, men føre til at store deler av hele bestanden av skrei eller sild går tapt. Begge artene gyter over store områder, fra Møre til Senja, hvor egg, larver og yngel er fordelt over tilsvarende store havområder. Selv i et verst tenkelig tilfelle er det urealistisk at mer enn en begrenset del av området vil bli eksponert for olje. Valget står ikke mellom petroleumsvirksomhet på den ene siden og fiskerinæring og miljø på den andre. 40 års petroleumshistorie i Norge beviser det motsatte. På norsk sokkel er det lange tradisjoner for sameksistens mellom fiskerinæring og petroleumsvirksomheten. Oljeselskaper og myndigheter velger løsninger som bidrar til å redusere risiko for konflikt med andre næringer og miljø, for eksempel ved å begrense aktiviteter innenfor visse perioder. Begge næringer har verdifulle ressurser å forvalte på vegne av fellesskapet. Sameksistens er nøkkelen til verdiskapning. I nord er det stilt særskilte forutsetninger for petroleumsvirksomhet om at det ikke skal være utslipp til sjø. Men heller ikke med de krav som har vært stilt i Nordsjøen og Norskehavet er det noen dokumentasjon på at driftsutslipp har medført miljøskader av betydning. Etter 40 års petroleumsdrift på norsk sokkel har heller ikke de akutte utslippene som har funnet sted, medført påviselige skader på miljøet. Tydelig fokus på helse, miljø og sikkerhet samt stadig forbedret teknologi og økt oljevernberedskap vil sikre at det samme vil gjelde i fremtiden. Områdene i Nordland VI og VII samt Troms II representerer ikke nye utfordringer med hensyn til leting og utvinning. Reservoartrykk og temperatur ventes ikke å være høye. Heller ikke vær og vind representerer vesentlige nye utfordringer.
11 Oljevernberedskap Etablering av en oljeindustri i nord vil forbedre oljevernet i regionen betydelig, blant annet i form av utstyr, kompetanse og ressurser. Evnen til å bekjempe konsekvenser av akutte utslipp fra alle kilder vil styrkes kraftig og bidra til redusert risiko for skade på miljøet. Leting og utvinning av olje og gass må godkjennes av norske myndigheter. Miljørisiko og oljevernberedskap i hver enkelt operasjon blir vurdert fra tilfelle til tilfelle. Risiko- og beredskapsanalyser blir blant annet basert på en detaljert kartlegging av miljøressurser som forekomst av sjøfugl, sjøpattedyr, fisk og strandsonen. Oljeindustriens oljelenser fungerer i bølgehøyder på over seks meter. Effekten av lensebruk avtar ved høy sjø og høye bølger. Men ved kraftig sjø og høye, brytende bølger, skjer en naturlig knusing og nedblanding av oljepartiklene. Dersom det ikke er brytende bølger, kan oljevernutstyret fungere i høyere sjø. Under Prestige-aksjonen utenfor Spania i 2002/2003, opererte NOFO (Norsk Oljevernforening For Operatørselskap) effektivt med sitt utstyr i bølgehøyde på opp til 9 meter. Petroleumsindustrien forsker kontinuerlig på bedre oljevern, og det har vært gjennomført en rekke tiltak som har bedret kvaliteten og kapasiteten i oljevernet. Oljeindustrien har de siste årene investert om lag 300 millioner kroner i nytt oljevernutstyr. Oljedetekterende radar og infrarøde sensorer gjør det mulig drive oljevernberedskap i mørke og ved dårlig sikt. Betydelig nysatsing i forhold til utvikling av oppsamlingsteknologien. Dette blir gjort gjennom en internasjonal satsing i samarbeid med Kystverket. Landgangsfartøyer til transport av beredskapsressurser. Økt kompetanse og utvidet trening av mannskaper både tilknyttet oljeselskapenes og det offentliges beredskapsorganisasjoner. Detaljert kartlegging av kystsonen for å bedre den lokale beredskapen i kyst- og strandsonen. Bruk av fiskebåter i oljevernaksjoner.
Begreper FINNESTAD AS Flere begreper som stadig blir benyttet i debatten, avviker fra de opprinnelige definisjoner og er ikke satt inn i en relevant sammenheng. Sårbarhet kan måles ved «en arts eller et leveområdes evne til å opprettholde sin naturtilstand i forhold til ytre, ofte menneskeskapt, påvirkning» (St.meld.nr. 8 2005/2006). Nettopp denne evnen er god i de ressursrike havområdene i nord, ofte som et resultat av et miljø preget av store naturlige variasjoner. Ved vurdering av sårbarhet er det i følge det internasjonale havforskningsrådet (ICES) helt avgjørende å se på sannsynlighet for at en påvirkning skal finne sted. Verdifull er et begrep som ofte brukes sammen med sårbarhet. Det kan for eksempel benyttes om arter som er fåtallige og hvor store andeler av bestanden befinner seg innenfor det aktuelle området. Eksempler på dette er flere arter av sjøfugl hvor Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på enkelte av artene. Verdifull er også brukt om et geografisk område som omfatter stort biologisk mangfold og produksjon. Uberørt: Områdene som det knyttes store forventninger til omtales ofte som uberørte. Deler av havbunnen i nord er kartlagt gjennom MAREANO-programmet, som har påvist at 30-40 prosent av alle kjente korallrev er skadet på grunn av aktivitet som har foregått og fortsatt foregår i områdene. Kriteriene for å bruke betegnelsen uberørt er dermed ikke til stede. Petroleumsvirksomheten har helt ubetydelige effekter på bunnsamfunn, og på grunn av et omfattende forebyggingsarbeid har den aldri skadet korallrev. Føre var-prinsippet handler ikke om å la være, men om å bidra til at kunnskapsgrunnlaget for beslutninger er tilfredsstillende og at man kan forebygge negative konsekvenser samt redusere risiko. I forbindelse med forarbeidet til Helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet ble kunnskapshull identifisert av en bredt sammensatt gruppe av forskere, miljøorganisasjoner, næringer, myndigheter og andre interesserte. Det pågår for tiden en rekke store programmer for å lukke disse hullene. Beslutningsgrunnlaget i 2010 er derfor i henhold til konklusjonene i UNESCOs COMEST-kommisjon som i 2005 foretok en bred gjennomgang av føre-var-prinsippet. Her ble det understreket at intensjonen med prinsippet er å bruke kunnskap for å oppnå klokere beslutninger. Begrepet kan dermed ikke brukes ukritisk i argumentasjon mot ny aktivitet. Bærekraftig utvikling ble definert av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling som «en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter for å tilfredsstille sine behov.» I praksis kan det være flere hensyn som må ivaretas for bærekraftighet. Primært fra et menneskelig ståsted må det være hensynet til opprettholdelsen av de levende, fornybare ressursene som bestemmer hva som er bærekraftig bruk eller bærekraftig utvikling. Muligheten for sameksistens mellom de ulike næringene og mellom næringsinteresser og miljø må ikke forkastes på grunnlag av feil premisser og unyansert begrepsbruk. Helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (HFB) konkluderte med at det ikke skulle igangsettes petroleumsvirksomhet i Nordland VI, VII og Troms II i inneværende stortingsperiode. Rapporten peker på at det er viktig at det blir gjort vedtak ved revisjon av HFB i 2010 som igangsetter prosessen mot åpning. Det haster dersom myndighetenes ambisjoner for norsk petroleumsproduksjon i 2030 skal kunne nås. KonKraft-rapport 6 viser at åpning for økt petroleumsvirksomhet utenfor Nord-Norge vil gi mer enn store inntekter til staten. Erfaringer fra tidligere utbygginger tilsier at petroleumsvirksomheten vil kunne skape ny optimisme og bidra til å snu en negativ befolkningsutviklingen i vår nordlige landsdel. KonKraft er en samarbeidsarena for: