STAVANGER MUSEUM / ÅRBOK, ÅRG. 102(1992), s. 79-84 Hoiger Hoigersen Et sikadefunn i Sirdal
I 1874 ga konservator i Oslo Joh. H. Siebke (1816-1875) ut en Enumeratio lnsectorum Norveg;corum, som ved siden av teger, bladlus og flere grupper også omtalte 114 arter sikader funnet i Norge. Nesten samtidig (1871) kom det i Finland en 506 siders bearbeidelse av svensk finsk sikadefauna, ved Joh n Sahlberg, med endel spredte opplysninger også om norske funn, et stort verk, men ikke særlig underholdende, da artsbeskrivelsene er på latin! Efter Siebke's Enumeratio varte det lenge før det ble noen fart i sikadeforskningen i Norge. Andre grupper, som eksempelvis biller og sommerfugler, har vært og er fremdeles interessante. For mitt eget vedkommende tok jeg fatt på sikadene i begynnelsen av 1940 årene og publiserte etterhvert endel faunistiske arbeider om disse. Samtidig kunne jeg påvise funn av over 50 arter som nye for Norges fauna. Til alt hell har vi nå også et moderne hjelpemiddel innen denne artsgruppe, nemlig Frej Ossiannilssons "The Aucheno"hyncha (Homoptera) o/ Fennoscandia and Denmark" i serien Fauna Entomolog;ca Scandinavia, 3 bind på ialt 979 sider (1978 83). Teksten er engelsk (unektelig noe enklere enn latinen!) rikelig forsynt med plansjer og detaljtegninger for bestemmelse av de p.t. 428 aktuelle arter. Fra Siebke's 114 arter norske sikader er tallet nå kommet opp i 270, en bra tilvekst, men likevel beskjeden i forhold til våre naboland (Danmark 290, Sverige 389, Finland 324) Siden sikader lever av plantesaft, skulle det være godt mulig å påvise flere arter også i Norge, ved håving på et størst mulig utvalg av trær, busker, urter o.a. i de forskjellige biotoper. I august 1983 håvet jeg i Øvre Sirdal på 3 lokaliteter og fikk ialt 15 arter sikader, mer eller mindre vanlige. Men på et myrområde noe øst for gården Solheim og i en høyde av ca. 720 m.o.h. tok jeg den 18. august også endel eksemplarer aven for meg ukjenttyphlocybin. Ved den senere montering og genital preparering viste det seg å være en Forcipata sp., som avvek fra de to hittil kjente arter F. citrinella (Zett.) og F. /orcipala (Flor). Mistanken om en ny - altså helt og holdent ukjent - art ble bestyrket av prof. dr. Frej Ossiannilsson (Uppsala), som på grunnlag av oversendte eksemplarer meddelte at dette ikke var noen palearktisk art. Selv undersøkte jeg med hjelp fra Tromsø Museums bibliotek arbeider over amerikanske Forcipala, som alle viste seg å være forskjellig fra den antatt nye art. Et nytt besøk på finnestedet i Sirdal den 5. august 1984 falt øyensynlig på et særdeles gunstig tidspunkt, idet den samme Forcipata nettopp da opptrådte så tallrik, at et stort antall individer bare kunne helles ut av håven og fikk fly bort, etter at jeg hadde sikret meg et tilstrekkelig materiale. Stal'OlIger Museums årbok 1992
EI sikadefunll i Sirdal 81 Noe overraskende {ant jeg etter en tid at jeg hadde et eksemplar av den ukjente arten fra før, tatt ved håving på en myr ved Sanderstølen i Nord Aurdal (830 m.o.h., EIS 44), den 22. juli 1983. Ved et uhell under prepareringen var imidlertid dyret falt ned i en skål med 50% kalilut, der det tross skylling i vann ble både misfarvet og innskrumpet og derfor bare var satt tilside. Først etter arbeidet med Sirdals materialet ble jeg oppmerksom på at genitaliene på Sanderstøl eksemplaret var så solid kitinisert, at de ikke hadde tatt skade av lutbadet, men lot seg bestemme til art, den samme som var funnet i Sirdal. - Fornyet og grundigere håving på myren ved Sanderstølen et år senere (16.07.1985) ga imidlertid negativt resultat, så artens status her er usikker. Typelokaliteten, dvs. biotopen, det sted der en ny beskrevet art første gang blir funnet, er som tidligere nevnt, i Øvre Sirdal, nærmere bestemt ca. 4 km øst for gården Solheim, 1 km syd for Raudåvatnet og like langt øst for Donseknuten. Topografisk kart: Øvre Sirdal, serie M 711 blad 1312 I. - En liten dam er såvidt synlig på kartet, der også 4-5 hytter er avmerket. Selve funnstedet er et åpent og myret område med spredte fjellbjørker omkring, enkelte rullesteiner, flekker av nakent berg, småpytter med åpent vann. Vegetasjonen er: Sphagnttm i bunnen, litt myrull og klokkelyng, moltebær, heisiv (JU1ICUS squa"osus). starr (Corex roslrala og C. bru1inescens). og som dominerende art der sikadene ble tatt, bjønnskjegg (= kystbjønnskjegg, Seirpus caespitosus ssp. germanicus), uten at det med sikkerhet kan sies hvilken eller hvilke er vertsplante for den nye Forcipata. - For plante bestemmelser skylder jeg botanikeren Sverre Bakkevig stor takk!
82 Ho/ger Ho/gersen Fig. 3 Fig.) Fig. l. Male genilai segmenl in,'elliralosperl; schemaliroutlille.bristles om it/fd. Fig. 2. Second abdomillal siemull! (male) showillg apodemes. Fig. 1 Aedeogus. a: in laierai view. b: from be/ow. Phallolreme apical. Summary: Foreipata pa/ilstris n.sp. Description: Colour variable, more or less similar to F. ei/rille/la and F. /oreipata. upper parts from light yellow (newly hatched) to dirty yellow or yellowish green; forewings usually with large hyaline areas between veins; hind wings colourless. Totallength: 2,9-3,2mm (11 males), average 3,06 mm. 3,0-3,3mm (24 females), average 3,22 mm. Male: Head anteriorly rounded, shorter than female. Genital plates long, curved inwards (Fig. 1). Apodemes of 2nd abdominal sternum widely separated at base (Fig. 2), shorter than in ei/rinel/a. longer than in/oreipata. Aedeagus: Figs. a and b. Female: Central lobe of 7th abdominal sternum shorter than in F. eitri"ella. appr. semi circular, hind margin slightly irregularly rounded (I have had no certain female of/orcipata for comparison). This species was first found August 18,1983, in the upper Sirdal valley (Co. Vest Agder, South Norway) east of the farm Solheim and south of the lake Raudåvatn, altitude 720 m. When examined, I found the male genitalia to be very different from those of the 2 known Norwegian species (F. /orcipata and F. citri"ella). The speeies was not found in North American literature, nor in available palearctic papers (H. H., F. Ossiannilsson). I visited the locality and surrounding areas again on August 5. 1984, and found in one place a concentration of individuals just rising from the low vegetation (mainly funeus. Sphagnum.
E/ silwde!u"" i Sirdal 83 Mapno.l: Forcipa/a palus/ris n.sp. (H. Holgersen. 1992) Map. no. 2: Forripa/a forripata (Flor. 1861) Map. no. 3: Forripa/a ri/ril/rlla (Zelterstedt. 1828)
84 Ho/grr Ho/gersell Carex, Seirpus a.o.). Of eourse I eollected some specimens to make sure of the identity, and found it to be the same species as the previous year, only some distanee away from the first plaee. Also, after some time I discovered that I had overlooked a male of this unknown species, taken on a moor at Sanderstøi (North Aurdal, Co. Oppland) in altitude830 m, onjuly 22,1983. This explains the upper one of the two dots on the Map no. 1. A new, i.e. hitherto un known leafhopper, was found at Solheim, Co. Vest-Agder, Norway, August 18, 1983, and again on August 5, 1984, both times in numbers. The biotopes were l/meus, Sphagnum, Carex, Scirpus etc., i.e. on moist ground. Trees are rather seare in the surroundings, mostly Bireh. In some plaees boulders are resting on naked rock, in others, areas of turf give way for poor grass. (Below). Forfatters adresselauthor's address: Holger Holgersen Norvald Frafjords gt. 7B 4041 Hafrsfjord