TEKSTER UTSTILLINGEN «1814 Spillet om Danmark og Norge»

TEKSTER UTSTILLINGEN «1814 Spillet om Danmark og Norge» TEMA 1: ENEVELDET DANMARK - NORGE Eneveldets makt Eneveldet ble innført i Danmark-Norge i 1660 etter en maktkamp mellom det adelige riksrådet og kongen om hvem som skulle bestemme. Et enevelde betyr at kongen har all makt til å bestemme lovene og hvordan staten skal styres. Over kongen sto kun "Gud alleene". Kongen og hans ministre satt i København og tok avgjørelser for hele riket. Det var ikke lov å kritisere kongen eller styreformen. De fleste aksepterte eneveldet som naturlig. Kongen demonstrerte sin posisjon gjennom praktfulle seremonier og storslagne slotts- og parkanlegg. Eneveldet forsvant i Norge med grunnloven i 1814 og i Danmark i 1848. Kirke og kongemakt «Den beste begyndelse till allting er at begynde med Gud». Dette er første setning i kongeloven fra 1665. Kongens makt ble fastholdt som gudgitt, han var kirkens overhode og den evangelisk-lutherske religionen lå som grunnlag for hele styret. I kirkene var kongemakten synlig blant annet gjennom bruk av kongemonogrammer på mye kirkeinventar. Kongen utnevnte alle embetsmenn i riket, inkludert prestene som måtte ha utdannelse fra København. Eneveldets menn fantes i hver minste krok i helstaten. De var kongens menn i Norge, men skulle også tale de lokales sak for kongen i København hvor alle bestemmelser ble tatt. Embetsstanden i Norge utviklet seg etter hvert til å bli en enhetlig og innflytelsesrik gruppe med et felles dansk språk, en boklig kultur og en omgangsform som mange så opp til. Bildetekst til maleriet «Christian IVs syn», malt av Christian Lorensen, 1786, til Tranby kirke: Bildet skildrer det religiøse synet Christian IV (1577-1648) hadde under sin morgenbønn 8. desember 1625. Fremstillinger av synet ble siden laget i mange eksemplarer og mangfoldiggjort gjennom kistebrev og malerier. Motivet ble nærmest masseprodusert og fikk plass i mange norske og danske kirker gjennom 1600- og 1700-tallet. Dette bildet er

en sjelden versjon siden kongen selv dukker opp i fremstillingen. Et av motivets betydninger kan ha vært å befeste den danske kongen som hersker og representant for den offisielle kirke. Bildetekst til maleriet «Biskop Peder Hersleb (1689-1757)», malt av Andreas Brünniche, 1757: Biskop Peder Hersleb er avbildet i sin embetsdrakt. Danskættede Hersleb vokste opp som prestesønn i Norge og studerte teologi ved Universitetet i København. Han begynte som feltprest i Holsten og endte sin karriere som biskop i Sjælland - en av eneveldets viktigste stillinger. Hersleb var en av biskopene som salvet Christian VI i 1731 og Frederik V i 1747. Hans liv illustrerer hvordan embetsmenn i løpet av deres karriere kunne gjøre tjeneste i alle deler av det oldenburgske monarkiet. Kongen og folket Landbruket var den viktigste næringsveien i begge kongerikene. I Danmark var de fleste bøndene leilendinger under mektige godseiere. I Norge var den typiske bonde selveiende. Bondestanden utviklet en friere og sterkere rettslig stilling enn i andre deler av helstaten. Siden det knapt fantes adel eller godseierstruktur i Norge, ble kontakten mellom bøndene og det eneveldige styret mer direkte i Norge enn i Danmark. I 1760-årene ble 60 norske og 10 færøyske bønder og fiskere hugget i sandsten, i noe over naturlig størrelse, og plassert i «Nordmandsdalen» ved Fredensborg slott på Sjælland. Anlegget står som et eksempel på 1700-tallets fascinasjon for den norske bonde, som fra København må ha vært sett på som eksotisk og betraktet med en viss beundring. På begynnelsen av 1780-tallet begynte Den Kongelig Porcelænsfabrik å produsere et utvalg av Nordmandsdalsfigurene i porselen og det idealiserte bildet av den frie norske bonden kunne spres. Kong Christian VII sendte 56 porselensfigurer til den svenske kong Gustav III i 1782. Det vokste samtidig fram et marked for omreisende kunstnere som illustrerte publikasjoner over norske folkedrakter. Gjenstandstekst til porselensfigurer fra Den Kongelige Porcelænsfabrik, 1777-1814: De mannshøye statuene i Nordmandsdalen ved Frederiksborg slott var hugget etter forelegg av den norske treskjæreren Jørgen Christensen Garnaas (1723-1798). Hans små, fint detaljerte figurer i tre og elfenben var så godt skåret at de ble innlemmet i det kongelige kunstkammer i København. Figurene fra Nordmandsdalen ble så populære i samtiden at det var marked for å fremstille dem i porselen. Bildetekst til akvareller malt av Johan Friederich Leonard Dreier, ca. 1810: Side 2

Bonden, fiskeren, arbeideren «folket» tilhørte et av de mange interessefeltene som åpnet seg under opplysningstiden på 1700-tallet. Dreiers tegninger ble trykket og utgitt som det første verket over norske folkedrakter i København 1812-1815. De kom senere til å bli viktige for konstruksjonen av de norske bunadene på begynnelsen av 1900-tallet. København Kongens by København var midtpunktet i helstaten. Herfra styrte kongen den felles administrasjonen. Et samlingspunkt var universitetet i København hvor dansker og nordmenn måtte reise til for å få utdannelse. Mange studenter, kunstnere og diktere bygget nettverk i den litterære og patriotiske klubben «Det norske selskab» som ble etablert i København i 1772. Det var en sosial møteplass hvor tidens filosofiske tankegods ble diskutert og den norske frihetstanken fikk næring. «Det norske selskab» ble oppløst i 1813, men navnet lever fortsatt videre gjennom en selskapsklubb som ble opprettet i Christiania i 1818. Christiania, dagens Oslo, ble etablert som Norges hovedstad i 1814. Tidligere var byen bare en av mange provinsbyer i Danmark-Norge. Da Christiania ble hovedstad etter atskillelsen fra Danmark, ble en rekke administrative funksjoner lagt dit. Universitetet ble grunnlagt allerede i 1811 og fikk sin første bygning i 1831. Slottet sto ferdig i 1849 og Stortingsbygningen i 1866. Gjenstandstekst til terrin og fat ca. 1750 fra Meissen porselensfabrikk: Terrinen og fatet i porselen har blant annet Christiansborg slott og Frederiksholmskanalen i København som motiv. Terrinen antas å ha vært en gave fra dronning Sophie Magdalena (1700-1770) til comtesse Marie Antoinette von Ahlefeldt (1711-1764) da hun gikk ut av dronningens tjeneste i 1748. Pomp og prakt Christiansborg Slott i København var, inntil det brant i 1794, maktens absolutte sentrum. Her bodde de kongelige, hoffets viktigste medlemmer og en enorm stab av tjenere. Prektige rom som Riddersalen og Appartementssalen dannet ramme om strålende festligheter som demonstrerte de kongeliges opphøyde posisjon. Arkitekturen avspeilet hvordan konge og stat var ett. En av de seremonielle handlingene det knyttet seg stor høytidelighet til, var salvingene av eneveldets konger. Etter innføringen av eneveldet og arvekongedømmet, avløste salvingene tidligere tiders kroninger. Tre biskoper - en dansk, en norsk og den eldste - salvet kongen med olje på pannen for visdom, på brystet for vilje og på høyre håndledd for styrke. Før seremonien fikk kongen hjelp av overkammerherren til å ta på seg sin unike Side 3

salvingsdrakt, men kronen tok kongen på selv for å markere at makten ikke skyldtes noen jordisk instans. I 1767 ble Christian VII salvet i Christiansborg Slotskirke. Han kom til makten som ung mann, men på grunn av sin sviktende mentale helse, var det i realiteten andre som styrte for ham. Bildetekst til maleri til Christian VII i salvingsdragt, malt av Peder Als (1727-1776), mellom 1767 og 1772: Portrettet viser Christian VII i rollen som eneveldig majestet, kledd i salvingsdrakt, med enevoldskronen og rikseplet liggende på et postament til venstre. Maleriet ble opprinnelig bestilt i 1767 som en gave fra det danske til det engelske hoff, men ble i stedet hengt opp på Christiansborg slott og havnet senere i det kongelige portrettgalleri på Frederiksborg. Gjenstandstekst til Christian VIIs salvingsdrakt fra 1767: Under en stor hermelinsforet kongekåpe bærer kongen en kort jakke med brilliantbesatte knapper av gulltråd og korte, posete benklær. Drakten er sydd i blomstermønstret silkestoff vevd med gulltråd. Hver konge fikk sydd sin egen salvingsdrakt som ble brukt kun én gang. Utformingen varierte med moten, men snittet på salvingsdraktene ble fastlagt da eneveldets første konge, Christian V, ble salvet i 1671. Inspirasjonen til denne kom fra en drakt Christian IV hadde båret. Eneveldets kontroll Kongeloven var eneveldets grunnlov, og sånn sett enestående i Europa. Den ble utstedt av Frederik III i 1665, fem år etter innføringen av eneveldet. Kongeloven slo fast med all mulig tydelighet at kongen sto over alle lover og kunne unnta hvem han ville for lovene. Under eneveldet var det lover som ga myndighetene mulighet til å utøve utstrakt sensur av trykte skrifter. Opplysningstiden brakte med seg idéer om det frie, tenkende menneske og demokratiske rettigheter. Forfatteren P. A. Heiberg reiste kritikk mot eneveldets styreform. I en kort periode under Johann Friedrich Struensee ble det innført trykkefrihet i 1770-1771. Struensee var livlege for Christian VII og dronning Caroline Mathildes elsker. Kongens mentale sykdom ga ham muligheten til å utmanøvrere hans nærmeste stab og bli landets reelle makthaver. I knappe to år innførte han en rekke reformer i opplysningstidens ånd, men den 17. januar 1772 ble Struensee avsatt ved et kupp og henrettet. Sensuren ble gjeninnført året etter, men ble håndhevet på en lempelig måte som ga kritikere som P. A. Heiberg et visst spillerom. Den franske revolusjonen som brøt ut i 1789 satte et støkk i Kronprins Frederik, som særlig etter at det franske kongepar ble henrettet i 1793 bremset opp for trykkefriheten. Side 4

Den såkalte Trykkefrihetsforordningen av 1799 innførte, i strid med hva navnet skulle tilsi, en streng sensur. P. A. Heibergs satiriske og politiske penn hadde kostet ham adskillige bøter, men nå, i 1799, ble han landsforvist og slo seg ned i Paris. Trykkefrihetsforordningen gikk gjennom flere endringer, men besto helt til eneveldets avskaffelse i 1848. Eneveldets skyggeside Straffemetodene i eneveldet var brutale på 1700-tallet. I samtiden begynte man også å reagere på de middelalderske metodene. Det var utstrakt bruk av tortur og henrettelser, noen ganger med påfølgende likskjending. Små overtredelser, som simpelt tyveri eller bare mistanke om skyld, kunne føre til harde straffer og bøter. Under sin korte periode ved makten hadde Struensee sørget for å avskaffe dødsdom for tyveri og bruk av tortur for å få mistenkte til å tilstå. Selv ble han halshugget og partert etter å ha blitt dømt for majestetsfornærmelse i 1772. Forbrytelsen var hans intime forhold til dronningen. Legemsdelene ble heist opp og utstilt på store hjul til spott og spe. Bildetekst til grafisk trykk: En nöÿagtig Forestilling af Executionen som skeede udenfor Kiöbenhavn paa Stadens Östre-Fælled paa Græverne Struensee og Brandt, den 28. April. A 1772. Gjenstandstekst kistebrev fra 1772: Bildet viser Johan Frederik Struensee og hans meddømte grev Enevold Brandt på steile og hjul etter deres henrettelse 28. april 1772. Bildetekst til dokument: Norske supplikker til det Danske Kanselli, 1797: Søknad om nedsettelse av bot for «leiermål» (samleie utenfor ekteskap) fra Torger Amundsen 4. august 1797. Søknad om separasjon fra Jens Dam og hustru, 11. august 1797. Kongen detaljstyrte alle samfunnsområder på godt og vondt, men folket hadde allikevel mulighet til å påvirke. Alle hadde rett til å sende såkalte supplikker, klage- eller bønnebrev, til kongen. Dette var en viktig kommunikasjonsvei mellom befolkningen i Norge og styret i København. Side 5

Bildetekst til dokument: Sagbruksprivilegium, 1757: Sagbruksprivilegium signert av kong Frederik V, 9. november 1757 til agent Anker og kjøpmann Wærn. De innvilges å øke kvantum på Brevig sag ved Moss fra 100 til 110 «Tylter» (en «tylt» tilsvarer 144 planker). Sagbruksprivilegier utstedt av kongen ga rett til å drive sagbruksvirksomhet som var strengt regulert for å hindre avskoging og sikre inntekter til staten. Bildetekst til maleri: Portrett av dronning Caroline Mathilde av Danmark-Norge, ukjent kunstner: Den engelskfødte Caroline Mathilde (1751-1775) giftet seg med Christian VII i 1766. I 1770 innledet hun et forhold til Struensee, kongens livlege. Da dette ble oppdaget, ble ekteskapet opphevet og hun ble forvist til slottet i Celle i Tyskland Bildetekst til maleri: Portrett av Frederik VI som kronprins, ukjent kunstner, kopi etter maleri av Jens Juel, 1790-årene: Frederik VI (1768-1839) mistet som fireåring kontakten med sin mor, dronning Caroline Mathilde, da hennes kjærlighetsforhold til Struensee ble avslørt. Frederik VI tok over makten som 16-åring fra sin mentalt ustabile far. Han var konge gjennom de vanskelige årene som førte fram mot 1814. Gjenstandstekst til lover, forordninger og religiøse skrifter, 1700-årene: Den gamle katekismeundervisningen krevde at barn skulle lære tekster utenat. Fra 1730- årene tok det pietistiske miljøet til orde for at barn og ungdom også måtte lære å lese og forstå sin katekismus og bibelhistorie på egen hånd. Da de første allmueskolene kom i Danmark-Norge i 1739 var lesing og kristendom de to obligatoriske fagene. Ved overgangen til 1800-tallet var en dugelig leseferdighet utbredt over det meste av kongeriket. Side 6

TEMA 2: NAPOLEONSKRIGENE Napoleon Bonaparte I 1799 tok general Napoleon Bonaparte makten i Frankrike. Napoleon ville sikre landets stilling i Europa etter revolusjonskrigene. I et høyt spill erobret han nabostatene en etter en. Hovedfienden ble Storbritannia som hersket på havet med sin overlegne flåte. Statene i Norden klarte lenge å holde seg utenfor krigen. Da Storbritannia i 1807 bombarderte København, valgte Danmark-Norge Frankrikes side. Napoleon var herre over Europa frem til krigen mot Russland i 1812 hvor han gikk på et katastrofalt nederlag. Da han også tapte slaget ved Leipzig i 1813 ble det klart at Danmark-Norge med ett sto på den tapende side. Sjøkrig Den dansk-norske flåte var avgjørende for å holde Danmark og Norge sammen på tvers av Skagerrak. Frem til omkring 1780 var den dansk-norske flåte Østersjøens sterkeste, deretter ble det den russiske. Når større flåtestyrker ble utrustet i urolige tider, besto mannskapet av to tredjedeler norske vernepliktige, resten kom fra Danmark og Slesvig. Den europeiske skikken med kirkeskip, skipsmodeller som en del av kirkeinventaret, ble svært vanlig i Danmark etter reformasjonen og var også utbredt i andre deler av eneveldet. I Norge ble de fleste bygget på 1700-tallet. Det knytter seg mye kristen symbolikk til skip og det finnes mange tolkninger av skipsmodellenes betydning i kirken. Samtidig kan man se dem som manifestasjoner av eneveldets sjømakt og som et bilde på sjøfartens betydning i områdene. Skipene er gjerne gjengivelser av virkelige skip, gitt av folk med tilknytning til havet, og kan romme innholdsrike bakgrunnshistorier. Gjenstandstekst til Kirkeskip, 1700-tallet fra Hurum kirke, Buskerud: Orlogsskipsmodellen med to kanondekk hang opprinnelig i Hurum kirke. Etter folks oppfatning i bygda skulle skipet gjengi "Dannebrog" som sjøoffiseren Iver Huitfeldt fra Hurum førte under den store nordiske krig mot Sverige på begynnelsen av 1700-tallet. Gjenstandstekst til Kart over Skagerrak, 1792: Kartet er antatt brukt av grev Herman Wedel Jarlsberg (1779-1840) som foretok en rekke seilaser til Danmark, gjerne forkledd som matros, for å sikre Norge kornforsyninger i nødsårene før 1814. Side 7

Slaget på Reden Danmark-Norges nøytralitetspolitikk var lenge vellykket, men risikofylt. Handelsmenn tjente stort på frakt for de krigførende parter under dansk flagg. Storbritannia ville kontrollere nøytrale lands skip. For å unngå kontroll og overgrep skulle den dansk-norske flåten beskytte sine handelsskip og om nødvendig bruke makt. Flere spente situasjoner mellom Storbritannia og Danmark-Norge oppstod i 1800. Et væpnet nøytralitetsforbund ble inngått med Preussen, Sverige og Russland. Da tsaren samtidig gikk i allianse med Frankrike utviklet handelstvisten seg til en militær trussel som Storbritannia ikke kunne overse. For å tvinge Danmark-Norge ut av forbundet angrep britenes flåte København den 2. april 1801. Selve angrepet ble ledet av den nyutnevnte viseadmiral Horatio Nelson. Byens forsvar besto av 18 fartøy som var tauet ut på reden, den åpne ankerplassen utenfor for København. Skipene lå ankret i en tett linje for å beskytte byen og orlogsflåten. Etter fire timers artillerikamp ble det inngått våpenhvile mot at kronprins Frederik trakk seg ut av nøytralitetsforbundet. I de påfølgende forhandlingene nektet Frederik å bryte avtalen med Russland. Da truet britene med å gjenoppta angrepet. Situasjonene løste seg med nyheten om at tsar Paul I var myrdet. Da kunne Frederik inngå fredsavtale med Storbritannia. Gjenstandstekst til Punsjebolle, Den Kongelige Porcelainsfabrik, antatt 1806: Punsjebolle med scener fra slaget på Reden, med innskrift «Tilegnet O. Fischer og alle brave Danske. København 2. april 1801». Bollen var en gave til grev Herman Wedel Jarlsberg for hans innsats under krigsårene. Flåteranet I årene etter slaget på Reden var Napoleon uslåelig på det europeiske kontinent. Til og med den russiske tsar Alexander I ble tvunget til forhandlinger etter slaget ved Friedland i Preussen 14. juni 1807. Resultatet ble Tilsit-avtalen, hvor Russland og Frankrike inngikk en allianse og delte Øst-Europa mellom seg. Napoleon dominerte kontinentet og krevde at Europas havner ble stengt for britiske skip. Danmark-Norge ville forsvare sin nøytralitet og samlet hæren i Holstein. Britiske politikere fryktet at Napoleon ville ta den dansk-norske flåten og dermed bli en trussel på havet. Danmark ble utsatt for massivt britisk press for å inngå en allianse mot Frankrike og utlevere flåten som pant, noe kronprins Frederik nektet. Britene valgte å slå til først og beleiret København. Byen ble bombardert i fire dager med skipskanoner og brannbomber før kapitulasjonen 7. september 1807. Britene beslagla den dansk-norske flåten. Hele 18 linjeskip, 15 fregatter, 7 brigger og 23 kanonbåter ble ført over til England. I tillegg ble skip under bygging og reparasjon på Holmen verft ødelagt. Side 8

Forbitrelsen mot britenes flåteran var stor i begge land. Etter en slik ydmykelse valgte kronprins Frederik å inngå allianse med Frankrike og Russland, og erklærte Storbritannia krig. Norden i krig Den 29. februar 1808 erklærte Danmark Sverige krig etter press fra Frankrike og Russland. Samtidig angrep Russland Sverige, og tok Finland som hadde vært en del av Sverige siden middelalderen. Et planlagt dansk angrep på Sverige med franske hjelpestyrker lot seg ikke gjennomføre. Derimot angrep svenske styrker Norge i april 1808. Prins Christian August ledet de norske troppene i en vellykket forsvarskamp og seiret blant annet ved Toverud og Berby. Krigen utviklet seg til en stillingskrig og 7. desember 1808 inngikk partene en midlertidig våpenhvile. Bildetekst til maleri: Slaget ved Berby 12. september 1808, av Niels Truslew, ca. 1808: Det norske jegerkorpset ledet av major Krebs utmerket seg under trefningen. Dette ble det siste slaget i 1808. Gjenstandstekst til: Kort og Forestilling af Situationen og Slaget ved Berby den 12. September 1808, utført av J. Wasbotn, 1810: Kart over slaget ved Berby. Etter fem timers kamp trakk svenskene seg tilbake, med et tap på ca. 50 mann med et nesten tilsvarende stort tap av liv på norsk side. Kartet er unikt både i norsk og internasjonal sammenheng, da det er laget av en menig soldat som deltok i kampene. Gjenstandstekst til Jegerhirschfengere: På grunn av skytevåpnenes upålitelighet var jegersoldatene utstyrt med blankvåpen, til bruk i nærkamp eller når geværet sluttet å fungere. En lang bajonett var også nødvendig for å verge seg mot kavaleriangrep. Jegerhirschfengeren var også statustegn for underoffiserer og utvalgte elitesoldater som jegere og grenaderer. Gjenstandstekst til Dragonpallask M 1750: En pallask er et sverd med rett klinge og asymmetrisk feste som i dansk-norsk sammenheng har blitt benyttet av offiserer i hæren og av mannskaper i kavaleriet. Mange pallasker var merket med kongemonogram og hadde lang brukstid. 1750-pallaskene ble Side 9

benyttet etter 1814, men da ble de danske kongemonogrammene slipt vekk fra klinge og feste for å tilpasse våpenet den nye tid. Gjenstandstekst til Rytterpistoler M 1772: Før 1814 ble pistoler i hæren brukt av offiserer og av mannskaper i rytteriet. Pistolene har flintlås og må lades med krutt og kule fra munningen. Så må hanen settes i halvspenn, fengkrutt må fylles i fengpannen, før hanen spennes og panndekslet stenges, og våpenet er klart til skudd. Det var mulig å skyte tre skudd i minuttet. Selv om man klarte å holde kruttet tørt i løp og fengpanne, klikket ett av femten skuddforsøk. Rytterpistolene var nærstridsvåpen, siden de glattløpede pistolene var så godt som ubrukelige på avstander over 20 meter. Kanonbåtkrig Etter flåteranet i 1807 kontrollerte britene farvannene mellom Danmark og Norge. De oppbragte og ødela skip som seilte under dansk flagg. Forsyningslinjen mellom Danmark og Norge var brutt og Norge fikk ikke tilsendt det livsviktige kornet. Til erstatning for den tapte flåten ble det bygget kanonbåter, som var lette rofartøyer bevæpnet med kanoner. Disse var effektive i den trange norske skjærgården. En rekke sivile fartøy drev en risikofylt kaperfart hvor de bordet britiske og svenske handelsskip i håp om å få fatt i verdifull last. Dette var sjørøveri regulert av myndighetene, som ga tillatelse gjennom et kaperbrev. Nøden i Norge Den danske-norske flåten var limet i helstaten og fraværet av skipene fikk katastrofale følger. Alle sosiale lag i Norge ble berørt. Storborgerskapets eksportnæring ble stoppet og varene hopet seg opp i havnene. Kapitalstrømmen og kontakten med finanshusene i Europa ble hindret. Mannskap på beslaglagte skip satt arrestert i britiske «prisoner» og mange familier mistet sine hovedforsørgere. Tilførselen av det livsviktige kornet stoppet opp. Konsekvensen var nød, sult og mangelsykdommer hos den norske befolkningen. En svak bedring kom med lisensfarten fra 1809, da britene ga dispensasjon til norske fartøyer som førte trelast fra Norge til Storbritannia. Etter press fra Sverige ble det slutt på dette i 1812 og blokaden ble strammet inn, med den konsekvens at pengeverdien sank og prisene steg. Samtidig ble det uår og kornet «frøs grønt» på åkrene. Situasjonen for nordmennene var dramatisk. Folk måtte ty til nødløsningen å lage mel av islandsk mose, furu- og almebark. Side 10

Gjenstandstekst til Barkebrød, fra Valle i Setesdal 1798: Bit av barkebrød. Bark ble brukt for å døye melet. Barken ga lite næring, men døyvet sulten. Bildetekst til maleri: De gjerrige folk, malt av C. W. Eckersberg, 1807: Under nødsårene ble mange tvunget til å tigge for å overleve, men ikke alle ville eller hadde noe å dele. «Daglig, hvert øieblik paa dagen fremstiller sig hungrende og uthungrede almuesmænd, snart enkelte, smart i masse, og bede om brød. Supplikanternes udseende bærer alle de rædsomme og ynkelige kjendemerker af den fortærende hunger.» Skrevet av Løvenskiold, amtmann i Bratsberg, mai 1808. Slaget ved Waterloo Etter at Napoleon hadde vendt tilbake til makten i 1815 samlet en koalisjon av Europas øvrige stormakter seg mot ham. Napoleon angrep før de allierte styrkene fikk samlet seg. I et endelig slag ved Waterloo 18. juni 1815 ble Napoleon styrker slått av britene under hertugen av Wellington og prøysserne under marskalk Blücher. I dette siste slaget i Napoleonskrigene falt samlet nærmere 50.000 mann. Slaget var Napoleons definitive nederlag og satte et tidsskille i europeisk historie. Napoleon ble forvist til den lille øya St. Helena i det sørlige Atlanterhavet. Der døde han av sykdom 5. mai 1821. Napoleons fall Napoleon var drevet tilbake til Frankrike, men klarte å holde angriperne borte vinteren 1813 14. Det franske folk hadde fått nok av krig og Paris kapitulerte den 31. mars 1814. Senatet avsatte Napoleon den 2. april og 7. april måtte han undertegne sin tronfrasigelse på slottet Fontainebleau. To uker senere tok han avskjed med garden og ble sendt i eksil til øya Elba i Middelhavet. I Frankrike var det misnøye med det nye regimet. Napoleons støttespillere sørget for hans retur fra Elba. Han gikk i land i Sør-Frankrike med 1500 mann 1. mars 1815. Det nye regimet sendte soldater for å stoppe ham, men de sluttet seg med begeistring til sin tidligere keiser. Den 20. mars rykket Napoleon inn i Paris uten å møte motstand. Han tok fatt på statsstyret og utstedte en ny, mer liberal forfatning. Side 11

Bildetekst til maleri: Napoleon ved Fontainebleau, 31. mars 1814, ukjent kunstner. Kopi av Paul Delaroches (1797-1856) maleri fra 1845: Maleriet viser Napoleons abdikasjon på slottet Fontainebleau i 1814 etter at Paris har kapitulert og blitt invadert av allierte styrker. Den sammensunkne posituren, de sølete støvlene og hatten som ligger henslengt på gulvet forsterker inntrykket av Napoleon som en nedbrutt og slagen mann. Fremstillingen baserer seg på beskrivelser fra Jacques de Norvins Histoire de Napoleon fra 1827. Side 12

TEMA 3: CHRISTIAN FREDERIK OG 1814 Christian Frederik Prins Christian Frederik (1786-1848) tiltrådte som stattholder, kongens stedfortreder, i Christiania 23. mai 1813. Christian Frederik var Kong Fredrik VI fetter, og nærmeste arving til tronen. Begeistringen for Norge fikk prinsen gjennom sin utdannelse, sine interesser for vitenskap og sitt vennskap med fremtredende norske embetsmenn. Christian Frederiks politiske oppdrag i Norge var å bevare og styrke folkets troskap og lojalitet til kong Frederik VI i København. På sine reiser rundt i landet var prinsen sjarmerende, interessert, kunnskapsrik, veltalende og handlekraftig. Hans personlige egenskaper skulle vise seg å være viktige i det politiske spillet om Norges skjebne våren 1814, selv om hans innsats er gjenstand for diskusjon - også i dag. Norgesvennen Prins Christian Frederik portrettert i 1813, umiddelbart før han ble sendt til Norge som stattholder. På bordet ligger gjenstander med tilknytning til Norge, som en utgave av Edda, en norsk mineralforekomst og statuttene til det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Motivet signaliserer prinsens fascinasjon for det norske, og viser hans ønske om å fremstå som en talsmann for Norges interesser i helstaten. Bildetekst til maleri: Christian Frederik, malt av F. C. Gröger, 1813-14: Portrettet viser prins Christian Frederik i dansk uniform, som nyutnevnt stattholder i Norge. Rundt midjen bærer Christian Frederik det karakteristiske offisersskjerfet (felttegnet) i rødt og gult, fargene som symboliserer Christian Frederiks tilknytning til fyrstehuset Oldenburg. Patriotisme og propaganda Hans Christian Knudsen (1763-1816) var en betydelig karakterskuespiller med et komisk talent og en vakker sangstemme. Ved de ulykker og branner som hadde rammet København brukte han sitt publikumstekke og sitt personlige mot til å oppmuntre byens borgere i en vanskelig tid. Spesielt ble Knudsens patriotiske gjerninger under slaget på reden i 1801 lagt merke til. Fra teaterscenen, i matrosdress, vekket skuespilleren forsvarsbegeistringen med sine sterkt patriotiske sanger. Med krigsutbruddet i 1807 gjenopptok Knudsen sine «aftenunderholdninger» både i Danmark og i Norge til inntekt for de sårede og de falnes etterlatte. For sine innsatser ble Knudsen hedret med Dannebrogkorset. Side 13

Niels Andreas Vibe (1759-1814) tok sin offisereksamen i Christiania i 1780. Han gjorde karriere både militært og innen embetsverket. Som amtmann i Nordre Bergenhus var Vibe aktiv i organisasjonslivet. I Bergen ble den populære Vibe hyllet da han besøkte byen i mars 1814 for å lodde stemningen omkring Christian Frederiks plan om å la seg utrope til konge. Da Christian Frederik så ble konge utnevnte han Vibe til kammerherre, men han døde allerede tidlig høsten 1814. Et norsk opprør Etter Napoleons nederlag høsten 1813, gikk Sverige til angrep på Danmark-Norge. Frederik VI tapte Norge til den svenske kongen, som en følge av fredsforhandlingene i Kiel. Med prins Christian Frederik i spissen gjorde nordmennene opprør mot denne avtalen og kjempet for at Norge skulle bli et selvstendig land. Prinsen tillot at en riksforsamling ble innkalt. Representantene vedtok grunnloven 17. mai 1814 og valgte Christian Frederik til konge. Spillet om Norge ble dramatisk sommeren 1814. Stormaktene aksepterte ikke den norske aksjonen og Sverige gikk til krig. Norge ga raskt opp kampen og gikk inn i union med Sverige 4. november. Kieltraktaten Etter Napoleons tap i Leipzig i oktober 1813 ble franskmennene drevet vestover. Nordalliansen var ledet av Sveriges kronprins Karl Johan. Han vendte troppene mot Napoleons allierte, kong Frederik VI, i stedet for å forfølge Napoleon til Frankrike. Prins Frederik av Hessen ledet forsvaret av Danmarks grense i sør mot de svenske og russiske troppene. Under retretten fra de alliertes overmakt greide Frederik av Hessen å føre den danske hær i sikkerhet til Rendsburg. 15. desember ble det inngått våpenhvile og innledet forhandlinger i Kiel. Den erfarne danske diplomaten Edmund Bourke forhandlet med svenskene. Frederik VI var dypt fortvilet da han måtte avstå Norge til Sveriges konge. Den 14. januar 1814 ble fredsavtalen mellom Sverige og Danmark undertegnet. Avtalen ble kjent som Kieltraktaten. Side 14

TEMA 4: GRUNNLOVEN OG DEMOKRATIUTVIKLINGEN Norges første valg Omfanget av Kieltraktaten skapte uro i Norge. Christian Frederik ville først la seg utrope til konge, i kraft av sin arverett til Norges trone. Under et møte med ledende menn hos sin venn Carsten Anker på Eidsvoll 16. februar, bøyde han seg til slutt for argumentet om at suvereniteten var gått over til det norske folk. Christian Frederik aksepterte at det skulle holdes valg til en riksforsamling med mandat til å utforme en grunnlov og velge konge. I mellomtiden skulle han styre med tittelen regent. Regenten lot Kirken organisere valgene. Kirkene var samlingssteder og der hadde kongemakten kontakt ned til den minste menighet. Den 25. februar var fastsatt til valg og bededag. Der ble folket informert om at Norge var avstått til kongen av Sverige. Så fulgte valget av valgmenn til amtforsamlingen, som så skulle velge representantene til riksforsamlingen. Stemmerett hadde menn over 25 år som var borgere i by, jordeiere eller embetsmenn. Det var ulike valgregler på landet, i byene og for det militære. Bildetekst til litografi: John Hansen Sørbrøden (1775-1857), litografiet etter portrett av Christian Olsen. Innenfor hvert amt møttes valgmennene for å velge representanter til Eidsvoll. I Smaalenene ble valget avholdt 21. mars. Fullmaktene dokumenterte at alle menighetene hadde avlagt selvstendighetseden, hvilke valgmenn som var valgt og bekreftet at innehaverne var valgt fra amtet som representanter. John Hansen Sørbrøden var valgt fra prestegjeldet Berg ved Halden og ble også valgt som bonderepresentant fra Smaalenene. I utstillingen vises Sørbrødens fullmakt fra valgmannsvalget i Berg ved Halden i dagens Østfold. Dokumentene var stilet til regent Christian Frederik og representantene hadde fullmaktene med til Eidsvoll for å overrekke dem der. Riksforsamlingen De 112 valgte representantene møtte på Eidsvoll Verk 10. april 1814. Det var 57 embetsmenn, 18 forretningsmenn og 37 bønder. I det nordlige Norge var valgene ikke blitt gjennomført i tide på grunn av det årlige lofotfiske og manglende eller vanskelige kommunikasjonsforhold. Riksforsamlingen kom raskt til å dele seg i to fraksjoner, selvstendighetspartiet av sine motstandere kalt "prinsepartiet" - og unionspartiet, kalt "svenskepartiet". Selvstendighetspartiet var i flertall. Riksforsamlingen opprettet en konstitusjonskomité ledet av sorenskriver Christian Magnus Falsen, som utarbeidet utkastet til Grunnloven. Side 15

Forsamlingen hadde dårlig tid og måtte arbeide raskt. Flere av representantene var godt orientert om statsrettslige forhold og møtte opp med egne utkast til en grunnlov. De fem dagene mellom 16. 20. mai 1814 var hendelsesrike dager i Norsk historie. 16. mai vedtok riksforsamlingen Grunnloven. 17. mai ble grunnloven datert, og Christian Frederik enstemmig valgt til norsk konge. 18. mai ble den underskrevet og beseglet av de 112 eidsvollsmennene. 19. mai holdt prins Christian Frederik sin trontale på Eidsvoll og avla ed som Norges første konstitusjonelle konge. 20. mai la endelig eidsvollsmennene strid og uenighet bak seg, tok hverandre i hendene og sverget eden «Enige og tro til Dovre faller». Norges Riges Grundlov 1. : Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarkisk. Spillet fortsetter Christian Frederik satset alt på å vinne støtte fra Storbritannia i kampen for Norges selvstendighet. I begynnelsen av juni kom den britiske diplomaten J. Ph. Morier til Christiania for å fastslå at Storbritannia ville holde avtalen med Sverige om at de skulle få Norge. De øvrige stormaktene; Russland, Østerrike og Preussen var også forpliktet av avtalene med Sverige og sendte diplomater til Christiania i juli 1814 for å overtale kong Christian Frederik til å oppgi den norske aksjonen. Nordmennenes opprør mot Kieltraktaten fikk derfor ingen støtte av betydning i Europa. Christian Frederik tok i mot diplomatene i sin sommerresidens på Ladegaardsøen Hovedgaard, dagens Bygdø Kongsgård. Verden var kommet til fredelige Ladegaardsøen. Hovedbygningens havestue ble scene for det første storpolitiske spillet i det selvstendige Norge. Christian Frederik nektet å etterkomme kravene om å oppgi den norske selvstendigheten. Han stod fast ved at han var nordmennenes rettmessige konge, men uten støtte fra stormaktene falt forutsetningene for hans politikk og norsk selvstendighet sammen. Sommerkrigen Sverige hadde mistet Finland til Russland under Napoleonskrigene, og som erstatning for tapet og takk for krigsinnsatsen ble de lovet Norge som belønning av sine allierte. Da Karl Johan returnerte fra kontinentet, var tiden kommet for å innløse «premien». Christian Frederik fortsatte å hevde norsk selvstendighet utover sommeren og avviste det svenske kravet om å oppgi Norge. Til slutt mistet Karl Johan tålmodigheten. Den 26. juli 1814 erklærte han krig - betingelsene i Kieltraktaten om at Norge skulle overføres til kongen av Sverige, skulle tvinges igjennom. Natten til 30. juli krysset krigsvante svenske tropper grensen og beleiret Fredriksten festning. Den svenske styrken hadde omtrent Side 16

dobbelt så mange soldater som den norske. Svenskene var dessuten bedre utstyrt med våpen og forsyninger, og hadde støtte i en stor flåte som bidro i kampene. Den eneste norske seieren ble vunnet ved Kongsvingertraktene 5. august. Norske generaler oppfordret til videre kamp, men Christian Frederik valgte en defensiv linje med tilbaketrekning og forhandlinger. Hans holdning under krigen ble kritisert både i samtiden og av senere krigshistorikere. Mossekonvensjonen Etter et par ukers krig sommeren 1814 mot overlegne svenske styrker, godtok Christian Frederik tilbudet om våpenhvile fra Karl Johan. Fredsforhandlingene mellom Norge og Sverige startet på Spydeberg prestegård i Østfold 6. august og fortsatte i Moss jernverks hovedbygning. Christian Frederik deltok selv i forhandlingene. Begge parter ønsket en fredelig løsning uten videre tap av liv. Partene ble enige 14. august. Karl Johan tilbød nordmennene å beholde Grunnloven, men med noen nødvendige forandringer tilpasset en union med Sverige. Christian Frederik derimot måtte overgi makten til statsrådet, abdisere og forlate landet. Avtalen ble kjent som Mossekonvensjonen, og med den ble Kieltraktaten i realiteten satt til side. Krigshandlingene og de politiske realitetene tok hardt på Christian Frederik, som nedbrutt trakk seg tilbake til Ladegaardsøen, dagens Bygdø Kongsgård, etter våpenhvilen. Her forberedte han sin endelige avreise fra Norge. Gjenstandstekst til dokument: Våpenhvileavtale ble signert i Moss 14. august 1814: Dokumentet er underskrevet av de svenske forhandlerne generalene A.F. Skjöldebrand og M. Björnstjerna, og de norske statsrådene Jonas Collett og Niels Aall. Nordmennene hadde en reservasjon når det gjaldt demarkasjonslinjen mellom de svenske og norske troppene, som ble godkjent av Karl Johan da signerte avtalen i Fredrikstad 15. august. Bildetekst til maleri: Hovedbygningen ved Moss jernverk, Konvensjonsgården, av John William Edy: Fredsforhandlingene fant sted i hovedbygningen på Moss jernverk 10.-14. august og våpenhvileavtalen mellom Sverige og Norge ble underskrevet her. Norges første Storting Den 7. oktober ble det ekstraordinære Stortinget åpnet for å forhandle med Sverige om nødvendige endringer i Grunnloven. Det var 79 representanter som tok plass i Katedralskolens auditorium - det var langt færre enn de 112 som deltok på Eidsvoll. På Side 17

Stortinget var det forholdsvis få bønder, men hele 50 embetsmenn. Sorenskriverne Christie og Weidemann ble valgt til henholdsvis president og sekretær. Christie hadde vært fast sekretær under Riksforsamlingen på Eidsvoll. Det var under et sterkt tidspress det ekstraordinære Stortinget skulle forhandle med den seks mann sterke svenske delegasjonen. Stortinget hadde kun 14 dager på seg til å gjøre endringene i Grunnloven. I Mossekonvensjonen hadde Christian Frederik forpliktet seg til å abdisere og forlate landet. Stortinget sendte en delegasjon på 25 mann til kongen på Ladegaardsøen for å motta hans tronfrasigelse den 10. oktober. Samme kveld forlot han øya, til fots gjennom Kongeskogen til Paradisbukta, til en ventende båt. Bildetekst til fotografi: Stortingssalen, Norsk Folkemuseum: Den 7. oktober ble det ekstraordinære Stortinget i Katedralskolens auditorium åpnet for å forhandle med Sverige om nødvendige endringer i Grunnloven. Den gamle Stortingssalen befinner seg på Norsk Folkemuseum og er tilgjengelig for publikum i utstillingen «Grunnlovens beskytter». Bildetekst til fotografi: Monument over Christian August: Et monument over prins Christian August ble reist i Kongeskogen på Ladegaardsøen, dagens Bygdø Kongsgård, av kong Christian Frederik under hans korte tid som norsk konge sommeren 1814. Monumentet står omtrent på samme sted hvor kongen forlot Christiania etter abdikasjonen 10. oktober 1814. Jernstøtten er et varig minne over begge de danske prinsers innsats i Norge. Novembergrunnloven Før våpenhvilen utløp 20. oktober, lyktes det Stortinget å få igjennom to viktige vedtak som skulle danne grunnlaget for den videre revisjonen av Grunnloven. Det første var at Norge som et selvstendig rike på visse vilkår skulle gå inn i union med Sverige. Det andre var at kongevalget skulle utsettes til endringene i Grunnloven var gjennomført. Samme dag fattet Stortinget et betinget vedtak om at Norge skulle gå i union med Sverige, for å berolige de svenske forhandlerne med at Stortinget faktisk hadde til hensikt å inngå en union. Alle Grunnlovens paragrafer ble gjennomgått fra 26. oktober til 4. november. Stortinget vedtok til slutt en grunnlov som beholdt de fleste av selvstendighetselementene fra Eidsvoll. I tillegg styrket Stortinget sin posisjon på bekostning av kongemakten. 4. november mottok Stortinget de svenske kommissærenes godkjennelse av den reviderte Grunnloven og Karl XIII av Sverige ble valgt til Norges konge. Den 10. november møtte kronprins Karl Johan i Stortinget og overrakte kongens ed i henhold til Grunnloven. Side 18

TEMA 5: I UNION MED SVERIGE Wienerkongressen Danmarks tap av Norge Den 5. september 1814 forlot kong Frederik VI sitt reduserte kongerike for å delta på fredskongressen i Wien, sammen med Europas øvrige statsmenn. Kongressen varte fra oktober 1814 til juni 1815. Målet for kongressen var å gjenopprette maktbalansen etter Napoleons fall. På Wienerkongressen var «alt i spill». Det var mange ulike agendaer. Østerrikes utenriksminister, fyrst Metternich, ønsket et konservativt Europa, som kunne demme opp for de liberale strømninger etter den franske revolusjon. Britenes lord Castlereaghs mål var å sikre maktbalansen med likevekt mellom de europeiske statene. Beslutningene på Wienerkongressen dannet grunnlaget for en fred mellom stormaktene som varte til midten av 1800-tallet. Frederik VI deltok på kongressen sammen med utenriksminister Rosenkrantz. De prøvde å sikre den danske stats interesser under utformingen av det nye Europa etter å ha mistet Norge. Det lille fyrstedømmet Lauenburg, i dagens Tyskland, ble Danmarks eneste kompensasjon etter tapet av Norge, men faren for at landet skulle utraderes helt, ble unngått med støtte fra Russlands tsar Alexander I. Frederik VI ble derfor mottatt som en helt da han vendte tilbake i juni 1815. Bildetekst til maleri: Niels Rosenkrantz, 1757-1824, utenriksminister. Malt av F.C. Gröger, ca. 1809: Niels Rosenkrantz var født i Norge og tilhørte en mindre bemidlet del av en dansk adelsslekt. Hans livsløp er et eksempel på hvordan det var mulig å gjøre karriere i den dansk-norske helstaten. Rike slektninger finansierte studiene hans som ledet til en diplomatisk karriere. Niels Rosenkrantz ble sendt til St. Petersburg på slutten av 1780- årene, hvor han gjennom ekteskap med en russisk fyrstinne kom tett på eliten. Frederik VI utnevnte ham til utenriksminister i 1810. Bernadottene Da unionen med Sverige ble inngått høsten 1814, tok kronprins Karl Johan (1763 1844) over som den ledende politiske aktøren i Norge. Karl Johan var opprinnelig fransk og het Jean Baptiste Bernadotte. Han klatret raskt i gradene og ble en av Napoleons marskalker. I 1810 ble han tilbudt den ledige rollen som svensk tronfølger. Etter kong Carl XIIIs død i 1818 overtok Karl Johan tronen i Sverige og Norge. Kongen brukte kunst, gaver og pengestøtte for å skape sympati for unionen. Bernt Ankers Palé tjente som kongebolig i Christiania samtidig som Karl Johan tok initiativet til byggingen av Slottet. Ved Side 19

unionsoppløsningen i 1905 hadde fire monarker fra Bernadottedynastiet sittet på den norske tronen. Himmelseng Den vakre sengen med blått silkeomheng sto i Karl Johans sengekammer i Paléet i Christiania. Den skal være anskaffet i 1830. Bernt Anker testamenterte Paléet «til beboelse for den kongelige familie, saa ofte Norge maate nyde det held». Karl Johan og sønnen prins Oscar (1799-1859) residerte der for første gang i november 1814. Fra Frankrike brakte Karl Johan med seg empire-stilen inspirert av antikken og de romerske keisernes ornamentale uttrykk for makt og seier. Han engasjerte svenske arkitekter og håndverkere og empire fikk et eget svensk preg. Stilen fikk derfor ikke overraskende navn etter Karl Johan og preger innredningen av Paléet i 1820-årene. Himmelsengen i mahogni med forgylte ornamenter vitner om dette. I Stockholm holdt kongen ofte regjeringsråd liggende i sengen, særlig om vinteren. Regjeringsformen fikk noe nedsettende betegnelsen «sengekammerveldet». Gjenstandstekst til Karl Johans marskalkuniform: Marskalk betyr i militær sammenheng feltherre og betegner den øverste generalen i hæren, hvilket kongen som statsoverhode var. Som gallaantrekk er uniformen prydet med ordensinsignier for den svenske Sverdordenen og Serafimerordenen. Bernadottesamlingen Kong Oscar II besluttet å etablere et museum på lystslottet Oscarshall på Bygdøy. Museet skulle vise norsk historie og utviklingen etter 1814. Samlingen besto vesentlig av gjenstander med tilknytning til kongefamilien. Utstillingen åpnet 16. juni 1881. Samlingen ble senere overført til Norsk Folkemuseum. Gjenstandstekst til våpenskjold: Samtidig med at det norske riksvåpenet ble lovfestet i 1844, innførte kong Oscar I et felles unionsvåpen for begge sine kongeriker. Våpenskjoldet er delt loddrett med Sveriges riksvåpen til venstre og Norges til høyre. Side 20

Et nytt Norden Etter 1814 skulle båndene mellom Danmark og Norge oppløses etter mer enn 400 år. Danske og norske familier måtte velge nasjonalitet. Mange med dansk opphav valgte å bli i Norge. Christiania var nå den nye hovedstaden hvor en omfattende etablering av nasjonale institusjoner fant sted. Utover 1800-tallet gikk de nordiske landene inn i en tid med idealisering av fortiden. En kulturell gullalder med nasjonalromantisk innhold vokste frem. Samtidig var det en vilje til å utvikle et tettere skandinavisk samarbeid. Mot slutten av 1800-tallet var nasjonale strømninger i Europa dominerende. Dette påvirket handlekraften i politikken som førte til selvstendighet for Norge i 1905. Etter 1814 var Danmark og Norge to forskjellige land. Mange familier innen den dansknorske helstaten hadde karrierer og tette familierelasjoner på kryss og tvers av grensene. Nå måtte mange velge nasjonalitet, dansk eller norsk? Noen med dansk opphav ble i Norge, mens andre likte ikke tanken på å tjene den svenske kongen. Flere familier med norsk bakgrunn valgte å bli i Danmark. Den tidligere så hardt prøvde kong Frederik VI døde i 1839. Tronfølger Christian Frederik ble på nytt konge, denne gangen i Danmark og kongegjerningen varte lengre enn fem måneder. Liberale krefter i Danmark ventet seg mye av den nye kongen som hadde akseptert Norges grunnlov i 1814. Christian Frederik levde ikke opp til forventningene, men holdt fast ved eneveldet. Først mot sitt siste leveår arbeidet kongen med en grunnlov for Danmark, men døde før oppgaven var løst. Med hans død i 1848 ble sønnen Frederik VII Danmarks første konstitusjonelle monark. Paradokset med Christian Frederik var at han ble Norges første konstitusjonelt valgte konge, men døde som Danmarks siste eneveldige monark. Bildetekst til maleri: Frederik VI døde den 3. desember 1839 og Christian Frederik ble salvet i Frederiksborg Slotskirke søndag den 29. juni 1840 som den siste eneveldige danske konge. Ved hans side sitter dronning Caroline Amalie. Malt av C.W. Eckersberg, 1840. Skandinavisk samarbeid Etter århundrer med konflikter vokste ønsket om et fredelig og tettere nordisk samarbeid frem. Det var først og fremst studenter, kunstnere og vitenskapsmenn som sluttet opp om arbeidet fra 1840-årene. De ønsket et nærere, kulturelt og praktisk samarbeid mellom de tre skandinaviske landene. Kongehusene med Karl XV og Frederik VII i spissen var ivrige støttespillere tidlig på 1860-tallet. De dynastiske forbindelsene ble ytterligere forsterket da Karls datter, prinsesse Louise, ble gift med kronprins Frederik (VIII) i 1869. Da kom også Side 21

Bernadotteblodet inn i den danske kongefamilien. Bryllupet 29. juli var en stor festdag både i Stockholm, København og Christiania. Skandinavismen ble ingen større politisk bevegelse. Under de slesvigske kriger (1848-51 og 1864) holdt Sverige og Norge seg nøytralt. Den utenrikspolitiske situasjonen tillot ingen innblanding, men norske og svenske frivillige dro allikevel til fronten. Skandinavisk samarbeid fortsatte i andre former innen kulturelle, litterære og vitenskapelige felt. Den skandinaviske myntunionen av 1875 som innførte kroner i alle tre land, er et eksempel på hva det var mulig å få til på tvers av grensene. Bildetekst til maleri: Olaf Rye. Malt av August Jerndorff, 1895: Generalmajor Olaf Rye, født i Telemark i en norsk offiserfamilie, var en av heltene fra Treårskrigen. Han falt ved Fredericia den 6. juli 1849. Rye forlot Norge i 1814, da han ikke ønsket å tjene den svenske kongen, og dro til Danmark. Det samme gjorde Frederik Schleppegrell og Hans Helgesen. Under Treårskrigen ble de norskfødte offiserene ikke bare danske krigshelter men også skandinaviske forbilder. Bildetekst til maleri: Soldaternes hjemkomst. Malt av Otto Bache, 1894: Maleriet av troppenes hjemkomst den 9. september 1849 er en hyllest til det nasjonale samholdet. Vi ser soldater marsjerende gjennom Københavns gater skulder ved skulder. De kommer fra alle samfunnslag: unge studenter, bønder og håndverkere har sammen med borgerskapet forsvart fedrelandet. De mottas med begeistring av Københavns innbyggere. Over gaten henger de skandinaviske flaggene som symboler på broderfolkenes bistand under Treårskrigen. Det var 243 svensker og 114 nordmenn som deltok som frivillige og kjempet side om side med de danske soldatene. Unionsoppløsning og kongevalg Den norske misnøyen med unionen med Sverige vokste mot slutten av 1800-tallet. Den norske regjeringen innledet forhandlinger med Sverige om opprettelse av et eget norsk konsulatvesen. Forhandlingene brøt sammen i februar 1905. Stortinget vedtok likevel en lov om et eget norsk konsulatvesen i mai. Da kong Oscar II nektet å godkjenne loven gikk den norske regjeringen av. Kongen befant seg med ett uten norske rådgivere. Den 7. juni 1905 erklærte Stortinget i den berømte bisetningen «at foreningen med Sverige under en Konge er opløst». Den konstitusjonelle kongemakt hadde trådt ut av funksjon og den avgåtte regjeringen ble gitt Stortingets fullmakt til å utøve den myndighet som var tillagt kongen. Stortingets vedtak ble naturlig nok oppfattet som revolusjonært i Sverige, hvor man forlangte forhandlinger om betingelsene for en oppløsning. Forhandlingene foregikk i Karlstad fra 31. august. Det såkalte Karlstadforliket forutsatte en demilitarisert sone på Side 22

begge sider av grensen mellom rikene, helt opp til 61. breddegrad. Det betydde at de nybygde norske grensefestningene måtte rives, men de historiske delene av festningsanleggene på Fredriksten og Kongsvinger fikk stå. Fremtidige tvister skulle avgjøres av en internasjonal domstol og transitthandelen skulle fortsatt gå uhindret over grensen. De svenske flyttsamene ble garantert rett til fortsatt reinbeite på den norske siden av grensen. Til tross for republikanske strømninger valgte nordmennene monarkiet. Det påtenkte norske kongsemnet, prins Carl av Danmark, nest eldste sønn av kronprins Frederik, var i tillegg svigersønn av den britiske kong Edvard VII. Den engelske prinsesse Maud som norsk dronning ville bli en god garanti for norske interesser i imperiet hvor solen aldri gikk ned. 25. november 1905 kom kongeparet til Christiania, Carl var blitt Haakon VII og sønnen Aleksander hadde fått det norske navnet Olav. Side 23