Konferansedeltakerne (Wannsee-konferansen) Dr. Josef Bühler (1904-1948) Regjeringen til generalguvernøren i Krakow Bühler var fra 1941 generalguvernør Franks permanente stedfortreder, og i egenskap av dette var han medansvarlig for alle forbrytelsene mot det polske folket og massemordet på jødene i Polen. På Wannseekonferansen presset han Heydrich til å iverksette den endelige løsningen" i generalguvernementet, fordi han ikke så noen transportproblemer i dette området. Videre ønsket Bühler å finne en løsning på jødespørsmålet så raskt så mulig i dette området". I 1942 tok Bühler del i forberedelsene til etablering av tyske bosettinger ved Lublin og i bortføringen av polakker til tvangsarbeid i Tyskland. Bühler ble født i en katolsk familie i Waldsee (Württemberg). Hans far var baker. Etter gymnaseksamen og jusstudium tok Bühler juridisk embetseksamen i 1932. I april 1933 ble han medlem i NSDAP. Som ledende statsadvokat ble han kabinettsjef for Hans Frank, riksminister uten portefølje. I desember 1939 overtok kan stillingen som administrativ leder for generalguvernøren i Krakow, fra mars 1940 var han guvernørens statssekretær. I januar 1945 flyktet Bühler fra Krakow. I april 1946 var han forsvarets vitne for Hans Frank ved den internasjonale militærdomstolen i Nürnberg. Deretter ble han utlevert til Polen. I juli 1948 ble han dømt til døden i Krakow og henrettet. Adolf Eichmann (1906-1962) Hovedkontoret for rikssikkerhet Leder for avdeling IV B 4 Som organisator for deportasjonene spilte Eichmann en sentral rolle i mordet på jødene i Europa. Fra oktober 1934 arbeidet han på SD - hovedkontoret i Berlin i avdeling II/112 ( Jødiske spørsmål ), som arbeidet med å finne effektive metoder for å fordrive jødene fra Tyskland. Etter annekteringen av Østerrike og Tysklands innmarsj i Böhmen og Mähren, ledet Eichmann 1938/39 Kontorene for jødisk emigrasjon (Zentralstellen für jüdische Auswanderung)" i Wien og Praha. I oktober 1939 deltok han i planleggingen av et jødereservat" i Nisko am San (Polen). Fra desember 1939 var han saksbehandler i RSHA, avdeling IV D 4 ( Emigrasjon og fraflytting"), i mars 1941 ble han leder for avdelings IV B 4 ( Jødiske spørsmål og fraflytting ). På Wannseekonferansen var Eichmann ansvarlig for den oppsummerende protokollen. Fra oktober 1941 til 1944 koordinerte kontoret hans transportene og bestemte antall jøder som skulle deporteres. Fra mars 1944 var han, som leder for spesialkommando Eichmann" ansvarlig for deportasjon av mer enn 437.000 jøder fra Budapest til Auschwitz og andre konsentrasjons- og utryddingsleirer. Eichmann ble født i Solingen, der hans far var bokholder. Etter realskoleeksamen og en avbrutt ingeniørutdanning gikk han i handelslære, og fra 1925 til 1933 var han selger og reisende selger i Wien. I april 1932 ble han medlem i NSDAP og SS, og i august 1933 flyttet han til Tyskland. Fra 1934 til 1939 arbeidet han i SD og deretter, til 1945, på Hovedkontoret for rikssikkerhet. I begynnelsen av 1945, da hans forkledning som korporal i luftvåpenet ble avslørt, ble han tatt til fange. Kort tid etterpå flyktet han. Under falskt navn ble han skogarbeider i firmaet Celle. I 1950 flyktet Eichmann via Østerrike til Italia og videre til Argentina, der han bodde i Buenos Aires og tok navnet Ricardo Klement. I mai 1960 ble Eichmann bortført av agenter fra Israels hemmelige tjeneste. I desember 1961 ble han dømt til døden i Jerusalem. Han ble henrettet den 31. mai 1962. 1
Dr. Roland Freisler (1893-1945) Riksjustisministeriet På Wannsee-konferansen representerte Freisler det departementet som siden innføringen av Nürnberglovene i 1935 ledet den juridiske forfølgningen av de tyske jødene og systematiske videreførte arbeidet med å gjøre jødene rettsløse. Freisler ble regnet for å være en helt overbevist nasjonalsosialist. I august 1942 ble han utnevnt til president for Folkedomstolen. I sin stilling avsa han og andre medlemmer av senatene flere tusen dødsdommer mot politiske motstandere. Freisler ble født i en protestantisk familie i Celle. Hans far var sivilingeniør. I 1912 avla han gymnaseksamen i Aachen, og deretter studerte han jus ved universitetet i Kiel. Fra august 1914 kjempet han i 1. verdenskrig, først som kadett. Senere ble han forfremmet til løytnant. Fra oktober 1915 til 1920 var Freisler krigsfange i Russland. Da han ble satt fri, fortsatte han studiene i Jena. I 1922 tok han juridisk embetseksamen, og fra 1924 var han advokat i Kassel og byrådsrepresentant for den høyreorienterte valgalliansen Völkisch- Sozialer Block. I juli 1925 ble han medlem i NSDAP. I 1932 ble Freisler NSDAP-representant i det prøyssiske delstatsparlamentet, og deretter ble han utnevnt til ministerialdirektør i det prøyssiske justisdepartementet. Fra juni 1933 var han statssekretær og medlem av det prøyssiske delstatsrådet. I oktober 1933 ble han medlem i akademiet for tysk rett og leder av dets strafferettsavdeling. Fra april 1935 var Freisler statssekretær og bl.a. ansvarlig for personalspørsmål, straffelovgivning og straffehåndhevelse i Prøyssens sammenslåtte retts- og justisdepartement. Freisler mistet livet under et luftangrep på Berlin den 3. februar 1945. Reinhard Heydrich (1904-1942) Leder for sikkerhetspolitiet og SD Riksprotektor for Böhmen og Mähren Fra 1938 spilte Heydrich en nøkkelrolle i fordrivelsen og utryddelsen av jødene i Europa. Etter annekteringen av Østerrike hadde SD fremhevet seg gjennom sin organisasjon av tvangsutvandringen. I 1938 sørget Heydrich for at 26.000 tyske jøder ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer. Da 2. verdenskrig begynte 1. september 1939, beordret han ghettoisering av jødene og etablering av eldsteråd i alle jødiske samfunn i Polen. Etter overfallet på Sovjetunionen anordnet han i første omgang at innsatsgrupper skulle avrette kommunistiske funksjonærer og jøder i vernepliktsalder. Men etter ordre fra Heydrich gikk innsatsgruppene kort tid etter over til systematisk massemord på hele den jødiske befolkningen i de okkuperte sovjetiske områdene. Etter at han hadde fått et fullmaktsskriv om Endelig løsning på jødespørsmålet datert 31.7.1941 og underskrevet av Göring, planla Heydrich mordet på 11 millioner europeiske jøder. Heydrich ble født i Halle a. d. Saale. Hans var komponist og direktør for et musikkonservatorium. Etter å ha avsluttet utdanningen ved et katolsk gymnas, gikk han i 1920 inn i det lokale frikorpset (frikorps var private, paramilitære grupper preget av et høyreorientert politisk syn). I 1922 vervet han seg i marinen, til han i 1931, da han hadde nådd graden av løytnant, fikk avskjed i unåde på grunn av et brutt ekteskapsløfte. I 1931 ble han også medlem i NSDAP og SS. I juli 1932 fikk Himmler i oppdrag å bygge opp og lede Sikkerhetstjenesten (SD). I april 1933 ble Heydrich leder for Bayerns politiske politi, fra april 1934 ledet han Det hemmelige statspolitiet, Gestapo, i Berlin. I juni 1936 ble han leder for Sikkerhetspolitiet, før han i september 1939 ble utnevnt som leder for Hovedkontoret for rikssikkerhet (RSHA). Den 27. mai 1942 ble han utsatt for et attentat av tsjekkiske motstandskjempere i Praha, og 4. Juni 1942 døde han som en følge av skadene han pådro seg. 2
Otto Hofmann (1896-1982) Leder for SS-kontoret for rase og bosetting Som leder for Sentralkontoret for rase og bosetting hadde Hofmann fra 1940 til 1943 en helt sentral rolle i Tysklands forbryterske germaniseringspolitikk i Polens og Sovjetunionen. Han var ansvarlig for raseidentifisering", som hadde som konsekvens at en rekke etniske grupper ble fordrevet fra hjemstedet sitt og erstattet av tyskere fra ulike land. Han var også ansvarlig for deportasjon av polske barn til Tyskland og for SS- slektsgranskning". På Wannsee-konferansen forlangte Hofmann uttrykkelig sterilisering av mennesker av blandingsrase. Hofmann ble født i Innsbruck og var sønn av en kjøpmann. Etter å ha gjennomført folkeskole og gymnas, meldte han seg som frivillig i august 1914. I mars 1917 ble han forfremmet til løytnant og i juni samme år kom han i russisk krigsfangenskap, men kunne flykte til Tyskland, der han utdannet seg til pilot. I 1919 ble Hofman demobilisert, og fra 1920 til 1925 arbeidet han for en vingrossist og deretter som selvstendig vinforhandler. Han meldte seg inn i NSDAP allerede i 1923 og i 1931 i SS. Fra 1933 arbeidet han som SS-leder. I april 1943 ble Hofmann leder for SS-avdelingen for den sørvestlige delen av Tyskland og ledende SS- og politileder i Württemberg, Baden og Alsace. Han ble kommandør for krigsfangene i hærkrets V (sørøst). I rettssaken mot Sentralkontoret for rase og bosetting i mars 1948 for forbrytelser mot menneskeligheten og krigsforbrytelser ble Hofmann dømt til 25 års fengsel. I 1954 ble han benådet og løslatt fra Landsberg-fengselet. Deretter arbeidet han som kontorfunksjonær i Württemberg. Han døde i 1982. Dr. Gerhard Klopfer (1905-1987) NSDAPs partikanselli Ministerialdirektør Klopfers rolle i den endelige løsningen" var preget av hans sentrale stilling i partiorganisasjonen til det nasjonalsosialistiske partiet. Han var en av de mest innflytelsesrike og mest velinformerte byråkratene i NSregimet. Som leder av den statsrettslige avdeling III på partikontoret til NSDAP og Martin Bormanns stedfortreder var han ansvarlig for rase- og nasjonale spørsmål", økonomisk politikk, samarbeid med RSHA og grunnleggende okkupasjonspolitiske spørsmål. I november 1942 deltok han som statssekretær i den ytterlige innskrenkingen av rettighetene til jøder som levde i blandede ekteskap". Klopfer ble født i Schreibersdorf (Schlesien). Han var bondesønn, tok gymnaseksamen i 1923 og studerte deretter jus og økonomi i Jena og Breslau. I 1927 tok han juridisk embetseksamen, og fra 1931 var han dommer i Düsseldorf. Han ble medlem i NSDAP og SA i april 1933. Samme år ble han ansatt i det prøyssiske landbruksdepartementet og året etter begynte han i Gestapo. I april 1935 ble Klopfer med i staben til "førerens stedfortreder", Rudolf Hess. I 1935 ble han med i SS, som Hauptstellenleiter. Fra 1938 arbeidet han, som departementsråd, med ekspropriering av jødiske foretak. I april 1945 flyktet Klopfer fra Berlin, men han ble senere fengslet. Etter løslatelsen i 1949 ble han av legdommerne i avnazifiseringsdomstolen i Nürnberg kategorisert som "mindre belastet". I 1952 begynte Klopfer å arbeide som juridisk assistent i skattesaker, 1956 etablerte han seg som advokat i Ulm. En etterforskning fra statsadvokatembetet i Ulm av Klopfers deltakelse på Wannsee-konferansen ble innstilt i 1962. Han døde i Ulm i 1987. 3
Wilhelm Kritzinger (1890-1947) Rikskanselliet Ministerialdirektør Kritzinger var nestkommanderende ved rikskanselliet under lederen Hans Lammers. Derfor hadde han kjennskap til alle antijødiske tiltak og beskjeftiget seg i sitt arbeid ved rikskanselliet i stor grad selv med jødeproblemer". Således deltok han i årene 1939/40 i utarbeidelsen av forordningene mot nasjonens skadedyr" og av den 11. forordningen om riksborgerloven, som var det rettslige grunnlaget for konfiskering av formuene til tyske jøder før de ble deportert. Som statssekretær arbeidet Kritzinger 1942/43 med utarbeidelsen av forordninger som innskrenket jøders juridiske rettigheter. I 1945 tilsto Kritzinger i avhør at han hadde deltatt på Wannsee-konferansen, og også at denne konferansen hadde hatt forbryterske formål. Kritzinger var sønn av en prest og ble født i Grünfier (Netzekreis). Etter å ha avlagt gymnaseksamen i 1908 studerte han jus. Fra 1914-18 var han frontsoldat, ved krigens slutt som reserveløytnant. 1920-21 praktiserte han som advokat, og i 1921 besto han opptakseksamenen til det høyrere embetsverket. Deretter arbeidet han som funksjonær i justisdepartementet. I 1925-26 var Kritzinger ansatt i det prøyssiske handelsdepartementet, før han i 1926 gikk tilbake til justisdepartementet. Han ble medlem av NSDAP 1.1.1938, og i februar samme år ble han overført til Rikskanselliet som leder for avdeling B, med den offisielle tittelen ministerialdirektør. I begynnelsen av 1942 ble Kritzinger understatssekretær, og allerede på slutten av samme år han forfremmet til statssekretær. I april 1945 flyktet han fra Berlin og i mai ble han statssekretær i regjeringen Dönitz i Flensburg, for deretter å bli internert i Bruchsal. Han ble løslatt i april 1946, men fengslet på nytt i desember. Kritzinger ble erklært soningsudyktig på grunn av sykdom og døde i 1947. Dr. Rudolf Lange (1910 1945) Kommandør i Sikkerhetspolitiet og SD (KdS) Lange hørte i flere år til blant de mange Gestapo-tjenestemennene på mellomnivå", som sørget for at terrorapparatet fungerte effektivt. Han fikk en aktiv rolle da innsatsgruppene til sikkerhetspolitiet og SD ble dannet for å drepe jødene i Sovjetunionen. Som leder av gruppestaben til innsatsgruppe A, som rykket inn i Baltikum etter hæren (Wehrmacht), ledet han midlertidig innsatskommando 2, som til desember 1941 drepte rundt 60.000 latviske jøder og andre jøder som var blitt deportert til Latvia. Lange ga selv kommandoen til mordaksjoner ved bygrensen til Riga. På Wannsee-konferansen var han ekspert med praktisk erfaring" i massehenrettelser. Lange ble født i Weisswasser, som sønn av en inspektør ved jernbanen. Han studerte jus, ble med i Gestapo Halle i 1933 og tok juridisk embetseksamen ved universitetet i Jena. I 1936 begynte han hos Gestapo i Berlin. I 1937 ble Lange medlem av NSDAP og SS. 1938 arbeidet han i Gestapo i Wien, i 1939 i Gestapo Stuttgart, og i 1940 ble han leder for Gestapo Weimar og Erfurt. I september 1940 ble han forfremmet til stedfortredende leder for Gestapo i Berlin. Fra desember 1941 var Lange kommandør for Sikkerhetspolitiet og SD i Lativa, til han i januar 1945 ble befalshavende for Sikkerhetspolitiet og SD i Warthegau", Lange begikk selvmord i Posen i februar 1945. 4
Dr. Georg Leibbrandt (1899-1982) Riksdepartementet for de okkuperte østområdene Ministerialdirektør Fra 1941 til 1943 var Leibbrandt leder for avdelingene allmenn politikk, Ukraina, Ostland, Kaukasus, Russland samt presse og kultur. I disse funksjonene var han sterkt involvert i folkemordet på jødene. Allerede i oktober 1941 deltok Leibbrandt på et møte med Heydrich, der man diskuterte innlemmelsen av alle jøder i utryddingsprogrammet. To dager etter Wannsee-konferansen inviterte han til et arbeidsmøte om definisjonen av begrepet jøde" i østområdene". Leibbrandt ble født i Hoffnungsthal ved Odessa og gikk på gymnasiet i Dorpat og Odessa. Etter å ha flyktet til Berlin studerte han fra 1920 teologi, filosofi og sosialøkonomi i Tübingen og Leipzig. Han dro på studiereiser til Paris, London, Sovjetunionen og USA. I 1927 fikk han den akademiske tittelen Dr. Phil. Leibbrandt ble medlem i NSDAP i 1933, og i partiets utenriksdepartement ble han leder av østavdelingen. Deretter ar han ansvarlig for antikommunistisk og antisovjetisk propaganda og fra 1938 meddommer ved Folkedomstolen. I juli 1941 ble Leibbrandt utnevnt til leder for hovedavdeling I (politikk) i riksdepartementet for de okkuperte østområdene. Sommeren 1943 meldte han seg til tjeneste i marinen. Han ble internert i 1945, men løslatt i 1949. En rettslig forundersøkelse som ble innledet av domstolen i Nürnberg-Fürth i januar 1950 ble innstilt i august samme år. Leibbrandt døde i 1982, uten ytterlige rettsforfølgelse. Martin Luther (1895-1945) Undersekretær Utenriksdepartementet Som leder for departementets avdeling D var Luther fra 1940 til 1943 ansvarlig for samarbeidet med Himmler og Hovedkontoret for rikssikkerhet, samt for avdeling D III ("Jødespørsmålet, rasepolitikk: Informasjon fra utenriksstasjoner om viktige innenrikspolitiske hendelser"). Gjennom sitt intensive samarbeid med Hovedkontoret for rikssikkerhet og spesielt med kontoret til Adolf Eichmann gjorde Luther avdeling D til et av de myndighetsorganene som deltok aktivt i "den endelige løsningen". Utenriksdepartementets bidrag til folkemordet besto fremfor alt av å foreta de diplomatiske forberedelsene av organiseringen av deportasjoner fra okkuperte og vennligsinnede land. På Wannsee-konferansen anbefalte Luther å vente med deportasjoner fra nordiske land på grunn av det lave jødeantallet og forventede problemer, og at man heller konsentrerte seg om de sørøstlige og vestlige delene av Europa. Luther ble født i Berlin, hadde ingen høyere utdanning og meldte seg som frivillig i 1914. I 1918 ble han forfremmet til løytnant. Etter 1. verdenskrigs slutt arbeidet han som møbelspeditør. I mars 1932 ble han medlem av NSDAP. I 1933-34 var han leder av det økonomiske rådgivingsorganet i Berlin, før han 1936 ble leder for partirådgivningsorganet til NSDAPs ansvarlige for utenrikspolitiske spørsmål, Joachim von Ribbentrop. Etter at von Ribbentrop ble utnevnt til utenriksminister i 1938, ble Luther leder for NSDAPspesialavdelingen i utenriksdepartementet. I 1941 ble han forfremmet til ministerialdirektør og fikk stillingsbetegnelsen understatssekretær". På grunn av din deltakelse i forsøket på å styrte Ribbentrop fikk Luther sparken den 16. februar 1943 og ble fengslet i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen som privilegert fange". Leiren ble befridd av Den røde hær, men Luther døde en måned senere i Berlin. 5
Dr. Alfred Meyer (1891-1945) Riksdepartementet for de okkuperte østområdene Som stedfortreder for minister Alfred Rosenberg var Meyer fra sommeren 1941 til november 1942 ansvarlig for de tre hovedavdelingene politikk, forvaltning og økonomi. I denne stillingen tok han aktiv del av utbyttingen og plyndringen av de okkuperte sovjetiske områdene, spesielt av den jødiske befolkningen. Meyer ble invitert til Wannsee-konferansen fordi innsatsgrupper i administrasjonsområdet til departementet hans allerede hadde innledet folkemordet på jødene. I Wannsee forlangte Meyer at visse forberedende arbeider" burde gjennomføres lokalt på ulike steder, men på en måte som ikke ga befolkningen grunn til bekymring. I juli 1942 foreslo han å gjennomføre samme tiltak mot folk av blandingsrase i Sovjetunionen som de som allerede var iverksatt mot jødene. Rosenberg ble født i en protestantisk familie Göttingen. Faren var statstjenestemann. I 1911 tok han gymnaseksamen i Soest. Året etter ble han kadett, og i 1914 ble han forfremmet til kompani- og senere bataljonssjef. Rosenberg kom i fransk krigsfangenskap i 1917, men ble løslatt som kaptein i 1920. Han arbeidet som handelsansatt og studerte og jus, statsvitenskap og nasjonaløkonomi. I 1922 fikk han den akademiske graden Dr. rer. pol. Fra 1923 til 1930 var han kontorsjef ved en gruve i Gelsenkirchen. I 1928 ble Rosenberg medlem og lokal gruppeleder i NSDAP, 1929-1930 var han leder for området Emscher-Lippe. Fra september 1930 var Rosenberg medlem av Riksdagen, 1931 var han NSDAP-provinsleder i Westfalen-Nord. I mai 1933 ble han utnevnt til riksstattholder for delstaten Lippe og Schaumburg-Lippe, og fra 1936 var han leder av delstatsregjeringen. I 1938 ble Rosenberg utnevnt til overpresident for provinsen Westfalen og SA- Obergruppenführer. Fra november 1942 han riksforsvarskommissær i Westfalen-Nord. Alfred Rosenberg begikk selvmord i mai 1945. Heinrich Müller (1900 -?) Hovedkontoret for rikssikkerhet Leder for avdeling IV Som leder for det hemmelige statspolitiet (Gestapo) spilte Müller en ledende rolle i nesten alle forbrytelsene som ble planlagt, forberedt og organisert av RSHA, spesielt på folkemordet på de europeiske jødene. Fra begynnelsen av september 1939 ga han anvisninger om spesialbehandling" (drap) av politiske motstandere. Müller administrerte også den såkalte jødeavdelingen, ledet av Eichmann. Han var involvert, ned til minste detalj, i mordet på jødene i Sovjetunionen. På oppdrag av Heydrich formulerte Müller ordre til innsatsgruppene og var ansvarlige for å skrive hendelsesmeldinger", der rapportene til innsatsgruppene ble oppsummert. Müller hørte til blant de aller mektigste skrivebordsforbryterne i NS-regimet. Müller ble født i en katolsk familie i München. Faren var politimann. Etter folke- og middelsskoleutdanning gikk han i flymontørlære. Han meldte seg som frivillig i 1917 og ble dimittert som underoffiser i 1919. Deretter arbeidet han i politiledelsen i München, fra 1929 som politisekretær for det politiske politiet i München i arbeidet mot kommunistiske organisasjoner. Müller ble med i SS i 1934 og ble overflyttet til Gestaposentralen i Berlin. I 1936 ble han stedfortredende sjef for sikkerhetspolitiets avdeling for politisk politiarbeid. Først på slutten av 1938 ble Müller medlem av NSDAP. I 1939 ble han administrativ leder for Rikskontoret for jødisk emigrasjon, og fra oktober samme år var han leder for avdeling IV (Gestapo) i RSHA med rang som SS-gruppefører og generalpolitiløytnant. Müller forsvant i mai 1945. 6
Erich Neumann (1892-1948) Kontoret for fireårsplanen Allerede i november 1938 deltok Neumann på et møte hos Göring om "arisering av økonomien" samt kjennemerking og isolering av jøder. På Wannsee-konferansen representerte han departementene for økonomi, arbeid, finanser, ernæring, trafikk, samt departementene for opprustning og ammunisjon. Som Görings statssekretær talte Neumann de krigsøkonomiske myndighetenes sak og forlangte at man skulle vente med å deportere jødiske arbeidere i krigsviktige foretak. Neumann ble født i Forst (Niederlausitz). Familien hans var protestanter, og faren eide en fabrikk. Etter avlagt gymnaseksamen studerte han jus og sosialøkonomi i Freiburg, Leipzig og Halle. 1914-17 deltok han i 1. verdenskrig, og ble til slutt overløytnant. I 1920 ble Neumann ansatt som regjeringsassessor i det prøyssiske innenriksdepartementet, deretter arbeidet han for Landratsamt Essen. I 1923 ble han regjeringsråd i det prøyssiske handelsdepartementet, fulgt av vervet som Landrat i Freystadt (Niederschlesien) fra 1927 til 1928. Deretter gikk Neumann tilbake til stillingen som ministerråd i handelsdepartementet. I september 1932 ble han ministerialdirektør i det prøyssiske statsdepartementet med ansvar for forvaltningsreformer. I mai 1933 ble Neumann NSDAP-medlem, og i august 1934 gikk han inn i SS. I oktober 1936 ble han ansatt på Kontoret for fireårsplanen, ledet av Hermann Göring. Fra sommeren 1938 var han statssekretær og fra 1941 stedfortredende bedriftsforsamlingsleder i firmaet Kontinentale Erdöl AG som skulle administrere oljeforekomstene i de okkuperte områdene i Sovjetunionen. Fra august 1942 var han generaldirektør i Deutschen Kalisyndikats GmbH. I 1945 ble han internert, men allerede i begynnelsen av 1948 ble han løslatt på grunn av sykdom. Han døde kort tid etter. Dr. Eberhard Schöngarth (1903-1946) Befalshavende i sikkerhetspolitiet og SD (BdS) Som befalshavende i sikkerhetspolitiet og SD og ansvarlig for hele generalguvernementet" var Schöngarth involvert i alle undertrykkelses- og utryddingstiltakene mot den polske og jødiske befolkningen i det okkuperte Polen. Etter overfallet på Sovjetunionen etablerte han fra juli til september 1941 en innsatskommando i Øst- Galicia som skjøt og drepte mer enn 4.000 jødiske menn på et landområde som grenset til Polen. Schöngarth ble født i Leipzig, og hans far var byggleder. Etter den høyere realskolen ble han frikorpskjemper i 1920 før han tok gymnaseksamen i 1922. Han meldte seg inn i NSDAP og SA og var bankansatt fra 1922-1924. Fra 1924 studerte Schöngarth jus og statsvitenskap i, og han tok juridisk embetseksamen i Leipzig i 1929. I juni 1932 ble han ansatt som rettsassessor ved Landgesgericht Magdeburg, Erfurt og Torgau. 1933 gikk han inn i SS, og i november 1933 begynte han ved Rikspostdireksjonen i. Fra 1935 arbeidet Schöngarth i presseavdelingen til Gestapo og fra våren 1936 ledet han de lokale statspolitikontorene i Dortmund, Bielefeld og Münster. I 1939 ble han forfremmet til avdelingssjef og SS-Obersturmbannführer. Fra 1944 var han befalshavende for sikkerhetspolitiet og SD i det okkuperte Nederland. I februar 1946 ble han dømt til døden av en britisk militærdomstol for å ha skutt en krigsfange og deretter henrettet. 7
Dr. Wilhelm Stuckart (1902-1953) Innenriksdepartementet Fra 1935 var Stuckart leder for avdeling I i innenriksdepartementet ( forfatning, lovgivning, forvaltning"), og han deltok aktivt i utarbeidelsen av alle grunnleggende lover og forordninger som angikk jødene i Det tyske riket, spesielt Riksborgerloven" og Loven til vern av tysk blod og ære" (Nürnbergerlovene). I 1940 var han involvert i forberedelsene til å frata tyske jøder deres statsborgerskap, og i 1941 utarbeidet han et forslag til kjennemerking av jøder i Det tyske riket. På Wannsee-konferansen foreslo Stuckart tvangssterilisering av alle mennesker av blandingsrase. I april 1943 ledet han en statssekretærkonferanse om temaet Politiets strafferettslige forfølgelse av straffbare handlinger begått av jøder" (13. forordning i Riksborgerloven). Stuckart ble født i Wiesbaden, var sønn av en bankansatt og fikk en kristen oppdragelse, Etter å ha bestått gymnaseksamen i 1919 gikk han inn i frikorpset. Fra 1922 studerte han jus i München og Frankfurt am Main. I desember 1922 ble han medlem i NSDAP, og i 1928 tok han juridisk embetseksamen, Fra 1930 arbeidet Stuckart som tingrettsdommer og fra 1932 til mars 1933 som advokat og juridisk rådgiver for SA (Sturmabteilung, NSDAPs paramilitære avdeling) i Pommern. I juni 1933 ble han statssekretær i det prøyssiske vitenskapsdepartementet, året etter hadde han samme funksjon i departementet for forskning, utdanning og kultur. I 1935 ble Stuckhard statssekretær i innenriksdepartementet, og i 1936 gikk han inn i SS. I 1944 ble han forfremmet til SS-Obergruppenführer. I krigens siste år, 1945, ble han innenriksminister i regjeringen Dönitz og internert i Flensburg. Stuckart ble i april 1949 i den såkalte Wilhelmstraße-rettssaken" idømt fengsel i tre år 10 måneder, men siden han allerede har tilbrakt flere år i fengsel, ble straffen ansett som ferdig sonet. I 1950 kategoriserte en avnazifiseringsdomstol ham som medløper" og i 1952 ble han ilagt en bot på 50.000 DM. Stuckart omkom i en ulykke i november 1953. Wannsee-konferansens hus, Berlin 2013 8