Nr. 2 Årgang 20 Organ for vekkelseskristen tro og forkynnelse «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst!» 1
& Menigheten Guds rike Tekst: Jan Egil Hafsahl dre byer må jeg forkynne evangeliet om Guds rike; for dertil er jeg utsendt.» (Luk 4:43) Jesu første preken er ikke et kall til et teologisk studium, et sosialt engasjement, en karismatisk opplevelse eller et kall til politisk reisning eller klassekamp. Han kaller oss til Guds rike. «Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend eder, for himlenes rike er kommet nær.» (Matt 4:17) Jesus forklarer oss at døren inn i riket heter omvendelse «metanoía» og innebærer en fullstendig og radikal forvandling av hjerte og sinn, som i sin tur forbereder oss til å ta del av den nye ordningen som gudsriket skaper. Bibelen forteller oss at da Jesus hadde kalt en gruppe mennesker til etterfølgelse «forlot de straks sine garn og fulgte ham». (Mark 1:18) Fra nå av og fram til menighetens fødsel på pinsedagen driver livet i riket de troende til fellesskap, et fellesskap der de av hjertet deler alt. Disiplenes føtter var ugjenkallelig blitt ledet av Jesus inn på en ny vei, og de kunne aldri mer bli de samme. På hans befaling var de samlet i Jerusalem, der de på den øvre sal ventet på den utlovede Hellige Ånd. «Vi deltar frivillig i vårt eget slaveri» Guds rike er nøye assosiert med Guds ære og makt. «For riket er ditt, og makten og æren i evighet.» (Matt 6:13) «Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike...» (Dan 7:14) Å utbre Guds rike er «å gå inn i den sterkes hus og røve hans gods... og plyndre hans hus.» (Matt 12:29) Å utbre Guds rike er å drive de besettende krefter på flukt. «...er det ved Guds Ånd jeg driver de onde ånder ut, da er jo Guds rike kommet til eder.» (Matt 12:28) Å utbre Guds rike er å gi Jesus ære og makt i våre liv. Guds rike er evangeliets sentrum ja, riket er evangeliet: «Men han sa til dem: Også i de an- «Og de holdt trolig fast ved apostlenes lære og ved samfundet, ved brøds-brytelsen og ved bønnene. Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn blev gjort ved apostlene. Og alle de troende holdt sig sammen og hadde alt felles, og sine eiendeler og sitt gods solgte de og delte det ut til alle, efter som nogen hadde trang til, og idet de samdrektig hver dag stadig søkte templet og brøt brødet hjemme, nøt de sin mat med fryd og hjertets enfold, idet de lovet Gud og hadde yndest hos hele folket. Og Herren la hver dag dem som lot sig frelse, til menigheten.» (Apg 2:42-47) utjevning forblir et signum på den levende Guds menighet. Altfor ofte ender vår undervisning om pinsen opp i en diskusjon om tungetale og karismatiske manifestasjoner der vi mister det liv og fellesskap Ånden skaper blant de troende. I Det nye testamentet finnes det en grunnleggende forbindelse mellom visjonen av riket som en ny ordning og det felles liv i Kristi legeme som et synlig uttrykk for denne ordningen. Det finnes et absolutt spenningsforhold mellom Gudsrikets karakter, oppfatning og uttrykksmåte Det nye rikets ordning Menigheten representerer det nye rikets ordning, midt i en verden av destruktiv urettferdighet og utgjør et sentrum for en aktiv motstandskamp, i Bibelen kalt «den gode strid». Det største feilsteget vi som menighet kan begå, er allikevel ikke vår brist på å fordømme verdens misforhold og negative strukturer, men bristen i å leve ut og virkeliggjøre det gudsriket menigheten er kalt til å representere et helbredenede fellesskap for vårt eget og andres uharmoniske og selvsentrerte liv. Fellesskapet, slik vi ser det i den urkristne menigheten, ble ikke et fruktløst eksperiment som brått opphørte etter de første ukenes opplevelsesrus, men et liv i total og verdens tenkemåte og struktur. Menighetens liv og fellesskap er 2 3
revolusjonært, i den mening at det tar sikte på å frigjøre menn og kvinner fra deres avhengighet av tidens herskende institusjoner, maktsentra og avguderi. Menigheten representerer totalt andre sosiale verdier og utfordrer derfor det grep samfunnssystemet har over menneskers liv. Det går ikke å nekte for at konsern i megaklassen, institusjoner og statlig byråkrati styrer og former stadig mer av våre liv. Makteliten innen barneoppdragelse, skole og utdannelse, arbeidsog familieliv, økonomi, teknologi, helse og eldreomsorg tar beslutning etter beslutning, langt over våre hoder; beslutninger vi i demokratiets og solidaritetens navn forventes å underdanig underkaste oss. Samtidig utvikles sofistikerte og intimiderende metoder for belønning og straff. Befolkningen har gitt fra seg retten til å beslutte, avgjøre og vedta til makteliten i bytte mot et «ferdigpakket» liv i komfort, sikkerhet og makelighet som igjen former sine langtgående krav på en slik måte at vi tror de representerer våre «egne oppfatninger». Vi deltar frivillig i vår egen undertrykkelse. Makten må brytes Makten må brytes, gjennom at mennesker nekter å gi og etterleve den forlangte lydighet, ved å holde tilbake sin lojalitet og støtte og slutter å rette seg etter maktelitens alle krav. Frigjørelse, omvendelse og forandret målsetting er mulig bare om menneskene får se et fungerende alternativ. Alternativet er Guds menighet. Den konsentrerte makten i verden må møte en annen konsentrert makt en makt bygget på forsoning og rettferdighet; der mennesker deler sine liv i gjensidig støtte, forpliktelser og ansvar mennesker utrustet og istandsatt for «Rikets liv». Om verdens ulike institusjoner og maktsentra er mer nærliggende for vårt liv og vår eksistens enn menighetslivet; om vi er mer avhengig av staten enn av det kristne fellesskapet, kan vi aldri bli annet enn likedannet med verden fjernt fra Guds hensikt. Guds vilje er levende samfunn, «koinonia», der brødre og søstre har gitt sine liv til Kristus og hverandre. «Makten må brytes!» NY BOK! MENIGHETEN Kristi hemmelighet Artikkelen på s. 2-4 av Jan Egil Hafsahl er et utdrag av den nye boka «Menigheten Kristi hemmelighet». Boka er en studiebok i tre deler. Den første handler om Guds evige vilje og plan, åpenbart i tiden gjennom menigheten. Den andre delen har temaet: «Menighetens lederskap» og den tredje handler om Åndens gaver. «Menigheten Kristi hemmelighet» kan bestilles fra Forlaget Pilgrimen (kontaktinformasjon på s. 4) 204 sider, innb., Pris: 198,- + porto Bestiller du før 1. oktober, får du boka for kun 150,- + porto Del to, «Menighetens lederskap» og del tre, «Åndens gaver» er også utgitt som to separate hefter (42 respektive 58 sider, pocketbind) og kan bestilles for kun 39,- per stk + porto «Kirke- og vekkelseshistorie» av Jan Egil Hafsahl Bladet Pilgrimen er Menigheten Pilgrimsfolkets organ. Vi er en fri, evangelisk menighet som har møter i Oslo og på Råholt i Akershus; og storfamilie på Dal i Akershus. Omslagsbilde: Evangelisasjon i Oslo sentrum. Ansvarlig utgiver: Jan Egil Hafsahl Utgis 4 ganger per år. Sendes gratis. Send navn og adresse til redaksjonen for å få ditt abonnement. (se kontaktinformasjon i ruten til høyre) Ønsker du å gi en gave til støtte for bladet? Bankgiro: 7251 20 17429 KONTAKT Kontaktinformasjon for Pilgrimen, Forlaget Pilgimen, Pilgrim Music og Menigheten Pilgrimsfolket: Adresse: Trondheimsvn. 71b, 2072 Dal Telefon: 63 96 12 20 Faks: 63 96 12 10 E-post: post@pilgrimsfolket.no Hjemmeside: www.pilgrimsfolket.no En rikt illustrert bok, som på en lettlest måte tar for seg de statlig støttede kirkenes historie parallelt med de forskjellige vekkelsesbevegelsene, fra den første menigheten og til idag. 165 sider, pocketbind. Pris: 129,- + porto «Statsmakten og Guds rike» av Jan Egil Hafsahl Boka går på dypet av statsmaktens historie og analyserer de lover som i dag er virksomme i vårt samfunn f.eks. ekteskapsloven, abortloven, bioteknologiloven og mange andre. 91 sider, pocketbind. Pris: 79,- + porto Bestillingadresse: Se s. 4 4 5
Michael Hafsahl forteller om storfamilien på Dal Denne artikkelen ble skreven som et bidrag til en konkurranse i Aftenposten på temaet: «Dette visste du ikke om Norge» I 35 år har de bodd sammen, hatt felles bolig og felles økonomi. Nå bor de i en tidligere militærleir på Dal, selv om de er pasifister, de har egen skole og de er lykkelige eiere av en hel landsby i Romania. Møt Storfamilien på Dal. For 35 år siden kjøpte de en gammel nedlagt butikk på Raufoss og flyttet sammen, en liten håndfull idealister. Det var i kollektivenes gullalder og det var ikke helt uvanlig å bo i kollektiv. Men mens samtidige kollektiv tok slutt, de fleste etter relativt kort tid, er Storfamilien, som de kaller seg, «still going strong». Og det er over dobbelt så mange beboere i dag som for 35 år siden. Begynnelsen. Det hele begynte en dag i 1975. Man lånte litt både her og der, skrapet sammen det man hadde, kjøpte en gammel nedlagt butikk og flyttet inn. Det var single og små familier med barn. Etter hvert kom det flere barn og huset på Raufoss ble for lite. Da leide Storfamilien et stort hus i Oslo og flyttet dit. Siden har man i mange år bodd i et nedlagt sykehjem på Hadeland før også det ble for lite og man til slutt havnet i en nedlagt militærleir på Dal. Felles økonomi er vel kjent for de fleste familier. Man deler på inntektene og utgiftene. Men når «familien» teller 36 perso- ner med smått og stort og aldersforskjellen strekker seg fra 1 måned til over 80 så er det nok ganske unikt. Liten og stor, ung og gammel, bestemor og barnebarn deler dagene sammen. Slik er det hos Storfamilien og slik har det alltid vært. En dag i storfamilien. Dagene begynner med felles frokost rundt lang bordene i matsalen. Lunch, middag og kveldsmat foregår på samme måte. Matlagingen går på rundgang, en dag hver. Man hjelper hverandre med barnepass, skole og praktisk arbeid. Det er plass for alle. Ingen skal stues bort alene på et gamlehjem mot sin vilje, og ingen barn skal behøve å reise av gårde til barnehage eller skole. Alt er det plass til hos Storfamilien, og alle har noe å bidra med. Det er ikke slik at du er ubrukelig bare fordi du er pensjonist. Da har du en livsvisdom du kan dele med de som er yngre. Og de eldre har stor glede av å se barna vokse opp, se leken, se gleden over alt nytt et barn lærer seg i sine første leveår og få en klem fra et lite barnekinn i ny og ne drevet med det meste. Fra den spede begynnelsen da man laget egne filledukker, filleryer, trådbilleder etc. som man solgte for å tjene til salt i maten. Via en årrekke med direktesalg av spekemat på messer og torg i den fjerneste avkrok av vårt landstrakte land. Til dagens bedrift som er inndelt i flere avdelinger med en renholdsavdeling og en maleravdeling som de største delene av driften. Her forsøker man å hjelpe hverandre etter beste evne også i dagliglivets små og store sysler. Skole. Hjemmeundervisning startet man med i 1980. Da var man de første i moderne tid som gjorde nettopp dette. Linda og Michael var de første to elevene. Mamma og pappa var lærere, og i Storfamilien hjalp man hverandre med barnepass og inntektsbringende arbeid slik at det skulle bli avsatt tid for en best mulig skole for de to små. Flere småsøsken fulgte på og snart var man oppe i 8-10 elever på det man yndet å kalle Pilgrimsskolen. I begynnelsen var skolene man egentlig skulle ha gått på svært negative og mente at barna ville få en for dårlig undervisning. Etter noen få år var tonen en helt annen. Det var jo litt urettferdig mot andre barn at barna i Storfamilien skulle få en så god oppfølging og undervisning. Tross alt var det jo bare to elever og en lærer i hver klasse. Slik at læreren hadde jo svært god tid til individuell oppfølging av elevene. Men samarbeidet med de lokale skolene har fungert svært godt i alle år. Og noen år etter at rektor på den første skolen barna skulle ha gått på gikk av med pensjon kom han på besøk med ordene: «Jeg må jo se hvordan det går med barna mine!» I dag driver man fortsatt med hjemmeundervisning. Og noen av dagens lærere fikk selv hjemmeundervisning da de var små Romania. For ti år siden dro Storfamilien på ferie til Romania en sommer. Man skulle besøke noen venner man hadde i det tidligere østblokklandet og samtidig opp- Felles økonomi er vel kjent for de fleste familier. Man deler på inntektene og utgiftene. Men når «familien» teller 36 personer med smått og stort og aldersforskjellen strekker seg fra 1 måned til over 80 så er det nok ganske Felles firma. Eget firma har man også. Der alle er deleiere og eier like mye av firmaet. Man har 6 7 unikt.
leve noe helt nytt. Det ble en til tider omveltende opplevelse. Kunne dette virkelig være Europa i moderne tid? Det bodde mennesker i en fattigdom og fornedrelse som var helt uforståelig. Vel hjemme sa man til hverandre: Noe må vi kunne gjøre. Og veien fra tanke til handling var ikke lang. Bare et år senere var det kjøpt et hus i byen Arad like ved den ungarske grensen. Og så reiste man ned i små grupper i tur og orden for å forsøke å hjelpe etter beste evne. Hjelpearbeidet tok snart form. I Norge begynte man med kles-innsamlinger i nærområdene. I Romania registrerte man en ikke-kommersiell stiftelse. Så ble det kjøpt en liten lastebil og så var det hele i gang. Billass på billass ble kjørt ned gjennom hele Europa. Det var mange og lange køer på de ulike grenseovergangene. Vel fremme var det mer å gjøre. Reise inn i de fattigste strøkene og banke på dører, forklare hvem man var og spørre om de ville ha noe av det man hadde med. Det tomme blikket som tydelig sa at dette trodde man ikke var mulig og at man ikke trodde noe på at det ville komme tilbake noen med noe som helst. Skrive opp en liste med familiemedlemmer og størrelser på familiemedlemmene. Reise tilbake til huset man holdt til i og pakke sekker med klær, legge ved en liten leke til minstemann i huset for dagen etter å komme tilbake og banke på den samme døren igjen. Overraskelsen i øynene til den som åpnet døren og de glade ordene som takk når man gikk derfra og den lykkelige gurglingen fra minstemann som hadde fått en liten bamse fra Norge. Det var verdt hver eneste mil på den lange veien fra Norge til Romania. Verdt hver eneste time i kø på mellomeuropeiske toll- og grenseoverganger. Sântoma. Landsbyen Sântoma kom man etter hvert frem til på denne måten. 9 blokker med 60 små leiligheter som rommet ca. 200 mennesker. Det først man la merke til når man kom til Sântoma var stanken. Fra søppelberget like utenfor der alle slang fra seg sin søppel. Og ingen brydde seg med å fjerne noe som helst. Her begynte man å hjelpe til som best man kunne. Problemene var mange og store og ressursene små. Men langsomt vant man beboernes fortrolighet og vennskap. Mange var sekkene med klær som ble delt ut, og mange var turene for å hjelpe en av beboerne med å komme seg inn til byen til lege eller tannlege eller bare på en liten handletur. Det tunge blikket hos Vera, landsbyens bestyrer, fortalte oss en dag at ikke alt var som det skulle. Man hadde fått brev fra landsbyens konkursbestyrer. Firmaet som eide landsbyen var konkurs. Nå måtte alle flytte og man håpet å selge området til et utenlandsk firma som kunne rive blokkene og bygge en fabrikk på området. Fortvilelsen var stor hos landsbyenes innbyggere. Hva skulle man gjøre? Hvor skulle man flytte? Mange så nok for seg en fremtid blant de over hundre familiene som allerede bodde på byens søppeltomt. Noe annet hadde man ingen mulig- Noen er alltid i Romania. Man bytter på og et par måneder i året tilbringes i Romania. Voksne og barn. Skolen tar man med seg nedover. het til med sine svært begrensede midler. Storfamilien gjorde som man hadde gjort da man begynte. Man lånte litt både her og der, skrapet sammen det man hadde og kjøpet landsbyen. Det var mye å ta tak i. Blokkene var i kommunist-stil med flate tak som selvfølgelig ikke var tette. Hos en av beboerne var møblene plassert oppe på steinblokker, og selv vasset han rundt i lange gummistøvler med 15-20 cm vann på gulvet. Nye tak måtte bygges. Så var det vannforsyningen. En enkel grunn brønn med dårlig vannkvalitet gjorde at det til stadighet var sykdom bland landsbyens innbyggere. En ny brønn ble boret og med det eldgamle utstyret som fantes tok det flere måneder. Så ble det bygget et vanntårn og gravd ned flere hundre meter spredenett rundt om i landsbyen. Ny skole ble det også etter hvert. Det gamle skolebygget ble av myndighetene erklært for uskikket og barna skulle sendes til byen for skolegang. Det store spørsmålet som ikke ble besvart i den forbindelsen var dette: Hva skulle 6-åringen i første klasse gjøre i byen mellom kl. 5 på morgenen, når toget kom til byen, og kl. 9 da skolen begynte? Og hva med de tre timene etter at skolen sluttet til toget gikk hjem igjen? Skulle han leke alene nede i byen? Så da ble det ny skole i landsbyen og en liten barnehage ved siden av. Siden er det bygget en ny kolonialbutikk, der tre av Sântomas innbyggere arbeider. En stor hjelp for innbyggerne som ikke behøver å slepe tunge poser den lange veien fra byen. Et stort lager for kles-distribusjon er det også blitt, for nå kommer det langtrailere fra Norge 5-6 ganger i året med klær, møbler og annen hjelp, så plassen man opprinnelig hadde for dette er for lenge siden blitt for liten. Storfamiliens beboere er ikke bare på Dal. Noen er alltid i Romania. Man bytter på og et par måneder i året tilbringes i Romania. Voksne og barn. Skolen tar man med seg nedover. Leken mellom barn av ulike nasjonaliteter går like fint som for barn som snakker samme språk. Barna forstår hverandre på et merkelig vis allikevel. Dessuten er det veldig nyttig for et barn å se at det er ikke alle som har det like bra som jeg har det. Det skaper ettertanke, medfølelse og takknemmelighet. Egenskaper alle kan ha godt av å lære seg i tidlig alder. Grunntanken. I Bibelen heter det om de første kristne at de troende holdt seg sammen og hadde alt felles. Dette er selve grunntanken hos Storfamilien på Dal. De har felles økonomi, felles eiendom og felles arbeidsplasser. Det er et kollektiv i særklasse. Så langt det vites de eneste i Norge som lever på denne måten. Liten og stor, ung og gammel deler hverdag, helg og fest, glede og sorger med hverandre. Man har omsorg for hverandre og selv om ikke alle har samme etternavn så ser man på hverandre som ja akkurat det en stor familie. Eller en Storfamilie, som man sier på Dal. Abonnér på Midnattsropet Pilgrimsfolkets «søstermenighet» i Sverige, Maranataförsamlingen i Stockholm, gir seks ganger per år ut bladet Midnattsropet. Bladet spredes fritt, og innholder bibelundervisning, vitnesbyrd, reportasjer fra misjonsfeltet m.m. På hjemmesiden www.midnattsropet.se kan du lese bladet online, men du kan også få den fritt tilsendt om du kontakter bladet på adressen: Midnattsropet Box 201 34, 161 02 Bromma SVERIGE Tlf: (+46)-98 56 83 E-post: info@midnattsropet.se NYHETSBREV På hjemmesiden www.pilgrimsfolket.no kan du abbonere på vårt nyhetsbrev. Da får du informasjon om teltmøter, konferanser, misjonsarbeidet og andre aktuelle hendelser. Foreldrene i storfamilien på Dal har hjemmeundervisning for sine barn. En gang i året samles de, sammen med en gruppe barn fra Sverige som også har hjemmeundervisning, oppe i fjellene for lek og bibelsamlinger. Her er både barn og voksne samlet til gruppebilde, vinteren 2012. 8 9
M-am hotarat sa-l urmez pe Domnuel!» Slik jublet sangen fra vårt menighetslokale i Adea i mai 2012. Over to hundre mennesker var samlet og sang at de hadde bestemt seg for å følge Jesus. Denne dagen hadde tre kvinner og fire menn tatt valget å gå med Herren, og lot seg døpe til ham. Dåpskandidatene var først et lutfattig par fra Tipar, og så en like fattig kvinne fra Adea. De fant alle sin rikdom i Jesus denne våren. Det var Nicu fra Adea, en mann som har besøkt menigheten i en lang tid, men som i like lang tid har vaklet mellom tro og tvil. Han var et bønnebarn en mann menigheten hadde gjort inderlige bønner for. Bønnene fikk sitt svar, og Nicu lot seg døpe. sitt liv har levd i redsel for den dømmende guden som Den ortodokse kirke forkynner. Hun fant sin fred i Jesus denne våren. Så var det hennes nabo, Ionel, som for et år siden lå lammet i sin seng etter en ulykke, ute av stand til å røre seg en millimeter. I møte med behovenes barn Camilla Eliasson rapporterer fra Romania Denne dagen gikk han selv ned i dåpsgraven. Han hadde opplevd helbredelse og var blitt kjent med Jesus som hadde virket mirakel i hans liv. Til slutt var det Ionels svigersønn, Adrian født inn i en kristen familie og oppvokst i en menighet. Men som ungdom kom han bort fra Gud, og svingte av fra den smale veien. Men denne dagen bestemte han seg igjen: «Jeg vil følge Herren!» Dette velsignede møtet ble begynnelsen på en innholdsrik og spennende sommer på misjonsfeltet. Sântoma Sântoma er landsbyen som Menigheten Pilgrimsfolket eier i Romania. Den ligger ca. to mil utenfor byen Arad, helt ved den ungarske grensen. Ca to hundre mennesker bor i landsbyen, og menigheten driver en matbutikk og administrerer et lager dit hjelpetransportene fra Norge kommer flere ganger årlig. I juli tok vi imot en ny langtransport med hjelp fra Norge. Hele landsbyen var ivrig med på å tømme traileren og det var vi takknemlige for, da det kom over elleve tonn, hundrevis av kolli, med saker. Så fulgte en uke med arbeid for å få sortert klær i riktige hyller og pakket opp sko og husgeråd. Deretter dro vi til byen Arad og oppsøkte et veldig fattig område der det bor mange romer. Vi laget lister over familier som trengte hjelp; skrev ned kles-størrelser og spesielle behov, og dro deretter tilbake til lageret for å pakke dyner, puter, sengetøy, gardiner, vesker, klær og sko til disse. I løpet av sommeren delte vi ut pakker til ca hundre familier, men lageret er langt ifra tømt, og det videre arbeidet pågår for fullt. Behovenes barn behage Gud gjennom sine gjerninger. «Jeg kan ikke være så god som Gud vil at jeg skal være, så jeg fortjener ikke hans nåde!» forklarte en fortvilet kvinne. «Ingen kan være så god som Gud ønsker,» kunne vi fortelle, «for mennesker er fortapt i synden. Men tenk deg at du skal forflytte deg en strekning på ti mil. Det er langt, og du må streve voldsomt og bruke lang tid for å klare å gå denne distansen. Antagelig klarer du det ikke, for du blir altfor sliten under forsøket. Men så forflytter vi oss samme distansen på rundt en time. Og vi er ikke slitne engang! Og du lurer på hvordan i all verden vi gjorde det. Men vi hadde satt oss i en bil og latt den kjøre oss. Det var ikke vanskelig i det hele tatt, og vi kom fram til bestemmelsesstedet. Slik er det med frelsen. Selv greier vi det aldri. Vi Over og til høyre: Folk fra et ghetto-lignende leir i Arads utkanter. Under: Ianci sammen med sin sønn er meg i sangen på et møte i Adea. I Sântoma har vi møter tre ganger i uken; et barnemøte, en bønnesamling med bibelstudium og et vekkelsesmøte. Vi er glade over at mange mennesker nå har latt seg døpe i Sântoma, og også over at flere oppsøker møtene for å få høre evangeliet. Allikevel Så var det Camelia, en er de fleste i landsbyen middelaldrende kokke ortodokse, og mange strever daglig for å forsøke å fra Sântoma som i hele Noen ungdommer synger på et møte i Adea. 10 11
forsøker og forsøker og blir håpløst fortvilede og gir opp. Men hvis vi går til Jesus og lar han ta vår syndebyrde og skjule oss med Kristus i Gud, ja, da er det Han som fører oss. Da er det Han som går denne distansen fra død til liv og vi kan hvile i ham.» Vi ber om at flere må forstå denne nådens hemmelighet! Adea Adea heter landsbyen der vi har vårt andre møtelokale. Vi takker Gud for at det fylles uke etter uke med mennesker som lengter etter evangeliet. Men menigheten i Adea består av svært fattige mennesker og det er mange som trenger umiddelbar hjelp. Selv om det har vært en varm sommer, vet vi at høsten og vinteren snart står får døren, og mange bor i hus som på ingen måte holder regn og vinterkulde ute. Derfor har vi i sommer arbeidet hos tre familier som alle får nye rom og tak på husene sine. Arbeidet er vanskelig, for de fleste husene er laget av jord og er langt ifra rette og stødige. Møte med mennesker Tidlig i sommer fikk en familie i Adea et dødfødt barn. Fortvilelsen var naturligvis stor, men familien søkte trøst hos Gud og hans menighet. «Gud elsket gutten vår høyere enn vi noen gang kunne elske ham, og han tok ham til seg,» sa faren Ianchi etter begravelsen. Begravelsen ble holdt i menigheten og vi ble minnet på kong David som også mistet en nyfødt sønn. Etter en tid av fortvilelse, holdt han opp å sørge, og sa: «Jeg vet at Etter barnemøtet i Adea, er det aktiviteter for barna. han ikke kan komme tilbake til meg, men jeg vet at jeg går til ham.» Han fant håp i forvissningen om et liv etter døden. Evangeliets håp gav rik trøst også for familien i Adea. Angelica er vår nærmeste nabo i Adea. Hun er alenemor til tre barn, og ble frelst for et par år siden. Siden den gangen har hun vokst i troen på Jesus, og så ofte hun har muligheten kommer hun fram i møtet for å avlegge sitt vitnesbyrd. Hun forteller om sitt møte med Jesus og om alt han har gjort for henne. Tidlig i sommer la hun også fram et bønneemne. Hennes bror Lajos i nabolandsbyen Tipar hadde blitt alvorlig syk av hjerteinfarkt. Han lå på sykehus i flere måneder og Angelica oppmuntret stadig menigheten i Adea til å be om helbredelse for ham. Og Gud grep inn og Lajos ble gradvis friskere. Til slutt kunne Angelica gledesstrålende vitne om at broren hennes hadde forstått at det var Gud som hadde arbeidet i hans liv, Angelica, sammen med sine barn og barnebarn. å døpe seg sammen med sin kone. Herren gjorde mer enn det vi har forstått å be om. Tipar er en av de absolutt fattigste landsbyene i dette området, og mennesker lever i den største nød. Men Gud har altså trengt igjennom fattigdom og elendighet og gitt av sin nådes rikdom til disse menneskene. Guds kjærlighet er sådd i menneskers hjerter og vi vet at han vil la det vokse og gi Nytt hus for familien Balaj Rozalia Balaj er født og oppvokst i Adea, og har i lang tid bodd i et jordhus med to rom sammen med ektemannen Ludovic og fem barn. Den yngste sønnen er stum og foreldrene har ikke jobb slik at de kan forsørge familien. Allikevel er Rozalia strålende fornøyd da vi prater sammen. Hun og familien skal få nytt tak og et ekstra rom på huset sitt. «Det er menigheten som har lagt gulvet her også,» sier hun da hun viser meg rundt i hjemmet, og refererer til sementgulvet vi står på. «Før var det bare jordgulv her!» Og så viser hun meg stolt det nye rommet bygget av murblokker og reisverket til det nye, tette taket. «Jeg vokste opp her i landsbyen sammen med fire søsken,» forteller hun. «Da jeg var barn var landet styrt av kommunistdiktatoren Ceausescu, og da ble vi sendt på skolen. Men jeg lærte meg ikke så mye, og da jeg var tretten år måtte jeg begynne å jobbe. Jeg passet kuer i ti år. Da jeg var sytten år fikk jeg mitt første barn, og nå er jeg trettiåtte år og er allerede mormor til tre!» Da jeg spør henne om hvordan hun kom til Gud forteller hun ivrig videre: «Jeg gikk til menigheten! Der fikk jeg høre mye om Jesus som gav sitt liv for våre synder og som tilgir oss, og jeg bestemte meg for å la meg døpe. Jeg døpte meg til Gud med stor glede! Han har jo gitt meg alt! Han gir meg mat og helse, kjærlighet og glede!» I vinter ble Rozalia alvorlig syk. Et lite sår på låret begynte å vokse seg stort og ble fylt med verk. Såret åt seg helt inn til skjelettet og Rozalia kunne ikke lenger gå. «Det var veldig vondt!» sier hun. «Jeg kom på sykehuset og fikk over tjue sprøyter. Doktoren sa at de måtte operere dagen etter og kanskje amputere beinet. Jeg fikk ikke sove den natten. Jeg lå og ba hele tiden. Hadde ikke Gud vært med måtte jeg nok ha amputert. Men Gud hjalp meg og beinet ble bra igjen!» Når jeg spør henne om hva hun ønsker for framtiden, må hun tenke litt. Og så sier hun: «...og Gud gav vekst!» «Jeg vil leve for Gud og følge ham til døden! Og så Lajos er bosatt i Tipar, og håper jeg å ha helse og glede. Jeg vil gjerne begynne på skolen også for å lære meg å lese og skrive.» sammen med det nydøpte paret, som tidligere er Familien Balajs nye hus skal bli ferdig denne høsten og Rozalia er veldig glad. «Jeg ber for alle dere nevnt i artikkelen, vil de utgjøre en liten, troende i Norge!» hilser hun til slutt. og at han nå var rede til gruppe på sitt hjemsted. frukt. 12 13
Camelia Alexandru ble frelst og døpt sommeren 2012. I dette intervjuet med Camilla Eliasson forteller hun om sitt liv og sin lengsel etter Gud. -På skolen var det forbudt for lærerne å fortelle om Gud. -Jesus øre til øre. Vi visste at vi ne et lite rom i en blokk ikke måtte snakke åpent i byen. Det var seks kvadratmeter stort og fun- om Gud. Noen kunne høre det og rapportere til gerte både som kjøkken, politiet. Kanskje var telefonen stue og soverom. En svært avlyttet? Kanskje nedslitt toalett fantes på gav meg ville naboene oss vondt? gangen og ble brukt av Vi var ofte redde.» samtlige familier i etasjen. Det kommunistiske regimet falt i 1989, og den lig tid,» minnes Camelia. «Det var en vanske- ortodokse kirken fikk tilbake «Det var mye bråk. Men sin makt i landet. så kom dere med hjelp til freden som Men redselen som fulgte blokken vår!» Camelia var den samme. Hun refererer til Menigheten Pilgrimsfolkets Hun ble voksen og giftet seg, men møtte store vanskeligheter i sitt voksne og lyser opp. Menigheten misjonærer i Romania, liv. Hennes første datter hjalp henne og datteren jeg lengtet døde som ung kvinne i til å få en leilighet i Sântoma. Camelia hjelper til med å pakke klær på lageret i Sântoma. Spania etter en sykehustabbe. Så døde den vesle «For oss var det som sønnen hennes. Han var himmel på jord!» sier Camelia entusiastisk. «Det prematur-barn og levde bare i to dager. var et fredelig sted, og vi «Jeg var helt fortvilet,» fikk alt vi trengte.» etter! sier Camelia stille. «Jeg I noen år var Camelia ba en ortodoks prest om utenlands for å arbeide. å komme for å ha sjelesorg med meg og kanskje til å restaurere leiligheten Hun tjente penger nok gi meg fred. Men presten sin, og har i dag en fin og kunne ikke berolige meg. praktisk leilighet med innlagt Han sa at et barn som ikke vann, dusj og toalett. var døpt, heller ikke var «Jeg ville ikke ha luksus,» sier hun, «jeg ønsket hadde kommet nærmere Jan-Egil og menigheten Georgeta Camelia med foreldre og tre søstre hellig, og derfor kunne Alexandru er 49 og hadde på mange måter det ikke leses bønner for bare å bo på en normal ham, skjedde det noe (Jan Egil Hafsahl og Menigheten Pilgrimsfolket, år og bor i Sântoma i Romania. Jeg tref- Min far var fisker, og komme til Gud. Han ville var ingen der som kunne red. anm.) Jeg begynte å en fin barndom. ham. Mitt barn ville aldri måte!» vondt i livet mitt, og det fer henne i den hyggelige derfor manglet vi ikke ende opp i en slags himmel, men det ville alltid Herren som sendte det i Og det var som å komme Gudslengsel fortelle meg at det ikke var gå på møtene i Sântoma. leiligheten hun deler med mat på bordet. Men det datteren, Anita. Camelia var kommunisme i landet være et forheng mellom «Til tross for at jeg hadde min vei. Min kultur hadde tilbake til skolen! Jeg forsto at vi ikke trengte å be ble døpt til Jesus Kristus og diktatoren Ceausescu ham og Gud, og han kunne aldri være ved Guds skeligheter søkte jeg meg som dømmer oss og slår til ikoner for å komme til vært igjennom store van- bare lært meg om en Gud denne våren. Hun er en styrte. Det var et hardt regime og vi var ofte redde. side. Dette ble en ekstra nærmere og nærmere oss. Alt vondt som skjedde Gud. Og at Gud ikke vil at brennende kristen og en stor støtte i den lille menigheten i Sântoma. Hun for lærerne å fortelle om Etter tyve år og store «Jeg elsket Gud og visste svar fra ham på mine syn- ikke har noen betydning. På skolen var det forbudt byrde i sorgen.» Gud,» forteller Camelia. meg oppfattet jeg som et vi skal korse oss fordi det utstråler virkelig fred. Gud. Alt vi visste om ham sorger havarerte Camelias at han eksisterte, men jeg der. Allikevel fortsatte jeg Gud ser til det indre. Jeg Men det har ikke alltid var det vi hørte av foreldre ekteskap. Da tok hun sitt kunne aldri nå ham. Jeg å søke ham. følte at min sjel ble lettet vært sånn. Camelia forteller: og vi lærte ikke Gud å og flyttet tvers over landet messene, men jeg forsto pratet med dem i timesvis, kom hjem igjen ble jeg og besteforeldre hjemme, gjenlevende barn med seg gikk til kirken og hørte på Jeg gikk til prestene og på møtene. Men når jeg «Jeg vokste opp i Constanta, en havneby ved er. Det vi hørte om ham allerede hadde slått seg uten å ha fått noe mer ikke noe håp, ingen fred. og jeg tenkte: Hva med kjenne som han virkelig til Arad, der to av søstrene ingenting og gikk hjem men det hjalp ikke. Jeg fant igjen fylt av bekymringer, Svartehavet helt øst i Romania. Jeg bodde sammen sagn som ble hvisket fra De hjalp henne til å fin- hver gang jeg trodde jeg dagen jeg ble kjent med blir den? Og hva vil skje trodde vi var eventyr. Som ned. kunnskap om Gud. Og Dette pågikk helt til den morgendagen, hvordan 14 15 -Jeg synger og ber på jobben. Jeg føler at jeg har noe som mine kollegaer ikke har!
-Vi går til Herren! Det er til ham vi døper oss, ikke for noen andre! Gi ditt liv til Jesus i dag! med det og det? Men så lærte jeg Gud mer og mer å kjenne, og han gav meg fred. Det er det største som har hendt meg!» Med Gud gjennom farer stor helbredelse i sitt liv. Nå gikk Camelia til ham og sa: «Skal vi ikke la oss døpe, Ionel, og bli søsken i Herren?» Ionel var usikker på hva familie og naboer ville si, men Camelia sa: «Vi går til Herren! Det er til ham vi døper oss, ikke for noen andre!» Sammen tok de valget om å gå dåpens vei. «Ionel er virkelig helt forvandlet!» sier Camelia. «Før spottet han Gud, men nå er han et Guds barn! Noen av naboene våre håner oss når vi går på møtet, og de roper «Omvendte!» etter oss. Jeg svarer dem og sier: «Ja, jeg vil være det dere sier. En virkelig omvendt! Måtte jeg bli enda mer omvendt!» -Jeg er ikke urolig for morgendagen lenger! Et vitnesbyrd av Einar Lindroos Jeg er oppvokst i et jeg gled lenger og lenger gjørelse. Jeg kunne ikke med i arbeidet i Romania Den 13. februar i år hadde Camelia en merkelig kristne foreldre og så trygt og godt. på den skolen og samtidig Jesus til frelse. Det er stort kristent hjem, med bort fra det livet som var fortsette min utdanning og sett mennesker ta imot drøm. Hun drømte om søsken. Det er et veldig Jeg søkte meg inn på en gå den veien Jesus hadde å få lov til å være med på to menn som snakket til stort privilegium. Men skole for å få en utdanning. Etter en tid skjønte velge, og jeg takket Gud bake, og det håpet lever kalt meg til. Jeg måtte veien! Vi venter Jesus til- hverandre på et språk tross alle møter og all undervisning, kom det til at jeg at jeg måtte ta en av- for den barndommen jeg vi for. hun aldri hadde hørt, men som hun likevel forsto perfekt. Så snakket de her fantes det bare et valg Det er min bønn til Gud hadde fått. Jeg skjønte at til henne og sa at hun ikke hun kan ha omvendt seg forstått det før!» Jeg ber og det var å vandre veien at han skal tenne ilden i skulle være redd, fordi og latt seg døpe etter så til Gud om at han skal med Jesus. Pris skje Gud, oss enda sterkere, sånn at Herrens kraft er stor og kort tid. røre ved innbyggerne i jeg har aldri angret på vi kan utføre hans verk i ingenting kunne ta henne «De sier at jeg burde ha Sântoma slik at det kan bli den avgjørelsen! denne siste tiden. Jesus ut av hans hånd. gått på møter i flere år før en himmel på jord der vi Visst har det vært vanskeligheter på veien. Sa- har så ingen tar din kro- sier: Hold fast på det du «Jeg våknet og skrev jeg kunne ha blitt en ordentlig kristen. Men jeg tan prøver alt han kan ne. La ingen få lov til å priser Gud sammen!» ordene ned bakerst i Bibelen min,» forteller Camelia. «Jeg var litt usik- jeg gå i årevis uten å døpe mennesker vi er. Vi duger Det denne verden tren- spør dem: «Hvorfor skulle Guds plan å vise oss for noen svake føre deg bort fra Jesus! ker og forsto ikke hva det meg. Jeg kunne jo dødd, «Jeg tror at Gud har en jo ikke til stort. Men takk ger er en levende Guds skulle bety. Men etter tre Et vitne om Guds og det hadde blitt for sent plan for mitt liv,» avslutter Camelia. «Hans plan i vårt sted. Der vi feilet opp veien for andre. Her- og pris for at Jesus duger forsamling som kan lyse dager fikk jeg store hjerteproblemer. Jeg ble kjørt Nei, jeg følte at Herren sa var helt sikkert ikke at jeg besto han alle prøver og ren vil at alle mennesker miskunnhet for meg å omvende meg!» rett til sykehuset og ble Camelia snakker ofte om at jeg ikke skulle vente ti bare skulle komme til menigheten og bli døpt og så skulle ha hatt. Halleluja! være med på innhøstin- tok endog straffen som vi skal bli frelst og du kan få behandlet for alvorlige sin tro og sine opplevelser år på å komme til ham, hjertelidelser. Jeg husker med Gud. Denne våren men ikke miste en eneste ferdig med det. Nei, jeg For en frelser han er Jesus gen. at broder Jan-Egil ringte fikk hun en stilling som dag mer! Jeg kunne komme til ham som jeg var.» min tro skal vokse. Og jeg Jeg valgte å flytte til Pil- og jeg lover at du aldri er overbevist at han vil at Kristus fra Nasaret! Gi ditt liv til Jesus i dag meg og sa at de bad for kokke ved en restaurant meg i menigheten, men og hun glemmer aldri å er ikke urolig for morgendagen lenger. Jeg er ikke delta i arbeidet der. Det synger i en sang: «Hjergrimsfolket i Oslo for å kommer til å angre. Vi jeg var for dårlig til å kunne svare. Men Herrens «Jeg synger og ber på naboer i Sântoma. alene lenger. Gud forlater er nå femten år siden, og ter er det verden trenger. vitne om sin Frelser. Camelia har nød for sine kraft var i sannhet stor jobben,» ler Camelia. «og «Mange forstår ikke at meg aldri, og jeg vil aldri jeg er så glad for at jeg tok Hjerter som vil banneret og ingen kunne ta meg jeg føler at jeg har noe vi kan komme som vi er til forlate ham! Jeg har fred den avgjørelsen. Jeg har heve der hvor striden hetest står.» ut av den! Etter to timer som mine kollegaer ikke Gud,» sier hun. «Vi trenger ikke å være rike eller livet...» Hjertet flommer tiske møter med vår Gud i Hvis Herren får tenne og vil være en kristen hele fått oppleve mange fantas- ble pulsen og blodtrykket har. Jeg sier til dem at jeg normalt igjen og jeg kunne reise hjem. Siden den alle!» til ham. Vi kan komme Camelia og hun snubler i at han lover å være med den med banneret høyt er den lykkeligste av oss ha nye klær for å komme over av takknemlighet for ulike situasjoner. Jesus sa oss, så kan vi gå inn i stri- gangen har jeg ikke hatt til ham i vår fattigdom, i setningene. oss i alle livets forhold, og hevet. Jesus har seiret! problemer med hjertet.» Heller ingen av naboene billige klær, ja, til og med «Nei, jeg har ikke ord det er sant. Han har aldri Halleluja! Kom til Jesus! i Sântoma kan tvile på barbeint! Han tar imot for å takke Gud for alt han forlatt meg og det priser Hør hans kall! Jesus kommer snart. Hvilken dag Camelias nabo, Ionel Pop, at Camelia er en kristen. oss. Og jeg sier til mine har gjort for meg!» jubler jeg Gud for! hadde også opplevd en Men de undrer hvordan naboer: «Hadde jeg bare hun. Artikkelforfatteren er med og pakker en hjelpesendning til Romania. Jeg har fått lov til å være det skal bli! 16 17
Salomo, Israels tredje konge, levde på 900-tallet f.kr. I Bibelen står han som forfatter av tre bøker og dessuten flere salmer. I sin bok, kalt «Predikeren», eller «Forkynneren», skriver han med poetiske ord om livet på jorden. Han tar utgangspunkt i at det vi ser, er det eneste og at vi bare har dette livet på jorden, eller som han selv kaller det: «under solen». Med moderne ord kanskje vi ville kalt Predikeren for en filosofisk agnostiker eller teist. Hans holdning er i hvertfall at den gud som er et sted der ute, er ikke aktivt tilstede. Han er skaperen, en makt men som Salomo selv ikke har noe personlig forhold til. Eller, som folk i våre dager pleier å si: «Jeg tror på noe... en makt... noe høyere.» Når ormen har bitt og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen.» (Pred 1,13) Og han går i sin undersøkelse praktisk til verks. Han «utførte store arbeider»: bygget hus, plantet vingårder, lagde hager og parker, vanndammer til å vanne en skog, hadde tjenestefolk, buskap og gull i mengde. Han skaffet seg sangere og musikanter til underholdning og til slutt giftet han seg, og tok både hustruer og konkubiner. (Pred 2,4-8) Kort sagt så prøvde han alt. Han skapte seg trygghet (hus), utfoldet sin kreativitet (hager og parker), utviklet teknologi (vanndammer) og skaffet seg også økonomisk uavhengighet og en bekymringsløs tilværelse med en stor familie. Livet var fullt av alt et menneske teoretisk kan ønske seg. «Alt øynene mine hadde lyst til, lot jeg dem få.» (Pred 2,10) Dette er, om noe, konklusjonen av menneskets materialistiske og med et populært uttrykk: selvrealiserende drømmer. Allikevel er Salomo ikke fornøyd. Han finner ikke tilfredsstillelse i alt det materielle noe som særlig mennesker i vår del av verden sik- kert har opplevd. Vi tror kanskje og innbilles framfor alt av reklamen at lykken ligger i den neste versjonen av ipad, den nye BMW-en eller et større hus med bedre fjord-utsikt; men Salomo forsikrer oss: Jeg har prøvd alt det var tomt. Urettferdighet og ensomhet Nå var det ikke sånn at Salomo ga opp. Kanskje lå svaret og lykken i fellesskapet mellom mennesker? Idealstaten med idealmenneskene. Nestekjærlighet og rettferdighet. Familiesammenholdning og vennskap. Så grunner han på rettsvesenet: «På dommersetet satt gudløsheten. Der rettferdighet skulle råde der rådde gudløshet.» (Pred 3,16) Og så analyserte han forholdet mellom de med makt og de uten: «Jeg så de undertryktes gråt og det var ingen som trøstet dem. Jeg så voldsmenn bruke makt mot dem, og det var ingen som trøstet dem.» (Pred 4,1) I den engelske bibeloversettelsen «Con temporary English Version» gis en treffende beskrivelse av forholdet mellom høy og lav: «Don't be surprised if the poor of your country are abused, and injustice takes the place of justice. After all, the lower officials must do what the higher ones order them to do.» (Bli ikke overrasket dersom den fattige i ditt land misbrukes, og urett tar rettens sted. Tross alt, lavere tjenestemenn må gjøre det som de høyere tjenestemennene beordrer dem.) (Pred 5,7) Nestekjærligheten og empatien er ikke-eksisterende. Han beklager seg over ensomheten i menneskeheten: «...stakkars den som er alene! Faller han, har han ingen til å reise seg opp.» (Pred 4,10) Penger og makt er drivkraften i både større og mindre samfunn. Problemet er at heller ikke dette gir mennesket ro, eller som Salomo uttrykker det: «Den som elsker penger blir ikke mett av penger (...) Også dette er tomhet.» (Pred 5,9) uper sonlig kraft. Salomo trodde ikke på karma. Han gir ingen positiv analyse av hverken tilfeldighetene eller skjebnen: «Dårskapen sitter i mange høye stillinger, mens fornemme folk må sitte lavt. Jeg har sett tjenere ri på hester og fyrster gå til fots som tjenere. Den som graver en grav kan falle i den. Og den som river et gjerde, kan bli bitt av en orm.» (Pred 10,6-8) Fortvilelsen griper Salomo når han har gjort sin mørke analyse av menneskeheten og dens fremtid: «Da fikk jeg avsky for livet (...) og jeg avskydde alt mitt strev (...) Da ble jeg fortvilet i mitt hjerte...» (Pred 2,17; 18 og 20) Menge mennesker opplever det samme og vi må spørre oss om to ting: Hvorfor er det slik? Hva kan gjøres med det? Ormens gift Salomo tar i bruk et bilde når han skal analysere problemet. Han taler i kapittel 10 og vers 11 om en temmer som prøver å besverge sin slange. Man trenger ikke å være stor analytiker for å forstå at i Bibelens bildespråk er slangen menneskets store fiende djevelen. Temmeren bruker sin kunst, og han kan være nokså flink. Han synes at han har kontrollen. Slangen virker temt. Allikevel føler han at noe ikke står rett til. En vond følelse sprer seg opp i hans legeme. Noe er på vei inn i blodomløpet. Noe han så absolutt ikke har kontroll over. «Hvis ormen biter før besvergelsen, har besvergeren ingen nytte av sin tunge.» (Pred 10,11) Problemet var at ormen allerede hadde bitt. Da spiller det ingen rolle hva temmeren tar seg fore. Og slangen vet at den bare har å vente. Den kan spille med. Faktisk tjener den på det. Giften gjør sitt arbeid og døden er uunngåelig. «For syndens lønn er døden.» (Rom 6,23) Kanskje er du ikke klar over det. Kanskje ser du på ditt eget liv og tenker: Neida, ting er i sin skjønneste orden. Men Bibelen vet å fortelle at tross alle gode ønsker, positive evner og fine personlighetstrekk så er vi syndere. Og tross alle Det er svært populært i vår tid å Materialisme og selvrealisering tro på karma. Gjør du ondt, får du ondt. Den som er flink, god, strevsom og rettferdig skal nok få sin Så begynner han sin filosofering: Tekst: Paulus Eliasson «Predikeren» av Gustav Doré «Jeg vendte mitt hjerte til å ransake belønning her på jorden, av en 18 19
trygghetsskapende faktorer vi omgir oss med hjem, familie, venner, sosial status, rikdom så er syndens gift på vei gjennom livets omløp, og vil med ufeilbar presisjon lede fram til døden. «...heller ikke har noen makt over dødsdagen.» (Pred 8,8) Helt bortsett fra den åndelige døden, som synden er årsak til, kan vi heller ikke fri oss ut fra dødsdagen og ingen kan fri seg ut fra den tapte livsgleden som vissheten om dagenes slutt gir, eller ufreden som slaveriet under ondskapens krefter skaper. En vei ut «...den som frykter Gud, finner en vei ut av alt dette.» (Pred 7,18) Midt i kong Salomos dystre visjon, sprer en strime av lys seg inn i teksten. Gang på gang skinner det igjennom at han har tatt på seg en rolle; egentlig vet Salomo hemmeligheten og svaret. «Alt har Gud gjort skjønt i sin tid. Også evigheten har han lagt i deres hjerte...» (Pred 3,11). Menneske og Gud var en gang i harmoni, og til tross for synden, så er mennesket bærer av en evighetsverdi en evig sjel. Gud har vist en utvei av tilværelsens forgjengelige sykluser. Løsningen heter gudsfrykt. Frykt er ikke å være redd, men å stole på at Gud er større enn alt. Det er sant at den Onde har verden i sin makt. Men da Jesus kommer, sier han: «Nå skal denne verdens fyrste kastes ut» (Joh 12,31). Det finnes et botemiddel for den gift som trenger inn i hvert menneskes livs-omløp. Bibelen sier: «... og Jesu (...) blod renser oss fra all synd.» (1. Joh 1,7) Du kan føres ut fra mørkets rike, og inn i Guds elskede sønns rike. Da Jesus døde på korset, gjorde han det for å «gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid.» (Hebr 2,14-15) Kom til Jesus! Kom til det rike, som ifølge Bibelen består i «rettferdighet, fred og glede i Den hellige Ånd» (Rom 14,17). Vitnesbyrd av Lill Hafsahl Født inn i et levende fellesskap Da Nikodemus, en av jødenes rådsherrer, kom til Jesus med sine spørsmål, fikk han dette svar: «Du må bli født på ny!» Alt kristent liv begynner med dette. Uten dette under, er alt vi bruker vår tid til uten hensikt. Menighetsfellesskap, evangelisasjon, bønne- og vitnemøter er helt meningsløse om vi ikke er født på ny. Hvordan blir man født på ny? Det er et Åndens verk. Gjennom Guds Ånd får vi kunnskap om synd, rettferdighet og dom. (Joh 16,7-11) Hva er synd? I Joh 16,9 står det: «...om synd fordi de ikke tror på meg». Da synden kom inn i verden var det gjennom ulydighet mot Guds bud. Gud hadde gjort alt så godt i Edens hage, det var bare en ting Gud forbød mennesket, «Du skal ikke ete av kunnskapens tre...» Men Satan var listig, han lurte mennesket gjennom å stille spørsmålstegn ved Guds ord: «Har Gud virkelig sagt...?» Gjennom syndefallet ble vi alle delaktig i syndig natur, vi ble av naturen vredens barn (Ef 2,3). Syndens lønn er døden. Fra nå av var vi uten håp og uten Gud i verden. «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin sønn (...) for at Han skulle kjøpe dem fri...» (Gal 4,4-5) Guds Sønn, Jesus, tok syndens straff, og gjennom troen på dette forløsningsverk blir vi frelst, født på ny. Hvordan vet vi at vi er født på ny? «Og fordi dere er sønner (barn) har Gud sendt sin sønns Ånd i våre hjerter som roper: Abba Fader» (Gal 4,6) Har du dette rop i ditt hjerte, «Abba, Fader»? Da vet du at du er født på ny, inn i en ny familie, inn i et nytt fellesskap, inn i det fellesskap som vår Bibel kaller menighet. Da folket på pinsefestens dag i Jerusalem hørte ordet om Jesu forsoningsdød og hans oppstandelse ble et spørsmål aktualisert: Hva skal vi gjøre? (Apgj 2,37) Disiplene, som hadde fått undervisning av Jesus ble ikke stående uten å kunne gi et klart svar: «Omvend dere. La dere døpe.» Dette er et resultat av troens forkynnelse. Man kommer til tro på Jesus, og i lydighet mot Herrens ord lar man seg døpe. Dette er begynnelsen til det nye livet. Men det stoppet ikke der, vi kan lese videre i Apostlenes gjerninger om fortsettelsen. «De som nå tok imot hans ord, ble døpt, og det ble på den dag lagt til omkring tre tusen sjeler.» (Apgj 2,41) Så ser vi hvordan det nye fellesskapet, den nye familien, vokser fram. Her møter vi Nye testamentets menighetsbilde. De holdt trolig fast ved apostlenes lære, undervisningen. De holdt trolig fast ved samfunnet, fellesskapet. De holdt trolig fast ved brødsbrytelsen, inntil Jesus kommer. De holdt trolig fast ved bønnene. Tenk hvilket vitnesbyrd de ble for sin samtid, et fellesskap som satte Jesus i sentrum slik at hans herlighet ble synliggjort. Det er dette livet vi er kalt til å leve, slik at vi kan uttrykke Guds herlighet i vår samtid. Menigheten er ikke en organisasjon, men et organisk liv. Dette livet trenger næring for å fortsette sin vekst, og det får vi bare gjennom Guds ord. Sluttmålet for dette nye livet som vi får i Jesus, kan vi lese om i Johannes åpenbaring. Da Johannes så bruden, Jesu menighet, i den evige verden, utbryter han: «... den hadde Guds herlighet». Da er målet nådd, jordens kamp og strid er til ende, og vi eier Guds herlighet for evig. Er det verdt å kjempe for, er det verdt å lide for? «Men Gud som er rik på miskunn, har for sin store kjærlighets skyld som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, enda vi var døde ved våre overtredelser av nåde er dere frelst og oppvakt oss med ham, og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.» (Ef 2,4-7) 20 21
Undervisning på CD Hver måned gir Pilgrimsfolket ut en CD med undervisning. Det er framfor alt Jan Egil Hafsahl som underviser. Det er også mange vekkelsesmøter med sang og vitnesbyrd. De bibelstudiene som er i flere deler sendes i samlingsbokser. Du kan bestille de CD-er som allerede er utgitt fullstendig register finner du på hjemmesiden: www.pilgrimsfolket.no. Du kan også abonnere på Månedens CD, så får du den tilsendt 12 ganger per år Et utvalg fra arkivet: Julegaver i juli! Jan Egil Hafsahl taler: Menighetens lederskap 4 deler, Undervisning om menighetens embeter Øvrige: Ny horisont 1 del, Samuel Hafsahl underviser En barnehage i nærheten av Pilgrimsfolkets storfamilie på Dal, har for andre året på rad gjort en omvendt julekalender. I desember 2011 tok alle barna med seg leker hjemfra og pakket dem fint i gavepapir. Så kom de alle sammen på besøk til storfamilien på Dal og overrakte gavene, og sa at de ønsket at vi kunne dele ut dem til fattige barn i Romania. Da gavene kom inn, hadde akkurat en transport gått til Romania, og derfor tok det litt tid før vi fikk anledning til å dele ut tingene. Men i juli i år bød seg så anledningen. Menigheten besøkte et område i byen Timisoara, der man visste at det var mange fattige og mange barn. Alle barna i hele området fikk så hver sin gave; en bamse, en dukke, en lekebil eller noe annet. Det spillte ingen rolle at det var midt på varmeste sommeren julegaver er alltid passende! De ble veldig glade, og sendte mange takk til alle barna i Norge som viste dem så står vennlighet. Sions berg 5 deler, Undervisning om menigheten Med evangelium i en postmodernistisk tid 1 del, Foredrag om det postmoderne menneske Guddommens fylde 17 deler, Studier i treenigheten Kirke- og vekkelseshistorie 12 deler, Historisk analyse Paulus liv og virke 12 deler, Studier i apostelen Paulus liv Josva - Herrens stridsmann 9 deler, Michael Hafsahl underviser om Josva Be, så skal dere få 1 del, Stig Andreasson underviser om bønnen «Jeg har ingen likesinnet» 1 del, Paulus Eliasson underviser om Timoteus Nåden der var stor... 2 CD-er, Vekkelsesmøte, påsken 2009 Jesus forvandlet mitt liv 1 del, Sang og vitnesbyrd fra teltmøter Creatio ex nihilo 1 del, Skapelse kontra evolusjon Pris: 1 cd: 35,- 2-10 cd-er: 30,-/st Over 10 cd-er: 25,-/st Porto kommer i tillegg betaling skjer gjennom vedlagt faktura Månedens CD: 250,- (12 CD-er/år) Bestillingsadresse: Se s. 4 Månedens CD 250,-/år 22 23
HVA MENER DERE OM KRISTUS? Det blir fortalt at Nathan Söderblom fra barndommen var vant til å betrakte Bibelen som Guds inspirerte Ord. Men under studietiden på 1880-tallet gjennomgikk han en dyp krise og ble påvirket av Julis Wellhausens fornektelsesteologi. Söderblom var utvilsomt en meget begavet person og hva han kunne ha betydd for kristenheten i Sverige og hele Norden, hvis han hadde blitt bevart i sin opprinnelige tro på Bibelen, vet vel ingen av oss. For noen år siden kom jeg til å lese en av Nathan Söderbloms bøker i fransk oversettelse. Hans skrifter vakte altså oppmerksomhet også utenfor Skandinavia. Etter å ha lest mange sider i den tykke boken, forstod jeg hva forfatteren tenkte om Jesus Kristus. Han mente at nå og da kommer noen genier og uvanlige talenter til verden. Disse blir da fremragende og betydningsfulle på forskjellige områder, også når det gjelder religion. Kristus var, ifølge Söderblom, et slikt geni. Både en ateist og en agnostiker, muligens også en muslim, kunne sikkert være enig i en slik trosbekjennelse. Siden Nathan Söderblom selv ikke trodde på Jesus som Guds enbårne Sønn, er det på en måte merkelig at han blir omtalt som en forkjemper for kristen enhet. Det nye testamente vet jo ikke av noen andre kristne enn de som tror på Jesu guddommelighet. Men når det rette bibelske synet på Jesus Kristus forsvinner, da er det naturlig at den rette oppfatningen om hva det innebærer å være en kristen også forsvinner. Den svenske lutherske teologen David Hedegård påviste i sin store bok «Økumenikken og Bibelen» at ikke bare Nathan Söderblom, men alle andre ledende skikkelser innenfor den økumeniske bevegelsen helt fra begynnelsen var tilhengere av liberal bibelkritikk. Noen av dem sto frem med tydelig benektelse av Jesu evige guddommelighet. De trodde altså på en annen Jesus enn den som apostlene og de første kristne trodde på. Siden «lærelikegyldigheten» sprer seg mer og mer blant vår tids kristne bekjennere, er det viktigere enn noen gang å understreke hva Bibelen, Guds Ord, lærer om Jesus Kristus. Spørsmålet som må stilles «Jesus presenterer seg selv som en guddommelig person som hadde steget ned fra himmelen» er ikke: «Hvem var Jesus?» Vi vil heller spørre: «Hvem er Jesus?» For alle levende kristne er Jesus Kristus nemlig en levende og virksom Frelser den dag i dag. Men dette spørsmålet om hvem Jesus egentlig er, møter oss flere ganger i litt forskjellige utgaver i Det nye testamente. La oss se på noen av dem. Hvem sier folk at Menneskesønnen er? Slik spurte Jesus selv en gang sine disipler. Uttrykket «Menneskesønnen» var en tittel som Mesteren ofte brukte når han omtalte seg selv. Den er ikke bare en hentydning til Jesu sanne menneskelighet; men i Bibelen er Menneskesønnen faktisk en himmelsk person i menneskelig skikkelse, som en gang skal oppret- Dette spørsmålet rettet Jesus der. Det andre «Herre» henviser da niske bevegelsen egentlig begynte selv en gang til fariseerne. I til Sønnen. Med disse ord bekrefter og hvem som var forgrunnsskikkelsene i den. våre bibler står det vanligvis: Jesus altså sin egen guddommelighet «Hva mener dere om Messias?» Det ordet er det hebraiske, tilsvarende «Kristus», som er den greske grunntekstens ord. Men det er helt klart at da Jesus stilte spørsmålet til fariseerne, brukte han det hebraiske ordet. Det var jo det språket han talte. Men Mesteren stilte også et annet spørsmål til fariseerne. Han spurte ikke bare hva de mente om Messias (Kristus), men også: «Hvem sin sønn er han?» Fariseerne svarte øyeblikkelig: «Davids». Da svarte Jesus: «Hvordan kan da David i Ånden kalle ham Herre? Han sier jo: Herren sa til min Herre: Sett deg ved og sin enhet med Faderen. Både Faderen og Sønnen kalles nemlig «Herre». Fariseerne ble helt perplekse og uten svar da de hørte disse ord. Hva de egentlig hadde for oppfatning om den ventede Messias personlighet vet vi ikke fullt ut. Men av alt å dømme var deres sinn nokså tåkelagt, og den virkelige betydningen av Skriftens profetiske ord var skjult for dem. Religiøse ledere med en uklar oppfatning om Jesu Kristi person Fariseerne på Jesu tid er ikke de Det første store økumeniske møtet ble sammenkalt av den svenske erkebiskopen Nathan Söderblom i Stockholm i 1925. Hvem var så denne mann som ble kalt for «den økumeniske verdensbevegelsene far»? min høyre hånd, til jeg får lagt dine eneste som manglet forståelse for Artikkelforfatteren, Stig Andreasson, har sammen fiender til fotskammel under dine hvem Jesus virkelig er. Mange religiøse ledere i vår egen tid er i sam- med sin kone Åse arbeidet i mange år som misjonær i føtter! Når nu David kaller ham Frankrike. Stig har også skrevet flere bøker på temaer Herre, hvordan kan han da være me situasjon. Vi lever jo i økumenikkens forlovede tid. Derfor kan som katolisismen, moderne tendenser innen kristen- hans sønn?» (Matt 22:42-45) Det første «Herre» i Davids profetiske det kanskje være nyttig å nevne noe heten, maktkampen i åndeverden m.m. ord må henvise til Gud Fa- om hvordan den moderne økume- Nathan Söderblom (1866-1931) 24 25
te et evig rike. Slik blir han presentert i profeten Daniels bok 7:13-14), hvor det står: «Se, en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. Han kom bort til den gamle av dager og ble ført fram for ham. Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike, så at alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke forgår, og hans rike er et rike som aldri går til grunne.» De som kjente dette skriftordet tenkte selvfølgelig på dette når de hørte Jesus presentere seg selv som «Menneskesønnen». Denne tittelen forekom også i annen jødisk litteratur og ble betraktet som en hentydning til Messias. Jesus kom selv en gang med en merkelig uttalelse om seg selv, da han sa: «Ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.» (Joh 3:13) Jesus presenterer altså seg selv som en guddommelig person som hadde steget ned fra himmelen i menneskelig skikkelse. Men gjennom foreningen av hans menneskelige og guddommelige natur hører han forsatt hjemme i den himmelske verden. Alfred Kuen parafraserer dette bibelordet kort og enkelt: «Ingen har noen sinne vært i himmelen, unntatt Menneskesønnen som hører hjemme der og som er steget ned derfra.» Men ikke alle mennesker hadde fått lys over alt dette. Derfor spurte Jesus sine disipler hva folk flest mente om ham som Menneskesønnen. Det viste seg da at meningene var meget delte. Noen mente at han var døperen Johannes, Elias, Jeremia eller en annen profet. Ifølge folkelig tro ville flere av disse avdøde profetene komme tilbake. I dag råder også mange ulike oppfatninger om Jesu person. Noen kaller ham den første kommunisten, fordi han talte de fattiges sak og oppfordret til gavmildhet. Andre ser ham som en stor lærer, filosof eller «healer». Da Jesus fikk høre om de mange forskjellige meningene som folk hadde, stilte han et mer personlig spørsmål til disiplene: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Simon Peter var den raskeste og mest spontane i sine reaksjoner. Han svarte med en gang: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Da sa Jesus til ham: «Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen.» Alt dette kan du lese i Matteus 16:13-17. Den som tror på Jesus som Guds Sønn og den utlovede Frelser er altså salig allerede her og nå. I Martin Luthers tyske bibeloversettelse leser jeg at da fangevokteren i Filippi spurte apostlene: «Dere herrer, hva skal jeg gjøre for å bli salig?» da fikk han til svar: «Tro på Herren Jesus Bøker av Stig Andreasson Stig Andreasson har skrevet mange bøker. Her er to av dem, som du kan bestille fra Pilgrimsfolket. Møte med det overnaturlige En bok om erfaringer av åndelig kamp i Frankrike (196 sider, pocketbind, utgitt på BMC-förlag) 99,- + porto Europamisjon gjennom 50 år Stig og Åse Andreassons selvbiografi (203 sider, pocketbind, utgitt på Elias forlag) 99,- + porto så blir du med ditt hus salig.» (Apgj 16:31) Men denne levende og frelsende troen har en overnaturlig side. Jesus sa til Peter at det ikke var kjøtt og blod som hadde åpenbart sannheten for ham, men Faderen i himmelen. Kjøtt og blod står for menneskelig forstand og viten, som aldri kan virke en levende tro i ditt og mitt hjerte. Det er bare Guds Ord og Guds Ånd som kan gjøre dette. Jeg husker to damer som kom til våre møter i en by i østre Frankrike. De var oppvokst som katolikker, men hadde siden vært Jehovas vitner i syv år. Da vi samtalte med dem virket alt så mørkt. Der fantes hele det katolske mørket og alt «Jehovas vitners mørket» i en ubegripelig blandning. Men de fortsatte å komme og lytte til Guds Ord. Og plutselig en dag begynte begge i tur og orden å prise Herren for at han hadde båret deres synder på korset, og for at de fikk lov til å ta imot Ham som frelser og Herre i sine liv. De var ikke fremme til forbønn ved første benk og skrev ikke under noe såkalt «avgjørelseskort». Men de kom til levende tro gjennom Åndens virkning ved Ordet, og de ble to meget aktive litteraturmisjonærer i byen. Hvem er Jesus for deg? Hvis du åpner deg for Bibelens budskap om Ham, den fullkomne Frelser, da vil den levende troen tennes også i ditt hjerte. Evangeliske møter i Oslo og Akershus Du er hjertlig velkommen til Menigheten Pilgrimsfolkets møter. Vi har lokale på Ensjø i Oslo og på Råholt i Akershus (Eidsvoll kommune). Oslo: Onsdag 19.00 Bibelstudium Søndag 18.00 Vekkelsesmøte Adresse: Stålverksvn. 2, T-banestasjon Ensjø P I L G R I M M U S I C Råholt: Søndag 11.00 Evangelisk møte Adresse: Kroken 2, vis-a-vis Råholt kirke i Eidsvoll kommune Navnet Jesus blekner aldri Menigheten Pilgrimsfolket synger sanger med et evig budskap. 16 sanger, Pris: 129,- + porto Pilgrimssanger Camilla Eliasson synger sanger om frelsen, evigheten og Guds menighet. 13 sanger, Pris: 129,- + porto I Herrens hender Liveinnspilte vekkelsessanger fra teltmøter på Youngstorget i Oslo. 22 sanger, Pris: 99,- + porto Bestillingsadresse: Se side 4. For alle barn Barnebladet Høst gis ut fire ganger i året, og sendes fritt til alle barn. Bladet inneholder artikler, fortellinger, oppgaver og mye annet moro. På hjemmesiden finner du også hørespill, sanger, spill, spørrekonkurranser og andre ting. Bestillingsadresse finner du på side 4. www.barnebladet.no 26 27
Hvilens vann Vitnesbyrd av Jonathan Asprusten I salme 23, siste del av vers 2, står det at Herren leder meg til hvilens vann. Smak på det uttrykket: Hvilens vann! På en liten innsjø kan det ikke storme og være fryktelig som på det store hav der kastevindene får tak. Der kan man bli kastet hit og dit og kjenne stor angst. Slik er også livet uten Jesus. Det er som om man er på et hav der vindene uler og båten man sitter i blir kastet fram og tilbake. Iblant kan man kjenne en slags fred, når havet er inne i en stille periode, men så kommer stormene tilbake og river og sliter i båten. Mennesker uten Gud kan aldri kjenne virkelig fred i sitt hjerte. Man tror man kan få fred i materielle goder eller ved å engasjere seg sosialt eller politisk. Mange søker i religion for å få noe som helst ro og mening med livet, men det eneste det gir er et liv i trelldom. Men Jesus sier noe helt underbart, han sier: Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir dere. Jesus ønsker å lede deg til hvilens vann, der du virkelig kan få kjenne hvile. Det vannet ligger stille og fredelig bak store fjell som skjuler det fra de store kastevindene. Du trenger ikke sitte ubeskyttet mitt ute på denne verdens hav og kjenne angst og frykt. Nei, legg ditt liv i Jesu beskyttende hender, så vil han følge deg til hvilens vann! 28