PER ARNE DAHL Å våge livet en gang til Den overraskende nåden
Per Arne Dahl: Å våge livet en gang til den overraskende nåden Schibsted Forlag, Oslo 2014 Elektronisk utgave 2014 Første versjon, 2014 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS ISBN 978-82-516-8139-1 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Forord Til Christian, Karsten og Sjur i takknemlighet «Herre, mett meg med din nåde før morgenen gryr, så jeg ikke er sulten når jeg møter mine medmennesker.»
Denne boka er tilegnet tre gode kamerater, som hver på sin måte har vært av uvurderlig betydning for meg. Christian Schou døde denne våren, 70 år gammel. Han var en kunsthåndverker blant arkitekter, og blant hans fineste arbeider var store restaurerings- og byggearbeider på Modum Bad. Det var der jeg møtte ham i 1980. Han var sterkt påvirket av sine onkler, Tommy og Ferdinand Finne, og gjorde seg bemerket som arkitekt, familiemann, fisker, jeger, og ikke minst sine venners venn. Gjennom Christian ble jeg også kjent med Sjur Sande fra Skåbu. Han er også en kunstner, fisker og jeger av Guds nåde. Men felles for disse kara, var at de gjennom livet strevde med å fatte nettopp Guds nåde. Vi hadde utallige samtaler om verdighet, nåde og det å ta imot det som er giverens fortjeneste mer enn mottagerens ære. Derfor gav disse gutta meg motstand, ærlige innspill, og stilte spørsmål der jeg for lenge siden hadde slått meg til ro med tingenes tilstand. Dette handlet om det ufortjente ved nåden og om det å ta imot noe vi i utgangspunktet ikke har fortjent. Når jeg refererer fra disse samtalene, er det fordi jeg har fått anledning til det, og fordi jeg vet at de representerer mange. Ikke er de motstandere av den kristne tro, og ikke er de likegyldige. De er på leit etter et ankerfeste. Sånn sett er Christian og Sjur, for meg, folkets stemmer. Også andre som jeg henviser til i boken, har gitt meg anledning til å gjøre det. En vinterkveld dette året satt vi foran peisen og snakket om den overraskende nåden som kostet alt for han som inviterte til gjestebud og ingenting for gjestene.
Vi så fram til flere samtaler om dette. Men det ble ingen neste gang. Christian døde ganske brått etter lang tids kreftsykdom. Og hva var mer naturlig i begravelsen enn å ta utgangspunkt i Paulus sine dyrt kjøpte ord: «Min nåde er nok for deg, og kraften fullendes i svakhet». Heldigvis kan jeg fortsatt samtale med Sjur og få del i en gudbrandsdøls kloke tvisyn på Gud og mennesket. Vi skal følges videre. Den tredje kameraten som boken er tilegnet, er presten og forfatteren Karsten Isachsen. Det har vært en gave for vår familie å bli kjent med Karsten og få oppleve hans gjestfrihet. Han tok imot oss i all slags vær og på all slags føre, på fjellgården sin i Skurdalen. For en tid tilbake gav han oss påskens budskap på en halv time. Livgivende ord om nåde ble formidlet på en måte som ingen av oss vil glemme. Få, eller ingen, har som Karsten maktet å formidle ren og skjær nåde til folk i og utenfor kirken. Han bruker enhver anledning til å meisle ut hva nåde er og hva den kan skape i mennesker og mellom mennesker. En av hans mest kjente tekster er hans NRKoverførte preken fra så langt tilbake som 1997: «Gjester som ikke ville gå». Et utgangspunkt for Karstens tekst var ordene i den gamle klokkerbønnen: «Lær meg å sørge over mine synder», og Karsten fortsetter sin preken slik: «Jeg fikk aldri helt til å sørge over mine synder. Jeg ble kanskje litt skamfull og så meg litt engstelig om. Men noen hjertesorg ble det aldri etter livets store og små arbeidsuhell. Jeg skjønner nå at jeg tok feil. Og det er ikke så rart. For vi har i kirkens forkynnelse talt ensidig om syndene, beskrevet dem som avskyelige, fremmede, ukjente og frastøtende forbipasserende. Skal vi våge å si tingene rett fram? Når mennesket elsker synden, har glede av synden og har syndens skikkelser som sine
nærmeste venner, hjelpere og trøstere, så er det selvsagt fordi det er mye sympatisk og tiltalende ved den. Synd er fine saker! Tenk så gøy å kunne juge litt. Tenk så spennende å kramme til seg litt ulovlig mynt. Finnes det noe mer morsomt og frigjørende enn av og til å drikke seg pære full? Og tenk på hvor forfriskende herlig det er å drive litt hor en gang iblant, virkelig slå seg løs og elske ulovlig en vill og gal natt. Vi er ved poengets kjerne. Jeg elsker mine synder. Inderlig, intenst og hektisk. Og etterpå hater jeg dem, lenge og vel med fortvilelse. En forkvaklet kjærlighet, en dans med djevelen. Hvem skal fri meg fra de korte gleder? Hvem skal ta bort mine elskede synder i deres ytre skikkelse, jage dem vekk for godt? Så jeg kan begynne å sørge over mine synder, som jeg har tapt, mistet, som da er døde? Så jeg kan begynne den livgivende sorg over syndens indre skikkelse i mitt liv, og bli fri? Det nye testamente forteller at da Jesus kom til Jerusalem, gikk han inn i helligdommen og laget seg en pisk og begynte å jage ut dem som kjøpte og solgte på tempelplassen. Han veltet bordene til dem som vekslet penger og stolene til dem som solgte duer. Og Han lot ikke noen få bære sakene sine over tempelplassen. Og han lærte dem: Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule (Mark 11,17) En ekte sorg over mine synder er bare mulig når jeg blir skilt fra dem, når noen makter det jeg ikke kan å rive dem bort. Gjestene i mitt hus var blitt husvarme og lommekjente. De var spennende gjester, fascinerende og fantasifulle. De var velkledde, førte et dannet språk og hadde et godt
navn i sine omgivelser. En dag ble deres lunsjbord veltet og deres velpleide ansikt rammet av piskeslag. Rullegardinene føk opp og dagslyset veltet inn. En ny gjest hadde trådt inn i rommet. På hodet hadde Han en tornekrone». En varm takk til Karsten for livgivende ord om en alvorlig menneskelig tilstand som kan ha døden til følge, men som også kan ha liv og framtid som en ny frukt. Vel å merke hvis vi hører den gamle klokkerbønnen og gjør etter den: Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre hva du Gud Fader, min skaper, du Herre Jesus, min frelser, du Hellige Ånd, min trøster i liv og død, vil tale til meg. Herre! Lat nå opp mitt hjerte, ved din Hellige ånd, så jeg av ditt ord må lære å sørge over mine synder, tro i liv og død på Jesus, og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Det høre og bønnhøre du ved Jesus Kristus! Amen
Inngangsord Lær oss å si «nei» slik at det nesten smaker som «ja» og aldri «ja» slik at det nesten smaker som «nei». En bønn av Dom Helder Camara
En gjestfri kirke Inngangsordene er de første ordene vi møter når vi kommer inn i kirken. Det er derfor jeg innledningsvis har valgt å trekke fram Dom Helder Camaras linjer om at et ja skal smake som et ja og at et nei skal gjenspeile en god intensjon. Inngangsordene må være ord som inkluderer, ikke fremmedgjør. Det må være ord som trygger, ikke bringer i forlegenhet. Det må være ord med varme, som gjør at vi kjenner oss hjemme i rommet. «Det var ikke rom for dem i herberget», leste jeg julaften i Åmot kirke for noen år siden, og ble avbrutt av en guttestemme: «Sånn kan det ikke verra!» Nei, etter Jesu fødsel skal det være husrom for alle. Som om englene skrev med lysende skrift på himmelen: «Gjestfriheten er kommet til jord. Ingen er lenger alene på jord.» Det handler om gjestfrihet som en udiskutabel menneskelig verdi. Det handler om å ta imot gjester og gi hverandre frihet. I Hebreerbrevet får vi utfordringen i klartekst: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen, uten å vite det, hatt engler som gjester». Peter sier det kortere og svært tydelig: «Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage». Og når Jesus skal forklare hva som betyr noe i livet, roser han de som tar imot de fremmede: «Jeg var fremmed og dere tok imot meg». Prekenen denne julaften i Åmot kirke fortsatte derfor slik: «Julen er ikke de lystige hjerters høytid, men tiden for lysets komme og lysets kraft. Bak det grønne og glitrende kan det være kaldt og guffent. Bak det grønne og glitrende kan det være taust og utrygt med skjulte tragedier for store og små. Julen er Guds håndtrykk til oss, ikke med løfte om fravær av sorger, men om nærvær