Commentum Forlag 2014 COMMENTUM FORLAG AS Gamleveien 87 4315 SANDNES www.commentum.no Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN: 9788282331937 (epub) ISBN: 9788282332378 (trykk) Omslagsdesign: Hana Costelloe Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
DøDeLIG TRO Egil Foss Iversen 2014
En bok fylt av løgner. En tro fylt av svik. Et folk fylt av hat Det fins ingen lik. Et kors står for falskhet. En frelse av ord. De blinde blir ledet av falske spor. Med masker av godhet og pålimt glede. Ledes de svake inn i svikernes rede. De lokker med glede, belønner med nød. Med bilder av livet skaper de død. Bjørn Eivind Kofstad
Men dersom beskyldningen er sann, hvis det ikke finnes tegn på at jenta var jomfru, da skal de føre henne ut foran døren til farens hus, og mennene i byen skal steine henne i hjel. 5. Mosebok 22.20 21
PROLOG Oktober 2012, misjonsstasjonen Hope, Kongo Det røde støvet virvlet rundt beina til frilansjournalisten Sara Lunde. Det lange, lyse håret, som var satt opp i en hestehale, danset rundt hodet hennes i takt med bevegelsene der hun beveget seg hurtig mellom husene mens hun tok bilder. Hun visste hun arbeidet på lånt tid. Det var ikke populært at noen tok bilder av leirene, hadde Kobe sagt. En lastebil bremset opp foran administrasjonsbygget, og to hvite menn kom ut av førerhuset. Den ene tok av seg hatten og børstet støv av kakibuksen mens han studerte den fotograferende kvinnen. Den andre hjalp to kvinner og tre barn ned fra lasteplanet. Mannen satte på seg hatten og ropte på en av de mange bevæpnede som oppholdt seg i leiren. Han snakket til den bevæpnende og pekte på den fotograferende kvinnen. Følgesvennen til Sara, Kobe Muzafar, så hva som skjedde og trakk henne i armen. «Vi må gå nå,» sa han nervøst og pekte på to bevæpnende menn som kom imot dem. Hun så på mennene idet de tok geværene ned fra skuldrene. Hoppet opp i jeepen som sto og ventet på henne, tett fulgt av den store mannen. De to soldatene begynte å springe mot dem. Sjåføren hadde allerede startet bilen og spant ut av leiren mens støv og sand ble kastet opp i luften bak dem. Plutselig lød et skudd, og Sara huket seg automatisk sammen. Et skudd til. Hun snudde seg med fotoapparatet klart. Knipset bilder av de to mennene som dukket fram av støvskyen. De fyrte av flere skudd opp i luften mens de viftet og skrek til dem. «Hvem var de to hvite?» spurte hun Kobe da de var ute av syne for
soldatene. «Jeg vet ikke navnene, men de kommer fra Norge. Det er de som opprinnelig driver denne stasjonen.» «Nordmenn?» spurte hun overrasket. Han nikket forsiktig. «Du skulle fortelle meg historien din,» sa hun og så på Kobe. «Vil du jeg skal gjøre det nå?» «Ja, vi har flere timers kjøretur foran oss, så hvorfor ikke?» Hun strøk en finger over det lyserøde arret som gikk over hele skulderen hans. «For eksempel hvordan du fikk dette arret.» Hun så spørrende på ham. Kobe stirret på veien framfor dem. Blikket ble fjernt, og han forsvant for henne et øyeblikk, før han sukket og snudde seg med et sårt uttrykk i øynene og fortalte. «Vent litt,» sa Sara et stykke ut i fortellingen. «Jeg må sjekke notatene mine angående leiren i Angola.» Kobe sa noe til sjåføren som nikket. De var akkurat på vei opp en bratt bakke. «Vi stopper oppe på toppen. Så kan du se selv.» Da de kom opp på toppen, stoppet sjåføren jeepen. Han steg ut og tente seg en røyk. Sara reiste seg opp i jeepen og så seg rundt. Åsen de sto på var ganske høy, og de hadde fantastisk utsikt over et frodig landskap med høye fjell og grønne daler. Langt bak kunne hun så vidt skimte toppen av husene som tilhøre misjonsstasjonen de nettopp hadde forlatt. «Jeg har notert dette,» sa hun og leste høyt: «Misjonsstasjonen Hope, 5 grader 51 19.90 S, 15 grader 25 00.10 Ø. Stasjonen ligger omtrent tretti kilometer fra Kimbo og femten kilometer fra den angolanske grensen i retning Gando, som ligger i Angola. Det går en flyktning- og smuglervei mellom Kimbo og Gando som er delvis kjørbar.» Kobe pekte ned over den ene dalen. En elv rant tvers over, og de
kunne se en lysebrun stripe som forsvant ned i det grønne. «Ser du den stripen der?» Hun nikket. «Det er veien til leiren som ligger ved Gando i Angola. Der fører de barn fra Hope. Det var den veien de førte min mor. Grensen mellom Kongo og Angola går tvers over dalen der nede.» «Hvorfor kaller du det en leir og ikke en misjonsstasjon?» «De kaller det misjonsstasjon, men det er en leir der barn blir trent til å drepe, spionere og forføre. Så vel gutter som jenter. Når de er gamle nok, det vil si ni ti år, blir de solgt til opprørsstyrkene.» Sara noterte mens Kobe fortalte videre om oppholdet i leiren i Angola. «Så det du sier,» brøt Sara inn, «er at under dekke av å være en misjonsstasjon som arbeider for barn og mot barnesoldater, forsyner misjonsstasjonen flere opprørsstyrker med barn, ferdig trente som soldater, noen med våpen?» «Ikke bare soldater. Jenter ned til åtte ni-årsalderen blir solgt som sexslaver. De leverer også barn til en farmasøytisk bedrift. De bruker dem som prøvekaniner.» Sara så rystet på ham. «Og det er sekten Herrens Sverd som står bak? Drevet av nordmenn.» «Ja. Det er de som driver stasjonene i både Kongo og Angola. De har også en fadderbarnordning hvor de svindler nordmenn for millioner. Det kan Nazai fortelle deg om.» Han nikket mot sjåføren som smilte mot dem med bred munn og hvite tenner. Han kom bort til dem. «Jeg kan fortelle deg alt om hvordan de gjør det,» sa Oudry Nazai. «Herrens Sverd laget en fadderordning, en stiftelse som ble registrert i 1997. De kalte den Children s World Kongo.» «Ble stiftelsen opprettet i Kongo eller Norge?» skjøt Sara inn. Nazai trakk på skuldrene. «Det vet jeg ikke, men det var i alle fall
nordmenn som styrte stiftelsen.» Da han var ferdig å fortelle, ble de sittende i taushet. Det var Sara som brøt tausheten. «Jeg skal ordne penger for dere. Jeg vil også at dere skal komme til Norge og fortelle historien deres. Jeg kommer til å lage en stor artikkel om dette. Jeg skal avsløre bakmennene.» De reiste seg da de så en støvsky dukke opp mellom trekronene i retning leiren. «Vi bør kjøre,» kom det fra Kobe. «De har sendt ut en bil etter oss.»
KAPITTEL 1 Politibetjent Birger Høegh bannet morgengrettent over søvninge bergensere som kjørte som om de var alene i gata. «Er vi kommet inn i en stim, Kåre? Det er den andre døde kvinnen i løpet av tre uker.» Førstebetjent Henriksen nikket. «Det kan virke slik. Men jeg håper ikke det,» svarte han nervøst mens han så gjennom den uklare frontruten hvor vindusviskerne arbeidet for fullt. Det virket ikke som han stolte helt på Høeghs kjøring i den dårlige sikten. De kjente veien nå. De hadde vært her for en tre uker siden også. Akkurat i svingen der Eidsvågveien var i ferd med å svinge rundt og tilbake, så de fire uniformerte biler med blålysene på stå parkert på skrå ute på gressplenen. En politimann i sort regnkappe vinket mot dem med en lommelykt. Høegh svingte opp ved siden av politibetjenten og rullet ned vinduet. «Hun ligger nede i skråningen, på en åpen plass mellom trærne.» Betjenten pekte ned mot sjøen. Både Henriksen og Høegh hadde fått på seg støvler og regnjakke og fulgte den smale stien ned mot sjøen. De stoppet ved utkanten av en åpen flekk mellom trær og busker og studerte åstedet mens de ventet på at teknikerne skulle gjøre seg ferdig. To politibetjenter holdt på å strekke de blå sperrelinjene mellom trærne og helt ned til sjøkanten. De hadde funnet spor i gresset. Etter hvert krydde det av biler og politifolk. Lyskastere ble rigget opp. Et par mann var akkurat ferdige med å sette opp et hvitt telt over liket for å beskytte det og åstedet mot regn, samt for å stenge utsikten for nysgjerrige. «Hvor gammel kan hun være?» spurte Høegh da de slapp inn i teltet og