Heiås Referanse: Bendiksen E. 205. Naturverdier for lokalitet Heiås, registrert i forbindelse med prosjekt Kalkskog Nord-Trøndelag 204. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=5597) Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Kalkskog Nord-Trøndelag 204 Kommune: Snåsa Inventør: EBE Kartblad: 823 IV, Grong Dato feltreg.: 22.09.204 H.o.h.: 60-20 m o.h.moh Vegetasjonsone: mellomboreal Areal: 230 daa Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Lokaliteten ligger like på vestsida av E6 over Snåsaheia, sør for Kolltjørna, vis a vis Heiås. Området utgjøres av Koltjønnbekkens dal med tilhørende lisider. Berggrunnen er kalkrik med metakalkstein og grønnstein/grønnskifer. Foreslått avgrensning er betydelig redusert i forhold til undersøkelelsesområdet på grunn av flatehogster og plantasjer med ungskog. Vegetasjonen i området bærer preg av kalkrik berggrunn, særlig i forsenkninger og dråg, der det oppnås en rik sigevannseffekt. Langs bekken/elva, hvor det er partier med eksponert berg, er mosevegetasjonen karakterisert av kalkarter. Andre steder sees flekkvis rik lågurtvegetasjon blant annet der rotvelt har eksponert det rike berget og hvor det er tydelige spor etter kjemisk forvitring. Likevel er større delarealer karakterisert av fattigere vegetasjonstyper fordi det har bygd seg opp et så tjukt humusdekke at planterøttene ikke når ned til rikere lag. Som eneste kjerneområde er valgt ut en relativt flat, langstrakt elveslette der vegetasjonen er en mosaikk av høgstaudegranskog (NT), boreal kildeskog (VU) og lågurtgranskog og som også omfatter bekkekanten, der det er et smalt flommarksbelte med gråor. Sletta har en frodig gras- og urtevegetasjon. Deler av lokaliteten tilfredsstiller også kriteriene for å kunne klassifiseres som skogbekkekløft. Typisk for lisidene både på øst- og vestsida av elva er småbregnegrankog med suboseaniske trekk, men det er også en del ren blåbærgranskog, med særlig store partier vest for elva i sørlige del. Dette mønsteret brytes ved små lågurtskogsflekker, og karakteristisk er fuktige dråg kan være helt dominert av skogrørkvein, og typisk er også partier med tyrihjelm, mjødurt og skogburkne. På ei vid elveslette i søndre halvdel er det ei mindre myr med rikere kantvegetasjon. Det aller meste av området slik avgrensiing foreslås her, er gammelskog som ikke er påvirket av moderne flateskogbruk, men med jevnlig rester etter gamle stubber fra tidligere plukkhogst. Dødvedmengden er relativt sparsom, selv om det stedvis begynner å bli mange friskere læger, særlig oppe i liene. Det er ikke funnet indikatorer på kontinuitet i dødved. Stedvis finnes grantrær av grove dimensjoner, inkludert omkring 60 cm i brysthødediam., nær elva. Også en del gråor langs elva er grove og trolig gamle. Artsmangfoldet utmerker seg først og fremst ved en frodig urtevegetasjon knyttet til rike og fuktige typer, men også helt flekkvis med kalkskogselementer med arter som blåveis og vårerteknapp. Særlig interessant er fungaen av markboende storsopp, der det ble funnet blant annet tre rødlistede arter; gullslørsopp (Cortinarius aureofulvus, NT), C. piceae coll. (barbarorum/barbaticus, NT) og rødnende vokssopp (Hygrophorus secretanii). Det ble også funnet flere andre arter som er indikatorer for kalkrik grunn. Området har en del hengelav, inkludert gubbeskjegg (Alectoria sarmentosa, NT), mens dødvedelementet karakteriseres av trivielle arter, knyttet til tidlige forråtningsstadier. Etter bortskjæring av hogstflater og mye ungskog har storparten av området blitt et konsentert gammelskogsareal med til dels produktive naturtyper (dels rødlistede) og stort artsmangfold med flere rødlistearter og andre mindre vanlige arter - og hvor det spesielt er markboende storsopp som utmerker seg. Bekken/elva og dens nærmeste miljø utmerker seg her som en særlig produktiv sone. Som lokalitet er dette imidlertid ingen kalkskog, selv om det finnes noen flekkvise elementer av kalkgranskog (VU, som lågurt-grankalkskog) i øvre deler, på vestsida av Koltjønnbekken. Området gis verdi som regionalt verdifullt, 3 poeng. Feltarbeid Feltarbeid ble foretatt 22. sept. 204 med god dekning av hele området, som er lite i areal og lett tilgjengelig. Tidspunkt og værets betydning Feltarbeid ble foretatt under optimale sesongforhold for fruktifisering av storsopp, som var prioritert organismegruppe for undersøkelse her, siden mange aktuelle rødlistearter er knyttet til kalkrik barskog. Karplantefloraen var også fortsatt godt identifiserbar. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag i forbindelse med kartlegging av kalkskog i Nord-Trøndelag 204. Tidligere undersøkelser Tidligere undersøkelser fra området er ikke kjent.
Beliggenhet Lokaliteten ligger like på vestsida av E6 over Snåsaheia, sør for Kolltjørna, vis a vis Heiås. Naturgrunnlag Topografi Området utgjøres av en bekkeedal (Kolltjønnbekken) med tilhørende lisider, der mesteparten av området ligger på vestsida av elva/bekken. Lisidene brytes av små forsenkninger og dråg. Langs elva er det ei bredere elveslette (jf. kjerneområde) på vestsida i nordre del, og lenger sør er det også ei myr. Geologi Området har kalkrik berggrunn, i nord metakalkstein og i sør grønnstein/grønnskifer (stedvis til dels amfibolittisert) (NGU 205). Økologisk variasjon Frisk fastmarksskogsmark dominerer, men det er stor variasjon langs næringsgradienten fra blåbærgranskog til flekker med kalkgranskog og også noe myr og sump. Mange fuktige vegtasjonsutforminger er knyttet til bekkesonen, som går gjennom hele områdets lengderetning. Vegetasjon og treslagsfordeling Vegetasjonen i området bærer preg av kalkrik berggrunn, særlig i forsenkninger og dråg, der det oppnås en rik sigevannseffekt. Langs bekken/elva, hvor det er partier med eksponert berg, er mosevegetasjonen karakterisert av kalkarter. Andre steder sees flekkvis rik lågurtvegetasjon blant annet der rotvelt har eksponert det rike berget og hvor det er tydelige spor etter kjemisk forvitring. Likevel er større delarealer karakterisert av fattigere vegetasjonstyper fordi det har bygd seg opp et så tjukt humusdekke at planterøttene ikke når ned til rikere lag. Som eneste kjerneområde er valgt ut en relativt flat, langstrakt elveslette der vegetasjonen er en mosaikk av høgstaudegranskog (NT)(delnaturtype av Rik barskog), (boreal kildeskog (delnaturtype av Rikere sump- og kildeskog) og lågurtgranskog og som også omfatter bekkekanten, der det er et smalt belte med gråor (element av gråor-heggeskog, flommarkstype). Foruten gran inngår også større bjørketrær. Sletta har en frodig gras- og urtevegetasjon, der viktige arter er blant annet skogrørkvein (lokalt dominerende), sumphaukeskjegg, hestehov, mjødurt, sølvbunke, skogstorkenebb, sauetelg, turt (elvekant) og teiebær. Bunnsjiktet har vekslende dominans, med blant annet spriketorvmose (Sphagnum squarrosum), grantorvmose (S. girgensohnii), bekkerundmose (Rhizomnium punctatum), stormuslingmose (Plagiochila asplenioides) og storkransmose (Rhytidiadelphus triquetrus). I tillegg til mangfoldet av vegetasjonstyper tilfredsstiller også deler av bekkestrekningen kriteriene for å kunne klassifiseres som skogbekkekløft. Elve-/bekkekantvegetasjonen er rik på begge sider. Typisk for lisidene både på øst- og vestsida er småbregnegrankog karakterisert av blåbær, fugletelg, sauetelg, smyle, gaukesyre og et bunnsjikt dominert av etasjemose (Hylocomium splendens) og med en del fjærmose (Ptilium cristacastrensis). Skrubbær og kystjamnemose (Plagiothecium undulatum) indikerer suboseaniske forhold. Det er også en del ren blåbærgranskog, med særlig store partier vest for elva i sørlige del. Dette mønsteret brytes ved små lågurtskogsflekker med teiebær, skogstorkenebb og storkransemose (Rhytidiadelphus triquetrus), og der det er rikere er også storsoppene svovelriske (Lactarius scrobiculatus), granmatriske (L. deterrimus) og grantårekremle (Russula queletiii) vanlige. Fuktige dråg kan være helt dominert av skogrørkvein, og typisk er også partier med tyrihjelm, mjødurt og skogburkne. På ei vid elveslette i søndre halvdel er det ei mindre myr. Den åpne, ytre delen er fattig/ombrotrof, med bl.a. torvull, molte og blåbær, mens randsonen er rik med dominans av skogrørkvein og med mjødurt som vanlig (bunnsjikt bl.a. Calliergonella cuspidata, Conocephalum conicum). Særlig i øvre deler i mer opplendte og noe tørrere parti med tynnere humus kan det også lokalt finnes arter som blåveis, trollbær, skogfiol og vårerteknapp, samt sjeldnere sopparter (se kap. Artsmangfold) som indikerer tilgang på kalk. Dette er fragmenter av kalkskog som trolig er rester etter større kalkskogspartier fra før humusoppbyggingen. Skogstruktur og påvirkning Det meste av området slik avgrensiing foreslås her, er gammelskog som ikke er påvirket av moderne flateskogbruk, men med jevnlig rester etter gamle stubber fra tidligere plukkhogst. Dødvedmengden er relativt sparsom, selv om det stedvis begynner å bli mange friskere læger, særlig oppe i liene. Det er ikke funnet indikatorer på kontinuitet av dødved, og det er arter som rødrandkjuke (Fomitopsis pinicola) og rekkekjuke (Antrodia serialis) som så langt dominerer fungaen av vedsopp. Av arronderingsmessige årsaker er det fortsatt igjen ungskogsareal i vestligste del samt øst for elva i nordøst. Stedvis finnes grantrær av grove dimensjoner, inkludert omkring 60 cm i brysthøydediam. nær bekken/elva. Her er også en del gråor som er er grove og trolig gamle. Det er mye hengelav i området, særlig karakteristisk er hengestry (Usnea filipendula), men også gubbeskjegg (Alectoria sarmentosa, NT) er vanlig.
Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Heiås. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Koltjønnbekken Naturtype: Gammel granskog - Gammel høyereliggende granskog BMVERDI: B Areal: 3,2daa Hoh: 80-85 moh Innledning: Lokaliteten er registrert 22. sept. 204 av Egil Bendiksen, NINA, i forbindelse med prosjekt Registrering av kalkskog i Nord-Trøndelag 204 (Miljødirektoratet). Beliggenhet og naturgrunnlag: Området utgjøres av et slakt, bortimot flatt parti langs Kolltjønnbekken like vest for E6 over Snåsaheia ca 300 m sør for Koltjønna. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Vegetasjonen er en mosaikk av høgstaudegranskog (rødlistet som NT), som utgjør hovedtypen, lågurtgranskog og også sumpskog, naturtype grankildeskog (VU). Langs bekkekanten er det et smalt flommarksbelte med gråor. Foruten gran inngår også større bjørketrær. Sletta har en frodig gras- og urtevegetasjon, der viktige arter er blant annet skogrørkvein (lokalt dominerende), sumphaukeskjegg, hestehov, mjødurt, sølvbunke, skogstorkenebb, sauetelg, turt (elvekant) og teiebær. Bunnsjiktet har vekslende dominans, med blant annet spriketorvmose (Sphagnum squarrosum), grantorvmose (S. girgensohnii), bekkerundmose (Rhizomnium punctatum), stormuslingmose (Plagiochila asplenioides) og storkransmose (Rhytidiadelphus triquetrus). Gammel, men halvåpen granskog dominerer, med mosebevokste stubber etter gammel plukkhogst. Artsmangfold: Artsmangfoldet er stort, med mange krevende arter, blant annet de to rødlistede soppartene gullslørsopp (Cortinarius aureofulvus, NT) og Cortinarius piceae coll., NT. Del av helhetlig landskap: Arealet ligger innenfor et noe større gammelskogsområde med flekkvis liknende utforminger og med også kalkskogselementer. Verdivurdering: Lokaliteten er gitt B-verdi som en biologisk verdifull gammelskogslokalitet med stor artsrikdom, inkludert flere rødlistede eller sjeldnere sopparter. Skjøtsel og hensyn: Fri utvikling (ingen inngrep) er nødvendig for å bevare naturverdiene. Det er ikke behov for skjøtsel. Artsmangfold Artsmangfoldet utmerker seg først og fremst ved en frodig urtevegetasjon knyttet til rike og fuktige typer, men også helt flekkvis med kalkskogselementer med arter som blåveis og vårerteknapp. Særlig interessant er fungaen av markboende storsopp, der det ble funnet blant annet tre rødlistede arter; gullslørsopp (Cortinarius aureofulvus, NT), C. piceae coll. (barbarorum/barbaticus, NT) og rødnende vokssopp (Hygrophorus secretanii). Det ble også funnet flere andre arter som er indikatorer for kalkrik grunn. Området har en del hengelav, inkludert gubbeskjegg (Alectoria sarmentosa, NT), mens dødvedelementet karakteriseres av trivielle arter, knyttet til tidlige forråtnelsessstadier. Tabell: Artsfunn i Heiås. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifisering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Soleiefamilien Hepatica nobilis blåveis 0 0 Erteblomstfamilien Lathyrus vernus vårerteknapp 0 0 Sopp Climacocystis borealis vasskjuke Cortinarius malicorius gulkantslørsopp Cortinarius aureofulvus gullslørsopp NT Cortinarius emunctus stålblå slørsopp Cortinarius piceae rosaskiveslørsopp NT Cortinarius rosargutus maurtueslørsopp NT Cortinarius serarius prydslørsopp Guepinia helvelloides traktgelésopp Hygrophorus secretanii rødnende vokssopp NT Busk- og bladlav Alectoria sarmentosa gubbeskjegg NT 0 0 Lobaria pulmonaria lungenever Lobaria scrobiculata skrubbenever
Avgrensing og arrondering Foreslått avgrensning er betydelig redusert (til ca en tredel) sammenliknet med undersøkelsesområdet. Dette skyldes delvis omfattende flatehogst i den sør-/sørvestlige delen av området, foretatt etter tidspunkt for gjeldende flyfotos og delvis at alt areal på nordsida av skogsbilvei til Horjemseteren er ungskog, dominert av granskog, hogstklasse 3-4, Dermed er hele denne delen foreslått tatt ut. I sør-/sørvest er en naturlig følge av å ta ut de nye hogstarealene også å ta ut en del tilgrensende ungskog som var med i det opprinnelige forslaget. Også ferske hogstflater mot vest, mellom arealforslag og nevnte vei, synes å være utvidet i forhold til flyfoto, og avgrenset areal må finjusteres deretter. Langs østsida, mellom bekken og E6, burde det om mulig legges til et lite areal (jf. kart) for at det langs hele denne langsida skal være en sammenhengende buffer med vegetasjonsbelte langs bekkekanten. Det er med andre ord et forholdsvis lite areal som blir igjen, men fint arrondert som en bekkedal med brede lisider og som et konsentrert gammelskogsområde med stor andel av rike naturtyper. Andre inngrep Det går en avlåst skogbilvei gjennom den smaleste delen av undersøkelsesområdet i nordre del, men med endret forslagsgrense vil denne danne nordgrense for området. Dermed er det ingen nyere tekniske inngrep annet enn at noen mindre arealer av planteskog etter flatehogst kan være inkludert i kantene av arronderingsmessige årsaker. Vurdering og verdisetting Etter bortskjæring av hogstflater og ungskog har storparten av området blitt et konsentert gammelskogsareal med til dels produktive naturtyper (dels rødlistede) og stort artsmangfold med flere rødlistearter og andre mindre vanlige arter - og hvor det spesielt er markboende storsopp som utmerker seg. Bekken/elva og dens nærmeste miljø utmerker seg her som en særlig produktiv sone. Som lokalitet er dette imidlertid ingen kalkskog, selv om det finnes noen flekkvise elementer av kalkgranskog (NiN: lågurt-grankalkskog, VU) i øvre deler, på vestsida av Koltjønnbekken. En dellokalitet på vestsida av elva er skilt ut som høgstaudegranskog (rødlistet som NT). Det er hovedtype i en mosaikk som også inneholder elementer av grankildeskog (VU), lågurtgranskog og gråor-heggeskog av flommarkstypen. Deler av lokaliteten faller også innunder definisjonen skogbekkekløft, der det også fins eksponert kalkberg med næringskrevende mosevegetasjon. Området gis verdi som regionalt verdifullt, 3 poeng. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Heiås. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Koltjønnbekken Samlet vurdering Urørthet Død ved mengde Død ved kontin. Gamle bartrær Gamle løvtrær Treslagsfordeling Topografiskvariasjon Vegetasjonsvariasjon Rikhet Arter Gamle edelløvtrær Størrelse Arrondering *** * * *** ** * ** ** *** ** - ** *** ** * ** * * ** ** *** ** * ** Samlet verdi Referanser NGU 205. Berggrunnskart på nett, Norges Geologiske Undersøkelse. http://geo.ngu.no/kart/berggrunn/
Heiås (Snåsa, Nord-Trøndelag). Areal 230 daa, verdi 3 37 Tjennaråsen 244 2 E0 36 Heiås Horjemsseteren 26 735000mN Omr. for vurdering (Mdir/FM 204) 98 Naturfaglige registreringer av kalkskog i Nord-Trøndelag 204 Avgrensningsforslag Rødlistet NIN Målestokk :0 630 Alternativ Tidligere Ekvidistanse 20m avgrensning registreringer Pri. naturtype Rutenett km Verneområder WGS84, sonebelte 33 Kartgrunnlag N50 Produsert 7.04.205 37000mE 372000mE
Bilder fra området Heiås Foto: Egil Bendiksen Lågurtgranskog langs Koltjønnbekken/vestsida Foto: Egil Bendiksen Høgstaudegranskog, kjerneområde Foto: Egil Bendiksen Eksponert, kjemisk forvitret berg, under rotvelt, vestlige liområder Foto: Egil Bendiksen