UTROSKAP Utroskap for mange mennesker vekker ordet såre og vonde følelser og minner. Minner om å bli forsmådd, bedratt og kanskje forlatt eller selv være den som gikk. Innledningsvis skal vi se på noen definisjoner av utroskap. Deretter vil vi med utgangspunkt i et sitat fra en artikkel i A-magasinet (bilag til Aftenposten), drøfte dagens syn på utroskap i forhold til Bibelens uttalelser. En definisjon Mange forstår utroskap utelukkende som seksuell utroskap i ekteskapet/samboerskapet, selv om ordet «utroskap» har en langt videre betydning enn det. Vi kan i tillegg til det overnevnte også forstå ordet på minst tre områder til. Mennesker som bedrar andre eller beriker seg på andres bekostning. Mennesker som bevisst eller ubevisst bryter den tilliten andre viser dem og forventer av dem. Mennesker som bryter løfter de har gitt. Utroskap mot ektefellen kan være er et vidt begrep. Noen ser på utroskap som et hvert brudd på ekteskapsløftet om å elske og å ære hverandre, og å bli trofast hos hverandre til døden skiller, slik som vi gir løfte om ved ekteskapsinngåelsen. Dette innebærer i så fall at enhver form for fysiske eller mentale overgrep er utroskap. I denne artikkelen legger jeg den snevre definisjonen av ordet utroskap til grunn; at «utroskap» er seksuell utroskap mot ektefellen. «Om 20 år er det ikke sikkert du trenger å ha dårlig samvittighet over sidesprangene.... At familien er en grunnleggende monogam enhet, er en forestilling vi har skapt oss de siste 150 årene, for å ha kontroll over kvinnenes seksualitet, og derigjennom reproduksjonen», siterer artikkelforfatteren i A-magasinet i, fra mannsforsker Jørgen Lorentzen. Ut fra artikkelen i A-magasinet, kan det virke som om utroskap er den normale situasjonen i et parforhold. Det er i hvert fall ikke noe du behøver å ha dårlig samvittighet for. At ektefellen er utro er noe du må regne med nesten som en selvfølge. Kan dette være riktig? Etter mitt syn tar artikkelforfatteren med denne uttalelsen grunnleggende feil på flere punkter. Av disse vil jeg nevne a) monogami er mer enn en 150 år gammel forestilling og b) kvinnens seksualitet er hennes eget ansvar.
Monogamiet a) Allerede fra skapelsen av var familien ment å være en monogam enhet. «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!» ii, (1 Mosebok 1:27 28). Teksten har en del interessante momenter som er verd å merke seg. Mennesket (entall) ble skapt i Guds bilde,... til mann og kvinne skapte han dem (flertall). Menneskene skulle være fruktbare og oppfylle jorden. Menneskene skulle råde over det skapte. Leser vi de to første kapitlene i Bibelen, som begge omfatter skapelsen, finner vi ingen indikasjon på at kvinnen på noen måte skulle kontrolleres av mannen. Først i det tredje kapittelet, etter «syndefallet», finner vi teksten som mange ynder å bruke i denne sammenhengen, «Til kvinnen sa han: Stor vil jeg gjøre din møye så ofte du er med barn; med smerte skal du føde. Din lyst skal stå til din mann, og han skal råde over deg», (1 Mosebok 3:16). Deretter kan vi gjennom det meste av Det gamle testamentet lese hvordan kvinnen, ikke minst på grunn av barnefødsler, blir avhengig av mannen undertrykket om du vil. Samtidig finner vi beskrevet en utvikling hvor mannen tar seg flere koner. Leser vi Moseloven, finner vi lite som vi kan kalle diskriminering av kvinnen, (det må i tilfelle være skilsmisseloven, 5 Mosebok 24:1-4 og eventuelt renhetsloven, 3 Mosebok 12:2-5). Da Jesus mange hundre år senere ble spurt om dette med skilsmisse, henviste han til skapelsen. Han gikk tilbake til begynnelsen, til slik det var ment å være. «Noen fariseere kom for å sette ham på prøve, og de spurte: Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru av en hvilken som helst grunn? Han svarte: Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille. De spurte ham: Hvorfor har da Moses bestemt at mannen skal gi hustruen skilsmissebrev før han kan sende henne fra seg? Han svarte: Fordi dere har så harde hjerter, har Moses tillatt dere å skilles fra hustruen. Men fra begynnelsen av var det ikke slik», (Matteus 19:3 8). Jesus pekte på at standarden for ekteskapelig samliv ble satt ved skapelsen, og fra Guds side er det ingen endringer ved den.
Manns kontrollert Når det gjelder kvinnens seksualitet er det riktig at hun lenge har vært «kontrollert» av mannen; betydelig lenger enn de 150 årene artikkelforfatteren nevner. I mange sammenhenger trekkes syndefallsberetningen fram som argument for at mannen skal herske over kvinnen. Å rokke ved denne forståelsen er å stikke hånden inn i et vepsebol, for det er å røre ved mange menneskers religiøse overbevisning. Det er imidlertid viktig å nevne at vi må være varsomme med å slå noe fast som et religiøst dogme ved å bruke enkeltstående tekster i Bibelen, uten å se bredden i temaet. Lev rent Mange mennesker berøres av utroskap. På begge sider av forholdet er det i etterkant av hendelsen sterke følelser i sving. Den forsmådde part føler seg sveket, opplever et sammenbrudd i tillitsforholdet til sin partner og ser ofte at sin «verden» faller i grus. Den utro part har sannsynligvis ikke tenkt gjennom konsekvensene av sin handling, men den medfører ikke bare svik, men også ofte løgner med påfølgende tap av troverdighet og integritet. Skal en så ha dårlig samvittighet for å ha vært utro? Det ligger i tidsånden at alt er relativt. Det som regnes for umoralsk i dag er akseptert moral i morgen. For den kristne kan det ikke være slik. Den som bekjenner seg til å være Jesu etterfølger har forpliktet seg til å følge sin Mester. Apostelen Johannes sier i sitt første brev: «Den som sier at han er i ham, må leve slik Jesus levde», (1 Johannes 2:6). Peter følger opp med følgende uttalelse: «Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor», (1 Peter 2:21). Hva var Jesu eksempel? Her må vi lese hva Bibelen forteller oss om hans bakgrunn og hva han sa og gjorde. Han var jøde og vokste opp i byen Nasaret i Galilea. Nasaret hadde ikke det beste ordet på seg: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?», (Johannes 1:46), spurte Natanael da Filip presenterte Jesus for ham. Likevel finner vi av Jesus uttalelser at han var kompromissløs i sin holdning til loven. På mange måter innskjerpet han den kraftig i forhold til det som var vanlig i sin samtid (Se Matteus 5:21-48). Jesu forståelse av loven går mer på din holdning til den enn bare til bokstaven. Ikke på noe punkt finner vi at han firer på kravene. Det vi finner, er at han korrigerer en del oppfatninger som på den tiden var rådende blant de skriftlærde og fariseerne. Gjensidig tillit og forståelse Når det kommer til anvendelse av loven i menneskers praktiske, daglige liv, finner vi at Jesus har en tilnærming som er beundringsverdig. Han møter mennesket der det er og begynner helbredelsesprosessen. Det er ingen fordømmelse, tvert imot: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!», (Johannes 8:11). Kvinnen som ble grepet i hor (Johannes 8:1 11), og kvinnen ved brønnen (Johannes 4:1-26), var begge personer som absolutt kunne fortjent en tilrettevisning, men Jesus gav ingen slik. Han gikk i dialog med
dem, for han visste at dersom han fikk lede deres liv, ville det skje endringer i deres livsførsel. Så langt vi finner i Bibelen er ikke ekteskapet en institusjon som er skapt for å få kontroll over kvinners seksualitet. At enkeltmennesker kan ha hatt slike intensjoner er en annen sak. At enkelte kvinner kan ha følt det slik er heller ikke utenkelig, men det var ikke slik det var ment fra skaperens side. Vi er skapt i Guds bilde med en fri vilje og dermed er det vi selv som har ansvar for å kontrollere vår egen seksualitet. Ekteskapet er basert på kjærlighet mellom to mennesker. Det er denne kjærligheten som er den regulerende faktor i alle forhold i ekteskapet. Dersom kjærlighet til ektefellen er basert på gjensidig tillit og forståelse og begge parter har et ønske om ikke å «skille det som Gud har sammenføyd», vil de få dekket de fleste av sine behov hos hverandre. Dette høres enkelt ut, men i praksis krever det daglig pleie og vedlikehold av forholdet, og den som opplever at enkelte behov ikke blir dekket hos ektefellen, må ta dette opp med vedkommende. En del mennesker opplever at det ikke blir tilstrekkelig tid til å pleie forholdet til ektefellen. Da gjelder det kanskje å prioritere opp forholdet i en travel hverdag. Vanligvis vil en høy prioritering på dette være en langsiktig investering med god avkastning. Svik er en u bibelsk ide Ingen mennesker liker å bli sveket. I de fleste menneskers bevissthet er svik et negativt ladet ord. Det gjelder også svikere. Vi kan synes det er underlig at noen kan hevde at en om noen år ikke lenger trenger å ha dårlig samvittighet for å være utro. Det trenger det imidlertid ikke være. Vår vestlige kultur er under harde angrep fra alle kanter. Det er «in» å bryte stadig nye grenser. Dette medfører at vi som lever i denne kulturen gradvis endrer syn på hva som er gyldig moral og etikk, på hva som er rett og galt. Vi gjennomgår et paradigmeskift. Akkurat nå er vi i Vest-Europa mest utsatt. Om ikke lenge vil det være andre kulturer som blir utsatt for det samme. Desto viktigere blir det for oss at vi vet hva som er normen for rett og galt, og moral. At «alle gjør det» gjør ikke en feil handling rett. Det er viktig å ta med i betraktningen hvilken troverdighet en selv ønsker å ha. Et menneske som farer med svik og løgn graver sin egen grav i et forhold som baserer seg på gjensidig tillit og respekt, slik som et ekteskap gjør. Legger vi Bibelen til grunn burde vi være trygg. Vi må riktignok erkjenne at økt innsikt i de bibelske språk og i den sosiale og kulturelle kontekst Bibelen er skrevet i, medfører at tekstene må ses i nytt lys. Men det er ikke ofte at en tekst fremstår med en helt ny forståelse. Vi snakker heller om nyanser. Dette burde styrke og berike vår tro heller enn å slå beina under den. Det er sannsynligvis større forskjell i enkeltmenneskets tolkning av teksten de leser, enn i det er i oversetternes forståelse av de gamle tekstene. Utroskap er ikke en nødvendig ventil for å kunne leve sammen med én person resten av livet. Utroskap vil alltid være ødeleggende og nedbrytende og skape store problemer. Mange slike forhold lar seg ikke reparere. Utroskap svekker tilliten til den utro part. Om forholdet skulle overleve hendelsen, vil mistanken hvile som en klam hånd over forholdet i
lang tid etterpå. Enhver hendelse som virker uvanlig vil av den bedratte parten kunne tolkes som en bekreftelse på at partneren på ny er utro. Ny tillit kan bare gjenoppbygges over tid og det er den som har brutt tilliten som må ta ansvaret for den prosessen. Det er imidlertid ikke gitt at det vil lykkes. Det er heller ikke sikkert at det er ønskelig. Bibelens modell med å leve sammen til døden skiller ektefellene, har både nå og i framtiden potensial i seg til å være den beste samlivsform for oss mennesker, forutsatt at forholdet bygger på gjensidig kjærlighet, omsorg, tillit og forståelse. Øyvind Gjengstø i. A-magasinet 30. desember 2005, s. 17. ii. Alle tekster som ikke er merket, er hentet fra Bibelselskapets utgave (DNB) fra 1978/85 for GT og 2005 for NT.