Jahn Otto Johansen Maria og hennes elsker Jakten på mitt opphav
Om forfatteren:
Om boken: I likhet med hundretusener av nordmenn er Jahn Otto Johansen etterkommer av en landssvikdømt. Hans farmor Marie meldte seg inn i NS allerede i midten av 1930-årene og var stivsinnet nok til å fornye medlemskapet bare uker før krigens slutt. Noen angrende synder var hun så visst ikke, denne damen! Jahn Otto fylte seks år den våren Norge ble okkupert, og under oppveksten hans ble farmoren knapt nevnt i familien. Det skyldtes ikke bare at Marie var på «feil side», men også at hun i sin tid hadde født Jahn Ottos far utenfor ekteskap og overlatt barnet til fosterforeldre kort etter fødselen. Å få en «lausunge» var den gangen skambelagt i en grad som vi knapt kan forestille oss i dag, og den skammen bar Jahn Ottos far med seg hele livet. Det var først da Jahn Otto flyttet til Oslo for å studere at han fikk nærmere kontakt med farmoren. Hvem som var hans farfar, fortalte imidlertid Marie aldri. Den gåten overlot hun til etterkommerne å gruble over...
2017 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde as, 2017 Forfatterfoto: Juritzen Forlag Omslagsdesign: Kitty Ensby IISBN 978-82-03-29692-5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no
DET VAR EN FIN MORGEN MED FORVENTNING I LUFTEN. FAR FYLTE ÅR DENNE DAGEN, 9. APRIL, OG MOR HADDE BAKT BLØTKAKE. DET VAR INGEN VANLIG BURSDAG HELLER, MEN FARS 40-ÅRSDAG. MIDT PÅ KJØKKENBORDET STOD DEN STORE MARSIPANKAKEN MED MASSE KREM, SLIK HUN VISSTE AT FAR LIKTE DET. VED SIDEN AV KAKEN LÅ EN LAPP SOM HUN HADDE SKREVET. DER STOD DET: «LYKKELIGE ELSKENDE. VÆR VÅR LOV, VÆR SOM VI, FORENEDE TIL ETT. SELV OM VI SKILLES EN TID, BLIR VI ALLTID ETT IGJEN.» DEN LAPPEN BEHOLDT HUN HELE LIVET. JEG FANT DEN ETTER HENNES DØD I DE ETTERLATTE PAPIRENE. HUN HADDE IKKE RETTET PÅ NOE, BARE UNDERSTREKET DEN SISTE SETNINGEN. MOR VAR OVERBEVIST OM AT HUN OG FAR SKULLE MØTES IGJEN ETTER DØDEN, OG STEDET FOR GJENFORENINGEN VAR HIMMELEN. DET VAR DET INGEN TVIL OM. Mine foreldre var dypt religiøse mennesker. DET STOD IKKE NOE OM HVEM SITATET STAMMET FRA. MOR VAR ELLERS NØYE MED MED Å OPPGI KILDEN NÅR HUN SKREV NED SLIKE TING. HUN LÅ OFTE VÅKEN OM NATTEN OG NOTERTE SINE REFLEKSJONER. DE BLE SOM REGEL KNYTTET TIL ET SITAT. ELLER HUN FORSØKTE SELV Å SKRIVE DIKT ENKLE VERS SOM RIMET. MOR VAR SÆRLIG GLAD I JØDISKE VISMENN OG HENTET SITATER OG GULLKORN FRA DEM. I LIKHET MED FAR MENTE HUN AT JØDENE VAR GUDS UTVALGTE FOLK MED SPESIELLE EGENSKAPER OG EN BESTEMT MISJON I HISTORIEN. BEGGE VAR OVERBEVIST OM AT JØDENE SKULLE FÅ SITT LOVEDE LAND I PALESTINA TILBAKE. NÅR DET VAR SKJEDD, SKULLE ALL VERDENS FOLK DRA DIT OG UTKJEMPE DET SISTE store slag før Jesus kom tilbake Armageddon. Men før den TID SKULLE ANTI-KRIST KOMME. HANS MERKE VAR 666. DET ER DEN FØRSTE TALLKOMBINASJON JEG HUSKER FRA BARNDOMMEN. DET VAR NOE UHYGGELIG, SKREMMENDE MED DEN. DYRETS merke! JEG VISSTE IKKE HVA DYRET VAR FOR NOE, MEN SKJØNTE AT
DET MÅTTE VÆRE EN FRYKTINNGYTENDE SKAPNING. DET HADDE STORE HOGGTENNER OG HENDER OG FØTTER SOM VAR SPISSE OG KUNNE GRIPE OFFERET FOR EKSEMPEL ET BARN. JEG VAR EN TYNN OG FRYKTSOM LITEN GUTT SOM VAR REDD FOR MYE. DYRET I ÅPENBARINGEN VAR DET ABSOLUTT VERSTE JEG KUNNE TENKE MEG. DET HADDE GLØDENDE ØYNE SOM SKIFTET MELLOM RØDT OG GULT. JEG DRØMTE OM DYRET OM NATTEN, SÆRLIG NÅR JEG HADDE FEBERKRAMPE. DA FALT OG FALT JEG I DET UENDELIGE. DYRET VAR ETTER MEG. NÅR JEG SKREK SOM VERST, STRØK MOR MIN FEBERHETE PANNE OG SA: «JESUS REDDER DEG, GUTTEN MIN, IKKE VÆR REDD.» HUN VAR EN LITEN, MØRKHÅRET KVINNE MED REGELMESSIGE TREKK, AV OG TIL MED ET SVAKT ENGSTELIG UTTRYKK I ANSIKTET. HUN OG FAR VAR MEDLEMMER AV PINSEMENIGHETEN I EVANGELIESENTERET I PORSGRUNN. MEN JESUS BLE IKKE MIN FØLGESVENN, OG DET RELIGIØSE KOM IKKE TIL MEG FØR LANGT SENERE I LIVET. KANSKJE BLE KRISTUS PRESSET PÅ meg altfor sterkt? DENNE TIRSDAGSMORGENEN I 1940 SKULLE VI BARE FEIRE FAR I ALL HAST, FØR HAN MÅTTE DRA OVER PORSGRUNNSÆLVA TIL VESSIA, DER HAN HADDE DEN ELEKTRISKE FORRETNINGEN SIN VESTSIDEN ELEKTRISKE OG DET LILLE VERKSTEDET HVOR HAN REPARERTE RADIOER OG ANNEN ELEKTRONIKK. VI SA «ÆLVA» I PORSGRUNN, IKKE «ELVEN» JEG SIER DET SLIK ENNÅ OG VESSIA VAR vestsiden av ælva. FARS FORRETNING GA UTKOMME NOK TIL AT FAMILIEN VÅR KLARTE SEG, MEN DET VAR INGEN OVERFLOD. JEG HADDE EN LILLESØSTER. SENERE FIKK JEG OGSÅ EN BROR, MEN DET VAR FØRST ETTER KRIGENS SLUTT. MIN SØSTER BLE FØDT TRE ÅR ETTER MEG, I 1937. VED KRIGENS BEGYNNELSE VAR HUN SÅ LITEN AT HUN SENERE KNAPT HUSKET NOE AV DET SOM HENDTE. «FLY, FLY», MUMLET HUN NÅR HUN HØRTE MOTORDUR. DET BEHØVDE IKKE
ENGANG Å VÆRE EN FLYVEMASKIN HUN MENTE, FOR SLIKE VAR DET SJELDEN VI SÅ OVER PORSGRUNN FØR KRIGEN. FLY VAR NOE SOM FANTES UTE I DEN STORE VERDEN, IKKE I NORGE. EN LASTEBIL SOM GIRET UTE I VEIEN, VAR NOK FOR LILLESØSTER. FOR HENNE VAR ALT SOM BRUMMET, ET FLY. NÅ VENTET BÅDE HUN OG JEG UTÅLMODIG på å få en bit av bursdagskaken til far, som vi visste at mor HADDE GJORT SÅ VELSMAKENDE SOM MULIG. MEN FØRST SKULLE alle de 40 lysene tennes. DA LYSENE ENDELIG BRANT DET TOK SIN TID Å FÅ DET TIL! VILLE MOR LESE OPP NOE FRA EN ANNEN LAPP HUN HADDE LAGT VED SIDEN AV BLØTKAKEN. DENNE GANGEN VAR DET ET SITAT FRA EN JØDISK VISMANN: «EN DAG OPPDAGET JEG MITT FØRSTE GRÅ HÅR. DA JEG SNAPPET DET UT, BEGYNTE DET Å TALE: NÅ TROR DU AT DU ER KVITT MEG, MEN JEG HAR TYVE KAMERATER SOM SNART VIL HÅNE DEG.» MEN SPØKEN VAR IKKE VELLYKKET. FAR VAR EN NÆRTAGENDE MANN, OG HAN LO IKKE. MOR PLEIDE ALDRI Å KOMMENTERE AT FAR VAR I FERD MED Å BLI ELDRE, GRÅHÅRET ELLER TYNN I HÅRET. NÅ VISTE DET SEG AT HUN HELLER IKKE KUNNE SPØKE MED DET. HUN SKYNDTE SEG Å FORKLARE AT DET IKKE VAR vondt ment. FAR HADDE BEGYNT Å MISTE HÅRET OG VAR OMHYGGELIG MED Å PLEIE DE FÅ HÅRSTRÅENE HAN HADDE IGJEN MIDT OPPE PÅ HODET. LITT FORFENGELIG VAR HAN NOK, MEN IKKE MER ENN DET SOM VAR VANLIG PÅ DEN TIDEN. HAN BRUKTE NESTEN INGEN PENGER PÅ SITT EGET UTSEENDE, MED ETT UNNTAK: HAN KJØPTE FLASKER MED ET MIDDEL SOM VAR GARANTERT Å GI HÅRVEKST. BORTKASTEDE PENGER VAR DET VEL, MEN DET VILLE IKKE FAR INNRØMME. HAN VAR EN GANSKE ALMINNELIG MANN Å SE TIL, IKKE SÅ HØY AV VEKST OG UTEN UTSEENDEMESSIGE SÆRTREKK. Mor syntes uansett at han var vakker.