Kulturdepartementet postmo/ak@kud.dep.no Deres ref: 16/1857 Oslo, 1. september 2016 HØRINGSSVAR - FORSLAG TIL NY LOV OM OPPHAVSRETT TIL ÅNDSVERK MV. (ÅNDSVERKLOVEN) 1. Innledning Vi viser Wl høring med bakgrunn i høringsbrev og høringsnotat fra Kulturdepartementet 13.mars, 2016 (deres referanse 16/1857) om forslag Wl ny lov om opphavsre/ Wl åndsverk mv. (Åndsverkloven). Musikkforleggerne (Tidligere Norsk Musikkforleggerforening) ønsker med de/e å kommentere departementets forslag. Musikkforleggerne er en ideell og ikke- kommersiell forening for musikkforlag hjemmehørende i Norge som har forvaltningskontrakt med TONO. Et musikkforlag Wlre/elegger, publiserer, markedsfører og lisensierer verk for salg og/eller bruk i samarbeid med forvaltningsorganer som TONO, NCB og Kopinor, - og gjennom egen innsats og ne/verk, nasjonalt og internasjonalt. Foreningen er medlem av Kopinor, Norwaco, samt den internasjonale musikkforleggerorganisasjonen ICMP ( InternaWonal ConfederaWon of Music Publishers). Foreningens formål er å fremme samarbeidet mellom musikkforlag, og ivareta deres faglige, re/slige og økonomiske interesser overfor diverse aktører samt lovgivende myndigheter. Musikkforleggerne er i all hovedsak enig i at de språklige endringer departementet foreslår gjør loven mer Wlgjengelig for alle brukere av denne. Musikkforleggerne har ikke valgt å kommentere alle relevante forslag Wl endringer fordi vi ønsker å stø/e TONO si/ høringssvar i sin helhet. Nedenfor høringssvar er derfor et supplement med punkter vi ønsker å fremheve. 2. Til forslaget Flere av departementets mest omfa/ende endringsforslag er begrunnet i «hensynet )l at de originære re2ghetshavere som må antas å være den svakere part i kontraktsforhandlinger, dvs. de skapende og utøvende kunstnerne.» Musikkforleggerne mener at synspunktet om at de (originære) opphavere er den svakere part i forhandlinger om overdragelse av opphavsredgheter, ikke
nødvendigvis er Wlfelle og vi mener generelt at departementet går for langt i å anse de som de/e. Mange opphavere er i dag representert av jurister gjennom deres interesseorganisasjoner som i møte med små forlag med begrensede ressurser ikke kan anses for å være den «svakere» part. Å anvende regler som har en sterk besky/else for opphaveren i slike Wlfeller hvor forlaget i realiteten ikke er en mer ressurssterk part kan tenkes å få uheldige konsekvenser. Departementets vektlegging av hensynet Wl opphaveren som den presumpwvt svake part gjelder kun for den originære opphaveren, og ikke senere erverver av redgheter. De/e innebærer at enkelte av de foreslå/e endringene er begrenset Wl å gjelde for de originære opphaverne, og ikke i senere overdragelsesledd som for eksempel musikkforlag som har ervervet redgheter. De/e innebærer at forlagene, der disse er første kontaktpunkt for opphaveren vil være det leddet som i størst grad påvirkes av de foreslå/e reglene. De prakwske betydningene av departementets presumpsjon behandles under særskilte punkter for de aktuelle endringsforslagene. 2.1 Ideelle re3gheter ( ny 2-3) Musikkforleggerne vil presisere vikwgheten av en styrking av re/en Wl navngivelse og stø/er NOPAs innspill om at begrepet «slik som god skikk )lsier» tas ut av lovbestemmelsen. Ellers vises det Wl TONOs høringssvar på de/e punkt. 2.2 Strømmeforbudet (ny 2-2 tredje ledd) Departementet foreslår å innføre en ny regel i 2-2 tredje ledd som gjør det forbudt «å bruke åndsverk som åpenbart ulovlig er gjort )lgjengelig for allmennheten på InterneA eller annet elektronisk kommunikasjonsnea når bruk fra denne ulovlige kilden er egnet )l å skade opphavers økonomiske interesser i vesentlig grad». Straff og erstatning kan bare ilegges ved forse/lig overtredelse av de/e forbudet. Av ordlyden og av høringsnotatet følger det at forbudet, slik det er formulert, også vil kunne gjelde andre former for åndsverk, herunder musikkverk, sangtekster og noter. Det fremstår imidlerwd usikkert hvorvidt forbudet vil kunne få anvendelse på ulovlig utlagte sangtekster og noter på interne/, e/ersom departementet går langt i å fastslå at det ikke skal være nødvendig for den enkelte interne/bruker å ta swlling Wl om innholdet som vedkommende ser på ved vanlig ne/surfing på interne/ er ulovlig lagt ut eller ei. Departementet u/aler i den forbindelse at forbudet i hovedsak vil «omfaae film som er gjort )lgjengelig på internea for strømming uten re2ghetshavernes samtykke». Musikkforleggerne vil gjerne anmode om at departementet klargjør strømmeforbudets anvendelsesområde slik at det presiseres at de/e forbudet også skal være anvendelig for musikkverk, med og uten tekst/musikk. 2.3 Privatkopiering 2.3.1 Definisjon av privat bruk (ny 4-3 ) Det følger av høringsnotatet og gjeldende re/ at «den «ordinære» eller tradisjonelle klasseromsundervisning regnes som innenfor det private område, pga. at lærer og elever kjenner hverandre godt slik at «nære og personlige bånd» oppstår», og departementet foreslår å videreføre hovedregelen om at fremswlling av eksemplarer av åndsverk Wl privat bruk faller utenfor opphavsmannens enere/. Departementet u/aler i høringsnotatet at det anser eksemplarfremswlling Wl bruk i ordinær klasseromsundervisning allwd skal anses å være privat.
Musikkforleggerne er medlem av Kopinor, som har inngå/ en rekke avtaler vedrørende vederlag for kopiering i undervisningssammenheng. Disse avtalene bygger på en forutsetning om at skolene må betale for kopiering av alt opphavsre/slig besky/et materiale, som igjen forutse/er at slik kopiering faller innenfor opphavsmannens enere/ og dermed utenfor det private området. Departementets standpunkt og u/alelser om at bruk i ordinær klasseromsundervisning allwd er privat, og derfor faller utenfor enere/en, vil derfor potensielt kunne være ødeleggende for Kopinor, Kopinors medlemsorganisasjoner og deres medlemmer (opphavere som forlag) ved senere forhandlinger med aktører i undervisningssektoren. Musikkforleggerne er derfor uenig i departementets konklusjon om at denne bruken er privat. 2.3.2 Kompensasjon (ny 4-3 Ierde ledd) Norsk fagli/erær forfa/er- og overse/erforening (NFF) har innspilt overfor departementet at kompensasjonsordningen for privatkopiering også bør omfa/e tekst. Musikkforleggerne stø/er synspunktet om at ny teknologi har «medført at også fagliaerær tekst er meget sårbar for privatkopiering.» Det samme bør e/er vårt syn også gjelde musikkverk (i form av sangtekster og noter (med og uten tekst). Vi viser imidlerwd Wl Norwaco si/ høringssvar på de/e punkt og stø/er de i at de/e må være «under forutsetning av at kompensasjonen økes.» 2.4 Ufravikelige regler om overdragelse av opphavsre3gheter (nyk kapikel 5) Opphavsredgheter kan som utgangspunkt overdras Wl andre da det som utgangspunkt er avtalefrihet også på de/e området. I lovforslaget foreslår departementet en rekke bestemmelser som innsnevrer denne avtalefriheten Wl fordel for de originære opphaverne. Begrunnelsen for disse forslagene er som nevnt innledningsvis en presumpsjon om at disse opphaverne er den svake part i forhandlinger om avtaler om overdragelse av redgheter. 2.4.1 Kodifisering og utvidelse av spesialitetsprinsippet (ny 5-1) Departementet foreslår for å kodifisere det såkalte spesialitetsprinsippet i ny 5-1, som e/er gjeldende re/ er et ulovfestet prinsipp om at uklare avtaler om redghetsoverdragelser skal tolkes i opphaverens favør. Departementet går imidlerwd lenger enn det som i dag er gjeldende re/, og foreslår at det også skal innføres en bevisbyrderegel som innebærer at det er den som har ervervet redgheter som har bevisbyrden for at disse er overdra/. Innføring av en slik regel vil kunne medføre en svært mye strengere tolkning også av allerede inngå/e avtaler i forlagets disfavør. Med tanke på den kontrak/radisjon man har i Norge på musikkbransjens område, vil de/e fort kunne føre Wl urimelige tolkningsresultater for forleggere, særlig siden forleggere ikke kan påberope seg den samme bestemmelser, for eksempel i sub- forleggeravtaler, der man må følge alminnelige tolkningsregler. Ellers vises det Wl TONOs høringssvar på de/e punkt. 2.4.2 ReK Nl rimelig vederlag (ny 5-3) Departementet har også foreslå/ en regel om at opphaveren har re/ Wl rimelig vederlag for overdragelse av sine redgheter. Ved vurderingen av hva som er rimelig vederlag, skal det blant
annet legges vekt på overdragelsens omfang og hvilken økonomisk verdi den har for erververen, se/ i lys av de konkrete forhold som gjør seg gjeldende og hva som er vanlig og rimelig på området. Bestemmelsen sier i utgangspunktet noe som oje vil være selvsagt, nemlig at kunstnerens vederlag skal være rimelig. Problemet er at det oje vil være vanskelig å fastslå hvilket vederlag som er «rimelig» hvis ikke det avtalte vederlaget skal være bestemmende. Forhandlinger om slike vederlag baserer seg oje på en situasjon hvor enten kunstneren eller erververen av redghetene, eller begge, tar noe risiko ved å inngå en slik avtale. Eksempelvis kan enkelte forretningsmodeller bygge ne/opp på en kalkulert risikospredning med investeringer i mange usikre kunstprosjekter, med håp om at én av disse gir økonomisk avkastning. I slike modeller kan det være fordelakwg, og potensielt nødvendig for investeringsviljen, at investorene har en mulighet Wl å forutse investeringskostnadene. En slik forutberegnelighet vil potensielt svekkes ved å lovfeste et ufravikelig krav om «rimelig vederlag», e/ersom kunstneren allwd kan komme i e/erkant med et krav om at opprinnelig avtalt vederlag ikke var «rimelig». Dersom regelen hadde vært klar på at man kun skulle ta i betraktning forholdene på avtalewdspunktet kunne de/e ha vært en mer rimelig ordning, men siden det også åpner for revidering på et senere Wd når realitetene har utspilt seg, kan det medføre en svært usikker situasjon både for drij av forlagene, men også for eksempel i forbindelse med å beregne verdi på forlag ved salg. 2.4.3 Plikt Nl å utnyke ervervede re3gheter og oppsigelsesadgang (ny 5-5) I 5-5 foreslås det innta/ en generell regel om adgang for opphaveren å si opp avtaler om redghetsoverdragelse dersom de overdra/e redgheter ikke blir beny/et innen tre år. Bestemmelsen innebærer også e/er sin ordlyd at erververen har en plikt å bruke de overdra/e redghetene innen tre år fra det Wdspunktet avtalen ble oppfylt fra kunstnerens side. Også denne bestemmelsen er som hovedregel ufravikelig, med et unntak for avtaler om rimelige endringer av Wdsfristen på tre år. Slik bestemmelsen nå er ulormet må musikkforlag som erverver redgheter fra opphavere «bruke» de overdra/e redghetene innen tre år e/er ervervet, med mindre en lenger frist er avtalt (enhver forlenget frist må være «rimelig» for å være gyldig). Det fremgår ikke av departementets forslag hvorvidt ordlyden «bruke» også skal gjelde videre overdragelse av redgheter og vi ønsker en klargjøring av hva som ligger i ordlyden «bruke» generelt, for at oppsigelse ikke skal inntre. Regelen vil, e/er departementets forslag, kun gjelde originære opphavere, slik at det for eksempel ved sub- forlagsavtaler ikke vil være et slikt krav mellom forlagene, og det vil swlle større krav Wl originalforlaget både i forhold Wl inngåelse av kontrakter med opphavere og eventuelle sub- forlag, avtaleparter i synkroniseringsavtaler etc. Musikkforleggerne mener derfor at forslaget om oppsigelse av avtale e/er tre år ikke bør lovfestes, men at de/e området bør reguleres gjennom avtaler.