Betalingsformidling. Rapport 1999

Betalingsformidling Rapport 1999 Oslo, juni 2000

Norges Banks årsrapport om betalingsformidling for 1999 Norges Banks årsrapport om betalingsformidling er gratis og kan bestilles fra: Norges Bank Abonnementsservice Postboks 1179 Sentrum 0107 Oslo Telefon: 22 31 63 83 Telefaks: 22 31 64 16 E-post: central.bank@norges-bank.no Rapportens tabeller er også tilgjengelige på Norges Banks hjemmesider på Internett (norsk og engelsk versjon): www.norges-bank.no Ansvarlig redaktør: Redaksjonssekretær: Redaksjonens adresse: Henning Strand Ola Storberg Norges Bank Avdeling for finansiell infrastruktur og betalingssystemer (FIBE) Postboks 1179 Sentrum 0107 Oslo Telefon: 22 31 67 00 22 31 67 07 Telefaks: 22 31 65 42 Spørsmål om rapportens innhold kan rettes til: Rapportdel: Kapittel 2: Kapittel 3: Kapittel 4: Kapittel 5: Kapittel 6: FIBE: BANK: STA: KOBE: Kontaktavdeling: Viktige hendelser i betalingsformidlingen innenlands...fibe - Norges Banks oppgjørssystem (NBO)... BANK og FIBE - Sedler og mynt......kobe og FIBE Internasjonal utvikling......fibe Transaksjoner og omsetning i betalingsformidlingen...sta og FIBE - Sedler og mynt......kobe og FIBE Priser i betalingsformidlingen...sta og FIBE Norges Banks oppgaver i betalingsformidlingen...fibe Avdeling for finansiell infrastruktur og betalingssystemer Bankavdelingen Statistikkavdelingen Avdeling for kontante betalingsmidler Se også kapittel 6 for andre kontaktorganer. Standardtegn i tabeller: : Opplysninger mangler/tall kan ikke offentliggjøres - Null 0 Mindre enn (den absolutte verdien av) 0,5 av den brukte enheten * Foreløpige tall Norges Bank bes oppgitt som kilde når tall fra denne rapporten gjengis. ISBN 82-7553-161-6 0600/2000 2 ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999

Information in English... 4 1. Innledning... 5 1.1 Om årsrapporten... 5 1.2 Oppsummering... 5 2. Viktige hendelser i betalingsformidlingen innenlands... 6 2.1 Oppgjørs- og avregningssystemene... 7 2.1.1 Nytt legalt rammeverk for betalingssystemene Lov om betalingssystemer mv... 7 2.1.2 Norges Banks Oppgjørssystem (NBO)... 7 2.1.3 Verdipapiroppgjøret... 10 2.1.4 Sårbarhet og beredskap i finansiell infrastruktur... 11 2.1.5 Ny interbankstandard for betalingsmeldinger NIBE... 12 2.2 Betalingsmidler og systemer for betalingstjenester... 12 2.2.1 Seddel- og myntrekken... 13 2.2.2 Internett og betalingsformidling... 13 2.2.3 Elektroniske penger... 14 3. Internasjonal utvikling... 14 3.1 EU-kommisjonens arbeid... 15 3.2 Arbeid i Den europeiske sentralbanken (ESB)... 15 3.3. Systemer for avregning og oppgjør av transaksjoner i euro... 16 3.4 Arbeid i Bank for International Settlements (BIS)... 16 3.5 Systemer for avregning og oppgjør av valutahandler... 17 4. Transaksjoner og omsetning i betalingsformidlingen... 18 4.1 Hovedtrekk i utviklingen... 18 4.2 Giro... 19 4.3 Betalingskort, sjekk og minibank... 21 4.4 Sedler og mynt... 26 4.5 Internasjonal betalingsformidling.... 28 5. Priser i betalingsformidlingen... 30 5.1 Innenlandsk betalingsformidling... 30 5.2 Overførsel til utlandet... 34 6. Norges Banks oppgaver i betalingsformidlingen... 34 6.1 Ansvar og oppgaver i betalingsformidlingen... 34 6.2 Kontaktorganer... 35 Vedlegg 1:... 36 Lov om betalingssystemer mv. 17.12.99 nr 0095 konsesjonsplikt for interbanksystemer (Rundskriv nr 5/17. april 2000)... 36 Vedlegg 2:... 37 Oversikt over aktuell litteratur... 37 Tabellregister... 38 Tabeller... 39 ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999 3

INFORMATION IN ENGLISH Norges Bank s annual report on payment systems for 1999. Norges Bank is the central bank of Norway. Norges Bank s responsibilities with regard to the payment system can be divided into the following categories: - efficiency of the payment system - clearing and settlement between banks - issue and distribution of banknotes and coins Since 1987, Norges Bank has published an annual statistical report on payment system trends and prices. The report also includes the most important events in the area of payment systems. The report is free of charge, and can be ordered from: Norges Bank, Subscriptions Service PO Box 1179 Sentrum N-0107 Oslo, Norway Telephone: (+47) 22 31 63 83 Fax: (+47) 22 41 31 05 E-mail: central.bank@norges-bank.no The report is also available on Norges Bank s website on the Internet: www.norges-bank.no The printed version is available in Norwegian only, but the Internet version is available in both Norwegian and English. Standard notation in tables: : Figures not available/cannot be published - Zero 0 Less than (the absolute value of) 0,5 of the figure used * Temporary figures According to Norwegian standards, a comma (rather than a full stop) is used to indicate decimal places. Norges Bank should be given as a source when figures from this report are used. 4 ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999

1. INNLEDNING Norges Banks oppgaver i betalingsformidlingen kan deles i følgende kategorier: - ansvar for å fremme stabile og effektive betalingssystemer - avregning og oppgjør mellom bankene - produksjon og distribusjon av sedler og mynt Oppgavene er nærmere omtalt i kapitlene 2, 3 og 6. 1.1 Om årsrapporten Norges Bank har siden 1987 gitt ut årsrapporter om utviklingen i betalingsformidlingen. Rapportene presenterer hovedtrekkene i utviklingen og redegjør for de viktigste hendelsene i betalingsformidlingen i Norge og internasjonalt. Kapittel 2 er delt inn i en del som beskriver utviklingen knyttet til avregnings- og oppgjørssystemene og en del som beskriver utviklingen for betalingsmidler og systemer for betalingstjenester. Kapittel 2 tar også i år for seg omsetningen i Norges Banks oppgjørssystem (NBO) i 1999. Kapittel 3 beskriver noe av arbeidet knyttet til betalingsformidling og avregnings- og oppgjørssentraler internasjonalt. Årets rapport viderefører og oppdaterer tidsseriene for hhv. transaksjoner og priser i kapittel 4 og 5. Utviklingen i priser og bruk av betalingstjenester er også i år illustrert ved hjelp av figurer i teksten. Mer detaljerte opplysninger er presentert i tabeller i vedlegget. I de historiske dataene er det foretatt enkelte korrigeringer, særlig for 1998-tallene. Bortsett fra dette er det foretatt bare mindre justeringer i kapittel 4 og 5. Rapporten avsluttes med et kort kapittel om Norges Banks konkrete oppgaver i betalingsformidlingen. Mens figurene i teksten og tabellene i vedlegget hovedsakelig gjelder for 1999, er teksten sluttført medio mai 2000. Rapporten er lagt ut på Norges Banks hjemmesider på Internett 1. 1.2 Oppsummering Avregnings- og oppgjørssystemene Tiltak for å redusere risikoen i systemene for avregning og oppgjør av betalinger sto også i 1999 høyt på dagsorden i sentralbankene, inkludert Norges Bank. Dette gjelder både rene bankoppgjør og oppgjørsordningene knyttet til verdipapirhandelen. Norges Banks oppgjørssystem, NBO, ble innført 24. november 1997. Formålet er å redusere risikoen og øke effektiviteten i betalingsoppgjørene i Norge. NBO innebærer at bankene løpende gjennom dagen kan gjøre opp betalinger seg imellom i Norges Bank. Oppgjør av store interbanktransaksjoner skjer enkeltvis og fortløpende (bruttooppgjør), mens oppgjør på basis av avregning bankene imellom (nettooppgjør) blir gjennomført oftere enn tidligere. Den 12. mars 1999 ble et nytt elektronisk grensesnitt mellom bankenes felles avregnings- og likviditetsinformasjonssystem (NICS) og NBO tatt i bruk. I 1999 ble utvalget av verdipapirer som bankene kan stille som sikkerhet i Norges Bank utvidet. For å bidra til å redusere sårbarheten i finansiell infrastruktur, ble det i juni 1999 etablert et sentralt beredskapsorgan for kontinuitet i den finansielle infrastruktur. Dette beredskapsorganet ledes av Norges Bank og har medlemmer fra de sentrale aktører på området og Kredittilsynet. I forbindelse med overgangen til år 2000 ble det i regi av kontinuitetsorganet gjennomført et særlig beredskapsopplegg for å varsle, behandle og informere om eventuelle problemer som kunne oppstå i finansiell infrastruktur. Lov om betalingssystemer mv. ble vedtatt i desember 1999 og trådte i kraft 14.april 2000. Loven innfører konsesjonsplikt for etablering og drift av interbanksystemer, og Norges Bank er gitt konsesjons- og tilsynsansvar. For systemer for betalingstjenester (kunde-bank-relasjonen) innføres det en meldeplikt overfor Kredittilsynet. Internasjonale hendelser For å muliggjøre en effektiv gjennomføring av pengepolitikken i pengeunionen, ØMU, og å bidra til effektivisering av grensekryssende betalinger, er det innført et felles system for overføring av betalinger i euro, TARGET. TARGET ble operativt samtidig med innføringen av den nye felles europeiske valutaen, euro, fra 1. januar 1999. Utforming og drift av TARGET er Den europeiske sentralbankens (ESB) ansvar. I tillegg følger EU-kommisjonen utviklingen i bruken av euro nøye. Bank for International Settlements (BIS) fremla i 1999 den såkalte Trundle-rapporten. Rapporten er fokusert om generelle retningslinjer og vil bli fulgt opp av rapporter med mer konkret fokus. Hovedmålet for arbeidet er å utvikle standarder som skal redusere systemrisiko i betalingssystemene samtidig som effektiviteten blir ivaretatt, herunder viktige prinsipper som bør ligge til grunn for betalingssystemene og tilsynet med dem. Utviklingstrekk Det er fortsatt sterk vekst i bruk av betalingskort, men veksten avtar i forhold til tidligere på 1990-tallet. Målt i antall transaksjoner økte bruken av betalingskort eksklusive minibankuttak med 17 prosent fra 1998 til 1999. I 1999 ble om lag halvparten av alle betalinger utenom betalinger med sedler og mynt gjort opp ved bruk av kort. Bruken av sjekk ble ytterligere redusert og utgjør nå mindre enn 1 prosent av betalingstransaksjonene. 1 www.norges-bank.no ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999 5

Blant betalingsinstrumentene benyttes nå betalingskort like ofte som girotjenester ved innenlandske betalinger. Det har vært en klar vridning mot bruk av elektroniske girotjenester på bekostning av de blankettbaserte i de siste årene. 1999 ble første året hvor det ble foretatt flere betalinger med elektroniske girotjenester enn med blankettbaserte. Dette skyldes en stagnasjon i antall betalinger med giro per brev og klar nedgang for andre blankettbaserte tjenester, samt en markert vekst i bruken av elektroniske tjenester, særlig de som er rettet mot privatmarkedet. I 1999 økte antall elektroniske girotransaksjoner med 14 prosent, mens antallet blankettbaserte transaksjoner ble redusert med 10 prosent. Antall betalinger per brev var om lag uendret i forhold til året før, mens samlet beløp overført per brev ble redusert med 8 prosent. Samlet beløp overført ved bruk av elektroniske girotjenester økte imidlertid med hele 26 prosent fra 1998 til 1999. Bruken av telefonbaserte girotjenester, og særlig internettbaserte girotjenester, viste kraftig vekst i 1999, men tjenestene er fortsatt mindre enn de fleste andre betalingstjenestene målt både i antall transaksjoner og totalt beløp. Årsgjennomsnittet for verdien av sedler og mynt i omløp var i 1999 på om lag 43,8 milliarder kroner, en helt ubetydelig økning fra 1998. Kontantomløpet har siden 1991 økt med 43 prosent. Det er noe lavere enn veksten i privat konsum i denne perioden. Prisutvikling Prisene på de fleste typer betalingstjenester har økt betydelig gjennom 1990-årene, også sett i forhold til den generelle prisstigningen. Denne trenden må ses i sammenheng med bl.a. reduksjonen av bankenes margin mellom innskudds- og utlånsrente i perioden sett under ett. Dagens prisnivå reflekterer dermed i større grad enn tidligere bankenes reelle kostnader ved de ulike tjenestene. Prisene har i gjennomsnitt økt mest for kostnadstunge tjenester som blankettgiro og sjekk både når det gjelder perioden sett under ett og fra 1998 til 1999. Det har i stor grad sammenheng med at bankene gjennom sin prispolitikk har forsøkt å vri bruken over til mer kostnadseffektive tjenester som elektronisk giro og betalingskort. For de fleste elektronisk baserte tjenestene har det vært mindre prisøkninger de siste årene, men prisene steg mer enn vanlig på flere elektroniske tjenester fra 1998 til 1999. Gjennomsnittsprisen på minibankuttak har økt jevnt de siste årene. Publikum har imidlertid i stor grad gått over fra de blankettbaserte tjenestene til de langt billigere elektroniske tjenestene. Dermed har utslaget på publikums samlede utgifter i betalingsformidlingen kunnet begrenses. 2. VIKTIGE HENDELSER I BETALINGS- FORMIDLINGEN INNENLANDS Betalingssystemet i Norge kan beskrives på ulike måter. Figur 2.1 beskriver betalingssystemet sett fra Norges Banks side. Nederst i systemet har vi sedler og mynt og systemer for betalingstjenester som gir adgang til å bruke bankinnskudd og kreditter som betalingsmiddel. Øverst har vi systemer for overføring av betalingsmidler bankene imellom. Sistnevnte kalles i figuren for avregnings- og oppgjørssystemer. Figur 2.1 Betalingssystemet i Norge Norges Bank Nivå 1-banker - 39 stk Bank A Bank B Bank C Bank D Nivå 2-banker - 114 stk Bank E Foretak Norges Banks Oppgjørssystem Avregningssystemer Offentlige etater Foretak Bank F Privatpersoner Privatpersoner Oppgjørs- og avregningssystemer Betalingsmidler og systemer for betalingstjenester - Giro - Betalingskort - Sjekk - Sedler og mynt Betalinger skjer i dag i hovedsak ved bruk av kontopenger i bank og kontanter. I Norge er sedler og mynt tvungne betalingsmidler. Det vil si at kontanter i utgangspunktet kan brukes i enhver betalingssituasjon hvor ytelsen gjøres opp på stedet. Kontopenger disponeres vanligvis gjennom kontokort og ulike former for gireringer. Nye tjenester basert på kontopenger utvikles stadig. Det arbeides også på ulike hold med såkalte elektroniske penger (e-penger), dvs. verdienheter som kan lagres på et elektronisk medium, f.eks. et chip-kort eller en PC, og som kan overføres direkte fra betaler til betalingsmottaker. Kundebetalingene samles opp i de såkalte avregningssystemene og genererer et sett av nettoposisjoner mellom alle bankene som inngår i avregningene. Avregningssystemene omfatter bankenes felles system for interbankavregning NICS 2 og systemer for avregning av verdipapirhandel (Verdipapirsentralen) og derivathandel (Norsk Oppgjørssentral). Oppgjørssystemene omfatter Norges Banks oppgjørssystem (NBO) og systemer for oppgjør i private oppgjørsbanker. Alle banker med konto i Norges Bank kan få tilgang til NBO. Det innebærer tilgang til likviditetsinformasjon, oppgjør og intradaglån fra Norges Bank. Bankene kan velge om de vil ha oppgjør direkte i Norges Bank (nivå 1- banker) eller indirekte via en privat oppgjørsbank 2 Norwegian Interbank Clearing System 6 ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999

(nivå 2-banker). Store og mellomstore betalingstransaksjoner går til oppgjør i Norges Bank via NICS i den såkalte SWIFT-avregningen, 3 eller enkeltvis (brutto) direkte til fortløpende oppgjør i NBO. Små transaksjoner, som f.eks. giro og minibankuttak, blir sendt til oppgjør via den såkalte NICS-masseavregningen. Pengesiden av verdipapir- og derivattransaksjoner går til oppgjør i Norges Bank via henholdsvis Verdipapirsentralen (VPS) og Norsk Oppgjørssentral (NOS). 2.1 Oppgjørs- og avregningssystemene 2.1.1 Nytt legalt rammeverk for betalingssystemene Lov om betalingssystemer mv. Lov om betalingssystemer mv. nr 95 av 17. desember 1999 trådte i kraft 14. april 2000. Loven følger i hovedsak Banklovkommisjonens forslag i NOU 1996:24 Betalingssystemer mv. Videre implementerer kapittel 4 i loven EØS-direktivet om endeleg oppgjer i betalingssystem og i oppgjerssystem for verdipapir (oppgjørsdirektivet). Før denne loven var det ingen særskilt regulering av betalingssystemene i Norge. Systemene ble i hovedsak regulert av avtaler mellom deltakerne. Loven er ikke ment å erstatte, men skal være et supplement til denne selvreguleringen. Loven skiller mellom to typer betalingssystemer: interbanksystemer og systemer for betalingstjenester. Som interbanksystem regnes systemer basert på felles avtaler for avregning, oppgjør eller overføring av penger mellom kredittinstitusjoner. Formålet med bestemmelsene om interbanksystemer er å bidra til at systemene organiseres slik at hensynet til den finansielle stabilitet blir ivaretatt. Det skal særlig legges vekt på å motvirke risiki som følge av likviditets- og soliditetssvikt hos deltakerne i systemet. Som system for betalingstjenester regnes systemer basert på standardvilkår for overføring av penger fra eller mellom kundekonti i banker og finansieringsforetak når overføringene bygger på bruk av betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon utstedt til en ubestemt krets. Formålet med bestemmelsene om systemer for betalingstjenester er å bidra til at slike systemer innrettes og drives slik at hensynet til sikker og effektiv betaling og rasjonell og samordnet utførelse av betalingstjenester ivaretas. Loven innfører konsesjonsplikt for etablering og drift av interbanksystem, og Norges Bank er gitt konsesjons- og tilsynsansvar. Et vilkår for konsesjon er at et interbanksystem skal ha én operatør som er ansvarlig for etablering og drift. I tillegg til opplysninger om operatøren, er det angitt en rekke 3 SWIFT (Society for Worldwide Interbank Financial Telecommunications) er et elektronisk nettverkssystem for overføring av meldinger og betalingsinformasjon. andre forhold det skal opplyses om i konsesjonssøknader, blant annet kriterier for tilslutning til og deltakelse i systemet og tiltak for å begrense risiki hos deltakerne. Norges Bank kan gjøre unntak fra kravet om konsesjon for systemer som har så begrenset omfang at de ikke antas å ha betydning for den finansielle stabiliteten. Lovens bestemmelser om rettsvern og sikkerhet for avtaler om avregning og oppgjør gjelder interbanksystemer som har konsesjon fra Norges Bank, samt verdipapirsystemer etter særskilt godkjenning av Kredittilsynet. Slike avtaler kan gjøres gjeldende etter sitt innhold selv om det innledes insolvensbehandling hos en deltaker i systemet, når oppdraget er mottatt av en avregningssentral, sentral motpart eller oppgjørsbank før det er innledet insolvensbehandling. Bestemmelsene reduserer risikoen ved deltakelse i betalings- og oppgjørssystemene, klargjør deltakernes forpliktelser i forhold til sine overføringsoppdrag og bidrar til et harmonisert regelverk innen EØS-området. For systemer for betalingstjenester, som f.eks. giro- og kortsystemene, innføres det en meldeplikt overfor Kredittilsynet (se kapittel 2.2). Nordisk Ministerråd etablerte i 1998 en nordisk arbeidsgruppe for å komme frem til en felles nordisk tolkning og implementering av oppgjørsdirektivet. De norske deltakerne i gruppen var fra Norges Bank og Kredittilsynet. Gruppen konkluderte med at det nordiske samarbeidet i gruppen hadde vært svært nyttig, og en viktig del av landenes arbeid med implementering av direktivet. Gruppen anbefalte videre at landene velger et tilsvarende nordisk samarbeid også ved tolkning og implementering av relevante direktiver senere. Gruppen ferdigstilte sitt arbeid i juni 1999. 2.1.2 Norges Banks Oppgjørssystem (NBO) Sentralbanken er bankenes bank og har dermed en viktig oppgave som oppgjørsbank, det vil si som formidler av betalinger mellom banker. Et oppgjør mellom to banker gjøres ved at den betalende banks konto i oppgjørsbanken debiteres like mye som den mottakende banks konto krediteres. Rutiner og systemer for utveksling av, kontroll med og oppgjør av transaksjoner kan sies å utgjøre et oppgjørssystem. Som et resultat av de transaksjonene kundene initierer i betalingsformidlingen, opparbeider bankene store posisjoner mot hverandre. Hvis et oppgjør av disse posisjonene blir utsatt eller blir avvist, vil mottakende bank ikke få beløpene den venter på. En slik situasjon kan oppstå fordi en bank blir illikvid eller insolvent (satt under offentlig administrasjon). Dersom utsettelsen skyldes at en bank er insolvent, kan de overlevende bankene bli påført et tap. Skyldes utsettelsen at en bank er illikvid, vil de andre bankene bli påført en likviditetssvikt. Betalingssystemet kan ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999 7

altså være en kanal for spredning av både likviditetsog solvensproblemer mellom banker. De viktigste risikotypene i forbindelse med betalingsoppgjør er kredittrisiko, likviditetsrisiko, operasjonell risiko og systemrisiko. Kredittrisiko er risiko for tap som følge av at en motpart ikke oppfyller sine forpliktelser. Ved såkalt tidlig kreditering påtar banken til mottakende kunde seg en forpliktelse ved å godskrive kundes konto før midler er mottatt fra avsenderbank i oppgjøret. Hvis en bank som skylder penger i oppgjøret blir insolvent vil banken som har godskrevet kunder stå overfor et potensielt tap tilsvarende tilgodehavende overfor denne banken. Likviditetsrisiko er risiko for at betaler ikke kan betale, helt eller delvis, på det tidspunktet som er avtalt. Bortfallet av likviditet må erstattes og de betingelser som knytter seg til slik likviditetstilførsel kan være forverret i forhold til de opprinnelige betingelser (replacement risk som da er avhengig av volatilitet i fundingkostnader). Dette kan potensielt gi solvensproblemer ved volatile markedsforhold. "Ren" likviditetsrisiko kan forsinke eller føre til annullering av oppgjør og kundekreditering og redusere tilliten til kontopenger generelt. Risikoen for at datamaskiner eller telekommunikasjon skal bryte sammen kalles operasjonell risiko. Systemrisiko er risikoen for at kreditt- og likviditetsproblemer i en bank skal smitte over på andre banker slik at heller ikke de klarer å innfri sine forpliktelser. I et slikt tilfelle kan den finansielle stabiliteten bli truet. Det er hensynet til systemrisiko og finansiell stabilitet som ligger bak sentralbankens engasjement i utformingen av denne delen av den finansielle infrastruktur. De siste årene er det gjennomført store endringer i det norske avregnings- og oppgjørssystemet. Formålet har vært å redusere sannsynligheten for at systemene skal gi opphav til risiko eller bli en kanal for spredning av risiko. Et viktig tiltak i denne sammenheng var innføringen av Norges Banks oppgjørssystem (NBO). Dette innebar blant annet overgang fra ett daglig nettooppgjør til bruttooppgjør og hyppigere nettooppgjør. Bruttooppgjør innebærer at transaksjonene gjøres opp for seg etter hvert som forpliktelsene oppstår, mens et nettooppgjør utføres på bakgrunn av en avregning av flere transaksjoner mellom bankene. 39 banker deltar daglig i brutto- og nettooppgjør i NBO. Et viktig prinsipp i NBO er at bankene som skal debiteres, må ha dekning på konto i Norges Bank før oppgjøret kan gjennomføres. Omsetningen i NBO Omsetningen i NBO er fordelt på ulike typer oppgjør, som overordnet kan kategoriseres som følger: Bruttooppgjøret er et bilateralt oppgjør mellom banker og brukes særlig i forbindelse med store betalinger (f.eks. store kortsiktige lån mellom banker), men også mindre transaksjoner kan gjøres opp brutto. Bankene kan sende bruttotransaksjoner direkte til Norges Bank eller via NICS. Alle SWIFT-transaksjoner i NICS over 100 millioner kanaliseres automatisk til bruttooppgjøret. Alle banker har i prinsippet adgang til å sende bruttotransaksjoner til Norges Bank. NICS-SWIFT-oppgjør er multilaterale nettooppgjør basert på resultatet fra SWIFT-avregningene i NICS og omfatter i dag mellomstore interbankbetalinger (under 100 millioner kroner), for eksempel i forbindelse med valutahandel. Det foretas 7 slike oppgjør per dag, og i 1999 deltok 22 banker i dette oppgjøret. NICS-masseoppgjøret er et multilateralt nettooppgjør basert på resultatet fra masseavregningen i NICS. I denne avregningen blir bankenes nettoposisjoner i forbindelse med massebetalinger (for eksempel gireringer og kortbetalinger) beregnet. I 1999 deltok 36 banker i dette oppgjøret i Norges Bank. I tillegg til et daglig masseoppgjør i NBO foregår det også masseoppgjør på nivå-2 (jf figur 2.1) der banker gjør opp i privat oppgjørsbank. Verdipapir- og derivatoppgjør (VPS/NOS). Norges Bank står for pengesiden av oppgjør for handel med verdipapirer og derivater gjennom henholdsvis Verdipapirsentralen (VPS) og Norsk Oppgjørssentral (NOS). I 1999 deltok 19 banker i Verdipapiroppgjøret mens 15 deltok i derivatoppgjørene. Norges Bank/Stat. Her inngår overføringer til og fra statens konsernkonto og diverse overføringer som er forbundet med Norges Banks pengepolitiske operasjoner (som for eksempel F-lån, F-innskudd og valutahandel). Kontanter. Norges Bank forsyner private banker med kontanter (sedler og mynt) og mottar brukte kontanter for omfordeling, kvalitetskontroll og sortering. Oppgjør for utleverte og mottatte kontanter skjer via bankenes konti i NBO. 8 ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999

Figur 2.1.1 Gjennomsnittlig daglig omsetning per måned i NBO i 1999. Millioner kroner 200 000 150 000 100 000 50 000 0 Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des Brutto SWIFT-netto Annet Figur 2.1.1 illustrerer hvordan den totale omsetningen i NBO i 1999 fordelte seg på brutto- og nettooppgjør gjennom 1999. Den gjennomsnittlige daglig omsetning over bankenes konti i Norges Bank var 145,9 milliarder. Det er et klart skifte i mars/april 1999. Dette skyldes at det i mars ble innført funksjonalitet der bankene kunne melde bruttooppgjør elektronisk via NICS for automatisk registrering i NBO mens bruttotransaksjoner tidligere ble registrert manuelt. I mars ble det også innført en beløpsgrense på 100 millioner kroner for hvor store betalinger som kan tas med ved SWIFT-nettoavregningene. I perioden før disse endringene var gjennomsnittlig omsetning 64,5 milliarder mens det etter omleggingene økte til 164,2 milliarder. Sett i forhold til året før økte bruttooppgjørenes andel fra 32 prosent til 77 prosent i 1999. Denne utviklingen har redusert kredittrisikoen i forbindelse med oppgjøret. Figur 2.1.2 Fordeling av omsetning i NBO i 1999 fordelt på oppgjørstype 7 % 4 % 3 % 1 % 8 % 77 % Brutto NICS-Swift NICS-masse VPS/NOS Kontanter Div NB/Stat For året sett under ett utgjorde SWIFT-nettoavregningene 7 prosent av omsetningen mens NICSmasseavregningen stod for 4 prosent. Pengeoppgjørene i forbindelse med verdipapir- og derivatoppgjørene i VPS og NOS utgjorde vel 3 prosent mens diverse transaksjoner i forbindelse med likviditetsstyringen og statens konti i Norges Bank stod for 8 prosent. Kontant-oppgjørene lå på rundt 1 prosent. Rammevilkår I mars 1999 ble det gjennomført en omlegging av brutto- og SWIFT-oppgjørene i NBO. Tidligere ble bruttooppgjør meldt til Norges Bank med faks eller SWIFT-meldinger, og deretter registrert manuelt inn i NBO. Fra og med 12. mars 1999 kunne bruttooppgjør også meldes elektronisk via NICS. Det ble også innført en grense for hvor store betalinger som kan tas med ved SWIFT-nettoavregningene på 100 millioner kroner. Større betalinger enn dette blir automatisk meldt inn i NBO og tatt enkeltvis til bruttooppgjør. Kontinuerlig oppgjør gjør det nødvendig for bankene å styre sin posisjon i Norges Bank gjennom dagen, mot tidligere bare fra døgn til døgn. Bankene trenger kontinuerlig informasjon om sine posisjoner i Norges Bank for å kunne drive slik intradag likviditetsstyring. Dessuten trenger bankene løpende elektronisk tilbakemelding fra Norges Bank om oppgjør som er gjennomført. Disse forholdene er innarbeidet i det nye transaksjonsgrenesnittet mellom NICS og NBO. Prinsippet i NBO er som nevnt at bankene må ha dekning på konto i Norges Bank før oppgjøret kan gjennomføres. Dekning oppnås gjennom saldi på konto og adgang til lån i løpet av dagen mot sikkerhet i pantsatte verdipapirer. I rundskriv nr. 6 av 30. juli 1999 ble bankenes adgang til lån og innskudd i Norges Bank endret. Muligheten til å stille verdipapir som sikkerhet i Norges Bank ble utvidet ved at flere typer verdipapir ble akseptert. Både enkelte private og utenlandske verdipapir godtas nå som sikkerhet. Det følger videre av rundskrivet at bankene nå også må stille full sikkerhet for F-lån (på samme måte som for D-lån), noe som gjør at de totalt må deponere en større mengde verdipapir til fordel for Norges Bank. I samme rundskriv ble driftsmønsteret i NBO endret. Endringene trådte i kraft 1. september. Rammevilkår og driftsmønster for oppgjør i NBO er beskrevet i avtaler og rundskriv. Bankene ble informert om rammevilkårene og driftsmønsteret slik de var da systemet ble etablert, i rundskriv nr. 5/17. november 1997. I løpet av 1999 ble vilkårene endret fire ganger, gjennom rundskriv nr. 1/23. februar 1999, nr. 2/29. mars 1999, nr. 6/30. juli 1999 (med presiseringer i nr. 8/30. august 1999) og nr. 9/9. september 1999. NBO ble innført i november 1997 og erfaringene fra de to første årene med det nye oppgjørssystemet er i all hovedsak bra. Tilpasningene fra bankenes side har ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999 9

skjedd uten større problemer, og det har derfor sjelden vært omfattende kødannelser eller store gebyrer som følge av brudd på rammevilkårene for oppgjørene. Etter at det nye transaksjonsgrensesnitt mellom NICS og NBO ble satt i ordinær drift er NBO et fullverdig system for bruttooppgjør i sanntid, såkalt RTGS. Vi er dermed på linje med fullverdige RTGS-systemer i land vi naturlig sammenligner oss med. 2.1.3 Verdipapiroppgjøret Norges Bank er oppgjørsbank for pengeoppgjøret knyttet til verdipapirtransaksjonene som avregnes i Verdipapirsentralen (VPS). Norges Bank ønsker blant annet ut fra hensynet til finansiell stabilitet å bidra til lav risiko og høy effektivitet i verdipapiroppgjøret. For å styrke kontakten mellom de to institusjonene ble det i 1999 besluttet å holde regelmessige kontaktmøter for gjensidig orientering og utveksling av informasjon. Til nå har det vært juridisk uklarhet med hensyn til når et oppgjør er endelig og ugjenkallelig. Oppgjørsdirektivet som ble innført gjennom lov om betalingssystemer sikrer at avregning og oppgjør mellom deltakerne i systemet skal kunne gjennomføres også ved konkurs hos en av deltakerne. Dette sikrer oppgjøret fra avregningen er foretatt til oppgjøret er gjennomført, og reduserer dermed den juridiske risikoen. Norges Bank og VPS gjennomførte i 1995-96 hver for seg og i fellesskap utredningsarbeider for hvordan verdipapiroppgjøret burde utvikles videre både med sikte på risikoreduksjon og effektivisering. I fellesskap kom man frem til at systemet burde utvikles i retning av hyppige nettooppgjør, innføring av bruttofunksjonalitet samt integrert dekningskontroll både på verdipapir- og pengesiden for å redusere problemet med falte handler og gule lys. Opplegget for det nye verdipapiroppgjørssystemet fikk betegnelsen VPO. VPS startet, som en oppfølging av dette, arbeidet med et VPO-prosjekt i 1997. Arbeidet ble lagt til side høsten 1998 på grunn av at VPS innledet et samarbeid med verdipapirsentralene i Sverige og Danmark om et felles forprosjekt, kalt S4, for utredning av en eventuell felles avregnings- og oppgjørssentral for de tre land. Våren 1999 besluttet styrene i de tre verdipapirsentralene at det ikke var grunnlag for videre arbeid med prosjektet. VPS har derfor fortsatt utviklingen av sine egne systemer. Verdipapiroppgjøret i Norge har hatt en høy andel falte (ikke-sluttførte) handler på grunn av at selger ikke har verdipapiret på den innmeldte VPS-kontoen. VPS har utviklet en ny oppgjørsprosedyre som søker å optimere verdien av handler som blir gjort opp med hensyn til tidsprioritering og verdipapirdekning. Den ble innført i mai 1999. Prosedyren har bidratt til å redusere antall falte handler som ikke sluttføres med 50 prosent, slik at andelen falte handler er redusert fra 20 til 10 prosent. Det var imidlertid ønskelig med ytterligere reduksjoner slik at oppgjøret kan gjennomføres med størst mulig grad av sikkerhet. VPS har sammen med Norsk Oppgjørssentral (NOS) utviklet en automatisk låneordning som ble implementert i september 1999. Deltakerne i verdipapiroppgjøret har mulighet til å knytte seg opp mot denne ordningen, slik at det ved manglende verdipapirdekning automatisk opprettes et innlån av verdipapirer på vegne av deltakeren. Dette har redusert antall falte handler med ca. 50 prosent for de meglerne som er med i låneordningen. Ordningen er basert på at det finnes aktører som slutter seg til ordningen som mulige utlånere av verdipapirer. Det har imidlertid vist seg vanskelig å få tilslutning fra et tilstrekkelig antall utlånere, siden utlån etter skatteloven i de fleste sammenhenger regnes som realisasjon og dermed utløser gevinstbeskatning. Videre er det i 2000 implementert en funksjon for forskyvning av oppgjørsdato for handler som ikke blir gjennomført som avtalt. Handler vil da ikke falle, men vil bli liggende på vent og tatt med i et senere oppgjør. Et ledd i arbeidet med nytt VPO er å vurdere nye løsninger for pengesiden av oppgjøret. Den 17. november 1999 besluttet Norges Bank og VPS å opprette en arbeidsgruppe som raskt skulle utrede hvilke tekniske løsninger det skal arbeides videre med, og samtidig utrede hvilke tilpasninger som må gjøres. Gruppen tok utgangspunkt i VPS prosjektrapport fra 1997 og S4-rapporten fra 1999. Arbeidsgruppen leverte sin rapport ved årsskiftet. I tråd med arbeidsgruppens anbefalinger arbeides det nå videre med tekniske løsninger for innføring av intradag pant, flere nettooppgjør per døgn og på litt sikt et brutto oppgjør. Intradag pant gjør det mulig med oppgjør samme dag. Dette vil være en effektivisering av sikkerhetsstillelsen for pengedelen av VPO og for D- og F-lån. Intradag pant forutsetter en endring i Verdipapirsentralloven slik at rettsvern oppnås umiddelbart. I dag må papirer pantsatt til fordel for Norges Bank meldes inn dagen i forveien for å få rettsvern. Ved å ha flere nettooppgjør per døgn kan ett av oppgjørene legges til natten slik at man kan dra fordel av penger og pant som ellers ligger uvirksomme. Handler som faller i nattoppgjøret vil kunne fanges opp av nettooppgjør om dagen. Et bruttooppgjør kan også brukes til å fange opp falte handler fra nattoppgjøret. Bruttooppgjør fører også til større forutsigbarhet for deltakerne ved at oppgjør blir gjort til avtalt tid. Den viktigste kilde til risiko i verdipapiroppgjøret har hittil vært såkalt "rødt lys". Rødt lys oppstår dersom en deltaker fortsatt mangler dekning for sine debetposisjoner kl.10:30 på oppgjørsdag. Norges Bank 10 ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999

foretar ikke noe pengeoppgjør før det er full dekning og vil derfor avvise avregningen. Avregningsresultatet vil i en slik situasjon bli sendt tilbake til VPS som lager en ny avregning. Det foreligger i dag en uavklart situasjon med hensyn til hvordan VPS skal prioritere hvilke handler som skal tas ut ved en oppnøsting, samt de mer generelle og tekniske prosedyrer for å gjennomføre dette. Norges Bank har samarbeidet med VPS og Kredittilsynet for å få klargjort forhold knyttet til behandling av avregninger som blir avvist i Norges Bank. "Gult lys" i verdipapiroppgjøret oppstår dersom en megler har stilt tilleggsgaranti senere enn kl. 1500 dagen før oppgjør. Det har den siste tiden vært en økning i antall gule lys, noe som øker muligheten for rødt lys. Dersom det blir integrert dekningskontroll både på verdipapirsiden og pengesiden, vil problemet med gule og røde lys falle bort da VPS alltid vil ha sjekket pengedekning hos deltakerne før oversendelsen av avregningen til Norges Bank. 2.1.4 Sårbarhet og beredskap i finansiell infrastruktur Bank- og finanssektoren er svært avhengig av ITsystemer som igjen er basert på tilgang til telekommunikasjon og strømforsyning. Betalingsoppdrag og finansielle transaksjoner passerer gjennom systemene til flere aktører i finansiell sektor. Et moderne betalingssystem skal kunne behandle store transaksjonsmengder på kort tid og med høy grad av sikkerhet for betalere, betalingsmottakere og banker. Funksjonsdyktigheten til det norske betalingssystemet er således avhengig av at den finansielle infrastrukturen fungerer, og at deltakerne i systemet utfører sine oppgaver og innfrir sine forpliktelser som forutsatt. I lys av utviklingen i moderne betalingsformidling har myndigheter og aktører lagt større vekt på å gjennomføre tiltak for å redusere sårbarheten i systemene for avregning og oppgjør av betalingstransaksjoner. Hver enkelt aktør har et selvstendig ansvar for driften av egen virksomhet, herunder beredskap for å håndtere avvikssituasjoner. Dette kan innebære etablering av reserveløsninger ved eventuelle driftsavbrudd, alternativ strømforsyning, alternative telekommunikasjonslinjer og andre beredskapstiltak. Videre har hver deltaker i betalingssystemet et ansvar for å håndtere egen operasjonell risiko i betalingsoppgjørene i form av kreditt-, likviditets- og markedsrisiko. For å ivareta hensynet til helheten i betalingssystemet er det, i et samarbeid mellom myndigheter og finansnæringen, utredet mulige tiltak for å redusere sårbarheten i de felles systemene i finansiell infrastruktur. En arbeidsgruppe med ledelse fra Norges Bank og med representanter fra banknæringen og Posten Norge BA, la i januar 1998 frem en rapport med forslag til sårbarhetsreduserende tiltak. De to høyest prioriterte forslagene var å etablere et sentralt beredskapsråd for betalingsformidlingen og å utvikle beredskapsplaner for alternative betalingsmåter i krisesituasjoner, jf nærmere omtale i årsrapport for betalingsformidling 1998, avsnitt 2.1.6. Det førstnevnte forslaget er fulgt opp ved at det i juni 1999, i samråd med Finansdepartementet og sentrale aktører i finansiell infrastruktur, ble etablert et sentralt beredskapsorgan for kontinuitet i den finansielle infrastruktur. Dette kontinuitetsorganet, som har ledelse og sekretariat fra Norges Bank og medlemmer fra aktørene i finansiell infrastruktur og Kredittilsynet, ble opprettet som et nytt operativt beredskapsorgan i betalingssystemet. Kontinuitetsorganet har ansvaret for å komme frem til og koordinere tiltak for å løse krisesituasjoner og andre situasjoner som kan resultere i store forstyrrelser i finansiell infrastruktur. I en krisesituasjon skal kontinuitetsorganet varsle og informere berørte aktører og myndigheter om hvilke problemer som har oppstått og hvilke tiltak som settes i verk for å løse problemene. Kontinuitetsorganet skulle i første omgang være forberedt på å håndtere eventuelle problemer i forbindelse med overgangen til år 2000. Etter årsskiftet arbeides det med et forslag om å videreføre kontinuitetsorganet med utvidet mandat og endret sammensetning. Det tenkes videre å endre navnet på kontinuitetsorganet til Beredskapsutvalg for finansiell infrastruktur. Det tas sikte på at det nye beredskapsutvalget vil erstatte andre eksisterende beredskapsorganer i finansiell sektor. Som oppfølging av det andre forslaget til sårbarhetsreduserende tiltak ble det i august 1998 oppnevnt en arbeidsgruppe for alternative betalingsmåter med oppgave å utarbeide forslag til beredskapsplaner for å gjennomføre betalingsformidlingen dersom krisesituasjoner rammer de ordinære betalingssystemene. Arbeidsgruppen har hatt ledelse og sekretariat fra Norges Bank og har for øvrig bestått av medlemmer fra banknæringen, Posten Norge BA og Norges Bank. Arbeidet i denne gruppen ble midlertidig innstilt i april 1999 på grunn av prioriteringen av arbeidet med år 2000-beredskap. Beredskap ved overgangen til år 2000 Som følge av sitt ansvar for å bidra til et robust og effektivt betalingssystem hadde Norges Bank en oppgave med å følge opp forberedelsene av overgangen til år 2000 i den felles infrastrukturen i betalingssystemet. For å bidra til en best mulig overgang til år 2000 i elektronisk betalingsformidling, etablerte Norges Bank våren 1999 en egen arbeidsgruppe for år 2000-beredskap i elektronisk ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999 11

betalingsformidling med deltakelse fra myndighetsorganer, banknæringen og datasentraler. Arbeidsgruppen hadde til oppgave å skaffe oversikt over og vurdere behovet for ytterligere felles tester, beredskapsplaner og informasjonstiltak i betalingsformidlingen. Etter arbeidsgruppens vurdering hadde år 2000-testene dekket de viktigste fellessystemene i betalingsformidlingen. Arbeidsgruppen viste i den forbindelse til at de fremlagte testrapportene konkluderte med at testene hadde vært vellykkete, og at de feil som ble funnet var rettet opp. På dette grunnlag anså arbeidsgruppen at det ikke var behov for ytterligere testing i den felles infrastrukturen i elektronisk betalingsformidling. Videre anså arbeidsgruppen at planene for det felles arbeidet med publikumsrettet informasjon om år 2000 spørsmål i banknæringen, og planene for det felles informasjonsarbeidet på verdipapirsiden, for å være godt tilpasset foreliggende behov. Felles beredskapsplaner ble utarbeidet i samarbeid med kontinuitetsorganet. I forberedelsene av overgangen til år 2000 ble det i regi av kontinuitetsorganet etablert særlige rutiner for varsling og behandling av og informasjon om eventuelle problemer som kunne oppstå i finansiell infrastruktur. Disse rutinene lå til grunn for en øvelse i kontinuitetsorganet i første del av desember 1999. I forbindelse med nyttårshelgen ble det gjennomført et særlig beredskapsopplegg i tiden fra 28. desember 1999 til 4. januar 2000. I denne beredskapsperioden var det skjerpede krav til tilgjengelighet for medlemmene av kontinuitetsorganet, særlige rutiner for varsling av eventuelle problemer og en plan for statusrapportering på fastsatte tidspunkter 1-2 ganger daglig 1., 2. og 3. januar 2000. De rapportene som Norges Bank mottok gjennom nyttårshelgen viste at overgangen til år 2000 ikke medførte større problemer i den finansielle infrastrukturen i Norge. Enkelte mindre driftsproblemer som ble avdekket i nyttårshelgen, ble løst i løpet av kort tid. Et fåtall av disse problemene var direkte relatert til overgangen til år 2000. Som et ledd i Norges Banks beredskapstiltak ble det i forbindelse med overgangen til år 2000 tilført betydelig likviditet til bankene i form av fastrentelån og valutaswapper. Videre gjennomførte Norges Bank, i likhet med andre sentralbanker, en betydelig oppbygging av lagerbeholdningen av kontante betalingsmidler. I desember 1999 var nettouttaket av kontante betalingsmidler om lag 3 milliarder kroner høyere enn i desember 1998. Det ble imidlertid ikke meldt om unormal etterspørsel etter kontante betalingsmidler ved noen av Norges Banks distriktsavdelinger. På grunn av en noe større forventet sårbarhet enn ellers i forbindelse med skuddårsdagen 29. februar 2000 ble det også i den forbindelse besluttet å gjennomføre et beredskapsopplegg i finansiell infrastruktur innenfor kontinuitetsorganet. Det ble fastsatt en særskilt beredskapsperiode i dagene 29. februar og 1. mars. For disse dagene ble det etablert særlige rutiner for varsling og håndtering av og informasjon om eventuelle problemer som måtte oppstå. Det ble ikke rapportert om problemer i det norske betalingssystemet i forbindelse med skuddårsdagen. De grundige forberedelsene og samarbeidet mellom aktørene i finansiell infrastruktur bidro i avgjørende grad til at overgangen til år 2000 foregikk uten større problemer i betalingsformidlingen. 2.1.5 Ny interbankstandard for betalingsmeldinger NIBE 4 Etter et utredningsarbeid gjennomført i regi av Bankenes Standardiseringskontor, besluttet spare- og forretningsbankene i 1994 å erstatte den norske interbankstandarden, BOLS 5, med en ny interbankstandard basert på EDIFACT-meldingen FINPAY (Financial Payment). For å forberede dette ble det høsten 1994 etablert et eget prosjekt for å arbeide med ny standard, kalt NIBE. Den nye nasjonale EDIFACT-standarden ble tatt i bruk av bankene fra sommeren 1998. Flere av de store bankene tok relativt raskt i bruk NIBE for sine transaksjoner. Som ledd i sikringen av overgangen til år 2000, bestemte Kredittilsynet at nye dataløsninger ikke skulle implementeres i perioden fra 1. juli 1999 til 1. mars 2000. Det var derfor ikke mulig for alle bankene å gå over til NIBE i løpet av 1999. 2.2 Betalingsmidler og systemer for - betalingstjenester Det ble vedtatt to lover som berører betalingsmidler og systemer for betalingstjenester i 1999. I Lov om betalingstjenester mv. (se kap. 2.1.1) ble det innført meldeplikt overfor Kredittilsynet ved etablering av systemer for betalingstjenester. Systemer for betalingstjenester er i loven definert som systemer basert på standardvilkår for overføring av penger fra eller mellom kundekonti i banker og finansieringsforetak når overføringene bygger på bruk av betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon utstedt til en ubestemt krets. Dersom Kredittilsynet finner at et slikt system ikke innrettes eller drives i samsvar med lovens bestemmelser, kan det gi den institusjon som driver systemet de pålegg som er nødvendige for å rette på forholdet. 4 Norsk interbankstandard basert på EDIFACT. 5 Bankenes on-line standard. 12 ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999

Finansavtaleloven, som trer i kraft 1. juli 2000, regulerer en rekke forhold knyttet til betalingsformidling og avtaleforholdet mellom kunde og bank. Systemer for betalingstjenester blir berørt blant annet ved at loven i prinsippet fjerner float i betalingsformidlingen, samt innfører klare regler for ansvarsforhold ved bruk av betalingsinstrumenter som f.eks. giro og betalingskort. Prosjektet Smartkort Norge ble igangsatt av fire store banker i samarbeid med BBS i 1999. Hensikten med prosjektet er å forberede overgangen fra magnetstripeteknologi til smartkort-teknologi for norske betalingskort og betalingsterminaler. Smartkortteknologien vil være basert på den internasjonale EMV-standarden 6, og omstillingen skal etter planen være gjennomført innen utgangen av 2004. Som et ledd i dette prosjektet har bankene også planer om å realisere nye løsninger for småbetalinger med smartkort (elektroniske penger). Områdene seddel og mynt, betalingsformidling på Internett og elektroniske penger er nærmere omtalt i egne kapitler nedenfor. 2.2.1 Seddel- og myntrekken Norges Bank lanserte den siste valøren i den nye myntrekken, en ny 5 kronemynt, den 15. september 1998. Den gamle 5-kronemynten ble trukket tilbake som tvungent betalingsmiddel ved kunngjøring 9. juli 1999. Gamle 5-kronemynter kan innløses i Norges Bank frem til 9. juli 2010. Med tilbaketrekking av den gamle 5-kronemynten er tilbaketrekking av den gamle myntrekken fullført. En ny 500-kroneseddel ble satt i sirkulasjon 7. juni 1999. Dette er den fjerde valøren som lanseres i utgave VII av norske sedler. Forsiden er utformet av 1. grafiker Sverre Morken og bærer et portrett av den unge Sigrid Undset. Baksiden, som er utført av 2. grafiker Arild Yttri, har en krans av hveteaks og villrosen som dominerende motiv med referanse til Kransen, den første boken om Kristin Lavransdatter. Ved siden av de vanlige sikkerhetselementene i norske sedler, introduseres dessuten et bredt register av sikkerhetselementer som til nå ikke har vært vanlig i Norge. Både størrelsen og fargebruken skiller den nye 500-kroneseddelen klart fra de andre sedlene i utgave VII. Etter forskrift kunngjort i Norsk Lovtidend 13. juli 1988 er følgende sedler og mynter ikke lenger gyldig betalingsmiddel i Norge etter 13. juli 1999: Sedler av 3. utgave, produsert i årene 1945 til 1954 og 4. utgave produsert i årene 1949 til 1976, alle valører og 100-, 50- og 10-kronesedler av 5. utgave produsert i årene 6 EMV (Europay/Mastercard/Visa)-standarden er en åpen, internasjonal bransje-standard for å migrere betalingskort fra magnetstripe-teknologi til smartkort-teknologi. 1962 til 1985, samt skillemyntsedler fra 2. verdenskrig i valørene 1- og 2-kroner. 2.2.2 Internett og betalingsformidling Internett blir en stadig viktigere distribusjons- og informasjonskanal for bank-, finans- og betalingstjenester. Nye tjenester og ny informasjon blir stadig lagt ut på bankenes internettsider. I løpet av 1999 ble nettbanktjenestene videreutviklet, i tillegg til at flere banker og meglerhus kunne tilby aksje- og fondshandel over Internett. Løsninger for elektronisk regningsbetaling (E-faktura) og banktjenester for mobiltelefon er også under utvikling. Ved utgangen av 1999 hadde de fleste banker i Norge, med unntak av noen få små sparebanker, etablert såkalte "nettbanker". Den første nettbanken i Norge ble lansert høsten 1996 og drøyt tre år senere er tjenesten innarbeidet i den norske banknæring. Utviklingen i bruk av nettbanktjenester var formidabel i 1999. Ved inngangen til 2000 var det anslagsvis 400 000 nettbankkunder i Norge, og antallet er raskt økende. Veksten i nettbanktjenesten vil ventes å fortsette i tiden som kommer. Via nettbankene kan kundene bl.a. registrere, kontrollere og betale regninger (med giro over Internett), samt se kontoutskrifter. Det er også mulig å foreta overføringer mellom egne konti. I noen tilfeller er det også mulig å sende inn lånesøknader mv. Etter hvert vil flere tjenester bli tilføyd. I slutten av april 2000 ble Norges første rene nettbank, dvs. uten filialer eller calling-sentre, etablert. Det er svenske Skandia som står bak etableringen. Flere banker, bankdatasentraler og kortselskaper er dessuten involvert i arbeid med løsninger for elektronisk handel med tilhørende betalingstjenester. Det fantes anslagsvis flere hundre norske bedrifter som brukte Internett som kanal for salg av ulike varer i 1999 (f.eks. blomster, CDer, dagligvarer, flyreiser, kino- og teaterbilletter, nyheter og programvare). Det finnes ikke gode tall for samlet omsetning gjennom disse nett-butikkene. Selv om denne type handel er raskt økende, er den elektroniske handelen fortsatt liten i forhold til tradisjonell handel. Det finnes ikke gode tall for omsetningen i elektronisk handel i Norge. Dessuten er det klart at en stor del av den elektroniske handelen blir foretatt fra utenlandske nettsteder. Når det gjelder betalingsmåter ved internett-handel, er det en klar økning i bruk av fakturering. Av andre vanlige betalingsformer kan nevnes bruk av postoppkrav og kredittkort. Det finnes også flere "nye" on-line betalingsmåter for internett-handel. Secure Electronic Transactions (SET) er en industristandard (definert av ledende aktører i bransjen) for sikker datautveksling og samvirke mellom datasystemer ved elektronisk handel innenlands og over landegrensene. Viktige deltakere i ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999 13

arbeidet med SET er de internasjonale kortselskapene og en rekke programvareleverandører. BBS har tilbudt SET gjennom hele 1999, men løsningen har så langt vært lite benyttet i markedet. For å kunne bruke SET må både kjøper og selger ha et såkalt SET-sertifikat, utstedt av f.eks. et kortselskap eller en bank. BBS har nylig tatt initiativ til tjenesten BBS epay, en forenklet SET-løsning for kortbetalinger på Internett. Det kan dessuten bli etablert løsninger basert på såkalte epenger, se neste avsnitt. 2.2.3 Elektroniske penger Elektroniske penger (e-penger) kan defineres som lokalt, elektronisk lagret kjøpekraft med vid anvendelse. Når det gjelder regulering av elektroniske penger arbeidet EU i 1999 videre med EUkommisjonens direktivforslag om regulering av institusjoner som utsteder e-penger. Direktivet er til sluttbehandling i Europaparlamentet og ventes å bli vedtatt sommeren 2000. Ifølge direktivforslaget blir e- pengeinstitusjoner (dvs. ikke-banker som utsteder e- penger) definert som kredittinstitusjoner, og de er dermed underkastet bestemmelsene i First and Second Banking Co-ordination Directives, noe som gir dem såkalt "European Passport" 7. Siden e-pengeinstitusjoner driver en begrenset virksomhet, er det noen av bestemmelsene i bankdirektivene som ikke blir anvendt eller blir anvendt i begrenset grad. Forslaget gir muligheter til å gjøre unntak for visse bestemmelser når det gjelder små systemer, og disse systemene vil ikke nyte godt av passportbestemmelsene. Elektroniske penger er ikke særskilt regulert av lovgivning i Norge. Lov om betalingssystemer mv., som trådte i kraft 14. april 2000, regulerer bare elektroniske pengekortsystemer hvor det er bakenforliggende kundekonti i banker og finansforetak. Så langt er ingen e-pengesystemer satt i full drift i Norge. Posten SDS kjøpte i 1998 rettighetene til e- pengesystemet Mondex, og gjennomførte to mindre pilotprosjekter basert på dette konseptet i 1999. I september 1999 offentligjorde Kreditkassen, Den norske Bank/Postbanken, Sparebank 1 og Sparebanken Nor at de har satt i gang et samarbeidsprosjekt for å gjennomføre utprøving av smartkort. Bankene tar sikte på å lansere et småpengekort basert på smartkort-teknologi for bruk på digitalt betalings-tv i løpet av oktober 2000. Intensjonen er videre å utvikle flere anvendelser av løsningen og på sikt legge grunnlaget for en felles infrastruktur for betaling med smartkort-baserte bankkort i Norge. Bankenes Betalingssentral (BBS) er koordinator for prosjektet og vil stå for utvikling og drift. Det er inngått avtale med selskapet Proton World om bruk av Protons teknologiske løsninger som er basert på åpne, internasjonale standarder. Prosjektet inngår som et ledd i et større prosjekt for å overføre alle norske bankkort til smartkort-teknologi basert på den internasjonale EMV-standarden innen utgangen av 2004. 3. INTERNASJONAL UTVIKLING Betalingsformidling til og fra utlandet skiller seg vesentlig fra den innenlandske betalingsformidlingen, både med hensyn til de forskjellige betalingsinstrumenter og rollefordelingen mellom ulike aktører. Grensekryssende betalinger er ofte mer kompliserte, fordi de ulike lands betalingssystemer ikke er samordnet. I forhold til innenlandsk betalingsformidling er det ikke like enkelt for en norsk bank å kreditere mottaker i en utenlandsk bank direkte. I stedet må norske banker benytte konti i utenlandske banker (korrespondentbanker). Betalingene blir formidlet ved hjelp av korrespondentbanker og kommer så inn de nasjonale betalingssystemene på vanlig måte (jf. figur 2.1). For å redusere likviditetskostnader og risiko forbundet med grensekryssende betalinger, er en rekke internasjonale avregnings- og oppgjørssystemer etablert eller under etablering. Disse omtales nærmere i kapitlene nedenfor. Figur 3.1 illustrerer i grove trekk gangen for større grensekryssende betalingstransaksjoner. Den heltrukne streken viser betalinger ved hjelp av korrespondentbank. Det er basert på at bankene har konti hos hverandre. Banker som sender penger, gir sin korrespondentbank beskjed om å kreditere mottakers konto. Melding om overføring blir som regel sendt via SWIFT-systemet, som er et elektronisk meldingsnettverk. Dersom mottaker har konto i korrespondentbanken, blir transaksjonen gjort opp i denne banken. Har mottaker konto i en annen bank, må transaksjonen gjennom det innenlandske betalingssystemet (se figur 2.1) før den blir gjort opp. Oppgjør ved bruk av egen filial i annet land følger tilsvarende mønster som ved bruk av korrespondentbank. Den blå-stiplede streken illustrerer betalingsoppgjør via internasjonale avregnings- og oppgjørssystemer. Slike systemer er etablert for å bidra til å gjøre betalingsoppgjørene sikrere og mer effektive ved å redusere antall mellomledd og beløpene som går til oppgjør. For oppgjør av valutakontrakter eksisterer det allerede slike systemer, f.eks. FXNET (se kapittel 3.5). Den rød-prikkede streken illustrerer TARGETsystemet. 8 Fra 4. januar 1999 tok banker i EU-land i 7 European passport innebærer at hvis en virksomhet tilfredstiller tilsynsmyndighetene i ett EU/EØS-land, kan den etablere seg i andre EU/EØS-land. 14 ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999 8 Trans-European Automated Real-time Gross Settlement Express Transfer.

Figur 3.1 Grensekryssende transaksjoner Norge Oppgjør via korrespondentbank eller filial i annet land Norges Bank Oppgjørssystem Bank er Avregningssentraler Oppgjør via internasjonale oppgjørsog avregningssentrale r for valuta P ers oner /foretak/off.etater Land 1 Sentr albank Opp g jør ss ys tem Bank er Avregningssentraler P ers oner /foretak/off.etater Oppgjørs- og avregningssentraler for valutakontrakter - CLS - FX NE T - E tc. Land 3 Sentr albank Opp g jør ss ys tem Bank er Avregningssentraler P ers oner /foretak/off.etater Land 2 Sentr albank Opp g jør ss ys tem Bank er Avregningssentraler P ers oner /foretak/off.etater Oppgjør via TA RGET (kun banker i EU-land) bruk oppgjørssystemet TARGET for å gjøre opp betalinger seg i mellom i euro (se kapittel 3.3). Mange av betalingsinstrumentene som brukes for mindre innenlandske transaksjoner kan også brukes for transaksjoner i utlandet. Det mest brukte betalingsinstrumentet er internasjonale betalingskort, men også ordinære bankkort, nasjonale kredittkort og oljeselskapenes kort har adgang til internasjonale nettverk og kan brukes i andre land. Internasjonale betalingskort kan også brukes til kontantuttak i minibanker i utlandet. 3.1 EU-kommisjonens arbeid EU-kommisjonen fulgte nøye med på utviklingen i betalinger med euro innen ØMU i 1999. Kommisjonen foretok flere undersøkelser for å kartlegge bruken av euro, og hovedtrekkene var at euro ble lite brukt av offentlige myndigheter og privatpersoner. Bruken var også begrenset for bedrifters innenlandske betalinger. Bruken av euro i finansmarkedene og i internasjonale betalinger til/fra bedrifter var imidlertid betydelig. 9 For å bidra til økt bruk av euro la EU-kommisjonen blant annet press på bankene for å redusere gebyrer i forbindelse med omregning mellom nasjonal valuta og euro. 10 Sommeren 1998 foreslo EU-kommisjonen et direktiv om regulering av elektroniske penger (e-penger). I 1999 er arbeidet med direktivet videreført, og det ventes å bli vedtatt innen utgangen av 2000. Siktemålet med direktivet er et oversiktlig lovverk med klart definerte minimumsstandarder for å sikre like vilkår for ulike typer utstedere av elektroniske penger (se også kapittel 2.2.3). 3.2 Arbeid i Den europeiske sentralbanken (ESB) European Monetary Institute (EMI) ble opprettet i januar 1994 i henhold til Maastricht-traktaten. EMIs hovedoppgave skulle være å forberede tredje fase av EUs Økonomiske og Monetære Union (ØMU). 1. juni 1998 ble EMI formelt omdannet til euro-landenes sentralbank, ESB, og fra 1. januar 1999 var alle de nasjonale valutaene etablert i et fast kursforhold til denominasjoner av den felles valutaen euro. De nasjo- 9 European Commission, Quarterly review on the use of the euro, 10 December 1999. 10 European Commission, Bank charges ongoing action after introduction of the euro, 5 February 1999. ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999 15

nale sentralbankene er nå organisert i Det europeiske sentralbanksystemet (ESBS) som ledes av ESB. Innenfor sentralbanksystemet har ESB et overordnet ansvar for å følge opp felles standarder og koordinere medlemslandenes politikk vedrørende betalingssystemer. Utforming og drift av euro-oppgjørssystemet TARGET er ESBs ansvar. TARGET er et såkalt brutto realtids oppgjørssystem etter samme prinsipp som NBO (se kap. 2.1.2), og er nærmere omtalt i kapittel 3.3. TARGET ble satt i drift 4. januar 1999, og etter en del innkjøringsproblemer har systemet etablert seg som en dominerende kanal for store grensekryssende betalinger. I tillegg til ansvaret for TARGET har ESB også en overordnet godkjennelsesmyndighet i forbindelse med etableringen av alle avregnings- og oppgjørssystemer for betalinger og verdipapirer i euro (se kapittel 3.3). For en samlet oversikt over ESBs virksomhet og publikasjoner vises det til internett-adressen http://www.ecb.int/. 3.3. Systemer for avregning og oppgjør av transaksjoner i euro Tradisjonelt har betalinger over landegrensene gått gjennom bankenes nettverk av korrespondentbanker. Denne trafikken kan være både ineffektiv og uoversiktlig. Innføringen av felles valuta i ØMU åpner for strukturendringer på dette området. For å legge til rette for felles pengepolitiske operasjoner i hele euro-området, har ESB etablert TARGET. Dette knytter alle EU-sentralbankenes nasjonale betalingssystemer sammen til et felles system for bruttobetalinger med umiddelbart oppgjør. Betalinger mellom landene kan således gjennomføres i løpet av sekunder eller høyst noen få minutter, noe som er både raskere og sikrere enn gjennom dagens systemer. TARGET vil også effektivisere infrastrukturen for det ordinære betalingsoppgjøret i euro mellom banker i de EU-landene som står utenfor eurosonen. Norges Bank er ikke gitt adgang til å knytte seg til systemet. Norske banker med filialer innen EU vil ha tilgang til TARGET gjennom disse, mens andre norske banker i hovedsak vil måtte fortsette å benytte korrespondentbanker. Gjennomsnittlig dagsomsetning i TARGET i 1999 var på 925 milliarder euro totalt, og 360 milliarder euro for grensekryssende transaksjoner. Gjennomsnittlig transaksjonsbeløp for grensekryssende betalinger i TARGET var i 1999 på 12,5 millioner euro. Grensekryssende transaksjoner i euro kan også avregnes før oppgjør. Det største systemet på dette feltet er Euro 1, drevet av Euro Banking Association (EBA). Nettoposisjonen mellom deltakerne ved dagens slutt går til oppgjør gjennom TARGET. Alle banker av tilstrekkelig størrelse som har filial i EU kan delta i EBAs system. Avregning av grensekryssende 16 ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999 euro-transaksjoner kan også skje ved at banker er oppgjørsdeltakere i flere land uten å være fysisk representert (distansedeltakelse), samt eksistensen av utstrakte filialnett. Bankene kan dermed delta i ulike nasjonale avregningssystemer med oppgjør i de nasjonale sentralbankene, slik som blant annet EAF i Frankfurt og PNS i Paris. Gjennomsnittlig dagsomsetning i EBAs system var i 1999 på 171 milliarder euro, med en gjennomsnittlig transaksjonsstørrelse på 2,5 millioner euro. Til sammenligning håndterte EAF betalinger for 151 milliarder euro daglig, og PNS hadde 93 milliarder. Målt i antall transaksjoner er det nettingsystemet EBA som tar hånd om flest grensekryssende betalinger, men disse er ofte relativt små. EBA er spesielt egnet for grensekryssende betalinger, siden deltakerne kan være lokalisert i et hvilket som helst EU-land. I forhold til EBA er TARGET-transaksjoner over landegrensene relativt begrenset. Til gjengjeld er denne typen transaksjoner i TARGET vesentlig større beløpsmessig enn i EBA. Dette gjenspeiler at TARGET først og fremst er en sikker kanal for store og ofte tidskritiske betalinger. 3.4 Arbeid i Bank for International Settlements (BIS) BIS er sekretariat for G10-landenes 11 Committee on Payment and Settlement Systems (CPSS). BIS/CPSS har i lengre tid arbeidet med å komme frem til generelle standarder og prinsipper for betalings- og oppgjørssystemer. Tidlig på 1990-tallet kom den såkalte Lamfalussy-rapporten med en rekke tiltak og anbefalinger for å redusere risikoen i oppgjørssystemene. Blant de viktigste tiltakene var å sørge for at risikoen knyttet til oppgjørssystemene er kjent og forstått av deltakerne, at de juridiske spørsmål er avklart med sikte på å gi rettsvern for en avregning og at et oppgjør skal kunne gjennomføres selv om den største deltakeren i systemet ikke kan gjøre opp for seg. Mot slutten av 1999 forelå et første utkast av den såkalte Trundle-rapporten 12, oppkalt etter formannen for arbeidsgruppen, John Trundle fra Bank of England. Rapporten har hatt som hovedformål å utvikle standarder som skal redusere systemrisiko i betalingssystemene samtidig som effektiviteten i systemene blir ivaretatt. Fokus for rapporten er de betalingssystemer som utgjør kjernen i den finansielle 11 Sentralbankene i Belgia, Canada, Frankrike, Italia, Japan, Nederland, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og USA. 12 Core Principles for Systemically Important Payment Systems. Report of the Task Force on Payment System Principles and Practices, Committe on Payment and Settlement Systems (CPSS), Bank for International Settlements (BIS).

infrastruktur Systemically Important Payment Systems (SIPS) og den foretar en oppdatering av de prinsipper som bør ligge til grunn for slike systemer. I tillegg foreslår rapporten fire nye prinsipper for hvordan sentralbanker bør utøve sitt tilsynsansvar med betalingssystemene. Utgangspunktet for tiltakene som Trundle-rapporten anbefaler er i) å få arbeidet med å styrke infrastrukturen i betalingsformidlingen inn i en bredere sammenheng, ii) å åpne for kombinasjoner av ulike risikoreduserende tiltak (hybridløsninger), iii) å ikke ensidig fokusere på bruttosystemer og, sist men ikke minst, iv) å videreføre eksisterende standarder og krav som fulgte av Lamfalussy-rapporten. Valutaoppgjørsrisiko er et annet område som BIS har vært opptatt av. Oppgjør av valutakontrakter innebærer to ulike pengeoppgjør i forskjellige land og på ulike tidspunkt. Oppgjør skjer vanligvis to dager etter at handelen er avtalt. Det går dermed som oftest to-tre virkedager fra en bank har sendt fra seg solgt valuta til den med sikkerhet vet at kjøpt valuta er mottatt. I denne perioden risikerer banken å tape hele beløpet dersom motparten har gått konkurs. Denne spesielle risikoen kalles valutaoppgjørsrisiko. Den samlede eksponeringen i slik handel viser seg å være svært høy, ofte overstiger den bankenes ansvarlige kapital. BIS egne undersøkelser tyder på at det daglig gjøres opp valutakontrakter for mer enn 1500 milliarder dollar, noe som påfører finansiell sektor globalt en svært høy risiko. En undergruppe av CPSS arbeider med spørsmål knyttet til valutaoppgjørsrisiko, og Norges Bank har siden høsten 1998 vært medlem av denne undergruppen. Arbeidet har blant annet bestått i å publisere to markedsundersøkelser av valutaoppgjørsrisiko i G10-landene som har bidratt til økt internasjonalt fokus på denne type risiko. 13 I den senere tid har undergruppen konsentrert seg om å følge opp private tiltak som skal redusere valutaoppgjørsrisiko (se kapittel 3.5). Oppgjørsrisiko generelt og valutaoppgjørsrisiko spesielt er en risikotype som tradisjonelt ikke har vært behandlet på lik linje med annen kreditteksponering i bankene. På denne bakgrunnen ble valutaoppgjørsrisiko i 1999 også tatt opp av Basel-komiteen (Basel Committee on Banking Supervision) i BIS. Rapporten Supervisory Guidance for Managing Foreign Exchange Settlement Risk skisserer hvordan nasjonale tilsynsorganer kan ta hensyn til valutaoppgjørsrisiko inn i rutinene for banktilsyn. 13 Settlement Risk in Foreign Exchange Transactions (1996) og Reducing Foreign Exchange Settlement Risk: A Progress Report (1998), Bank for International Settlements (BIS). BIS ga i tillegg ut en rapport som satte søkelyset på massebetalingssystemene i utvalgte land i et komparativt perspektiv i 1999. 14 3.5 Systemer for avregning og oppgjør av valutahandler Et system som er under utvikling, og som skal sikre at begge valutaene i en handel gjøres opp samtidig og med full sikkerhet, er Continuous Linked Settlement (CLS). Mer presist skal systemet sikre såkalt betaling mot betaling eller Payment versus Payment, hvilket innebærer at en valuta utbetales hvis og bare hvis motytelsen også finner sted. Basert på innbetalinger til en spesiell bank, fra deltakere med netto debetposisjon i de ulike valutaer, vil deltakerne få gjort opp sine innbyrdes kontrakter som forfaller den dagen. Det endelige oppgjøret består av simultane kontooverføringer i denne banken, slik at betaling mot betaling er sikret. Etter hvert som handlene gjøres opp vil likviditeten slippes ut igjen til deltakerne og de nasjonale markedene. Undergruppen av CPSS har i det senere konsentrert mye av sin virksomhet omkring CLS. Gruppen vurderer blant annet ulike risikoaspekt ved systemet og konsekvenser for likviditetssituasjonen i de ulike valutaene. Sett fra myndighetenes synspunkt er det også viktig at flest mulig valutaer og banker omfattes av CLS, slik at mulighetene for risikoreduksjon også omfatter disse. Dette må imidlertid avveies mot blant annet muligheten for økt operasjonell risiko. Et annet prosjekt i privat regi tar sikte på å innføre et derivat som kan erstatte enkeltstående valutahandler i de tilfeller hvor aktørene kun har til hensikt å ta posisjoner mot kurssvingninger. Derivatet, eller metoden, kalles for Contract for Difference (CFD) og innebærer at det kun er tap/gevinst over en periode i forhold til en referanseindeks som går til oppgjør. På den måten reduseres beløpene som gjøres opp, og valutaoppgjørsrisikoen blir lavere. Markedsdata tyder på at over 90 prosent av alle ordinære valutatransaksjoner potensielt kan erstattes av CFD fordi det ikke er nødvendig at hele kontraktsbeløpet leveres. Det var liten fremdrift i dette initiativet i 1999, delvis fordi markedets oppmerksomhet i stor grad er rettet mot CLS. En mer tradisjonell metode for å redusere oppgjørsbeløp på er bilateral motregning (netting). Dette innebærer at to parter blir enige om å regne ut netto fordringer og tilgodehavende i hver valuta basert på et antall ulike valutakontrakter. Det finnes flere typer internasjonale standardavtaler for motregning mellom to parter, dessuten opererer den private 14 Retail payments in selected countries: a comparative study, BIS, september 1999. ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999 17

amerikanske motregningssentralen FXNET i dette markedet. I 1999 ble det også arbeidet videre med planene om å opprette en global avregningsentral for små, elektroniske, grensekryssende betalinger, kalt WATCH (World Automated Transaction Clearing House). Flere av verdens største finansinstitusjoner står bak dette initiativet. Gjensidige NOR er så langt eneste norske deltager. 4. TRANSAKSJONER OG OMSETNING I BETALINGSFORMIDLINGEN Norges Bank har siden 1987 utgitt statistikk om viktige utviklingstrekk i betalingsformidlingen. Hovedtrekkene i utviklingen er illustrert ved hjelp av tekst og figurer. Mer detaljerte opplysninger finnes i tabellene i vedlegget. Statistikken er basert på opplysninger fra bankene, datasentraler, Bankenes Betalingssentral (BBS), Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH), Sparebankforeningen i Norge, Sparebank-Kort, kortselskapene og oljeselskapene. Tallene omfatter i prinsippet alle aktører i den norske betalingsformidlingen. Enkelte tall mangler og foreligger derfor som anslag. I tillegg er det fortatt enkelte revideringer av tallmaterialet i forhold til tidligere års rapporter. Spesielt vil vi peke på at tallene for 1998 er justert. Postbanken samordnet sitt betalingssystem med de øvrige bankene i 1995 og fusjonerte med DnB i 1999. Det fusjonerte DnB tilbyr Postbankens gamle produktspekter parallelt med DnBs egne betalingstjenester. I statistikken er Postbankens produkter slått sammen med de øvrige bankenes produkter og betegnet med deres produktnavn. Postbankens tall for totalt beløp overført med giro er beheftet med stor usikkerhet for årene t.o.m. 1995, og er ikke tatt med. Det er derfor brudd i kurvene for en av figurene og i tallrekken for to av tabellene, noe som er markert i notene til den aktuelle figuren og de aktuelle tabellene. Også antall transaksjoner med postgiro for årene t.o.m. 1995 er beheftet med usikkerhet. Her er ikke usikkerheten like stor, og tallene er derfor tatt med. Som følge av at bankene innførte en ny EDIFACTbasert interbankstandard, NIBE, høsten 1998, har det vært enkelte problemer med å identifisere elektroniske girotjenester på samme måte som tidligere. Norges Bank har derfor endret sine rutiner for innsamling av opplysninger om elektroniske girotjenester. Endringene gjelder tall f.o.m. 1999. Oversiktene i årets statistikk over utviklingen i elektroniske girotjenester fra 1998 til 1999 er derfor i noen grad beheftet med usikkerhet. 4.1 Hovedtrekk i utviklingen Figur 4.1.1 viser utviklingen målt i antall transaksjoner i bruk av giro, betalingskort og sjekk, samt minibankuttak i Norge i perioden 1988-99. Når en ser bort fra betalinger som blir gjort opp med sedler og mynt, som det ikke finnes tall for, ble det i 1999 utført totalt 738 millioner betalingstransaksjoner i Norge. 366 millioner transaksjoner ble utført med giro, 366 millioner med betalingskort og 6 millioner med sjekk. Totalt økte antallet betalingstransaksjoner med 7 prosent fra 681 millioner i 1998. I tillegg ble det ble foretatt om lag like mange uttak fra minibanker i 1999 som i 1998, dvs. 107 millioner. Figur 4.1.1 Antall transaksjoner i hovedgrupper betalinger 1988-99. Millioner 400 350 300 250 200 150 100 50 Sjekk 0 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 Blankettgiro Elektronisk giro Betalingskort Minibank Bruken av betalingskort har økt kraftig gjennom hele perioden. Samtidig er sjekkbruken blitt kraftig redusert. I 1999 var bruken av sjekker blitt redusert til en tidel av bruken ti år tidligere, mens betalingskort ble benyttet ni ganger så ofte som i 1989. Nedgangen i bruken av sjekk har vært sterk de siste årene, mens veksten i bruk av kort har avtatt noe. Antall sjekker gikk ned med 33 prosent fra 1998 til 1999, mens antall transaksjoner med betalingskort økte med 17 prosent. Det har vært en vekst i bruk av elektroniske girotjenester på bekostning av de blankettbaserte girotjenestene. Fra 1988 til 1999 ble antallet blankettbaserte girotransaksjoner redusert med 28 prosent. I samme periode økte antall elektroniske girotransaksjoner med 464 prosent. Veksten i bruk av elektronisk giro skyldes bl.a. at masseutbetalinger som utbetaling av lønn, skatt og trygd i stadig større grad blir gjort elektronisk. En særlig vridning mot bruk av elektroniske framfor blankettbaserte girotjenester de senere år skyldes også at veksten i antall betalinger per brev ser ut til å stagnere samtidig som det har vært sterk vekst i bruken av nye elektroniske girotjenester rettet mot privatmarkedet. Samlet sett økte antall girotransaksjoner kun ubetydelig fra 1998 til 1999 (1,6 prosent). Antall transaksjoner med elektroniske 18 ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999

girotjenester økte med 13 prosent fra 1998 til 1999. Blankettbaserte tjenester ble redusert med 10 prosent til 169 millioner transaksjoner i 1999. Antall minibankuttak har økt gjennom hele 1990- tallet. Fra 1998 til 1999 var imidlertid antall uttak i minibanker tilnærmet uendret på om lag 107 millioner. Tegnene man har sett til stagnasjon i bruk av minibank de senere årene synes dermed forsterket. Dette har bl.a. sammenheng med økte priser på uttak fra minibanker samt økt tilgang på kontanter ved bruk av kort i betalingsterminal, såkalt cash-back. Figur 4.1.2 Prosentvis fordeling av antall betalingstransaksjoner fordelt på produkttype 1988-99 100 % 90 % 80 % Blankettgiro 70 % 60 % 50 % Elektronisk giro 40 % 30 % 20 % Sjekk Betalingskort 10 % 0 % 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 Figur 4.1.2 viser den prosentvise fordelingen av antall betalingstransaksjoner fordelt på produkttype. Fram til 1988 var betalingskort relativt lite benyttet som betalingsinstrument. Betalingskortenes andel har imidlertid økt kraftig, og siden 1997 har de utgjort den største enkeltgruppe av betalingsinstrumenter målt i antall transaksjoner. I 1999 ble det foretatt like mange betalinger med kort som med elektronisk og blankettbasert giro til sammen. Nesten halvparten av alle betalingstransaksjoner (eksklusive kontanter) ble foretatt ved bruk av betalingskort i 1999. Bruk av sjekk utgjorde bare en ubetydelig del av alle betalingstransaksjonene, dvs. under 1 prosent. I 1999 var dessuten antall blankettbaserte girotransaksjoner for første gang lavere enn antall elektroniske girotransaksjoner. Om lag 27 prosent av betalingstransaksjonene ble foretatt ved hjelp av elektroniske girotjenester og 23 prosent ved bruk av blankettbaserte girotjenester i 1999. Figur 4.1.3. viser at det var en sterk vekst i den samlede omsetningen ved bruk av de elektroniske girotjenestene fra 1998 til 1999. Veksten var på om lag 26 prosent, og dermed klart sterkere enn veksten fra 1997 til 1998. I 1999 var det totale beløpet overført med elektronisk giro hele 3,7 ganger så stort som beløpet som ble overført med blankettbaserte tjenester. Omsetningen som følger med både minibankuttak og kortbetalinger har økt hvert år på hele 1990-tallet, men veksten har avtatt noe i forhold til tidligere år (se tabell 4.1.2 for mer detaljerte opplysninger). Figur 4.1.3 Totalt beløp i betalingsformidlingen 1988-99. Milliarder kroner 4 500 4 000 3 500 3 000 2 500 2 000 1 500 1 000 Blankettgiro 1) Betalingskort 500 Sjekk Minibank 0 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 1) Ekslusive Postbankens girotall Til tross for et stort antall transaksjoner med betalingskort er kortenes andel av totalt overført beløp forholdsvis lav. Andelen av den totale omsetningen lå på rundt 3,4 prosent for betalingskortene i 1999. Sjekk utgjør ca. 2,5 prosent av samlet omsetning i betalingsformidlingen. Dette er en betydelig andel tatt i betraktning at sjekk utgjør mindre enn 1 prosent av transaksjonene og at det blir foretatt nesten 60 ganger så mange transaksjoner med betalingskort som med sjekk. Den dominerende andel av omsetningen kommer fra bruk av girotjenester, og særlig de elektroniske girotjenestene. Andelen av totalt beløp som ble overført med elektroniske girotjenester steg fra 67 prosent i 1998 til vel 74 prosent i 1999, mens andelen til blankettbaserte girotjenester ble redusert fra 26 prosent i 1998 til i underkant av 20 prosent i 1999. Hovedtrekkene i utviklingen på 1990-tallet fortsatte i 1999. Papirbaserte tjenester som blankettgiro og sjekk blir fortsatt redusert både målt i antall transaksjoner og overført beløp. Det er fortsatt vekst i bruk av elektroniske tjenester som elektronisk giro og særlig betalingskort. Det er imidlertid tegn som tyder på at veksten er i ferd med å flate ut både i bruken av elektroniske girotjenester og betalingskort. Det kan bl.a. ha sammenheng med at disse tjenestene har oppnådd stor utbredelse i løpet av 1990-årene og markedet for disse tjenestene vokser derfor ikke like raskt som tidligere. 4.2 Giro Elektronisk giro 1) Elektronisk giro Blankettgiro Blankettbaserte girotjenester Målt i antall transaksjoner har andelen giroblanketter som leveres til betaling per brev økt og andelen giroer levert på ekspedisjonssteder gått markert ned de siste ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999 19

årene. Siden 1996 har de fleste giroblanketter vært sendt per brev. Dette skyldes først og fremst tjenesten Brevgiro som har hatt en sterk vekst siden den ble introdusert av BBS i 1992. Veksten i antallet giroforsendelser per brev ser imidlertid ut til å ha stagnert. Samlet antall betalinger per brev i 1999 var omtrent uendret i forhold til i 1998, dvs. 107 millioner. Dette er imidlertid mer enn dobbelt så mange som de 52,2 millioner blanketter som ble innlevert på ekspedisjonssteder i 1999. For 1999 er samtlige giroer levert på ekspedisjonssted fordelt på kontante innbetalinger og kontobelastninger, mens enkelte rapportører tidligere ikke har kunne foreta en slik fordeling. Når en trekker ut betalingene hos slike rapportører, viser det seg at det har vært størst nedgang i antall betalinger med anvisninger ved bruk av terminal og kontante innbetalinger, henholdsvis 31 og 24 prosent fra 1998 til 1999. Tidligere utgjorde de kontante innbetalingene en stor andel av betalingene på ekspedisjonssteder, men i 1999 ble det foretatt flere kontobelastninger enn kontante innbetalinger. Av giroblankettene som ble levert på ekspedisjonssteder i 1999, sto kontobelastningene for 56 prosent og de kontante innbetalingene for 44 prosent. Betalingene via terminal med anvisninger utgjorde i underkant av 6 prosent av de blankettbaserte girotransaksjonene i 1999, mens de utgjorde vel 7 prosent i 1998. Figur 4.2.1 Blankettbaserte girotjenester 1994-99. Antall transaksjoner (millioner) 140 120 100 80 60 40 20 0 1994 1995 1996 1997 1998 1999 1) Giro levert i skranke (både kontante innbetalinger og kontobelastninger Giro innsendt per brev Giro levert på ekspedisjonssted 1) Terminal med anvisning Stagnasjonen i veksten for giro per brev og det reduserte antallet innleveringer av blanketter på ekspedisjonssteder har ført til at bruken av giroblanketter har gått ned i perioden sett under ett. Nedgangen var på nesten 10 prosent fra 1998 til 1999, noe som er sterkere enn tidligere. Den negative trenden i bruken av de blankettbaserte tjenestene skyldes bl.a. økt bruk av elektroniske girotjenester i bedriftsmarkedet til masseutbetalinger som lønns-, skatte- og trygdeutbetalinger. I de siste par årene har reduksjonen også hatt bakgrunn i økt bruk av elektroniske tjenester rettet primært mot regningsbetaling på personkundemarkedet, f.eks. betaling ved bruk av telefon (telegiro) og betaling over Internett (nettbank). Når beløp som enkelte rapportører tidligere ikke har kunnet fordele på kontante innbetalinger og kontobelastninger, trekkes ut, viser det seg at omsetningen gikk ned for alle grupper blankettbaserte tjenester fra 1998 til 1999. Nedgangen i omsetningen var størst for betalinger med anvisninger ved bruk av terminal, 41 prosent, og kontante innbetalinger, 36 prosent. Samlet ble omsetningen med blankettgiro redusert med 151,9 milliarder kroner fra året før og endte på 1089,5 milliarder i 1999. Betalingene på ekspedisjonssteder er gjennomgående større enn de beløp som sendes per brev. Selv om antallet betalinger per brev er det dobbelte av antallet betalinger med giro på ekspedisjonssteder, er derfor ikke omsetningen per brev så mye større. I 1999 utgjorde giro levert per brev 55 prosent av den samlede omsetningen med blankettbaserte girotjenester, mens giro levert på ekspedisjonssteder (kontant og kontobelastning) og betalinger med anvisninger ved bruk av terminal utgjorde henholdsvis 43 og 2 prosent. Elektroniske girotjenester Elektroniske girotjenester er basert på bruk av terminaler i bedrifter, institusjoner og husholdninger (betalinger over Internett eller ved hjelp av telefon) samt direkte belastninger (debiteringer). Bruken av de elektroniske girotjenestene økte også i 1999, men det var en noe lavere vekst i samlet bruk av tjenestene fra 1998 til 1999 (14 prosent) enn fra 1997 til 1998 (19 prosent). I alt ble det registrert vel 197 millioner transaksjoner ved bruk av elektroniske girotjenester i 1999. Figur 4.2.2 viser at den mer moderate veksten i bruk av elektroniske tjenester har sammenheng med at antallet betalinger ved bruk av terminaler bare steg med moderate 7,6 prosent fra 1998 til 139,1 millioner i 1999, mens veksten var på 19 prosent fra 1997 til 1998. Veksten i betalinger ved bruk av terminal skriver seg i sin helhet fra en kraftig vekst i antall betalinger over Internett. Bruken av terminaler til andre typer betalinger (massebetalinger mv.) endret seg bare marginalt fra 1998 til 1999. Siden gode data mangler for 1997, er ikke betalinger over Internett eksplisitt med i figuren. Antall betalinger over Internett økte med 359 prosent fra 1998 til 14,5 millioner transaksjoner i 1999. Bruken av girobetaling over Internett passerte dermed antallet betalinger med telefon fra 1997. For hver betaling over Internett ble det foretatt to direkte debiteringer og 10 betalinger med blankettgiro i 1999. Omsetningen økte fra vel 7 milliarder kroner i 1998 til nesten 40 milliarder kroner i 1999. Den kraftige veksten i bruken av gireringer over Internett fra 1998 til 1999 indikerer en betraktelig økning også i tiden fremover. 20 ÅRSRAPPORT OM BETALINGSFORMIDLING 1999