Det vises til høringsbrevet i sak 16/7600 ES AIK/SRY, der høringsfristen er satt til den 6. juni 2017.

Justis- og politidepartementet lovavdelingen@jd.dep.no Høringsuttalelse til NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov Det vises til høringsbrevet i sak 16/7600 ES AIK/SRY, der høringsfristen er satt til den 6. juni 2017. Hovedinntrykket av NOU 2016: 24 er at Straffeprosesslovutvalget har gjort et solid arbeid når det gjelder de prinsipielle avveiinger og vurderinger. Med den tiden utvalget har hatt til rådighet, var det ikke grunn til å forvente at flere temaer ble grundig behandlet, eller at de temaer som er tatt opp ble behandlet på en enda grundigere måte. Lovutkastet har en god struktur, både lovteknisk og pedagogisk. Det er positivt at utvalget foreslår allmenne regler om bl.a. bruk av tvangsmidler (tvangstiltak), bevisinnhenting og bevisføring, og saksbehandlingen i retten. Det er også positivt at utvalget går langt i å foreslå en kodifisering av sentrale regler som i dag er ulovfestet. Utvalget har gjennom lovutkastet i hovedsak en god tilnærming til hvordan loven bør gjenspeile de krav menneskerettighetene stiller til norsk straffeprosess. På enkelte punkter kan det reises spørsmål om forslaget til Straffeprosesslovutvalget bør følges opp. Nedenfor vil jeg ta opp enkelte temaer der enten en annen løsning eller en mer presis regelutforming bør vurderes. 1. Enkelte spørsmål angående påtalemyndigheten 1.1 Hva instruksjonsmyndighet er I lovutkastet 2-9 (1) bokstav c foreslår Straffeprosesslovutvalget følgende bestemmelse: «Overordnet påtalemyndighet har instruksjons- og omgjøringsmyndighet og kan blant annet [ ] gi ordre om avgjørelsen av spørsmålet om påtale». Utvalget tar gjennom forslaget sikte på «å videreføre og tydeliggjøre gjeldende regler om instruksjonsmyndighet for overordnet påtalemyndighet», se utredningen side 193. Forslaget kan forstås slik at overordnet påtalemyndighet, i kraft av instruksjonsmyndigheten, kan pålegge en underordnet å fatte et vedtak med et bestemt innhold i den underordnedes eget navn. Alternativt kan forslaget forstås slik at en overordnet bare kan pålegge en underordnet å iverksette et vedtak fattet av den overordnede, typisk gjennom å utforme og undertegne vedtaket «etter ordre» og å følge opp vedtaket. Gjennom merknadene til forslaget på side 547 1

synes utvalget å forutsette at forslaget skal tolkes på den sistnevnte måten: «Bruk av instruksjonsmyndigheten bør som regel formaliseres, og det bør fremgå at avgjørelsen er truffet etter instruksjon.» Det å stå ansvarlig for et vedtak kan innebære både straffansvar og erstatningsansvar, og kan ha arbeidsrettslige konsekvenser. En overordnet kan derfor ikke pålegge en underordnet å fatte et bestemt vedtak i den underordnedes eget navn. For å unngå uklarhet på dette punkt, bør formuleringen «gi ordre om avgjørelsen av spørsmålet om påtale» erstattes med formuleringen «gi ordre om å iverksette en avgjørelse av spørsmålet om påtale». Ordet «iverksette» favner vidt, og dekker både det å utferdige vedtaket «etter ordre» og den videre behandlingen av saken i samsvar med påtalevedtaket. 1.2 Den interne instruksjons- og omgjøringsmyndigheten til en førstestatsadvokat Lovutkastet 2-9 (2) fastsetter at ved «det enkelte kontor eller politidistrikt har lederen instruksjonsmyndighet etter første ledd og samme omgjøringsmyndighet som den som har truffet vedtaket». I utredningen på side 193 til 194 fremgår det at kjerneområdet for formuleringen «det enkelte kontor» er statsadvokatkontorene. Utkastet legger derfor opp til at førstestatsadvokaten skal ha en omfattende instruksjons- og omgjøringsmyndighet i saker som er tildelt en bestemt statsadvokat. Begrunnelsen er lederoppgavene til førstestatsadvokaten: Utvalget ønsker en klarere og/eller økt myndighet for førstestatsadvokaten. Førstestatsadvokaten skal ha «et totalansvar for embetets virksomhet», og hvis førstestatsadvokaten skal kunne utføre sitt lederoppdrag på en adekvat måte må vedkommende «kunne treffe beslutninger blant annet om saksinntak, sakstilskjæring og saksstyring», se utredningen side 193. En konsekvens av standpunktet er at det på statsadvokatnivå, ikke minst ved de regionale statsadvokatkontorene, skal gjelde en regel om avledet inhabilitet, se lovutkastet 2-8 (1) tredje punktum og utvalgets merknader til forslaget på side 547. Den vanlige tolkningen av straffeprosessloven 60 annet ledd om avledet inhabilitet, er at bestemmelsen ikke får anvendelse på statsadvokatnivå, iallfall ikke ved de regionale statsadvokatkontorer, se Jo Hov, Rettergang II, 2. utgave (2010) side 834, Hans Kristian Bjerke, Erik Keiserud og Knut Erik Sæther, Straffeprosessloven. Kommentarutgave, 4. utgave (Universitetsforlaget 2011) side 215, og Ørnulf Øyen, Straffeprosess (Fagbokforlaget 2016) side 74. Straffeprosesslovutvalget går langt i å omdefinere rollen og posisjonen til en statsadvokat. Samtidig foreslår utvalget at stillingskategorien «statsadvokatfullmektig» ikke videreføres (lovutkastet 2-5 og merknadene til forslaget på side 546). Gjennom forslaget i 2-9 (2) fremstår stillingskategorien «statsadvokat», iallfall et stykke på vei, som fullmektiger for førstestatsadvokaten. De får en rolle som ligger et sted mellom dagens stillingskategorier 2

«statsadvokat» og «statsadvokatfullmektig». Dette er betenkelig hvis målsettingen er å beholde og rekruttere dyktige og selvstendige statsadvokater. Det kan også reises spørsmål utvalgets begrunnelse for forslaget gir støtte for en såpass vidtrekkende instruksjons- og omgjøringsmyndighet for førstestatsadvokaten. Er det påkrevd av hensyn til ledelsesoppgavene å ha en myndighet som rekker så langt at førstestatsadvokaten kan beslutte «sakstilskjæring og saksstyring» også etter at saken er tildelt en statsadvokat? Eller er det tilstrekkelig at førstestatsadvokaten på bestemte vilkår enten selv kan overta ansvaret for saken eller overføre ansvaret for den til en annen statsadvokat? I domstolene har embetslederen et overordnet ansvar for embetets virksomhet, men myndigheten til embetslederen er høyst begrenset når en sak først er tildelt en tingrettsdommer eller lagdommer, se tvisteloven 11-7 (2) og utredningen side 191. En statsadvokat bør neppe ha en vesentlig mindre selvstendig stilling i forhold til embetslederen enn hva en tingrettsdommer og lagdommer har. 1.3 Reguleringen av påtalekompetanse Hvem som innen påtalemyndigheten har kompetanse til å treffe ulike påtalevedtak, er regulert i lovutkastet 2-4 (3), 2-11 og 2-15. Forslagene inneholder kompetanseregler, dvs. regler som har virkning utad og skal håndheves av domstolene. Dette fremgår av lovutkastet 5-1 (2), som viderefører straffeprosessloven 81. Regelverket om påtalekompetanse er komplekst, både i straffeprosessloven og i lovutkastet til Straffeprosesslovutvalget. En betydelig grad av kompleksitet er nødvendig så lenge en ønsker å fordele kompetansen mellom tre ulike påtalenivåer i en viss utstrekning skille mellom hvilken kompetanse et organ har og hvilke påtalejurister innen organet som har kompetansen å ha ulike regler for positive og negative påtaleavgjørelser, og i en viss utstrekning for ulike positive påtaleavgjørelser å ha enkelte særorganer for bestemt sakstyper Regelverket bør imidlertid ikke være unødig komplekst og utilgjengelig. Ikke minst bør hele regelverket i størst mulig grad være inntatt ett sted. Tidligere var kompetansereglene fordelt mellom straffeprosessloven og påtaleinstruksen. I dag fremgår omtrent hele regelverket av straffeprosessloven kapittel 7, noe som er en klar fordel rent pedagogisk. Videre bør det være et ideal at lovgiver, og ikke påtalemyndigheten selv, gir allmenne regler om hvem som kan treffe bestemte typer av påtaleavgjørelser. Den allmenne plasseringen av påtalekompetanse beror først og fremst på en avveiing av målsettingene om en grundig, betryggende og uavhengig påtalevurdering opp mot målsettingene om hurtighet og kostnadseffektivitet, en avveiing lovgiver i utgangspunktet bør foreta. 3

Gjennom sitt forslag legger Straffeprosesslovutvalget opp til at loven i betydelig grad kan suppleres av allmenne instrukser fra Riksadvokaten og sjefen for Spesialenheten for politisaker, se lovutkastet 2-4 (3), 2-11 (4) og 2-15 (2) tredje punktum. Særlig vidtrekkende er forslagene i 2-11 (4), som fastsetter at Riksadvokaten «ved generell instruks» kan «overlate beslutning etter første ledd bokstav c til statsadvokaten», og «ved generell instruks» kan «bestemme at avgjørelse som hører under statsadvokaten, kan treffes av påtalemyndigheten i politiet». De to nevnte forslagene om «generell instruks» er betenkelige og bør ikke følges opp. Dels er det lovgiver som bør avgjøre hvilke nivå innen påtalemyndigheten som bør treffe en bestemt type påtaleavgjørelse. Særlige behov vil først og fremst melde seg i enkeltsaker, og her gir forslagene om adgang til delegasjon i enkeltsaker den tilstrekkelige fleksibilitet. Dels bidrar forslagene til at en kompleks regulering blir enda mer uoversiktlig, noe som fordrer en god begrunnelse. En slik begrunnelse har utvalget ikke gitt. 2. Enkelte spørsmål angående avhør av mistenkte 2.1 Avhør «på stedet» Straffeprosesslovutvalget foreslår å utvide og klargjøre mistenktes rett til forsvarer på det offentliges kostnad i forbindelse med politiavhør. Lovutkastet 3-12 fastsetter at mistenkte «skal» ha forsvarer «ved politiavhør av vedkommende når det i saken kan bli spørsmål om å idømme ubetinget fengsel, samfunnsstraff eller ungdomsstraff». Forslaget er vidtrekkende siden det i mange saker, ut fra sakens art mv, «kan bli spørsmål om» i idømme en straff som nevnt. Det er positivt at denne viktige rettssikkerhetsgarantien styrkes og klargjøres. Særlig viktig er dette i relasjon til regulære politiavhør på en politistasjon eller et lensmannskontor. Samtidig skaper forslaget visse utfordringer når grensen skal trekkes mellom et «avhør» og innledende sonderinger, ved samtaler med personer på eller i nærheten av et gjerningssted. Grensedragningen er viktig rent praktisk. Utviklingen går i retning av mer etterforsking «på stedet». Dels muliggjør ny teknologi og nytt utstyr i politibilene at etterforsking i større grad kan skje «på stedet», herunder utstyr for opptak av samtaler/avhør som er koblet opp mot politiets datasystemer. Dels legger organiseringen av politiet opp til en slik utvikling. «Nærpolitireformen» er her sentral. Se Prop. 61 LS (2014-2015) punkt 2.2.2.3, 5.5 og 14.8. Hvis forslaget i 3-12 vedtas vil et «avhør» av en person som etter lovutkastet 3-1 første punktum har status som mistenkt, bare kunne skje «på stedet» så langt vedkommende enten ikke har krav på forsvarer eller gir avkall på rettigheten i medhold av utkastet 3-21. Grensedragningen er også viktig for bevisføringsadgangen. Utvalget legger opp til en viss innstramming i adgangen til å bruke ulovlig ervervede bevis, se lovutkastet 8-5, jf. 8-1, og 4

utvalgets vurderinger i punkt 13.3.4.4. Utvalget fremhever bl.a. at «lovformelighetsidealet tilsier at utgangspunktet må være at det oppstilles et bevisforbud hvis sentrale regler til vern av enkeltpersoners frihet og privatliv ikke respekteres under etterforskingen eller rettergangen» (side 273). Hvis en person avhøres i strid med 3-12, kan det derfor lett lede til at avhøret ikke kan benyttes som bevis mot vedkommende. Påpekningene ovenfor medfører at det er behov for mest mulig klare grenser for når mistenkte har krav på en forsvarer. En uklar grense kan på den ene side lede til overdreven forsiktighet når det gjelder samtaler «på stedet» med personer som kan være gjerningsmenn eller medvirkere, noe som bl.a. vil redusere nytten av teknologiutviklingen i politiet og «Nærpolitireformen». På den annen side kan en uklar grense føre til at informasjon med god pålitelighet ikke kan benyttes som bevis fordi mistenktes rettigheter ikke ble respektert i forbindelse med bevisinnhentingen. Straffeprosesslovutvalget går i punkt 9.4.3.2 ikke inn på hva som skal regnes som et «avhør», og påpeker bare at forslaget «kan innebære visse forsinkelser i sakens innledende fase for eksempel når det er ønskelig å gjennomføre et avhør på åstedet» (side 281). For å unngå de ovennevnte konsekvenser er det behov for en klargjøring, enten i loven eller i forarbeidene, av når og hvor retten til forsvarer på det offentliges kostnad inntrer. 2.2 Informasjon om den bevismessige risikoen ved taushet Straffeprosessloven 93 annet ledd åpner for at rettens leder kan gjøre siktede oppmerksom på den bevismessige risikoen ved å benytte retten til taushet: «Nekter siktede å svare, eller forklarer han seg forbeholdent, kan rettens leder gjøre ham oppmerksom på at dette kan bli ansett for å tale mot ham.» Bestemmelsen er en videreføring av straffeprosessloven 1887 260. Den var omdiskutert under forberedelsen av 1887-loven, men ble uten nærmere vurdering videreført i dagens lov, se nærmere Ørnulf Øyen, Vernet mot selvinkriminering i straffeprosessen (Fagbokforlaget 2010) side 59 til 60 og 75. Straffeprosesslovutvalget drøfter ikke i hvilken grad taushet og annen manglende medvirkning til sakens opplysning fra mistenkte er eller bør være et relevant bevis, men påpeker at det er «en viss åpning etter EMK for å trekke slutninger fra mistenktes taushet hva gjelder skyldspørsmålet» (side 519). Videre inneholder lovutkastet ingen bestemmelse som svarer til 93 annet ledd. Utvalget vurderer heller ikke om bestemmelsen bør videreføres. På den annen side foreslår utvalget en uttrykkelig presisering av forsvarerens plikt til å veilede mistenkte om den bevismessige risikoen ved taushet. Lovutkastet 3-7 (1) bokstav b fastsetter at forsvareren skal «påse at mistenkte [ ] gis råd og veiledning [ ] om betydningen av å avgi forklaring eller forholde seg taus». Ut fra lovutkastet til Straffeprosesslovutvalget er det uklart om forsvareren skal ha enerett til å informere mistenkte om den bevismessige risikoen ved taushet, eller om utvalget har glemt å ta med en bestemmelse som svarer til 93 annet ledd. 5

En dommer bør kunne gi mistenkte veiledning om den bevismessige risikoen ved taushet. Hvis mistenkte ikke er kjent med risikoen for at bevismessige slutning kan bli trukket fra taushet, kan han ikke treffe et informert valg med hensyn til om taushetsretten skal benyttes. Mistenkte bør gis mulighet til å treffe et informert valg også der han ikke har en forsvarer. Videre bør en dommer, der mistenkte signaliserer at han ønsker å forholde seg taus, kunne kontrollere om forsvareren har gitt mistenkte veiledning om risikoen. Samtidig bør lovteksten i enda større grad enn i dag klargjøre at det er tale om å veilede mistenkte, for at mistenkte skal kunne treffe et informert valg. Straffeprosessloven 93 annet ledd gjelder ved rettslige avhør. Utformingen av henvisningsbestemmelsen i 232 annet ledd annet punktum medfører at 93 annet ledd ikke får tilsvarende anvendelse ved politiavhør. Likevel er det antatt at politiet i forbindelse med politiavhør har en viss adgang til å veilede mistenkte om den bevismessige risikoen ved taushet, se Øyen op.cit. side 349 til 351 og Tor-Geir Myhrer: Kan politiet formane en mistenkt om å forklare seg?, Tidsskrift for strafferett 2017 side 6 til 25. Prinsipielt sett bør politiet ha veiledningsadgang i den utstrekning taushet fra mistenkte overfor politiet er et relevant bevis i en straffesak. Samtidig er det viktig å understreke at det er tale om informasjon som bare skal gis hvis det er i mistenktes interesse, og bare kan gis som en nøytral veiledning. Å informere på en måte som legger et forklaringspress på mistenkte, er utilbørlig. Formulering «kan rettens leder gjøre ham oppmerksom på at dette kan bli ansett for å tale mot ham») i 93 annet ledd, bør erstattes med en formulering som i større grad gjenspeiler at formålet er å veilede mistenkte, slik at mistenkte kan gjøre et informert valg. Forslaget i 3-7 (1) bokstav b kan tjene som forbilde. Hvis bestemmelsen begrenses til å gjelde veiledning om betydningen av å avgi forklaring, bør den innplasseres som et nytt sjuende ledd i 10-6, som har overskriften «Alminnelige regler om gjennomføringen av avhør». Bestemmelsen kan utformes slik hvis veiledningsadgangen bare skal gjelde ved rettslige avhør: «Rettens leder kan veilede mistenkte om betydningen av å avgi forklaring eller forholde seg taus.» Hvis også politiet skal ha veiledningsadgang, kan bestemmelsen utformes slik: «Mistenkte kan veiledes om betydningen av å avgi forklaring eller forholde seg taus.» Bestemmelsen om veiledning kan gjøres generell, slik at den også omfatter andre former for medvirkning til sakens opplysning enn det å avgi forklaring, typisk det å utlevere bevis. I så fall bør bestemmelsen innarbeides som en del av 3-2, som har overskriften «Uskyldspresumsjonen. Selvinkriminering». Et nytt tredje punktum i 3-2 (2) kan utformes slik (det tilføyde er uthevet): «Mistenkte skal gjøres kjent med retten etter første punktum, og 6

kan veiledes om betydningen av å avgi forklaring og å medvirke til sakens opplysning på annet vis.» 3. Enkelte spørsmål angående rettens saksstyring 3.1 Allment om aktiv saksstyring Straffeprosesslovutvalget legger opp til at retten i større grad enn i dag skal ha en aktiv rolle under forberedelsen og gjennomføringen av straffesaker. Særlig gjelder dette for hovedforhandlinger, ikke minst i større saker. Tvisteloven har her tjent som inspirasjon. De viktigste elementene i regelverket om aktiv saksstyring, finnes i lovutkastet 7-3, 30-1, kapittel 34 og 35-1. Generelt sett er det positivt at retten har plikt til å styre forberedelsen og gjennomføringen av saken, slik at behandlingen blir hurtig, konsentrert og kostnadseffektiv. Samtidig kan en ikke uten videre se hen til sivilprosessen når rettens rolle i straffesaker skal bestemmes. Påtalemyndighetens objektivitetsplikt medfører at behovet for aktiv dommerstyring er vesentlig mindre i straffesaker. Videre må det ved utformingen av regelverket tas høyde for at det store flertallet av straffesaker er såpass små og enkle at det er lite å vinne gjennom et allment krav om aktiv dommerstyring. Et allment krav til saksstyring kan tvert om medføre en mer tungrodd og tidkrevende saksbehandling. Jevnt over er forslagene til regler om aktiv saksstyring utformet slik at de er såpass skjønnsmessige og fleksible at de kan virke på en adekvat måte i både små og enkel saker og omfattende og kompliserte saker. I stor grad fastsetter reglene hva retten «kan» gjøre eller hva retten «skal» gjøre så langt det er nødvendig for å sikre en forsvarlig, konsentrert og hurtig saksbehandling. Det forslaget som ut fra ordlyden kan virke noe vidtrekkende, er 34-7 (1), som fastsetter at retten som ledd i forberedelsen av en hovedforhandling «skal» legge en «plan» for den videre saksbehandlingen. Siden det er «[r]etten» som skal fastsette planen, må det antas at forslaget legger opp til at en dommer alltid skal gå gjennom saken når domstolen mottar en tiltale med anmodning om hovedforhandling. Med andre ord kan domstolen ikke ha en organisering som legger opp til at bare administrativt ansatte kontrollerer saken etter innkomst, og at en dommer bare involveres hvis særlige spørsmål dukker opp i saken. Denne siden av forslaget er velbegrunnet. Hvor vidtrekkende forslaget i 34-7 (1) for øvrig er, avhenger av hva som menes med en «plan». Må det alltid lages en konkret plan, og hvor omfattende må planen i så fall være? I merknadene til forslaget uttaler utvalget: «Hvorvidt det skal utarbeides en formalisert plan, beror på behovet i den enkelte sak. I saker av et visst omfang skal det i alminnelighet utarbeides en skriftlig plan i samråd med partene» (side 645). Utvalget synes her å forutsette 7

at bestemmelsen ikke oppstiller et allment krav om at en konkret og tilpasset plan skal utarbeides. Et slikt syn har gode grunner for seg. De fleste straffesaker er små og enkle, og såpass godt forberedt av påtalemyndigheten at en konkret saksbehandlingsplan fra rettens side ikke er påkrevd. Forslaget i 34-7 (1) bør derfor klargjøres. Det bør klart fremgå at det retten alltid må vurdere, er om en konkret plan for den videre saksbehandlingen skal utarbeides i denne saken. Hvis regler om aktiv saksstyring skal fungere etter intensjonene, må dommerne ha vilje og evne til å ta regelverket i bruk, mens retten må ha adekvate virkemidler til rådighet der partene eller andre ikke følger opp de plikter og forventninger regelverket stiller. I tillegg bør risikoen ved å ta regelverket i bruk ikke være stor, ikke minst der det er spørsmål om å treffe skjønnsmessige avgjørelser. Enkelte spørsmål som omhandler de siste to temaene, skal berøres nedenfor. 3.2 Ankeinstansens prøvingskompetanse ved overprøving av skjønnsmessige avgjørelser om saksbehandling eller bevisføring Aktiv dommerstyring innebærer at retten må treffe enkelte avgjørelser om saksbehandlingen og bevisføringen. Avgjørelsene bygger ofte på et skjønn, der det overordnede temaet gjerne er hva som er forsvarlig saksbehandling eller tilstrekkelig bevisføring. Hvis slike avgjørelser kan overprøves fullt ut ved anke, enten en anke over avgjørelsen eller over at den senere dommen lider av saksbehandlingsfeil, kan risikoen for oppheving medføre at retten blir tilbakeholden i sin saksstyring. I sivilprosessen er denne faren avdempet gjennom reglene om ankedomstolens prøvingskompetanse i tvisteloven 29-3 (2) og (3). Lovutkastet til Straffeprosesslovutvalget inneholder ingen regler om begrenset prøvingskompetanse for ankedomstolen. Utvalget er seg bevisst den nevnte faren (på side 259), men drøfter ikke om tvisteloven 29-3 (2) og (3) bør danne mønster for straffeprosessen. Det nøyer seg (på side 259 og 571) med en anbefaling til domstolene når det gjelder overprøving av avgjørelser om bevisføring: det er «ikke meningen at det skal være intensiv overprøving av beslutninger som treffes etter bestemmelsen», og den retten som har saken til behandling «bør innrømmes et visst skjønn til å avgjøre om konkret bevisføring er irrelevant eller uforholdsmessig». Det er en svakhet ved lovutkastet at det ikke inneholder regler om begrenset prøvingskompetanse ved anke etter mønster av tvisteloven 29-3 (2) og (3). Særlig de skjønnsmessige bestemmelsene om utredningskravet i 7-1 (1), oppnevning av sakkyndige i 11-4 og bevisavskjæring i 7-3, og om aktiv saksstyring i kapittel 34, 35-1 og 35-2 (2), skaper et behov for slike regler. 8

3.3 Prosessuell preklusjon i straffeprosessen Regler om prosessuell preklusjon skal ivareta målsettingene om en hurtig, konsentrert og kostnadseffektiv saksbehandling, og sikre at partene får en reell mulighet til kontradiksjon. Endringer når det gjelder bevisføring, hvilke rettsfakta som påberopes mv, kan bli avskåret hvis endringen medfører utsettelse eller vesentlig forsinkelse, eller at den annen part ikke får en tilstrekkelig mulighet for imøtegåelse. I sivilprosessen er det lange tradisjoner for å ha hjemler for prosessuell preklusjon, men ikke i straffeprosessen. Straffeprosessloven inneholder ingen hjemler for prosessuell preklusjon. Straffeprosesslovutvalget foretar ingen grundig drøfting av om en ny straffeprosesslov i en viss utstrekning bør inneholde hjemler for prosessuell preklusjon. Utvalget har bare noen korte merknader om temaet, og stiller seg negativ til tanken, se utredningen side 258 til 259, 384 og 491. Utvalget fremholder bl.a. (side 384): «En konsekvens av de særlige hensyn som gjør seg gjeldende i straffeprosessen, er videre at man bør være tilbakeholden med bruk av preklusive regler, det vil si regler som knytter bestemte rettsvirkninger til fristoversittelse og andre mangelfulle prosesshandlinger fra partenes side, herunder avskjæring av bevis og anførsler mv. Overfor mistenkte kan det på grunn av sannhetsidealet i liten grad benyttes absolutte frister for avklaring av spørsmål av betydning for straffekravet.» Som et utgangspunkt må standpunktet være korrekt. Videre medfører utvalgets lovutkast i 7-3 (2) bokstav a at det neppe er behov for en egen hjemmel for preklusjon av sent fremsatte bevistilbud. Etter bestemmelsen «skal» retten «nekte at det føres bevis når bidraget til sakens opplysning ikke står i et rimelig forhold til [ ] hensynet til effektiv saksavvikling». Bestemmelsen åpner for avskjæring av sent fremsatte bevistilbud så langt bevisavskjæring er forenlig med utredningskravet i lovutkastet i 7-1 (1). En egen hjemmel for preklusjon som avdemper utredningskravet, er uforenlig med sentrale målsettinger i straffeprosessen. Ut over dette kan det reises spørsmål om endringer i tiltalen bør kunne prekluderes. Der endringen innebærer at et nytt straffbart forhold bringes inn i saken, er det neppe behov for egne regler om preklusjon. Her gir lovutkastet 30-3 (1), jf. 29-7 (1) annet punktum, retten en tilstrekkelig hjemmel til å avskjære at nye straffbare forhold behandles under hovedforhandlingen. Der endringen ikke innebærer at et nytt straffbart forhold trekkes inn, er retten derimot ikke utstyrt med en hjemmel for å avskjære endringen. Samtidig kan også slike endringer medføre at tiltalte har krav på utsettelse eller at retten skal utsette saken, se lovutkastet 31-6 (1) bokstav b til d. Det kan reises spørsmål om ikke retten bør ha en skjønnsmessig adgang til å prekludere en endring av tiltalen hvis endringen medfører at hovedforhandlingen må utsettelse i medhold av 31-6 (1) bokstav b, c eller d. 9

4. Enkelte spørsmål angående bevisføring 4.1 Hjemmelen for bevisavskjæring i 7-3 (2) Bestemmelsen om bevisavskjæring i lovutkastet 7-3 (2) har ingen direkte parallell i straffeprosessloven. Etter bestemmelsen «skal» retten nekte at et bevis føres «når bidraget til sakens opplysning ikke står i et rimelig forhold til» en av de tre omstendighetene nevnt i bokstav a til c. Bokstav b er fullt ut en nyvinning, mens bokstav a og c bare delvis innebærer en nyvinning. Bokstav a konsumerer straffeprosessloven 292 annet ledd bokstav b og 293 første ledd, mens bokstav c konsumerer 134 og 301. Forslaget imøtekommer et klart behov for en mer allmenn hjemmel for bevisavskjæring i straffeprosessen. Reglene i straffeprosessloven er kasuistiske og dekker ikke alle de situasjoner der det kan være behov for å begrense bevisføringen. Reguleringen i straffeprosessloven er ikke minst mangelfull når det gjelder bevisavskjæring ut fra en vurdering av hvilket behov det er for beviset, sett i lys av de øvrige bevisene som skal føres og bevisverdien til beviset isolert sett, og bevisavskjæring fordi saken må utsettes hvis den annen parts prosessuelle rettigheter ikke skal krenkes av bevisføringen. Forslaget i 7-3 (2) bør derfor følges opp. Når det gjelder utformingen av 7-3 (2), kan det reises spørsmål om terskelen for bevisavskjæring kommer tilstrekkelig klart frem av lovutkastet. Kriteriet «rimelig forhold til» kan isolert sett gi inntrykk av at terskelen for bevisavskjæring ikke er høy, noe som er uheldig all den stund retten «skal» avskjære beviset der vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Kriteriet må imidlertid forstås i lys av utredningskravet i lovutkastet 7-1 (1), noe som innebærer at terskelen for bevisavskjæring er relativt høy, ikke minst der beviset til en viss grad må antas å bidra til sakens opplysning og beviset skal belyse et viktig bevistema i saken. Formuleringen «når bidraget til sakens opplysning ikke står i et rimelig forhold til» bør derfor erstattes med følgende formuleringen: «når bidraget til sakens opplysning ikke er nødvendig etter 7-1 (1) og heller ikke står i et rimelig forhold til». 4.2 Bevisforbud ved rettsstridig beviserverv: lovutkastet 8-5 I lovutkastet 8-5 foreslås det en bestemmelse om bevisforbud ved rettsstridig beviserverv. Etter forslaget gjelder bestemmelsen «opplysninger som er innhentet eller tilgjengeliggjort på rettsstridig måte». For slike opplysninger skal det gjelde et bevisforbud «når det er grunn til det». I vurderingen «skal det særlig legges vekt på» de momentene som er fremhevet i tre strekpunkter. Bestemmelsen tar sikte på å lovfeste læren om bevisforbud ved ulovlig eller utilbørlig beviserverv, med enkelte justeringer, se utredningen punkt 13.3.4.4 og side 576 til 577. 10

Det er positivt at det foreslås en allmenn lovfestet regel om bevisforbud ved ulovlig beviserverv. Samtidig kan det rettes innvendinger mot utformingen av utvalgets forslag, både når det gjelder virkeområdet for regelen og terskelen for når et bevisforbud oppstår. Utvalget avgrenser virkeområdet for regelen gjennom ordet «rettsstridig». For at et beviserverv skal være «rettsstridig» må ervervet være i strid med en lovfestet eller ulovfestet rettsregel, noe som innebærer at bevis som er sikret på en «kritikkverdig» eller «utilbørlig» måte faller utenfor, se merknadene til forslaget på side 576. Dette betyr både at forslaget har et snevrere virkeområde enn dagens ulovfestede straffeprosessuelle lære om bevisforbud ved ulovlig eller utilbørlig beviserverv, og et snevrere virkeområde enn bestemmelsen i tvisteloven 22-7 der formuleringen «på utilbørlig måte» er benyttet, se henholdsvis bl.a. Rt. 2009 side 1526 (avsnitt 28 flg.), og NOU 2001: 32 side 961. Straffeprosesslovutvalget gir ingen god begrunnelse av hvorfor regelen bør ha et snevrere virkeområde enn både den ulovfestede straffeprosessuelle læren og tvisteloven 22-7. På den annen side innebærer det en forenkling om retten slipper å vurdere om en bestemt opptreden, som er uforenlig med sentrale målsettinger i straffeprosessen eller samfunnsverdier, var i strid med en bestemt lovfestet eller ulovfestet rettsregel. Ordet «rettsstridig» bør derfor erstattes med ordet «utilbørlig». Utgangspunktet i dag er at også bevis som er ervervet på en ulovlig eller utilbørlig måte kan benyttes, se Rt. 2006 side 582 (avsnitt 22) og HR-2016-2171-A (avsnitt 49). Også i sivilprosessen er utgangspunktet at bevis som er fremskaffet på en ulovlig eller utilbørlig måte kan føres. Dette følger av ordlyden i tvisteloven 22-7 («kan i særlige tilfelle nekte»), og er klart uttalt i forarbeidene (NOU 2001: 32 side 961). Straffeprosesslovutvalget reiser spørsmål om ikke utgangspunktet i straffeprosessen bør være at ulovlig ervervede bevis ikke kan benyttes, se utredningen side 273 til 274. Det er først og fremst idealet om en lovformelig prosess som tilsier et slikt utgangspunkt. Utvalget har imidlertid ikke markert lovformelighetsidealet og dets rettslige konsekvens på en klar måte i lovutkastet. I tillegg mener utvalget at disiplineringshensynet bør tillegges større vekt, se utredningen side 273. Denne tanken har kommet til uttrykk i retningslinjen i tredje strekpunkt. Straffeprosesslovutvalget gir verken en overbevisende begrunnelse for at lovformelighetsidealet eller disiplineringshensynet tilsier at terskelen for når et bevisforbud oppstår, bør senkes. Lovutkastet gir heller ikke på en god måte uttrykk for hvilke momenter som bør være sentrale i vurderingen av om et bevisforbud skal oppstilles. Et mer hensiktsmessig alternativ enn det Straffeprosesslovutvalget foreslår, er å kopiere bestemmelsen i tvisteloven 22-7. Fordelen med en slik bestemmelse, er at lovgrunnlaget favner såpass vidt at også utilbørlig beviserverv omfattes, at loven markerer at det er et bevisforbud som må begrunnes, og at loven i utgangspunktet overlater til rettspraksis å utvikle 11

nærmere retningslinjer for vurderingen. Lovgivers behov for å gi visse retningslinjer for vurderingen, kan enten tilfredsstilles gjennom å oppstille visse retningslinjer i loven, eller ved å gi visse signaler i proposisjonen. De retningslinjer eller signaler som gis om når et bevisforbud foreligger, bør langt på vei knyttes opp mot andre omstendigheter enn de som fremheves i lovutkastet 8-5. Omstendighetene bør i større grad ha potensiale til å trumfe sannhetsidealet i straffeprosessen. Retningslinjene eller signalene bør for det første fokusere på hvilken type regler eller ideelle interesser som er krenket gjennom bevissikringen. Størst grunn er det til å oppstille et bevisforbud der materielle skranker for bevissikring eller annen informasjonsinnhenting er brutt, ikke minst der det dreier seg om brudd på materielle individrettigheter sikret gjennom Grunnloven eller EMK. Langt mindre grunn er det til å oppstille et bevisforbud når informasjonsinnhentingen er skjedd i strid med legalitetsprinsippet, eller saksbehandlingsregler eller kompetanseregler om bevissikring. For det andre bør det ha betydning om hensynene bak bevissikringsskranken (eller de ideelle interesser som ble krenket) også tilsier at det bør gjelde et bevisforbud. Hvis hensynene (eller interessene) i beskjeden grad medfører at bruk av informasjonen som bevis er betenkelig, er det normalt liten grunn til å oppstille et bevisforbud. For det tredje bør det ha betydning om den ulovlige eller utilbørlige handlemåten ved beviservervet svekker mistenktes rettssikkerhet. Dette vil lett være tilfellet der den sikrede informasjonen, på grunn av den ulovlige eller utilbørlige handlemåten, er blitt mindre etterprøvbar eller lettere kan lede til feilslutninger. 4.3 Opplesning/avspilling av tidligere avgitte forklaringer: skranken i 10-9 (4) Temaet tiltaltes rett til krysseksaminasjon av vitner er behandlet i en rekke avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og Høyesterett, og er viet omfattende oppmerksomhet i juridisk litteratur. I norsk straffeprosess har utfordringen særlig vært å innpasse reguleringen av bevisumiddelbarhetsprinsippet i straffeprosessloven 296 flg. til EMDs praksis i tilknytning til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 3 bokstav d, jf. nr. 1. Straffeprosesslovutvalget forslår å regulere temaet vagt og kortfattet i lovutkastet 10-9 (4) første punktum: «Tidligere avgitt forklaring kan ikke føres etter annet eller tredje ledd dersom det strider mot mistenktes rett til imøtegåelse, jf. 7-1 annet ledd.» Forslaget til lovbestemmelse er for knapt og vagt utformet. Når er det egentlig grunnlag for å si at opplesning eller avspilling av en tidligere avgitt forklaring fra vitnet «strider mot» retten til imøtegåelse etter 7-1 (2)? Er det tilstrekkelig at en opplesning eller avspilling av den tidligere forklaringen er forenlig med retten til krysseksaminasjon etter EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav d, jf. nr. 1, og at det samlet sett er forsvarlig ut fra utredningskravet i 7-1 (1) og utgangspunktet om direkte (umiddelbar) bevisføring i 10-9 (1)? Eller er terskelen for opplesning/avspilling (vesentlig) høyere? Det er også uklart om, og eventuelt hvilken, 12

betydning det har om tiltalte tidligere har fått eksaminere vitnet, om retten har anstrengt seg mye for å få vitnet til å møte, og om vitnet er til stede, men nekter å forklare seg. Bestemmelsen bør presiseres dit hen at skranken bare gjelder der vitnet ikke er til stede under hovedforhandlingen. Situasjonen der vitnet er til stede, men opptrer anonymt, er særskilt regulert i lovutkastet 10-10. Situasjonen der vitnet er til stede, men nekter å forklare seg eller å svare på spørsmål, kan i tilstrekkelig grad reguleres i lovutkastet i 10-9 (3) bokstav b, se nærmere i punkt 4.4. Videre bør det gis nærmere retningslinjer for vurderingen, som gjenspeiler de retningslinjene EMD har oppstilt, særlig i storkammerdommene Al-Khawaja og Tahery mot Storbritannia og Schatschaschwili mot Tyskland fra hhv. 2011 og 2015. En bør omformulere 10-9 (4) første punktum og tilføye en retningslinje for vurderingen i et nytt annet punktum. Første og annet punktum kan utformes slik: «En tidligere avgitt forklaring fra et vitne som ikke møter kan ikke føres som bevis i medhold av annet eller tredje ledd dersom det strider mot mistenktes rett til imøtegåelse. Avgjørelsen av om beviset kan føres skal treffes etter en samlet vurdering av årsaken til at vitnet ikke møter og hvilke anstrengelser som er gjort og bør gjøres for å få vitnet til å møte, hvilken mulighet tiltalte har eller har fått til å imøtegå innholdet i forklaringen, og hvor sentral forklaringen er som bevis i saken.» 4.4 Opplesning/avspilling av tidligere avgitte forklaringer: lovutkastet 10-9 (3) bokstav b og d Lovutkastet 10-9 (3) bokstav b regulerer situasjonen der en forklaring som skal leses opp eller spilles av «omhandler forhold som mistenkte eller vitnet ikke kan eller vil forklare seg om». I en slik situasjon kan forklaringen leses opp eller spilles av så langt dette ikke er uforenlig med skranken i fjerde ledd. Bestemmelsen er uklar i to retninger. For det første er det ikke enkelt å forstå hvorfor «mistenkte» er med i oppregningen. Hvis det siktes til tiltalte selv, er den omstendighet at tiltalte benytter sin rett til taushet om et bestemt tema intet argument for at han eller hun ikke bør ha rett til å krysseksaminere de vitner påtalemyndigheten fører for å belyse bevistemaet. En slik begrensning av retten til krysseksaminasjon må antas å stride mot både tiltaltes vern mot selvinkriminering (rett til taushet) etter EMK artikkel 6 nr. 1 og tiltaltes rett til krysseksaminasjon etter artikkel 6 nr. 3 bokstav d, jf. nr. 1. Hvis det siktes til en medtiltalt, som i forhold til tiltalte reelt sett er et vitne, er det unødvendig og villende å nevne «mistenkte». Her vil fjerde ledd uansett utgjøre en tilstrekkelig skranke. Hvis det siktes til opplesning eller avspilling av mistenktes egen forklaring, er lovutkastet uheldig formulert, og denne delen av forslaget bør heller inkorporeres i bokstav d. Bokstav d kan i så fall formuleres slik (det tilføyde er uthevet): «er avgitt av mistenkte selv og vedkommende ikke kan eller vil forklare seg eller er fraværende uten gyldig grunn.» 13

For det andre er det ikke klart om bokstav b, når det gjelder tidligere forklaringer fra vitner, bare tar sikte på å kodifisere den tolkningen av EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav d, jf. nr. 1, som ble lagt til grunn i Rt. 2003 side 1808, Rt. 2004 side 1719 og Rt. 2004 side 1974, og som ble forutsatt av EMD i saken Kaste og Mathisen mot Norge fra 2006. Hvis målet først og fremst er en kodifisering, kan 10-9 (3) bokstav b med fordel utformes slik: «omhandler forhold som et vitne som er til stede ikke kan eller vil forklare seg om, forutsatt at tiltalte gis anledning til å stille spørsmål til vitnet». 5. Enkelte spørsmål angående varetektsfengsling 5.1 Strafferammekravet i tilknytning til fengslingsgrunnlaget unndragelsesfare Straffeprosesslovutvalget foreslår i lovutkastet 15-1 (2) et strafferammekrav på 2 år når det gjelder varetektsfengsling ved fare for unndragelse. Forslaget innebærer formelt sett en markert skjerping i forhold til strafferammekravet etter den allmenne bestemmelsen om varetektsfengsling i 171 første ledd nr. 1, jf. 184 annet ledd, og en vesentlig endring i forhold til spesialbestemmelsen i 173 annet ledd, jf. 184 annet ledd. Det interessante er imidlertid hvilken reell betydning en slik heving av strafferammekravet kan få. Vil den få betenkelige konsekvenser, ikke minst når det gjelder muligheten til å straffeforfølge personer med liten tilknytning til landet, som begår vinningskriminalitet, arbeidslivskriminalitet mv, og svekke strafferettspleiens preventive virkning? I denne sammenheng må det tas i betraktning at det å igangsette en ordinær utleveringsprosess normalt ikke er aktuelt i mindre alvorlige saker, og at fremtiden for den forenklede europeiske arrestordren (sml. lov nr. 4/2012) i beste fall synes å være høyst usikker. Så vidt jeg kan se har Straffeprosesslovutvalget ikke gått grundig inn på hvilke konsekvenser valget av strafferammekrav kan få for strafferettspleiens preventive virkning. For å få klarhet i de negative konsekvensene av forslaget, må en se på om en endring som foreslått medfører at praktisk viktige straffebud vil falle utenfor hva som kan gi grunnlag for varetektsfengsling. I denne forbindelse må det tas hensyn til at reglene om økt strafferamme ved flere overtredelser (konkurrens) ikke har betydning for strafferammekravet, se straffeloven 79 bokstav a annet punktum. Spørsmålet er om strafferammekravet bør være fengsel i 2 år, 1 år eller 6 måneder. Valget mellom et strafferammekrav på fengsel 1 eller 2 år har betydning for flere praktisk viktige straffebud. De straffebud i straffeloven som særlig har interesse, er 168 (brudd på oppholds- og kontaktforbud), 182 første ledd (opptøyer), 188 (uforsiktig omgang med skytevåpen, sprengstoff mv), 189 (ulovlig bevæpning på offentlig sted), 201 (uberettiget befatning med data, herunder «skimming»), 263 (trusler), 271 (kroppskrenkelse), 351 (skadeverk), 297 (seksuell handling uten samtykke), 306 (avtale om møte for å begå 14

seksuelle overgrep, herunder «grooming»), 374 første punktum (grovt uaktsomt bedrageri) og 380 første punktum (grovt uaktsomt skattesvik). I tillegg har valget betydning for straffebud i spesiallovgivningen. Strafferammen for brudd på vegtrafikkloven er 1 år (vegtrafikkloven 31). Det samme er strafferammen for ordinære brudd på arbeidsmiljøloven, men siden strafferammen økes til fengsel i 3 år ved «særdeles skjerpende omstendigheter» ( 19-1), er den prosessuelle strafferammen alltid 3 år ved brudd på loven. Gjennomgangen viser at et strafferammekrav på 2 år for fengsling ved fare for unndragelse kan få betenkelige konsekvenser for strafferettspleiens preventive virkning. Av den grunn bør strafferammekravet ikke settes høyere enn fengsel i 1 år. Behovet for å sette strafferammekravet så lavt som fengsel i 6 måneder, synes derimot å være begrenset. Hvis strafferammekravet settes til fengsel i 1 år, vil bl.a. straffeloven 156 (hindring av offentlig tjenestemann) og 181 (ordensforstyrrelse) og mindre alvorlige brudd på utlendingsloven ( 108 annet ledd) falle utenfor hva som kan gi grunnlag for fengsling, noe som neppe er betenkelig. Hvorvidt et strafferammekrav på fengsel i 1 år har betydning i relasjon til alkoholloven og tolloven, avhenger av om økningen i strafferammen der det foreligger en «særlig grov» overtredelse ( 10-1 og 16-7) generelt sett medfører at den prosessuelle strafferammen for brudd på loven er fengsel i 2 år. 5.2 Varetektsfengsling ved fare for bevisforspillelse Straffeprosesslovutvalget foreslår at varetektsfengsling på grunn av fare for bevisforspillelse ikke skal kunne skje for en lenger samlet periode enn 3 måneder, se lovutkastet 15-2 (2). Grensen skal være absolutt. Verken sakens alvor, graden av bevisforspillelsesfare, konsekvensene hvis faren realiserer seg eller etterforskingens kompleksitet, skal gi grunnlag for en lenger samlet fengslingstid enn 3 måneder på dette fengslingsgrunnlaget. Forslaget er både stengt og rigid, og går lenger i å begrense fengslingsadgangen enn hva en rimelig avveiing mellom hensynet til mistenkte og straffeforfølingsinteressen tilsier. Samtidig kan det være behov for en innskjerping i forhold til dagens fengslingsregler, både for å sikre at etterforskingen av saken prioriteres tilstrekkelig høyt der mistenkte er fengslet på grunn av bevisforspillelsesfare, og for å hindre at mistenkte fengsles uforholdsmessig lenge der saken er mindre alvorlig. En fornuftig mellomløsning er å åpne for en lenger samlet fengslingstid enn foreslått der særlig tungtveiende etterforskingshensyn tilsier det, og/eller der siktelsen gjelder konkret oppregnede alvorlige overtredelser og/eller en overtredelse med en strafferamme som overstiger f.eks. fengsel i 10 år. Det foreslås ikke egne absolutte tidsgrenser for hvor lenge mistenkte kan undergis straffeprosessuelle restriksjoner ved varetektsfengsling, se lovutkastet 15-12. Bruk av straffeprosessuelle restriksjoner er imidlertid bare aktuelt der fengslingsgrunnlaget er fare for bevisforspillelse, slik at det nevnte forslaget om en lengste samlet fengslingstid på 3 måneder 15

indirekte vil gjelde også for bruk av straffeprosessuelle restriksjoner. Henvisningen i 15-12 (1) første punktum til 15-1 (1) understreker dette. 5.3 Nærmere om isolasjon Hvis det som anbefalt i punkt 5.2 åpnes for en samlet fengslingstid på mer enn 3 måneder ved fare for bevisforspillelse, bør denne adgangen i utgangspunktet også gjelde for bruk av restriksjoner. Når det gjelder total isolasjon, er det imidlertid grunn til å opprettholde en absolutt tidsgrense på 3 måneder. Restriksjonen er så inngripende at strafforfølgningsinteressen bør vike etter 3 måneder. I lovutkastet 15-12 (2) foreslår utvalget at «[i]solasjon» [ ] ikke kan besluttes for lenger enn 2 uker av gangen» og at bruken av isolasjon bare «unntaksvis» kan forlenges. Forslaget er velbegrunnet, men noe uklart utformet. Hvis ordet «isolasjon» i annet ledd tolkes i lys av første ledd, får en inntrykk av at regelen gjelder for alle tiltak som omfattes av første ledd første punktum bokstav d. Bokstav d gir hjemmel for «helt eller delvis» å nekte mistenkte «samvær med andre innsatte». I merknadene til annet ledd fremgår det imidlertid klart at de særlige fristreglene i annet ledd bare gjelder ved bruk av fullstendig isolasjon etter første ledd annet punktum, se utredningen side 605. For å klargjøre virkeområdet for annet ledd, bør bestemmelsen innledes slik: «Isolasjon som beskrevet i første ledd annet punktum kan ikke besluttes for». 6. Enkelte spørsmål angående domstolenes avgjørelser 6.1 Forholdet mellom tiltalebeslutning og dom Flertallet i Straffeprosesslovutvalget (8 medlemmer) foreslår at retten bare skal kunne «dømme for overtredelse av et annet straffebud» enn det tiltalen bygger på «når påtalemyndigheten ikke motsetter seg det», se lovutkastet 32-3 (1) tredje punktum. Forslaget er svakt begrunnet, og er uklart når det ses i sammenheng med lovutkastet i 32-3 (2) annet punktum. Begrunnelsen for flertallets forslag ligger i utvalgets prinsipielle syn på anklageprinsippet. Et samlet utvalg fremholder at det «er grunn til å stille spørsmål ved om gjeldende identitetslære etter straffeprosessloven 38 på en tilfredsstillende måte ivaretar hensynene som ligger til grunn for anklageprinsippet» (side 397). Forslaget i 32-3 (2) annet punktum er flertallets forsøk på å styrke anklageprinsippet, når det gjelder rettens kompetanse til å fravike tiltalen. Flertallets forslag går lenger i å begrense rettens kompetanse enn hva som følger av disposisjonsprinsippet i sivile saker. Etter tvisteloven 11-3 første punktum skal retten «innen de rammer som følger av 11-2 første ledd, av eget tiltak anvende gjeldende rettsregler». Bestemmelsen innebærer at retten har kompetanse (og plikt) til å anvende de rettsregler som den mener innebærer korrekt rettsanvendelse, så lenge den holder seg innenfor partenes 16

påstander og påstandsgrunnlag. Det samme følger i det vesentlige av Straffeprosesslovutvalgets lovutkast i 32-5 (1) første punktum når det sammenholdes med 32-3 (1) annet punktum og (2) første og annet punktum. Den foreslåtte skranken i 32-3 (1) tredje punktum kommer inn som en ytterligere begrensning i rettens kompetanse. Flertallet i utvalget gir ingen god begrunnelse for hvorfor rettens kompetanse til å bygge avgjørelsen på korrekt juss formelt sett bør være snevrere i straffesaker enn i dispositive sivile saker. En god begrunnelse for dette er det neppe mulig å gi. Det kan også argumenteres for at flertallets forslag reelt sett innebærer en svekkelse av anklageprinsippet. Dels synes flertallet å forutsette at retten skal kunne ta initiativ til enhver subsumsjonsendring, så lenge den ikke går lenger i å bygge på rettsfakta som ikke er nevnt i tiltalen enn hva som er forenlig med lovutkastet 32-3 (2) annet punktum. Årsaken er at flertallet kan forstås slik at 32-3 (2) annet punktum utelukkende regulerer rettens forhold til det faktiske grunnlaget for tiltalen. I dag utgjør både interesselæren og den helhetsvurderingen Høyesterett gav anvisning på i Rt. 2011 side 172, en skranke for hvilke subsumsjonsendringer retten kan foreta. Dels er en vetorett for påtalemyndigheten reelt sett en formalitet. Slik forslaget er formulert, er det ikke et vilkår at påtalemyndigheten er enig i subsumsjonsendringen, typisk ved at den legger subsumsjonen til grunn i sin påstand. Bare i ekstraordinære tilfeller vil det være aktuelt for påtalemyndigheten å motsette seg at retten bygger på den subsumsjon retten mener er korrekt. Vetoretten vil derfor reelt sett fungere som et krav om kontradiksjon overfor påtalemyndigheten. Et krav om kontradiksjon følger i dag av straffeprosessloven 38 tredje ledd, og videreføres gjennom lovutkastet 32-5 (2). For øvrig skaper flertallets forslag uklarhet med hensyn hva lovutkastet 32-3 (2) annet punktum egentlig regulerer. Regulerer annet ledd annet punktum bare rettens forhold til det faktiske grunnlaget for tiltalen, eller har forslaget også betydning for rettens forhold til det rettslige grunnlaget for tiltalen? Ordet «forhold» i straffeprosessloven 38 første ledd første punktum og annet ledd første punktum tolkes slik at både det faktiske og det rettslige grunnlaget for tiltalen begrenser rettens kompetanse. Mindretallet i Straffeprosesslovutvalget synes åpenbart å basere seg på at ordet «forhold» i 32-3 (2) annet punktum skal tolkes på samme måte. Flertallet kan derimot forstås slik at forslaget bare regulerer rettens forhold til det faktiske grunnlaget, mens rettens forhold til det rettslige grunnlaget utelukkende reguleres av 32-3 (1) tredje punktum. Se nærmere Ørnulf Øyen, Det straffbare «forhold»: EMDs tilnærming, Høyesteretts kursendring og forslagene til Straffeprosesslovutvalget, Tidsskrift for strafferett 2017 side 89 flg. (på side 98 til 100). På denne bakgrunn bør flertallets forslag i 32-3 (1) tredje punktum ikke følges opp. I tillegg er det viktig at en i det videre lovarbeidet presisere om lovutkastet 32-3 (2) annet punktum 17

tar sikte på å justere den identitetslæren som rettspraksis har utviklet i tilknytning til straffeprosessloven 38 første ledd første punktum og annet ledd første punktum, og i så fall på hvilken måte. 6.2 Forholdet mellom en siktelse og rettens avgjørelse Etter lovutkastet 32-3 (1) første punktum kan retten bare avgjøre «krav som er reist av partene». Første ledd annet punktum oppstiller en hovedregel om at rettens avgjørelse må ligge «innenfor rammen av partenes påstander». Første og annet punktum gjelder både når straffekravet avgjøres og ved behandlingen av enkeltstående rettergangsskritt (f.eks. saker om bruk av tvangsmidler), se utredningen side 604 (merknadene til ordet «krav» i første punktum). I tillegg fastsetter lovutkastet 32-2 (2) første punktum at retten til «skade for mistenkte» bare kan «bygge på et faktisk grunnlag som er påberopt». Også denne bestemmelsen gjelder både når straffekravet skal avgjøres og ved behandlingen av enkeltstående rettergangsskritt. Det er positivt at Straffeprosesslovutvalget på et generelt grunnlag foreslår å lovfeste sentrale sider av anklage, disposisjons- og forhandlingsprinsippet. Forslagene i 32-3 (1) første og annet punktum og (2) første punktum er også formulert på en god måte. Ovenfor i punkt 6.1 er lovutkastene i 32-3 (1) tredje punktum og (2) annet punktum omtalt. Forslagene oppstiller særlige skranker når det gjelder tiltalebeslutninger. Hvis forslaget i 32-3 (1) tredje punktum mot formodning følges opp, kan det reises spørsmål om bestemmelsen bør ha et videre virkeområde enn foreslått. Virkeområdet er avgrenset til å gjelde rettens forhold til det rettslige grunnlaget for en tiltalebeslutning, jf. formuleringene «dømme for» og «etter tiltalen». Bør retten i større grad være bundet av påtalemyndighetens subsumsjon når den tar stilling til om tiltalte er skyldig etter en tiltale, enn når retten f.eks. i en sak om bruk av tvangsmidler tar stilling til om mistankekravet er oppfylt i forhold til siktelsen? Så vidt jeg kan se har Straffeprosesslovutvalget ikke begrunnet det snevre virkeområdet for 32-3 (1) tredje punktum, og det foreligger neppe avgjørende argumenter for å operere med et så snevert virkeområde for bestemmelsen som foreslått. En mulighet er å innplassere bestemmelsen i 32-5 om det rettslige grunnlaget for rettens avgjørelse, og formulere skranken slik: «Retten kan bare bygge avgjørelsen på et annet straffebud enn straffebudet nevnt i siktelsen eller tiltalen når påtalemyndigheten ikke motsetter seg det.» Virkeområdet til lovutkastet 32-3 (2) annet ledd annet punktum er avgrenset gjennom formuleringene «ved avgjørelsen av skyldspørsmålet» og «beskrevet i tiltalen». På samme måte som ovenfor kan det reises spørsmål om det snevre virkeområdet for bestemmelsen er godt begrunnet. Er det noen grunn til at retten i større grad skal være bundet av det straffbare «forhold» som er angitt i en tiltalebeslutning, enn i en siktelse? Det er her grunn til å minne om at rettspraksis har lagt til grunn at straffeprosessloven 38 første ledd første punktum må 18