Terje Tvedt Nilen historienes elv
2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-03-29372-6 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Jeg ser det er hendt meg det som skjer med bokruller når de kleber seg sammen etter å ha ligget lenge: Det gjelder å vikle opp hukommelsen og iblant riste ut alt som har lagret seg der. Seneca (d.y.)
Innledning Mosaikken utenfor Roma I fjerde etasje i et beskjedent arkeologisk museum omtrent 35 kilometer utenfor Roma finner man den verdensberømte Nil-mosaikken. Den er 2000 år gammel, nesten seks meter bred og over fire meter høy, og skildrer fargerikt og fra flere synsvinkler elven og livet langs den. Øverst gjengis afrikanske motiver, og ved utløpet gjenskapes Middelhavs-scener. Det usedvanlig fargerike og klare mønsteret er lagd av malte steiner festet med en slags mørtel, men det originale med mosaikken i Palestrina, det som gjør den til en del av kunsthistorien, er at elven og folkelivet er gjengitt med et helt moderne perspektiv, som om kunstneren så Nilen fra et fly. Kunstverket er også en uhyre talende historisk kilde; det understreker elvens tidløshet som samfunns livsåre og sentrum, og det viser at Middelhavet tar imot et kontinents historie skrevet i vann. Mosaikken avbilder Nilens sentrale plass i menneskenes liv, men uttrykker også hvordan elven har vært en del av Europas kulturelle og religiøse historie. Den minner oss om en fjern fortid da Nilen ble dyrket som hellig, ikke bare av prester i storslåtte templer langs elven i Egypt, men også i Europa. Kunstverket stammer fra en epoke da Nil- eller Isis-kulten spredte seg fra
Egypt og inn i den hellenske og romerske verden. Kulten var en ny, selvstendig religion en mysteriereligion som handlet om død og oppstandelse, og som kretset om storslåtte prosesjoner og ritualer hvor Nilvannet var i sentrum. I British Museum i London står en av mange statuer av Isis, fruktbarhetsgudinnen. I venstre hånd holder hun en krukke med hellig Nil-vann, selve middelet som kunne bringe frelse. For to tusen år siden var det ikke uvanlig å se troende bære slike krukker med Nilvann over sletter og opp gjennom dalfører nord for Middelhavet, og det er en dyp historisk forbindelse mellom krukkene med Nil-vann og de senere døpefontene i Europas kirker. 1 Kunstverket ble lagd noen hundre år før denne Nil- og Isis-kulten ble en virkelig seriøs konkurrent til kristendommen, den nye religionen som hadde spredt seg fra Midtøsten. Dyrkingen av Nilen og dens guder fortsatte langt inn i den kristne æra, og det var tilhengere av Isis som lynsjet evangelisten Markus da han led martyrdøden i Alexandria en påske noen tiår etter Jesu død; han ble dratt gjennom gatene med et rep rundt halsen før han ble halshugget. Først da kristendommen ble statsreligion i Romerriket, ble kulten rundt Isis og Nilen knust. Fremfor å være arnestedet for en ekspansiv mysteriereligion ble Nildeltaet i stedet nå et sentrum for den tidlige kristendom. Nil-mosaikken utenfor Roma representerer en lang linje i historien som senere skiller og grenser trukket mellom kontinenter og nasjoner har gjort utydelig. Selv elvens navn er knyttet til Europa via den greske dikteren Hesiod, som levde mellom 700 og 600 f.kr., da Egypt, deltaet og Hellas var deler av en felles Middelhavskultur. Hesiod kalte elven Neilos, siden tallverdien til
disse greske bokstavene blir 365 det vil si alt som for å understreke at elven da ble oppfattet som alt. Mosaikken minner oss om at det var i elvens nærhet at mennesket først reiste seg opp, vandret ut av Afrika og befolket kloden, at noen av de tidligste jordbrukssamfunn vi kjenner ble utviklet på dens bredder, og at den mest imponerende og mektige av alle oldtidssivilisasjoner kunne oppstå takket være elven. Mosaikken er en topografisk skildring av en religiøs seremoni, men må også tolkes som en feiring av Nilen som en del av Middelhavs-kulturen. Mosaikken utstråler den samme fascinasjon for elven som den romerske keiser Cæsar må ha hatt, siden det er sagt om ham at han ville gi fra seg Egypt umiddelbart om bare noen kunne fortelle ham hvor elvens kilder var. Hvor kom alt dette vannet fra, som hver sommer akkurat når det var på det varmeste og tørreste i Egypt flommet ut av den brennhete ørkenen og skapte et av de mest fruktbare områdene i verden? Helt fram til europeisk seinmiddelalder var elvens gåte omhyllet av fantasifulle mytiske forestillinger; i litteraturen ble den skildret som om den rant både fra Paradis og over en trapp av gullsteiner. Nilen ble lenge oppfattet som det guddommeliges manifestasjon. En av det 14. århundrets store kronikører, Jean de Joinville, sammenfattet den herskende troen i sin Histoire de Saint Louis, utgitt mellom 1305 og 1309: «Ingen vet hvordan alt dette vannet oppstår, med mindre det er av Guds vilje.» 2 Etter opplysningstidens triumf i Europa oppsto en annerledes og mer vitenskapsbasert Nil-romantikk. Utover på 1800-tallet var det få geografiske spørsmål som ble mer diskutert enn hvor Nilens kilder lå. Nilvassdraget ble for 150 år siden arena for en av de
mest sagnomsuste viten-skapelige kartlegginger av verden, da eventyrere og oppdagere som Henry Morton Stanley, David Livingstone, John Hanning Speke, den mer ukjente, men rike nederlandske kvinnen Alexandrine Tinné og en norsk langdistansekonge jaktet på elvens kilder. Historien om hvordan Nilen fra begynnelsen av 1800-tallet ble kartlagt av europeiske geografer, oppdagelsesreisende, hydrologer og britiske vannplanleggere er en historie om kolonial erobring og om den moderne vitenskapens triumftog gjennom Afrika. Men den elven som mosaikken fanget, fastfrosset, som i et 2000 år gammelt glimt, har siden, hvert eneste sekund, dag etter dag og i generasjon etter generasjon, sildret stille gjennom utilgjengelige urskoger dit sollyset aldri når, styrtet brølende ned vulkanske høyfjell, stanget seg ut av gigantiske innlandshav, krysset verdens største sump og snodd seg lenger enn noen annen elv gjennom en av de tørreste ørkener på kloden, på vei fra det indre av Afrika. Elvens bestandige geografi og vannets pulserende rytme har fortsatt å skape betingelser for samfunns utvikling og endring, og vært et vedvarende objekt for mytedanning og maktkamper. Da mosaikken ble skapt, hadde allerede perserne, Aleksander den store og Cæsar med sine tropper underlagt seg Nildeltaet et av verdens mest fruktbare områder. Senere erobret araberne Nilen. Korsfarerne kom hit. Napoleon red i spissen for sin hær opp deltaet for å utkjempe «Slaget om pyramidene». Med Kairo som akse etablerte britene sitt Nil-imperium fra Middelhavet til elvens kilder i hjertet av Afrika, og hele Nilen kom for første og eneste gang i historien under én makt, Londons. Vassdragets innbyggere har siden 600-tallet stått i sentrum for kampen mellom islam og kristendommen i