20 landskamper Sven Gunderson Fødselsdato/-sted 1. første: siste: 1966 mot Island 1971 mot Sverige jr. mars 1949 i Oslo Høyde / vekt 183 cm / 78 kg Oppvekststed/kommune Nesbru i Asker Klubber Asker 65-69, 74-75, NTHI 69-74 Utdannelse/ yrke Siv.ing. fra NTH teknisk sjef, konsulent Hvorfor basketball Jeg ble invitert av min bestekompis som hadde en storebror som spilte basketball, til å bli med på en trening på den nye Torstad undomssskole. Her var det større gymsal enn de standard gymsalene som var vanlig på alle skoler på 60-tallet, og kurvene var montert noe ut fra kortveggen. Et eksempel på uegnede lokaler var Ris Gymnas (videregående skole) hvor mormonerne arrangerte turnering med ribbevegg og radiatorer nærmest inne på banen og hvor kurv og plate var skrudd direkte i kortveggen. Storebroren til bestekompissen, Kjell Baltzersen, hadde sammen med entusiaster som Per Hågå, Arne Rolland, Petter Dae Slipher, Knut Møgedal og Per Erik Knutsen mfl. i 1964 stiftet Asker Basketball Club (med den greie forkortelsen ABC!). Noen av disse hadde vært AFS-studenter og var blitt basketballspillere der borte. Dette gav mersmak og siden gårdsplassen hjemme var asfaltert, satte vi opp basketkurv der. Fatter laget kurv på jobben, mutter bidro med et handlenett og jeg bygde stativ som var i riktig høyde og drøye meteren utenfor garasjeporten, slik at lay-up kunne gjøres uten fare for varige men. Dette ble samlingspunkt daglig etter skoletid for vennegjengen, hvor også storebror Baltzersen ble overtalt til å bli med noen ganger. Om sommeren trente vi utendørs hvor det etter hvert kom basketstativer på de nye ungdomsskolene - i tillegg til Asker gymnas, som var arnestedet for ABC. I selve sesongen hadde vi Torstad ungdomsskole like i nærheten, med sin ekstra store og fine gymsal en gang i uken i tillegg til små gymsaler. Jeg fikk være med de litt eldre gutta på klubblaget for alvor fra høsten 1965. Det gikk jo såpass bra at jeg ble med som nest yngstemann på det aller første landslaget allerede våren etter. Andre idretter Fotball og ishockey var idrettene som det var naturlig å begynne med for oss i Nesbrutraktene, siden de var på programmet til det lokale idretslaget Holmen IF. I tillegg samlet vi sammen endel venner når vi skulle spille østlandsmesterskap i håndball i undomsklubbregi. Det var stor stas å representere Holmen IF tre sesonger på kretslaget for guttelag som spilte "puck på TV". Etter hvert skiftet jeg klubber til Asker i fotball og til Jar i ishockey for å få større sportslig utbytte. Det resulterte i at vi i fotball gjorde det rimelig godt i øverste serienivå for aldersbestemte klasser og i to juniorlandskamper i ishockey.
Spilleforståelsen og hvordan et lag må fungere som en gruppe for å ut maks, er det viktigste som jeg tok med meg fra disse idrettene. Aktiv periode Jeg spilte for Asker (hvor jeg også var trener og formann i klubben etter hvert) fra 1965 til jeg begynte på NTH høsten 1969. Der ble det 4 sesonger for NTHI, før jeg avsluttet med én sesong for Asker 1974-75. Bærum BBK til døren i serien året før. Og i åpningsturneringen i Nadderudhallen slo vi et meget overrasket Bærum-lag i finalen 77-66. Da var det stas å være ny starting point guard for studentlaget fra Trondheim! Spilleregenskaper og trening Ballfølelse og blikk for spillet er vel de egenskapene som gjorde at jeg fremhevet meg og mye av dette er vel medfødt, vil jeg tro. Jeg likte meg best som point guard (playmaker), hvor det var min oppgave å styre spillet i den grad norske basketspillere lar seg styre, da. Treningsmengdene ble styrt av tilgang på halltid når det var slutt på å trene utendørs på uformell måte. Den første tiden i Asker hadde vi trening maks to ganger i uken og da vesentlig i små gymnastikkhaller. I Trondheim disponerte vi idrettsbygget 3 ganger i uken, så her utviklet jeg meg vel mest som basketspiller også fordi jeg da for første gang i karrieren fikk en klubbtrener som først og fremst var trener. Landslaget forberedte seg egentlig ganske godt, både med noen samlinger og kamper. Det var vel ikke forberedelsene som gjorde at vi kom til kort vi var rett og slett nybegynnere dvs første generasjons basketspillere og Norge et U-land i basketball sammenliknet med de andre nordiske landene. Klassisk layup fra Sven våren 69 mot NTHI sesongen før han ble medspiller med Trond Kongsrud (4) og Tore Vik (15) Resultatmessig var NTHI-tiden den beste. Vi ble nr. 2 i 1. divisjon både i 69-70 og 70-71, og fikk også sølv i NM i 1970. NTHI reiste også en del over Kjølen for matching i Østersund og Sundsvall, og det var minnerike turer både basketballmessig og på andre måter (!). Det aller morsomste var nok likevel seieren i CocaColaCup høsten 1969. Jeg var den eneste forsterkningen på et NTHI-lag som hadde fulgt Medspillere og motstandere Som nevnt var de spillerne vi møtte i Nordisk mesterskap mange divisjoner bedre enn oss, og særlig den finske point guarden Jorma Pilkevaara imponerte meg med sitt overblikk, pasninger og hurtighet. Han fortalte at han hadde en kurv utenfor hjemmet hvor han hadde faste plasser han skjøt fra daglig, selv på vinteren når det var minus 20 grader og han måtte måke fra skuddplassene sine. Finnene hadde likevel et avslappet forhold til idretten, de tok seg ikke så høytidelig og hadde tid til nattlige utskeielser selv under mesterskapet. Svenskene derimot kom til København i 1966 fast bestemt på å bli nordiske mestre, og
gikk og la seg kl 10 hver kveld, selv på bli-kjent-banketten første dagen, hvor alle untatt svenskene hadde pyntet seg (med jakke og slips, må vite). Jeg synes det derfor var fint at finnene vant mesterskapet. Siden jeg spilte på landslaget spilte jeg jo sammen med de presumptivt beste spillerne i Norge. Pål Vik var vel den som hadde det største potensialet, med høyde og spenst som gjorde han til en forward på den tiden, samtidig som han hadde koordinasjon og bevegelighet som oss litt lavere. Like klassisk layup fra Sven et år senere - nå i NTHI-drakt - mot Sandvika i Nadderudhallen Ellers var tiden i Trondheim den hvor jeg utviklet meg mest og hadde følelsen av at vi hadde et komplett lag med spillere blant de beste i norge på alle plasser i startfemmeren (Knut Myhre, Trond Kongsrud, Tore Vik og Jostein Mundal, samt islendingen Vidar Olafsson). Da jeg kom tilbake til Asker hadde det dukket opp en ny guard, nemlig Are Larsen. Hva han kunne fått ut av sitt sjeldne talent hvis han hadde valgt å satse videre, ville vært moro å se. Trenere/coacher Den første seongen i Asker hadde vi en NATO-amerikaner til trener, men hans største bidrag til min basketutvikling var så vidt jeg husker avslutningsgrillfesten på våren. Ellers ble treningene i Asker ledet av de som hadde vært over there - og unge Gunderson. Jeg prøvde å lære videre det jeg plukket opp på landslagssamlinger. Også på NTHI var det spillerne som organiserte treningen (Vik/Myhre) helt til Sami Shelbaya dukket opp høsten 1970. Han var midt i tredveårene og hadde spilt masse landskamper for Egypt, og hadde i tillegg coach-erfaring. Han bidro også litt som spiller i de viktigste kampene, men var stort sett trener. Høydepunkter Som ganske fersk spiller var det gjevt å bli tatt ut på det første landslaget som spilte offisielle landskamper, da gymlæreren kom og gratulerte med uttaket. Vi kom imidlertid fort ned på jorden igjen da vi spilte mot de andre nordiske landene, som jo som nevnt var noen divisjoner bedre enn oss. Et typisk eksempel på hvordan jeg følte det (opp som en tiger og ned som en skinnfell), var en episode fra en landskamp mot Danmark som ble vist i dansk TV/ sportsnyhetene. Der dribler jeg kjekt av en danske ved å sprette ballen mellom bena på han for deretter å bli doublet opp idet jeg passerer midtlinjen slik at jeg ikke får spilt fra meg ballen, samtidig som kommentatoren forteller hvor mye danskene vant. Når det gjelder klubblaget har jeg vel allerede nevt dette med seier i åpningscupen (Coca Cola Cup) og de to andreplassene i serien for NTHI. For egen del er vel min beste enkeltkamp mot Østersund i en treningskamp. Etter 4 timer med tre i baksetet av en folkevogn - med Per A. Numme på 207cm i det ene forsetet - spilte vi mot Østersund, som ble anført av en god importert amerikaner. Jeg greide å nøytalisere han
rimelig bra i mann-til-mannforsvaret vi spilte, og jeg traff vel på 13 av 13 forsøk før jeg ble tatt av banen ca 5 minutter før slutt. Vi vant lørdagskampen. Det var imidlertid "bankett" med dans på kvelden, som vi vel også vant. I alle fall synes jeg at jeg vant den, da jeg danset hele kvelden med en meget presentabel dame fra sekretariatet, noe som medførte lite søvn før neste kamp. I tillegg hadde Numme med seg ildvann på halvannen liters colaflaske, men jeg tror ikke dette dopingmiddelet, som forøvrig var klarert av svenske tollmyndigheter, gav noen positiv virkning i søndagskampen. Den tapte vi klart! sjanser i en omkamp, vel å merke med andre dommere og eller medspillere som ikke mistet hodet pga "håpløs" dømming. Lærdommen er vel at man overlever slike ting uten andre varige men enn dem man eventuelt påfører seg selv. Livet går videre for resten av verden som om ingenting har hendt. Men det er fortsatt surt å minnes Skuffelser Min største blemme for egen del inntraff i Nordisk mesterskap på Island i påsken 1968. Laget var meget tynt da vi måtte betale turen selv, i tillegg til at Harald Sommerfeldt hadde meldt avbud (skulle lese til artium) og Pål Vik stilte i gips og krykker. De andre Nordiske lagene var da om mulig enda mer overlegne enn vanlig. Jeg hadde imidlertid klart å snappe ballen i forsvar og rushet opp mot en lay up. Jeg tror ikke motstanderen gadd å løpe etter for å prøve å hindre s scoring, men jeg snudde meg for å se om jeg ble forfulgt. Da presterte jeg å drible ballen på min egen fot slik at den spratt ut over kortlinjen. Jeg hørte bare et stille " å nei" sukk/ stønn fra tilskuerne i den store idrettshallen i Reykjavik. Da skulle jeg gitt mye for et "sort hull" i parketten. Fra klubblagene fremstår to serieavslutninger for NTHI som betydelige nedturer. I 69-70 slo vi Bærum klart i hjemmekampen vår (71-54). Men vi tapte bortekampen med knappe 2 poeng. Da tilsa reglene omkamp. Vi presterte å tape også denne - med bare 3 poeng. Svært begredelig. Sesongen etter slo vi Sandvika hjemme med 5 poeng, men tapte i Nadderudhallen med 8 poeng. Nå hadde kretsen endret reglene. Nå telte bare målforskjellen, og det ble ikke snakk om omkamp. Året før ville vi altså vært mestere på målforskjellen. Nå burde vi hatt store Sandvikaspillerne Arne Fagerlie (bak) og Stein Reegård rekker ikke helt opp til Sven og NTHI denne gangen heller.
Skader Vi likte godt å være kule karer i Converse-sko (grønne lave direkte importert fra USA til Trondheim før netthandelens tid - av Tore Vik, selvfølgelig), men ser vel i ettertid at de ikke var spesielt egnet til å ta støyten over tid. Det har derimot min rygg prøvd å gjøre, og den har tålt det litt dårlig, dessverre. I dag kan den vel best kalles lettere nedslitt, og jeg må være forsiktig med diverse øvelser jeg ellers gjerne kunne tenkt meg å utføre. Utbytte Jeg trente og spilte fordi det var gøy, uten store fremtidige mål eller ambisjoner. Det sosiale og kameratskapet var og er for meg en vesentlig del av gleden ved å drive lag-idrett. Vi på de lagene jeg spilte på ble godt kjent gjennom tiden i idrettsgarderober og på banen. I NTHI ble jo det sosiale også en viktig del av konseptet vi la oss ekstra i selen for å ta godt imot Oslo-lagene når de først kom nordover. Og da var selvsagt Studentersamfundet stedet. Vi vant de fleste hjemmekampene på lørdagen, men garantert treningskampen dagen etter, hvis Oslo-laget orket å stille opp. Jeg vil absolutt anbefale andre å satse på lagidretter, selv om de nok i dag må legge ned vesentlig mer målrettet trening enn det jeg gjorde for å nå like langt sportslig. Men som sagt - veien var hovedmålet for meg! Etter aktiv periode Etter min siste sesong i Asker prøvde jeg med litt trimbasket i Eikeli sammen med bl.a. Jostein Mundal, men måtte legge basketballen på hyllen pga ryggen. Så trimmen har fortsatt i andre former f.eks. med veteranhockey. Det er til og med blitt NM-tittel for old boys i Frisk Asker i tillegg til de jevnlige treffene i NTHIs hockeygruppe. Vi møtes hvert år det er Studenter-Uke for å spille mot Rosenborg, som vi slo for 30 år siden. Det betyr ingenting om det ikke skulle være is nord for Dovre vi stiller uansett! Sven tilbake i Asker-drakten og i Askers nye storstue Bondihallen høsten 75 Utenfor banen Sivilingeniører kan brukes til så mangt, og de seneste årene har jeg jobbet i Aker Solutions med off-shoreprosjekter. Før dette har jeg hatt lederjobber på ulike nivåer i produksjonsbedrifter. Jeg har brukt i min CV min erfaring som spiller og trener til å poengtere mine lederegenskaper og evnen til å bygge et godt team. På grunn av at jeg ikke selv kunne spille basketball har jeg ikke fortsatt med dommer- eller
treningsverv innenfor denne sporten, men gjennom oppfølgingen av mine barn har jeg hatt en del treneroppgaver i ishockey, deriblant for guttelagsnivået Holmen I.F. og for Frisks damelag i 1. div. Neste generasjon Ingen av mine tre barn har falt for basketball på samme måte som meg. Dette er kanskje fordi jeg ikke var i basketmiljøet da de vokste opp. at man er født inn i miljøet. Dette kan gjøres ved at treningsmuligheter for alle blir lagt opp slik at de blir kjent med spillet i småskolen og med basketens særtrekk - som mange scoringer, jevnt og spennende hele tiden og at enkeltspillere med særlige talenter for spillet fremhever seg. Dette krever selvsagt mange ressurser som halltid og kompetente instruktører, men jeg tror at utvalget som toppen (landslagene) skal kunne rekrutteres fra må bli bredere enn i dag. Norsk basketball før og nå Ingen tvil om at spillerne er blitt mye bedre enn hva vi klarte. Det kan ha flere årsaker, men det skyldes blant annet at det har vært ildsjeler som la til rette for andre uten å tenke på egen sportslig karriere. Jeg vil her nevne folk sentralt som Lars Rivenes og Per Disen på den organisatoriske siden og Stein Evju og Knut Myhre på dommersiden. Lokalt i Asker la etter min mening Robert Stenvik, Reidar Skorpen og brødrene Stien med sitt organisasjons- og trenerarbeid, grunnlaget for hva Asker Aliens (gamle ABC) er i dag. Denne gjengen innførte det som nå gjelder i alle idretter, nemlig at ikke bare de sportslige prestasjonene skal ligge til grunn for laguttaket, men også innstillingen og holdningen til å ta trening på alvor og utnytte sitt potensiale fullt ut. Slik innstilling hos enkeltspillerne er vel også en grunn till at dagens landslag er på et høyere nivå enn det vi var. Jeg lar meg derfor imponere av våre landslag i aldersbestemte klasser, som absolutt spiser kirsebær i Europa. For å få basketball ytterligere et par nivåer høyere i Norge må det etter min mening legges til rette slik at basketball velges av balltalenter som første idrett fremfor fotball og håndball - uten Einar Stang tegnet den unge Askerspilleren Sven i Blinderhallen 1968 "Det sosiale og kameratskapet var og er for meg en vesentlig del av gleden ved å drive lagidrett."
This document was created with Win2PDF available at http://www.win2pdf.com. The unregistered version of Win2PDF is for evaluation or non-commercial use only.