Ramme 8 1. Kvinners etternavn i ekteskap, kort

8 Etternavn for par Overblikk Skikken med at kvinner får mannens når de gifter seg, er kjent fra rundt år 1800 i høyere sosiale lag. I byene kom skikken litt etter litt i bruk for bredere lag fra siste halvdelen av 1800-tallet. For hele befolkninga ble krav om dette innført fra 1923, da alle i landet skulle ha felles fast for hele familien.. Det var altså først da kravet om at kvinner skulle ha mannens, ble innført på landsbygda. Senere har lovkravet først blitt oppmjuka, først fra 1949, og dernest oppheva fra 1980. Siden 1970-åra har det skjedd ei stor omvelting i hvilket kvinner velger i parforhold. I 1970-åra beholdt under 10 prosent av kvinner i faste familieforhold et sitt. De øvrige tok over ektemannens. Nå rundt 2016 beholder rundt 60 prosent av alle kvinner et sitt når de etablerer seg som familie. En viktig grunn til den endringa er at halvparten er faste isteden for gifte. Samboere skifter sjelden. Det har dermed skjedd ei stor omveltning for kvinners de siste tre tiåra. Det har også skjedd store endringer med mellomnavnsbruken på den måten at halvparten av dem som tar over ektemannens, beholder sitt tidlere som mellomnavn. For øvrig tar et par prosent av mennene konas eller ns. Kvinners i ekteskap, kort Skikken med å ta ektemannens er forholdsvis ny I overklassen på 1800-tallet Blant innflyttere til byene fra slutten av 1800-tallet. For alle gradvis innført med navneloven fra 1923 Ramme 8 1. Kvinners i ekteskap, kort Lovregler om kvinners, alle tider Tidlig 1900-tall: Uklart juridisk om kvinner måtte ha mannens (*) 1923: Lovfesta at kvinner skulle ha ektemannens 1949. Kvinner igjen rett til å bruke sine fra før ekteskapet. Yrkeskarriere gjorde at de kunne trenge å beholde et. Senere har likestilling ført til nye endringer, bl.a. - 1979: ektefeller kan velge konas som felles navn - 2003: begge ektefeller kan få doble sammensatt av begges navn, og jenter/ kvinner kan få med mors eller fars fornavn og endinga - datter. - (bygger på Utne 2002b, s. 6, pkt. 2; og s. 13, pkt. 5) (*) Note: Utne 2002b, s. 11 12; Lundh 1924, s. 22 23 Ramme 8 2. Lovregler om kvinners, alle tider (jf. bl.a. ramme 8 5#) 8.1 Felles, en ny skikk på 1800-tallet På landsbygda hadde de fleste kvinner og menn til daglig tilnavn fram til innføring av faste for alle med navneloven i 1923, som omtalt tidligere. I kirkebøker og i andre Ivar Utne 17.08.2016 22:18 <Etternavnshistorie_juni2016> Side 121

offentlige dokumenter ble både menn og kvinner ført opp med sine primærpatronym hele livet. Brita Sjursdatter var datter av Sjur Monsen, for eksempel. Busted til enhver tid ble gjerne ført i tillegg som adresse og ikke som. Faddere ble til ut på 1800-tallet ofte ført med fornavn og busted, som var navnekombinasjonen som folk ofte ble omtalt med (jf. omtalen av tilnavn tidligere). Preste- og godseierfamilier på landet fulgte byskikken med felles fra 1800-tallet. Rundt år 1800 i byene var det vanlig at kvinner med faste, ikke skifta. Som omtalt tidligere var dette ei tid da bare en liten del av befolkninga hadde faste. I de fleste landa i Europa hadde den samme overgangen til felles gått for seg allerede på 1600- og 1700-tallet. I de norske byene kom skikken med felles for mann og kone i bruk for de brede lag ut over 1800-tallet. Det ble også oppfatta som gjeldende juss, vist i ramme 8 4#. Kvinners før 1923 Fra gammelt av: De fleste kvinner hadde offisielt patronym og ble kalt etter bosted Borgerskapets kvinner hadde samme hele livet til ut på 1800-tallet, dvs. farens Overgangsformer for patronym med sen-ending, også i kirkebøker: Andre halvdel av 1800-tallet, først i byene; etter dansk mønster (jf. Søndergaard [2000], s. 30 32) Ramme 8 3. Kvinners før 1923 Konas status i ekteskapet på 1800-tallet Den mest brukte læreboka om familierett i siste halvdelen av 1800-tallet gjør klart hva som er konenes status i ekteskapet: Med Hensyn til den Stilling, som Enhver af dem paa sin Side indtager, maa først og fremst udhæves den følgerige Sætning, at Konen ved Ægteskabet indordnes under Manden, der bliver hendes B e s k y t t e r og V æ r g e, [...], hvis N a v n hun antager, hvis R a n g og S t a n d hun erholder [...], og hvis Villie hun inden visse Grændser blir underkastet. (P.J. Collett: Den Norske Familieret, 1859, s. 132.; tilsvarende innhold i Collett 1885, s. 133, begge med henvisninger videre) Ramme 8 4. Konas status i ekteskapet på 1800-tallet I Norge før 1923 har vi sett at, eller "slektsnavn" som det ble kalt fram til begynnelsen av 2003, var det noe som langt fra alle hadde. Helst var det noe for overklassen og deler av befolkninga i byene. Der kunne fru Wilhelmine Meyer dele med ektemannen Fredrik Meyer, og Anna Olsen hadde samme som Jens Olsen, som hun var gift med. Den opphavlige overklasseskikken med at mannens skulle bli felles i familien, ble vurdert som "naturlig og hensiktsmessig" av flertallet på Stortinget da det behandla navneloven som gjaldt fra 1923 (se sitat i ramme 8 6# "Verken naturlig eller Ivar Utne 17.08.2016 22:18 <Etternavnshistorie_juni2016> Side 122

hensiktsmessig med forskjellige "). Denne skikken ble mønster når det store flertallet av folket også skulle få faste. På samme måten som mannen var familiens hovedperson i økonomiske saker og i andre viktige avgjørelser, ble det etter hvert naturlig at hans ble brukt også for kona (se sitat i ramme 8 7# under omtale av lovendringa i 1949). Overgang til ektemannens Kvinner i borgerskapet: Til felles fra tidl. eller midt på 1800-tallet (uklar jus tidlig 1900-tall) Grunn: I flere hundre år hadde mannen har blitt regna som familieoverhode; hans har gått til barna, etter hvert også til kona. Kvinner i folkelige lag i byene: Til felles, særlig sen-navn, fra slutten av 1800-tallet etter borgerlig mønster Grunn: Med byvekst og industrireising i store deler av Europa på 1800-tallet ble store folkmengder samla. Det oppsto behov for faste navn for familier, og da var det mer tradisjon for hans enn hennes. 1923: Lovfesta at kvinner skulle ha ektemannens Grunn: Kombinerte tradisjon og det praktiske, dvs. "hverken [..] naturlig eller hensiktsmessig, at mann og hustru fører forskjellige slektsnavn." Ramme 8 5. Overgang til ektemannens, til og med 1923 (jf. ramme 8 2#) 8.2 Navnelov 1923: Eget ikke for hvem som helst Personnavnloven i 1923 kombinerte det praktiske med by- og overklasseskikken. Med felles for mann, kone og barn var det lettere å holde orden på hvem som var familie. Det passet bra å kombinere det behovet med den ferske skikken for felles for mann og kone som fantes i deler av befolkningen. 8.2.1 Kvinnepolitisk motstand mot mannens Norsk Kvindesaksforening representerte på den tida interessene til kvinnene og var skeptiske til at kvinner skulle pålegges å skifte navn. De mente at når en person beholdt samme navn hele livet, ble det lettere å holde orden på hvem som var hvem. Blant annet pekte de på "kvindelige læger som har oparbeidet en praksis, forretningskvinder som har opbygget et kjendt forretningsnavn eller utøvere av kunst og videnskap", og at det var vanlig at samtidas hustruer i bondeslekter beholdt sitt farsnavn som. 8.2.2 Hovedregelen for gifte kvinners fra 1923 Hovedregelen ble at koner skulle ta ektemannens. Det ble gitt to åpninger for å få beholde navnet. Det ene var å kunne bruke sitt slektsnavn som ugift foran mannens navn ( Innst. O. VIII (1922), s. 3. ( 4., 3. ledd)); altså slik som mellomnavn i dag (Lundh 1924, s. 25, note 4; Utne 2002b, s. 13 14). Halldis Moren Vesaas valgte å gjøre dette fra hun gifta seg i 1934. Dette var noe de til og med kunne bruke eller ikke bruke som de ville uten å melde fra til folkeregister eller andre offentlige organ fram til 1965 (referanser og omtale i Utne 2002b, s. 13 15). Gro Harlem Brundtland, som gifta seg i 1960, er ført uten Harlem i folkeregisteret (Utne 2002b, s. 14; også pr. 2009). Ivar Utne 17.08.2016 22:18 <Etternavnshistorie_juni2016> Side 123

8.2.3 Unntaksregelen for gifte kvinners fra 1923 Den andre muligheten for å beholde et var at kvinner kunne få beholde et sitt når de gjennom næringsvirksomhet eller på annen måte har gjort sitt navn kjent gjennom vide kretser, blant annet litterær, kunstnerisk virksomhet. I praksis var det svært få slike karrierekvinner regelen var aktuell for, først og fremst fordi få kunstnerkvinner gifta seg. To eksempler er forfatterne Torborg Nedreaas (gift i 1930 og 1947, to bøker i 1945 og ei i 1947, gjennombrudd i 1950) og Ebba Haslund (gift i 1940; skrev bl.a. ut fra kvinnesaksperspektiv; bok 1945, om andre verdenskrig) (navn undersøkt av Pax Forlag og meg for Utne 2011, s. 134). Dette var delvis oppfylling av krava fra Norsk Kvindesaksforening. "Verken naturlig eller hensiktsmessig med forskjellige " (1922) Komiteen mener her i forståelse med departementet at det hverken er naturlig eller hensiktsmessig at mann og hustru fører forskjellige slektsnavn. Slik som ovafor uttrykte Justiskomiteen i Stortinget seg i 1922, under behandlinga av den første navneloven i Norge (Innst. O. VIII (1922), s. 3; Justiskomiteen). Ramme 8 6. "Verken naturlig eller hensiktsmessig med forskjellige " (1922) 8.3 Ekteskapslov 1949: Eget med godkjenning fra ektemannen "Ganske alminnelig at en gift kvinne har arbeid utenfor hjemmet " (1949) Nå for tiden er det imidlertid ganske alminnelig at en gift kvinne har arbeid utenfor hjemmet og på grunn av sitt yrke har interesse av å bruke sitt slektsnavn som ugift istedenfor mannens selv om det ikke kan sis at hun har gjort navnet kjent. I samsvar med denne utvikling har kravet til "særlige grunner" i 10 nr. 6 annet punktum vært meget lempelig fortolket. Slik beskrev Justis- og Politidepartementet situasjonen i 1949. (Ot. prp. nr. 32 1949, s. 14) Ramme 8 7. "Ganske alminnelig at en gift kvinne har arbeid utenfor hjemmet " (1949) Etter 1923 ble det mer og mer vanlig at kvinner hadde arbeid utafor hjemmet, og mange oppfatta det som praktisk og rimelig å holde på samme navn etter at de gifta seg. Justisdepartementet praktiserte også karrierekravet fra 1923 mer liberalt enn det som var uttrykt i 1923 (Ot. prp. nr. 32 (1949) Om endringer i ekteskapslovgivningen, s. 14; sitert i ramme 8 7#; Ot.prp. nr. 24 (1962 63), s. 15). Denne endringa i kvinners yrkesaktivitet førte til lovendring i ekteskapsloven i 1949. Det ble lettere for alle gifte kvinner få beholde sitt tidligere. Formelt fikk de ektemannens når de gifta seg (Ot.prp. (1962 63), s. 16). Det nye var at kvinnene kunne få et tilbake ved søknad dersom ektemannen godtok det (praksis, men ikke uttrykt i loven eller forarbeida, Ot.prp. nr. 24 (1962 63), s. 23, 1. spalte). Ivar Utne 17.08.2016 22:18 <Etternavnshistorie_juni2016> Side 124

8.4 Navnelov 1965 og endring 1980: Kvinnefrigjøring med vekslende automatikk Fra 1965 skulle kvinnene fortsatt oppgi om de ville beholde navnet sitt. Dersom de ikke ba om det, fikk de automatisk ektemannens. Fra 1980 ble regelen fra 1965 snudd om. Likestillingsprinsipper slo sterkt gjennom, rett nok etter mye offentlig debatt. Nå fikk kvinnene automatisk beholde sitt eget dersom de ikke ba om ektemannens. Den mest synlige endringa i loven var at ektefeller også kunne velge å ta hennes som felles, uten at det ble mye brukt. I alle fall var det fra 1980 ikke noe krav i loven som ville føre til at kvinnene fikk mannens. 8.5 Navnelov 2003: Begge blir like gode ved ekteskap og samboerskap 8.5.1 Mange nye muligheter Fra 2003 kom mange nye muligheter for begge ektefellene å kombinere hverandres mellomnavn og. Hvilket som helst av ektefellenes mellom- eller kunne en eller begge ta som mellom- og/eller. Begge ektefeller kunne også få doble med bindestrek sammensatt av begges navn, enten fra mellom- eller. Dessuten ble det anledning for til å gjøre det samme dersom de har bodd sammen i to år eller har felles barn. Regelen gjelder halvparten av de unge som etablerer seg som par i dag, men er lite benytta. Partnere, to av samme kjønn, har kunnet ta felles etter samme regler som for ektefeller siden 1993. 8.5.2 Innvandrerkulturer I mange kulturer i Asia og Afrika der vi har fått innvandring fra de siste tiåra, er det ikke vanlig at kvinner bytter når de gifter seg. Et unntak er tamiler (fra Sri Lanka og deler av India), og i mindre pakistanske områder, der kvinnene tradisjonelt får mannens fornavn som sitt nye. Denne tradisjonen har de mulighet for å føre videre med den norske navneloven. Da norske lover følger likestillingsprinsipper, har også menn fra de samme kulturene anledning til å ta konas fornavn som sitt! 8.6 Tall for kvinners sbruk fra sent på 1900-tallet til i dag Rundt år 2015 velger 2 4 prosent av norske menn konas opprinnelige, om vi regner sammen gifte og (mitt anslag ut fra stikkprøver i folkeregister og fra undersøkelser gjort av flere journalister). Omkring 80 prosent av gifte kvinner velger mannens, slik tabell 8 1# viser for hele landet pr. 2003. Mer enn halvparten av disse kvinnene (46 %) beholder imidlertid sitt eget tidligere som mellomnavn. Bare 20 prosent av de gifte kvinnene beholder altså et sitt som. Ivar Utne 17.08.2016 22:18 <Etternavnshistorie_juni2016> Side 125

bare mannens mannens + eget som mellomnavn bare eget 1974 65 % 28 % 7 % 1995 30 % 38 % 32 % 2003 (kv. 20 44 år), Oslo og 29 % 42 % 29 % Akershus 2003 (kv. 20 44 år), landet 34 % 46 % 20 % Tabell 8 1. Kvinners valg av etter giftemål i Oslo i 1974 og 1995 (Ot prp nr 43 (1978 79), s. 58; Fjellhaug 1998, s. 68; Noack og Wiik 2003, s. 6. Jf. ellers NOU 2001:1, pkt. 6.2.4 / s. 75; og Utne 2002b, s. 16) Siden rundt tusenårsskiftet har samboerskap i stor grad tatt over for ekteskap, som vist i tabell 8 2#. Nå er over halvparten av nyetablerte par, dersom vi ser samla på aldersgruppa 20 34 år. Perioder 20 24, gift / 25 29, gift / 30 34, gift / 35 39, gift / 1993 95 6 / 25 30 / 35 53 / 24 67 / 15 2002 04 4 / 28 21 / 41 41 / 33 52 / 25 2011 4 / 26 17 / 41 35 / 37 55 / 29 Tabell 8 2. Gifte og, flere tidspunkt (perioder) og aldersgrupper. Prosent av aldersgrupper (samla for begge kjønn) gift eller (SSB 2012) Det er rimelig å regne med at bare unntaksvis har felles. Sjøl om mer enn halvparten av par i etableringsalder er, kan vi likevel regne litt forsiktig, dvs. med halvparten. Det vil si at hele 60 prosent av alle kvinner i par i dag beholder et sitt når de etablerer seg, slik det er vist i tabell 8 3#. Det har dermed skjedd ei stor omveltning for kvinners de siste tre tiåra. Under 10 prosent beholdt et i 1970-åra, som vist i tabell 8 1. 25 prosent beholder sitt tidligere som mellomnavn og tar over mannens. Bare 15 prosent av kvinner i etablerte forhold er fullstendig ribbet for tidligere, i den forstand at det heller ikke er med som mellomnavn. gifte gifte + beholder 20 100 60 eget til mellomnavn, ektemannens til 45 (46) 0 25 mannens 35 (34) 0 15 Tabell 8 3. Kvinner og i etablerte par, sirka-tall omkr. 2005 2015 Navnebruken for folk i par kommer vi mer tilbake til under omtalen av mellomavn. Dels gjelder det bruk av doble med bindestrek, og dels er det mer enn tusen som får den andres mellomnavn hvert år. Tidligere har vi også vist nedgangen i bruken av sen-navn gjennom hele 1900-tallet, den foregår fortsatt. En del av dette dreier seg om at ektefeller velger bort sen-navn ved vielse eller lar være å ta dem tilbake ved skilsmisse. Ivar Utne 17.08.2016 22:18 <Etternavnshistorie_juni2016> Side 126