Utradisjonell dame i et tradisjonelt samfunn

september 2007 9 162. årgang aktuelt om misjon og kirke Aissata Siise: Utradisjonell dame i et tradisjonelt samfunn

Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Seehusensgt 41, 4024 Stavanger Telefon 51 51 61 00 Telefax 51 51 61 61 E-post: misjonstidende@nms.no www.nms.no Redaksjonen: Generalsekretær: Kjetil Aano Redaktør: S. 6 Spenning i lufta på LINK: Eks-muslim Paul Johansen og leder for Islamsk Råd i Norge, Shoaib Sultan, var tydelig uenige i tolkningen av Koranen og forståelsen av hadithene. Her viser Johansen Sultan kopier av hadither som omtaler dødsstraff ved trosskifte fra islam. Eivind Hauglid (eha@nms.no) Redaksjonssekretær: Silje Kaldestad Maudal (80%) (skm@nms.no) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (ims@nms.no) Abonnement: Tlf. 51 51 61 00 infosenter@nms.no 3 9 16 faste spalter Kjære lesar Min vei til Jesus Utgangspunkt 4 6 i dette nummer Historiefortelleren forteller sin historie Trosskifte må godtas begge veier Årsabonnement kr 340,- Studenter kr 170,- Utlandet utenom Skandinavia kr 400,- (med fly kr 500,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 340,- Bankgironr.: 8220 02 85030 17 25 26 28 Nistepakken Bokomtaler Misjonærkontakten Rundturen 10 12 14 Et verdig liv også for blinde Pilegrimer går litt lenger Storsamling i Bergen til sommeren Annonser: PromarkNorge 32 Nytt 15 Doktormisjonæren tlf 51 82 82 84 / 957 57 466 Dette bladet er trykt på svanemerket, klorfritt og 34 35 Nettverk Sprell 18 GodhetsFestivalen 2007 Godt gjort! 100 % resirkulert papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS i Stavanger. forside: aissata siise fra mali foto: stina m. aa. neergård

S. 10 Som å vinne i lotto: Mamitiana (10) er blind og fattig. Men takket være stipend kan hun likevel gå på blindeskole i Antsirabe. Det gir henne muligheten til et verdig liv til tross for sitt handikapp. S. 12 Utrustet med ryggsekk, gode, inngåtte tursko, gnagsårplaster og en Bibel: Turid Ølberg har vært på pilgrimsferd mot Santiago de Compostela. Et tv-program satte meg på tanken, jeg inviterte med noen venner og så la vi i vei, forteller Ølberg som fortsetter turen neste år S. 18 Bare godhet: 19 nymalte hus, 56 fikseoppdrag, 953 nyvaska biler og fem større oppussingsprosjekt. Årets GodhetsFestival var større en noen gang. Nå håper arrangørene på en landsdekkende fortsettelse. kjære lesar leiar ved redaktør eivind hauglid Eg skriv dette på sjølvaste valdagen, den 10. september. Eg er glad for å leve i eit demokratisk samfunn med rettar og pliktar, og i dag eg har brukt retten til å stemme på dei som eg meiner best kan styre og stelle, og ta vare på grunnleggande verdiar i landet vårt. Vi har i dette bladet ein fyldig reportasje frå Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME) sin årlege LINKkonferanse der temaet i år var forfylging og skifte av tru. Paragraf 18 i FNs Verdserklæring om Menneskerettar er sitert på side sju i dette bladet: Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne retten gjeld ikkje berre rett til val av religion, men også rett til å skifte religion. Vi veit at dessverre er det slik at denne retten er fråverande i mange land. Det er tankevekkande og uforståeleg at vaksne menneskje kan ta livet av eigne slektningar, ja til og med sine eigne born i religionens namn. Eg kan vanskeleg tenkje meg at dei gjer det med eit lett hjarta. Det må vere pliktføling og redsel for dei religiøse leiarane som får dei til å utføre slike handlingar. I historia finn vi mange døme på at grasrotrørsler har oppnådd mykje. Når det gjeld den grunnleggande retten som har å gjere med tanke- og trusfridom, trur eg vi må høgare opp. Religiøse leiarar må stå fram og seie tydeleg og klart i frå. Det er difor svært gledeleg at samtalar mellom Mellomkyrkjeleg Råd i Den norske kyrkja og Islamsk Råd i Noreg har ført fram til ei felles erklæring der det står svart på kvitt at alle skal ha rett til å velje kva religion ein vil tilhøyre. I erklæringa heiter det m.a.: Vi tek avstand frå og ønskjer å motvirke vald, diskriminering og trakassering som følgje av at menneskje ønskjer å konvertere eller har konvertert frå ein religion til ein annen, enten det skjer i Noreg eller i utlandet. Her er eit svært godt døme på at leiarar tek ansvar. Tenk viss dette kunne bli ein eksportartikkel frå landet vårt! misjonstidende 9-2007 3

mali: Historiefortelleren forteller sin historie Aissata Siise er adelig ordførerfrue med sekretærjobb. Jeg har hatt et godt liv, og for det kan jeg takke bestemor, forteller Aissata. T& F tekst & foto: stina neergård Aissata Siise er sekretær og kasserer i landsbyutviklingsprosjektet som MELM driver. Hun har vært ansatt helt fra prosjektets spede begynnelse i 1990, da hun var med på å gjennomføre spørreundersøkelsene som ble utgangspunktet for den første søknaden til NORAD. I tillegg har hun vært språkhjelper og samtalepartner for flere generasjoner av kvinnelige misjonærer i Douentza. Også jeg har sittet mange ettermiddager sammen med Aissata og pratet om løst og fast. Hun er en enestående historieforteller, proppende full av fortellinger, minner og anekdoter - om familieliv, slekt og forfedre, om fulanikultur før og nå, og om hennes egen opplevelse av den vestlige kulturs inntog i generasjonen barna hennes tilhører. Velutdannet ramp Aissatas historier er både forunderlige og fascinerende. I Douentza var hun den eneste jenta i sitt kull som bestod ungdomsskoleeksamen, og den andre jenta i hele Douentza og Houmbori fylke som fikk BAC (fransk artium). Hun vokste opp hos en eldre kvinnelig slektning som hadde mistet alle de fem barna sine og derfor fikk tildelt noen ekstra blant de andre i storfamilien. Denne bestemoren elsket meg, sier Aissata. Jeg fikk ikke lov til å gjøre noe tungt og slitsomt arbeid. Faktisk hadde Aissata aldri kokt sin egen hirsestappe før hun kom som 18-årig student til Bamako. Hun ante ikke hvordan det skulle gjøres, og kusinene som hun skulle bo sammen med, var grovt sjokkerte. Aissatas foreldre bodde rett i nærheten av bestemoren, og Aissata var også sin fars yndling. Han hadde selv gått på skole, og ønsket sterkt at hun skulle få en utdanning. I min familie har faktisk jentene gått mer på skole enn guttene, konstaterer Aissata med et glimt i øyet, vel vitende om at en slik situasjon er særs uvanlig. Som liten fikk hun bestandig komme og spise av samme matfat som faren - sammen med de

Aissata Siise sammen med barnebarna Def (gutten) og Lobbo (jenta). voksne mennene - til tross for at de unge jentene i familien hadde sitt eget matfat, slik skikken blant fulaniene i Mali er. Hun var en litt rampete jentunge med tjukke bollekinn, men faren ville ikke høre snakk om at hun burde oppdras annerledes. I storfamilien hadde det fram til Aissata kom til verden, blitt født nesten bare jenter, men etter Aissatas fødsel begynte guttene å strømme på. Faren mente at det var Aissata som hadde brakt dem denne velsignelsen. Til tross for denne uvanlige oppveksten tilhører Aissata landsbysjefens familie og er av ekte adelig fulaniherkomst. En av hennes forfedre kom som muslimsk misjonær til Douentza på 1800-tallet og var med på å bygge byens første moské i 1820. Hans sønnesønn ble senere landsbysjef, og siden har embetet blitt i deres familie. Fra morgen til kveld Aissata hadde en svært lykkelig barndom hos bestemoren. Om morgenen vekket bestemoren henne klokka fire når hun selv skulle be morgenbønnen, slik at Aissata kunne lese over leksene. Bestemoren visste at det var farens ønske at Aissata skulle gå på skole, og ville gjerne hjelpe henne fram. Klokka halv seks gikk hun på koranskole for å lære koranvers, kom hjem igjen til frokost og gikk så på den offentlige franske skolen. Om ettermiddagen gjemte hun seg vekk for å lese lekser, hun var en pugghest og elsket å lære. Men om kveldene var det fri, da samlet barna og de unge seg ute i gata, spilte trommer og sang til langt på natt. På ferie- og fridager møttes de unge jentene fra hele nabolaget. I regntida flettet de stråmatter, og i tørketida spant de bomullstråd, fra morgen til kveld! Aissata forteller at hun knapt tok seg tid til å spise, bestemoren kom med mat til henne og puttet den inn i munnen hennes mens hun flettet. Når kvelden kom hadde de nemlig full opptelling, og den som hadde produsert minst i løpet av dagen, ble presset ned på en stein som hadde ligget i sola hele dagen og dermed blitt glohet. Når de helte litt vann på, kjentes den enda mer brennende, så det sved godt å måtte sette seg på den! Aissata forteller at hun heldigvis aldri opplevde å være den som hadde flettet eller spunnet minst. Kone nr. 2 Som ung studerte Aissata i Bamako. Det var der hun gikk på videregående skole, og etterpå studerte hun regnskap og økonomi. Hennes beste fag fra grunnskoletida var matematikk, engelsk og geografi, så det passet henne fint. 18 år gammel ble hun forlovet, og fire år seinere var de gift. Hun hadde kjent mannen sin lenge og visste at han likte henne, allikevel ga hun ham klar beskjed om at hun ikke ville ha ham da han giftet seg med en annen. Mannen ba faren hennes om å få gifte seg med henne likevel, faren sa ja, og slik ble Aissata andrekone, selv om det var noe hun hadde bestemt seg for at hun aldri ville bli. Aissata forteller at også bestemoren ønsket veldig sterkt at hun skulle gifte seg med denne mannen. Han var ikke særlig rik og bare lærer av yrke, men han nedstammet fra tre forskjellige landsbysjef-familier og var derfor et godt parti. I tillegg var han valgt inn i Malis nasjonalforsamling. Aissata prøvde å gjennomføre en høyere utdannelse parallelt med barnefødsler og koneplikter. Hun hadde flaks og fødte alltid i sommerferien. Det første barnet var dødfødt, siden ble det en gutt og to jenter. Da hun skulle ha avsluttende eksamen, var hun høygravid med nummer tre, og strøk. Ektemannen ville at hun skulle gi opp studiene og komme for å bo sammen med ham i Douentza. Jeg lot meg overtale, men det angrer jeg på enda, sier Aissata. De første årene skaffet mannen henne jobb i en humanitær organisasjon, så var hun arbeidsløs noen år før hun ble headhuntet til å jobbe for vårt landsbyutviklingsprosjekt. Muslim Jeg spør Aissata om hun har opplevd det problematisk å jobbe for en kristen organisasjon, hun er jo en from muslim, som holder bønnetidene sine og er veldig bevisst på at hun nedstammer fra dem som islamiserte Douentza. Det har aldri vært et problem, sier Aissata. Jeg har bestandig samarbeidet godt med de norske misjonærene. Og for prosjektets arbeid vil jeg si at det har vært en fordel. Når befolkningen i landsbyene der vi jobber, ser at adelige fulanier som er av landsbyhøvdingslekt kan jobbe for dette prosjektet, blir terskelen for å samarbeide med en kristen organisasjon lavere også for dem! Aissatas mann er blitt ordfører i Douentza på sjuende året, og det er nok ingen tvil om at kontaktene vi har inn i den familien via Aissata er en stor fordel for MELM! Aissata har i dag seks barn som lever og fem barnebarn. Tre av barna hennes studerer i Bamako. De to eldste jentene er gift og prøver, som forts. u misjonstidende 9-2007 5

t fortsettelse fra forrige side Aissata en gang gjorde, å avlegge eksamener innimellom barnefødsler. Barna deres er foreløpig fordelt i storfamilien, to bor fast hos Aissata. Den eldste sønnen går på en privat høgskole som koster 12 000 kr i året. Jeg bruker hele lønna mi på ham, sier Aissata og smiler skjevt. Giftermålene til de to jentene er også finansiert med Aissatas lønn. Jeg er veldig takknemlig for at jobben i MELM gjør det mulig for meg å hjelpe barna mine, sier Aissata. Vi er ikke en veldig rik familie i utgangspunktet! Aissata mener at barnas utdannelse er den største og viktigste utfordringen en mor har. Ikke bare rent skolefaglig, men også moralsk. Hvis barna begynner å gå i trange og utfordrende klær slik de unge gjør i Vesten, da er det mors ansvar å snakke dem til rette, sier Aissata. Hun forteller også at hun snakker med barna sine om hvordan de skal beskytte seg mot aids. Bestemors omsorg Til tross for alle utfordringene Mali strever med knyttet til tørke, dårlig skolesystem, dårlig helsevesen, fattigdom og arbeidsløshet, er Aissata optimist med tanke på Malis framtid. Mali har en ung befolkning som er beredt til å gjøre en innsats, sier hun. En viktig bestanddel av livet er dessuten gratis og finnes i like rikt monn i Mali som i hvilket som helst annet land: Det som har gjort at jeg har lykkes i livet, avslutter Aissata, er at jeg var elsket av bestemora mi og faren min! Vi kjemper for at muslimer fritt og problemløst skal kunne skifte religion, men denne retten må gå begge veier og gjelde alle religioner. Har vi like stor takhøyde for at kristne blir muslimer? T& F Trosskifte må godtas begge veier tekst & foto: silje k. maudal Dette spørsmålet stilte Vegard Horsfjord fra Mellomkirkelig råd for Den norske kirke. Han deltok i paneldebatten med tema Kan vi snakke om fred? Trusler, vold og religionsdialog i Norge på årets LINK-konferanse. Rett til å velge Norsk råd for misjon og evangelisering (NORME) arrangerer årlige LINK-konferanser for sine medlemmer og andre interesserte. LINK 07 som i år ble holdt på Fjellhaug skoler 4.-5. september, hadde Når det koster å bli kristen. Om trosbytte og forfølgelse, som hovedtema, og den ovenfor nevnte paneldebatten var en av programpostene. Trosbytte er både vanskelig og alvorlig. Det er så mange parter som berøres, og det er derfor viktig å samtale om temaet. Å komme fram til en felles uttalelse i fra Mellomkirkelig råd i Den norske kirke og Islamsk Råd Norge om at det i Norge skal være frihet til å velge om en vil være muslim eller kristen, har vært en tidkrevende prosess, uttalte Horsfjord og refererte til felleserklæringen fra disse to rådene som i slutten av august ble offentliggjort i pressen og som har vekket oppmerksomhet ikke bare i Norge, men også i andre land. Det er ikke bare i islamske miljøer hvor religionsskifte fra islam til kristendom tradisjonelt har vært uakseptabelt, at denne uttalelsen er oppsiktsvekkende, også for oss utfordrer den til toleranse, sa Horsfjord. Min bror ville drepe Leder for Islamsk Råd i Norge, Shoaib Sultan, var eneste muslim på Fjellhaug 5. sept, og han var opptatt av at slike erklæringer som felleserklæringen, bare kan bli til i et rom av tillit og troverdighet. Vi må lære å stole på hverandre. Uten at folk tror på felleserklæringen, er den verdiløs, sa han og framholdt at erklæringen ikke var slutten på et arbeid, men begynnelsen. Det er nå det virkelig begynner. Vi må gjøre våre ord til handling og vise at vi virkelig mener det vi sier. Med på konferansen skulle det vært to konvertitter. En som hadde gått 6 misjonstidende 9-2007

Artikkel 18. Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer. Den 10. desember 1948 vedtok og kunngjorde De Forente Nasjoners tredje Generalforsamling Verdenserklæringen om Menneskerettighetene. Noen lurer på om det virkelig er mulig å samtale seg til fred? La meg si det slik: Hva er alternativet? vegard horsfjord fra islam til kristendom og en som hadde gått fra kristendom til islam. Dessverre kom bare en av dem. Men Sultan fortalte: Jeg skulle hatt med meg en 18 år gammel norsk gutt i dag. Han er blitt muslim, men blir forfulgt av sin familie. Moren truer han med tvangsdåp, han er utstøtt fra hjemmet og opplever å bli mobbet og trakassert. Å komme hit i dag ble for skummelt, og han trakk seg. Paul Johansen, leder for Kristent Arbeid Blant Arabere (KABA) representerte trosskifte den andre veien. Jeg er født muslim, men ble kristen mens jeg bodde i mitt hjemland Egypt i 1979. Det innebærer at muslimer etter islamsk tro, har rett til å drepe meg, og jeg har flere ganger vært utsatt for mordforsøk. En gang av min egen bror, fortalte Johansen som synes det er flott med en felleserklæring til tross for at han har lite tro på den i praksis. Sultan hevder at Koranen ikke omtaler dødsstraff for religionsskifte, men det er ikke godt nok. Det finnes en rekkes hadither, hellige skrifter om Muhammeds gjerninger, som pålegger muslimer å drepe de som vender seg bort fra troen, sa han og la til: Det er ikke sånn å forstå at jeg ikke synes dette er et godt tiltak, men jeg tror ikke at muslimer flest vil støtte opp under den, sa Johansen, og hans uttalelser utløste en lengre religionsdebatt mellom han og Sultan som forsvarte felleserklæringen med at: Det er ikke slik at Islamsk Råd i Norge står alene om dette synet, vi har diskutert det med mange høyerestående muslimer, og ingen har vært negative. Tvert imot er jeg blitt overrasket over hvor positivt dette er blitt mottatt. Forfølgelse Hwa Yung, metodistbiskop fra Malaysia, var hovedtaler og gjest under hele LINK-konferansen, og han uttalte stor forbauselse da han hørte om felleserklæringen. Noe slikt har jeg aldri hørt om før. Det er nokså oppsiktsvekkende, men hvis det kan fungere, er det jo helt fantastisk, sa han til Misjonstidende. I Yungs hjemland er om lag 60 prosent av befolkningen muslimer, og i de seinere årene har de kristne og andre minoriteter opplevd økende grad av forfølgelse spesielt personer som konverterer fra islam. Jeg vet om muslimer som er blitt drept for sin nysgjerrighet og interesse for den kristne tro. Det blir interessant å se hvordan felleserklæringen vil bli praktisert her i Norge, sa Yung. p p Tydelig uenighet om skriftene: Jeg tror ikke det er mulig å forandre islam. Flere hadith-skrifter om Muhammeds lære og handlinger forteller at muslimer som konverterer til en annen religion, skal drepes, uttalte leder for Kristen arbeid blant arabere (KABA), Paul Johansen, på LINK 07. Leder for Muslimsk Råd i Norge, Shoaib Sultan (t.v.), mener at det i en moderne verden må være mulig å tolke skriftene annerledes. p Splitter familier: I Østen innebærer trosskifte ofte større konsekvenser både åndelig, sosialt, kulturelt og økonomisk enn i Vesten. Derfor blir også ofte motstanden mot skifte stor. MIn far reagerte ikke da jeg ble en kristen. Det var greit. Men da jeg sa at jeg som kristen ikke kunne delta i ofringene, brøt ragnarok løs, for hvem skulle ofre for ham i det neste livet, sier Hwa Yung. misjonstidende 9-2007 7

Kommentarer fra salen under paneldebatten: Det er nokså anerkjent at alle de fire hovedlovskolene innenfor islam hevder dødsstraff for konvertering fra islam. Desto mer gledelig er felleserklæringen. Samtidig må vi være klar over at denne friheten ikke bare gir oss en rett til å misjonere, men til også å selv bli misjonert. (Tormod Engelviken) Jeg er stolt av erklæringen og imponert over Islamsk Råd som har blitt med på dette. (Tore Laugerud) Jeg har i egen organisasjon opplevd hvor viktig det er med religionsdialog; å møtes for å skape økt forståelse og oppklare feilbilder. Jeg synes denne felleserklæringen er et flott dokument og utfordrer dem som har jobbet med det til å gjøre det kjent også internasjonalt. (Kjetil Aano) t Pekefinger til forsamlingen på Fjellhaug: Det er ikke bare staten som kan forgripe seg i forhold til religionsfriheten, men også enkeltmennesker og lokalsamfunn. Dette er spesielt viktig å være klar over når man er en del av en majoritetsreligion som kristne er i Norge, sa advokat Thom Arne Hellerslia, og mente at en i Norge er flinkere til å sloss for egne religiøse rettigheter enn religionsfriheten. Viktig rettighet Retten til å skifte religion er den mest grunnleggende retten i retten til religionsfrihet. Den er selve forutsetningen for retten til å be, delta i religiøse ritualer og utøve misjonsvirksomhet. Dette sa menneskerettighetsadvokat Thom Arne Hellerslia. Han var invitert til LINK for å snakke om Fritt vilt? Om trosskifte og menneskerettigheter, og han påpekte at den universelle retten til å velge sin egen tro uttrykkes for første gang i FNs Menneskerettighetserklæring fra 1948. Men det er neppe den mest populære rettigheten, la Hellerslia til med et lite ironisk smil. Og han trakk fram en rekke saker hvor den har blitt utsatt for overtramp enten av staten eller av enkeltpersoner og grupper. Mange opplever religionsfriheten som en farlig frihet, sa Hellerslia og fortalte om en bulgarsk kvinne, Ivanova, som var ansatt for å se til svømmebassenget på en høyskole. Men da det viste seg at hun var blitt med i Livets Ord, som i Bulgaria anses som en sekt, ble hun av skoleledelsen bedt om å slutte i jobben eller i menigheten. Kvinnen gjorde ingen av delene, og ledelsen endret dermed skolens regelverk. Også svømmebassengets oppsynsmenn skulle ha universitetsutdannelse! Det hadde ikke Ivanova, og hun ble dermed oppsagt. Heldigvis ble hennes sak brakt inn for den internasjonale domstolen i Lausanne, hvor hun vant og ble idømt oppreisning. Altfor mange brudd på retten til religionsfrihet blir aldri brakt inn i rettssystemet. Det virker som om det er lite tradisjon blant religiøse til å bruke juridiske virkemidler, sa Hellerslia og påpekte at det ofte er nyttig å bruke rettsapparatet for å presse gjennom endringer. Felleserklæringen fra Mellomkirkelig råd i Den norske kirke og Islamsk Råd Norge. Vi understreker i fellesskap at alle fritt skal kunne velge sin tro. Vi tar avstand fra og ønsker å motvirke vold, diskriminering og trakassering som følge av at mennesker ønsker å konvertere eller har konvertert fra en religion til en annen, enten det skjer i Norge eller i utlandet. Vi tolker våre ulike religiøse tradisjoner slik at enhver må få velge sin egen tro og religiøse tilhørighet på fritt grunnlag, samt få utøve sin tro både privat og offentlig. Når vi misjonerer og informerer om vår egen tro, må dette skje innenfor etisk akseptable rammer, det vil si uten noen form for maktbruk eller manipulasjon. Skal trosfriheten ivaretas, er det viktig at all konvertering skjer på fritt grunnlag. Som religiøse fellesskap opplever vi, hver på vår side, at det er gledelig når noen ønsker å dele vår tro og bli del av vårt trosfellesskap. Derfor vil vi også, hver på vår side, respektere en persons rett til å konvertere til en annen religion enn vår egen. Oslo, 22. august 2007 Olav Fykse Tveit, Mellomkirkelig råd, Den norske kirke Shoaib M. Sultan, Islamsk Råd Norge 8 misjonstidende 9-2007

min vei til jesus Avgudsdyrkelse, hor og alkohol ødela ekteskapet Francisco ble kristen som 16-åring, men livets fristelser skilte ham fra Gud. I dag har han en kirke i huset sitt. tekst: oversatt og bearbeidet av evy torunn nyvoll Mitt navn er Francisco Eugênio Soares, jeg ble nådd av evangeliet gjennom ett av Missão Zeros misjonsprosjekt nordøst i Brasil. Jeg har alltid tørstet etter Guds ord, men visste ikke hvordan jeg kunne bli kjent med det. Derfor hørte jeg på hva folk som var eldre enn meg sa, og med dette hørte jeg også mange løgner. Frelse på tv Da jeg var 16 år gammel, så jeg et tv-program hvor det ble snakket om Jesus og gitt invitasjon til å ta et bibelkurs. Jeg skrev inn og mottok første leksjon i kurset. Jeg besvarte denne og ba en overgivelsesbønn. Men jeg hadde ikke krefter til å fortsette, fordi noe av det jeg lærte ikke stemte med det jeg var blitt fortalt (særlig når det gjelder avgudsdyrkelse). I løpet av en periode følte jeg Guds nærvær, men siden jeg ikke hadde noen som kunne følge meg opp, vendte jeg meg etterhvert mer og mer bort fra Gud. Jeg søkte inn i overtro, horoskop, avgudsdyrkelse og spiritisme (spå framtiden med glass, bokstaver og stearinlys). Noe av dette fortsatte jeg med etter at jeg giftet meg. Jeg husker at jeg etter omtrent to års ekteskap begynte å spå fremtiden med leken med glasset. Vi fikk mange problemer i ekteskapet og kranglet mye. Jeg begynte å gå på fester, drikke og søke prostituerte. Jeg deltok også alltid på festen Pau da Bandeira, flaggstangfesten, som er en katolsk fest innviet til helgenen St. Antonio. Når en går ut for å finne flaggstangen, har en med seg en vogn med vann og en annen vogn med brennevin. Alle folk drikker seg fulle, også tenåringer. Resultatet er prostitusjon, slagsmål og til og med dødsfall. Jeg husket sjelden på illustrasjonen fra bibelkurset om den breie og smale vei. Av og til ble jeg redd av å tenke på at jeg var på den breie ødeleggelsens vei, men jeg fortsatte med avgudsdyrkelse og lot meg føre vill. To ganger ble jeg advart gjennom drømmer, og når jeg våknet ba jeg Jesus om tilgivelse. Men to eller tre dager etterpå fortsatte jeg enda verre enn før. Ekteskapet mitt ble totalt ruinert, jeg så ikke lenger noen utvei og fortsatte å feste og drikke mye. Kona mi hadde også falt for alkoholismen og mistet selvkontrollen. Ekteskapet vårt var ødelagt. Ekteparet Francisco og Luciana. Francisco deltar også på bibelskolen i Nordøst. (Et nytt prosjekt i år som NMS støtter). Deltakerne samles en helg i måneden til felles undervisning, ellers leses det på egenhånd og en har praktiske oppgaver i de respektive menigheter. Alle har dessuten en person som følger dem opp ukentlig. Den bortkomne Da misjonsprosjektet begynte her i Juazeiro do Norte, deltok kona mi hver dag. Etter gjentatte invitasjoner fra henne ble jeg til slutt med en gang. Jeg husker personen som talte, men jeg husker ikke selve talen. Noen visste at jeg var interessert i å selge huset mitt og flytte til en annen bydel. Jeg ble fortalt at misjonsprosjektet ønsket å kjøpe huset mitt, og kona mi gikk for å forhøre seg. Da jeg så en kvinne komme gående sammen med kona mi med et forslag om å leie garasjen, kjente jeg at det var fra Gud: En kirke i mitt hus! Så mange hus å velge mellom, - og Gud valgte mitt! Første dag vi hadde bibelstudie snakket presten om mannens ansvar overfor familien sin og overfor Gud. Da innså jeg hvorhen jeg ledet min familie. Det som gjorde størst inntrykk på meg, skjedde på søndagsgudstjenesten. Da hadde Cláudia Palm (misjonær) et teaterstykke med barna som handlet om den bortkomne sauen. Ennå idag, når jeg snakker om dette, blir jeg følelsesladet, for i det øyeblikket kom Gud meg i møte. Jeg var den bortkomne sauen som ble funnet. Restaurert Etter min omvendelse hadde vi fortsatt mange kamper. Jeg falt på ny i ekteskapsbrudd og flyttet fra kona mi i en måned. Men Gud gav meg ikke opp. Med Hans hjelp og støtte fra søsken i troen, klarte jeg å reise meg opp. I dag står jeg støtt i Herren, sammen med kona mi og våre tre døtre. Stødige og glade fordi vi vandrer sammen med Jesus. Kona mi og jeg er med i ledelsen i kirken, og dette er ikke fordi vi må, men fordi vi elsker Jesus. Kristus restaurerte livet mitt og familien min, og Gud har valgt oss til å snakke om Hans kjærlighet til de som ennå ikke kjenner sannheten, slik at disse også kan bli forvandlet. misjonstidende 9-2007 9

Et verdig liv - også for blinde Det er ikke lett å leve som blind uansett hvor i verden du bor. Men i noen land får blinde bedre hjelp til å mestre livet sitt på en mer verdig måte enn i andre. Er du så uheldig og lever i et land med mye fattigdom og fordommer, kan livet som blind være svært vanskelig. T& F tekst & foto: sonja a. küspert Heldigvis har norske misjonærer tidlig sett problemene som blinde i fattige land kan slite med, og de har gjort noe med dem. Allerede i 1924 startet misjonærene med undervisning for blinde og svaksynte, da ble blindeskolen på Loharano, et sted omtrent 25 km nordøst fra Antsirabe, åpnet. I dag finnes det fire blindeskoler på øya, eid og drevet av Den gassiske lutherske kirke på Madagaskar (FLM). Hovedskolen ligger i Antsirabe, og de tre andre er ved kysten: Toamasina og Farafangana i øst og Toliara i vest. I 1980-åra ble det gitt betydelig hjelp fra utlandet til arbeidet med blinde på Madagaskar, og det kunne bygges en helt ny skole i Antsirabe. I 1985 flyttet selve grunnskolen og administrasjonen inn i det nye skolebygget, mens skolen på Loharano blir brukt til å gi blinde ungdommer en grunnutdanning i håndverk og jordbruk. Den nye skolen ligger flott til på en åsrygg nord i byen. Klasserommene er lyse og moderne, det finnes et eget bygg til trykkeri og verksted og et administrasjonsbygg. Gutter og jenter har hvert sitt internat med firemannsrom, og solcellepaneler sørger for varmt vann til alle. Slikt er aldeles ikke selvfølgelig her på Madagaskar! Det finnes mange husstander også i hovedstaden hvor folk må hente vann fra en brønn eller pumpe ved veien, og de som har innlagt vann har vanligvis bare kaldt vann. Skoledriften Skoledagene på grunnskolen starter alltid med en andakt, med bønn og sang, og så leser ett av barna fra Bibelen. Sangene blir akkompagnert av bibliotekaren, en blind mann som selv har vært elev ved blindeskolen. Elevene er i alderen 6-15 år. De blir undervist i blindeskrift Braille, men følger ellers den statlige læreplanen for den 5-årige grunnskolen. I avgangsklassen lærer de også å skrive på skrivemaskin. Skrivemaskiner brukes blant annet til eksamenbesvarelser, fordi besvarelsene blir rettet av vanlige sensorer som ikke kan blindeskrift. Siden det tar mer tid å lære å lese blindeskrift og tilegne seg kunnskaper som seende barn lærer av seg selv, bruker elevene ofte fem til sju år før de kan gå opp til eksamen. Ungene blir undervist i små klasser og med tilrettelagte hjelpemidler. Opplæringen krever mye tålmodighet både av lærer og elev. I 2006 besto alle elevene som gikk opp til grunnskoleeksamen ved de fire blindeskolene på Madagaskar! Internatet Alle elevene bor på internat, selv om de er små når de begynner på skolen. Dette er de nødt til fordi barna kommer fra hele øya. Da sier det seg selv at noen har veldig lang vei. I tillegg er de fleste veiene fremdeles dårlige, og det er mange veiløse områder. Ikke en gang til jul eller påske kommer alle seg hjem, selv om ferien varer i tre til fire uker. Jeg har et veldig godt inntrykk av internatet hvor jeg jobber hver onsdag ettermiddag. Ungene har det rent og ryddig, har gode sanitære forhold, kan spise seg mette tre ganger om dagen og har internatsbestyrere som er glade i dem. Ungene vasker klærne og rommene sine selv, men de minste får hjelp til å begynne med. Slik blir de også selvstendige når de senere flytter tilbake til hjemstedet sitt. På skolen får de venner som er i samme situasjon som dem selv, og det er ingen som mobber. Om ettermiddagen får elevene opp- 10 misjonstidende 9-2007

Dette prosjektet kan du støtte som Vennskap Over Grenser-giver. I løpet av høsten vil prosjektet også bli en del av NMS sin fadderordning. Vil du bli prosjektgiver eller fadder? Ta kontakt med NMS infosenter: 51 51 61 00 eller infosenter@nms.no t Mamitiana (10) er en av elevene ved skolen. t t Jentene lærer å strikke. p Meme sammen med elever som lærer å tenne på fatapera. p Mme. Louise på kjøkkenet. Mr. Meme Mme. Velo læring i praktiske ferdigheter. Jentene holder for øyeblikket på med å lære seg å strikke, og Mr Meme, lederen for gutteinternatet, tar guttene med seg ut og trener deres sanseorganer. De lærer f.eks. å kjenne planter ved å føle og lukte på dem. Mme Velo, lederen for jenteinternatet, forteller at de aller fleste ungene lengter etter å komme tilbake til skolen og internatet etter ferien. Når de er hjemme, blir noen av dem låst inne alene på rommet eller i hytta, noen blir mobbet av ungene rundt seg og slett ikke alle kan spise seg mette, forteller hun. Velutstyrt På kjøkkenet styrer og steller Mme Louise, en myndig og energisk dame. Hun lager mat til alle ungene, litt over 70 personer tre ganger om dagen, sju dager i uka. Til tross for den enorme arbeidsbelastningen er hun alltid i godt humør. På søndager går hun i kirken og likevel klarer hun å lage både frokost og middag til alle. Kostholdet er både rikelig og varierende. Ungene får ris, manjokk, mais, egg, frukt, grønnsaker, kjøtt og fisk. Skolen har et eget bibliotek med både kristne bøker og skjønnlitteratur i blindeskrift. De fleste er på fransk eller gassisk. Elevene kan også låne bøker med seg hjem i ferien. Blindeskolen har dessuten et eget trykkeri for bøker i blindeskrift. Her trykkes det bl.a. bibelske tekster og skolemateriell. Veiledere Skolen har fem veiledere som reiser rundt til hjemstedene til barna. Etter endt skolegang bor de en uke sammen med hver elev og legger forholdene til rette for at de kan klare seg. På disse reisene rekrutterer veilederne også nye elever. Det er ikke alltid lett å overbevise foreldrene om at det er bryet verdt å sende et blindt barn på skolen, og at de har lik rett på skolegang. For å kunne sende barna sine på blindeskolen må foreldrene betale en egenandel og stille med klær og utstyr. Selv om blindeskolen er subsidiert, egenandelen er forholdsvis liten og kan betales litt etter litt, klarer ikke alle foreldrene å betale hver måned. Da er det bra at det finnes et stipendfond for de fattigste. Mamitiana, en 10 år gammel jente, er en av elevene som er avhengig av stipend. Hun er morløs, og faren, en tidligere pousse-pousse-kjører, er ikke lenger i stand til å ta seg av henne. Heldig- vis har Mamitiana både en storesøster og en storebror som er glade i henne. Men de er begge gift og har egne familier som de skal forsørge, derfor har de ikke råd til å betale utdannelsen på blindeskolen for søsteren uten stipendstøtte. Framtida Etter endt skoletilbud på blindeskolen har elevene flere valg. Noen går til Loharano og lærer seg et håndverk, noen flytter tilbake til hjemstedet, og noen få fortsetter på en vanlig ungdomsskole. Det å fortsette etter grunnskolen er unntaket, selv om den gradvise integreringen i vanlige klasser skulle vært regelen. Gjennomsnittlig er det omtrent 55 elever i en vanlig klasse, og mange lærere og skolebyråkratiet har fremdeles et negativt syn på barn med funksjonshemminger. Det samme gjelder mange foreldre som verken ser verdien av skolegang for en blind ungdom, eller har ressurser til det. Det grønne undervisningsprogrammet (ProVert) som blindeskolene er del av fra i år, jobber bl.a. med denne saken, og prøver å gi barn og ungdommer med funksjonshemminger flere muligheter å bli integrert og til å få videre utdanning etter grunnskolen. Blindeskolen hjelper til så godt den kan ved å veilede lærere ved vanlige skoler og oversette skolebøker til blindeskrift. I 2006 klarte to av seks blinde ungdomskoleelever på blindeskolen eksamen etter 9. klasse, og én blind elev klarte artium. Det er fantastisk! misjonstidende 9-2007 11

Pilegrimer går litt lenger Hvert år går omtrent 200 000 mennesker pilegrimsferd til Santiago de Compostela i Spania. I april i år la Turid Ølberg (t.h.) i vei. Det anbefaler hun flere å gjøre. T& F tekst: henrik s. grydeland foto: anne marie fredriksen For ti år siden var det ikke mange i Norge som hadde hørt navnet Santiago de Compostela. Men i de senere år har interessen rundt byen nordvest i Spania økt betraktelig. I middelalderen var den ett av Europas viktigste pilegrimsmål. Etter sigende skal apostelen Jakob ligge begravet i byens katedral. En av alle dem som har fått øynene opp for en litt alternativ ferie er Turid Ølberg, personalkonsulent i Det Norske Misjonsselskap. Jeg så et fjernsynsprogram i påsken i fjor der blant andre Sigurd Osberg og Elin Tvedt gikk pilegrimsleden, og jeg tenkte at det var noe jeg også hadde lyst til. Jeg ringte en venninne og hørte om hun ville være med på noen ukers tur. Vi ble til slutt fire norske som dro. Utsendelsessmesse Det finnes mange veier til Santiago de Compostela. Man kan for eksempel starte i Paris, og det finnes folk som går hele veien fra Tyskland og Belgia. Men den ruten som de fleste nå forbinder med pilegrimsleden, starter i byen Le Puy i Frankrike. Etter noen dager tenker man ikke på at man går. Går man hele veien til Santiago snakker vi om nesten 1 600 km, og det var litt i overkant av hva Ølberg ville gå. Men hun ville starte i Le Puy, selv om det betydde at hun ikke ville komme til Santiago: Vi kom på en søndag og registrerte oss på et pilegrimskontor. Neste morgen klokken 07.00 var det utsendelsesmesse, der vi som skulle gå reiste oss og ble bedt for. Vi fikk også med oss et lite smykke av skjell. Det var et tegn på at vi er pilegrimer. Vi var tolv nasjonaliteter og drøyt 30 personer som gikk den dagen, forteller hun. Vakker natur Planen var å gå i 13 dager til en liten by som heter Figeac, som også ligger i den franske delen av leden. Avstanden var 260 km hvilket gir et gjennomsnitt på 20 km om dagen. 12 misjonstidende 9-2007

t Til venstre ser du byen Sauges. u Høyre: På dette korset står det: Hver har sitt kors. Min Gud, jeg gir deg mitt.. qq Nederst: Chapelle de Madelein fra 17. århundre. Det var en tur på gangstier med lite asfalt og med svært vakker natur i et variert terreng. Det var mye skog, nesten 1 400 meter på det høyeste og med flotte utsiktsplasser. Vi så nesten ikke en bil, og vi følte vi ble ett med naturen. Løypen var forøvrig veldig godt merket. Langs hele pilegrimsleden kan man ta inn på herberge for overnatting, men det er også mulig å ligge på vanlige hoteller. Turid Ølberg og hennes venner la seg inn på herberge. Noen steder var det tomannsrom, andre steder 16-mannsrom og ellers alt i mellom. De fleste hadde frokost, og mange steder kunne man bestille middag. En enkel standard, men også relativt rimelig, forteller hun: Vi kom i veldig god kontakt med andre mennesker. Vi spiste sammen ved langbord, og vi foretrakk disse spesielle stedene. Man kan selvsagt ligge på hotell, men det hadde vært annerledes. På herbergene kunne man snakke med alle. Det syntes vi var mye av sjarmen. Og alle var innstilt på enkel standard. Hva slags folk gikk dere sammen med? Den yngste var halvannet år. Det var en familie som skulle gå hele strekningen. De hadde med seg en hest i starten, men det ble for meget mas, så den sendte de hjem. Ellers var det en del ungdommer, men de fleste var fra 40 år og de eldste var mellom 70 og 80 år. Opplegget er godt organisert, og det er for eksempel mulig å sende bagasjen med bil. Det koster sju euro per dag. Mosjon Før turen hadde Ølberg gått seg litt i form. Eventuelle gnagsår ble forebygget ved bruk at et spesielt gnagsår-plaster. Men er man uheldig og ikke kan gå en dag, kan man bestille skyss for en billig penge: Jeg er glad i å gå. Etter noen dager tenker man ikke på at man går. Da er du bare en del av naturen. Det eneste du hører er fuglesang. Fikk du noe åndelig utbytte av turen? En pilegrimstur er hva du gjør den til selv. Å gå i den mektige naturen er noe som innbyr til kontakt med Gud. For mitt vedkommende ønsket jeg en kombinasjon av et møte med Gud samt at jeg ville gå inn i meg selv, gjenoppleve livet fra barndommen, og møte meg selv. Jeg var bevisst på å gå en del alene, samtidig som det også var kjekt å gå sammen. De fleste som går denne turen gjør det for å komme i kontakt med det dypeste i seg selv, så blir det naturlig å snakke om slike ting. I hver eneste landsby som vi passerte var det kirker man kunne gå inn i og ha en stille stund. Mersmak Dette ble den beste typen ferie jeg har hatt, fortsetter Ølberg. Det fantes ikke stress, og det var en flott natur. Å være i den samme settingen dag etter dag, uten aviser og tv, gjør at du kommer på siden av det normale pulserende livet. Jeg har et mål om å gå en ny etappe neste sommer. Vil du anbefale det til andre? Ja, hvis du er glad i å gå, setter pris på stillhet og aksepterer enkle forhold. Det er ikke veldig dyrt. Jeg brukte 8 000 kroner inkludert reise til og fra Norge, og da levde vi godt. Har livet endret seg etter turen? Nei, tror ikke det, men det har gjort livet rikere. Dette var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Men neste gang vil jeg gå i tre uker. Vi følte vi skulle hatt en uke til, og det er målet for neste vandring, avslutter Turid Ølberg. Fra det 10. århundre frem til vår egen tid har pilegrimer tatt seg frem til Santiago, langs fire ruter; fra Paris, Vézelay, Le Puy eller Arles. I Nord-Spania møttes disse veiene i det som blir kalt Camino Francés. Pilegrimsrutene går gjennom vakre landskap i Frankrike og Spania, rike på klostre, katedraler, godt bevarte middelalderbyer, borger og gamle stenbroer. www.pilegrim.no I middelalderen var Santiago de Compostela i det nordlige Spania ett av Europas viktigste pilegrimsmål. Hit til apostelen Jakobs grav kom besøkende fra hele den kristne verden, inkludert Norge. I kirkekunsten finner vi gjerne pilegrimen fremstilt som apostelen Jakob. Som pilegrimens beskytter er han utstyrt med vandrestav, en vidbremmet hatt, kappe, reiseveske og sitt helt spesielle kjennemerke, kamskjellet. www.pilegrim.no

Storsamling i Bergen til sommaren T& F tekst og foto: audun mosevoll Vi ønskjer at store og små som kjem til Bergen 9.-12. juli 2008, skal få møta Guds gode draum for deira liv gjennom forkynning, song og musikk, fellesskap, kunst og kreativitet. Dette seier leiaren i hovudkomiteen for neste års storsamling i Bergen, Kari Sørheim, og ho tilføyer: Vi ønskjer ei generalforsamling (GF) der det gode og vakre skal vera ramme rundt eit møte med Jesus og kvarandre. To kvinner står sentralt når det gjeld å styra og ha oversikt over førebuingsarbeidet for GF 2008. Ved sidan av Sørheim, er det Ingfrid Mulen som er GF-sekretær. Vi er kome godt i gang med arbeidet. Vi fekk god hjelp av evalueringar som vart overleverte til oss frå Trondheim. Temaet Guds draum er både spennande og rikhaldig. Med 12 komitear som arbeider jamt og trutt, er vi eit stort lag som dreg saman, uttaler Ingfrid Mulen som synes ho er heldig som får vere med på laget. Det manglar ikkje på oppgåver. Mi utfordring er derfor at misjonsfolket må vera med å be for GF i 2008, seier ho. God plass i Bergen Kor mange reknar de med vil koma til arrangementet? Vi satsar på 1 600-1 800 deltakarar. Kan Bergen ta imot ei slik storsamling midt i ein travel turistsesong? Vi har vore tidleg ute og sikra oss både stemnehall, hotell og andre overnattingsstader i Bergen og næraste omland. Bergen er jo Noregs nest største by, så det skulle berre mangla om den ikkje kunne ta imot NMS-folket. Det er god plass i byen mellom dei sju fjell, svarar Kari. Kva er så hovudoppgåvene for deg som GF-sekretær, Ingfrid? Eg skal følgja opp hovudkomiteen med saksførebuingar og iverksetting av vedtak. Eg skal også hjelpa alle dei tolv underkomiteane. Utanom dei reint administrative oppgåvene er det og meininga at eg skal vera til disposisjon for dei ulike regionane med informasjon. GF er, og må vera heile organisasjonen sitt storstemne. Det er ei viktig hending for alle. Dei uløna medarbeidarane og dei som har sin arbeidsplass rundt om i regionane trengs når ein skal staka ut kursen vidare for organisasjonen, svarar ho. Storfamiliesamling Vi spør dei to damene om dei kan rekna opp nokre gode grunnar for å I ALL SLAGS VÊR: Bergen er ein vakker og spanande by, sjølv i regnvêr! Men her er Ingfrid Mulen og Kari Sørheim på bryggekanten ein solskinsdag. Biletet er frå Strandkaien med Bryggen og Mariakyrkja i bakgrunnen. koma til Bergen på generalforsamling til sommaren, og dei manglar ikkje svar: Bergen er ein vakker og spanande by sjølv i regnvêr! Ein skal få oppleva at Byen er Bergen og laget er NMS. GF er ei storfamiliesamling i NMS, ho gir oss fornying, fellesskap og styrke. Eit spanande program og tema. Både NMS og NMS U kan freista med mange godbitar! Møte med representantar frå den verdsvide kyrkja og opplevinga av det håpet dette gir ein misjonsorganisasjon. Det å kunne delta i NMS sitt høgste organ som GF er. Misjonsfolket må ta ansvar for utviklinga av organisasjon og misjonsstrategi. Velkomen til Bergen, sluttar Kari Sørheim og Ingfrid Mulen. 14 misjonstidende 9-2007

Doktor- misjonæren I Mali samarbeider NMS med Den evangelisk-lutherske frikyrkje under namnet Den Evangelisk Lutherske Misjon i Mali (MELM). Forent kristen tjeneste i Vest-Afrika (MICCAO) er ein nettverksorganisasjon for kristne fulaniarar i Vest-Afrika. Etablert i 1980. T& F tekst og foto: eivind hauglid Moses Audi har fått misjon inn med morsmelka. Saman med kona Denise, og fire born i alderen tre til tolv år blir dei den fjerde misjonæreininga frå Afrika i eit spanande arbeid blant fulaniar i Mali. Moses er født i Nigeria, men vaks opp i Benin, der foreldra var blant dei fyrste misjonærane blant fulaniar i Vest-Afrika. På slutten av 60- talet arbeidde faren eit par år ved radiostasjonen Sawtu Linjila i Ngaoundèrè, Kamerun. Foreldra mine har betydd svært mykje for meg. Sjølv opplevde eg Guds kall i 1987 og søkte då om opptak på baptistane sitt teologiske seminar i Ogbomosa i Nigeria, fortel Moses. Det vart både bachelorgrad og mastergrad i teologi før han i 2004 vart ferdig med doktorgraden. Men Moses er ingen skrivebordsteolog. Heile tida har han vore oppteken av å dele evangeliet med andre. Særleg er det fulaniarane som ligg han tungt på hjarta. I periodar har han vore tilsett som lærar ved det same seminaret. Han har også skreve fleire bøker, bl.a. om å nå ut med evangeliet til fulanarar. Doktorgradsarbeidet handla om ikkje-kristne sine reaksjonar på at kristendommen hevdar at det er berre ein veg til Gud, og korleis ein teologisk skal møte desse innvendingane. Kvifor misjonær? Med doktorgraden på plass og med god undervisningsstilling ligg likevel spørsmålet nær, kvifor reise til Mali som misjonær? Heile livet har eg vore oppteken av å nå ut med evangeliet. Eg hugsar ei påske då eg las lidingshistoria frå Lukas-evangeliet om Jesu veg til korset. Det virka sterkt på meg, og eg opplevde at dette gjorde han for meg. Også kona mi har denne trongen om å nå ut med evangeliet. Mellom bacheloreksamen og før eg byrja på mastergraden i 1995 arbeidde vi to år som misjonærar. Og då eg byrja på mastergraden var eg fast bestemt på å ikkje bli verande på seminaret. MELM Moses høyrde fyrste gongen om arbeidet i Mali i 1998 gjennom Forent kristen tjeneste i Vest- Afrika (MICCAO). På eit møte i MICCAO møtte han Per Ivar Johansen som var NMS sin utsending. I dag er Moses sjølv styreleiar i MICCAO. Eg syntes arbeidet i Mali høyrdes svært interessant ut, ikkje minst sidan både eg sjølv og kona mi er fulani. Det er viktig å nå fulaniane med evangeliet, og eg syntes profilen på arbeidet i MELM var bra. Med fire afrikanske misjonæreiningar med baptistbakgrunn og lutherske misjonærar frå Noreg, seier det seg sjølv at spørsmål om t.d. dåpspraksis blir viktig. Eg er einig i at spørsmålet om dåp er viktig, men vårt mål må vere å hjelpe folk til Gud og til kyrkja. Vi må ikkje fokusere på det som skil, men på det som sameinar. I studietida lærte eg å respektere og bli glad i ulike kyrkjesamfunn. Også blant oss baptistar er det usemje om kor tid ein kan bli døypt. Nokre grupper meiner at det kan skje når ein er 12 år, andre at ein må vere vaksen. Dersom ein vel barnedåp tenkje eg at konfirmasjonen blir desto viktigare. Arbeidet i Mali er så viktig at vi må ikkje la spørsmålet om dåp øydelegge det, avsluttar Moses, som er på vitjing i Noreg før han tek fatt i Mali. misjonstidende 9-2007 15

kjetil aano, generalsekretær i nms Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. utgangspunkt Misjonærbarn og internat, erkjenning og orsaking Visjon: «En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land.» NMS arbeid i Norge danner basis for misjonsarbeidet. NMS eier og driver Misjonshøgskolen (MHS). Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/Hongkong, Kroatia, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør-Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca. 100, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av nesten 2 500 for eninger/grupper og arbeider i ni regioner. Gavebudsjett 2007: ca. 86,5 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: 8220 02 85030 NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr 12 000 per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: 8220 02 85073 Det Norske Misjonsselskap lyser i desse dagar ut ei treårig prosjekt-stilling med oppgåve å følgje opp misjonærbarn med oppvekst på internat. Bakgrunnen for dette arbeidet er ei auka erkjenning av at internatoppvekst gir negative langtidseffektar hos mange. Dette har vi arbeidd med ei tid. Alt i 1989 hadde vi ein runde der vi drøfta ulike tiltak. Det førte til at vi først la om måten vi dreiv internata på, og til slutt har vi lagt dei ned. NMS driv ikkje lenger internat for misjonærbarn. Dei siste åra har vi retta fokuset også mot den store gruppa tidlegare internatbarn, dei som for lengst er vaksne. Vi har etter kvart forstått at det systematiske skiljet frå foreldra som internatsystemet medførte, har hatt store negative konsekvensar for mange. Vi har som organisasjon behov for å møta desse, og meddela denne erkjenninga og å be om orsaking for eit system som har påført dei store belastningar. Det er dei som var barn ved internata våre, som vil vera vårt hovudfokus. Men også andre grupper er sterkt berørt. Foreldra spelar ei viktig rolle. Tilsette ved internata er påverka av det som skjer. Vi vil også ha eit blikk på desse gruppene. Når eg presenterer dette arbeidet, får eg to typar reaksjonar. Nokon er spørjande til om dette kan vera naudsynt. Det er jo slett ikkje alle som har opplevd dette så gale, og i alle samanhengar er det nokre som får vanskar seinare i livet. Til dei svarer eg følgjande: Vi har klar dokumentasjon som viser at internatoppvekst gir reaksjonar hos ei stor gruppe av dei som opplevde det. Det tek vi på alvor. Og derfor vil vi også ta ansvaret som følgjer med systemet. Det gjer vi ved å oppsøka, møta og be om orsaking for den smerta mange er blitt påført. Dei andre spør: Korfor skjer det ikkje før? Dette har de visst i snart 20 år. Til det svarar eg at vi skulle gjort det før. NMS er ikkje aleine om dette. Eit parallelt arbeid skjer andre stader. Normisjon er i ferd med å gjennomføra eit stort kartleggingsarbeid. NORME (Norsk Råd for Misjon og Evangelisering), inviterte i august i år sine medlemar til eit møte der vi drøfta dette. Vi har også god kontakt med NORUT, (Norsk organisasjon for barn med oppvekst i utlandet) som har støtta initiativet vårt. Samstundes har NORUT heile tida fokusert på den positive sida ved tverrkulturell oppvekst: Den særeigne erfaringa som ligg her, og som for mange også kan bli ein ressurs som kan brukast til noko positivt. Vårt prosjekt er inga underkjenning av dei positive element som vi veit er der. At oppvekst i utlandet også kan vera ein ressurs, kan ikkje brukast som eit argument for å la vera å gjera eit seriøst oppfølgingsarbeid i forhold til dei problema vi veit internatoppvekst medfører. Norsk misjon har bidratt til å endre den kristne kyrkja sin profil. Kristendomen er ikkje lenger ein vestleg religion, men ein global religion. I dette arbeidet har misjonærar gitt mykje av seg sjølv. Men også mange av barna har betalt ein høg pris. Sjølv om dei dette gjeld, for lengst er vaksne, dreier dette seg likevel om å ta på alvor det dei opplevde då dei var barn. Det dreier seg om å ta på alvor, trur eg, det Jesus sa om også å bry seg om desse hans minste små. 16 misjonstidende 9-2007

vidar mæland bakke menighetskonsulent i nms nistepakken Tekstiler, vin & skinnsekker Ingen syr en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg. For da vil den nye lappen rive med seg et stykke av det gamle plagget, og riften blir verre. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil vinen sprenge sekkene, og både vinen og sekkene blir ødelagt. Nei, ny vin i nye skinnsekker! Mark 2, 21-22 Og Jesus la til: Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten.» v.27 Som personlighetstype ønsker jeg helst å være tro mot autoriteter. Jeg liker dårlig å tråkke noen på tærne. Dessuten er det slitsomt når alt skal gjøres på nye og annerledes måter hele tiden. Plutselig fant jeg meg selv for seks år siden i Brasil som misjonær og menighetsplanter innenfor den unge vågale bevegelsen Missão Zero. Bevegelsen eksperimenterer med nye menighetsformer som kan nå ut til folk og steder hvor den lutherske kirka tradisjonelt har stått svakt. Utsendt fra NMS, hva var min rolle? Skulle jeg prøve å gjøre Missão Zeros arbeidsformer mer lutherske? Eller skulle vi være med på å gi dette nybrottsarbeidet mer gjennomslag og legitimitet innenfor den større kirka? Vi har famlet oss fram og i gode øyeblikk gjort litt av begge deler. Den konservative siden i meg forstår godt fariseerne i teksten fra Markus 2. De var urolige overfor den nye tilbedelsespraksisen til Jesus og disiplene. Fasten og sabbaten var da for viktige ting til å ta så lett på? Akkurat der disiplene er nå er ikke fasten relevant, sier Jesus. Og han fastslår at sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Ritualer og gudstjenesteformer er fremdeles til for å styrke mennesker, og ikke omvendt. Jesu frodige billedbruk om tekstiler, vin og skinnsekker lyder midt i denne sammenhengen. Den nye lappen og den nye vinen er evangeliet, de gode, grensesprengende nyhetene. Det gamle plagget og skinnsekkene henviser til det gamle mennesket før møtet med Kristus. Alt blir forandret, også selve rammeverket for tilbedelsen. Å sammenligne dette gamle med tradisjonelt menighetsliv i Brasil eller Norge, blir selvfølgelig upresist. Mange mennesker får jo et levende møte med Jesus der de deltar i sine tradisjonelle sammenhenger. ill.foto: imagelibrary Sammenligningen passer likevel for en god del mennesker, særlig mange unge som vi ikke klarer å nå fram til før rom, rammeverk og fellesskapsformer ser annerledes ut. Det skjer i Brasil. Det skjer i Norge. Den nye vinen sprenger seg fram og trenger nye skinnsekker. La oss glede oss over at det skjer også i vår nærhet. be for: menighetsplanting i norge og på misjonsfeltene landstyremøtet, kirkelederkonferansen og rådsmøtet i oktober u crew (ettåringer), u turn og hald-studenter misjonstidende 9-2007 17

T& F tekst & foto: eivind hauglid Godt gjort! - var motto for årets GodhetsFestival i Stavanger. Festivalen vart arrangert for fyrste gong i 2006 av IMI-kyrkja. I år stod også frikyrkjelydar og lokale kyrkjelydar i Den norske kyrkja som arrangørar. Festivalleiar Brynjar Foss er godt nøgd med årets festival. I ein heller regnvåt sommar var det til og med fint ver i godhets-veka. GodhetsFestivalen handlar om å bry seg om våre medmenneske og å vise det i handling. Då festivalen starta hadde vi ca. 500 personar som var klare til innsats, men eg trur kanskje det var nærare 600 som var med, for fleire stadar kom t.d. naboar og hjelpte til. Oppgåvene som skulle løysast var også mange. Foss fortel at 19 hus vart måla, 56 ulike fikseoppdrag i hus utført, 953 bilar vart vaska og fem større prosjekt med oppussing av uteareal på skular og barnehagar vart gjennomført. Nå tenkjer vi framover mot neste år. Vi håpar at festivalen kan spreie seg til andre byar i Noreg, seier Foss. Dugnadsånd Rektor ved Kvernevik skule, Sveinung Solberg, fortel at han vart invitert til møte med diakon Tor Arne Hartvigsen i Sunde kyrkjelyd. Diakonen lurte på om det var noko vi trengte hjelp til her ved skulen, og det spørsmålet svarte eg fort ja på. Kva for oppgåver har blitt utført desse dagane? Vi har fått ny sand i alle leikeområda, ein del område som skulle hatt plen, men som meir har sett ut som gjørmeområde har blitt erstatta med t Rektor Sveinung Solberg saman med Sandra Tornes, Steffen Tornes og Lars Jørgen Hollevik. ww

duk, singel og sand. Søppel på heile området har blitt fjerna og gjerder har blitt fiksa. Kva med kommunens ansvar? Alle oppgåvene er eigentleg det offentlege sitt ansvar, men det er ein del type oppgåver som det ikkje alltid er så lett å få utført. I dette tilfelle betalar det offentlege for utstyr og materiale som vi brukar. Kva synes du om samarbeid mellom skulen og kyrkja? Slikt samarbeid i bydelen er flott. Dugnadsånd som dette tek eg imot med takk! På det meste har vi vore over 60 personar i sving, seier ein godt nøgd rektor som også gjerne poserer saman med nokre av elevane. Det var kjekt at rektor spurte om vi ville vere med på dette. Eg synes det er ein god ting å halde på med, sa Steffen Tornes. Lars Jørgen Hollevik sa det slik: Eg vil at skulen vår skal vere fin. Det er kjekt å vere med. Ulike oppgåver Diakonen i Sunde kyrkje, Tor Arne Hartvigsen, er sjølv på plass ved Kvernevik skule. Han held på med å reparere gjerdet mot fotballbanen. Da Sunde sokneråd vedtok å vere ein del av GodhetsFestivalen fekk eg i oppdrag å finne oppgåver og friviljuge lokalt i bydelen, fortel han. Korleis gjorde du det? Vi utfordra folk på gudstenester og i kyrkjelydens ulike grupper. Så tok eg kontakt med Kvernevik skule og vi fekk til eit godt samarbeid. Saman sende vi brev til alle heimane før sommaren og fekk lærarane til å minne om festivalen nå ved skulestart. Og då byrja sms-ane med namn på friviljuge å strøyme inn. Har de hatt andre oppgåver enn her ved Kvernevik skule? Ja, vi starta med å rydde rundt kyrkja og ved eit nedlagt kjøpesenter i bydelen. Vi har også hatt andre oppgåver som å male huset til eit eldre ektepar, avsluttar Hartvigsen. w.godhet.no p Dorthe Lærke kjem frå Danmark, men har budd i Stavanger sidan oktober 2006. Eg høyrde om GodhetsFestivalen og syntes det var eit flott arrangement. Folk er kjempepositive. Mange veit ikkje heilt kva dei skal sei når dei får både gratis bilvask, vaflar og kaffe, men mange spør kvifor vi gjer dette. Då svarar eg at vi kjem frå kyrkja og har lyst til å vise godleik og vere snille. p Randi Myklebust skal sele bilen og nytta høve til å få den vaska. Ho fortel at ho fekk informasjon i posten, i tillegg til at ho hugsa tiltaket frå i fjor, då ho også fekk vaska bilen. Det er fantastisk flott tiltak, heilt utruleg. Vi kunne godt betalt litt til ei god sak, seier ho. q Else Grete Kolnes fortel at ho er med på Godhets- Festivalen fordi ho synes det er viktig å vise i handling at Gud er raus og kjærleg, og vil oss bare godt. Folk blir overraska, forundra, glade og tek imot med takk. På denne måten treff vi folk som ein normalt ikkje får kontakt med, og det er kanskje det mest spennande, seier ho. Gode vi ønsker være gode mot våre medmennesker Oppmerksomme vi ønsker at alle vi treffer skal oppleve å bli sett Dyktige vi vil gjøre en god jobb (Det vi ikke klarer i dyktighet tar vi igjen i entusiasme...) Humoristiske vi ønsker å ha det gøy Ekte vi vil være oss selv Troverdige vi vil være med fordi vi har lyst til å vise andre godhet Arrangørar: Frikyrkjelydane i Stavanger Stavanger Bispedømmeråd Kyrkjelydar i Den norske kyrkja i Stavanger Lokalt næringsliv i samarbeid med IMI-Kyrkja

20 misjonstidende 9-2007

misjonstidende 9-2007 21

Leder for prosjektet Internatbarn i NMS 50-100 % stilling i 1-3 år Det Norske Misjonsselskap (NMS) har over noe tid arbeidet med hvordan organisasjonen skal følge opp de barn av misjonærer som har gått på internatskoler i utlandet og søker nå en person til å lede denne prosessen videre. Vedkommende vil samarbeide med en faggruppe og rapportere til en intern styringsgruppe i NMS. Arbeidsoppgaver: Utarbeide et faglig kvalifisert prosjektdokument Lede og delta i gjennomføring av prosjektet Søke ekstern støtte til prosjektet Koordinere med tilsvarende prosjekter i andre organisasjoner Ønskede kvalifikasjoner: Erfaring fra sosialfaglig, pedagogisk eller personalfaglig arbeid Gode administrative evner, med erfaring fra prosjektarbeid Evne til å arbeide målrettet, både selvstendig og i team Gode kommunikasjonsegenskaper, både muntlig og skriftlig Relevant høyere utdannelse Tverrkulturell erfaring vil være en fordel Stillingen er plassert ved NMS` hovedadministrasjon i Stavanger Tiltredelse snarest eller etter avtale. Det er en forutsetning at søkerne deler NMS` grunnsyn. Lønn i henhold til NMS regulativ. Nærmere opplysninger kan fås ved henvendelse til personalsjef Inger Kari Søyland tlf. 51 51 61 00 / 40 40 60 14 / iks@nms.no eller generalsekretær Kjetil Aano tlf. 51 51 61 00 / 40 40 60 00 / kja@nms.no Søknad med CV, vitnemål og attester sendes: NMS, Personalseksjonen, Postboks 226 - Sentrum, 4001 Stavanger eller på e-post til: emb@nms.no Søknadsfrist: 5.oktober Vil du ha en bank som kjenner deg? Stein Bentsen kunderådgiver Tlf. 38 17 37 76 Mange kjenner oss som banken for kristne organisasjoner i Norge. Det du kanskje ikke vet, er at vi også kan være din bank. Vi har lang erfaring med oppfølging av personkunder over hele landet. Ta kontakt på telefon 38 17 35 00 eller www.sparebankenpluss.no for mer informasjon. Det er alltid hyggelig å prate med kjentfolk. 22 misjonstidende 9-2007

foto: Ingeborg Heggheim vi trenger flere faddere Verv 20 nye betalende faddere i løpet av ett år og få en tur med Ravinala Reiser. Våre faddere gir fattige barn i de områder i Asia og Afrika hvor NMS har bistandsprosjekter, muligheten til en bedre framtid. En fadderavtale koster kr. 200,- pr måned og betales via AvtaleGiro. Nye faddere vil i løpet av kort tid få tilsendt avtaleskjema og vår velkomstpakke. Gjør verden litt bedre - verv en fadder! Jeg har vervet en ny fadder. Send info til: navn adresse postnr Poststed E-post tlf / foto: www.ravinala.no Mitt navn er tlf / Takk for din innsats! Kontakt oss for flere verveskjema, telefon 51 51 61 00 eller info@nms.no Sjekk også www.nms.no Kampanjeperioden varer fram til 01.09.08. Det Norske Misjonsselskap SVARSENDING 7030 0096 OSLO

KAMERUN - feb 08 Dette får du bare være med på en gang i livet! Chartertur fra Sola til Kamerun er ikke daglig kost. Vi fyller opp et fly med 170 stykker og drar på kirkeinnvielse til Ngaoundere. Ikke én kirke, men to, skal feires! Eget kor har vi med, en del tidligere misjonærer, kanskje en og annen betydningsfull NMS-person, en del reiseledere, og ganske mange som bare har lyst til å være med på noe helt spesielt. Ta en tur innom nettsidene våre eller ring for mer informasjon. Men ikke vent for lenge, det er ikke så mange ledige seter igjen. Blir den ferdig til februar 2008? info@ravinala.no telefon 51 51 61 47 www.ravinala.no Kristent Interkulturelt Arbeid kia Bestill et gratis prøvenummer av KIAs flerkulturelle nyhetsmagasin! Ta kontakt tel: 51 90 54 26 www.kianorge.no e-post: kia@kianorge.no 24 misjonstidende 9-2007

bokomtaler leseopplevelser som venter Tørsten gir lys Erling Rimehaug Lunde Forlag 2007 Det er ikkje uvanleg å tenke seg kristenlivet som ei reise. Israelsfolket si reise i ørkenen vert ofte brukt som eit døme. Johannes av Korset formidlar også den same tanken, og det var desse tankane som hjelpte journalisten og forfattaren Erling Rimehaug då han sat stille på ei retreatsenter og strevde med vonde følelsar, sorg og sinne over ulike erfaringar og hendingar i livet. Rimehaug ynskjer å hjelpe andre til å kvile i tillit til Gud der ein måtte vere i livet. Svensken Pete Halldorf meiner at han lukkast godt med det. Boken skjenker åndelig veiledning i de store kirkefedrenes ånd, seier han. Boka er oppdelt i ni kapittel og innimellom er eit sitat skreve med store bokstavar på ei heil side. Slike sitat hjelper ein til å stoppe opp og tenke litt ekstra på det ein har lest. Eg trur ein får mest att med å lese boka i langdrag. Ho er altfor innhaldsmetta til berre å bli lest frå perm til perm. Forfattaren deler med lesaren av sitt eige liv, og boka unngår dermed å bli teoretisk. Når eg blar tilbake i boka ser eg at det er mange stader eg har sett ein strek i margen. Ord og tankar eg vil ta med meg vidare, som til dømes: Jeg pendler mellom tillit og mismot, mellom opplevelse av Guds nærvær og fravær, mellom angst og fred, mellom fortvilelse og glede. Livet er kanskje mer en spiral enn en stige. Men også en spiral har en retning. Vekst handler om å møte de samme tingene på nye måter. eivind hauglid Duell - den indre hverdagsstriden mellom David og Goliat Max Lucado Lunde Forlag 2007 Jeg blir til tider litt trett av bøker som skal hjelpe en til å mestre alt mulig. Men når Max Lucado her skriver om David og hans kamper mot mer enn bare Goliat, så gjør han det på en glimrende måte. I denne boka er det mye å lære om både nederlag og seier, om gleder og tap, om legedom og sykdom, om tørketid og flom, om frafall og tilgivelse, om knuste håp og limtuber. Som et menneske på godt og vondt var det godt å lese denne boken. Den gir gode innspill til hvordan en kan få hjelp til å takle nederlag og tap, og den viste på en konstruktiv måte hvordan våre kamper ofte er kjempet før. Mange har helt sikkert brukt David som et eksempel til skrekk og advarsel om hvordan vi ikke skal te oss. Lucado bruker han som et eksempel til etterfølgelse ved å peke på Davids stadige evne til å vende tilbake til Gud for tilgivelse og i overgivelse. Boken er en ressurs til indre helbredelse og til å leve i helbredelsen. Ved hjelp av fem handlinger prøver Lucado å gi oss Davids nøkkel til å overvinne Goliat i våre liv. Fortid, bønn, prioritering, lidenskap og utholdenhet. Fokuserer man på monstre så snubler man. Fokuserer man på Gud så faller monstrene. Jeg skriver ikke mer. Les selv og bedøm! Kanskje er Lucados oppskrift litt enkel! Jeg vil heller si det motsatte. Å kjempe mot ens egne monstre med Lucados oppskrift, er krevende, nitidig arbeid! silje k. maudal Legender og velsignelser Kristina Reftel Verbum 2007 Utfordrende og inspirerende. Dette er et skattkammer av en bok! Liten, lettlest og full av gode, gamle historier og velsignelser hentet fra blant annet jødisk og keltisk tradisjon. Bokas små snutter egner seg godt som innspill i den mellommenneskelige praten i en bibelgruppe eller som del av en innledning på bedehuset. Selv har jeg allerede brukt historier i boka både i foreningen min og på bønnemøte. Min anbefaling er altså klar: Få tak i boka og bruk den! Det er først da den kommer til nytte! Og ta også med deg velsignelsen: Må Gud vår Far som skapte deg, velsigne deg. Må Sønnen, som døde for deg, beskytte deg. Må Ånden, som bor i deg, veilede deg. silje k. maudal institutt for sjelesorg Modum Bad Høstprogram på www.sjelesorg.no Velkommen til rekreasjonsuker i høst Innføringskurs i sjelesorg 18.-21.okt Tlf 32 74 98 30 misjonstidende 9-2007 25

misjonærkontakten hverdagshilsener Flere sør-sørmisjonærer og lokale medarbeidere karine brath veum Et nytt semester er i gang i Mali. I år var vi de første som kom tilbake til feltet etter ferien. Allerede 22. juli satte vi oss på flyet. Vi har hatt en rolig start, og Ole Harald, som er direktør i MELM, har fått unna arbeid som lå og ventet, slik at han er i rute med alle de ulike gjøremålene etterhvert som kollegaene våre vender tilbake. Noen endringer blir det i misjonærstaben også dette året. Én norsk familie blir antakelig forhindret fra å komme tilbake, og det synes vi er synd. Men til gjengjeld får vi en ny familie med sør-sør misjonærer, utsendt av baptistkirken i Nigeria. Det er Moses og Denise Audi med fire barn. Barna er engelsktalende, og derfor kommer det også to lærere som skal ha engelskspråklig skole med dem. Familien Audi er fulanier, og Moses er veldig godt utdannet. Han er teolog og har også en doktorgrad. Vi gleder oss til å bli kjent med dem! Til sammen har vi da fire afrikanske familier i misjonærkollegiet, og det er vi veldig fornøyde med. Det blir en veldig spennende høst her i Douentza i forhold til menighetsarbeidet. Siste del av forrige semester skjedde det nemlig flere gledelige ting: To av mennene i menigheten reiste sammen med Shaibu Idris (sør-sør misjonær) til et stort stevne for kristne fulanier i Niger, og kom oppglødde og inspirerte tilbake. Der var det etter sigende tusen kristne fulanier samlet, og 23 ble kristne i løpet av stevnet. Jibi, en ung enslig mann i menigheten vår, ble i mai sendt til Kayes, vest i Mali, for å delta på en evangeliseringsaksjon blant fulanier der. CMA-kirken, som er en av de største protestantiske kirkene i Mali, har flest medlemmer fra Dogonfolket. Men de driver også fulaniarbeid, og nå skulle de ha en aksjon i Kayes og spurte MELM om vi hadde noen vi kunne sende dem. Jibi har gått på disippeltreningsskole med Ungdom i Oppdrag og er en skikkelig evangelist-type, så vi var glade da det la seg til rette så han kunne få dra dit. Han var der i en måned og kom glad og fornøyd tilbake. Han hadde fått mange anledninger til å snakke med folk, men sier at fulaniene der kommer til å trenge tid før de er klare til å bli kristne. Muusa, en annen mann i menigheten vår, fikk sitt sjette barn på vårparten dette året. Blant de kristne fulaniene i MELM, er det litt delte meninger om barnedåp, siden flere av dem har hatt kontakt med kirker som praktiserer troendes dåp. Men Muusa var helt klar på at den lille jenta skulle døpes og lagde dessuten i stand en stor fest i den anledning, der han også inviterte kristne fra andre kirker her i Douentza. Jenta ble døpt på den åttende dagen etter fødselen, som er dagen den tradisjonelle navnefesten for alle nyfødte barn skjer. Etter dåpsgudstjenesten var det te, dadler og middag til alle gjestene. Vi ble veldig imponerte over hele arrangementet, og spesielt over at Muusa dro alt dette i gang uten å spørre om hjelp! Muusa har tidligere gått to år på bibelskole i Benin og er flink til å preke. I april foreslo han at han kunne ta med seg familien og flytte til Booni, en by som ligger en time nordøstover, for å etablere en menighet der. ole harald og stina neergård i douentza, mali 26 misjonstidende 9-2007

Misjonær Ute igjen Høsten 2005 fikk vi en direkte utfordring fra NMS. De trengte en erfaren misjonær til Tombontsoa landbruksskole. Denne skolen har vært under nasjonal ledelse siden 1975, har topp anerkjennelse av gassiske myndigheter og har betydd mye for utviklingen av jord- og husdyrbruk både i det gassiske høylandet og ellers utover øya. Om lag 2 700 agronomer er utdannet herfra, og mange av dem er foregangspersoner både i sine hjemlandsbyer og i kirken. Nå hadde skolen skiftet ledelse og ting fungerte ikke så godt lenger. Samarbeidet ved skolen var heller ikke godt, og økonomien nærmest i krise. Kirken ba om hjelp, og vi klarte ikke si nei til kallet. Vi har ulike oppgaver. Klarfrid underviser i håndarbeid en dag i uka ved bibel- og presteskolen Atsimoniavoko ved Betafo vest for Antsirabe, og har ellers oppgaver knyttet til vekkelsesfolkets toby (omsorgslandsby) her ved Antsirabe. Der har hun medisinsk ansvar og tar også andre oppgaver. Ved hjelp av gavemidler har hun fått gravd to nye dype brønner for å skaffe rent vann, og vi har fått pusset opp husene til de syke. Thor arbeider som koordinator på Tombontsoa. Sammen med et nytt styre og en nyvalgt rektor er skolen på god vei til å komme på rett kjøl. Skoleåret 2006/2007 er avsluttet, og 87 jenter og gutter har fått sine eksamenspapirer. Men skolens økonomiske ressurser er tømt, maskinparken og utstyret nedslitt og vedlikehold av bygninger forsømt. Det skal enda et løft til for å få denne institusjonen skikkelig på fote, men vi har merket Guds hjelp og nærhet hittil. klarfrid og thor ringsbu, madagaskar Men Gud var med Nå har jeg snart vært i Brasil i et halvt år. Det har vært et spennende halvår med mange nye oppgaver. Flere ganger har tanken slått meg at ikke noe av dette hadde vært mulig uten Guds hjelp og stadig forbønn fra menigheter, misjonsforeninger og enkeltpersoner i Norge. Jeg husker spesielt en kveld da jeg plutselig ble oppsøkt av en student som driver en husmenighet hjemme i stua si. Hun hadde samlet rundt 50 ungdommer og voksne denne onsdagskvelden, og så kom ikke taleren! Tia Lipa, som vi kaller henne, kjente da at Gud minnet henne om meg, og dro for å hente meg mens forsamlingen ventet. Hun ville jeg skulle komme og si noen ord, det trengte ikke være mer enn 20 til 30 minutter. Jeg ble så overrasket at jeg sa ja. Og før jeg visste ordet av det sto jeg foran 50 pinsevenner og skulle tale. Da var det godt å merke at Gud var med meg og ga ord i rette tid. Det var nok ikke den beste talen jeg har holdt, men jeg fikk da sagt noe, og jeg kjente meg overraskende trygg. Så godt det er å få stole på Gud og så konkret få erfare at vi ikke går alene. Jeg vet at Gud er med meg, og jeg vet at alle dere i Norge er med og gir meg en viktig støtte, ikke minst gjennom forbønn. Tusen takk! mona dysjeland, brasil Giga elefanter Heldigvis må man ikke reise 1 400 km hver gang en skal oppleve noe eksotisk her. Det holder å reise 90 km nordover fra Douentza, for der lever utrolig nok verdens største elefanter (opptil fire meter høye!). Sammen med kolleger tilbrakte jeg en helg ved et vannhull hvor elefantene hver morgen og kveld kommer for å slukke tørsten. I løpet av natten fikk vi besøk av en flokk på 10-15 dyr. De tuslet ca. 20 meter unna leiren, og i måneskinnet minnet de om vandrende fjell. Sigurd S. Vatne. Mali http://kamelsigurd.blogspot.com/ Enorme muligheter i Østen Jeg har fått noen nye oppgaver i NMS - og egentlig er det ganske omfattende og spennende oppgaver. Jeg er fra 1. juni 2007 representant for NMS i Kina, Hongkong og Taiwan. Det vil si at jeg er ansvarlig for NMS misjonsvirksomhet blant 1/5 av jordens befolkning. Når jeg tenker på jobben på den måten, blir jeg litt skjelven. Men siden jobben kun er gradert til å ta 20% av full stilling, blir jeg litt beroliget. Misjonsfolket venter neppe at jeg skal omvende ca 1 400 millioner på en dag i uken, gjør de vel? Ole-Jacob Grønvold, Hongkong. http://kinainfo.blogspot.com Kvardagsproblemer i perspektiv Året i Mali har tilført livet mitt mykje. Eg trur at når vi flyttar oss litt på utsida av den vanlege livsramma, får vi eit overblikk over livet. Sjølv har eg gjort nokre oppdagingar som eg trur vil forandre delar av livet mitt. I møte med denne kulturen har det vore naudsynt å stille seg sjølv nokre spørsmål om sin eigen kultur. Når folket her strevar for å overleve, strevar vi med å finne ut ting som til dømes korleis få hunden til å slutte å bjeffe og kva for ein kaffe smakar best. André Sæter, Mali http://saeter.org/ misjonstidende 9-2007 27

rund turen ansvarlig for rundturen silje kaldestad maudal For ti år siden var jeg i nesten seks måneder volontør i Libanon og jobbet for en kristen organisasjon. Jeg har mange minner fra denne perioden, men det mest bevegende var kanskje møtet med en ung gutt på 17 år som var på flukt fra en av de libanesiske flyktningleirene i sør. Noen måneder tidligere hadde han skiftet tro. Han hadde vendt seg fra Muhammed til Jesus og for det ble han truet på livet. Fortvilet søkte han tilflukt hos noen misjonærer som smuglet ham inn i en menighet hvor han fikk oppholde seg i noen dager til noe bedre var på plass. Denne unge gutten kunne ikke mitt språk, og jeg kunne ikke hans. Men frykten var tydelig i hele hans uttrykk, men det var mer enn frykt. Det var frykt blandet med den dypeste sorg. Riktig nok hadde han glede i sin nyvunne tro, men den hadde samtidig medført bortvisning fra hans familie, hjem, venner, arbeidsplass og kanskje også land! Han var uten ekstra klær, uten pass og uten penger. Ribbet. Forlatt. Ensom. Å skifte tro er alvorlig. Det innebærer store omveltninger ikke bare i ens eget liv, men også andres. Som kristne i et land der vår tro er majoritetsreligion, tenker vi gjerne lite over hvilke dyptgripende konsekvenser et trosskifte innebærer. Men hva om det var din sønn som kom hjem og sa at han var blitt muslim? Du hadde gjerne ikke truet ham på livet, men smertefritt hadde det helt sikkert ikke vært. Derfor skal vi ta oss i vare før vi dømmer andres reaksjoner. Vi bør i alle fall prøve å sette oss inn i deres sted. Hvilke tanker har de? Hva slags tro har de? Hvem er de? Å komme fram til en felleserklæring som den som er omtalt på side 8 er et stort framskritt mot et samfunn med reell religionsfrihet. La oss be om at det ikke bare må bli fine ord på et stykke papir, men ord satt i handling. Silje dagbok unge misjonærer på skattejakt i thailand et nytt kapittel Det er nå mindre enn to uker siden vi forlot vårt kjære fedreland etter en lang og god ferie i familiære omgivelser. Vi satte oss på returflighten med fornyet energi og med en sitrende spenning i kroppen. Spenningen hadde sin primære årsak i det faktum at vi nå skal i gang med å skrive et nytt kapittel, selve hovedkapitlet i vår Thailandhistorie. Da vi landet i Ubon satte vi ikke kursen videre mot Phibun slik vi har gjort de siste par år, men vi satte kursen mot vårt nye hjem i Mukdahan. I løpet av de to måneder vi var i Norge, hadde Marit, Satad & co flyttet hele NMS hovedbase i Nordøst-Thailand fra Phibun til Mukdahan. Språkskole, barnehage, misjonærhus og lokal stab var alle etablert i sine nye omgivelser. Vi i Team Sørheim-Tveten, som ikke akkurat er kjent for våre praktiske ferdigheter, er fulle av beundring over den innsatsen som er lagt ned i denne flyttesjauen. Riktignok er ennå ikke alt 100% i boks. I skrivende stund bor vi på midlertidig vis her i Mukdahan og har for en kort tid forlenget koffertlivet vi levde i Norge. Grunnen ser dere på bildet ovenfor. Dette flotte huset skal bli Sørheims nye hjem de kommende år. Huset er helt nytt, så nytt at det ennå ikke er ferdig. Men om ikke lenge er det innflyttingsklart, og med et like nytt Tveten-hus rett ved sin side, vil denne tomten medføre at vi kan føre enda et substantiv til våre familiers fyldige relasjonsstatus. Vi er ikke bare venner og kolleger, men vi blir også naboer. I dette nye kapitlet som vi nå beveger oss inn i, følger det mange store underoverskrifter. Flytting er allerede nevnt, men et annet og minst like stort emne er forsterkning. De nærmeste måneder vil misjonærstaben i Nordøst-Thailand fordobles! Ikke småtteri. Vi gleder oss stort over de tilflyttende misjonærer, og vi ser frem til å inkludere familiene Mydland og Heggernes samt de eldste barnas lærer, Kjersti Karine Øvestad, i vårt gode selskap. Disse personene vil dere sikkert kunne lese mer om i de kommende epistler, men i denne omgang nøyer vi oss med å ønske dem alle Guds velsignelse og et varmt velkommen. tekst og foto: kjartan og eirin h. sørheim 28 misjonstidende 9-2007

Misjonsvennen Per Spilling, Atrå i Telemark Per Spilling mottok i vår Kongens fortjenestemedalje for sin lange og trofaste tjeneste som organist. Han er fremdeles aktiv som vikar. Alle som kjenner Spilling vet at han er en varm misjonsvenn. Det var derfor viktig for ham og hans kjære Randi at 80-årsdagen i vår skulle ha et helt spesielt preg. De inviterte til misjonsfest hjemme i den koselige stua si. Spilling ønsket ingen personlig gave. Dersom noen ville gi, tok han heller imot gaver som skulle sendes videre til blindearbeidet for barn og unge på Madagaskar. I 1996 var vi en gruppe misjonsfolk som dro til Madagaskar. Blant dem også Per og Randi. Ett av stoppestedene var Loharano blindeskole på Antsirabe. Det ble en sterk opplevelse for oss alle. De blinde MT-kruset mange frivillige i nms fortjener litt ekstra oppmerksomhet. misjonstidende plukker ut noen og gir dem et mt-krus. kjenner du noen frivillige som fortjener et mt-krus? ta kontakt med oss: mt@nms.no eller ring redaksjonen på 51 51 61 54. Etter på Gudstjenesten 1. påskedag i byen Andoharanomaitso. Per er aktiv med sin båndopptaker når barna synger. (Per Spilling er abonnent på lydutgaven av Misjonstidende og vil gjerne anbefale den.) barna ønsket oss velkommen med sang. Det gjorde et sterkt inntrykk på alle, nettopp fordi Spilling også er blind og har et stort hjerterom for dette arbeidet. Spilling har tidligere fortalt om turen til Misjonstidende, og sa da at det var det største han hadde opplevd. Salmesangen var helt fantastisk, fortalte han. På festen viste Spilling en video fra Madagaskarturen, noe som gjorde et sterkt inntrykk på gjestene. Det ble en misjonsfest vi sent glemmer. Folk strømmet til og i stua var vi etter hvert 45 personer. Da gavekurvene var talt opp var det kommet inn over atten tusen kroner, og senere har det kommet mer. Det er tydelig å se at Randi og Per har mange som holder av dem. De har sammen fått bety mye for misjonen, og særlig i Tinn. Vi ber om Herrens fortsatte velsignelse. tekst og foto: reidun og arne christian grytnes Gratulasjoner Berit Tveida fyller 50 år 07. oktober 2007. Hun har vært tilsatt i Region Stavanger fra sept. 2001 som butikksjef for Bok & Musikk i Egersund. Adresse: Rosenborggata 7, 4370 EGERSUND GRATULERER! Turid Ølberg fyller 60 år 24. oktober 2007. Hun tjenestegjorde som misjonær i Kamerun i årene 1976-86. I periodene 1988-97 og 2000 - dd har hun arbeidet ved hovedadministrasjonen i Stavanger i ulike stillinger. Fra august 2001 har hun hatt stilling som personalkonsulent og nestleder i personalseksjonen. Adresse: Fritjof Nansensveg 23, 4340 BRYNE GRATULERER! Gratulasjoner også til: Hilde K. Olsen, f. 03.10.57, Bente Solberg, f. 03.10.57, Brian Swan, f. 06.10.57, Haldis Voldsund, f. 08. 10.37, Ellen Sandvik, f. 15.10.57 og Ivar Johannessen, f. 23.10.57. Ordførar Jan Utkilen (t.h.) i Fjell overrekte Kongens fortenestemedalje i sølv til Nelly Storesund (t.v.). Foto: Jacob-Ørjan Eide Kongens fortenestemedalje for søndagsskule og misjon Søndag 10. juni var Syltøy bedehus i Fjell fylt til siste plass av slekt, vener og naboar, unge og eldre. Sol og hav skein om kapp den vakre sommardagen. Inne var borda vakkert pynta og forventninga låg i lufta. Det er vel fortent at du får denne medaljen, sa ordførar Jan Utkilen, som om tildelinga bl.a. sa dette: Nelly Storesund har drive søndagsskule på Syltøy i 50 år, fram til 1993, saman med mannen sin, Johannes. Utan opphald heldt ho fram med arbeidet i søndagsskulen kvart år. Like til det siste har ho vore aktiv, sjølv om ho dei siste åra har hatt litt hjelp. Det var ikkje berre søndagsskulen som fekk nyta godt av Nelly sin trufaste innsats. I 1953 var ho med å få i gang igjen ei foreining for Det Norske Misjonsselskap. Sidan har ho trufast stått i bresjen for denne foreininga, med foreiningsmøte annankvar veke og ein årleg basar til inntekt for NMS sitt arbeid, kunne ordføraren fortelja. I tillegg til basaren for NMS er Nelly drivkrafta bak den årlege basaren til inntekt for bedehuset på øya. tekst: alvhild vassel eide misjonstidende 9-2007 29

Fra Thailand til norsk konfirmasjon I 2002 var familien Ørland i Thailand. Der møtte de blant annet Joke, en lokalmedarbeider i kirken i Bangkok. Joke har etter hvert blitt en kjær venn både for familien og for menigheten og nærmiljøet i Larvik, som flere ganger har hatt innsamling til daghjemmet i slummen. I mai 2007 var Joke på sitt andre norgesbesøk, og deltok da blant annet i konfirmasjon hjemme hos Ørnesfamilien. Han møtte også skoleelever som hadde samlet inn over 20 000 kroner til kirkens arbeid, og takket dem for hjelpen. Det er helt klart at et så nært og personlig møte med misjonsarbeidet betyr alt. Det gir et levende bilde, det skaper engasjement og det gir en takknemlighet overfor den tjenesten man får lov til å stå i, sier Birgitte Bugaard Ørnes, områdeleder i Nedre Telemark. foto: john magnar ørnes Kvinneweekend med pilegrimsvandring 23 kvinner var samlet på Phillipshaugen leirsted siste helgen i august. Tema var Vandre med Jesus, og det gjorde vi bokstavelig talt på lørdag, da vi hadde vandring inn til Norges vakreste dal, Innerdalen i Sunndal kommune. Vi hadde flere bønnestasjoner underveis, og vi gikk i stillhet og mediterte og tok inn den storslåtte naturen. Karen Andrine Flatø (innfelt) er en dreven Pilegrimsvandrer og hadde et fint opplegg for oss. Helgen hadde også mye annet godt program, og misjonen ble ikke glemt. Deltagerne ble kjent med Kvinner for Kristus i Kamerun som også fikk misjonsgave. Alle fikk også utfordringen til å bli faddere, og noen tok imot den utfordringen! Det var ønske om kvinneweekend til neste år også. Velkommen tilbake! tekst & foto: områdeleder i romsdal sigrid sundsbø Drageløperen Daniel Ut- og hjemreiser MALI Kari K. og Ketil Vestbøstad m/ barna Vinjar, Rakel, Hanna og Lavrans har vært i Norge på kortopphold/ferie. Kari og barna returnerte til Bamako i slutten av august. Ketil ble til 9. september pga diverse arbeidsoppgaver. Drager er det mye av i Brasil. Ikke av den skumle typen, men lette og villige drager av bambus og silkepapir. Unger i alle aldre står i smale gater eller åpne torg og venter på at den svale brisen skal ta tak i dragene. Høyt går de og flott er det å se på. Rykkingen i den tynne dragetråden minner om de dagene fiskelykken er på topp. Forleden dag var vi på et lite torg like ved hvor vi bor og prøvde dragelykken med barna våre. Her ser dere Daniel på snart fire ta sats og håpe det beste. Bilde og tekst: Arild Nyvoll, São José do Rio Preto, Brasil 30 misjonstidende 9-2007

Variert program for store og små i Alta 1. rekke fra venstre: Ingeborg Dale, Gerd Bruknapp og Gerd Bovim. 2. rekke: Gerd Mangrud, Harriet Hansen og Lilly Weum Mangrud. 3. rekke: Else Skilnand, Olga May Antonsen, Ragnhild Hansen og Lillian Skovly. 4. Liv Bjørkås, Margit Hansen, Turid Fonn, Marit Skovly, Jorunn Røsnes, TordisNielsen og Gudrun Ringsrød. Jubileum i Råde I 1882 ble Søndre Råde Kvinneforening stiftet. Foreningen kunne derfor feire 125-årsjubileum i år. Det fant sted i Råde prestegård 30. april. 36 personer inntok stuene til fest. I blåsalen var det dekket bord hvor vi kunne nyte smørbrød og kaker. En i foreningen som samtidig fylte 90 år, spanderte smørbrød, og både det hun fikk i gaver og kollekten gikk til misjonsarbeidet, i alt 8 000 kr. I Råde er det 7 foreninger for NMS. Alle disse hadde sine representanter som kom med gode hilsninger og gaver. Sokneprest Magne Grønlien hadde åpningsord. Formann Gerd Bovim presenterte en fyldig jubileumsrapport. Foreningssekretær Unni Holm Olsen hadde andakt, og økonomisekretær Knut Lande sang, hilste foreningen og overrakte et nydelig diplom i glass og ramme fra NMS. Også jubilanten, Gerd Bruknapp, fikk hyggelige hilsninger. Selv om mange er gamle i foreninga, er den livskraftig. Medlemmene har vært flinke til å få med seg nye og yngre misjonsvenner. Vi takker misjonens herre som har vært med oss alle disse 125 år, og gitt oss lyst og frimodighet til å være med i tjenesten og til å bidra med noe av det vi har fått til forvaltning, uttalte Gerd Bovim på festen. tekst: bjørg br. grønlien foto: privat I Finnmark er det nå vanlig at områdestevnet og misjonssøndagen arrangeres samtidig. Stevnestedet veksler mellom Vadsø, Karasjok og Alta. I år var det Alta misjonsforening og Alta menighet sin tur til å arrangere. I forkant er også menighetene aktivt med og planlegger både stevnet og misjonssøndagen. En flott kombinasjon, en god måte å dra menigheten med i misjonsengasjement på. 9. og 10. juni var dato for årets arrangement. Det kom folk kjørende fra Burfjord og Langfjordbotn, Karasjok og Vadsø. Da er det godt å starte med et skikkelig måltid. Og i Alta var det disket opp med god hjemmebakst. Unni Holm Olsen holdt misjonstimen for voksne over tema: Av ditt eget gir vi deg tilbake, Sølvi Rødsand og Kjersti Kvammen holdt misjonstime for barn. Menigheten i Alta har nettopp skiftet misjonsprosjekt, det nye prosjektet er Diakonalt arbeid i Antsirabe. Under festen på kvelden var det prosjektet som fikk fokus. Andakt og misjonsglimt var knyttet opp til sangen: En naken jord som brenner mot det blå, med tekst av Kari Iveland og gassisk melodi. Søndag var det misjonsgudstjeneste i Elvebakken kirke, og utflukt til Solvang leirsted. Etter gudstjenesten gikk turen til Solvang. Navnet passet godt denne dagen. Sola skinte, og vinden fra dagen før hadde stilnet. Her hadde Normisjonsforeningen, Misjonsselskaps-foreningen og KFUK/M sine faste oppgaver. Det var ikke første gang det var utflukt på menighetens misjonssøndag. Det var salg av kaffe, kaker og grillmat. En stor grill var fyrt opp, og her kunne folk steke det de hadde kjøpt eller medbrakt. KFUK/M sto for aktiviteter for barn,- ansiktsmaling, pilkasting, livlinekasting, og kasting på boks. Alle barn som hadde kjøpt et aktivitetsmerke for 10 kr fikk delta i alle de aktiviteter de ville. Det ble også solgt lodd. Stemningen var god, masse aktivitet og nydelig vær, kan man ønske seg det bedre? tekst og foto: sølvi rødsand Nytt par til Japan Søndag 17. juni ble Ivan Reidar Fjeld og Rut Terese Kringstad Fjeld vigslet til misjonærtjeneste i Japan i Hillevåg kirke (bildet). Fjeld ble ordinert til prest i Den norske kirke, og hans kone, kateket Rut Terese Kringstad Fjeld, ble vigslet til misjonær, forteller Bettina Berntsen, daglig leder i Hillevåg menighet til Rogalands Avis. Biskop Ernst Baasland sto for både ordinasjonen og vigslingen, og ledet også gudstjenesten i Hillevåg kirke. Paret skal nå arbeide innen programmet Evangelisering og menighetsbygging i Japan for en periode på fem år. foto: raymond cato torsvik misjonstidende 9-2007 31

nytt fra inn- og utland Misjonsskolebygget fra 1864 restaureres Så langt vi kan få det til, skal det eldste bygget ved Misjonshøgskolen restaureres og tilbakeføres til sitt opprinnelige utseende. Det betyr at inngangspartiet rives, vinduer byttes og kledning og tak skiftes, forteller driftssjef i NMS, Tor Helge Køhn. Han forteller at de nøye har studert gamle bilder og også hatt møter med byantikvaren i Stavanger. I denne omgang er det fokus på det utvendige, men det er også behov for å gjøre noe innvendig. Vi har planene klare og satser bl.a. på å gjøre første etasje om til selskapslokale, med kjøkken, matsal, stue og bibliotek/styrerom. Disse rommene vil egne seg godt til utleie. Andre etasje vil bli omgjort til hybelleiligheter med kjøkken og bad. I tredje etasje skal alle vegger rives, slik at det blir et stort rom som foreløpig kan brukes til lagerrom, forteller Køhn. Budsjettet på 3,5 millioner kroner kommer hovedsakelig fra salg av Den norske skolen i Japan. nms-info Studentarbeidet i vekst verden over Den internasjonale lagsbevegelsen International Fellowship of Evangelical Students (IFES) har de siste årene opplevd stor tilvekst. I flere og flere land ser kristne skolen og studiestedet som en strategisk viktig misjonsarena. Den norske lagsbevegelsen har vært sentral siden oppstarten av det internasjonale arbeidet. Norge er fortsatt representert i ledelsen. På generalforsamlingen i Canada nylig ble Øistein Garcia de Presno valgt til nytt medlem av bevegelsens arbeidsutvalg etter Jens-Petter Johnsen. På generalforsamlingen ble flere lagsbevegelser opptatt som medlemmer. I over 150 land er det nå en eller annen form for kristent arbeid på skoler- og studiesteder. Noen av de som ble opptatt som nye medlemsorganisasjoner, måtte gjøre det i hemmelighet på grunn av kristendomsforfølgelsene i hjemlandene. Flere av deltakerne gikk med et rødt jakkeskilt som fortalte at de ikke måtte fotograferes. Avtroppende generalsekretær i IFES, Lindsay Brown, sier at det lenge og målrettet er blitt arbeidet med å starte pionerarbeid i land som har vært lukket for kristent arbeid. I flere av disse landene har vi nå åpnet et lite vindu. Vår jobb blir å klatre inn gjennom vinduene og plante evangeliet, sier Brown. Han slutter nå som generalsekretær, og David Bourdanne fra Elfenbenskysten overtar. Tidligere generalsekretær i Strømmestiftelsen, Øistein Garcia de Presno, ble valgt til såkalt treasurer, som er en av de tre topplederstillingene i organisasjonen ved siden av den valgte leder og generalsekretær. Vervet innebærer å lede finanskomiteen. IFES vil satse mye på å skaffe mer midler til arbeidet, noe de Presno har god erfaring med etter blant annet 20 år som ansatt i den norske lagsbevegelsen. Jeg er virkelig motivet for å gå inn i denne tjenesten, sier Øistein de Presno til KPK. Han vil delta på 4-5 årlige ledermøter foruten at han vil få en del reisevirksomhet. Den internasjonale lagsbevegelsen har sitt hovedkontor i Oxford. kpk Leseopplæring gir kyrkjevekst Den internasjonale kristne organisasjonen Åpne Dører starta eit alfabetiseringsprogram i Vietnam i 1999. 90 prosent av innbyggjarane i Vietnam over 15 år kan lese og skrive. Men i minoritetsbefolkninga i landet er prosenten langt lågare. 57 prosent av dei 1,3 millionar vietnamesarane som tilhøyrer protestantiske kyrkjer, er etniske minoritetar. Åpne Dører starta med lese- og skriveopplæring då dei vart kjende med at 80 prosent av dei kristne frå minoritetane var analfabetar. I samarbeid med lokale kyrkjer har Åpne Dører laga undervisningsmateriell, rekruttert lokale lærarar og starta undervisning i avsidesliggjande landsbyar. Undervisningsprogrammet dekkjer i dag ni av 54 minoritetsgrupper i landet. Hos minoritetsgruppene blir sønene prioriterte når det gjeld skolegang. Tilbodet til Åpne Dører har gitt kvinner mulegheiter som er blitt haldne tilbake for dei tidlegare. Morris Watkins, som har skrive ei bok om bibellesing og kyrkjevekst, seier at han har lagt merke til at kyrkjer overlever og veks, sjølv i tider med undertrykking, når dei har Bibelen omsett til sitt eige morsmål og når kyrkjemedlemene er i stand til å lese sjølve. kpk 32 misjonstidende 9-2007

1. rekke f.v. Edel Karin Solemdal, Håkon Haus (rektor Misjonsskolen), Randi Haus, Snefrid Holte Nilsen, Jofrid Vigre Braadland, Målfrid Hylland, Ranveig Berntsen Kjosavik, 2. rekke fra v. Leiv Solemdal, Ove Sletta, Elsa Tjørve Sletta, Jan Ivar Nilsen, Anne Marie Ueland, Jostein Nesvåg, Tor dag Kjosavik, 3. rekke f.v. Edvin Bjaastad, Else Marie Farestad, Gro Line Gaudestad, Kjell Ueland, Reidar Paulsen Bakerst f.v. Kirsten Bjaastad, Einar Braadland, Per Ivar Farestad, Odd Gaudestad. (Harald og Ragnhild Evjedal kunne ikke komme) Bak til høyre ses statuen av Lars Dahle som ble avduket under jubileet. Dahle var misjonær på Madagaskar fra 1880-1887 og generalsekretær i NMS fra 1887 til 1920 Jubileum Den 27. august 1967 ble 11 misjonsprester ordinert i Stavanger Domkirke. Nokså nøyaktig 40 år senere, 24.-26. august 2007 var de fleste samlet til 40-årsjubileum. Dette kullet ble ordinert under markeringen av Det Norske Misjonsselskaps 125-årsjubileum som ble markert i Stavanger. 100-årsjubileet under krigen i 1942, ble av naturlige årsaker ikke markert, og dermed ble 125-årsmarkeringen desto større. Kong Olav, som også var til stede sa bl.a. De dro ikke ut for å vinne ære, men for å gi. Roaglands avis skrev slik om jubileet: To solfylte dager i misjonsbyen Stavanger. Alle flagg til topps i forbindelse med feiringen av 125-årsjubileet til Det Norske Misjonsselskap det eldste i Norge og det største lutherske misjonsselskap i Europa. I alle forretningsvinduer er utstilt jubileumsmerket og selskapets motto Komme ditt rike lyser alle i møte. Stort innrykk av gjester fra inn- og utland. Det var fullsatt i Atlantic Hall, Kuppelhallen og i kirkene. 23. kull ved Misjonsskolen ble innviet under 125-årsjubileet for Det Norske Misjonsselskap (NMS) i 1967 nms-info Nesten 2500 oversettelser Hele Bibelen er per 2006 oversatt til 429 språk, tre mer enn i 2005. 1144 språk har fått nytestamentet oversatt, det er en økning fra 2005 på 29, mens 853 språk har en eller flere deler fra Bibelen oversatt. Samlet har 2426 språk hele Bibelen, nytestamentet eller en eller flere bibeldeler oversatt. Det viser tall fra De Forente Bibelselskapet. kpk Misjonærkurs på Himmel og hav I begynnelsen av august ble det arrangert misjonærkurs på Himmel og hav (Strandleiren) på Sola. Noen av deltakerne var kommet hjem etter endt tjeneste, mens andre var hjemme på sommerferie. På misjonærkurset var det 17 voksne og 11 barn, mens sommerkurset hadde 10 voksne og 11 barn som deltakere. Etiopia - nytt millennium Misjonær Hilde Masvie forteller i en e-post om rikt bønneliv i Mekane Yesus kirken. Denne måneden er det ekstra fokus på bønn, og hver morgen fra klokken fem til åtte er det bønneprogram i kirken. Siden vi går inn i det tredje årtusen etter Kristi fødsel er takk og bønn særdeles mektig og omfattende i år, sier hun. misjonstidende 9-2007 33

nettverk for unge voksne ansvarlig for nettverksiden: organisasjonssjef i nms u merete heintz Norge fra utsiden Vi sitter en gjeng og småprater; Gwladys fra Madagaskar, Edson fra Brasil og Ola fra Norge. De er studenter på Hald Internasjonale Senter og skal om ikke lenge ut i praksis. Praten går om nordmenn, sett litt fra utsiden. Edson Munck Junior Ola Aasland Vold Andriamanjaka Ange Gwladys Nordmenn er velorganisert og punktlig, kommer det fort fra Gwladys og Edson. I Brasil er vi også organiserte, fortsetter Edson, men mer åpne for det spontane. Begge kom til Norge i midten av august og har hatt noen uker med studier på Hald. Etter det skal de jobbe i hver sin menighet et halvt år. Nordmenn er veldig seriøse i alt arbeidet de gjør, de er skikkelige, også når de spøker, sier Gwladys. Ola Aasland Vold som også er med i praten, er ikke helt sikker på om dette passer på ham! Som det kommer På Hald går både norske og internasjonale studenter som etter å ha gjennomført et seks ukers kurs, skal ut og oppleve en annen kultur i praksis. Mens Gwladys og Edson skal være i Norge, skal Ola være 6 måneder i Antananrivo, Madagaskars hovedstad. Jeg har ikke så mange forventninger, men vil ta det som det kommer, sier Ola. Det har jeg lært av Gwladys, hun fortalte at hun ikke ville vite så mye om Norge før hun kom, men heller lære etter hvert. Men jeg lærer gassisk av henne. Jeg kan ikke fransk heller, så det blir nok tøft når jeg skal klare meg på Madagaskar. Jeg leste en del da jeg fikk plassen her i Norge, forteller Edson, men det var stort sett tall og fakta. Nå ser jeg hva Norge er, jeg ser menneskene, rikdommen og velstanden. Jeg er redd jeg kan bli skuffet med for mange forventninger, forteller Gwladys, men været visste hun litt om: Jeg visste at det ville bli kaldt, det er det allerede og sommeren er så vidt over! Dere er på en måte mer frie, dere er openminded. Samtidig er dere mer individualistiske enn vi er på Madagaskar. Vi er mer solidariske, tror jeg. Og så bråker vi mer. Vi lager mer lyd og jeg savner sangen, smiler Gwladys. Men jeg synger også, og jeg synger høyt, smetter Ola inn. Dere er redde for å bygge relasjoner, mener Edson. I Brasil vil vi gjøre det beste for å bli din venn om du kommer til oss. Her er det motsatt, det er vi som kommer som må gjøre jobben. Vår måte er å respektere deg og privatlivet ditt. Vi vil at det er du som selv bestemmer når du vil være med andre, forklarer Ola. Jo, men da er det vanskelig å vite hvordan vi kan komme i kontakt med nordmenn. Men det vi har skjønt er at om du først får en norsk venn, så er det en venn for livet. Vi har lært om norsk trofasthet. Jeg forstår at det er vanskelig å komme inn i hjertene deres, men når en kommer inn så er det varme og da er det varig, forteller Gwladys. Lære av hverander Kanskje vi ikke er så forskjellige, men gassere er i alle fall mer utadvent. Det er ikke så lett å sette fingeren på ting, men de er nok mer fysiske. Vi har ulike grenser for hva som er ok. Vår comfort sone er ulik, og vi er mer vant til avstand, sier Ola. En armlengdes avstand trengs i Norge, smiler Edson I Afrika er det ofte sånn at vi gir en klem om vi ikke kjenner hverandre særlig fra før, fortsetter Gwladys. Jeg tror vi er mer ydmyke i Brasil, vi ser i relasjonene våre at ydmykhet er viktig. Kanskje det er noe jeg tar med hit? Og nå? Jeg gleder meg til å dra til menigheten min, sier Edson. De er virkelig spesielle, jeg møtte våre veiledere og de er spesielle og de gir motivasjon til å bli der. Jeg håper jeg kan lære, gi og motta. 34 misjonstidende 9-2007

sprell for levende unger ansvarlig for sprellsiden: informasjonskoordinator i nms u, åsmund johansen ajo@nms.no Årets jury: Asbjørn Slettemark, Mariann Thomassen, Benedicte Adrian og Jan Fredrik Karlsen. Programlederne i årets idol Marte Stokstad og Kyrre Holm Johannessen. I dag, når jeg skriver dette, (ikke når du leser, for trykketiden er litt lang) starter IDOL. Idol er jo kjempemorsomt, og det er moro å se hvor flinke de forskjellige folka er. Litt moro å se de som ikke er flinke også Poenget med Idol er å finne en ny popstjerne blant helt vanlige mennesker, og noen av dem har jo blitt skikkelige stjerner. Kurt, Ali og Jorunn Stiansen, selv om noen fortsatt lurer på hvor Kjartan er blitt av. Vi mennesker liker å finne idoler og noen vi kan se opp til. Noen som kan hylles og digges. Slik er Gud også! Han liker oss så godt at han kan tenke seg å være sammen med oss hele tiden. Gud er skikkelig fan av oss mennesker. Og ikke bare det, DU er en slags IDOL-stjerne i Guds øyne! For så høyt har Gud elsket verden (verden betyr deg og meg), at han ga sin Sønn, den enbårne (Jesus), for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Det er noe det? Det gjelder ikke bare deg og meg heller, men Kurt Nilsen og alle verdens superstjerner! Vitser: Det var en gang en norske, svenske og danske som kranglet om hvem som hadde høyest hus. Først sa dansken: Vi har så høye hus at flyene må kjøre sikk sakk i mellom dem. Så sa svensken: Vi har så høye hus at hvis du skal opp i øverste etg. må du ta heisen om morgenen, så kommer du opp om kvelden. Da tenkte norsken seg litt om, så sa han: Vi har så høye hus at hvis en liten gutt på ett år faller ut av vinduet, kommer han ned som pensjonist. Petter pleide å spille bingo i kirken, og hver onsdag ble det delt ut en symbolsk premie. Denne onsdagen var Petter den utvalgte, og premien var en splitter ny dobørste. Whow, dette er den største tannbørsten jeg har sett, sa han imponert. Presten humret godmodig. Petter, det er ikke en tannbørste. Det er en dobørste! Uken etter var Petter tilbake for en ny runde bingo i kirken. Nå, er du fornøyd med dobørsten, spurte presten. Veeeel, børsten funker den, men jeg har nå gått tilbake til dopapir, likevel! Kelner, jeg vil gjerne bestille bord. Beklager, men vi selger ikke møblene. En politimann tok fartskontroll. Han kjedet seg veldig fordi det ikke var noen som kjørte for fort. Så kom det en som kjørte for fort. Politimannen stoppet han og sa: Jeg har ventet lenge på deg. Så svarte mannen: Jeg kom så fort jeg kunne. LEmur misjonstidende 9-2007 35

I Misjonstidende møter jeg mennesker som gjør Guds gjerninger nære og konkrete. Dette gir meg håp og inspirasjon, midt i en verden med mye smerte og mange grunner til fortvilelse. kjetil aano, generalsekretær i nms q Jeg bestiller Misjonstidende i ett år for kr 320,- inkl. krus* Dersom du ønsker Misjonstidende på kassett i stedet, sett kryss her q Navn: Adresse: Postnr.: Sted: Tlf.: Bladet gis som gave, send derfor regning til: Navn: Adresse: Postnr.: Sted: Tlf.: Du kan også bestille på: www.nms.no E-post: infosenter@nms.no * Gjelder nye abonnenter. Jeg bestiller Misjonstidende ut hele 2008: (kryss av) Ordinært, med cd av Mons Leidvin Takle i velkomstgave, til kroner 300,- Lyd-cd, med cd av Mons Leidvin Takle i velkomstgave, til kroner 300,- Studenttilbud med USB-penn i velkomstgave, til kroner 150,- B-POSTABONNEMENT B-BLAD Ettersendes ikke ved varig adresseendring, men sendes tilbake til senderen med opplysning om den nye adressen. Vennligst send melding til Misjonstidende, Postboks 226 Sentrum, 4001 Stavanger. Noen blader holder deg oppe... mt 10-04 Kan sendes ufrankert i Norge. Adressaten vil betale portoen. Svarsending Høsttilbud: Avtalenr.: 413 000/511 Abonner på Misjonstidende nå og få bladet ut resten av året og hele 2008 for kun 300 kroner. 4099 STAVANGER aktuelt om misjon og kirke Som et rom uten vindu er en kirke uten misjon Navn:... Adresse:... Postnr./sted:... Telefon:... E-post:... mt9-2007 Abonnementet er en gave, send regningen til: Navn:... Adresse:... Postnr./sted:... Telefon:... E-post:... misjonstidende ditt vindu til en annerledes verden! Bladet kan også bestilles på tlf.: 51 51 61 00 eller på e-post: mt@nms.no Abonnementet løper til det blir oppsagt. foto fra brasil: georg tumyr svarsending 7030 0096 oslo