Sensorveiledning eksamen kontraktsrett II, høsten 2013 Del I Tvisten er mellom Peder Ås og Marte Kirkerud, Peder Ås krever prisavslag grunnet i at eiendomsmeglers opplysning om muligheten for godkjennelse av hybelleilighet ikke stemte. Avhendingslova kommer til anvendelse som bakgrunnsrett, jf. avhl. 1-1 første ledd. Rettsgrunnlag for prisavslagskravet er avhl. 4-12, jf. 3-8. Kandidatene bør her ikke bruke tid på på å tolke mangelsbegrepet i avh. 4-12, men gå direkte til bestemmelsen i avhl. 3-8, som i lys av partenes anførsler er det mest nærliggende grunnlaget for mangelsdrøftelsen. Bestemmelsen har følgende ordlyd: Eigedomen har mangel dersom omstende ved eigedomen ikkje svarer til opplysning som seljaren har gitt kjøparen. Det same gjeld dersom eigedomen ikkje svarer til opplysning som er gitt i annonse, i salsprospekt eller ved anna marknadsføring på vegner av seljaren. At det er gitt en «opplysning» synes ikke tvilsomt. Et mulig motargument kan likevel være at det ikke er tale om en opplysning, men tilkjennegivelse av meglers subjektive oppfatning av hvordan godkjenningsspørsmålet vil bli avgjort. Ikke minst når utsagnet er fremsatt av megler, synes det likevel rimelig å oppfatte det som et utsagn om at boligen har slike egenskaper at den vil bli godkjent. Marte anfører imidlertid at opplysningen ikke er av en slik art at den faller innenfor avhendingslovens bestemmelser om opplysningsgivning. Dette blir et spørsmål om opplysningen gjelder «omstende ved eigedomen» Ordlyden kan tolkes mer eller mindre vidt eller snevert: Snevert ved å legge til grunn at forholde må gjelde eiendommens fysiske og rettslige egenskaper på salgstiden, vid betydning ved at alle forhold som kan ha betydning for eiendommens bruk omfattes. Ordet «omstende», taler for en vid tolking, noe som støttes av forarbeidene. Forarbeidene (ot.prp. nr. 66 (1990-91) s. 90): Når departementet gjer framlegg om å bruke omgrepet «omstende», er det ikkje meint å liggje noko avgrensing i dette. Det er tvert om meint å ha ei særs vid tyding. Det vil rekkje minst like langt som lausøyrekjøpslova 18 kor det vert snakka om opplysningar «om tingen, dens egenskaper eller bruk». Sjå også i merknadene til 3-8 om den same seiemåten der. Det fell såleis inn under paragrafen anten det er opplysningar om sjølve eigedomen eller tilhøyrsleting, og anten det er opplysningar om eigenskapar eller om bruk m.v. Sjå også 4-17 og 4-18 om at m.a 3-9 også vil gjelde i høve til retts- og rådvaldsmanglar m.m. Kandidater som kjenner forarbeidsuttalelsen, vil gjerne subsumere allerede, her, og det må være helt forsvarlig. Om noen kobler til de underliggende reelle hensyn, kan det likevel være positivt, hvis det ikke tværes ut. Helt grunnleggende handler det vel om hvilke opplysninger kjøper har en berettiget forventning om å kunne feste lit til, når de gis i kraft av å være selger (eller dennes representant) av eiendommen. Til slike opplysninger hører antagelig enhver opplysning, med mindre den er generell og uspesifikk/ usikker, som brukes som salgsargument. Det synes nok mest nærliggende å legge til grunn at opplysningen etter sin art omfattes av 3-8. 1
Det neste spørsmålet blir om Marte skal identifiseres med opplysning gitt av megleren. Avgjørende er om det er tale om «marknadsføring på vegne av seljaren». Salgsfremmende argument som gis av megler til potensielle kjøpere må anses å være «marknadsføring». Spørsmålet blir deretter om det skjer «på vegne av» Marte Kirkerud. Også her kan man starte med å se hva som kan utledes av ordlyden isolert sett. Ordlyden tilsier i alle fall at vedkommende har fått en eller annen fullmakt til å opptre på vegne av selger. På visning opptrer megler i utgangspunktet «på vegner av seljaren», jf. også uttrykkelig forutsatt i lovforarbeidene (Ot.prp. nr. 66 (1990-91) s. 91. Det kan imidlertid spørres om det innebærer at selger hefter for enhver opplysning som megler gir på visning, forutsatt at det er en slik opplysning som i det hele tatt omfattes av 3-8. Uttalelsene i forarbeidene setter ingen skranker i den forbindelse. En uttrykkelig skranke følger imidlertid av eml. 6-6: Oppdragstakeren kan ikke binde oppdragsgiveren overfor en tredjeperson uten særskilt fullmakt. Kjernen i bestemmelsen er at megler ikke kan akseptere bud på vegne av selger. På bakgrunn av det som er lagt til grunn i Rt.2011.670 (Nye Major) rekker bestemmelsen likevel videre enn dette: (avsn. 44-45) der det ble lagt til grunn at mulige tilsagn fra megler om overtakelsestid ikke ville være bindende uten særskilt fullmakt. Heller ikke ble utsagn fra megler/visningsassistenter ansett som tolkningsmomenter som kunne endre den tolking som fulgte av en naturlig forståelse av ordlyden. Førstvoterende uttaler at: «Å legge særlig vekt på slike utsagn fra meglerhold ved avtaletolkningen ville lett undergrave eiendomsmeglingsloven 6-6.» Det forventes ikke at kandidatene har satt seg inn i denne delen av avgjørelsen. Kandidatene bør imidlertid se at det finnes et mulig spenningsfelt mellom avh. 3-8 andre punktum og eml. 3-8. De bedre kandidatene bør også kunne problematisere dette spenningsfeltet noe nærmere. Når selger i utgangspunktet identifiseres med megler, kan det begrunnes i kjøpers berettigede behov for å kunne stole på opplysninger gitt i forbindelse med visning. Med tanke på identifikasjon vil dette i særlig grad gjelde opplysninger kjøper har rimelig grunn til å tro stammer fra selger, eller som selger i alle fall har gått god for. På den annen side kan det også argumenteres for at selger også må identifiseres med opplysninger som eiendomsmegler gir i kraft av sin sin fagkyndighet, jf. for så vidt Rt.2001.369 (takstmanndommen), som direkte gjaldt identifikasjon i forbindelse med misligholdt opplysningsplikt knyttet til opplysninger takstmannen måtte kjenne til. Det som særlig kan problematiseres her, er at opplysningen om mulighet for godkjenning i det hele tatt ikke synes å fremgå av det øvrige avtalegrunnlaget. Det mulige selgeransvaret knyttet til godkjenning av hybelleilighet, savner da annet grunnlag enn eiendomsmeglers utsagn på visning. Det kan hevdes at identifikasjon i et slikt tilfelle kan undergrave eiendomsmeglingsloven 6-6. Synspunktet kan støttes opp med alminnelige avtalerettslige prinsipper: Den potensielle kjøper har ikke nødvendigvis rimelig grunn til å tro at utsagn som utelukkende fremsettes på visning stammer fra selger, eller er forelagt for denne. Særlig gjelder dette kanskje når det som her er tale om opplysninger som knytter seg til muligheten for offentlig godkjennelse. Her bør man kunne konkludere både bekreftende og benektende. Mest sentralt ved bedømmelsen vil være om kandidatene viser evne til selvstendig problematisering. Forutsatt det er gitt en uriktig opplysning som Marte kan hefte for, blir det spørsmål om den uriktige opplysningen «verka inn på kjøpet»? Når det gjelder den generelle tolkingen av vilkåret, kan det 2
forventes at kandidatene kjenner til Rt. 2003.612 (arealsviktdommen), hvor det legges til grunn at «dersom en opplysning er egnet til å virke kjøpsmotiverende, vil det trolig være en presumsjon for at den også har vært det for den aktuelle kjøperen (avsn. 42)» Videre legges det samme sted til grunn at det er selger som har bevisbyrden for at avtalen ville vært inngått på samme vilkår med korrekt informasjon. Det er ikke opplagt at en opplysning om mulighet for å bygge og godkjenne hybelleilighet generelt anses generelt egnet til å motivere, det vil f.eks. kunne variere med planlagt bruk. Siden det er en opplysning som generelt er egnet til å påvirke eiendommens økonomiske verdi, kan vilkåret likevel hevdes å være oppfylt. Man kan her imidlertid også se på den konkrete innvirkningen: Selv om Peder fikk finansiert kjøpet uavhengig av planene, tilser den etterfølgende opptredenen at opplysningen faktisk har hatt betydning. Det synes mest nærliggende å konkludere med at innvirkningsvilkåret er oppfylt. Hvilken endelig konklusjon kandidatene kommer fram til, med tanke på om det foreligger mangel etter 3-8, vil bero på hvordan de har konkludert på underproblemstillingene. På kurset har forholdet mellom 3-1 og 3-8 vært problematisert. Det er en fare for at noen kandidater vier dette forholdet større plass enn faktum tilsier. Basert på faktum og anførslene er det mest nærliggende å ta utgangspunkt i avhl. 3-8. Ut fra faktum kan man vanskelig kunne nå lenger ved å anvende 3-1, og det skulle derfor heller ikke være nødvendig å drøfte bestemmelsen subsidiært. For de som tar opp 3-1 får man vurdere om behandlingen av spørsmålet alt i alt blir forsvarlig. De som ukritisk tolker oppgaven som et spørsmål om forholdet mellom 3-1 og 3-8, vil stå i fare for å bruke unødvendig tid på dette. Forutsatt mangel blir det neste spørsmålet om Peder har reklamert i tide? Har man konkludert med at mangel ikke foreligger, må spørsmålet drøftes subsidiært. Det rettslige utgangspunktet for drøftelsen er avhl. 4-19, som i første ledd fastsetter at: «Kjøparen taper retten til å gjere avtalebrotet gjeldande dersom kjøparen ikkje innan rimeleg tid etter å ha oppdaga eller burde ha oppdaga det, gir seljaren melding om at avtalebrotet vert gjort gjeldande og kva slags avtalebrot det er.» Første problemstilling er når reklamasjonsfristen begynte å løpe, dvs. på hvilket tidspunkt Peder «oppdaga eller burde ha oppdaga» mangelen. De reelle alternativene er her ved første vedtak om avslag eller ved avslag på klage. Det er mindre skjønnsomt å drøfte om han burde ha oppdager mangelen på et tidligere tidspunkt. På det tidspunktet Peder fikk første avslag, kan det hevdes at det i utgangspunktet ble klart at det forelå en mangel, selv om det var en mulighet for medhold i klageomgangen. Ved vurdering av startpunktet for reklamasjonsfristen vil sentrale momenter være om kjøper hadde oppfordring til å reagere og om selger hadde en berettiget forventning om at kjøper framsatte reklamasjon på det aktuelle tidspunkt. Forutsatt at reklamasjonsfristen begynte å løpe ved første avslag, blir det spørsmål reklamasjon etter 3,5 måned er «innan rimeleg tid»? Ordlyden gir lite presis veiledning og mer presise retningslinjer må utledes på bakgrunn av rettspraksis, jf. særlig Rt. 2010.103, hvor det uttales: Bedømmelsen av hva som er rimelig tid, beror på en konkret vurdering, jf. Ot.prp.nr.66 (1990-1991) side 117. Ved bedømmelsen av hvilken tid som i utgangspunkt står til rådighet for en privat huskjøper, er det naturlig å se hen til bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven 27. Det er i 3
bestemmelsen som gjelder i forholdet mellom en næringsdrivende og en forbruker fastsatt at reklamasjonstiden aldri kan være kortere enn to måneder. Etter min oppfatning kan en normal reklamasjonstid ved kjøp av fast eiendom, ut fra sammenhengen i regelverket, ikke være kortere enn ved forbrukerkjøp av løsøre. En tilsvarende eller kortere reklamasjonstid kan imidlertid tenkes, særlig dersom feilens karakter tilsier rask reklamasjon av hensyn til bevissikring og skadeutvikling. (65) Det er på den annen side få grunner til at reklamasjonstiden i utgangspunktet skal være så svært mye lenger enn to måneder ved kjøp av fast eiendom. (66) Etter min oppfatning må en reklamasjonstid etter avhendingsloven på tre måneder være i ytterkanten av hvor lenge en kjøper normalt kan vente med å reklamere over feil som er blitt oppdaget. En 3-måneders frist vil i utgangspunktet være tilstrekkelig til å gi den ukyndige kjøperen tid til å konsultere sakkyndige med videre for nærmere avklaring og verifisering av reklamasjonsgrunnlaget, samt gi vedkommende noe tid til å områ seg. Loven krever heller ikke mer enn såkalt nøytral reklamasjon. Det vil si at kjøperen skal gi selgeren melding om at det gjøres gjeldende avtalebrudd og hva slags avtalebrudd det dreier seg om. (67) Hensynet til selgeren og hans privatøkonomiske disposisjoner, tilsier at reklamasjonen ikke trekker ut. En reklamasjon kan jo utløse et betydelig økonomiske ansvar på selgerens hånd, et ansvar mange selgere når salgssummen er anvendt kan ha vanskeligheter med å bære. Avgjørelsen legger til grunn at 3 måneder i utgangspunktet vil være i ytterkant av fristen. Spørsmålet blir da om det likevel foreligger relevante omstendigheter som tilsier at 3,5 måneder kan forsvares i dette tilfellet. Det er rom for å hensynta subjektive unnskyldningsgrunner. De ca 14 dagene med sykdom er dermed relevant å ta i betraktning. At han har avventet resultatet av klagebehandlingen kan neppe anses som noe avgjørende moment. Men her kan man muligens trekke en viss parallell til tilfeller der kjøper har behov for å konsultere sakkyndig. I et grensetilfelle ville kanskje julehøytiden kunne tillegges betydning i kjøpers favør, men når kjøper har ventet så lenge som her, er det neppe grunn til at han skal få ytterligere tid på grunnlag av mellomkommende julehøytid. Til sist, og etter mitt syn et vesentlig argument, er at det etter julehøytiden går ytterligere en halv måned før han tar kontakt med selger. Det er mest nærliggende å konkludere med at Peder Ås ikke har reklamert i tide. Reklamasjonsspørsmålet bør også drøftes under den forutsetning at fristen først begynte å løpe ved avslag på klagen. Reklamasjonen er da fremsatt innen en måned, og kandidater som er kjent med Rt. 2010.103, og koblingen til forbrukerkjøpslovens tomåneders frist, vil her kjapt kunne konkludere med at reklamasjonen er rettidig. Peder Ås krever erstatning grunnet behov for utskiftning av drenering Rettsgrunnlag for kravet er 4-14 første ledd. Faktum legger ikke opp til problematisering av de alminnelige erstatningsvilkårene. Kandidatene bør derfor nøye seg med kort å nevne disse innledningsvis eller avslutningsvis i drøftelsen. Hovedspørsmålet er om behovet for utskiftning av drenering en kjøpsrettslig mangel. Det er ikke tatt «som den er»-forbehold og mangelsvurderingen må da foretas med utgangspunkt i de alminnelige bestemmelsene i avhl. kapittel 3 På bakgrunn av anførslene kan man evt. innledningsvis si noe om forholdet mellom salg med og uten «som den er»-forbehold. Et hovedsynspunkt her er at vesentlighetskravet i avhl. 3-9 nok medfører at terskelen for mangel vil være høyere enn der forbehold ikke er tatt. På den annen side vil det 4
forhold at det er tale om en brukt gjenstand uansett ha betydning for hvilke berettigede forventninger kjøper kan ha til kontraktsgjenstanden. Avhl. 3-1 (1) Eigedomen har mangel dersom han ikkje er i samsvar med dei krav til kvalitet, utrusting og anna som følgjer av avtala. 1 3-2 til 3-6 gjeld i den grad det ikkje i samsvar med 1-2 er avtalt noko særskilt. Avtalen sier ikke noe spesifikt om dreneringen. At eiendommen er «jevnlig vedlikeholdt og modernisert» er en generell beskrivelse, som ikke kan anses å gi anvisning på noen bestemt forpliktelse etter avhl. 3-1. Man må dermed falle tilbake på en mer abstrakt mangelsvurdering (som dels er ulovfestet og dels kommer til uttrykk i avhl. 3-2). Mangelsvurderingen må knytte seg til hvilke forventninger man kan stille til en eiendom av denne alder, gitt de opplysninger om eiendommen som følger av avtalegrunnlaget. At det er tale om en nærmere 50 år gammel boligeiendom, vil kjøper i utgangspunktet måtte påregne at det er vedlikeholdsbehov knyttet til alminnelig slitasje og elde. Dette må gjelde selv om det vedlikeholdsbehovet som materialiserer seg medfører en relativt høy kostnad. At eiendommen er «jevnlig vedlikeholdt og modernisert» er en såpass generell beskrivelse at den ikke er egnet til å gi spesifikke forventninger til eiendommen. At eiendommen er «jevnlig vedlikeholdt» gir neppe heller grunnlag for en berettiget forventing om at ethvert vedlikeholdsbehov er fulgt opp. At man har overskredet alminnelig levetid kan ikke anses avgjørende. Etter mitt syn er det mest nærliggende å konkludere med at forholdet ikke utgjør en mangel. I så fall blir den endelige konklusjonen at Peder ikke får medhold i kravet om erstatning. Ved bedømmelsen må man ta høyde for at faktum kan (mis)forstås på ulike måter. Selv om forståelsen av faktum ikke treffer helt, må kandidatene få uttelling for kvaliteten i de rettslige drøftelsene, i alle fall så langt det er tale om unnskyldelige misforståelser. Del II Oppgaveteksten slår fast at spørsmålet skal løses på ulovfestet grunnlag, slik at nærmere problematisering knyttet til om kjøpsloven helt eller delvis kommer til anvendelse blir unødvendig og uskjønnsom. Det trekker snarere ned enn opp, om man tar opp dette. Et naturlig startsted kan være å slå fast at prisavslaget knytter seg til en håndverkertjeneste utenfor forbrukerforhold. Mens prisavslag anses å være en alminnelig kontraktsrettslig misligholdsbeføyelse, inneholder ikke kontraktslovgivningen enhetlige løsninger når det gjelder utmålingen av prisavslaget. Utmålingen kan altså ikke skje med utgangspunkt i en alminnelig ulovfestet regel. Regelen må utledes ved analogi eller induksjon fra ulike lovbestemmelser. Noen vil kanskje gå nokså umiddelbart til håndverkertjenesteloven og anvende denne analogisk. Dette blir selvsagt ikke direkte feil, men siden bestemmelsen bygger på et annet utmålingsprinsipp enn sentral kontraktslovgivning, kan det være grunn til å anlegge et videre perspektiv. Kandidatene bør få fram at prisavslaget er en såkalt gjensidighetsvirkning (/-beføyelse), som tar sikte på å gjenopprette balansen mellom ytelsene, og at dette utmålingsprinsippet kommer til uttrykk i kjøpslovgivningen der prisavslaget som hovedregel skal utmåles forholdsmessig, jf. kjl. 37, fkjl. 31 avhl. 4-12 første ledd og fkjl. 31 første ledd. Kandidatene er blitt oppfordret til å studere 5
internasjonale kilder og om noen viser til modellregelen DCFR III.-3:513 er det positivt, men absolutt ikke noe krav. Utmålingsprinsippet er ikke uten videre egnet i tilfeller der det er vanskelig å sette verdien på kontraktsoppfyllelsen med og uten mangel. Dette gjenspeiler seg i utmålingsregelen man finner i hvtjl., men også i avhl. Utbedringskostnadene anses i slike tilfeller å utgjøre en alternativ metode for å fastsette verdireduksjonen. Nevnte utmålingsregler kan ikke anses begrunnet i forbrukerhensyn, og de rettstanker utmålingsregelen bygger på må anses å gjøre seg gjeldende også i kontrakter mellom næringsdrivende. Dermed er det nærliggende å legge til grunn at utbedringskostnaden danner utgangspunktet for utmålingen av prisavslaget også i dette tilfellet. For den observante kandidat, gir faktum imidlertid grunnlag for ytterligere problematisering: Feil stoff og feil fargenyanse, medfører ikke verdireduksjon. Strengt tatt er det altså tale om en mangel som et prisavslag ikke er egnet til å kompensere for. På den annen side er det en av grunnene til at utbedring må skje ved å trekke om sofaene på ny. Dermed kan det problematiseres om et prisavslag må begrenses til utbedringskostnader som gjelder de estetiske manglene. Eventuelt kan det spørres om prisavslaget kan fastsettes skjønnsmessig, sml. fkjl. 31 andre ledd. Det er likevel usikkert om en slik regel kan anses som utslag av et mer alminnelig utmålingsprinsipp. Et annet spørsmål som kan problematiseres er, forutsatt at utbedringskostnader på kr. 70 000 kroner legges til grunn, er om utmåling basert på utbedringskostnadene blir så høye at de i forhold til mangelens betydning for Peder ÅS blir å anse som urimelige, sml. for så vidt den rettstanke som kommer til uttrykk i hvtjl. 25 andre ledd: «Vil kostnadene bli urimelige i forhold til mangelens betydning for forbrukeren, skal prisavslaget svare til mangelens betydning». Bestemmelsen er for så vidt til ugunst for forbruker, og det er dermed ikke grunn til å begrense anvendelsen til forbrukertilfeller. Antakelig er det heller ikke grunn til å anse denne bestemmelsen å være av så positivrettslig karakter at den ikke kan anvendes på ulovfestet område. Bestemmelsen kan grunnleggende sett anses å bygge på betraktninger knyttet til adekvans. Om vurderingen Bedømmelsen må skje i lys av kursets beskrivelse av læringsutbytte/resultat: 1. Kunnskap Etter at kurset er gjennomført, forutsettes deltagerne å ha kjennskap til og oversikt over det komplekse rettsstoffet i kontraktsretten: ha kjennskap til rettsutviklingen i domspraksis, særlig de viktigste høyesterettsdommene fra ca. 1990 og deretter: ha forståelse for ikke lovfestede elementer i kontraktsretten, herunder hvordan rettsregler og prinsipper forklares og vurderes i løpende kritisk dialog mellom teori og praksis: ha kjennskap til de grunnleggende prinsipper for utforming av regler om kontraktsbrudd og misligholdsbeføyelser: ha kjennskap til samspillet mellom internasjonale utviklingstrekk og norsk kontraktsrett, særlig på kjøpsområdet. 6
2. Mestring Etter at kurset er gjennomført, forutsettes deltagerne å kunne analysere rettsstoffet med siktemål: å mestre tolkning og anvendelse av preseptoriske lovregler, med særlig vekt på spørsmål der lovteksten må ses i sammenheng med lovens eventuelle internasjonale forankring, lovtekstens forarbeider og lovformål samt domspraksis: å mestre tolkning av kontrakter både på forbruker- og næringsområdet samt kunne håndtere samspill mellom deklaratorisk lov og ikke lovfestede prinsipper: å kunne utrede og utlede rettsskapende bidrag fra domstolene, med særlig vekt på høyesterettspraksis: å kunne skille mellom sikre og usikre løsninger og i siste tilfelle være i stand til å argumentere juridisk forsvarlig både når det gjelder den beste eller riktigste løsning - og når det gjelder hensyn som kan tale for og i mot tenkelige løsninger i gitte tilfeller. Ved bedømmelsen er det kandidatenes samlede prestasjon som skal bedømmes. Med tanke på den angitte veiledende norm, må denne ikke brukes som annet enn nettopp veiledende. Et sentralt kriterium i karakterbeskrivelsene er selvstendighet. Kandidater som viser selvstendig evne til å problematisere og drøfte skal ha uttelling for det. Besvarelser som fremstår som selvstendige, vil tåle flere materielle «feil» enn besvarelser som fremstår som referat av innlært stoff. Oppgaven gir anledning til å bruke flere sentrale høyesterettsavgjørelser på kontraktsrettens område. For bedømmelse i det øvre sjikt må det i utgangspunktet forventes både kjennskap til sentrale rettsavgjørelser, og skjønnsom bruk av disse. Hvis oppgaven besvares helt uten å trekke inn relevant rettspraksis tilsier det isolert sett at besvarelsen bør bedømmes i det nedre sjikt. Omfattende drøftelser av opplagte eller utenforliggende spørsmål, vil lett medføre tidsnød. Basert på læringskravene bør imidlertid uheldig prioritering også isolert sett få betydning i negativ retning ved bedømmelsen. For å havne i det øvre sjikt bør besvarelsen vise evne til nyansering og å behandle spørsmål i dybden. Gitt rammebetingelsene, må kravene her likevel ikke settes urealistisk høyt. Det kan ikke forventes at kandidatene fanger opp alle nyanser som kan problematiseres og det må godtas at det på enkelte punkter blir mer overflatisk enn på andre. Med tanke på de ulike problemstillingene er det kanskje det første mangelsspørsmålet i del I og del I, som gir best mulighet til å utmerke seg. I det første spørsmålet må det ved bedømmelsen ses hen både til om kandidatene får frem de grunnleggende utgangspunkter og de mer nyanserte problemstillingene. Får man til en skjønnsom drøftelse av identifikasjonsspørsmålet er tilsier det isolert sett bedømmelse i øvre sjikt. Reklamasjonsspørsmålet kan ikke anses spesielt krevende, men for de beste kan det forventes en strukturert og rettskildeorientert drøftelse, mens de svakere vil fremstå som svakt strukturerte og/eller med mindre håndfast forankring i kildene. 7
Mangelsspørsmålet knyttet til drenering kan heller ikke anses som spesielt krevende. Her bør man særlig se hen til om kandidatene har en klar forståelse av salg med og uten «som den er»-forbehold, og bruken av mer generelle beskrivelser ved salget. Ved bedømmelsen av del II må det ses hen til at utmåling av prisavslag på ulovfestet grunnlag har vært tematisert i en av kursoppgavene. I Monsens artikkel i JV 2012.319 «Primært rettsgrunnlag i kontraktsretten» er utmåling på ulovfestet grunnlag er også brukt som eksempel på induksjon som mulig metode for å etablere primært rettsgrunnlag (s. 340 341). Ved bedømmelsen av dette spørsmålet bør man særlig se hen til om kandidatene får frem de mer metodiske problemstillingene knyttet til etablering av rettsgrunnlag. Ved den samlede bedømmelsen av kandidatens prestasjon, vil selvsagt også generelle metodiske ferdigheter og evnen til å uttrykke seg presist og poengtert ha stor betydning. For kandidater som er havnet i tidsnød, trenger det ikke være ødeleggende for eksamensprestasjonen. Det må likevel trekke klart ned om noen av hovedproblemstillingene blir stående helt ubesvart, eller der tidsnøden er et resultat av åpenbar feilprioritering av tiden. Dersom dere har spørsmål eller innspill underveis, må dere bare ta kontakt. Bergen 18. oktober 2013 Hilde Hauge 8