Til min mor og far

FORORD Selv om denne boka er en frittstående utgivelse, må den både ses som en oppfølger til Stå imot (2015), og mot at den er blitt til parallelt med forarbeidet til programserien «Rosenkjærforedragene» på Danmarks Radios P1, som takk for at DR tildelte meg Rosenkjærprisen i 2015. Stå imot var en tilstrebet humoristisk og ganske negativistisk kritikk av en rekke samfunnstendenser som kommer til uttrykk i tidens krav om personlig utvikling og omstillingsvillighet, men boka etterlot seg også flere ubesvarte spørsmål: Hvis vi skal stå imot og ikke være konstant fleksible, hva er det da viktig å holde fast ved? Og hvis det er viktig å gjøre sin plikt fremfor bare å vektlegge egen vinning og selvutvikling, hva består da denne plikten i? Ståsteder er et forsøk på å svare mer konstruktivt og oppbyggelig på disse spørsmålene enn jeg kunne gjøre i Stå imot, samtidig med at jeg har beholdt det kulturkritiske blikket. Jeg vil gjerne takke min redaktør Anne Weinkouff, som har vært til uvurderlig hjelp gjennom hele skriveprosessen. Det har vært aldri så lite skrekkinngytende å skulle følge opp den voldsomme og overraskende utbredelsen Stå imot fikk, og her har Anne vært en god støtte. Jeg vil også gjerne takke DR og Rosenkjær-komiteen, ikke minst dens leder Anders Kinch- Jensen, for at jeg i 2015 ble tildelt den prestisjetunge Rosenkjærprisen for min formidling. Jeg setter stor pris på det samarbeidet jeg har hatt med mange

forskjellige aktører i DR gjennom årene. Videre retter jeg en stor takk til Ester Holte Kofod, Mikka Nielsen, Rasmus Birk, Anders Petersen og Thomas Aastrup Rømer, som alle har lest manuset til Ståsteder, og har kommet med mange gode forslag til forbedringer. Den aller største takken går likevel til min kone, Signe Winther Brinkmann. Sine qua non. Boka er tilegnet mine foreldre, som har gitt meg alle mine viktigste tanker om ståsteder i tilværelsen. Randers, april 2016

PROLOG DET MENINGSFULLE LIVET D a Woody Allen i 2014 presenterte sin nye film, Magic in the Moonlight, benyttet han pressekonferansen til å si noen fyndord om meningen med livet. «Jeg føler meg helt overbevist om at livet og dette er ikke ment som noen kritikk er meningsløst.» 1 Så fortsatte han: «Jeg påstår ikke at vi bør ta livet av oss, men om vi tenker etter, så kommer det med cirka hundre års mellomrom en flodbølge, og så er vi borte alle sammen. Så kommer det nye mennesker, så skylles de bort, og så kommer det igjen noen nye. Og slik fortsetter det, uendelig, og det er ikke meningen å ta motet fra noen, men det virker som om det ikke har noe formål, det finnes ingen rytme, ingen grunn. Våre fremste fysikere kan fortelle oss at universet faller fra hverandre, og at det etter hvert ikke vil finnes noe som helst. Absolutt ingenting. Alle

de store verkene til Shakespeare, Beethoven og da Vinci vil bare være borte. Ikke med det aller første, selvfølgelig, men raskere enn vi tror, for sola vår vil slukne lenge før universet forsvinner.» Derfor var ikke Allen interessert i å lage politiske filmer, tilføyde han, «for i et større bilde er det bare de store spørsmålene som er viktige. Og svarene på de store spørsmålene er jo fryktelig, fryktelig deprimerende. Derfor anbefaler jeg botemiddelet jeg selv har kommet fram til: adspredelse.» Woody Allen uttrykker seg som alltid med en blanding av humor og alvor, men det er neppe tvil om at han mener det han sier. Og selvfølgelig har filmregissøren et glimt i øyet når han anbefaler adspredelser som for eksempel å se en film på kino som løsning på den deprimerende meningsløsheten. Vi må likevel spørre oss: Har Allen rett? Er virkelig livet meningsløst? I begrunnelsen for den påståtte meningsløsheten anvender han synsvinkelen med størst mulig grad av objektivitet, nemlig fysikkens. Han snakker om sola som en stjerne som er i ferd med å slukne, om hele universets skapelse og tilintetgjørelse. Hvis vi slik trer helt ut av hverdagens gjøremål og anlegger en kosmologisk synsvinkel, er det ikke så rart at det blir umulig å få øye på noen mening. Da blir alt bare til fysisk materie i bevegelse, noe som jo fort kan fortone seg litt deprimerende. Psykologen William James (1842 1910), som kan krediteres for å ha innført psykologien i USA (og dessuten var bror av forfatteren Henry James), mente for

eksempel at hans egen ungdomsdepresjon ble fremkalt av de vitenskapelige studiene som hadde belært ham om universets meningsløshet og menneskenes manglende frie vilje. James pragmatiske løsning ble å tro på den frie vilje, og dermed på at menneskene selv kan skape mening i sine liv. «Min første frie handling skal være å tro på den frie vilje,» skrev han i dagboka den 30. april 1870. Slik han vurderte det, var det dette som løftet ham ut av depre sjonen. En slik viljestyrke er neppe alle forunt. De fleste av oss grøsser litt når vi hører eller leser Woody Allens ord, og klarer antagelig ikke å finne mening og frihet i tilværelsen bare ved å ville det. I stedet kan vi spørre oss om det egentlig er så lurt å lete etter meningen så langt fra hverdagen, slik Allen ser ut til å gjøre. Hva skjer om vi i stedet går inn i livet, og undersøker det innenfra, i stedet for å gå ut av det for å betrakte det på astronomisk avstand? Svaret er at mening da blir mindre problematisk enn Allen vil gjøre det til. Ordene hans gir for eksempel mening, enten man er enig i påstanden eller ikke, og forhåpentlig synes du som leser denne boka at det gir mening å lese den. Kanskje er mening et fenomen som bare kan forstås innenfra, ikke utenfra, som for eksempel ut fra fysikkens objektive tilnærming? Vi finner jo heller ikke svaret på hva meningen med poesi er ved å veie en diktsamling, eller analysere den kjemiske sammensetningen av trykksverten på sidene.