ung misjon s tidende nr. 1-2013 168. årgang Tema UNG Årets Ucrew Ung i Mali Ukas høydepunkt 4 8 12
Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Misjonsmarka 1, 4024 Stavanger Telefon 51 51 61 00 Kontonr. for gaver: 8220 02 85030 E-post: misjonstidende@nms.no www.nms.no Redaksjonen: Generalsekretær: Jeffrey Huseby Redaktør: Sigurd Egeland (seg@nms.no) Redaksjonssekretær: Marit Rødland (mro@nms.no) Informasjonskonsulent: Siv Ane Nerhus (san@nms.no) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (ims@nms.no) Abonnement: Tlf. 51 51 61 00 infosenter@nms.no Årsabonnement kr 395,- Studenter kr 195,- Utlandet utenom Skandinavia kr 460,- (med fly kr 560,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 395,- Annonser: Halsne Reklame & Media tlf 51 31 57 00 Misjonstidende er trykt på svanegodkjent, miljøvennlig papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS. Kjære leser Jeg liker godt å begynne på et nytt år. Det er en herlig følelse å tenke at nå er det nye muligheter til å rette opp på ting. Magen skal inn, formen skal opp, garasjen ryddes, jeg skal bli flinkere på jobb, en bedre ektemann og far, etc. Jeg har naturligvis vært gjennom dette så mange ganger at jeg er nokså sikker på sigurd egeland, kommunikasj. sjef at mange av de samme tingene står på lista neste år. Men noen endringer kommer om man vil eller ikke, og i NMS og Misjonstidende blir det noen endringer i 2013. Alle organisasjoner omorganiserer fra tid til annen, og fra nyttår vil to avdelinger ved NMS bli slått sammen. Kommunikasjons- og innsamlingsavdelingen blir ett. Det betyr blant annet at undertegnede tropper av som redaktør i Misjonstidende. Marit Rødland tar over, og hun er vel kjent med oppgaven. Mange av oss som har utgjort redaksjonen vil være de samme, men vi får litt andre ansvarsområder. Tidene endrer seg, og vi må følge med. I tillegg til å gi ut Misjonstidende må vi kommunisere via andre kanaler, først og fremst de digitale. Blant annet for å kunne få til dette har vi valgt å gjøre noen små endringer i utgivelsesplanen til Misjonstidende. Tidligere har vi gitt ut 10 nummer i året, der to av utgavene var såkalte dobbeltnummer. Dette går vi bort fra nå, slik at de 10 utgivelsene som kommer i år vil være vanlige nummer med likt antall sider. Vi kommer ikke til å øke abonnementsprisen for 2013. Vi har noen ganger lett for å tenke at Internett er de unges medium. Mange av Misjonstidendes abonnenter er over sin første ungdom, men vi vet at mange av dere til tross for dette er aktive brukere av digitale medier. Vi vil oppfordre dere til å ta i bruke NMS sine digitale informasjonskanaler. Ta en tur innom www.nms.no, der ligger det alltid nye artikler fra arbeidet i inn- og utland. De av dere som «er på face» må ta en tur innom NMS sine Facebook-sider. Du må gjerne «like» oss, da blir vi mer synlige blant alle de andre aktørene som bruker nettet til å informere. I en tid der kostnadene stiger vil vi også prøve andre måter å kommunisere med dere på. Kanskje vil du motta en tekstmelding fra NMS i år. Det kan være i forbindelse med en giveraksjon eller det kan være for å minne deg på at abonnementet på Misjonstidende forfaller til betaling. Vi håper at dere er positive til det nye vi måtte prøve oss på. Si fra hvis vi bommer med noe, men vær sikker på at de tiltakene vi setter i verk kun er fordi vi ønsker å drive organisasjonen så effektivt som mulig. Da vil jeg til slutt takke for meg. Det ble en kort men lærerik periode. Jeg takker for konstruktive tilbakemeldinger når dere mener vi har noe som kan forbedres. En minst like stor takk går til dere som tar dere bry med å gi en tilbakemelding når dere synes noe er bra. Jeg kan love dere at det blir sitert i korridorene og fungerer som en skikkelig vitamininnsprøyting! MILJØMERKET forside: tene metsma og triinu pihel fra estland klamrer seg fast til operataket. foto: team fra estland 241 Trykksak 782
Innhold i dette nummer 4 norge: Inviterer NMS sin ettåringstjeneste, Ucrew, inviterer unge til å gi ett år av sitt liv til tjeneste for Gud og mennesker. I år har 20 unge engasjert seg i ulike former for menighetsarbeid verden over. 4 6 thailand: Imponerende Pastor Bonmee og kona hans har startet opp et imponerende barne- og ungdomsarbeid i Fahuan, som ligger på landsbygda nord-øst i Thailand. 8 mali: Ung i Mali Tre søsken i Mali forteller om hvordan det er å være unge, kristne fulanier, og om framtidsdrømmene sine. 6 10 norge / madagaskar: Kontraster Kontrastene mellom jordbruket i Norge og på Madagaskar er store. Likevel er det mye å hente med seg tilbake til hverdagen, synes de to gassiske praksisstudentene som er i verterinærpraksis på Bryne. 12 norge: Høydepunkt Ukas høydepunkt, sier en student i Oslo om sellegruppa hun er med i. Cellegrupper er en ny generasjons misjonsforeninger, og de vokser nå fram i hovedstaden. 18 madagaskar: Misjonshistorie Få med deg gløtt fra historien til misjonsstasjonen på Ihosy i Bara. De første bygningene ble ferdige i 1891-92. 8 faste spalter 2 15 16 17 Leder Utgangspunkt Nistepakken Bønnesiden 26 28 31 32 34 Misjonærkontakten Rundturen Bokomtaler Nytt NMS U-sidene 12 misjonstidende 1-2013 3
q U CREW 2012/2013: Inspirasjonssamling med NMS-U. Årets crew 1 års tjeneste Ucrew, Det Norske Misjonsselskaps ettåringstjeneste, inviterer unge til å gi ett år av sitt liv i tjeneste for Gud og medmennesker. I år er 20 unge engasjert i ulike former for menighetsarbeid verden over. tekst & foto: vegar isachsen Ucrew er et NMS-tilbud til unge mennesker i alderen 19-25 år. Ungdommer som ønsker å bruke ett år til innsats for Gud og mennesker i ett av NMS sine samarbeidsland i Afrika, Asia eller Europa. Det er ungdomsorganisasjonen, NMS-U, som rekrutterer til Ucrew, og som følger opp crewet der de befinner seg rundt omkring i verden. Av kvalifikasjoner ønskes først og fremst ungdommer med erfaring fra forskjellig barne- og ungdomsarbeid, gjerne som leder. Det er ikke et krav, men en udelt fordel. Det er også en stor fordel om man trakterer et instrument, utøver en eller annen form for idrett, har gode datakunnskaper og/eller har andre interesser eller hobbyer som kan bidra inn i barne-, ungdoms- og menighetsarbeid på en eller annen måte. 20 ungdommer i årets* Ucrew Anniken Na Ree Andersen (Oslo), Kamerun Cecilia Passos (Brasil), England Eli Tjelle (Oslo), Japan Ericson Caron (Brasil), England Esther Chen (Taiwan), England Gabriela Fonseca Pereira (Brasil), England Hanna Haraldstad (Oslo), Japan Janne Merete Melhus (Eikangervåg), England Jasmine Chang (Taiwan), England Katiuska Fabiana da Silva (Brasil), England Kristoffer Hansen-Ekenes (Vestskogen), Madagaskar Lisa Daland (Oslo), Estland Marte Schie (Oslo), Kamerun Rebeca Samantha Wimmersberger (Brasil), England Rebecca Breus Meier (Brasil), England Sigrid Hansen-Ekenes (Vestskogen), Madagaskar Sigrunn Grønningen Aa (Torvastad), England Siri Vidnes (Iveland), Kamerun Synnøve Skaarheim (Kongsberg), Japan *(skoleåret 2012-2013) Interessert, enten på egne eller andres vegne? 4 misjonstidende 1-2013
Verdifullt 1 års tjeneste: crew Hanna Haraldstad (bildet) er 25 år og jobber i NMS U sitt Ucrew. Det betyr ett år i Japan, der menighetsarbeid og diakoni står i fokus. Her får du et gløtt inn i hennes japanske hverdag. tekst & foto: hanna haraldstad Soloppgangens land, teknologiens land og Mangaens fødested. Landet som tviholder på sine unike kulturelle tradisjoner, men likevel i stor grad er påvirket av Vesten. Landet hvor shintotempler og buddhisttempler står side om side, og Starbucks café ligger like rundt hjørnet. Landet for de kulturinteresserte, moteinteresserte og sportsinteresserte. For de matglade, naturglade og turglade. For i Japan er veien kort fra urbant byliv til landsbygda og den tykkeste skog. Japan, hvor bare én prosent av befolkningen er kristne. I år bor jeg her. Ulike menigheter Jeg heter Hanna, er 25 år og har fått gleden av å være ettåring i Japan, i landet hvor jeg er født og oppvokst. Til tross for at jeg snakket japansk som barn, er det lite jeg forstår av språket nå. Dette året jobber jeg i flere ulike menigheter, men hovedsakelig i Mukonoso, hvor jeg også bor. Det ligger midt mellom storbyene Kobe og Osaka. Jeg er med på mye forskjellig arbeid, og får jobbe med mange ulike folk i ulike aldre. I Mukonoso er jeg med på Kid s Club og gudstjenestearbeid. Men noe jeg synes er særlig spennende her er matutdeling og middagsservering for hjemløse og vanskeligstilte på «Rasteplassen». Det er ganske ulikt alt annet arbeid NMS driver i Japan, og jeg opplever det som en fin og konkret måte å spre Guds kjærlighet og omsorg på. I andre menigheter er jeg blant annet med på ungdomsarbeid, som er særlig rettet mot studenter, og jeg driver også noe engelskundervisning. To søndager i måneden skal jeg være med i Sanda menighet, hvor det bare er japanere. Verdifull jobb Med min bakgrunn innen ungdomsarbeid og diakoni, vil jeg også bruke noe av tiden min til å dele erfaringer og tanker som jeg håper kan inspirere til mer arbeid på disse feltene! p Språkstudier. Jobben jeg gjør føles verdifull, sier Hanna Haraldstad. p Alle liker baseball. p Typis japansk. Selv om språkbarrieren er stor og kulturforskjellen til tider kan virke uoverkommelig, føles både livet her og jobben jeg gjør, verdifull. Og så er det veldig lærerikt. Jeg må finne alternative måter å kommunisere og uttrykke følelser på, og med en ydmyk holdning i møte med Japan, har jeg til nå bare hatt gode opplevelser. Gjennom de utfordringene jeg møter, lærer jeg mye om meg selv, om Norge, om Japan og menighetsarbeid. Japan, sushiens opphavssted, landet hvor damer har kimono og menn alltid går i dress. Landet hvor få har hørt om Jesus. Japan trenger virkelig forbønn. Vær med og be! Ta kontakt på nmsu.no/ucrew/ misjonstidende 1-2013 5
Pastorpar går nye veier På landsbygda nord-øst i Thailand, i Fahuan, drives det et imponerende barne- og ungdomsarbeid. Hver lørdag kommer rundt 120 unge som får et unikt tilbud. Pastor Bonmee og hans kone Pai har startet et arbeid for barn og ungdommer i den lille byen. tekst & foto: hilde gunn sletten Samarbeidsråd for Menighet og Misjon (SMM) og Kateketforeningen arrangerte en tur med tanke på trosopplæring i november 2012, og da ble det lagt til rette for et besøk i den lokale menigheten i Fahuan i nord-øst-thailand. Selvtillitt Dette er ikke diakoni, men hjelp til selvhjelp, sier Bonmee. Når de har opplevd å vinne en sportskonkurranse, vil det også hjelpe dem til å oppnå andre og nye mål. Det er nytt for dem å tenke slik, men det gir dem en selvtillit som hjelper dem videre, sier han. Han og kona deler en levende visjon, og de vier livet sitt til dette. Det er et arbeid som går ut til hele lokalsamfunnet, ikke bare menighetens medlemmer. Derfor er det for det meste buddhistiske barn som kommer. De blir ikke møtt med forkynnelse, men opplysnings- og utviklingsarbeid. Bonmee kaller det et program. Programmet er delt i fire deler; 1. Praktisk undervisning (eks. sport, reparasjoner og frisøropplæring), 2. Mat og helse, 3. Undervisning i etikk, moral og kristendom, og 4. Samfunnsdeltakelse. Det er en interessant faktor i norsk kirkesammenheng at paret er så tydelig på at kirken skal drive et arbeid som ikke er rent barmhjertighetsarbeid, men at menneskene skal støttes slik at de blir i stand til å håndtere sine egne liv. Det ligner svært mye på en helhetlig diakonitenkning, og den prosessen som Den norske kirke allerede er inne i. 6 misjonstidende 1-2013
p vier livet: Pastor Bonmee og konen hans, Pai, vier sitt liv til arbeidet for vanskeligstilte barn og unge i Fahuan. u glede: I glede over besøket fra Norge ble en hel yttervegg malt og dekorert med et hjerte mellom et norsk og et thailandsk flagg. De har gått en lang vei for å komme dit de er nå. Det gjelder både å forankre programmet i lokalbefolkningen og å få gjennomslag i kirken for denne måten å tenke diakoni på. Tradisjon Bonmee hevder at det er tradisjon i den thailandske kirke å tenke diakoni som ren barmhjertighet, og dette programmet faller utenfor den definisjonen. Bonmee og Pai er radikale, og de opplever at de må brøyte vei i prosessen. Foreløpig er det et arbeid som paret driver med støtte fra eksterne midler, som de får fra en internasjonal hjelpeorganisasjon som heter Compassion. Menigheten er en av omlag 20 menigheter under Den evangelisk lutherske kirke i Thailand (ELCT), som er Det Norske Misjonsselskaps (NMS) partnerkirke her. Når det gjaldt å forankre programmet i landsbyen, tok det over ett år før pastorparet kom med forslag til innhold. Først ble de kjent med innbyggerne, fikk opparbeidet tillit, og ble kjent med utfordringene landsbyen hadde. Deretter fulgte en prosess med møter. De hadde møter med ungdom og foreldre som var interesserte, og gikk gjennom behovene. Dette dannet grunnlaget for arbeidet, som nå vokser. 120 barn og unge er aktive med i programmet, men det er nå om lag 200 navn på listen over interesserte. "Det ligner svært mye på en helhetlig diakonitenkning." Unge i gudstjenesten Den dagen den norske delegasjonen var på gudstjeneste hadde mange barn vært i kirka fra klokka seks om morgenen. De var der for å stelle i stand kirkerommet, øve på innslag og forberede gudstjeneste og lunsj. De var veldig glade for å få besøk fra Norge, og en hel yttervegg var malt og dekorert med et hjerte mellom et norsk flagg og et thailandsk flagg. Gudstjenesten ble også sterkt preget av de unge. De ledet takkebønn, musikk og sang, og de yngste fremførte en dans. Ungdommenes aktivitet i gudstjenesten ga et livlig inntrykk av hva som kan vokse fram i kjølvannet av helhetlig tenkning i et kristent arbeid. misjonstidende 1-2013 7
Skolearbeid kommer foran alt, det er de unge kristne i Mali enige om. Og skulle noen finne på å mene noe annet, står det ofte en far parat i bakgrunnen, klar til å puffe de håpefulle i riktig retning. tekst: helge vatne foto: else storaas vatne Far til de tre søsknene vi møter er selv lærer, så der i gården er det liten tvil om hva som blir forventet. Men forventningen er av det positive slaget, hvor far selv bidrar med ekstraundervisning hjemme for å sikre at barna lykkes på skolen. Utdanning og oppgaver Fanta er storesøster i familien. Hun er 20 år og går på det vi i Norge vil kalle teknisk høgskole. Hun utdanner seg til ingeniør i bygningsfag. Lillesøsteren Aisata går første året på videregående, og også hun har valgt tekniske fag. Ibrahim er 18 år og går siste året på videregående. Han tar allmennfag og håper å kunne studere jus neste år. Skal han lykkes med det, må han klare eksamen. Langt under halvparten av elevene i avgangsklassene får bestått, og kun et fåtall lykkes på første forsøk. Det blir ikke mye tid til andre aktiviteter enn skole og arbeid med leksene, sier Ibrahim, med et ansiktsuttrykk som røper at han nok tynges litt av prestasjonskravene. Så dere slipper å gjøre arbeidsoppgaver hjemme, da? Nei, naturligvis har vi oppgaver hjemme, utbryter jentene nærmest i kor. Og ikke overraskende handler det om at de lager mat og passer småsøsken. 8 misjonstidende 1-2013
Ung i Mali t mobil ungdom: Ibrahim, Aisata og Fanta er vokst opp i enkle kår, men moped og mobiltelefon hører med! Jeg lager ikke mat, fastslår Ibrahim. Han forteller at han tar seg av familiens sju sauer, tar dem ut av innhegningen om morgenen, gir dem mat og samler dem om kvelden. Og som regel er det jeg som drar opp vann fra brønnen, tilføyer han, som om det skulle være en liten bagatell å dra opp bøtter med vann til sju sauer og ni mennesker fra en ti meter dyp brønn. Unge, kristne & fulani Mor, far og de sju barna bor i et enkelt hus av hardbanket leire med romslig gårdsplass foran. To rom pluss et uterom under stråtak er det de har, så det er trangt om plassen. Men denne fattigslige bakgrunnen synes ikke utenpå de velkledde ungdommene, der de suser avgårde på moped, med ledning fra øret til en moderne telefon full av musikk i lomma. Jeg er den eneste i klassen min som ikke har egen mobiltelefon, sier 16-åringen Aisata da vi kommenterer øreproppene til storesøster Fanta. Mor og far i familien ble kristne i voksen alder. Dog var de ikke eldre enn at alle barna er vokst opp med en kristen oppdragelse. Alle de som kjenner oss vet at vi er kristne. Men mange synes det er rart at en fulani er kristen. Det har de ikke møtt før. De andre unge i kirka her tilhører andre folkegrupper som bozo, dogon eller folkegrupper fra Sør-Mali, forteller Aisata. Kirka som de går i hver søndag formiddag er én av to store kirker i byen de bor i. Menigheten er tilknyttet et selvstendig malisk kirkesamfunn med røtter til en tysk misjonsorganisasjon. Lørdag ettermiddag samles ungdomsgruppa i denne menigheten. Minoritet Akkurat nå holder vi på å øve inn skuespill og sanger som skal framføres i kirka under julefeiringen, forteller Fanta når vi spør om hva de holder på med når de samles. De kristne er i klart mindretall i Mali. Majoriteten er muslimer, q korleder: Aisata leder her et barnekor på en gudstjeneste. Alle som kjenner oss vet at vi er kristne. men det mangler pålitelig statistikk om religiøs tilhørighet. En vanlig gjetning er at ca fem prosent av befolkningen er kristne. Våre tre unge fulani er således en minoritet i minoriteten. Så vi spør dem om de ikke savner et kristent fellesskap der de kan bruke sitt eget morsmål. For to år siden hadde NMS sin samarbeidsorganisasjon en aktiv ungdomsgruppe der vi var med. Det var helt supert, smiler Ibrahim, vel kjent med at vi som intervjuer, er misjonærer i denne organisasjonen. De andre skyter til at de ønsker at de fortsatt hadde hatt dette fellesskapet. Men da misjonærbarna fra Benin flyttet for å studere, ble det for få igjen i det fulanispråklige kristne ungdomsmiljøet. Vi gleder oss til å være sammen med unge fra andre byer og steder under fulanisamlingen i romjula, legger Fanta til. De tre unge forteller at de har pleid å være med på disse årlige samlingene som kalles Kawrital, og de har alltid likt det godt, ikke minst fordi det legges opp til eget program for barn og unge. Innøving av et teaterstykke står gjerne på programmet, sammen med ballspill og andre aktiviteter. Og kristen undervisning, understreker Ibrahim. - Vi trenger det også! misjonstidende 1-2013 9
Utdanning avler utvikling Kontrastene mellom jordbruket i Norge og på Madagaskar er store, ja, til dels gigantiske. De to gasserne som har vært på praksisopphold i Norge, har likevel funnet mye de både kan og vil gjøre nytte av. tekst & foto: bethi dirdal jåtun norge: Hutrende står de to i gårdsrommet til Esther og Leif Gaute Haugland på Jæren en forblåst og regntung dag i november. Eller hutrende, - de fryser. Men smilet sitter likevel løst. Dr. Rasoloson Lantoson Lala Hajanirina, rektor ved Tombontsoa jordbruksskole i Antsirabe, og Rabemanantsoa Mamihariniaina Yony, lærer ved Fihaonana jordbruksskole i Vohipeno, er i veterinærpraksis hos Freddie Helgesen på Bryne. De reiser rundt til bønder på Jæren sammen med Samy Rasamizafimanantsoa Andrianantenaina Herman, som er veterinær hos Helgesen, og fra Madagaskar. Det gir selvsagt de to praksiselevene et enda større utbytte av veterinæruken på Jæren. Til inspirasjon De to er helt på tampen av sitt to måneders lange praksisopphold i Norge, et resultat av samarbeidet mellom Jordbruksskolenes venner (JV) og de to jordbruksskolene i den gassisk lutherske kirke. Åtti prosent av befolkningen på Madagaskar bor på landsbygda og driver sin egen jordlapp, stor eller liten, sier Arne Dragsund, tidligere misjonær og ivrig medlem i JV. De fleste driver som generasjonene før dem har gjort. Uten utdanning vil ikke landet kunne ta ut sitt potensiale. Vi som har hatt muligheten til å utvikle og effektivisere landbruket vårt steg for steg, må derfor gjøre det vi kan for Vi kan plukke med oss idéer og inspirasjon. å inspirere de som jobber med landbruksutdanningen på Madagaskar, fortsetter han. Bonde Esther Haugland setter de to gasserne raskt inn i fordelene med kalvehytter. De har blant annet resultert i sunnere dyr. Hun peker og forklarer. Vi kan på ingen måte kopiere teknologi og metodikk fra Norge, men vi plukker med oss ideer og inspirasjon, kommenterer de to gasserne. Vil endre kommunikasjonsform Norgesoppholdet har ikke utelukkende bestått av befaringer. Lala, dyrlegen og rektoren fra Antsirabe, har blant annet jobbet som gårdsgutt i Bjerkreim. Hardt arbeid. Han gliser bredt. Vi jobbet fra seks om morgenen til seks om kvelden, kun avbrutt av matpauser. Han er tydelig imponert over arbeidsmengde og ståpå-vilje. Men for ham har nok oppholdene på Gjennestad gartnerskole og Tomb Jordbrukshøgskole betydd mest. Hos oss er vi opptatt av regler og styrer mye etter hva elevene skal og ikke skal gjøre. I Norge jobbes det etter en annen modell. Dialogen er viktig, og samtalene med elevene, det å skape forståelse og, ikke minst, rådgi, settes i fokus. Her har vi mye å lære. Og jeg kommer garantert til å jobbe for å snu måten vi kommuniserer med elevene på per i dag, sier Lala engasjert. Vi er på vei fra kalvehyttene og inn til stutene på Haugland-gården. Kjøttproduksjon 10 misjonstidende 1-2013
t praksisopphold: Yony, Lala og Samy på besøk i fjøset hos Esther og Leif Gaute Haugland på Jæren. u veterinærpraksis: Yony (t.v.) på "veterinærpraksis" sammen med Samy. utgjør i dag den største andelen av gårdsdriften, og det er Esther som sitter i førersetet. Må velge mellom dyr og mennesker Det er hun som er sjefen her på gården. Jeg jobber utenfor og hjelper bare til, sier mannen idet vi trer på oss plastikksokker og sluses inn til stutene. Dyrene er plassert etter størrelse. Gasserne er imponert. Den gjennomsnittlige bonden på Madagaskar har 3-5 dyr, smiler Lala og ser seg rundt. Det er ingen tvil om at et mer næringsrikt dyrefór både vil gi større melkeproduksjon og bedre kjøtt. Dette er i utgangspunktet et enkelt tiltak, men langt de fleste småbøndene på Madagaskar har ikke muligheten til å bruke deler av jordlappen sin på dyrefôr når jorda såvidt gir mat nok til dem selv. Da er ikke prioriteringen vanskelig Hvordan skal man komme rundt en slik problemstilling? Det må utdanning til Dragsund, Samy, Lala og Yony er skjønt enige om at veien å gå for landbruket på Madagaskar er utdanning, utdanning og atter utdanning. Rektor Lala mottok 240 søknader til 120 plasser dette året. Også ved Yonys skole er etterspørselen større enn tilbudet. Interessen er der, og det er utrolig viktig at de unge får undervisning i metode, økonomi og planlegging i tillegg til det rent praktiske. Dette henger sammen. Vi bidrar til å utvikle Madagaskar. Intet mindre, sier Yony. En konkret utfordring er holdninger hos studentenes foreldre. Det er ikke få av studentene som opplever at gløden og engasjementet forsvinner når de kommer hjem, fordi mor og far ikke vil høre på deres nyervervede kunnskaper, sier Lala. Foredling Yony er blitt inspirert av det han har sett og lært om osteog juiceproduksjon i Norge. I sør har vi et stort og uutnyttet potensiale når det gjelder frukt. Tenk om vi kunne foredle frukten til juice. Etablere et produksjonsanlegg i det små. Det hadde vært noe! Samy sier ikke så mye. Han har valgt å forlate Madagaskar til fordel for Norge, hvor han også tok sin veterinærutdannelse for en del år tilbake. Nå bygger han hus på Kverneland på Jæren, barna hans går på skole her, og det norske livet begynner å ta form. Samy etablerte og var i en del år leder for den gassiske NRF-foreningen (Norsk Rødt Fe). Gjennom dette bidro han i stor grad til at melkeproduksjonen blant bøndene i Antsirabe-området økte. Såpass mye at presidenten på Madagaskar bygget et stort meieri for å ta imot all melken, men da den politiske krisen kom i 2009 stanset meieriet all sin virksomhet. Vi må holde kursen Dette er en tålmodighetsprøve. Vi må jobbe med vårt, uavhengig av kriser og politiske svingninger. De to skolene våre har utdannet mange tusen unge mennesker, både jenter og gutter, - i jordbruk, husdyrbruk, hagebruk, økonomi og miljøkunnskap, sier Lala. De to jordbruksskolene er sentrale for utviklingen av landbruket på Madagaskar. Bøndene som har fått sin utdanning her, er ofte plogspisser for nye dyrkingsteknikker, bedre husdyrhold og en god økonomisk drift av gårdene sine ute på landsbygda, legger Dragsund til. Vi er tilbake hos veterinær Freddie Helgesen på Bryne. Og før vi tar farvel, runger en gassisk julesang i veggene, sunget med kraftfulle mannsrøster til en utsendt journalist. Vi pleier alltid å ta farvel med en sang. Og denne er ikke importert. Den er 100 prosent gassisk. misjonstidende 1-2013 11
Ukas høydepunkt I F2 samles studenter og unge voksne til cellegrupper hver uke. Målet er å hjelpe hverandre til å leve disippellivet i hovedstaden. Cellegruppa er ukas høydepunkt, seier en av studentene. tekst & foto: torbjørn sæle norge: Med fokus på å leve som disipler av Jesus samles studenter og unge voksne til cellegrupper, gudstjenester og undervisningskvelder i F2 i Oslo. En ny generasjons «misjonsforeninger» vokser nå frem i hovedstaden. I F2 kalles de cellegrupper. Grupper på fem til ti studenter og unge voksne som samles for å dele liv, tro og tvil. Ønsket er å være disipler. I sin egen by. På studiested, arbeidsplass og blant venner. De fleste som kommer til F2 er i tjueårene, og her møtes de en gang i uken til cellegrupper for å dele liv, tro og tvil. I en cellegruppe blir man godt kjent med hverandre, for det er ikke mer enn 6-8 personer der. Fokuset er fellesskap, mat, samtale, bibel, bønn og utrustning. Annenhver søndag feires gudstjeneste i Fagerborg kirke, klokken sju om kvelden. De søndagene det ikke er gudstjeneste møtes man til F2-kvelder, med kveldsmat, lovsang og andakt i Fagerborg menighetshus. Noen ganger er det besøk av gjester som inspirerer til å gå og gjøre alle folkeslag til disipler (Matt 28, 19). Det er også et misjonsprosjekt i F2, og ti prosent av alle menighetens inntekter går til dette prosjektet i Thailand. Hvert semester drar de også på F2- weekend med godt fellesskap, spennende undervisning og mye moro. Lars Eivind Lervåg (28), Ragnhild Lindhjem (22) og Malin Solås (20) er alle med i hver sin cellegruppe i F2. Og lurer du på hvorfor det heter F2, så har det sin enkle forklaring i at F2-gudstjenesten er gudstjeneste nr. to for dagen i Fagerborg kirke. Et mindre fellesskap Det er fint å være en del av et fellesskap der alle blir lyttet til. Vi blir godt kjent med hverandre og deler både åndelige og hverdagslige utfordringer, sier Lars Eivind. Ragnhild er enig. Det er lettere å åpne seg opp i en liten gruppe, sier hun, før Malin skyter inn: Vi kan sette ord på ting man ellers ikke snakker så mye om. Vi lærer mer om Gud, og blir utrustet til å leve som disipler. I tillegg til et felles måltid er bibel, bønn og samtale viktige ingredienser når cellegruppa møtes. Verdier som om- 12 misjonstidende 1-2013
t UNGE DISIPLER I F2: Lars Eivind Lervåg (28), Ragnhild Lindhjem (22) og Malin Solås (20) setter stor pris på å være en del av et mindre fellesskap der liv, tro og tvil kan deles. sorg, trygghet og muligheten til å være seg selv blir høyt verdsatt. Det gjelder ikke minst i cellegruppa, men også på gudstjenester, turer og andre samlinger i F2. F2 er familiepreget. Jeg lengtet etter et aktivt menighetsliv, og det har jeg hatt i F2 siden jeg kom til Oslo i 2005, sier Lars Eivind. Vi må bli utrustet for å ha nos å gi videre. Du blir sett og godt kjent med alle. Det gir trygghet, sier Malin. Et mindre fellesskap gir større rom for å være seg selv, sier Ragnhild. Hver uke Ragnhild ble invitert med i en cellegruppe i F2 i fjor høst. Hun fant seg fort til rette, og syntes det var naturlig å engasjere seg også ellers i F2. I april ble hun valgt inn i ledergruppa med ansvar for cellegrupper og misjon. Før møttes cellegruppene annenhver uke. Nå møtes de fleste hver uke. Mange har gitt uttrykk for at det er lettere å prioritere når det er hver uke. Cellegruppa blir en fast del av uka. Noen ganger snakker vi videre om talen på F2-gudstjenesten, andre ganger står bibelstudium i fokus, eller vi tar opp andre ting som opptar oss, sier Ragnhild. Er cellegruppa mest for egen oppbyggelse eller med tanke på å dele evangeliet med andre? Begge deler. Vi må bli utrustet for å ha noe å gi videre. Jeg er ikke så vant til å sette ord på troen, men i møte med mennesker som ikke er kristne, må jeg jo det. Da er cellegruppa til god hjelp, sier Malin. Før vi går ut til andre må vi også gå inn i fellesskapet, sier Lars Eivind. Hvordan kan jeg spre Guds godhet? Hvordan kan min tro smitte over på mine kolleger? Hvordan klare å ta med Jesus i hverdagen? Dette er noen av spørsmålene som stilles i F2. Det handler om misjonal livsstil. Tanken er at der man er, der kan man møte andre og gjøre en forskjell. Noen tenker på å reise ut som misjonærer senere. Men akkurat nå leves misjonskallet ut midt i Norges hovedstad. Misjon er å leve som kristen, sier Ragnhild. Er dere misjonærer i Oslo? Jeg vet at jeg er en misjonær, men føler meg ikke som en. Det handler om å vise kjærlighet og være et medmenneske som viser omsorg. Ikke bare i kirka, men alle steder folk er, sier Lars Eivind. Vi må leve livet der man er. Ikke overfladisk, men et ærlig liv, sier Ragnhild. 9 Dette er F2: F2 er et cellegruppebasert menighetsfellesskap for studenter og unge voksne i Oslo. F2 ble startet i 2004 og er et samarbeid mellom Fagerborg menighet, Det Norske Misjonsselskap (NMS) og NMS U. F2 er en del av NMS` nettverk for misjonale menigheter. Navnet F2 kommer av at F2-gudstjenesten er nummer to for dagen i Fagerborg kirke. F2s visjon er at unge i Oslo skal finne et hjem hvor de sammen kan vokse i troen på Jesus og bli utrustet til modige disipler. Mye av driften er basert på givertjeneste blant F2s medlemmer. 10% av alle gaveinntekter går til F2s misjonsprosjekt gjennom NMS i Thailand. F2s egen nettside er www.f-2.no misjonstidende 1-2013 13
p disippel 2013: Lars Eivind Lervåg, Ragnhild Lindhjem og Malin Solås gleder seg til konferansen "Disippel 2013". Ut av boksen Malin fikk høre om F2 da hun gikk på Hald Internasjonale Senter forrige skoleår. Hun valgte bevisst å starte studiene i sosialt arbeid på Høgskolen i Oslo og ikke på et annet studiested med mange kristne. Jeg ville ut av boksen. Misjon er for meg et litt skummelt ord, men jeg vil være et lys. Et medmenneske som kan bety noe for andre, sier hun. Overgangen til Oslo var krevende. For meg var det mer kultursjokk å komme til Oslo enn til Uganda med Hald i fjor, sier hun. Med bosted på Bislett er veien kort til F2 og Fagerborg. Oslo er stort, så jeg liker å være en del av noe mindre. Jeg trenger et lite kristent fellesskap der vi kan være ærlige med hverandre. Cellegruppa er veldig bra. Høydepunktet i uka, sier Malin. Et anker Har dere noe å si til studenter og unge voksne som flytter til Oslo eller andre byer? Finn dere en menighet og bli en del av den. I Oslo må det ikke være F2, men det kan være det, sier Malin med et smil. De andre to er enige. Bli en del av en menighet der du kan vokse i tro, sier Ragnhild. Når du kommer i kontakt med en større virkelighet, er det viktig å ha et anker i Jesus og i menigheten. Du finner aldri den perfekte menigheten. Heller ikke i F2. Så det gjelder å bestemme seg og være lojal, sier Lars Eivind. Cellegruppa er høydepunktet i uka, sier Malin. Disippel 2013 De tre bestemte seg for F2, og 8.-9. februar ser de frem til å dele erfaringer fra F2 med andre fra hele landet. Da arrangeres nemlig konferansen «Disippel 2013: Del det viktigste» i Fagerborg kirke i Oslo. Da blir alle som ønsker å skape eller videreutvikle et kristent miljø for studenter og unge voksne invitert. Disippel 2013 er en konferanse som F2 sammen med NMS, NMS U og NMS nettverk for misjonale menigheter ser fram til med stor forventing. Sammen med mange andre med misjonserfaring fra både Norge og andre land, skal man dele tanker og erfaringer om hvordan en kan leve som disippel av Jesus. Mange deler mye i dag: Med venner, på Facebook og i andre sammenhenger. Men hvordan kan en dele det viktigste? Hvordan dele tro og dele liv? 14 misjonstidende 1-2013
Utgangspunkt jeffrey huseby, generalsekretæri det norske misjonsselskap Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. Visjon: En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land. Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/ Hongkong, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør- Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca. 70, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av ca. 2 000 for eninger/grupper og arbeider i sju regioner. Misjonsavtaler: NMS har 616 misjonsavtaler med 577 menigheter i Den norske kirke. Gavebudsjett 2012: ca. 90,2 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: 8220 02 85030 NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr 12 000 per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: 8220 02 85073 UNG Dette nummeret av Misjonstidende har UNG som tema. Gjennom ulike reportasjer ønsker redaksjonen å sette fokus på ungdomsgenerasjonen og noe av arbeidet som er rettet mot unge mennesker i NMS. Reportasjene er gode og gir et innblikk i hvordan unge kristne tenker, og hva som betyr noe for dem. Deres tanker om hva som betyr noe for dem, bør bety noe for oss. De skal føre den kristne arven videre til sine barn og generasjonene etter dem - men enda viktigere: De er fullverdige unge mennesker som har en plass i Guds hjerte og i hans kirke på jord. Det kristne fellesskapet og menighetens liv er også til for dem! Hver generasjon må høre evangeliet, og dette er avhengig av at voksne tar tid til kristent barne- og ungdomsarbeid. Jeg er selv et resultat av at voksne så verdien av å bruke tid på oss unge. For min del handler om et vedvarende og trofast arbeid i søndagsskole, barnekor, yngres, leirer, ungdomsklubb og mer til. Men det handler om mer enn aktiviteter. Det handler om at vi etter hvert som vi ble større ble tatt med i styre og stell og utfordret til oppgaver og ansvar. De voksne kunne ha drevet aktivitetene med mindre energi dersom de hadde gjort alt selv. Men det gjorde de ikke. De utfordret. De støttet og oppmuntret. De var gode forbilder. Og best av alt: De hadde Jesus i hjertet. Det kan hende aktiviteten ikke ble så strømlinjeformet, men resultatet ble bedre. Vi vokste mer enn vi ellers ville ha gjort - som mennesker og som kristne. Barn og unge i vår tid trenger det samme: Voksne mennesker som har Jesus i hjertet og som bruker tid på dem. Dessverre er slike voksne i større grad enn før mangelvare mange steder - på tross av mer fritid og flere hjelpemidler enn noen gang. Det er et tankekors. Vi er i ferd med å bli oss selv nok, og stoler på at andre skal gi den kristne stafettpinnen videre til barn og unge. Også vår tid kaller på voksne med Jesus i hjertet som bruker tid og krefter på dagens unge og som er gode forbilder. Nøkkelen kan være å ikke stå alene med ansvaret, og at man betrakter det man er med på som en kristen tjeneste og et åndelig fellesskap for sin egen del. Dessverre er der altfor mange trofaste som er ensomme på post. Da blir slitasjen større og virketiden kortere. Noen vil nok være usikker på om de har noe å bidra med i møte med dagens unge som ofte virker så selvbevisste og sikre på seg selv. Selv er jeg overbevist om at unge ønsker det samme som de alltid har gjort: Å bli tatt på alvor, bli sett og bekreftet. De har behov for noen som bryr seg og som bruker tid på dem. Dette krever at noen prioriterer det, men de er verd innsatsen! Og til de som allerede er engasjert i kristent barne- og ungdomsarbeid! TAKK! misjonstidende 1-2013 15
Nistepakken jakob vea fagkonsulent på miljø Eksepsjonell Jesus er eksepsjonell, verdens lys! Ingen var eller er som han. Hør bare hva han sier: Jeg er verdens lys! Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys. Joh 8, 12. Han eksluderer enhver annen kilde for det lyset vi mennesker trenger over livet. Han ble den Messias som Mosebøkene og profetene vitnet om i Jesaja 49,6: "Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende." Der han fòr fram fikk blinde synet igjen, døve hørselen og sengeliggende lamme kunne ta sin seng opp og gå. Livet gav han tilbake til døende og døde, og hans undervisning, hans ord var brenn aktuelle, og praktisk talt alt slags folk fulgte han og hørte på han. Også noen av fariseerne trodde på ham, men de torde ikke stå fram. Da tjenerne som skulle gripe han kom tomhendte tilbake sa de: "Aldri har noe menneske talt slik som denne mannen!" (Joh 7,46). Folket flokket seg om han, enten det var tidlig om morgenen når han gikk opp i tempelet, eller når han gikk opp i fjellet der de en gang oppholdt seg i tre dager, og der 4000 menn pluss kvinner og barn ble mettet. De kom fordi han svarte på deres egentlige behov. Mørket, hva med det? Det Jesus sa må jo bety at de som ikke følger han lever i mørke! De fleste mennesker verden over er opptatt med å nyte all verdens goder og lyster: Makt og rikdom, fest og underholdning blir det aldri nok av. Nylig la jeg merke til et stort oppslag i lokalbladet der en mann ble spurt om det gode i livet sitt. Svaret var: Det beste er å ha det kjekt, "Himla kjekt"! Det betyr jo å leve slik en har lyst. Men Paulus sier: den som lever etter sine lyster er levende død! Det er et liv i mørket, der en ikke ser veien, faller og lever i synd! Det samme mørket, men med litt annet innhold, møter vi i land NMS støtter lokale menigheters arbeid. Ennå i dag bruker flertallet av statsledere i Afrika hekse kunster for å såre sine motstandere! Også i dag gir dagvelgeren beskjed om vonde dager, og at barn født på disse ikke må få leve opp! Vi møter ennå ungdom som tror at de ikke er voksne før de har pådratt seg synfilis! Mørke... Forskjellen er sier Jesus: For dersom dere ikke tror at jeg er den jeg er, skal dere dø i deres synder. (Joh 8,24) Men: "Den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) foto: nms-info 16 misjonstidende 1-2013
Bønnesiden ved gunn bakken bønn foto: inger øybekk Norge: Takk for et nytt år og nye muligheter til å bringe Guds ord til alle folkeslag Takk og be for ledelsen i NMS, be om at de klarer å lytte til Guds stemme når vanskelige avgjørelser skal tas Takk for at Gud går foran og åpner eller stenger dører Takk for dyktige medarbeidere og stor arbeidsinnsats Be om at Gud må gi visdom til å ta de rette valgene i det videre arbeidet i NMS Be om at Gud må kalle flere til tjeneste, både som misjonærer og i hjemmearbeidet Be for de som lurer på om de skal søke stilling som misjonær, at de i møte med Gud og mennesker kan finne veien videre Be om at flere må få et kall til å jobbe i NMS, enten lønnet eller frivillig Givertjenesten: Takk for alle som gir både tid og penger slik at enda flere blir kjent med Jesus, verdens frelser Takk for alle engasjerte foreninger og menigheter Be om at flere får erfare velsignelsen som ligger i å gi og dele Be om nye faste givere til NMS Brasil: Takk og be for menigheten i São Jose do Rio Preto Takk og be for alt det positive som skjer, be for ansatte og frivillige Be for misjonær Tiago Seilert og hans familie Takk og be for menigheten i Santa Fé do Sul Takk for det nye kirkebygget og for de frivillige lederne Be for den nye misjonæren som en håper å få på plass fra 2013. Be om menighetsvekst Takk og be for det diakonale arbeidet i Gravatá. Be for alle barna på dagsenteret. Be for diakon Davi og hans familie, og for den lutherske menigheten i Gravatá Be for det første regionale kvinnemøtet som skal arrangeres i Nordøst-Brasil Be for den teologiske videreutdanningen for menighetsledere i Nordøst-Brasil Be for misjonsmenigheten i Pestano, for misjonær Tiago og for det diakonale arbeidet som skal startes i bydelen Be for det teologiske fakultetet FATEV. Be for studentene, for nye lærerkrefter og for en god og stabil økonomi Be for Den evangeliske kirken av luthersk bekjennelse i Brasil, særlig for Stormøtebevegelsen og misjonsorganisasjonen Missão Zero. Be om gode samarbeidsforhold og om Guds ledelse i arbeidet misjonstidende 1-2013 17
Misjonshistorie fra Madagaskar For 125 år siden kom Tobias Gahre fra Spangereid som første misjonær til Ihosy i Bara. Hans virke ble kort, men nye misjonærer fulgte etter og arbeidet ufortrødent blant Bara-folket. Her gir Nils Kristian Høimyr deg gløtt inn i misjonshistorien fra Ihosy. Tobias Gahre fra Spangereid (1857-1889) var den første misjonæren til Ihosy i Bara på Madagaskar. Han kom godt i gang med arbeidet og fikk god kontakt med den gassiske guvernøren Ramaniraka. Han var en kristen som også hadde vært i Europa. Gahre hadde store planer for arbeidet, og av hans brev hjem til hovedbestyrelsen kan vi se at han ber om flere medarbeidere. Behovet for opplæring i nær sagt alle slags fag var stort. Etter mindre enn ett år i arbeid, døde han i 1889. Pionermisjonær Tobias Gahre fikk ikke oppleve den første misjonsstasjonen som lå på dette luftige platået mellom to høyder. Johan Smith stod for byggingen i 1891-1892, og han har sannsynligvis også tatt dette bildet, før husene ble hvitkalket. Slik beskriver Anders Rustad fra Voss (1860-1926) sitt første møte med Ihosy da han og misjonær John Jørgen Broch Smith fra Arendal (1860-1922) ankom landsbyen i 1891: Det første vi så da vi kom ind på stationspladsen var Gahres grav; en stenrøs med et simpelt trækors i midten, og lidt ovenfor graven et lite rørhus, som han for det meste hadde bygget opp selv ( ). Huset bestod av 3 små rum. I det ene hadde Gahre bodd. De andre hadde han brukt til kirke og skolehus. Litt længere oppe i bakken stod et lite murhus opført av soltørret mursten med to små værelser med en gang imellem. Tegning av misjonsstasjonen slik den så ut i 1891-92. I boken skriver Rustad. Smith, som også var lidt av en arkitekt, blev byggmester, og jeg den der væsentlig skulde ha med det egentlige missionsarbeide at gjøre. ( ) Medens jeg var fraværende på mine reiser, hadde Smith fåt vort nye hus under tak og såpas indredet at vi kunne flytte ind i det. ( ) Ved siden av våningshuset hadde vi fåt op et lite kjøkken hvor vi kokte vor mat. ( ) Det var i slutten av oktober 1891 at vi flyttet ind i vort hus på klippen. 18 misjonstidende 1-2013
1893: En god del såkalte byrdebærere på plassen foran huset, de venter på å komme seg av sted. Oppstilt langs veggen står flere bærestoler. Misjonær Johan Smith underviser i en landsby i Bara. Han kom først til Madagaskar i 1887 og giftet seg med Kunda Helliesen Bertelsen fra Stavanger (1863-1892) i Antiananarivo i 1889. Sammen fikk de datteren Anna i 1890, ett år før de ankom Ihosy. Kunda Smith, Johan Smiths hustru, med datteren Anna på fanget. Anna døde av feber bare ett år gammel og ble gravlagt ved misjonsstasjonen. Rustad skriver i boken: Til slut blev alle Smiths syke. Jeg husker ennå så nøie den tid Smith og frue lå inde i soveværelset medtagne av feber. Og deres lille Anna i dagligstuen. Hun lå i dagevis med en temperatur på over 40 grader. ( ) Da det led mot døden, bar jeg hende ind til hendes mor, så hun kunde få dø i sin mamas arme. Hun døde straks efter. ( ) Smiths holdt netop på med at ordne seg til at reise til indlandet igjen, men i begyndelsen av desember, døde fru Smith plutselig. Det er uklart når vedtak om å flytte misjonsstasjonen fra høyderyggen og ned til den nye byen nær hovedveien ble tatt, men når det ble gjort, ble både stasjonshuset og kirken bygget på samme område nær sentrum av byen. En stor gressbrann i 1898 forårsaket at den gamle byen Ihosy, som lå på en skråning opp mot en åsrygg, brant ned. Også kirken og misjonens skole strøk med. Folk tok til å flytte ned på sletten der den franske militærstyrken hadde slått leir. Lars Meling (1867-1954) skriver om dette i sin årsrapport i Misjonstidende i 1899 : Og nu sidder vi ensomme igjen langtfra folk her oppe i Fjeldet. Efter min mening har vi intet annet at gjøre end at flytte efter vi også. ( ) Ny kirke må vi ialfald få oss. misjonstidende 1-2013 19
Johan Jørgensen ledet byggingen av kirken i lavlandet i Ihosy i perioden 1928-1932. Dette bildet er fra markeringen av 50-årsjubileet for Misjonsselskapets arbeid i Bara. I 1932 skrev Aksel Strande i Misjonstidende at ( ) selv om det er mer enn førti år siden starten av arbeidet i Bara, ser det ikke ut til at dette folkets tid er kommet. Under jubileet ble det ikke lagt skjul på hvor langsomt arbeidet hadde gått og hvor liten den totale innsatsen i det veldige baraområdet hadde vært. Likevel viser statistikken fra jubileumsåret at hele 7000 var blitt døpt gjennom disse femti årene. Hans Rebeony og Tsimiha Samoela i Ivohibe i juni 1938. Tsimiha Samoela var den første fra Bara som ble prest. Det antas at Hans Rabeony (18..-1956) var tilstede under 50-årsjubileet i Ihosy. Han var i samme kull som Tobias Gahre på Misjonsskolen i 1880-årene. tekst: nils kristian høimyr, pensjonert sjefsarkivar på misjonshøgskolen foto: fra nils kristian høimyrs rikholdige arkiv 20 misjonstidende 1-2013
Feiringen av 50-årsjubileet i Ihosy, Bara: Musikkorpset fra Betroka spiller under ledelse av dirigent F. Bøthun. Dette er på gårdsplassen på misjonsstasjonen. Ruinene av gamle Ihosy misjonsstasjon som ble bygget i 1891-92 av Johan B. Smith oppe på haugen ved Ambatolampy-klippen. Dette bildet er tatt av Nils Kristian Høimyr i 2003. I siste halvdel av forrige århundre ble det bygget både skoler og internater i ulike deler av Bara. 100-årsjubileet i 1988 for Ihosy ble likevel ikke feiret. Byen var uten prest akkurat da. Men på østkysten ble jubileet feiret i Vangaindrano med stor deltakelse også fra Norge. Lengst i sør ble det feiret et stort 100-årsjubileum i Fort Dauphin med stor deltakelse fra kirken i Amerika. De siste 15-20 årene kan det se ut som om satsingen har vært langt større enn tidligere. Det blir derfor spennende å se hvordan kirken utvikler seg i hele dette store Baralandet. kilder: (1) anders rustad: minder fra bara. (2) misjonstidende, flere nummer. (3) arne høimyrs dagbok fra ivohibe. (4) g.a. melings bøkre: mens kampen sto og vi var med og da misjonsflyet kom misjonstidende 1-2013 21
22 misjonstidende 1-2013
misjonstidende 1-2013 23
24 misjonstidende 1-2013
MADAGASKAR NATUR OG KULTUR PERU BOLIVIA USBEKISTAN KAMERUN KINA ETIOPIA MADAGASKAR RWANDA GEORGIA EGYPT VIETNAM ARMENIA THAILAND LAOS KAMBODSJA UGANDA MED FLERE Bli med på tur til de flotte nasjonalparkene på Madagaskar. Madagaskar er verdens fjerde største øy. Hele 80 % av dyre- og planteartene på Madagaskar er endemiske. Sammen med tidligere misjonær og biolog Jon Erik Bakke vil vi besøke parker i den frodige regnskogen før vi drar videre til de kjente fjellene i den karrige nasjonalparken i Isalo. I hver av parkene vil det bli dagsturer, vi overnatter på hotell i parkene. Vi vil også ta en lengre stopp i høylandsbyen Antsirabe og avslutter turen på vest på halvøya Anakao. Dato: 21. mars - 06. april Pris: 22 675,- + flyskatter (3 577,- pr aug 2012) For mer informasjon se www.ravinala.no eller ring 51 51 61 47. Ravinala Reiser yter litt ekstra. Vi tilbyr deg noe i tillegg til strender, sol og safari. Det er din tur, og det du opplever skal være ekte. Erfaringen vår er at de største opplevelsene ofte finnes utenfor turistløypa. Ravinala Reiser er NMS sitt eget reisebyrå. post@ravinala.no +47 51 51 61 47 Ravinala Reiser AS, Postboks 226 Sentrum, 4001 Stavanger. misjonstidende 1-2013 25
http://madagaskar1.blogspot.no/ Glimt fra NMS-misjonærenes hverdag Madagaskar januar 2013 Mobil glede foto: nms-info om meg: Misjonær Terje Evensen er ny på Madagaskar, og er nå inne i en periode hvor han skal lære om prosjektene han skal jobbe i. Her forteller han om en av de siste turene han var på. Jeg var nylig på en fire timers båttur til en mindre landsby langs kysten fra Mahjanga. Det er mange som har reist på tur med Shalom-båten, en norsk skøyte bygget for ruskete vær langs norske kysten. Vi fikk derimot gleden av å dra på tur i en åpen skjærgårdsjeep. Dette gikk helt flott helt til det begynte å bli en del sjø. En sprut eller to er gøy, men i fire stive timer mens mørket kommer snikende ble en selsom opplevelse. Kroppen var fra før overopphetet etter en lang dag på sjøen og i landsbyen. Når vi så ble gjennomvåte var det faktisk slik at det begynte å bli kaldt til slutt. 40 grader i sola og 30 grader i vannet hjalp lite. Når man er våt, blir man kald til slutt. Men, vi kom vel frem etter en strabasiøs tur som endte i mørk skumring over åpent havstrekke i store bølger. Utvilsomt en tur jeg kommer til å huske lenge. Heldigvis var jeg ikke alene, det hjelper godt å være flere om opplevelsene. Det ble sunget og vitset for å holde humøret oppe. Alle var etter hvert så fulle av salt at alt smakte salt, uansett hva man spiste. Et glass juice var som å drikke saltvann. Med på turen i båten hadde vi lunsjen vår, nemlig tre levende høner. Vi hadde ikke fått avtalt mat med vertskapet i landsbyen, så det tryggeste var å ta med maten selv. Hønene ble forberedt, tilberedt og smakte helt fortreffelig. I landsbyen ble vi ønsket velkommen og fikk en fin stund sammen med landsbyens kristne familier. Vi ble også ønsket velkommen av landsbyens leder, en muslimsk mann som ønsket oss alt vel. Landsbyen består av rundt tusen mennesker, og bare omtrent 25 av disse er kristne. Kirken har bygget en helsestasjon til landsbyen, der kirkens leder også er sykepleier. Vi hadde med en gave til helsestasjonen, nemlig en vekt, slik at de kan holde bedre oversikt over barnas vekt. Spesielt viktig var det å styrke tilbudet til gravide kvinner og små barn. Ved undersøkelser var nesten alle kvinner og barn feilernærte. Informasjonsarbeid er derfor svært viktig. Landsbyen hadde også fått en brønn som ga rent vann. Vi ble ønsket varmt velkommen og fikk besøkt omtrent ti små hus. Det var veldig spennende å høre hva de var opptatt av, og deres store og små bekymringer. Men, aller mest var folkene glade og fornøyde, med et stort smil. Terje Evensen er ansatt som prosjekt- og informasjonsmedarbeider på Madagaskar, med bosted i Antananarivo. Han har ansvar for informasjon til givere, administrativ assistanse og oppfølging av rapporter.