Lysbilde 1 Erfaringer fra Stipendiatperiode Trond Oalann stipendiat, tradisjonell tømring 2003-2006 Først må eg gjøre klart at det her er snakk om ei utdanning i tradisjonshandverk og ikkje primært i bygningsvern eller restaurering. Det er viktig at vi ikkje blander disse begrepa. I den seinare tida har tradisjonshandverk og restaureringsarbeid nærmast blitt bruka som synonyme. Dette er etter min meining feil, og det bør holdas eit klart skilje mellom desse begrepa. Det trengs eit heilt anna innhald i ei utdanning i teknisk restaurering en i ei rein tradisjonshandverk utdanning. Vi skal og huske på at sjølve handverket i sine ulike former er ein del av vår kulturarv og viktig å ta vare på utover det som er nødvendig for byggingsvernet.
Lysbilde 2 Bakgrunn.. Stipendiat 2003-2006: Norsk handverksutvikling 2 Bakgrunn: For å forstå betydningen av stipendiatordningen generelt og for meg personlig, må vi sjå litt på forhistoria og sam-menheng. Berge Nævdal 1896-1980. Min oldefar, Bygdas snekker og tømrer. Ein litt sentimental menn og talande historie som viser at det å vidareføra handverkstradisjoner ikkje er ein ny ide. Seint på 70-tallet når oldefar og bestefar hadde lunsj i verkstaden gikk oldefar og hentet tre høvler i verktøykista si. Han sa, «vetle Trond går og trakker rundt beina på meg her når eg arbeider og er ganske så plagsom. Trond kjem sikkert til å bli bygningsmann når han veks til. Desse høvlane såg eg bestefar min bruka heime på Nævdal når eg var gutunge. Dei skal du gje til Trond når han vert voksen».
Lysbilde 3 Byggningsmann. Stipendiat 2003-2006: Norsk handverksutvikling 3 Fra jeg var omlag 12 år arbeidet jeg hos bestefar, først i helger og ferier og etter hvert som fast ansatt. Vi var ett firma med svært liten grad av spesialisering, vi gjorde alle tenkelige oppdrag hovedsakelig innenfor bygningsarbeid. Eg tok svennebrevet mitt i tømring i løpet av desse åra.
Lysbilde 4 Kulturakademiet Voss 1999. Bilde: Kåre Herfindal Stipendiat 2003-2006: Norsk handverksutvikling. 4 I 1999 var det eit kurs i grindbygging på VKA med Rune Revheim og Nils Frøynes som kursleiarar. Atle Ove Martinussen frå Norsk handverksutvikling var foredragsholdar. Han snakka om tradisjonshandverk og handlings-boren kunnskap, dette vart ein viktig hendelse for meg personlig. Atle Ove satt ord på tankar og meiningar om handverk som likna på mine eigne u-strukturerte tankar om temaet, her var det systematisert og vi hørte om det viktige arbeidet med å ivareta og vidareføra handlingsboren kunnskap. Han snakka mykje om å kunna og å vita osv. No fekk interessa for tradisjonshandverket som eg hadde bore med meg sidan gutedagane større alvor, eg vart ein del av eit miljø, eg hadde nokon å støtta meg til.
Lysbilde 5 Bryggen 2000-2003 Stipendiat 2003-2006: Norsk handverksutvikling 5 I 2000 fant eg ut at eg skulle unne meg sjølv den overdådige luksusen det er å kvar dag gå til eit arbeid som ein har glede og interesse av. Då vart eg tilsett hoss Stiftelsen Bryggen som restaureringshandverkar. Dette var givande år. I denne tida etablerte eg og et samarbeid og vennskap med ein viktig tradisjonsberar, Knut Øvstedal. Medan eg arbeidet på Bryggen vart det utlyst ein treårig stipendiatstilling i tradisjonell tømring ved N.H.U, eg søkte på denne utan særlig store forhåpningar.
Lysbilde 6 Stipendiat 2003-2006 Stipendiat 2003-2006: Norsk handverksutvikling 6 Å få stipendiatstillinga var enormt stort. Den første tømrarstipendiaten hos NHU, Hans Marumsrud og prosjektet han hadde med bygging av Audunarstova på Island hadde gitt denne ordninga svært høg status i tradi-sjonstømring miljøet på denne tida. Opplevinga av å få denne stillinga var i stor grad forplik-tande og det ga ein sterk følelse av forventningspress frå resten av fagmiljøet. De første dagane som stipendiat opplevdes merkelig. Eg hadde i større grad en nokon gong før ein eigen råderett over arbeidsdagen og ei trong til å vise meg verdig tilliten. Bildet er frå ein av dei første handverkssamlingane eg var på i denne perioden, samling i tradisjonell bord og planke-produksjon på Sundmøre museum. Her fekk eg kjenna på min eigne mangelfulle basisferdigheter. Det var mykje som måtte lærast før eg kunne gi meg i kast med sjølve byggeprosjekta.
Lysbilde 7 Reiste konstruksjonar i brukshus Ulike stavbygingstekknikkar: Grindbygg frå Vestlandet. Bukkehus frå Romsdalen. Sveitserrøst frå Østlandet*. Stavline fra Nordmøre. Fotingrøst fra Hadeland. Sperreverk fra Trøndelag*. Skjelterbygg fra Nord-Norge. Stipendiat 2003-2006: Norsk handverksutvikling 7 Ordlyden i den utlyste stipendiatstillinga var, reiste konstruksjonar i brukshus. Ulike stavbyggingsteknikkar skulle lærast. Dei fleste her kjenner grindverket, og kansje stavtradisjonen her på Voss, men det eksisterer over 20 slike stav/stolpe tradisjoner rundt om i landet. Eg skulle fokusera spesielt på 6 bestemte typar stavkonstruksjon. Grindbygg frå Vestlandet. Bukkehus frå Romsdalen. Sveitserrøst frå Østlandet*. Stavline fra Nordmøre. Fotingrøst fra Hadeland. Sperreverk fra Trøndelag*. Etter kvart fant vi i fellesekap ut at Sveitserrøst og sperre-verk skulle gå ut til fordel for skjelterbygg. Dette var delvis pga. kapasitet og delvis pga. situasjonen med fagpersoner. Skjelter-bygga er og spesielt interessante i historisk samanheng.
Lysbilde 8 Referansegruppa. Stipendiat 2003-2006: Norsk handverksutvikling 8 Kvar stipendiat har ei eigen referansegruppe. Referansegruppa: Referansegruppa skulle rettlede og følge med på utviklinga på 3 månadars interval. I gruppa satt, de «tre vise menn»: Jon B Godal. Kjell Andresen, Riksantikvaren. Ørjan Legård, Byggmesterforbundet. Jon var utvilsomt ein avgjørande faglig ressurs, Kjell kjenner godt byggeskikken og var ei god støtte, spesielt innanfor bygningshistorie.
Lysbilde 9 Stipendiat 2003-2006: Norsk handverksutvikling 9 Det var viktig å komma tidlig i gang med formidling. Sjølve formidlinga skal lærast og det å væra kursleiar er ein veldig effektiv måte for å sjølv lære noe. Som kursleiar blir ein pressa til å tenkje gjennom problemstillingar og detaljar grundig slik at ein kan presentere dette på ein ryddig og tydelig måte. Det vart mange kurs i ulike kategoriar i løpet av desse tre åra. Verktøyslipekurs. Brakekledningskurs. Grindbyggkurs, skjelter-skjåbygging osv.
Lysbilde 10 Ulike prosjekt Stipendiat 2003-2006: Norsk handverksutvikling 10 Vi skal sjå litt på dei ulike prosjekta. Stavlinebygg, det tok 6 veker å bygge dette, då med lange dagar. Dette var eit av dei artigaste prosjekta i perioden, eg budde på Valsøya og lånte verkstad av Jon og co. Her kunne eg være totalt einspora i 6-veker i strekk. Og Jon, stakkar, sto til disposisjon for drøftingar til ein kvar tid på døgnet. Ris og brakekledning på bygningshistorisk park. Artig kurs med ein eldre nabo som tradisjonsberar. I samanheng med eit prosjekt med bygging av eit vognskjul i fotingrøst-konstruksjon kom eg borti fleire bonusprosjekt, blant anna tak av granbark på ein tradisjonell gapahuk. Perioden på Hadeland saman med Oddbjørn Myrdal var intenst lærerik, ein mann med omfattande kunnskap om faget sitt.
Lysbilde 11 prosjekt Stipendiat 2003-2006: Norsk handverksutvikling 11 Fleire prosjekt: Ein kopi av eit grindbygd torvhus fra Arna. Torvhuset vart bygd ute lukkande av mørkolder (svartor) det er ein smekker konstruksjon, bygget er typisk for uthusbygg på strilelandet. Veggane vart seinare kledde med dråpeheller og brakekledning, taket er tekka med grove bruddheller. Kopi av en oste-skjå fra tidlig 1700, dette prosjektet var grundig gjennomførd med eit innbakt glepp-hugge prosjekt der vi forsøkte å gjenreise en arbeidsteknikk for tilverking av tømmer med små økser. Det viste seg at dette var ein teknikk som hadde vert veldig seigliva i Nord-Norge. Dette prosjektet var saman med Roald Renmælmo. Oddbjørn Myrdal demonstrerer hvordan en bør bære tøm-rarverktøyet, alt skal ligge i en gjennomtenkt rekkefølgje i venstre armkrok, saga med sagtanna ut, høvel med eggen inn osv. Det er i desse små detaljane og i dei grunnleggande arbeidsteknikkane mykje av hemligheten til eit nøyaktig og effektiv utført arbeid ligger.
Lysbilde 12 Grunnleggende arbeidsteknikker Stipendiat 2003-2006: Norsk handverksutvikling 12 Bilda viser ulike grunnleggande arbeidsmåter. Alt frå å kvessa en blyant til å fila ei sag, dette er det viktige grunnlaget som det ofte tar lang tid å lære. Det å begynne rett på lafting stavbygging eller anna tradi-sjonshandverk utan denne bagasjen fører ofte til frustrasjon og utstrakt bruk av motorsag. Det er som å bygge et hus på myr. Denne kunnskapen har for meg utvida horisonten og mu-ligheitene på en måte som eg ikkje kunne førestelle meg på forhand. Det ligg ein begrensning i ein moderne material og verk-tøypark, resultatet av arbeidet ein gir seg i kast med er til ein viss grad gidd på forhånd. her representerer den tradisjonelle material og verktøyparken ein overlegen fleksibilitet, kombinasjonen av både det moderne og det tradisjonelle opnar nye kreative rom. Sagt på en annen måte. Resultatet etter stipendiatperioden er at den fysiske verktøyparken har blitt 3 ganger så stor, men det føles som den mentale verktøykassen ein har til å finne løysingar på byggtekniske problem har vokst ti-gangen. Dette vart også ein del av testen på den avsluttande prøven.
Lysbilde 13 Avsluttende prøve. Stipendiat 2003-2006: Norsk handverksutvikling 13 13. Avsluttende prøve: Den avsluttande prøven var delt i fleire oppgåver. Det skulle skrivast ein rapport om kva eg hadde vert gjennom, og det var ein form for disputas med foredrag og demonstrasjonar av ulike arbeidsteknikkar, dette varte i to dagar. Det var å tilvirka plank av ein rundstokk med øks og bile, det var å hugga saman ein fransk låseskøyt med meir. Men hovudoppgåva var et prosjekt der Salten friluftsråd var kunde, dei ville ha såkalla rastebuer for nasjonalparkar og anna som var tilpassa lokal byggeskikk. Dei ville og at det skulle lagast eit produksjonssystem og prototypar, slik at desse bygga kunne produserast av ein lokal verna bedrift. I tillegg var opplæring av arbeidsleiarar og tilsette ved bedrifta ein del av oppgåva. Avisartikkel frå Norland: Skjeltersjåen som står på Engeløya er en prototype som ble bygd i forbindelse med et prosjekt som Salten friluftsråd har hatt med formål å utvikle ei kvilebu/rastebu med utgangspunkt i lokal byggeskikk. Gapahuker har lenge vært brukt til dette, også her nord, men var opprinnelig et husvære som skogsarbeiderne i de indre østlandsområdene brukte. Skjeltersjåen er derimot en byggtype som har historie fra hele Nord-Norge. Byggtypen kan følges tilbake til 1500-tallet, og er med det blant de eldste husene i Nord-Norge som fortsatt står. Skjeltersjåen har historisk blitt brukt til lagring av høy, ved, båter og lignende. Den er satt sammen av løse avtakbare stående planker mellom raftstokken og sylla. Det gjør konstruksjonen både funksjonell og fleksibel, blant annet ved at man kan ta bort deler av - eller hele - vegger. Samtidig er den såpass tett at den gir skjul for regn og vind. Siso Vekst A/S i Sørfold har i ettertid satt i gang produksjon av to størrelser skjeltersjå basert på tilpasninger gjort i prosjektet. Her ser vi ett eksempel der mann har bygd videre på ein gammal tradisjon uten å være for fastlåst i ein spesiell forestilling og tolkning av denne tradisjonen, det er slik vi et-ter min meining må sjå på tradisjoner, som noko levande i stadig utvikling. Ikkje som noko stivt og fastlåst. Når eg hadde fullført stipendiatperioden oppfatta eg ikkje dette berre som ei utdanning men og som ei akseptering av kunnskapen eg satt inne med som utøvande handverkar. Her kjem vi til noko av kjernen i dette, Sjølve ideen med stipendiatordninga var å få i gang ei høgare utdanning innanfor utøvande handverk. Dette var ikkje sjølvsagt.
Lysbilde 14 Handverk: Annerkjennelse og status. Bottolv Mølster 1873-1947. Stipendiat 2003-2006: Norsk handverksutvikling 14 Kanskje det var gjennom industrialiseringa vi fekk innarbeida eit kunstig skilje mellom teori og prakksis. Samlebåndsarbeidet som etter kvart var blitt ett kjennetegn på manuelt arbeid var antakelig med på å skape slike holdninger. (Det gode arbeid Om endringar i arbeidsliv og arbeidsmiljø i Noreg. Fafo-rapport 1998) Den utførande vart i større grad skilt fra den skapende prosessen med materialvalg, estetikk, osv. NHU med andre kjempa ein kamp på 1990 og 2000-tallet inn mot det akademiske miljøet for å oppnå annerkjennelse for håndverket som kunnskapsform. Uten at det har en direkte sammenheng er Dette langt på vei oppnådd gjennom bachelor studiet på Høyskolen i Sør-Trøndelag som bygger videre på Nidarosdomen sin opplæringsordning. Vi har og ein norsk doktorgradsstudent, Roald Renmælmo som går på Gøteborg universitetets sin forskarutdanning innanfor utøvande handverk. Ei slik ordning der handverket kjem inn i eit akademisk system bør vi støtte, her vert det kunstige skilje mellom teori og praksis utviska. Noko av problemet og kritikken av stipendiatordninga handla om nettopp dette. Vi som fullførte fekk ikkje formell kompetanse innanfor det etablerte utdanningssystemet. Når nokon har ein universitetsgrad, vert dette automatisk anerkjent, det er innarbeid i samfunnet. Om stipendiatordninga til NHU vart vidareførd, utvida og utvikla, ville kvaliteten på ordninga etter kvart bli allment akseptert og slik sett ei formell høgare utdaning. Det er som med pengeverdien, det avgjørande er at folk trur på den.
Lysbilde 15 Vegen vidare: Slutt. 15 I det vidare arbeidet etter stipendiatperioden har det å lære sjølv og å lære vidare til andre gjennom samhandling vert ein naturlig måte å organisere arbeidet på. Kontaktnettet som vart oppretta gjennom denne perioden har vert avgjørande.