På to hjul gjennom Kaukasus i Odins spor reisebrev 1 - Bakgrunn og vår landing i Baku i Azerbaijan Det sies at vi for hvert åndedrag puster inn molekyler fra alle store menn en Einstein, Michelangelo, Cæsar ja, sikkert også fra alle store kvinner, og alle de andre for så små er molekylene, og så dype er våre åndedrett. Men hva med molekyler fra Odin? Ja, om han har eksistert. Nettopp det har han fysisk eksistens eller er han bare gude-myte betyr det noe? Tja, for som molekylene, så også kulturen. Alle små men ufattelig mange kulturelle og menneskelige impulser fra fortiden, det er energier som til sammen utgjør en forskjell. Eksistens teller. Thor Heyerdahl fikk mye pepper på slutten av sitt liv for teorien om at Odin var en høvding i Kaukasus som ble fordrevet av romerne og kom med hele sitt folk og gen-apparat til Norden, at Æsene er Asiatene. Intuitivt høres dette rimelig ut. For det er en kjent teknikk i historien at mektige menn og kvinner blir gjort til guder og gudinner etter hvert det gjelder antakelig både Egypts faraoer og de romerske og greske antikke guder. Men betyr det noe for oss i dag om de alle er myter og guder uten omvei om en kropp, eller er dønninger fra en fjern virkelighet? Både ja og nei. Et karbonatom er det samme om det har vært innom Cæsar, Hitler eller en menig Stomperud. Men på den annen side, religioner ville mistet noe av sin glans om Jesus eller Muhammed hadde vært bare myter uten menneskekropp. På samme måte gir det farge til vår forhistorie hvis det er sant at Odin en gang stilte i linje med de første vikinger, slik Snorre har skrevet, men diktet han videre inn i gude-ham. Dessuten kan selv fjerntliggende små hendelser endre historiens løp om det er strategisk plassert. Vi har kanskje litt av Odins gener i oss. Det til forskjell fra atomer som har vært innom Einstein. De har ikke med seg noe av geniet.
Baku by Thor Heyerdahl har hatt suksess før med bl.a. Kon-Tiki. Her kan man også spørre om hypotesene holder, men filmene og bøkene fenger publikum, de stimulerer fantasi og lysten til helstøpte opplevelser. De holder. Det samme kan man si om hans to bøker og hypotese om Odin. Fagfolk i Azerbaijan og Georgia støtter i stor grad Heyerdahl. Moderne genforskning gjør det samme. Vi har funnet en mengde seriøs genetisk forskning som viser at det har vært folkevandringer som tidsmessig og stedsmessig passer med Odin-teorien. Men det står dessverre ikke navn/signatur skrevet inn i genene. Derfor har vi valgt Thor Heyerdahl søk etter Odin som den røde tråd for vår sykkel-ekspedisjon. Det gir mytisk medvind til å oppleve land og folk i dag. Litt nærmere om Odin-myten. I sagaen forteller Snorre at det etter Odin fulgte 31 generasjoner før den første historiske konge framsto rundt år 800 e.kr. Regner man 25 år pr generasjon betyr det at Odin kan ha levd akkurat da romerne invaderte Kaukasus, altså et århundre før vårt år null. Det var dette Thor Heyerdahl tok utgangspunkt i. Han mener også at Odin-navnet kan spores tilbake til Udi-folket i Kaukasus, en liten minoritet i Azerbaijan som vi skal besøke. Snorre beskriver i Ynglinge-sagaen at Odin var en høvding øst for det som i dag er elva Dons munning nord i Kaukasus. Hvorfor skulle Snorre skrive dette om han bare var en gud - for å tekkes katolikkene på 1200 tallet? Det høres tullete ut. Oslo Universitet hadde i 2011 i samarbeid med Western University i Baku et felles konferanse om Thor Heyerdahl and Azerbaijan. Konferansen blottla en dyp uenighet om Odin-teorien Heyerdahl ble både en hoggestabbe og brobygger. Vi vil sykle i hans fotspor og satse på brobygging. Fagfolk fra
Norge hakket på konferansen løs på Heyerdahl mens de fra Azerbaijan forsvarte ham. Thor Heyerdahl jr. ble kjørt i limousin sammen med president Illam Aliyev til Udi-folket der det også er reist en byste av hans far. Oljens ild og framtidens Baku Vi er klar over at en skarve sykkelgruppe gjennom Kaukasus ikke kan bidra til noe bevis eller motbevis om Odin men vi kan puste dypt inn både kultur og natur, ånde inn milliarder av spennende molekyler og kulturelle odører. Inntrykkene kan vitaminiseres av både Odin og andre resonanser mellom folk i Kaukasus og vår kultur. Helt åpenbart har det vært en viktig folkelig kontaktflate nordvestover i uminnelige tider, og til i dag. Vibeke Roggen som var en av initiativtakerne til konferansen i 2011 leder nå undervisningsgrupper i norsk språk og kultur i Baku. Statoil er som vi vet stor i Baku. Så Norge er i dag dypt involvert i Azerbaijan. Kanskje de har fått en ørliten puff fra Odins kulturelle molekyler? Vi lander i Baku i ly av natten. Ingen klappet da hjulene tok bakken, alle var søvnige og spente. Forberedelsene til turen har vært mange og lange, men skal ikke bry leseren med alt det. Derfor føles det som en liten seier bare at vi endelig lander i Baku, hovedstaden i Azerbaijan, vertslandet for Grand Prix. Landet er et muslimsk enevelde, men velordnet, og der kvinnene har vestlige rettigheter. De kan vise håret ute og slipper å gå rundt som dårlig innpakkete spøkelser. Ingen klespoliti kom om bord i flyet da det landet, slik vi ble møtt med da vi syklet i Iran i 2009. På flyplassen blir vi møtt av Al Travel som er et byrå som vi sammen med
Caucasus Travel i Georgia har engasjert for all praktisk support. Våre opplegg er alltid slik at man sykler uten bagasje som et slags ritt opptil 200 km hver dag. Det krever to følgebiler (bil+buss) og et skolert support-team. Det krever også erfarne sykkelryttere. Syklingen skal være en prestasjon og utfordring. Men bevares, dette er likevel ingen Tour de Caucase. Vi stopper for å få med viktige inntrykk og har hviledager for å se folk og kultur. Men også å sykle slik gir en spesiell nær kontakt både med natur og kultur. Hvorfor? Det skal jeg komme tilbake til. Og hvis du lurer på hvem vi er, sykkelgruppa på ni menn og to kvinner, da må du vente til neste reisebrev. Foreløpig kan du se for deg et lite utsnitt på tolv av sykkelfeltet i Tour de France, og reduser farten til omtrent det halve. Og gi alle blå-hvite drakter med logo av vår kjente kunstner Jacob Weidemann med tekst rundt: Tracing the Viking god Odin Caucasus biking team 2013. Da har du et foreløpig bilde av oss. Men første dag i Baku ble sightseeing uten sykkel i 35 slitsomme varmegrader og sol. Sterkest inntrykk gjorde Western University. Det viste seg at minister, universitetsrektor og ekstremsportforbundspresident Husein Baghirov hadde krasjlandet under paragliding for 2 uker siden og lå med ribbe og ryggbrudd. Men hans sønn Latif stilte opp, sammen med universitetets ledelse. De hadde dekket sitt gjestebord med te, kaker og mange bøker om Heyerdahl. Han prydet også veggene, og det var tydelig at han var universitetets store sønn. Universitetet har 1200 studenter i en lang rekke fag bortsett fra medisin og ingeniørfag. Vi spiste også en utsøkt middag på kvelden som universitetets gjester. En halvmåne lyste over oss som om den var en del av landets flagg. Strålende gjestfrihet. Utveksling av gaver. (Stedopplysning: flagget deres har en halvmåne og en stjerne i seg). Lasse og Asle overrekker bok til Bagirov
Ellers gikk dagen til mer standard sightseeing, noe man ikke må forsmå i passelige porsjoner. Våre to guider fra Al Travel er Azer og en som også heter Latif. En gedigen minnepark fortalte en blodig historie siden statsdannelsen i 1918 til Sovjet overtok i 1920, deretter selvstendighet i 1991. Over 300 000 azerbaijanere døde for Sovjet i 2. Verdenskrig. De hevder at hele Nord-Iran egentlig er Azerbaijan, og armenerne skyter inn en kile og deler landet i to. De er 8 millioner innen landegrensen men et flertall azerbaijanere bor i andre land. Landet er en republikk med 70 % av sine statsinntekter fra oljen. Gjennomsnittslønnen er tilsvarende 500 Euro/ mnd., da med 18% skatt. De har ikke moms på mat, er gratis offentlig skole, gratis helsevesen. Så det virker på oss som et positivt utgangspunkt for skarpere blikk etter hvert. Men det er alltid mye mellom linjene i alle land. Marko fra den norske ambassaden mente at offentlig helsevesen stort sett var for dårlig for norske, men at de dro til bl.a. Iran for sykehusbehandling. For vi fikk også vridd inn en middag med representant for den norske ambassaden. Møte på Western university med Thor Heyerdahl på veggene Byen Baku har en gammel stolt historie som strekker seg tre årtusener tilbake. En borg med palass i gamlebyen her ble bygget på 1400 tallet og er nå i likhet med mange tilsvarende, omformet til et turistsenter med kommers i god forstand. Vi ble lost inn fra en solfylt bakerovn ute til en sval vinkjeller med dekket langbord og de herligste retter som ble båret fram. Bedre kan ingen ha det.
Folket spiller i parken i Baku Kakebu i Baku
Tirsdag 16.7. var vår første sykkeldag. På morgenkvisten la vi først inn et møte med Statoil, så syklet vi langs det Kaspiske hav 48 meter under havnivå tur-retur 95 km til helleristningene i Gobustan. Statoil var viktig fordi vi ville ha et innblikk i norsk virksomhet i Azerbaijan. Vi møtte sjef og nestsjef i Azerbaijan-Statoil og fikk vite at de startet opp i 1992 og samarbeider tett med BP, eier 10% i gass og oljevirksomhet som BP er operatør for. De har 55 ansatte. Det var interessant at Nobel i sin tid startet oljeeventyret her. Staten har etter norsk modell sikret seg mesteparten av oljefortjenesten, men løper løpsk med et oljefond uten handlingsregel. Interessant er også at en gjennomsnitts oljearbeider (2 uker på og 2 av) tjener ca. 1500 Euro/ mnd., som er for eksempel tre ganger det en politimann tjener.
Så satte vi oss på sykkelen til Gobustan. Det ble hete og sidevind, og motorvei med rask trafikk som svisjet forbi. Men det gikk strykende i vifteformasjon. Vi hadde jo følgebil med blinkende lys både foran og bak oss. Helleristningene var også interessante, selv om Heyerdahls hint om likhet med norske helleristninger visstnok ikke holder vann. De eldste helleristningene her er 12000 år gamle. Og de har et vakkert museum som i 2012 fikk pris som et av verdens beste. Den interesserte kan lett Google Gobustan og lese mye mer. Derved avslutter jeg mitt første reisebrev av i alt tre kanskje fire. I morgen drar vi til Kaukasus fjellene og Udi-folket til Heyerdahl. Følg med! Lasse Efskind 16.7.13
På to hjul gjennom Kaukasus i Odins spor reisebrev 2 - Hos Udi folket i Azerbaijan Odins storfamilie? Det sies at veien er målet, og at alle de små dager og timer er selve livet. Så trykk hver time og hver vei til ditt hjerte. Og intellektuelt kan jeg ikke være mer enig. Men når man sykler i solsteik i 37 grader i skyggen i medvind og hodet koker og beina skjelver ja da er det ikke lett å trykke nuet til sitt hjerte. Man lengter etter å komme fram og avstanden som er igjen roterer som et tannhjulsklokke i skallen. Men når man da kommer fram, og det er en liten uslipt diamant av et hotell i fjellbyen Lahic, og man skrur på dusjen og det kommer svalende vann ut ja, da overøses man av lykke, da legger sekundene seg som sjeldne blomster i ditt sinns herbarium. Krampen feller ham, på vei opp mot Lahic Lahic ligger på 1200 moh. i en grønn lomme i fjellsiden. Et bredt elveleie neste uten vannføring bukter seg som Midgardsormen tett forbi. Vi trasker gjennom den steinlagte hovedgata. På begge sider er små boder som selger hamret kobber i alle fasonger og varianter det er landsbyens spesialitet. I våre sykkeldrakter og solbriller må vi fortone oss som vesener fra det ytre rom. Men de er overbærende med fremmede, for det er business. Likevel får vi beskjed om å dra glidelåsen i sykkeltrøya helt opp. Lahic-innbyggere er nemlig en strengt muslimsk minoritet som kom fra Iran for lenge siden, på 200-tallet. De teller bare ca. 2000 individer, og de har sitt eget språk. På oppfordring får vi kveldsmat hos en lokal familie. Det har blitt mørkt. Vi sitter rundt et langbord i den frodige hagen, dempet lys. De flotteste retter bæres fram til oss og man føler på bevegelsene og krydderiet at det er laget
og serveres med kjærlighet. Kvinner i Lahic Vi unnet oss en litt sen frokost neste morgen, også den på langbord i det grønne. Hvit geitost og honning som også fluer og veps var glade i. Man får ikke være alene i det grønne. Slagordet at alle skal med er sympatisk, men kan ikke gjelde alle de kryp som klenger seg innpå vår mat eller som stikker. Syklingen denne dagen gikk i høy hastighet og medvind ca. 120 km. Det var lett overskyet og bare 30 gradet, altså betraktelig bedre enn dagen før. Plutselig var det en nytelse også å sykle til det litt uventet med ett ble humpete grusvei, og vips så var vi framme i Udi-landsbyen Nic.
Dette er det eneste område i Azerbaijan som er kristent med 4000 Udi folk som er en anerkjent minoritet. Men også her er det en stor muslimsk minoritet i minoriteten. De lever greit sammen, det forekommer til og med giftemål over religionsgrensene, sier de når vi spør. De har 3 kirker, som de for øvrig kaller templer og ikke kirker. Vi besøker den mest restaurerte av dem, der norske myndigheter har bevilget penger til gjenoppbygging. Det er en søt liten steinkirke. Men det kommer fram at de ikke har noen prest og under 20 medlemmer i menigheten. Guiden forklarer at folk ikke er så opptatt av religion her, og han skylder på Sovjet-tiden. Jeg synes jo dette er flott, og tror det bidrar til toleransen gruppene imellom. (Derfor setter jeg både kristent og kirke i gåsetegn.) Det kakler førøvrig utrolig mange gjess og høner rundt her overalt. For vi er i et frodig landbruksdistrikt der de dyrker mange slags frukt, druer/ vin og der de til og med selger og spiser svin. I Nic overnatter vi hos en familie på en bondegård, og vi legger inn en hviledag fra sykkelen for å bli mer kjent med Udi-folket. Kona på gården, Venera, underviser i engelsk, og den ene av sønnene har studert i Norge, den andre sønnen driver en kafe i landsbyen. Han skal gifte seg om et par dager. Apropos det første natten ble en utfordring som krevde godt sovehjerte. Varme og bondske sengebrisker var en ting, men det banket musikk fra nabogården til ca. kl. 04 det var bryllup! To av oss fikk bonden selv til å kjøre seg i sin gamle Lada til bryllupsfesten. De ble hjertelig mottatt med mat og vin. Kvinner og menn satt i hver sine ringer mens dansen gikk ivrig i midten. Tenk etter vi norske har så absolutt noe å lære av denne gjestfriheten. Mon tro om to azerbaijanske syklister hadde kommet til en norsk bryllups-middag og hivd seg innpå er dere invitert? Hvor er dressen? To i gruppa som er nordfra kommenterte likevel at det kunne gått i Alta, men aldri i Oslo. Da så. Vi er for en åpen inkluderende kultur. For øvrig fikk vi opplyst, interessant nok, at det var bryllups-tid her i Nic nå under den muslimske fasten ramadan fordi muslimene da ikke har lov å gifte seg.
Sykkelgruppa og Udi-vertsfamilien Foran på huk: Dima, Veneras mann, Lasse, Terje - Stående fra venstre: Kari, Bjørn, Linn Wiggo,Venera (vertinnen Udi), Bjørn, Janne, Kaja, Asle, Olav, Egil, Terje Kirke og bondegårds innlosjering er vel og bra, men jeg presset på at vi skulle møte flere representanter for Udi-folket. Responsen ble god. Først møtte vi en poet og deretter en lokal malerinne. Begge stedene ble det disket opp med te og vin sammen med lokale søtsaker, frukter og småretter. Her skulle ikke gjestene sulte, og de skulle forstå at de var hjertelig velkomne. Asot Udinoglu, poet fra Udi
Poeten som heter Asot Udinoglu, er ca. 75 år og bor på gård sammen med sin andre kone, den første forsvant til Russland. Han hadde usedvanlig store ører, et uflidd men kort skjegg og en byste av Puskin i alabaster på sitt lille skrivebord. På oppfordring leste han fra sine bøker mens tolken vår hang med, men dessverre filtrerte nok det meste av poesien seg bort i oversettelsen. Et dikt var om en partisanfange som hadde en bønnebok, og der alle fengselsveggene var lange historier. Et annet beskrev hans forelskelse til den første konen, at han aldri ville glemme de dagene og stedene de hadde sammen i sin ungdoms tid. Blomster og slitne sykkelbein
Vårt møte med malerinnen startet med at vi ble geleidet inn i et lite lyseblått hus, sikkert det eneste lyseblåe i området. Alle gulvene var rosemalte med blomster i sterke farger, blader og småfugler innimellom. Det var nesten synd å gå på dem, men som overalt her hadde vi tatt av oss skoene ved dørstokken. Både hun og mannen livnærte seg som lærere, hun som kunstlærer og bokillustratør, han som geografilærer - men han husket ikke navne på hovedstaden i Norge. I sovjet-tiden hadde hun fått gratis Moskvitch som honnør for kunsten, men nå var det flatere tider. Også her var det giftemål på gang, for datteren skulle gifte seg med en russisk Udi om en uke. De hadde brygget og låst inn vin i kjelleren som bare brudens far hadde lov til å bære fram under bryllupsfesten.
Steinkirken i Kish På denne måten ble vi vel fornøyde da vi neste morgen syklet i vei 80 km mot Sheki og Kish. En lett overskying gjorde varmen mer utholdelig. Det hadde faktisk regnet en skvett på natta. Landskapet var hele veien grønt og frodig. Jeg lovet dere i første reisebrev en beskrivelse av sykkelgruppa 9 menn og 2 kvinner. Navnene kan nysgjerrige finne under et av fotoene. En tredjedel er ganske proffe aktive ritt-syklister, to av oss er tidligere elite skøyteløpere som har holdt kroppen i gang med bl.a. sykkel etterpå, en er innrøkt
sykkelentusiast og veteran allround skøyteløper, ja det til de grader på sin hals at kona forlangte å være med til Kaukasus. Den hadde vi sans for. Hun er i følgebussen og har fått flere nyttige oppgaver for hele gruppa. En av de andre er en skolert elitesyklist som for et år siden syklet fra Norge til Moskva, deretter alene til Kazakhstan, deretter gjennom mye av Kina. Han ligger alltid i front. Men så fikk han tannverk, måtte trekke en tann i Baku, og fikk ikke sove, men sto likevel på i front dagen etter. Men opp bakkene til Lahic lå han med ett på asfalten med kramper i begge beina! Men var like blid samme kveld. Slike gutter vil gruppa ha! Vi er også svært tverrfaglige: brannmann, rørlegger, gründer, ingeniør, telemontør, massør, businessmann, sykepleier, lege for å nevne noen. Det er derfor spennende om både forskjellig yrkesbakgrunn og sykkelferdighet kan gå sammen uten for mye konflikt. Hittil har det gått over all forventning. Ser en liten parallell til mannskapet på Heyerdahls Kon-Tiki. Vi ankommer Sheki i god fart og formasjon. Det er en relativt stor by med et par hundretusen innbyggere. Derfra syklet vi en fullstendig rett motbakke på 6 km med 400 m stigning, i 35 varmegrader, sol og medvind - opp til fjelllandsbyen Kish. Da ble det litt sprekk i feltet, men stemningen var likevel godlynt da vi samlet oss som flokkdyr om vannflaskene på toppen. Kish har etter sigende verdens eldste kirke, over 2000 år gammel. Det er en liten steinkirke som Norge har vært med på å restaurere, og siden nesten alle rundt her er muslimer, så drives den som et museum. Vi tok på oss turisthatten og ble vist rundt. Apostelen Bartholomeus misjonerte visstnok i området og ble drept her, slik at den umiddelbare suksess var nok begrenset. Thor Heyerdahl var stor også her med bilde og inskripsjon på kirkeveggen og en byste av ham på sokkel bak kirken. Jeg vil sitere det han framhevet sier på kirkeveggen: Azerbaijan has been a very important centre, sending people in many directions and attracting people from many directions. You have been very central in the evolution of civilization, and more than anything, this is proven by the petroglyphs in Gobustan. Som før sagt er Heyerdals Odin-teori nærmest hånet I Norge men trykket til sitt bryst her. Min mening er at ser man på og avveier muslimsk tro, kristen tro og Heyerdals Odin-teori, så er sistnevnte den absolutt mest sannsynlige og rasjonelle! Jeg sier ikke mer.
Thor H statue i Kish Vi overnattet på en gammel skysstasjon i Sheki. Den er nå et knapt middelklasses hotell, men var i silkeveiens tid et senter med kameler og marked/ basar. Vi nærmer oss grensen til Georgia. Men før vi kommer så langt vil jeg avslutte dette reisebrevet med å fortelle at jeg har fått laget to hånd-dukker i Norge og tatt dem med hit. Den ene forestiller Thor Heyerdahl, den andre Odin. Tanken var at vi for fotografene hver kveld skulle spille en liten dukketeater scene der
de to sa sin hjertens mening om dagens begivenheter. Foreløpig har det utviklet seg spennende. Odin var først svært uvillig til å vekkes opp og virket irritert. Han ville ikke si om han hadde levd eller bare var en gud. Men så traff han Venera i Udi-folket og ble spontant forelska. Denne kjærligheten. Hun er jo gift, men et åndelig sidesprang er ikke å forakte. Thor på sin side har litt trøbbel med å forklare hva vitenskap er og å få Odin med på at mennesket i dag er bryet verdt å snakke til. Men Odin er en stolt høvding som nok synes at videreføringen av hans gener er viktig. Så følg med - følg med hva den gamle høvding finner på, og hva vi opplever. Det kommer i neste reisebrev. Lasse Efskind 21.7.13
På to hjul gjennom Kaukasus i Odins spor reisebrev 3 - Georgia here we come! Vi sykler i medvind ut av det muslimske Azerbaijan og inn i det kristne Georgia. Men vi tar med oss inntrykkene og Thor Heyerdals teorier om Odin. Ifølge han ble Odin fordrevet av romerne først til Dons munning nord i Kaukasus, og har da naturlig dratt gjennom det som i dag er lille Georgia med 4.5 millioner innbyggere, omtrent som Norge. Det er også i stor grad et fjelland, som Norge. Men der slutter likheten. Hoved-eksport er vin og mineralvann. De bygger nå ut 15 fossefall og satser på fornybar vannenergi. Vi sykler i det grønne på vei til Georgia Vår unge guide her Demetre fra Caucasus Travel bekrefter på spørsmål at det etter parlamentsvalget for et år siden har vært politisk krig mellom de to største partiene de blå og de røde. Oi, er det litt som i Norge tenker vi Erna og Jens. Det er etter øynene som ser. Begge partiene her er solid kapitalistiske. De blå Georgia Dream vant valget og har statsministeren. Han heter Ivanishvili og er russisk oligark og mangemilliardær. Han har en privat zoologisk hage med kenguru. Men vanlige folk i Georgia er fattige og har en lang vei igjen å bære sine drømmer. Det andre partiet, de røde eller United National Movement, har presidenten. Han heter Saakashvili. De er mest pro-vestlige, men har visstnok spilt sine kort på en for autoritær måte. Hans folk er etter valget avsatt eller satt i fengsel og statsministeren skrudde av strømmen til pasientpalasset en periode for å vise sin makt, det ifølge Aftenposten. Strømmen går for øvrig stadig vekk her, det lille vi har erfart. Man trenger ikke være president. Men vår guide kommer med motinformasjon. Han er for øvrig en tynn liten tyveåring, og savner sin karriere som proff folkedanser, har vært
et år i USA og snakker godt engelsk. Faren er tannlege, moren lærer de bor i Gori, han i Tbilisi alene. De er flyktninger fra Sør-Ossetia etter krigen der i 2008. Vi referer til Aftenpostens påstander, men guiden sier litt brysk at det med strømmen til presidentpalasset bare er et ondsinnet rykte og at de som før be fengslet drev økonomisk kriminalitet og korrupsjon, at det ikke var politisk fengsling. Da så - der står saken vi vet ikke sannheten annet enn at folk flest er fattige med gjennomsnitts disponibel månedslønn på 700 Lari ( 1 Lari= 3.6 kr). Hest og kjerre langs veiene i Georgia er et vanlig syn Vår første overnatting i Georgia er i landsbyen Lagodekhi i et søtt lite familiehotell med bare oss som gjester. Som en appetitt-skjerper legger vi fra oss syklene og tramper 4 timer til fots gjennom en nasjonalpark. Den er subtropisk frodig grønn med et fossefall som innlagt mål og attraksjon. Men det uventete er ofte det beste - det var en gruppe ungdommer som feiret at de alle avsluttet skolen for 5 år siden. De satt som en syngende piknik gruppe i nasjonalparken og bød oss inn på vin og grillet ribbe. Vi tok en joik til motmæle og det ble en av disse gylne løftete øyeblikk som legger seg som et lyst minne i sinnet. Om natta regnet det, et skikkelig skybrudd. Det er visstnok lenge siden, så bøndene og markene trengte det sårt. Men med lyset sprakk skyene som trollet i eventyret og en het morgen dampet vannet fra gatene. Lufta var tropemettet av fuktighet før vi var kommet på hjul.
Det ble en varm flat etappe på 120 km til Telavi. Det var lagt inn tre stopp på veien - et vinslott, et gammelt fort og en katedral. Hva mer kan en syklist begjære på sin vei! Det var nok ikke slike fasiliteter den gang Odin strøk forbi med en romers legion i hælene - hvis det var det han gjorde. Vinslottet Khareba har tuneller som vinkjellere, svalende 14 grader C, til sammen en mil lange. Alle veggene var dekket av flasker så lang blikket rakk. De produserer over en million flasker i året, men eksporterer verken til Norge eller Russland, mest til Kina. Vi vinsmakte rundt et gedigent eikebord langt inne i en av tunellene. Utsøkt vin og ingen av utspytt-karrene ble våte. Glade vinsmakere gjennom sine glass
Over: glade vinsmakere i vinslottet Khareba på langbord! Lett påvirket syklet vi videre gjennom det frodige landskapet. Store åkerflater med vinranker, mais og sukkerroer gled forbi. I likhet med Sør-Europa ligger ikke gårdene spredt som i Norge men folk bor i små landsbyer. Bortsett fra et og annet hus ga boligene et fattigslig inntrykk uten maling, med skjeve dører og mange knuste vinduer. Og en EU-kontroll på kjøredoningene her ville vært som å slippe en flokk med rever løs i hønsegården. Vi leser i en lokal avis at 45% av alle familier i Georgia får sosialhjelp. Det er et fattig land, men rikt på muligheter. Den politiske krangelen gjør det ikke lettere å strekke seg etter mulighetene. Dette med gamle borger og katedraler er ikke min favoritt. Interesserte kan Google opp Gremi borgen og Alaverdi katedralen der vi stoppet og så oss rundt. Det er mye historie der i veggene og i guidenes munn. Jeg noterte at Sovjet malte katedralen hvit og ødela derved de fleste fresko-maleriene, mens muslimene på forhånd hadde risset over alle ansiktene, for de kan ikke ha malerier av personer i sine moskeer. Så tidens forskjellige tåpelige tenner hadde tygget det meste av severdighet i stykker. Men på den annen ekstreme side av toleransens vektarm kan legges at alt tolereres bare det tiltrekker seg turister, er business. Kanskje dette også er å gå for langt vi må ikke sette alt på museer og i galleri. Den verdensomspennende turismen er både vår klodes heteste kulturelle smeltedigel og et lim for den mosaikk av inntrykk som den blottlegger. Toleranse og kommers tja, likevel - de tolererte ikke våre sykkelbukser. Vi måtte trekke en langbukse over for å slippe inn i borg og katedral. Jeg vil ikke slippe vår røde tråd Odin. Men den er ikke så lett å se langs landeveien her, så jeg tok på nytt fram mine to hånd-dukker Thor H og Odin.
Leseren husker sikkert dem fra siste reisebrev, vårt lille dukketeater. Neste scene spilte vi nå inn - der Odin utbryter at han føler seg fordrevet av sykkelgruppa fra sin nye kjærlighet Venera hos Udi-folket. Men Thor fnyser av forelskelsen og sammenlikner sykkelgruppa med romerne, at de jagde ham nordvest over i sin tid. Odin murrer men nikker, sier at det var alder og ikke sverd som til slutt ble hans bane. Derfor ba han sine sønner gjøre ham til gud slik at han ville bli husket og derved få en levende ånd gjennom alle de som husker ham. Thor sier at det gjelder også for han, selv om folk hakker på hans ideer så husker de ham. Og sant nok, ingen av dem ville blitt levendegjort i dukkene om ikke mytenes kraftfelt omkring dem hadde en resonans i hjerner og hjerter til oss som lever i dag. Teater javel men på den måten får vi litt filosofisk refleksjon inn i en ellers travel sykkeldag. Men vi må videre. Den 24.7. sykler vi 70 km til fjell landsbyen Sighnaghi. Men på oppfordring svinger vi først innom et nyåpnet sykehus i Telavi. Det heter My Family Clinic på engelsk, har 90 senger og velutstyrt røntgen med CT og MR. Alt var nymalt hvitt og rent. Det ga et kjølig preg, nesten uten bilder eller dekorasjon. All behandling er gratis, også poliklinikken fikk vi opplyst. Utgiftene deles mellom helseforsikring og stat. På fødeavdelingen ble vi fortalt at nær alle fødsler her er ved keisersnitt (Sectio). Det mest interessante for meg var å treffe en av ortopedene, Zurab, en ung fremadstormende doktor som straks spurte om jeg kunne skaffe ham stipend til Norge. Han fortalte at de opererte alle slags brudd all traumatologi og dessuten hofteproteser, og planla å starte med kneproteser. Vi utvekslet mails og lovet å holde kontakten.
Salg av gris langs veiene i Georgia er et vanlig syn, men tabu i muslimske Azerbaijan (utsnitt viser grisehodet bak) Veien slo til på slutten med en slyngete 400 høydemeter stigning i solsteiken opp til Sighnaghi. Det er en idyllisk brosteinsbelagt landsby som klorer seg fast i bratthenget nær toppen i de grønnkledde fjellsidene.
Landsbyen Sighnaghi klorer seg fast i den grønne fjellsiden Landsbyens diadem er nonneklosteret Bodbe der St. Nino er begravd. Det lå vakkert til med en frodig kjøkkenhage rundt, der flittige nonner vannet og lukte. Nino var en kvinne som levde på 400-tallet og hun kristnet området. Etter sagnet gjorde hun mange undrer, og en solformørkelse skremte kongen over til Kristus. Klosteret har et hellig ikon av Maria. Hun har blødd i et risp på kinnet etter at det ble malt. Det skyltes at en sovjetisk sykepleier brukte det som underlag, skar i Marias ansikt, men da straks døde. Da jeg antydet at det kunne være sykepleierens blod og ikke et under, ble guiden helt mørk i øynene og understrekte at her tror man.
Nonneklosteret Bodbe der St.Nino er begravd. Legg merke til at hun går igjen nederst til venstre.
Torsdag 25.7. var overskyet med litt duskregn, men likevel 25 varmegrader egentlig bra vær for å sykle 110 km til hovedstaden Tbilisi med 1.5 mill. innbyggere. Byen ble grunnlagt ca. 400 år e.kr. rundt en varm kilde. Visstnok var det fyrst Vakhtang som red på fasanjakt og fant noen av fasanene ved kilden. Han bygget et bad rundt den. Ennå i dag er badet åpent, og kilden holder 47 grader svovelholdig vann og 2 millioner liter i døgnet veller fram. Man kan i dag få skum-massasje sammen med varmt svovelbad avec! Det sies at man blir som nyfødt igjen etterpå. Men for meg holder det med en fødsel. Vi hadde hviledag i Tbilisi 26.7. og har sett fem kirker, tre museer og en brannstasjon. Jeg skal bry leseren med en kirke og brannstasjonen. Byens stolthet er Trinity-katedralen en nybygget dobbeltkirke som ruver med sitt gulltak i landskapet. Den er på størrelse med Vatikanet og må ha kostet et statsbudsjett. Guiden korser seg og forteller stolt at de bygger opp sine kirker igjen etter Sovjets fall i 1991. Inne i de mektige kirkerommene var det utallige ikoner og fresko malerier. Folk gikk rundt og kysset det ene relikvie etter det andre og bøyde hodet. Fra sakristiet lød en dempet sang fra tre prester som messet. Det slår meg som en linje i alt vi ser og hører om kirker og ikoner at folk i Georgia er dypt ortodokse og tradisjonelle, og det mer enn i det muslimske Azerbaijan. De bygget denne gigantiske dobbelt-katedralen, mens folket sårt trengte ressurser brukt på økt levestandard. Konfronterer jeg guiden med det sier han fornærmet at kirker og ikoner er åndelig levestandard. Og kirkekunsten skal dessuten ikke endres eller moderniseres. De har egne kunstsentre som utdanner og lager religiøs utsmykning, det er ikke åpent for andre kunstnere. I arkitektur og borgerlig kunst kan de eksperimentere, men ikke i den religiøse. Her i Tbilisi er de vitterlig mange halsbrekkende arkitektoniske stunt, som for eksempel sneglehus konsertsalen eller glassbroen over Gora, se foto.
Tbilisi sett fra glassbroen katedralens gulltårn skimtes, presidentpalasset, sneglehus konsertsal. Brannstasjonen var en helt annen verden enn katedral. Vi ble mottatt overstrømmende varmt uten kleskode, og guttedrømmen ble raskt en realitet å bli løftet 55 meter opp i en brannstige fra et brannbiltak. Stasjonen hadde moderne utstyr og dessuten to ambulanser med leger. Vi hilste på en av dem, unge Salome. Tøff jobb med mye trafikkskadete, sa hun. Og skulle du ant de hadde et stort brannmuseum, og det med bedre kunst enn stedlige Nasjonalgalleri etter min vurdering, da med brannmotiver i alle varianter. Dessuten hadde museet en unik samling av gammelt og nytt utstyr. Vår brannmann syklist glemte både vonde bein og mage.
På brannstasjon i Tbilisi 55 opp i lufta, og en stolt syklist og brannmann med hjelm fra brannmuseet. Har vi helt glemt vår Odin? Neida. Første kveld i Tbilisi spiste vi aftens i en bule av en restaurant som passer godt inn i forestillingene om et georgisk Valhall. Det ble båret fram rikelig med mat og øl på langbord, dempet lys og høy musikk, og litt freske fraspark med folkedans før vi alle slapp oss løs på
dansegulvet. De eggende rytmene fikk grepet i partneren til å løsne, men til tider bandt vi oss sammen i en feiende ringdans. Er det slik stell i Valhall så er det greit nok å dø for fedrelandet. Det ble en foto-feil i forrige reisebrev fordi bildet av Kirken i Kish og bysten der av Thor Heyerdahl ikke kom med derfor limer jeg dem inn til slutt her. Men for tekst, se reisebrev 2. Med dette avslutter jeg reisebrev 3 i Tbilisi i morgen starter klatreetappene til de store høyder i Kaukasus. Så følg med i neste reisebrev! Lasse Efskind 25.7.13
over: Kish kirken og bysten av Thor Heyerdahl der se reisebrev 2
På to hjul gjennom Kaukasus i Odins spor reisebrev 4 Kaukasus i sol og regn og avsluttende filosofering Vi legger Tbilisi bak oss 27.7. og tramper 120 km mot landsbyen Gudauri ved foten av noen av de høyeste fjellryggene i Kaukasus. Tråkkene er lette og forventningsfulle. Vi merker suget mot høydene. Er det ikke slik i alt? Men det mangler ikke på uventete episoder selv mens vi ennå er i lavlandet. Vi stoppet for å kjøpe mer vann ved en bensinstasjon, og der var det en bonde med en diger saueflokk i veikanten. En mørk BMV stanset, kona spratt ut og de dro straks fram en sau og viste henne. Dyret kjempet imot. Etter noen visninger bestemte hun seg, og den utvalgte sauen fikk et øksekakk i hodet før de lempet dyret i bagasjen og dro. Det blir nok festmiddag for dem i kveld! Vi dro også videre, bare fornyet med vann. Dyrene har andre drept for oss vi er ikke akkurat vegetarianere. Sauehandel langs veien ved Tbilisi Det ble to slitsomme sykkeldager i blåst og regn 27. og 28.7. først til landsbyen Gudauri som ligger på ca. 2000 moh. og er et skisenter om vinteren, deretter til Kazbergi som ligger ved foten av en av Kaukasus høyeste fjell Mt. Kazbek på 5042 moh. Vårt høyeste sykkelpass 2400 moh. ble passert i surt regn og på hullete grusvei. Termometeret krøp godt ned på det ensifrete. Og Tor slo noen slag med hammeren torden. Med andre ord,
en skikkelig kontrast fra de varme asfaltveiene tidligere. Men vi elsker jo kontraster, forsøker jeg å overtale den hutrende kroppen min til å tro på. Vi møtte også en polsk syklist som trampet tålmodig og alene med stor oppakning på offroad sykkel. Hans opplegg er en vel så krevende men helt annerledes måte å oppleve Kaukasus fra sykkelstyret på. Vi bremset opp og utvekslet lykkeønskninger til applaus av regn og kastevind. Skyene letnet på ettermiddagen i Kazbergi, så vi dro nedover den vakre Dariali dalen like ved. Stein hadde løsnet ned på veien rundt hver sving, men vi tok sjansen. Elva gikk hissig og slammettet etter regnværet. Over tåketeppet reiste fjelltoppene seg og liksom blunket lurt til oss med aftensola. Og de grønne fjellsidene ble mer intenst grønne nå kledd i regnvannets kappe. Se foto og tegning.
Dariali dalen ved Kazbek tegnet og fotografert
Dagen etter 29.7. var uten sykkel men planlagt fjelltur til fots til kanten av Mt. Kazbek. Men morgenen rant med regn og lave skyer. Likevel, planen skulle følges. Først kjørte vi med 4-hjulinger opp til et kloster som er en kjent turistattraksjon Gergety Trinity. Det var nok en gang vakre freskomalerier og ikoner å skue, og munker som passet på kleskoden og solgte suvenirer. Men derfra begynte fjellturen oppover og oppover i tåkeslottets haller. Naturens kleskode her er varmt fjell-tøy. Vi steg omtrent 800 høydemetre til omtrent 3000 moh. til en varde med et lite kors på. Selv steinene korser seg her. Kaukasus er kjent for sin rike flora, og i sannhet det var utrolig mange vakre små blomster strødd utover hele landskapet. Jeg er ingen botaniker og prøver meg ikke på navn, men inntrykket er ennå vakrere uten navn. Tåken lettet en smule og ga oss en åpning utover og oppover fjellmassivene, selv om Kazbeks topp skjulte seg. Det er som når en tildekket kvinne får litt vind i klærne, men fort samler de flagrende kanter igjen. Det er fjellets prinsesse. Så kom det en ny regnbyge, guiden vår Demetre - frøs og ville ned igjen, så da var løpet kjørt også for oss. Men rett før vi kom ned til klosteret så sprakk skyene og det ble et øyeblikk sol, og allnaturen strøk en pensel med gull over noen høyder og klosteret. Vi fyrte av kamera mens guiden sa tørt at så variabelt er været ofte her i fjellet. Han var våt som en katt kastet i isvann, og var ikke i sitt beste humør. Halvtimen etter regnet det igjen. Fottur i Kazbek med Gergety Trinity katedralen i bakgrunnen og flora i forgrunnen Neste morgen 30.7. lå det nysnø oppover alle fjellsidene, også der vi hadde gått. Men været virket lettere - oppholdsvær og glimt av blå himmel. Vi syklet nedover igjen det gikk i høyt tempo hele 150 km til Gori.
Når man sykler slik kommer ofte tankene litt i trill med hjulene og de er på en måte som drømmene, man vet ikke helt hvor de bærer. Vi kom fra sykling og fjellvandring i kulda med frost i kroppen, og suste nå nedover og nedover til sol og varme. Snart måtte vi kaste alt yttertøy. Min fantasi var da at det føltes som når man først beiler til en kvinne som er kald og avvisende, men sakte lirker man seg fram og oppdager at også hun blir varmere og varmere, og kler gradvis av seg både motstand og klær. Håper leseren tåler det bildet uten å rødme. Gori med 65 000 innbyggere har en dramatisk historie, senest som krigsskueplass under krigen med russerne i 2008 som endte med at Sør- Ossetia ble skilt fra Georgia og i praksis lagt under russisk kontroll. Gori er også Stalins fødeby, men han var bare 4 år da han dro derfra. Dessuten fikk han massakrert utallige georgiere senere i sitt liv. Likevel har de bygget et palass av et museum for ham og kalt hovedgata opp etter han. Jeg skal ikke bry leseren her med jernmannens liv og levne, det kan lett Googles. Men alt vi så var påfallende heroisk. Da jeg spurte den lokale guiden om de ikke hadde noe om hans dårlige sider, for å si det forsiktig, så fikk jeg vite at det var i et rom som var stengt pga. oppussing! Da så. Noen av oss besøkte også et lokalsykehus i Gori LDT Aormedi, også det nytt og velutstyrt, har 75 pasientsenger. Jeg vil her bare ta med to litt interessante forhold. En lege opplyste at de får lønn etter antall pasienter, ikke etter timer de jobber. Med sykepleierne er det begge deler. All øyeblikkelig hjelp og skader er gratis behandling (statlig forsikring + stat), mens elektive operasjoner som hofteproteser koster penger. Da må man enten betale eller ha en privat tilleggs forsikring. Men vi er som fanten, må alltid videre. Neste dag onsdag 31.7. Odins dag ruller vi en lokalvei tilbake til Tbilisi, med en sving innom den kjente grottebyen Uplistsikhe rett ved Gori. Den er fra 400 tallet e.kr., besto av 700 grotter og en hel liten by med kirke og torg. Noe av det samme kan sies om grottebyen Vardzia med 3000 grotter som vi besøkte dagen etter. Den ligger 100 meter opp i fjellsiden. Der måtte vi trekke i langbuksene fordi de restaurerer en kirke i grottebyen som dronning Tamar bygget på 1100-tallet. Hun er en heltinne i kampen mot Tyrkia og muslimer. Grottene ble delvis ødelagte av jordskjelv i 1283. Ingen av disse grottebyene er naturlige grotter, de er gravd ut. Utrolig hva folk har slitt med gjennom tidene. Se foto.
Grotte-landsbyer i Uplistsikhe og Vardiza Fra Tbilisi syklet vi 1-3.8. vestover mot Svartehavet/Batumi over et vakkert og variert fjellplatå som heter Javakheti. Ta norsk fjell og skoglandskap og rist det godt sammen med Provence i Frankrike og vips så har du et bilde av naturen disse dagene bakke opp og bakke ned. Veien var god asfalt, bortsett fra et stykke siste dag. Da passerte vi fjellpasset Goderdzi på 2025 moh. med en skikkelig steinrøys av en vei 25 km til begge sider. Men konklusjonen blir likevel at dette er et utrolig vakkert sykkelterreng for den som tåler bakker og litt variert underlag. Vi stoppet ved Paravani sjøen på 2000 moh. Den ligger som et øye i en stor grønn lomme med fjell-landbruk overalt rundt. Mannen med ljåen var lett å se. Guiden sa at det kommer flere meter snø her om vinteren, veiene stengte og nesten alle flyttet da unna. Det er altså som seterdrift å regne.
Ved Paravani-sjøen mann med ljå og høylass Det er mange kirker, slott og severdigheter på vår vei som jeg ikke har tatt med, for det ville på en måte renne over i et reisebrev. Vi har hatt et fantastisk støtteapparat med oss hele veien med 3 biler og 4 personer. Stor takk til guide, sjåfører, Caucasus Travel og El Travel. Og maten har vært mye bedre enn magene. Lokalt øl og vin har det ikke skortet på heller, og i de små timer ja, det er ofte i de små timene med halvfylte glass at de gode historiene dukker opp. Slik også med vår guide da vi spøkte om alle bryllupsfestene vi har kommet borti. Han sa at det tradisjonelt lett ble slagsmål på bryllupsfester. En gang hadde noen jegere en sen kveld skadeskutt en bjørn og bjørnen kom mot dem i angrep. Men de hørte at det var bryllupsfest i landsbyen rett ved og flyktet inn i festen der slåsskampen alt var i full gang. Det ble et lurveleven. På morgenen etter kommenterte en av kamphanene at det var en av de freskeste brudekamper han hadde vært med på - og hvem var han der i bjørnedrakten, det var en harding! Vi har ikke skadeskutt noen på denne turen. Men vi har forsøkt å ta både Thor Heyerdahl alvorlig og løfte opp Odin etter håret om ikke annet også det som en god historie. Leseren av de tidligere reisebrev vil huske episoden med hånddukkene. Vi avspilte nå for kamera en siste episode der Odin fikk hilse på alle deltakerne i gruppa, en etter en. Det kom fram at en ved kveldsmaten hadde sitert vers fra Håvamål Odins tale i Snorres yngre Edda. En annen fortalte at han hadde hele Odins slektstavle på veggen hjemme - så kom ikke her og si at du ikke har levd. Odin nesten hoppet av fingrene i begeistring, og Thor måtte stagge ham. Men det var først da de tre kvinnene i gruppa skulle presentere seg at det gikk helt over styr. Odin hadde visst glemt Venera i Odifolket og ville nå øyeblikkelig ha de tre som friller, noe Thor antydet at ikke helt var i harmoni med tiden. Odin ble da så uharmonisk at hele podiet veltet
og en av kvinnene knuste brilleglasset. Vi måtte raskt avbryte - det ble en aldri så liten kulturkollisjon! Men hvis det hele kan sensureres og klippes til, kan det kanskje etter hvert legges på YouTube eller tilsvarende. Khertvisi slottet fra 10.århundre ruver vakkert i landskapet Ved avslutningen av disse 4 reisebrevene er det naturlig å si litt helhetlig om både kultur, natur og sykkelgruppa. Det første som slår meg er at Kaukasus har mange turister og omreisende selv om det for norske ennå er for spesielt interesserte, som oss. Både Hamsun, Nansen og Heyerdahl har vært her og tråkket opp en litterær sti for andre, hver på sin måte. Vi må erkjenne at de geografiske oppdagelsers tid er forbi - alt fysisk er oppdaget og tilgjengelig. Hva gjør det med oss? Jo, kanskje vi må oppdage og erobre under reisen noe på et annet plan? Vi må erobre bedre forståelse for kultur og natur, erobre en klarere fornuft. Jeg klorte ned et lite vers om det: Mennesket har kommet høyt og lavt de har vært berusete og sobre vært nede på de mørke dyp og opp i tynne luften - så det er ingenting igjen vi kryp mer kan erobre enn fornuften.
Som så ofte før lokker et sykkelprosjekt som dette fram kontrastene. Det er kontraster i natur, ytelse, temperatur og ikke minst personligheter i gruppa. Derfor blir det en reise gjennom kontraster i mange plan. Vi overskrider de 4 dimensjoner. Men blir det bare en egotripp? Tja, det spørs på etterarbeidet. Veldedig formål og stopp underveis blir lett en illusjon eller som den kjente dråpen i havet. Da er det bedre først å lære og forstå land og kulturer, og senere påvirke og delta i hjelp og utvikling internasjonalt. Slikt blir lett for store ord kanskje, men det får våge seg, for det motsatte er for smått. Med dette avslutter jeg skildringen av vår reise fra hav til hav gjennom Kaukasus. Mitt håp er at du leser, alt avhengig av din livssituasjon, har kunnet hente fram en inspirasjon til reise eller til forståelse for denne delen av vår felles klode. Målet er alltid å bevege og å være i bevegelse. Lasse Efskind 4.8.13