Høringsnotat - forslag til ny forskrift om erstatning for tap og følgekostnader når tamrein blir drept eller skadet av rovvilt

Høringsnotat - forslag til ny forskrift om erstatning for tap og følgekostnader når tamrein blir drept eller skadet av rovvilt 1. Innledning Miljødirektoratet sender på høring forslag til ny forskrift om erstatning for tamrein som tapes til rovvilt. Forskriften skal tre i kraft 1. april 2017, og vil erstatte gjeldende forskrift 4. mai 2001 nr. 468 om erstatning for tap og følgekostnader når tamrein blir drept eller skadet av rovvilt (erstatningsforskriften). Retten til full erstatning for rein som tapes til rovvilt følger av lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) 19. Bestemmelsen sier at erstatningsordningen skal fastsettes i forskrift. Forslaget til forskrift som nå sendes på høring innebærer en omlegging av dagens erstatningsordning. Etter dagens forskrift erstattes rein som gjenfinnes og konstateres drept av rovvilt. Dette utgjør ca. 5 % av de dyr som erstattes. I tillegg erstattes et antall rein etter en skjønnsmessig vurdering fra forvaltningsmyndigheten, som utgjør ca. 95 % av erstatningen. Erstatning utbetales for denne delen etter en helhetsvurdering av alle omstendigheter som kan belyse årsakene til det omsøkte tapet, med særlig vekt på kunnskap om rovviltsituasjonen og dokumenterte tap til rovvilt. En utfordring med dagens ordning er at den er ressurskrevende og lite presis. Regjeringen planlegger å innføre en ny erstatningsordning for tamrein tapt til rovvilt. Forslaget som nå sendes på høring innebærer at erstatningen beregnes ut fra best mulig kunnskap om reindriften, rovviltforekomst og rovviltets predasjonsrater på rein. Utmåling av erstatning skjer ved at fylkesmannen, på bakgrunn av årlig oppdatert kunnskap levert fra Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt og Nasjonalt overvåkingsprogram for tamrein, beregner hvor mange kalv og voksen rein som er tapt til jerv og gaupe i reinbeiteområdet. Deretter fordeler fylkesmannen det beregnede tapet på de enkelte siidaandelene i området, ut i fra kunnskap om reinens årstidsbeiter og områdebruk, kunnskap om områder med risiko for tap, og lokalisering av rovvilt innenfor reinbeiteområdet. Tap til bjørn beregnes på samme måte, på bakgrunn av antallet påviste bjørner i kalvingsland. Tap til kongeørn fastsettes som en fast prosent av antall rein på beite. Den foreslåtte ordningen vil være mindre ressurskrevende, mer presis, og mer forutsigbar for reineier. Ordningen inneholder også insentiver for reineier til å drive bærekraftig reindrift og forebygge rovvilttap. Miljødirektoratet har i arbeidet med ny forskrift hatt møter med Landbruksdirektoratet avd. reindrift, Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund. På disse møtene har hovedelementene i forslag til ny erstatningsordning blitt diskutert. 2. Gjeldende forskrift Gjeldende forskrift om erstatning for tap og følgekostnader når tamrein blir drept eller skadet av rovvilt er av 4. mai 2001. Forskriften ble tatt i bruk fra reindriftsåret 2001/2002. Forskriften er tuftet på de samme prinsippene som gjelder ved tap og skader på husdyr. Erstatningsordningen bygger på 1

de krav som stilles til god næringsutøvelse, og at praktiseringen av ordningen skal motivere til å iverksette tiltak for å redusere eller avverge tap. I forskriften er det som for husdyr gjort et skille mellom dokumenterte skader ( 7) og der skaden må baseres på andre omstendigheter enn funn på åstedet ( 8). Ved tap av tamrein skal det utbetales erstatning for skader dokumentert voldt av gaupe, jerv, bjørn, ulv eller kongeørn i henhold til 7 i forskriften. Dokumenterte skader i denne sammenhengen er skader der dyret er gjenfunnet og undersøkelser viser en sannsynlighetsovervekt for at dyret er drept eller skadet av rovvilt. Dette innebærer at Statens naturoppsyn etter undersøkelse av dyret har gitt vurderingen «dokumentert» eller «antatt» drept av rovvilt. I gjennomsnitt over de siste årene har ca. 4-6 % av erstatningen vært utbetalt etter 7. Ved tap der det ikke er funnet kadaver, eller kadaver har vært i en slik tilstand at det ikke har vært mulig å fastslå dødsårsak, kan det utbetales erstatning i henhold til 8. I forskriften er det inntatt kriterier som skal bidra til å forenkle og harmonisere skjønnsutøvelsen for sannsynliggjøring av tap i tråd med rovviltmeldingen fra 1997. Disse kriteriene er utarbeidet i samråd med næringen og reindriftsforvaltningen. Erstatningsbeløpet som utbetales etter 7 og 8 er bygd opp av en grunnsats for de ulike dyrekategoriene tilsvarende et slakterioppgjør. I tillegg utbetales følgekostnader knyttet til det enkelte dyr og følgekostnader i siidaandelen. Prinsippet i dagens forskrift er at de rovviltartene som utløser erstatning må kunne gjøre betydelig skade på tamrein og samtidig ha en bestandssituasjon som krever særskilte hensyn for å kunne opprettholde levedyktige bestander i Norge. Krav til dokumentasjon av rovviltskade er en svært viktig del av dagens todelte erstatningsordning, jf. forskriften 7 og 8. For å sannsynliggjøre tap etter forskriftens 8, er dokumenterte skader vesentlig, sammen med dokumentert forekomst av rovvilt. I dette ligger også noe av grunnprinsippet for erstatningsordningen, nemlig at bevisbyrden ligger på reineier. Det er reineier som, gjennom blant annet å melde fra om kadaver, skal legge grunnlaget for at myndighetene skal kunne utbetale erstatning for rovviltskade. I dette ligger det selvsagt også muligheter for konflikt. Dagens dokumentasjonskrav oppfattes som urimelig og kontroversielt i deler av reindriftsnæringa. Det er gaupe, jerv og kongeørn som er de største skadevolderne på tamrein i dag. I reindriftsåret 2014/2015 ble det erstattet hhv. 5 930, 5 530, og 4 740 tamrein som drept av gaupe, jerv og kongeørn. Totalt ble det erstattet ca 19 200 tamrein drept av fredet rovvilt reindriftsåret 2014/2015. 3. Ny erstatningsmodell Reindriften har levd med rovvilttap så lenge den har eksistert. Forskning utført blant annet i Nord- Trøndelag, Troms og Finnmark bekrefter at særlig gaupe og jerv kan være viktige skadevoldere innenfor reindriften (se NINA rapport 1200 «Gaupe og jerv i reinbeiteland»), og i tillegg oppgis kongeørn å stå for en betydelig del av tapene. Reindriften i Norge er preget av store variasjoner i miljø- og driftsmessige betingelser, og disse forholdene er vist å ha stor innvirkning på reinens sårbarhet overfor ugunstige beiteforhold og rovdyr. Disse forholdene gjør at utfordringene ofte er sammensatte og ikke kan løses med bakgrunn i ett forhold alene. Reinen er mindre domestisert (tam) enn sauen, og beveger seg over store arealer uten kontinuerlig tilsyn, noen steder på kryss av både kommune-, fylkes- og riksgrenser. I motsetning til sau, som i de fleste områder har 3 4 måneders beiteperiode i året, er tamrein tilgjengelig og utsatt for rovvilttap 2

året rundt. Den normalt viktigste tapsperioden for rein er imidlertid fra ettervinteren og frem til kalvemerkingen på ettersommeren, samt trolig også bremsperioden i august. Innenfor områdene hvor det drives reindrift i Norge er det store regionale forskjeller i reintetthet, gjennomsnittlig kalveproduksjon og årlige variasjoner i kalveproduksjon. Regjeringen planlegger å innføre en ny erstatningsordning for tamrein tapt til rovvilt, basert på kunnskap om rovviltforekomster og data om reindrift. Ny forskrift er foreslått iverksatt fra 1. april 2017 (reindriftsåret 2017/2018). Regjeringens ønske bygger på en utredning om ny tamreinerstatning fra 2011, der det ble foreslått omlegging til en ny erstatningsordning basert på kunnskap om rovviltforekomster og data om reindrift, inkludert andre tapsårsaker enn rovvilt. I dag utbetales erstatning etter søknad basert på dokumentert eller sannsynliggjort tap av tamrein til rovvilt. Utredningen i 2011 ble gjort av en prosjektgruppe nedsatt av daværende Direktoratet for naturforvaltning på oppdrag fra Miljøverndepartementet. Gruppen som la fram utredningen var bredt sammensatt med representanter fra miljø- og reindriftsforvaltningen og fra reindriftsnæringen (NRL). I utredningen foreslås det at en framtidig erstatningsordning bør baseres på tilgjengelig kunnskap om rovvilt og reindrift. Ordningen må bli mer forutsigbar for reineier, og enklere å administrere for fylkesmannen. En framtidig erstatningsordning må bygge på objektive kriterier som sikrer lik behandling i alle reinbeiteområder. Prosjektgruppa avdekket videre kunnskapsmangler knyttet både til data om reindrift og rovvilt. Det var en samlet prosjektgruppe som la fram rapporten i 2011. 4. Kunnskapsgrunnlaget i ny erstatningsordning 4.1. Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt ble etablert i 2000/2001 og omfatter artene gaupe, jerv, brunbjørn, ulv og kongeørn. Programmet skal sikre at kartlegging og overvåking av rovvilt blir utført på best mulig måte og likt over hele landet. De siste årene er overvåkingsmetodene samkjørt mellom Norge og Sverige, slik at dataene blir sammenstilt uavhengig av landegrensen. Dataene blir også lagret i en felles database Rovbase. Det innsamlede overvåkingsmaterialet i Norge blir bearbeidet, sammenstilt og rapportert av Rovdata på oppdrag fra Miljødirektoratet, som er ansvarlig for programmet. Datainnsamlingen i felt i Norge blir gjennomført av en rekke ulike aktører. Statens naturoppsyn (SNO) er den største aktøren og utfører feltarbeid på alle artene. SNO har også ansvaret for oppfølging og feltkontroll av tilfeldige rovviltmeldinger. Feltarbeid innenfor deler av programmet blir utført av fjellstyrer, bygdeallmenninger og fjelltjenesten i Nord-Norge på vegne av SNO. Ekskrementer og hår fra jerv, bjørn og ulv for DNA-analyse blir i betydelig grad innsamlet av privatpersoner i forbindelse med jakt, turgåing, næringsutøvelse og annen aktivitet i utmark. Tilfeldige innmeldinger av observasjoner av rovvilt fra publikum er også et viktig bidrag i datainnsamlingen. De ulike artene har ulik økologi, og overvåkingsmetodene som benyttes er derfor tilpasset den enkelte art. Det er opprettet et Fagråd for Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt som arbeider for at overvåkingen av artene skal være best mulig. Fagrådet vurderer blant annet de overvåkingsmetodene som blir benyttet og gir anbefalinger om forbedringer i programmet. 3

Oppdaterte rapporter på bestandsstatus leveres for hver art hvert år, og på tidspunkt avhengig av når artene får avkom og overvåkingsmetodene som benyttes. Alle bestandsovervåkingsrapporter, overvåkingsinstrukser og metodebeskrivelser er tilgjengelig på www.rovdata.no 4.2. Nasjonalt overvåkingsprogram for tamrein Nasjonalt overvåkingsprogram for tamrein ble etablert i 2014, og er et nasjonalt program for overvåking og beregning av produksjon og tap i reindriften som følge av fredet rovvilt og ressursbegrensning. Programmet kombinerer detaljerte feltstudier med analyse av offentlige data over reintall og rovvilt. Rovvilt er en betydelig årsak til tap av tamrein. I tillegg til rovvilttap kommer tap som skyldes andre forhold som for eksempel ulykker, sykdom og alderdom. Matmangel er en vesentlig årsak til tap både som direkte dødsårsak og indirekte ved at svekkede dyr generelt er mer utsatt for andre dødsårsaker. Matmangel kan blant annet oppstå som en konsekvens av ugunstige klimatiske forhold som kan gi lange vintre med sein vår og lav planteproduksjon om sommeren. Ofte er det vanskelig å fastslå om tapet skyldes fredet rovvilt eller andre årsaker. Det er derfor behov for solid vitenskapelig kunnskap som grunnlag for forvaltningsmessige og politiske beslutninger som omhandler tap av rein og forvaltning av fredet rovvilt. Det nasjonale overvåkingsprogrammet tilrettelegger tallmateriale på reintall, rovviltforekomster og vegetasjonsmessige forhold knyttet til reindriften i Norge. Dette tallmaterialet danner grunnlaget for statistiske beregninger av tap og produksjon i reindriften. Gjennom overvåkingsprogrammet utvikles metoder som gir best mulig kunnskap om hvordan forhold som ressursbegrensning og rovvilt påvirker produksjon og tap av rein. Dataene fra overvåkingsprogrammet blir tilgjengeliggjort i Reinbase (www.reinbase.no), og representerer en ny modell for sammenstilling og presentasjon av produksjon og tap i reindriften. Kompliserte vurderinger av værforhold, og innvirkningen av disse på beitenes kvalitet, er erstattet av satellittbasert informasjon om lengden på vekstsesongen og plantekvalitet. Norsk Institutt for naturforskning (NINA) har ansvaret for det faglige innholdet og drift av Nasjonalt overvåkingsprogram for tamrein på oppdrag fra Miljødirektoratet, og NINA har et teknisk og faglig samarbeid med Landbruksdirektoratet og Rovdata for å sikre rask og sikker oppdatering av data og analyser som presenteres. 4.3. Kunnskap om rovvilt Kunnskap om rovvilt er fremskaffet gjennom forskning over mange år i Norge, Sverige og Finland. Forskningen er finansiert av myndighetene i landene, som trenger kunnskapen i den kunnskapsbaserte forvaltningen av tamrein og rovvilt. Det er utarbeidet flere rapporter i forbindelse med dette arbeidet, som grunnlag for forslaget til ny erstatningsforskrift. Disse rapportene ligger tilgjengelig sammen med høringsdokumentene på www.miljodirektoratet.no. Det samme gjør utredningen om ny tamreinerstatning fra 2011. 4

4.3.1. Brunbjørnens potensielle predasjon på tamrein i Norge En av få studier av bjørnens predasjonsrate på tamrein ble gjennomført i Norrbotten i Sverige i perioden 2010-2012. Forskningsprosjektet foregikk i samebyer der reinen kalver i skogshabitat, noe som medfører at kalvene er tilgjengelige for bjørnepredasjon i hele kalvingsperioden. Tilsvarende studier er ikke utført i samebyer der kalvingen stort sett foregår i fjellhabitat, noe som kan medføre at kalvene i mindre grad er utsatt for bjørnepredasjon. Dette fordi bjørnen er et skogsdyr og unnviker bruk av fjellhabitat. Det er heller ikke gjennomført tilsvarende studier i norske reinbeitedistrikter med forekomst av bjørn. Av denne årsak ble det Skandinaviske bjørneprosjektet bedt om å utrede hvorvidt oppgitte predasjonsrater fra studien i skogssamebyene i Norrbotten kan være sammenlignbare med predasjonsrater i fjellsamebyer i Norrbotten og i norske reinbeitedistrikt i Trøndelagsfylkene. Det konkluderes med at bjørnens predasjon på rein i kalvingsland i de aktuelle reinbeitedistriktene i Trøndelagsfylkene antas å være tilsvarende som på kalvingsland i skogssamebyer i Norrbotten. Det skandinaviske bjørneprosjektets faglige vurderinger og konklusjoner fremgår av rapport 2016 1 «En vurdering av brunbjørnens potensielle predasjon på tamrein i Norge», som er vedlagt høringsdokumentene. 4.3.2 Beregning av satser og følgekostnader Som en oppfølging av utredningen om ny tamreinerstatning fra 2011 ble det lyst ut et oppdrag på beregning av satser og følgekostnader ved tap av tamrein til rovvilt. Forutsetningen for oppdraget var at erstatningen skal sikre full erstatning for tap og følgekostnader ved tap til fredet rovvilt. Med full erstatning menes den verdi som dyreeier normalt ville oppnådd ved leveranse til slakteri. Det var også en del av oppdraget å vurdere om en framtidig erstatningsordning kunne ta utgangspunkt i kun to dyrekategorier, dvs. kalv og voksne dyr. Oppdraget er rapportert i NINA rapport 1248 «Oppdatering av tallgrunnlaget for beregning av rovviltskadeerstatning på tamrein», som er vedlagt høringsdokumentene. 4.3.3. Predasjon av tamrein fra gaupe og jerv Predasjonsratene på rein som legges til grunn for gaupe og jerv er fremskaffet gjennom forskning finansiert av myndighetene i Norge og Sverige. NINA har gjort en utreding og utarbeidet kart som viser hvilke områder rein er mest utsatt for tap til gaupe og jerv. Kartene er utarbeidet med grunnlag i hvor rein er funnet drept av radiomerkede gauper og jerver, og vil være et hjelpemiddel for fylkesmannen i den skjønnsmessige vurderingen av fordelingen av tap til gaupe og jerv på siidaandel. Datagrunnlaget som ligger til grunn for kartene over tapsutsatte områder og for predasjonsestimatene er redegjort for i NINA Kortrapport 28 "Predasjon av tamrein fra gaupe og jerv", som er vedlagt høringsdokumentene. 5

4.3.4. Gaupe og jerv i reinbeiteland NINA leverte høsten 2015 sluttrapporten for Scandlynx Troms og Finnmark 2007-2014 (NINA rapport 1200 «Gaupe og jerv i reinbeiteland»). Rapporten fyller mange kunnskapshull knyttet til konflikten mellom reindrift og store rovdyr. Flere av resultatene i prosjektet er brukt som grunnlag for de valg som er gjort i utarbeidelsen av denne forskriften. Rapporten er vedlagt høringsdokumentene. 5. Hovedelementer i ny erstatningsordning 5.1. En modell basert på kunnskap om reindrift og rovvilt Rein De siste årene er det samlet inn og sammenstilt store mengder data om reintall, rovviltforekomster og vegetasjonsmessige forhold knyttet til reindriften i Norge. Dette tallmaterialet danner grunnlaget for statistiske beregninger av tap og produksjon i reindriften i Norge, og er nå tilgjengelig gjennom Nasjonalt overvåkingsprogram for tamrein. Gjennom overvåkingsprogrammet utvikles metoder som gir best mulig kunnskap om hvordan forhold som ressursbegrensning og rovvilt påvirker produksjon og tap av rein. Disse forhold vil vektlegges i ny erstatningsordning. Miljødirektoratet foreslår at det i erstatningsordningen kun skilles mellom kalv og voksen rein, uavhengig av kjønn. De fleste dyrene i en reinflokk utgjøres av kalv og simler, og det er også disse kategoriene av dyr som er mest utsatt for tap til rovvilt. Ved beregning av erstatningssatsene tas det hensyn til kjønnsfordeling for voksen rein. Miljødirektoratet foreslår at kalvetilgang hos rein beregnes med grunnlag i opplysninger fra melding om reindrift om flokkstruktur og drektighet basert på slaktevekter hos kalv, og forskningsbasert kunnskap om dødelighet av kalv rett etter fødsel som er uavhengig av rovvilt. Beregningsmodellen som benyttes kalles Norgesmodellen, og er basert på reindriftsdata fra alle reindriftsområdene i Norge. Norgesmodellen er en sammenslåing og videreutvikling av Finnmarksmodellen og Rørosmodellen. Modellen er utviklet av Norsk institutt for naturforskning i NINA rapport 1248 «Oppdatering av tallgrunnlaget for beregning av rovviltskadeerstatning på tamrein». Rapporten er vedlagt høringsdokumentene. Gaupe og jerv Miljødirektoratet vil ved beregning av tap til gaupe og jerv ta utgangspunkt i bestandsstørrelse av disse artene, slik dette framkommer av Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt. For begge artene foretas beregningen basert på de tre siste års verifiserte ynglinger. Det kan variere betydelig mellom år hvor stor andel av de voksne hunndyrene som lykkes med å få fram avkom, samtidig som antallet voksne individer i bestanden kan være konstant. For å unngå å under- eller overestimere bestandens størrelse benyttes derfor data på ynglinger over tre år for jerv og gaupe. Det bes om høringsinstansenes syn på om det er nødvendig å legge andre data til grunn (f.eks DNA) for å fange opp tilfeldig forekomst av rovvilt i områder uten yngling. Predasjonsratene på rein som legges til grunn for gaupe og jerv er redegjort for i NINA Kortrapport 28 "Predasjon av tamrein fra gaupe og jerv", som er vedlagt høringsdokumentene. Jervens predasjon på kalv om sommeren er svært avhengig av størrelsen på kalven. På grunn av store forskjeller i 6

slaktevekt på kalv i Finnmark blir det stor variasjon i beregnet predasjon i dette området. Svært lave kalvevekter driver opp predasjonsraten og skaper den store variasjonen. For Finnmark har vi derfor lagt til grunn en slaktevekt på 17 kg for reinkalv som grunnlag for videre beregning av predasjon. Dette gjenspeiler en reindrift med rein i normalt god kondisjon, og er redegjort nærmere for i NINA kortrapport 28. Beregning og fordeling av tap etter forskriftens kapittel 4 gjøres ulikt for de ulike rovviltartene. Dette har sammenheng med at kunnskapen som brukes for å beregne tapet varierer mellom artene, og det er biologiske forskjeller mellom artene. For jerv og gaupe brukes reinbeiteområdet, slik dette er definert i 2 bokstav k, som enhet. Dette er hensiktsmessig gitt disse artenes arealbruk og predasjonsmønster. Tap av rein til bjørn er knyttet til kalvingsperioden. Beregningen av tap må da gjøres med grunnlag i antall individer og kjønn på bjørn påvist innenfor definert kalvingsland gjeldende reindriftsår. Slikt kalvingsland er definert per reinbeitedistrikt. Kongeørn er den eneste arten der tap beregnes med utgangspunkt i reintallet, siden vi ikke har annen kunnskap om predasjonsrater som kan benyttes. Reintall oppgis per siidaandel, og dermed kan tapet beregnes på dette nivået. Bjørn Miljødirektoratet foreslår å benytte de samme predasjonsratene som er funnet i studiet i Norrbotten, i alle områder med bjørn i kalvingsland i Norge. Justeringer må gjøres når ny kunnskap foreligger fra studier i nye områder i Norge eller Sverige. Erstatningsberegning foreslås gjort med grunnlag i antallet bjørner påvist ved DNA-analyse innenfor definert kalvingsland det enkelte år. Miljødirektoratet ber om høringsinstansenes syn på behovet for en buffersone rundt kalvingsland som fanger opp påvist bjørn i de tilgrensende områdene. Avgrensingen av kalvingsland er definert i reindriftens arealbrukskart fra Landbruksdirektoratet. Det legges til grunn at DNA-prøver kan innsamles hele perioden hvor bjørnen ikke er i hi, ikke bare i kalvingsperioden, da analyser viser at bjørner som er påvist i kalvingsland stort sett er bjørner som har tilhold i det aktuelle området hele året. DNA-analyser avklarer også bjørnens kjønn, men kan ikke si noe om individets alder. Alder har betydning fordi predasjonsraten til unger som går i lag med moren er inkludert i gjennomsnittstallet for binners predasjonsrate. Dette vil medføre at tellinger ved hjelp av DNA, uten at man tar hensyn til andelen unger i antallet bjørner registrert, vil overestimere den totale predasjonen. For eksempel vil en binne med to unger (en hunn og en hann) registrert som tre bjørner (to hunner og en hann) gi en antatt predasjonsrate på 14,1 + 14,1 + 6,7 = 34,9 kalver i kalvingsperioden, mens den virkelige predasjonsraten vil være 13,3, som er gjennomsnittet for binner med unger. Fordi det i dag ikke er mulig å avgjøre individers alder ved hjelp av DNA foreslår Miljødirektoratet at tap beregnes på grunnlag av antall individer og kjønn uavhengig av alder, selv om dette i noen tilfeller vil medføre en overestimering av tap av kalv til bjørn. Kongeørn Tap av rein til kongeørn er primært knyttet til tap av kalv i kalvingsperioden. Tapet av voksen rein skjer sporadisk og i et betydelig mindre omfang enn for kalv. 7

I dag er det fast forekomst av kongeørn i alle områder med tamreindrift i Norge, og dette legges til grunn for erstatningsberegningene. Dersom kongeørnas bestandssituasjon og utbredelse endres i fremtiden, må dette hensyntas i fremtidige beregninger av erstatning. Kunnskapen om tap av kalv til kongeørn som legges til grunn i beregningene av erstatning er hentet fra studier i Finland (se Norberg mfl. 2006, Nieminen 2010, Nieminen mfl. 2011 og Nieminen mfl. 2013, som er vedlagt høringsdokumentene). Studiene viser stor variasjon i hvor stor grad kongeørn tar kalv. Det er i dag begrenset med forskningsbasert kunnskap om tap av rein til kongeørn i Norge. Miljødirektoratet har valgt å benytte en fast prosentsats på 3,5 % tap av levendefødt kalv til kongeørn, noe som er i øvre sjiktet av forskningsresultater fra Finland. I de finske studiene varierte tapet av levendefødt kalv til kongeørn fra 0 % til 4,2 %. For tap av voksen rein foreslår Miljødirektoratet å legge en fast prosentsats på 0,1 % tap av antallet voksne rein til grunn. Denne prosentsatsen er satt med grunnlag i historisk kunnskap om skadedokumentasjon og erstatning av voksen rein til kongeørn. Ulv For ulv lar det seg ikke gjøre å beregne sannsynlig tap av rein. Det er ingen politisk målsetting om fast forekomst av ulv i områder med tamreindrift, og skader skjer sporadisk og er uforutsigbare. Dagens ordning med krav om påvist skade og skadedokumentasjon foreslås derfor videreført for erstatning for ulveskader på rein. Ekstraordinært tap til rovvilt Miljødirektoratet foreslår en unntaksordning for erstatning av rein ved hendelser med ekstraordinære tap til rovvilt. Det legges til grunn at reinen er påvist tapt til rovvilt og til samme rovviltart, at skadene har skjedd innenfor et avgrenset areal på 1 kvadratkilometer og innenfor et tidsrom på maksimalt 7 dager. Predasjonsratene som benyttes for gaupe, jerv, brunbjørn og kongeørn er fremskaffet gjennom forskningsprosjekter som har pågått over flere år, men det er ikke avdekket hendelser gjennom forskningsprosjektene hvor et stort antall rein er drept på et lite område på kort tid. Hendelser med ekstraordinære tap som definert i denne bestemmelsen er dermed ikke inkludert i predasjonsratene som benyttes for artene. Fastsetting av erstatningsbeløp for tapte dyr Ved beregning av direkte kostnader og følgekostnader ved tap av rein til rovvilt vil direktoratet benytte fremgangsmåten og forslagene som er beskrevet under punkt 3.1.4 (3.1.4.1 og 3.1.4.2) i NINA rapport 1248. Årlige oppdaterte satser og bakgrunnsdata vil gjøres tilgjengelig på www.reinbase.no. I tilfeller hvor det ikke er oppdaterte data på slaktet rein i distrikter/siidaer benyttes data fra tidligere år. Dersom det ikke finnes data fra tidligere år blir det beregnet en gjennomsnittlig sats for sonen/området som benyttes inntil data på slaktet rein blir tilgjengelig. Miljødirektoratet mener grunnlaget for å gi erstatning for generelle følgekostnader bortfaller med ny erstatningsordning. Dagens generelle følgekostnader er i stor grad knyttet opp mot merarbeid ved kadaversøk, transport av kadaver og kostnader med varsling til SNO. Kravet til dokumentasjon av skade tas nå bort. Det ytes fortsatt erstatning for følgekostnader knyttet til tap av voksen rein ( 17) og erstatning for dokumenterte følgekostnader ( 18). Etter 18 kan det ytes erstatning for 8

dokumenterte utgifter i forbindelse med skadedokumentasjon for tap til ulv eller ekstraordinært tap, eller ved tap av kjørerein. Erstatning for rein som anses tapt til rovvilt ytes etter sats for kalv og voksen rein fastsatt årlig av Miljødirektoratet. Slik fastsettelse skjer uten forutgående høring. Prinsippene for fastsettelse følger av erstatningsforskriften og alle bakgrunnstall vil årlig være åpent tilgjengelig gjennom Nasjonalt overvåkingsprogram for tamrein. 5.2. Etterskuddsvis utbetaling av erstatning Søknadsprosedyrer og saksbehandlingsverktøy skal endres. Søknader om erstatning kan gjøres enklere enn i dag og det tas sikte på beregning og utbetaling av erstatning kort tid etter endt reindriftsår. 5.3. Siidaandelen er søker og mottaker av erstatning Forslaget innebærer at siidaandelen skal være søker og mottaker av erstatning som i dag. For tamreinlag vil tamreinlaget fortsatt være mottaker. 5.4. Fylkesmannen behandler søknadene Behandlingen av erstatningssøknadene foreslås lagt til fylkesmannen, som i dag. Fylkesmannen har både rovviltfaglig- og reindriftsfaglig kompetanse. Ordningen vil være mer forutsigbar for reineier og enklere å administrere for fylkesmannen, og den vil i stor grad bygge på objektive kriterier som sikrer lik behandling i alle reinbeiteområder. 5.5. Skadedokumentasjon som vilkår for erstatning opphører Modellen innebærer at reineiers plikt til å avdekke tap gjennom skadedokumentasjon, som et vilkår for å få erstatning, avvikles. Dagens skadedokumentasjon er kostnadskrevende, samtidig som det gir liten ekstra kunnskap som kan underbygge reineiers krav til erstatning. I tillegg kan dagens praksis med skadedokumentasjon virke tapsdrivende ved at rovvilt skyr kadaver som er håndtert av mennesker, eller fordi kadaver fraktes ut av naturen i forbindelse med skadedokumentasjonen. Skadedokumentasjon foreslås videreført kun ved tap til ulv og ved ekstraordinære skadesituasjoner. 6. Konsekvensvurdering Formålet med den foreslåtte omleggingen er å forenkle og effektivisere dagens erstatningsordning for tap av tamrein som skyldes rovvilt. Nytteeffekten av forskriftsendringen vil derfor være knyttet til administrativ forenkling og effektivisering for forvaltningen og reineiere. Den nye ordningen inneholder også insentiver for reineier til å drive bærekraftig reindrift og forebygge rovvilttap, bl.a. ved at kravet til aktsom og lovlig reindrift videreføres som vilkår for erstatning. Dette vil kunne medføre redusert tap av rein over tid. 9

Den administrative forenklingen vil i hovedsak medføre effektivisering knyttet til: at kravet til skadedokumentasjon bortfaller (med unntak av for ulv og ekstraordinært tap) redusert tidsbruk knyttet til behandling av søknader om erstatning Bortfall av krav til skadedokumentasjon Den mest betydningsfulle endringen er knyttet til at kravet til skadedokumentasjon bortfaller (med unntak av for ulv og ekstraordinært tap). Dette medfører pr i dag en betydelig kostnad for både SNO og den enkelte reineier. Kostnadene til SNO knyttet til oppfølging av skadedokumentasjon på rein kan, slik systemet er lagt opp i dag, anslås til 4 mill. kr pr år. Skadedokumentasjon etter ny ordning forventes å falle til kr 1 mill. kr pr år. Dette vil medføre en effektivisering på i størrelsesorden 3 mill. kr per år for det offentlige. Bortfall av dette kravet vil også medføre en vesentlig forenkling for reineierne. Bevisbyrden ligger i utgangspunktet på reineier som kan bli påført betydelige kostnader knyttet til kadaversøk, transport av kadaver og generelt samarbeid med SNO. Dagens dokumentasjonskrav har derfor blitt oppfattet som urimelige i deler av reindriftsnæringa. Det offentlige gir per i dag støtte til dekking av kostnader som reineier har knyttet til skadedokumentasjon gjennom erstatning for generelle følgekostnader. Per i dag utbetales ca. 10 mill. kr per år til reineier gjennom denne ordningen. Reineier vil som en følge av forskriftendringen ikke lenger bli påført følgekostnader i vanlige tilfeller og denne støtteordningen vil bli kraftig redusert. Unntaket er at det fortsatt vil ytes erstatning for dokumenterte utgifter i forbindelse med skadedokumentasjon for tap til ulv eller ekstraordinært tap. Vår konklusjon er derfor at forskriftsendringen vil medføre en effektivisering på minst 10 mill. kr per år. Effektiviseringen kan være større dersom reineiers kostnader knyttet til skadedokumentasjon er høyere enn utbetalt erstatning for følgekostnader. Kunnskap om rovviltforekomst Bestandsstatus for de ulike artene leveres gjennom Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt. Dataene som leveres er av høy kvalitet og er en viktig premiss for ordningen som foreslås. Ny ordning vil kunne føre til økt fokus på bestandsovervåkingen og krav fra reineiere om økt innsats. Dette kan være knyttet til ønske om å få verifisert rovviltobservasjoner i felt, økt etterspørsel etter innsamling av DNA og mer aktivt søk etter enkelte arter. Innsatsen er avhengig av tilgjengelige økonomiske midler. Redusert tidsbruk knyttet til behandling av søknader Behandling av søknader om erstatning utføres av fylkesmannen som førsteinstans. Fylkesmannen behandler ca. 530 saker årlig. Tall fra de aktuelle fylkesmenn viser at de totalt (alle aktuelle fylkesmenn) bruker ca. 1 ½ årsverk på behandling av disse sakene. Det forventes at ny, forenklet ordning vil redusere tidsbruken med rundt 50%, noe som også vil medføre en effektivisering for det offentlige. Antall klager varierer årlig, men utgjør omtrent 100 i året. Tidsbruk på klagesaker forventes å bli uendret med dagens ordning. Konklusjon Den nye ordningen vil medføre en forenkling og effektivisering for det offentlige og reineier gjennom mindre behov for skadedokumentasjon (null i mange områder), enklere søknads-prosedyrer, raskere behandling av søknader og mer lik praksis for utbetaling av erstatning. Denne effektiviseringen vil 10

utgjøre i størrelsesorden 13 millioner kr per år, i hovedsak knyttet til reduserte krav til skadedokumentasjon. Kvaliteten på tjenesten fra det offentlige forventes ikke å bli redusert og omleggingen forventes ikke å påvirke omfanget av det reelle antall rein som blir tapt pga. rovvilt. Det ligger ikke inne noen forutsetning om at totalt erstatningsbeløp for tapt rein skal reduseres. Ny kunnskap om blant annet predasjonsrater gjør at ordningen vil gi lavere total erstatningsutbetaling. Den nye kunnskapen som ligger til grunn for den nye ordningen, ville imidlertid også gitt lavere erstatningsutbetaling med dagens ordning. Den nye metoden for å beregne erstatning er etter Miljødirektoratets oppfatning bedre i samsvar med reelt tap av dyr. Dette er altså ikke et resultat av strengere praksis i seg selv. Alt i alt så forventes nytten å være klart større enn kostnadene knyttet til denne forskriftsendringen. 11