Visitasforedrag Skårer og Lørenskog menigheter, 2. desember 2007. Kjære alle sammen, Først vil jeg få takke for en fin gudstjeneste som vi har hatt sammen, og for spennende dager her i Skårer og Lørenskog menigheter. Gudstjenesten i dag markerer avslutningen av bispevisitasen som ble gjennomført fra mandag til torsdag. Gjennom en visitas blir man på en ny måte kjent med lokale medarbeidere. For meg som biskop er det svært verdifullt, og jeg er glad for å kunne konstatere at kirken har mange dyktige medarbeidere lokalt i menighetene. En annen biskop sa forleden at visitas er et jålete ord for besøk. Rent språklig er det helt riktig. Kjernen av ordet kommer av å se og har med visjon å gjøre. Visitasen gir oss mulighet til å se hverandre, til å se menighetens liv og virke, til å samtale og tenke høyt om veien videre. Og dét er ikke spesielt jålete. Kommune og kirke De to soknene Skårer og Lørenskog faller sammen med grensene for Lørenskog kommune. Nå har vi en statskirkeordning i vårt land. Den ordningen er imidlertid langt på vei også en kommunekirkeordning, i den forstand at kommunen har et stort ansvar for den lokale kirkes liv og rammevilkår. Derfor er forholdet mellom kirke og kommune svært viktig, og fra kirkens side må vi hele tiden bestrebe oss på en best mulig kontakt og dialog med kommunens organer og representanter. Jeg er glad for å kunne konstatere at dette er tilfelle i Lørenskog. Gjennom visitasuken har jeg ved flere anledninger hatt gleden av å være sammen med ordfører Åge Tovan. Ikke minst i et eget møte med ordfører Tovan, rådmann Arne Heilemann, politiske gruppeledere og kommunens etatssjefer fikk vi en god anledning til å drøfte sammen hvordan kirke og kommune kan samarbeide. Kirke og kommune i svært mange sammenhenger har et felles anliggende. Barn, unge, oppvekst, kultur, omsorg er stikkord som sier mye om både kirkelige og kommunale satsingsområder. Her vil jeg oppfordre til en videreutvikling av kontaktpunktene mellom kirke og kommune. Det er viktig at kirkens anliggender på en saklig og relevant måte kan løftes frem både for kommunens administrasjon og politikere. Lørenskog kommune er ikke bare en kommune i vekst. Men det er også en kommune hvor det flerkulturelle samfunn avtegner seg på en tydelig måte. Den kristne enhetskulturen representerer mange steder en forgangen tid. Lørenskog er den kommunen etter Oslo med størst andel innbyggere med ikke-vestlig bakgrunn. Dette er en utfordring for kirkelig arbeid, først og fremst en utfordring til dialog. Fjorårets kirkemøte, altså i 2006, hadde til behandling en sak om religionsmøtet i vår tid. Dette er en svært aktuelt også her i Lørenskog, og jeg vil oppfordre dere til å ta tak i denne utfordringen. Kirkebygg og gudstjenesteliv Både Skårer og Fjellhamar kirker er nyere arbeidskirker, mens Lørenskog kirke med sin over 800 år lange historie symboliserer kristendommens dype tradisjoner i vårt folk og i vår kultur. Sammen utfyller kirkebyggene hverandre på en god måte. Med drøyt 30 000 innbyggere, og stadig voksende, er jeg blitt kjent med at det arbeides med å få til et mer definert sentrum. Og i planene ligger også tanken om et nytt kirkebygg. Dette synes jeg høres ut som en svært spennende ide. Ikke bare fordi et nytt kirkebygg vil avlaste de
eksisterende. Men mye mer fordi en kirke i sentrum vil kunne bidra til å sette kirken i sentrum på en positiv og ny måte. Det er avsatt forprosjektmidler allerede, og jeg er spent på den videre oppfølging. Kirkegårdsdrift er også en del av den lokale kirkes virksomhet. Gjennom befaring på Lørenskog kirkegård har jeg sett et vakkert anlegg. Og i samtale med kirkegårdsansatte har jeg sett noe av det gode arbeidet som gjøres her. Det er slik med kirkebygg som med andre typer bygg, at enten de er gamle eller nye så må de vedlikeholdes. Mitt hovedinntrykk er at kirkebyggene er i god forfatning. Som det skal være, brukes de svært mye, uken gjennom. Det gjør det helt nødvendig med midler til jevnlige vedlikeholdstiltak. Gudstjenestefeiringen er på mange måter kirkens pulsslag. Det er mye godt vi kan drive med, men gudstjenestene er og forblir det viktigste. Fra samlingen om Ord og sakrament springer alt annet ut. Vi må derfor tilstrebe oss å utvikle en gudstjenesteform og et gudstjenestespråk som kommuniserer godt med mennesker som lever her og nå. Vi skal ta vare på tradisjoner. Men også tradisjoner må fornyes for fortsatt å være levende. Kirkens viktigste oppgave i dag er den oppgave som alltid har vært kirkens, nemlig forkynnelsen av evangeliet om Jesus Kristus på en slik måte at det oppleves relevant for mennesker i dag. I begge sokn arbeides det bevisst og målrettet med gudstjenestefeiringen. I dette arbeidet må alle gode krefter forenes, for gudstjenesten er menighetens gudstjeneste. Ideelt sett bør gudstjenesten være slik at alle mennesker kan kjenne seg hjemme i den. Samtidig vet vi at mennesker tiltrekkes av ulike typer musikalske og liturgiske uttrykksformer. Derfor er det fint at menighetens hovedsamling i begge menigheter blir supplert med andre gudstjenesteformer som kan ha en særlig appell til bestemte målgrupper. Jeg vil også løfte frem det gode samarbeidet som gjøres på nettopp dette feltet. Enten vi samles søndag formiddag eller fredag kveld utfordres vi imidlertid alle av å videreføre den lutherske folkekirketradisjon som er en umistelig del av Den norske kirkes liv. Den gir oss også en enestående kontaktflate. Hva betyr denne tradisjonen i vårt møte med dagens åndelige behov og nye uttrykksformer? Det er et spørsmål som må besvares lokalt i avveiningen mellom tradisjon og fornyelse. Barn og unge Barn og unge er ikke bare kirkens fremtid de er i høyeste grad kirken her og nå. Det sterke fokus på kirkelig arbeid for og med barn og unge bygger på erkjennelsen av at dette er noe av det viktigste for kirken både på kort og lang sikt. De fleste vil nok nå kjenne til hovedelementene i den store trosopplæringsreformen som Stortinget vedtok i 2003. I Borg bispedømme har vi nå 17 prosjekter i gang som omfatter 31 menigheter. Verken Skårer eller Lørenskog har fått tildelt prosjektmidler, men driver like fullt trosopplæring etter reformens idealer, der tiltak på ulike alderstrinn vokser frem etter hvert. Det synes jeg er veldig flott. Gjennom organiseringen i Bulm og Buskmen har man tatt et godt organisatorisk grep for å samordne virksomheten. Det er også gledelig å se det aktive fokus på
ledertrening gjennom Milk og After-Milk. Ved dette gis unge muligheten til å vokse som kristne og vokse som mennesker, og gi krefter og kreativitet til et viktig arbeid blant barn og unge. I denne sammenheng må vi også tenke langsiktig rekruttering til kirkelig tjeneste. Særlig ungdomsarbeidet i Skårer og Lørenskog er imponerende. Jeg hadde gleden av å være med på Show-kveld i Skårer kirke, et felles arrangement for klubbene i begge menighetene. Den ble etterfulgt av en enkle nattverdgudstjeneste. Det var en sterk opplevelse. Skole-kirkesamarbeid Kirke og skole har mye felles. Vi har en lang felles historie, og vi har på mange måter et felles oppdrag knyttet til å formidle verdier til barn og unge. Samarbeidet i dag bygger på respekt for at vi er to ulike institusjoner. Vi har hver vår oppgave, og arbeidet skjer på ulike premisser. Det utfordrer til ryddighet i samarbeidsrelasjoner. Men det er et stort rom for samarbeid mellom skole og kirke. Noen ganger inviterer skolen kirken inn i sitt rom. Da må kirken tilpasse seg skolens premisser. Andre ganger, som for eksempel ved en julegudstjeneste, er det kirken som inviterer skolen inn i kirkerommet. Vi har mye erfaring for at en god dialog basert på lokale forhold og gjensidig respekt kan legge grunnlaget for meningsfylte tiltak til glede for både elever og foresatte, skole og kirke. Under visitasen har jeg møtt skoleledelsen og alle rektorene i grunnskolen i kommunen. Det var et spennende møte, med nyttig og viktig samtale om hvordan kirke og skole kan samarbeide. KRL-faget skal ikke være noen arena for religionsutøvelse. Men kirken, kirkebygget og kirkens ansatte kan like fullt være ressurser i enkelte deler av kunnskapsformidlingen. Formålsparagrafen for skolen, som vi har i dag, som sier at skolen skal gi elevene en kristen oppdragelse, er nok klar for en revisjon. Men de verdier som utgjør grunnstammen i vår kultur kan vanskelig skilles fra den kristne tradisjon og kultur. Jeg håper dette blir ivaretatt når det skal vedtas en ny formålsparagraf. Arbeid med og håndtering av sorg og kriser er også et område hvor kirke og skole kan og bør samarbeide. I vårt møte ble det uttalt konkrete tanker om en arbeidsgruppe som kunne drøfte videre samarbeidet mellom kirke og skole. En slik arbeidsgruppe vil jeg gi min sterkeste støtte. Diakoni Frans av Assisi skal visstnok en gang ha sagt at Evangeliet må forkynnes. Om nødvendig også med ord. Evangeliet er ikke bare ord for tanken, men først og fremst handlinger i praksis Guds handling for oss og Guds handling gjennom oss. Diakoni er kirkens omsorgstjeneste og er evangeliet i handling. Som Guds medarbeidere er det vårt kall som kirke å synliggjøre Guds nærvær, nåde og kjærlighet blant mennesker. Det er bare Lørenskog som har en egen diakon, men begge menigheter driver et godt diakonalt arbeid med besøkstjeneste og ulike treff. Jeg ønsker å oppmuntre til videre satsing på det diakonale feltet. Kirkemøtet vedtok i november en ny plan
for diakoni. Så snart den er trykket, vil den bli utsendt fra Kirkerådet, og min oppfordring til ansatte, menighetsråd og menighet for øvrig må bli at dere må sette dere godt inn i planen, og drøfte hvordan det diakonale arbeidet i Skårer og Lørenskog kan videreutvikles. Bispedømmerådet har etablert en prosjektstilling som diakonirådgiver over tre år, som skal bidra til å hjelpe og støtte menigheter i dette arbeidet. Diakonalt arbeid er i sin natur rettet mot mennesker som på ulike måter faller utenfor, hva enten det skyldes alder, funksjonsevne, sykdom eller andre ting. De senere årene har det vært et økende fokus på psykiske lidelser. Det er langt mer alminnelig enn hva man tidligere har villet tro. Derfor er det gledelig å registrere en større åpenhet rundt slike lidelser, og viktig også at kirken bidrar til å avmystifisere dette. Under visitasen fikk jeg et sterkt møte med brukerne av det såkalte MAI-senteret like her nede. Navnet gir assosiasjoner til våren, og det nye liv som spirer frem. Det er i seg selv et bilde preget av håp for dem som lider av psykisk sykdom. Jeg er glad for at kirken har et regelmessig nærvær ved MAI-senteret, og vil oppmuntre til videre satsing på dette. Diakonale utfordringer ser vi også tydelig og økende blant barn og unge. Det er viktig at kirken tenker bevisst om den diakonale dimensjonen ved barne- og ungdomsarbeidet. Diakonalt arbeid må i stor grad også rette seg mot mennesker med fysiske og psykiske funksjonshemminger. Jeg kjenner til Lørdagskafeen i Fjellhamar kirke, og fikk være med på Møtested kirken en gudstjeneste tilrettelagt for mennesker med særskilt behov i Fjellhamar kirke. Det var en flott og god opplevelse. En fullsatt kirke med aktiv deltakelse og involvering både gjennom sang, musikk, opplesning og på andre måter, etterfulgt av hyggelig kirkekaffe. Torsdag fikk jeg også anledning til å samtale med kommunens pleie- og omsorgssjef, samt alle virksomhetsledere i etaten. Det ble en svært interessant samtale om Retten til et åndelig liv. Som kristne ser vi vår tro som en integrert del av livet. Åndelige behov er derfor ikke noe sært noe, eller noe som ikke er like viktig som andre behov. Men hvordan ivaretas denne retten for mennesker som trenger særlig hjelp til det daglige liv, enten de mottar hjemmebaserte tjenester eller bor på institusjon? På dette feltet har vi et arbeid å gjøre, og jeg er glad for å se hvor seriøst og aktivt kommunen forholder seg til denne utfordringen. Menighetene har grepet fatt i dette på en god måte, i samarbeid med bispedømmets integreringsprest Tor Ivar Torgauten. Hovedtema på årets Kirkemøte var miljø- og klimasaken. Det druknet kanskje litt i avisenes referat fra andre saker som også var tema på møtet. Men med utgangspunkt i den kristne tro på Gud som skaper og menneskets kall til å forvalte skaperverket, har vi som kirke en stående og sterk utfordring i arbeidet med miljø- og klimaspørsmål. Det haster å gjøre noe med klimaet. Det koster både målt i penger og i endret livsstil. Men det nytter å sette inn tiltak mot menneskeskapte klimaendringer. Jeg vil oppfordre dere til å gjennomtenke hva miljøutfordringen betyr for kirken i Lørenskog kommune og jeg vil oppfordre begge menighetene til å bli såkalt Grønne menigheter! Ansatte, råd og frivillige Et viktig punkt i visitasprogrammet handler om å møte de ansatte. Jeg har fått et klart og tydelig inntrykk av at kirkens ansatte både trives i sitt arbeid og trives med sine kolleger. Vi
begynte mandag morgen med en nattverdgudstjeneste i Lørenskog kirke, og har videre hatt både et fellesmøte og individuelle samtaler. Det kirkelige demokratiet har vært mye diskutert de senere årene. For kirken lokalt er kompetente, aktive og engasjerte menighetsråd og fellesråd en viktig forutsetning for et bredt menighetsliv. Jeg er glad for å kunne bekrefte at menighetsrådene og fellesrådet i Lørenskog gjør en svært god jobb. Jeg har fått inntrykk av råd som har både vilje og evne til å tenke strategisk, og som ikke er redd for å prøve nye tiltak. Skårer og Lørenskog menigheter fremstår som rike aktivitetsfellesskap. Bak de mange tiltak og arrangementer finnes en godt organisert struktur, og svært mange dedikerte personer som gjøre en stor og uvurderlig frivillig innsats. Enten de handler om å bake kake til kirkekaffen, dele ut salmebok i kirkedøra, være søndagsskolelærer eller drive ungdomsklubb, lage menighetsblad eller noe helt annet, så er det slik at alle frivillige med sin innsats er med på å gjøre kirken på dette stedet til hva den er. Til alle som har en frivillig tjeneste vil jeg si: Kirken blir ikke den samme uten deg! Takk for det du er, og takk for det du gir! Oppsummering og utfordringer La meg til slutt oppsummere med noen få, konkrete utfordringer til det videre arbeidet i menighetene: Bli Grønn menighet! Kom raskt i gang med arbeidsgruppe om skole-kirke-samarbeid Arbeid med religionsdialog Vedvarende trykk på nytt kirkebygg i sentrum Helt til slutt vil jeg takke for fine dager, møter og samtaler i Skårer og Lørenskog! Jeg ønsker dere alle lykke til i videre arbeid, og ber om Guds velsignelse over liv og tjeneste. 1. søndag i advent, 2. desember 2007 Helga Haugland Byfuglien Borg biskop