FOTO- OG OPPHAVSRETTSLIGE SPØRSMÅL VED MUSEENE

20.09.98 "xfotoopp" Lars G. Norheim FOTO- OG OPPHAVSRETTSLIGE SPØRSMÅL VED MUSEENE om museenes rettslige adgang til å - utnytte fotografier - fotografere kunstverk - nekte/tillate andre å fotografere i museet eller å utnytte museets fotografier Skriftserie 6 1998 NORSK MUSEUMSUTVIKLING OSLO 1998 1

Copyright NMU / Lars G. Norheim, 1998 ISSN 0804-4724 ISBN 82-90935-56-0 Omslagsfoto:... Norsk museumsutvikling Oslo september 1998 Symbolet i NMUs logo har sin bakgrunn i en hjorteliknende bronsespenne funnet i en kvinnegrav, Kvassheimfeltet, Hå i Rogaland. Spennen er fra yngre romertid (annen halvdel av 4. århundre). Spennen er nå på Bergen Museum. NMUs logo er utarbeidet av Graf / Peter Knudsen.

INNHOLD SAMMENDRAG DEL 1. OPPHAVSRETT, FOTORETT OG MUSEENE I. Innledning 16 1. Bakgrunn og problemstillinger 16 II. Fotorettens og opphavsrettens innhold og varighet mv. 18 2. Åndsverk og opphavsrett 18 2.1. Innledning 18 2.2. Åndsverk 19 2.3. Opphavsmann 22 2.4. Opphavsrett 25 2.4.1. Innledning 25 2.4.2. Opphavsmannens økonomiske rettigheter 25 2.4.3. Opphavsmannens ideelle rettigheter 31 2.5. Vernetiden opphavsrettens varighet 32 2.6. Avtaler med rettighetsorganisasjoner (Kopinor, Bono osv.) Avtalelisens og tvangslisens 35 3. Fotografier og fotorettigheter 38 3.1. Generelt 38 3.2. Hva er et fotografi? 40 3.3. Hvem er «fotograf»? 44 3.4. Vernetid - fotorettens varighet 46 3.5. Nærmere om grensen mellom fotografiske verk og fotografiske bilder 49 3.6. Vern for fotografiets motiv; fotografier av kunstverk og av personer 53 3.6.1. Innledning 53 3.6.2. Fotografier av kunstverk 53 3.6.3. Fotografier av personer 54 3.7. Litt om bestilte portrettbilder 55 4. Hvilke verk og fotografier er vernet i Norge verk og bilder med tilknytning til andre land 56 3

DEL 2: HVORDAN KAN MUSEET UTNYTTE FOTOGRAFIET UTEN SAMTYKKE FRA FOTOGRAFEN, OPPHAVSMANNEN OG DEN AVBILDEDE? III. Museets adgang til å: - Fotografere kunstverk uten samtykke fra opphavsmannen til verket 60 - Utnytte fotografier uten samtykke fra fotografen 60 - Utnytte fotografier av kunstverk uten samtykke fra fotografen og opphavsmannen til verket 60 5. Innledning 60 5.1. Problemstillingene 60 5.2. Gjengivelsens størrelse og skikkelse. Endringer og ideelle rettigheter mv. 63 5.3. Forbudet mot utnyttelse av eksemplarer fremstilt til privat bruk 66 6. Museets adgang til å stille ut (vise) kunstverk, fotografiske verk og fotografiske bilder. Internett. Visning under foredrag o.l. 70 6.1. Utstilling 70 6.2. Litt om «utstillinger» på Internett 74 6.3. Bruk av verk og bilder i undervisning, foredrag mv. Ikke-offentlig visning 75 6.4. Litt om ordningen med visningsvederlag 77 7. Avbildning i kataloger, samlingsfortegnelser, på plakater mv. 79 7.1. Innledning. Åndsverkloven 24 første ledd 79 7.2. Generelt om «katalog» innhold, trykte og maskinlesbare kataloger mv. 81 7.3. Utstillingskataloger 84 7.3.1. Gjengivelse av kunstverk som utstilles 84 7.3.2. Gjengivelse av fotografier som utstilles 87 7.3.3. Spesielt om gjengivelse av utstilte fotografier av kunstverk 88 7.4. Kataloger over kunstverk og fotografier i samlingen ; gjengivelse i samlingsfortegnelser for registrering, dokumentasjon, arkivformål, mv. 89 7.4.1. Gjengivelse av kunstverk i samlingen 89 7.4.2. Gjengivelse av fotografier i samlingen 95 7.4.3. Spesielt om gjengivelse av fotografier i samlingen som viser kunstverk 98 7.5. Gjengivelse av verk og bilder i datamaskinbaserte/ elektroniske informasjonssystemer. Virtuelle museer, Internett mv. 100 7.6. Plakater, brosjyrer, annonser mv. 105 7.6.1. Gjengivelse av kunstverk 105

7.6.2. Gjengivelse av fotografier 107 7.6.3. Spesielt om fotografier av kunstverk. 107 8. Gjengivelse i kritisk eller vitenskapelig fremstilling» 108 8.1. Innledning. Gjengivelse av kunstverk 108 8.2. Gjengivelse av fotografier 110 8.3. Spesielt om gjengivelse av fotografi av kunstverk 112 9. Annen avbildning for kommersielle formål; fremstilling og salg av postkort, kalendere, lysbilder, kunstbøker mv. 113 10. Fotografering av kunstverk som ledd i undersøkelse og identifisering 113 11. Eksemplarfremstilling (fotografering og kopiering) for konserverings- og sikringsformål mv. 114 12. Andre særbestemmelser om avbildning av kunstverk: dagshending i presse, kunstverk på offentlig plass mv. 118 13. Retten til å sitere fra kunstverk, fotografiske verk og litterære verk 120 14. Fotografering og kopiering til privat bruk 121 IV. Personfotografier ytterligere begrensninger 125 15. Museets adgang til å gjengi personfotografier uten samtykke fra den avbildede 125 15.1. Innledning 125 15.2. Hva er fotografi som avbilder en person? Gjenkjennelighet og sladding 127 15.3. Unntak for avbildning som har aktuell og allmenn interesse 128 15.3.1. Generelt om aktuell og allmenn interesse 128 15.3.2. Nærmere om aktuell interesse. Hva skal interessen knytte seg til? 129 15.4. Unntak for avbildninger hvor personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet 133 15.5. Unntak for bilder som gjengir forsamlinger mv. 138 15.6. Øvrige unntak 139 5

DEL 3: SAMTYKKE FRA FOTOGRAFEN, OPPHAVSMANNEN OG/ ELLER DEN AVBILDEDE ER NØDVENDIG. AVTALEGRUNNLAG FOR UTNYTTELSEN AV FOTOGRAFIET V. Samtykke fra fotografen 140 16. Innledning. Hva skal til for å at samtykke til bruk av fotografiet må anses gitt? 140 17. Samtykkets form og innhold mv. 141 18. Fotorett og eiendomsrett. Utgangspunktet 146 19. Museet har fått eksemplaret fra andre enn fotografen 147 20. Museet får fotografiet fra fotografen 148 20.1. Innledning 148 20.2. Fotografiet er tatt av en ansatt ved museet 148 20.2.1. Fotorett 148 20.2.2. Eiendomsrett 152 20.3. Fotografiet er tatt av en privatperson 153 20.3.1. Fotorett 153 20.3.2. Eiendomsrett 154 20.4. Fotografier tatt av eksterne, profesjonelle fotografer 154 20.4.1. Fotografiet er tatt av en ekstern fotograf på oppdrag fra museet 154 20.4.2. Fotografier tatt av eksterne fotografer uten forutgående oppdrag fra museet. 158 21. Hva bør med i avtalen; momenter 159 22. Litt om fotografier deponert hos museet 160 VI. Personfotografier 161 23. Samtykket fra den avbildede eller hans rettsetterfølger 161 23.1. Innledning 161 23.2. Hvem er samtykkeberettiget? Særlig om situasjonen der avbildede er død 161 23.3. Samtykkets innhold mv. 165

DEL 4: FORHOLDET TIL ANDRE SOM ØNSKER Å UTNYTTE MUSEETS EKSEMPLAR AV FOTOGRAFIET, ELLER SOM ØNSKER Å FOTOGRAFERE MUSEETS LOKALER/GJENSTANDER VII. Museets adgang til å nekte, tillate og stille betingelser for utnyttelse av verkseksemplarer og fotografier i samlingen 167 24. Innledning 167 25. Opphavsmannens/fotografens adgang til museets eksemplar 168 26. Museets adgang til å nekte/begrense tredjemanns utnyttelse på grunnlag av eiendomsrett og kontrakt 171 27. Adgangen til å tillate andre å utnytte kunstverkene og fotografiene 175 27.1. Innledning. Ansvar og grunnlag for tredjemanns utnyttelse av museets verk og bilder 175 27.2. Grunnlag for å tillate andre å utnytte verket/bildet 176 27.2.1. Museet har ervervet rett til videreoverdragelse av rettighetene fra opphavsmannen/fotografen 176 27.2.2. Tredjemanns utnyttelse har grunnlag i åndsverklovens låneregler eller avtale med opphavsmann/fotograf. Medvirkning til eksemplarfremstilling til privat bruk 178 VIII. Litt om museet som rettighetshaver 179 28. Museets rettigheter og tredjemanns utnyttelse i strid med disse 179 28.1. Generelt. Museet får rettighetene ved avtale 179 28.2. Museet som rettighetshaver til kataloger 179 28.3. Museets som rettighetshaver etter åvl. 41a 182 Forkortelser. 184 Vedlegg 185 Gjeldende forskrift om kopiering i arkiv og bibliotek 185 Utkast til forskrifter om kopiering i arkiv, biblioteker og museer 187 7

sammendrag Utredningen behandler museenes rettslige adgang til å utnytte fotografier. I tillegg redegjøres det for adgangen til å fotografere kunstverk, og for museets muligheter til å nekte, tillate eller stille betingelser for andres fotografering i museet eller for utnyttelse av museets fotografier. Dette reiser hovedsakelig foto- og opphavsrettslige spørsmål, men berører også enkelte problemstillinger vedrørende eiendomsretten til fotografi-eksemplarer. Sagt på en annen måte; de viktigste begrensningene på museets adgang til å utnytte fotografier skyldes at utnyttelsen kan komme i strid med fotografens rettigheter. Fotografens rettigheter er regulert i åndsverkloven, og det meste av fremstillingen er viet bestemmelser i denne loven som kan tenkes å ha betydning for museene. Åndsverklovens regulering av fotografens rettigheter er i stor utstrekning basert på reglene om opphavsrett, dvs. reglene om kunstnere og andre opphavsmenns enerett til utnyttelse av sine åndsverk. Etter en kort innledning redegjør del 1 for hva et åndsverk er dvs. hva slags «frembringelser» som er gjenstand for slik enerett, hvem som har eneretten, hvilket innhold den har og hvor lenge vernet består (kapittel 2). «Åndsverk» er en fellesbetegnelse for en rekke typer verk, bl.a. kunstverk (f.eks. et maleri, en skulptur), litterære verk (f.eks. en roman), musikkverk mv. Avgjørende for om en frembringelse er vernet som åndsverk, er om den er et resultat av en selvstendig skapende åndsinnsats. Er den dét, vil den (verket) være vernet etter åndsverkloven, dvs. den vil være undergitt opphavsretten til opphavsmannen den person som har skapt verket. Opphavsretten består dels av økonomiske rettigheter, dels av ideelle rettigheter. Opphavsmannens økonomiske rettigheter består for det første i eneretten til å fremstille eksemplarer av verket, f.eks. trykke et bokopplag eller ta et fotografi av et kunstverk. For det andre har opphavsmannen enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten ved visning (f.eks. utstilling av maleriet), fremføring (f.eks. spilling av en symfoni på en konsert) og spredning (f.eks. salg av bøker). Opphavsretten er begrenset i tid. Vernet består i hele opphavsmannens levetid og i 70 år regnet fra utløpet av hans dødsår. Som hovedregel vil således verket fritt kunne utnyttes når det er gått mer enn 70 år etter opphavsmannens dødsår. Fremstillingen skal konsentrere seg om tilfeller hvor vernetiden ikke er utløpt. Forenklet sagt vil åndsverket da bare kunne utnyttes dersom det enten finnes en bestemmelse i åndsverkloven som gir adgang til den aktuelle utnyttelse, eller opphavsmannen (evt. den hans rettigheter er overført til) har gitt samtykke. Et spesielt grunnlag for utnyttelse av vernete verk er såkalt avtalelisens. Dette

innebærer noe forenklet at museet på grunnlag av avtale med opphavsmannsorganisasjon, innenfor de rammer åndsverkloven setter, kan få rett til å fremstille eksemplarer også av verk hvis opphavsmenn ikke er medlem av organisasjonen (se 2.6.). I kapittel 3 går fremstillingen over til å behandle fotografier spesielt. Den tidligere fotografiloven er opphevet og fotografens rettigheter reguleres nå av åndsverkloven. Sistnevnte opererer med to kategorier fotografier. Den ene omfatter fotografiske verk. Dette er fotografier som er et resultat av selvstendig skapende innsats, og er således åndsverk. Fotografiske verk er gjenstand for opphavsrett på samme måte som kunstverk, litterære verk osv. Det som ovenfor er sagt om opphavsmannens rettigheter, gjelder således også for den som har skapt et fotografisk verk. Praktisk sett betyr dette at museet ikke vil kunne fremstille eksemplarer av et fotografisk verk, eller gjøre det tilgjengelig for allmennheten, før det er gått 70 år siden opphavsmannen (som normalt er den samme som fotografen) døde. Mens det fotografiske verket fortsatt er vernet, må utnyttelsen baseres på samtykke (avtale) fra opphavsmannen eller hjemmel i åndsverkloven. Den andre kategori fotografier i åndsverkloven omfatter andre fotografier, dvs. fotografier som ikke er et resultat av en selvstendig skapende innsats. Disse betegnes fotografiske bilder. Vernet for fotografiske bilder følger mønsteret for vernet av fotografiske verk, kunstverk og andre åndsverk, og har langt på vei samme innhold. Fotografen vil således ha enerett til å fremstille eksemplarer av bildet, og til å gjøre det tilgjengelig for allmennheten ved spredning, fremføring eller visning. Den viktigste forskjell mellom fotoretten og opphavsretten ligger i at vernet for det fotografiske bildet er av kortere varighet. Bildet vil være vernet i fotografens levetid og 15 år etter hans død, men minst i 50 år etter at bildet ble tatt. Disse reglene kom i 1995 og omfatter ikke fotografiske bilder som var falt i det fri etter de tidligere gjeldende regler (vern i 15 år etter fotografens død, men minst 25 år fra bildet ble tatt). Også for fotografiske bilder er det slik at kopiering, utstilling, salg mv. mens vernet består i alminnelighet ikke kan foretas uten samtykke fra fotografen eller hjemmel i lov. Det bør understrekes at opphavsrettens regler har betydning for en del museer selv om det ikke er tale om å ta eller utnytte fotografier. Fremstillingen behandler bl.a. en del spørsmål vedrørende utnyttelsen av kunstverk, bl.a. adgangen til å stille ut slike. Særlig den generelle redegjørelse i kapittel 2 har dessuten betydning for utnyttelse av verk i andre kategorier, f.eks. litterære verk i form av fagartikler, bøker mv. Viktig er videre at museene i mange tilfeller må ta hensyn både til reglene om åndsverk og reglene om fotografiske bilder. Fotografering av et kunstverk innebærer at det fremstilles et eksemplar av kunstverket, hvilket hører inn under opphavsmannens (kunstnerens) enerett. 9

Museet må således ha hjemmel i lov eller samtykke fra kunstneren for å avfotografere kunstverket. Fotografiet som eventuelt tas vil både være et eksemplar av kunstverket og et eksemplar av fotografiet. Kopiering eller annen utnyttelse av kunstverks-fotografiet forutsetter dermed at en har grunnlag i avtale eller lov, både i forhold til kunstneren og i forhold til fotografen. I forlengelsen av redegjørelsen for opphavsmannens og fotografens rettigheter, behandler kapittel 4 spørsmålet om hvilke verk og bilder som er vernet i Norge. Forutsetningen for del 2 og 3 er at museet ønsker å gjøre bruk av kunstverk, fotografiske verk eller fotografiske bilder hvis vernetid ikke er utløpt. Som nevnt er det hovedsakelig to mulige grunnlag for slik utnyttelse; lov eller samtykke fra opphavsmannen/fotografen. Del 2 tar for seg det første av disse grunnlag. Det redegjøres for forskjellige bestemmelser i åndsverkloven såkalte låneregler som gir adgang til fremstille eksemplarer av verk/bilder og/eller gjøre slike tilgjengelig for allmennheten. Nærmere bestemt er det tre hovedproblemstillinger i del 2 III; museets adgang til å fotografere kunstverk uten samtykke fra kunstneren; museets adgang til å utnytte fotografier (av annet enn kunstverk) uten samtykke fra fotografen; museets adgang til å utnytte fotografier av kunstverk uten samtykke fra kunstneren og fra fotografen. I tillegg behandles spørsmålet om museets adgang til å stille ut kunstverk. Kapittel 6 behandler adgangen til å stille ut eller på annen måte vise kunstverk, fotografiske verk og fotografiske bilder offentlig. Som hovedregel vil museet ha slik adgang, så fremt det eksemplar som stilles ut, er overdratt fra opphavsmannen/fotografen eller omfattet av en utgivelse. Fotografier av kunstverk skaper her de største problemene. Kapittelet knytter også enkelte kommentarer til adgangen til å vise verk og bilder i foredrag og undervisning (6.2.) og det gis en kort redegjørelse for ordningen med visningsvederlag (6.3.) som reelt mer er en statlig støtteordning enn en vederlagsordning. Kapittel 7 drøfter museets adgang til å fremstille og selge kataloger/fortegnelser og utstillingsplakater. Kunstverk, fotografiske verk og fotografiske bilder som er utstilt kan gjengis i kataloger over utstillingen. Katalogene kan selges eller gis bort så lenge utstillingen pågår, men ikke etter at den er tatt ned. Det er også adgang til å gjengi ikke-utstilte verk og bilder i samlingen i fortegnelser, f.eks. til registrerings- og dokumentasjonsformål. Slike kataloger kan antakelig ikke selges eller spres på annen måte til allmennheten, dog bør det være adgang til å la forskere o.l. få et eksemplar av fortegnelsen. De nevnte kataloger/fortegnelser kan være trykte eller bestå i maskinlesbar form, f.eks. lagret på CD-plate harddisk eller diskett. Hvorvidt katalogene (med

gjengivelsene) kan legges ut på Internett eller allment tilgjengelige databaser er noe usikkert, men meget taler for at åndsverkloven ikke hjemler slik utnyttelse. Åndsverkloven gir adgang til å fremstille utstillingsplakater. Det er imidlertid ikke adgang til å selge plakatene, hva enten det skjer før, under eller etter utstillingen. I kapittel 8 ses det på åvl. 23 om adgangen til å gjengi verk og bilder i visse andre publikasjoner enn kataloger, nemlig i «kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter». Dette innebærer en viss rett til gjengivelse i f.eks. fagtidsskrifter, men ikke i populærvitenskapelige fremstillinger som leksika og kunstbøker. Det svært korte kapittel 9 er bare for å understreke at museet som hovedregel ikke kan utnytte vernete verk og bilder for kommersielle formål utover det som følger av kapitlene 7 og 8. Det kreves altså samtykke fra opphavsmann/fotograf for å fremstille og/eller drive omsetning av postkort, plakater, kunstbøker mv. Kapitlene 10 14 behandler hovedsakelig mulige lovhjemler for fremstilling av eksemplarer av verk og bilder for museets interne formål. Det er bl.a. adgang til å fotografere kunstverk som ledd i undersøkelse og identifisering (kapittel 10). Dertil inneholder åvl. 16 en hjemmel til å gi forskrifter om eksemplarfremstilling, dvs. fotografering og annen kopiering, for konserveringsog sikringsformål og visse andre formål. Pr. i dag er det bare museenes bibliotekog arkivavdelinger (og andre bibliotek og arkiv) som kan gis rett til eksemplarfremstilling etter forskriftene. Etter en endring av lovens 16 kan imidlertid departementet gi slik rett også til andre avdelinger i museet, og til museer som ikke har egne biblioteks- eller arkivavdelinger. Lovendringen vil resultere i nye forskrifter som utvider kopieringsadgangen noe, men disse er ennå ikke vedtatt. Både de gjeldende forskrifter og forslaget til nye behandles (kapittel 11). Kapittel 12 gir en kort oversikt over en del andre særbestemmelser i åndsverkloven om avbildning av kunstverk. De fleste av disse må antas å ha begrenset betydning for museene. Kapittel 13 drøfter retten til å sitere fra åndsverk. Retten gjelder i prinsippet for alle typer verk, men har svært begrenset betydning for gjengivelse av kunstverk og fotografiske verk (bildesitater). Sitatretten gjelder overhodet ikke for fotografiske bilder. Kapittel 14 redegjør for adgangen åvl. 12 gir til å fremstille eksemplarer av verk og bilder til privat bruk. Bestemmelsen hjemler en beskjeden adgang for den museumsansatte til å fremstille eksemplarer (f.eks. kopiere et fotografi). 11

Utnyttelsen av eksemplarer er imidlertid begrenset til bruk i vedkommendes arbeid, og det fremstilte eksemplar kan ikke innlemmes i museets arkiv e.l.museets bruk er altså ikke «privat bruk» i lovens forstand. I del 2 IV, er det ikke lenger forholdet til opphavsmann og fotograf som står i fokus. Kapittel 15 behandler personfotografier og redegjør for adgangen til å gjengi eller stille ut slike fotografier uten samtykke fra den avbildede. Lovens hovedregel, 45c første ledd, er at samtykke er nødvendig. Den avbildes vern varer i hele hans levetid og i 15 år etter hans død. Det oppstilles imidlertid flere unntak, og fremstillingen foretar en inngående drøftelse av disse. Det fremgår at unntaksbestemmelsene er nokså uskarpe i kantene, slik at det kan være usikkert om det er nødvendig med tillatelse fra den avbildede eller ikke. Et første unntak gjelder avbildning som har aktuell og allmenn interesse. Dette omfatter først og fremst bilder av «offentlige personer»; kongelige, popstjerner og andre «kjendiser». Det er neppe tilstrekkelig at noe på bildet, f.eks. en klesdrakt, har aktuell og allmenn interesse, dersom ikke personen har det. Det antakelig praktisk viktigste unntak gjelder avbildninger hvor personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet. Unntaket omfatter fotografier hvor personer er med bakgrunnen, f.eks. et fotografi av utstillingssalen hvor enkelte personer har kommet med. Antakelig vil også fotografier som viser personer mer direkte kunne dekkes av dette unntaket, avhengig av sammenhengen fotografiet presenteres i. Eksempelvis kan et bilde av en person i bunad vises på en utstilling over folkedrakter, uten samtykke fra den avbildede, mens det ikke kan brukes på postkort eller salgsplakater museet vil publisere. Avslutningsvis kommenteres unntaket for avbildning av forsamlinger og enkelte unntak av mindre betydning for museene. Del 3 behandler enkelte spørsmål vedrørende det andre mulige grunnlag for utnyttelse av vernet fotografier, nemlig samtykke fra (avtale med) rettighetshaveren. Forutsetningen er altså at samtykke fra fotografen, opphavsmannen og/eller den avbildede er nødvendig, eller motsetningsvis; at de tidligere behandlede lovbestemmelser ikke gir adgang til utnyttelsen av bildet/verket. Del 3 V (kapitlene 16-22) ser på forholdet til fotografen (herunder den han har overdratt fotorettighetene til). Samtykke til utnyttelse av fotografiet kan være uttrykkelig regulert i avtale, og museene bør i størst mulig utstrekning sørge for klar avtalefesting. I praksis foreligger det ofte ingen slik klar regulering. Fokus rettes derfor mer mot spørsmålet om når samtykke til utnyttelse av fotografiet må anses underforstått, selv om utgangspunktet alltid vil være en tolking av avtalen (f.eks. ansettelsesavtalen). Siktemålet er altså å stille opp enkelte formodningsregler om hva som vil gjelde med mindre de konkrete omstendigheter tilsier noe annet.

Det er i denne sammenheng viktig å være klar over at overdragelse av eiendomsretten til et eksemplar ikke innebærer overdragelse av fotorettighetene. Fremstillingen kommenterer «stilltiende» overgang av fotorettigheter og av eiendomsrett til eksemplaret i to situasjoner. Den første gjelder tilfeller hvor museet har fått eksemplaret av en annen enn fotografen (eller den han har overdratt fotorettighetene til). Museet vil her lett måtte anses å ha fått eiendomsrett til eksemplaret, men ikke fotografirettigheter (kapittel 19). Deretter ses på tilfeller hvor museet får fotografi-eksemplaret av fotografen (kapittel 20). Når det gjelder sistnevnte sondres det etter hvem museet har fått eksemplaret av. Dersom fotografiet er tatt av en ansatt ved museet, må fotografirettighetene ihvertfall delvis ofte anses stilltiende overdratt til museet. Etter omstendighetene vil det samme gjelde eiendomsretten til negativene og andre eksemplarer. Hvor museet får et fotografi-eksemplar fra en privatperson som har tatt det, gjelder det antakelig en formodning for at samtykke til bruk for museumsformål må anses underforstått, mens kommersiell utnyttelse krever klarere avtale. Eiendomsretten til eksemplaret må ofte anses gått over til museet. Neste tilfellegruppe omfatter fotografier tatt av eksterne fotografer. Tas fotografiet etter oppdrag fra museet, må fotorettighetene i alminnelighet anses overdratt til museet som oppdragsgiver med mindre fotografen har tatt forbehold. Er fotografiet tatt av en ekstern profesjonell fotograf uten oppdrag fra museet, kreves det normalt klarere tale for at fotorettighetene kan anses overført. Og selv om museet her skulle være gitt utnyttelsesrett, vil det visstnok ikke få eiendomsrett til eksemplaret uten at dette er forholdsvis klart avtalt. Kapittel 21 gir en kort oversikt over hvilke momenter som bør med i avtalene med fotografene, og kapittel 22 kommenterer spørsmålet om utnyttelse av fotografier deponert hos museet. Del 3 VI, kapittel 23 fortsetter behandlingen av samtykke (avtale) som grunnlag for utnyttelsen, nå i forhold til den avbildede. Kapittelet har således bare betydning for utnyttelsen av personfotografier, og bare hvor loven krever samtykke for utnyttelsen av slike. Hovedproblemet gjelder hvem som må gi samtykke til utnyttelsen i de 15 årene fra den avbildes død til hans vern utløper. Svaret er noe usikkert. Utgangspunktet må være at alle påtaleberettigede (dvs. som kan gå til søksmål om krenkelse av den avbildes rett), kan gi samtykke til bildebruken. Dette omfatter grovt sagt den avbildes ektefelle og livsarvinger. En arving vil imidlertid som hovedregel kunne gå til sak, selv om en annen har gitt samtykke. For å være helt fri for senere innsigelser mot bruken av personbildet, må således museet innhente samtykke fra alle påtaleberettigede. Fremstillingen drøfter om det kan oppstilles enkelte unntak. 13

I del 4 snus perspektivet. Temaet her er museets forhold til andre som ønsker å utnytte museets eksemplar av fotografier, eller som ønsker å fotografere museets lokaler/gjenstander. Del 4 VII (kapitlene 24-27) redegjør for museets adgang til å nekte, tillate og stille betingelser for fotografering og utnyttelse av emplarer av verk og fotografier i samlingen. Det er først og fremst for verk og fotografier som fortsatt er vernet at det gjelder begrensninger i museets frihet på dette området. For verk og bilder som er falt i det fri, og for gjenstander, lokaler mv. som ikke representerer verk/bilde kan museet som hovedregel nekte, tillate eller stille betingelser for fotografering og utnyttelse av fotografiene. Opphavsmannen/fotografen kan normalt ikke nektes adgang til originaleksemplarer i museets samling (kapittel 25). Ovenfor andre vil museet som hovedregel kunne nekte eller begrense adgangen til å fotografere, på grunnlag av eiendomsretten til gjenstandene/ lokalene eller på grunnlag av avtale. Eventuelle betingelser, f.eks. om at fotografier eller filmopptak ikke skal utnyttes i reklameøyemed, eller at det må betales vederlag, må ha kommet til uttrykk overfor tredjemann, f.eks. ved oppslag e.l. (kapittel 26). Adgangen til å tillate andre å fotografere og utnytte museets kunstverk og fotografier, vil være begrenset så lenge vernetiden for verkene/bildene ikke er utløpt. Museet kan pådra seg et selvstendig ansvar overfor rettighetshaveren, og det kan pådra seg et medvirkeransvar der det bidrar til utnyttelse i strid med opphavsmannens/fotografens rettigheter. De viktigste rettslige grunnlag for å gi andre adgang til å fotografere og utnytte verk/bilder behandles. Det kan være at opphavsmannen/fotografen har gitt museet rett til å overdra utnyttelsesrettighetene videre, tredjemanns utnyttelse skjer på basis av avtale mellom ham og opphavsmannen/fotografen, eller utnyttelsen er hjemlet i åndsverklovens låneregler. I forbindelse med sistnevnte kommenteres særskilt museets adgang til å medvirke til eksemplarfremstilling til privat bruk (jfr. åvl. 12). Enkelte former for slik eksemplarfremstilling kan museet overhodet ikke bidra til, f.eks. kunstneriske gjengivelser av kunstverk. Museet kan ellers innenfor snevre rammer medvirke til eksemplarfremstilling til privat bruk, såfremt den skjer etter anmodning. Museet kan således f.eks. kopiere et fotografisk bilde på forespørsel, dersom det bare skal brukes i familiealbumet eller til annen privat bruk. I del 4 VIII redegjør kapittel 28 for tre ulike situasjoner hvor museet selv vil være rettighetshaver, og hvor andres utnyttelse kan krenke museets rettigheter med erstatningskrav eller andre rettslige konsekvenser til følge. Museet kan for det første ha ervervet foto- og/eller opphavsrettigheter ved avtale. Fotografiet er

f.eks. tatt av en museumsansatt, og rettighetene er uttrykkelig eller stilltiende overdratt i (ansettelses)avtale, se også kapittel 20. Museet vil videre være rettighetshaver til kataloger, fortegnelser o.l. som det setter sammen og evt. publiserer. Etter åvl. 43 vil katalogen være vernet mot ettergjøring i 10 år regnet fra utgivelsen. Vernet gjelder sammenstillingen av opplysninger, ikke de enkelte opplysninger. Avslutningsvis behandles museet som rettighetshaver etter åvl. 41a. Bestemmelsen gjelder åndsverk, men ikke fotografiske bilder, som ikke er offentliggjort innen utløpet av vernetiden. Museet (eller andre) som for første gang rettmessig gjør et slik verk tilgjengelig for allmennheten, får tilsvarende rettigheter som en opphavsmann. Museet kan således få rett til å fremstille eksemplarer av «gjemte» eller «glemte» kunstverk, skrifter mv., og til å gjøre disse tilgjengelig for allmennheten. Det vern museet kan ha etter 41a varer i 25 år, regnet fra utløpet av det år verket første gang ble gjort tilgjengelig for allmennheten (f.eks. utstilt eller publisert). 15

DEL 1. OPPHAVSRETT, FOTORETT OG MUSEENE I. INNLEDNING 1. Bakgrunn og problemstillinger Siktemålet med denne fremstillingen er først og fremst å redegjøre for museenes rettslige adgang til å utnytte fotografier. Nær sagt alle museer gjør bruk av fotografier. Behov og bruksmåter vil imidlertid variere. Det foreligger en rekke faktiske variasjoner mht. hvilken utnyttelse som er aktuell, hva slags museum det er tale om, hva fotografiet forestiller, hvem som har tatt fotografiet, hvor det fysisk befinner seg, hvem som ønsker å utnytte det osv. Eksempler på utnyttelsesformer kan f.eks. være bruk i samlingsfortegnelser til arkiv- og dokumentasjonsformål eller gjengivelse i publikasjoner, f.eks. utstillingskataloger, fagartikler. Viktig er også utstilling, både av fotografier som konvensjonelle utstillingsobjekter, f.eks. såkalte «kunstfotografier», og av fotografier som illustrerer gjenstander, personer eller annet. Eksempler på sistnevnte kan være utstilling av fotografier som viser forstørrede detaljer av kunstverk, klesdrakter, planter, redskap eller andre gjenstander, bygninger osv. Fotografiet kan være tatt nettopp med sikte på utnyttelse som nevnt, eller det er opprinnelig tatt for andre formål. Fotografen kan være en museumsansatt, eksterne profesjonelle fotografer med eller uten oppdrag fra museet, eller privatpersoner/amatørfotografer. Fotografi-eksemplaret som ønskes utnyttet kan være fremstilt hos museet eller befinne seg der fordi det er solgt eller gitt til museet, eller det befinner seg fysisk hos den som har tatt fotografiet eller andre. Fotografiene kan tenkes utnyttet av museet selv for museumsformål o.l., men det kan også være andre (privatpersoner, institusjoner, næringsdrivende) som er interessert i å utnytte fotografi-eksemplarer museet har i samling, arkiv mv., i forskning, reklame, forlagsvirksomhet mv. Dette er ikke ment å være noen uttømmende oversikt, bare en antydning om at den generelle rettslige problemstilling nevnt innledningsvis, omfatter nokså forskjellige faktiske situasjoner. Og som vi skal se avhenger den rettslige adgangen til fotografiutnyttelse i en viss utstrekning av utnyttelsens formål og karakter mv. Derimot er det med enkelte unntak ikke avgjørende for den rettslige regulering at det nettopp er et museum som står for utnyttelsen av fotografiet. Det som sies vil således i stor utstrekning gjelde også for andre institusjoner. Men hovedsiktemålet er altså å redegjøre for museenes rettstilling.

Et spørsmål som ligger forut for avgrensningen av adgangen til å utnytte foreliggende fotografier, gjelder adgangen til i det hele tatt å ta fotografier. Adgangen til fotografere er som hovedregel fri. Fremstillingen skal imidlertid behandle ett unntak som er viktig for en del museer, særlig de kunst og kulturhistoriske. Adgangen til å fotografere kunstverk er nemlig underlagt strenge begrensninger. I tillegg vil det fremgå at eieren av det objekt som ønskes fotografert, kan begrense adgangen på grunnlag av sin eiendomsrett. Det kan ved første øyekast virke rart at så meget av fremstillingen, snakker om «opphavsrett», «opphavsmann», «kunstverk», «åndsverk» mv., når hovedproblemstillingen gjelder utnyttelsen av fotografier, dvs. fotografirett. Dette er imidlertid en naturlig konsekvens av flere forhold, bl.a. at den rettslige regulering av fotografier i stor utstrekning baserer seg på reglene om opphavsrett og åndsverk, noen fotografier vil til og med selv være åndsverk, og som nevnt vil mange av museenes fotografier ha kunstverk (f.eks. et maleri) som motiv. En må derfor ikke forledes til å tro at det bare er museer med kunstverk i samlingene (f.eks. kunst og kulturhistoriske museer) som kommer i berøring med de spørsmål som behandles. De generelle spørsmål vedrørende utnyttelse av fotografier vil oppstå for alle museer. Adgangen til å ta fotografier av kunstverk, og til å utnytte (f.eks.) publisere slike fotografier, kommer imidlertid i berøring om reglene som verner kunstverk, og reiser derfor ytterligere problemer. De fleste spørsmål som behandles gjelder museets forhold til fotografen og hans rettigheter. Så lenge rettighetene består vil museets adgang til å utnytte fotografiet være underlagt sterke begrensninger, mens den som hovedregel står åpen etter at fotografiets vern er utløpt. Forholdet til kunstneren (opphavsmannen) og hans rettigheter aktualiseres hvor det er tale om å fotografere et kunstverk eller utnytte et fotografi av et kunstverk. Stillingen er her langt på vei som i forhold til fotografen; så lenge kunstverket er vernet kan det i utgangspunktet ikke tas eller utnyttes fotografier av verket. Det er imidlertid også nødvendig å behandle forholdet til enkelte andre «rettighetshavere». Blant annet skal det redegjøres for hvorvidt museet trenger samtykke fra den avbildede for å utnytte personfotografier, og hva museet eller andre eiere av fotografieksemplaret kan gjøre i kraft av eiendomsretten. Opplegget er som følger: De fleste museer har eksemplarer av fotografier og/eller kunstverk/andre åndsverk. Som hovedregel kan ikke fotografier og kunstverk utnyttes (f.eks. gjengis i bøker eller kataloger, på plakater, postkort osv.), eller kunstverk fotograferes, uten at museet har grunnlag i en lovbestemmelse eller den som har skapt verket/bildet har gitt samtykke til utnyttelsen. Hvilke «gjenstander» og bilder dette gjelder, dvs. hva som er verk og bilde, samt hvilke rettigheter "skaperen" og eventuelt andre har og hvor lenge 17

rettighetene består, behandles i del 1. Del 2 fortsetter med å drøfte hvilke former for utnyttelse av fotografier og kunstverk som kan foretas av museet på grunnlag av lov, uten samtykke fra rettighetshaveren. Del 3 ser på situasjonen hvor samtykke er nødvendig, og kommenterer hva som skal til for at samtykke kan anses gitt, hva det omfatter mv. I del 4 snus perspektivet noe. Her drøftes museets forhold til andre som ønsker å utnytte museets fotografier eller å fotografere dets kunstverks-eksemplarer, og det ses på museets stilling som rettighetshaver til fotografiene. Innholdsfortegnelsen er gjort forholdsvis detaljert, slik at fremstillingen i en viss utstrekning skal kunne brukes som «oppslagsbok». Av samme grunn har jeg forsøkt å forsyne den med interne henvisninger slik at en lett kan finne frem til problemstillinger som står i sammenheng med den en har slått opp. I tillegg til slike henvisninger er det i en viss kanskje for stor utstrekning gjort bruk av korte gjentakelser, for om mulig å sette leseren raskere inn i problemstillingen han har slått opp på. Selv om man således et stykke på vei kan «plukke etter behov», anbefaler jeg sterkt at alle leser del 1 II om opphavs- og fotorettens innhold og varighet. Forståelse av disse prinsippene er en nødvendig forutsetning for spørsmålene som drøftes senere. II. FOTORETTENS OG OPPHAVSRETTENS INNHOLD OG VARIGHET MV. 2. Åndsverk og opphavsrett 2.1. Innledning Som bakgrunn for de enkelte spørsmål som drøftes senere hen, skal det her gis en skisse over åndsverklovens hovedregler og grunnprinsipper. Selv om det vesentligste av fremstillingen knytter seg til fotografier og fotorettslige spørsmål, er det hensiktsmessig å begynne med opphavsretten. Åndsverklovens beskyttelse av fotografier bygger i stor utstrekning på dens regler om (andre) åndsverk, jfr. nedenfor. 1 1 Mot slutten av 1997 kom det en avhandling som behandler en rekke spørsmål vedrørende det rettslige vernet for billedkunst og fotografier; Per Jonas Nordell, Rätten till det visuella, Stockholm 1997. Det har bare i begrenset utstrekning vært mulig å innarbeide henvisninger til dette verk.

Opphavsrett kan forklares som en enerett for opphavsmannen til å utnytte et åndsverk. I det følgende skal disse tre sentrale begrepene forklares noe nærmere. 2 2.2. Åndsverk Åndsverk omfatter verk av enhver kategori; kunstverk (f.eks. bildende kunst, skulptur mv.), litterære verk, musikkverk, filmverk, fotografiske verk osv. Forutsetningen for at slike frembringelser er åndsverk, er imidlertid at de er skapt, jfr. åvl. 1, dvs. de må være resultat av en individuell, skapende åndsinnsats. Frembringelser som tilfredsstiller dette krav sies gjerne å ha verkshøyde, dvs. de har passert listen som markerer den nedre grense for at noe kan anses som et åndsverk. 3 være åndsverk: Åndsverkloven 1 gir en rekke eksempler på frembringelser som kan Med åndsverk forståes i denne lov litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform, så som 1) skrifter av alle slag, 2) muntlige foredrag, 3) sceneverk, så vel dramatiske og musikkdramatiske som koreografiske verk og pantomimer, samt hørespill, 4) musikkverk, med eller uten tekst, 5) filmverk, 6) fotografiske verk, 7) malerier, grafikk og lignende billedkunst, 8) skulptur av alle slag, 9) bygningskunst, så vel tegninger og modeller som selve byggverket, 10) billedvev og gjenstander av kunsthåndverk og kunstindustri, så vel forbildet som selve verket, 11) kart, samt tegninger og grafiske og plastiske avbildninger av vitenskapelig eller teknisk art, 12) datamaskinprogrammer, 13) oversettelser og bearbeidelser av verk som er nevnt foran. 2 Se til den følgende oversikt, Jon Bing, Rettslige aspekter ved elektronisk formidling av materiale fra arkiv, museum, bibliotek, universitet og visse andre institusjoner, Norsk Kulturråd, Oslo 1996, s. 3 flg., heretter sitert Bing. 3 At det undertiden tales om høy og lav verkshøyde, skyldes at noen frembringelser representerer en større selvstendig skapende innsats enn det som er nødvendig for å kvalifisere til åndsverk, mens andre går over, men med dirrende list. Som eksempel på språkbruken, se f.eks. NOU 1985:6, s 8. 19

Men om disse eller andre frembringelser faktisk representerer verk, beror altså på en vurdering av om det ligger en skapende innsats bak. Om noe er stygt eller pent, anerkjent eller misbilliget, i tråd med alminnelig oppfatning av hva kunst er osv., er ikke avgjørende for om det er tale om et åndsverk. Det er således ingen nødvendig sammenheng mellom kunstnerisk kvalitet eller estetisk verdi, og den rettslige beskyttelsen. Det kreves bare at frembringelsen er original, i den forstand at den er formet av opphavsmannen og preget av dennes valg og vurderinger. Det er mao. ikke bare kunst og litteratur i tradisjonell forstand som kan være åndsverk med vern etter åndsverksloven. Også mer dagligdagse frembringelser som et brev, en avisartikkel eller en tegning rablet på en blokk, kan være åndsverk. 4 Det samme gjelder mer praktisk orienterte frembringelser, f.eks. kart, bygningstegninger eller datamaskinprogrammer. Kravet til verkshøyde innebærer imidlertid at det vanskeligere er tale om åndsverk hvor spillerommet for individuell utforming er beskjedent. Bing nevner følgende eksempel: En teknisk tegning utført etter de strenge reglene for slike, vil gjøre at to tegnere vil produsere nær identiske tegninger hvis disse gjengir samme objekt i samme perspektiv. Selv om dette er en dyktig og faglig etterspurt faglig innsats, vil ikke resultatet være et åndsverk fordi de strenge reglene og det gjengitte objektet ikke tillater en tilstrekkelig individuell og personlig utforming (s. 3). Kravet om at frembringelsen må ha verkshøyde dvs. være et resultat av en selvstendig skapende innsats betyr videre at man ikke får opphavsrett til helt trivielle frembringelser, f.eks. en dagligdags setning, noen tilfeldige streker på et papir, eller en katalogbeskrivelse som sier maleriet måler 53X45 cm, er utført i olje på lerret, og viser et skipbrudd ved Norskekysten. 5 Når det gjelder katalogbeskrivelser o.l. er det viktig å merke seg at kataloger, samlingsfortegnelser osv. har et visst vern, selv om de som sådan ikke representerer åndsverk. Det fremgår av åvl. 43 at museet eller andre som sammenstiller et større antall opplysninger får en tiårig enerett til å fremstille eksemplarer av fortegnelsen. Se nærmere 28.2. Man får i alminnelighet heller ikke opphavsrett til rent tekniske produkter, f.eks. maskiner, maskindeler o.l. Slike vil normalt ikke ha verkshøyde og utelukkes fra åndsverkloven allerede av den grunn at det ikke er tale om litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk i den (juridiske) betydning loven benytter betegnelsene. 6 4 Jfr. Bing, s. 3. 5 Men det er selvsagt ikke utelukket at en setning kan ha verkshøyde. Dette kan f.eks. være aktuelt for dikt. 6 Denne typologiske avgrensning av åndsverklovens anvendelsesområde har liten selvstendig betydning ved siden av kravet om verkshøyde. Jfr. Peter Schønning, Ophavsretsloven med

Som vist er kravene for at noe skal være et åndsverk skjønnsmessige, og det kan oppstå vanskelige vurderingsspørsmål. Disse kan vanskelig besvares på det generelle plan, hvert enkelt tilfelle må vurderes konkret. En antydning kan likevel være å si at museumsgjenstander som representerer kunstverk i tradisjonell forstand, i alminnelighet vil være åndsverk i lovens mening; malerier, grafikk, skulpturer (og installasjoner), tegninger, billedvev osv. Også en del museumsbygninger kan representere åndsverk. Praktisk viktige problemområder gjelder fotografier og ting som har mer karakter av være bruksgjenstander f.eks. kniver, glass, stentøy, møbler, smykker. Enkelte fotografier vil være åndsverk, dette kan f.eks. gjelde kunstfotografier ment for utstilling mens andre ikke har verkshøyde. Fremstillingen skal vende tilbake til grensen mellom fotografiske verk og fotografiske bilder i 3.5. nedenfor. For bruksgjenstandene er det likeledes vanskelig å konkretisere verksbegrepet, utover å si at en i hvert enkelt tilfelle må vurdere om gjenstanden er et resultat av en selvstendig skapende innsats. Utfallet kan bli at f.eks. en tollekniv, et keramikkfat eller en ring må anses å representere åndsverk, eller at de ikke gjør det. 7 Om noe kan karakteriseres som kunsthåndverk eller brukskunst i kunstvitenskapelig terminologi, er ikke avgjørende i forhold til lovens verksbegrep. Ofte vil de imidlertid være sammenfallende, idet også prefikset kunst- vel også forutsetter en viss selvstendig skapende innsats, f.eks. mht. formgivning og dekor. Folklorisitiske arbeider, som rosemalte eller skårne gjenstander, broderier mv., kan klart nok representere åndsverk. Ofte er det imidlertid tale om tradisjonelle, kjente mønstre som følges nokså strengt. Selv om arbeidet er utført med stor presisjon og faglig dyktighet, vil slike frembringelser derfor ikke sjelden mangle den individuelle åndsinnsats som er nødvendig for å anse dem som verk. Det lar seg ikke gjøre å gi noen uttømmende oppregning av hvilke museumsgjenstander som ikke vil kunne representere åndsverk. Noen eksempler som normalt faller i denne kategori kan imidlertid være tekniske frembringelser som biler, maskiner og maskindeler, apparatur av forskjellig slag mv. og alminnelige bruksgjenstander som klær, sko, verktøy mv. 8 Klart er det dessuten at ubehandlede objekter fra naturen ikke vil være åndsverk, f.eks. steiner, planter, dyr eller menneskelige levninger. kommentarer, København 1995, s. 75. 7 Brukskunst kan i en del henseender være vernet etter mønsterloven og markedsføringsloven. Om opphavsrettslige og andre rettsspørsmål ved brukskunst, se Birger Stuevold Lassen, Studiemateriale i opphavsrett og tilgrensende rettsområder, Ifp stensilserie nr. 97, 2. utg. Oslo 1984, s. 60 flg. 8 Det er ikke dermed sagt at f.eks. klesplagg eller dekor på disse - aldri vil representere åndsverk. 21

Dette betyr i praksis at det først og fremst vil være de kunst- og kulturhistoriske museer som vil ha åndsverk i sine samlinger, mens naturvitenskapelige og -historiske samt andre museer normalt ikke vil ha det. Så og si alle museer har imidlertid behov for å utnytte fotografier. Og fordi reglene som regulerer fotografier i stor utstrekning bygger på reglene om åndsverk, og noen fotografier er åndsverk, får sistnevnte betydning også for andre museer enn de kunst- og kulturhistoriske. 2.3. Opphavsmann Den som skaper verket kalles opphavsmann. Denne vil alltid være en fysisk person. Museet som sådan kan ikke skape åndsverk, og er således aldri originær (opprinnelig) rettighetshaver til verk de måtte ha eksemplarer av i samlingene eller ellers, jfr. nedenfor. I prinsippet er det enkelt å fastslå hvem som er originær opphavsmann, man bare følger pennen eller penselen, og personen som holder i den som skaper verket er opphavsmann, jfr. Bing, s. 4. Som forfatteren påpeker er det imidlertid ikke alltid så enkelt. Verket kan eksempelvis være frembrakt i samarbeid mellom flere personer, på en slik måte at den enkeltes bidrag ikke kan skilles ut. Følgen blir at opphavsretten ligger i sameie mellom dem. 9 Et eksempel kan være to kunstnere som maler et maleri sammen, eller to forskere som skriver en bok sammen uten at en kan peke ut hva som stammer fra hvem. Nevnes må også bearbeidelsene, som innebærer at et åndsverk benyttes som grunnlag for en ny skapende innsats som resulterer i et nytt åndsverk. Et eksempel kan være en roman som oversettes til et fremmed språk. Både romanen slik den opprinnelig forelå og oversettelsen vil representere åndsverk. Det vil således være to rettighetshavere til resultatet det oversatte verk, jfr. åvl 4 annet ledd. Usikkerhet mht. hvem som er opphavsmann kan f.eks. skyldes at maleriet er usignert eller at det reises spørsmål ved om verket virkelig er frembragt av den hvis navn det bærer. Åndsverkloven inneholder ingen fullstendig regulering av de bevisspørsmål som kan oppstå i slike situasjoner. Lovens 7 første ledd inneholder imidlertid en regel som for visse tilfeller stiller opp en formodning for hvem som skal anses som opphavsmann. «Når ikke annet godtgjøres», skal en som opphavsmann regne «den hvis navn eller allment kjente dekknavn eller merke på sedvanlig måte er påført eksemplar av verket eller blir oppgitt når det gjøres tilgjengelig for allmennheten». Denne presumpsjonsregelen kan imidlertid 9 Om slikt sameie se bl.a. Birger Stuevold Lassen, Sameie i opphavsrett og i opphavsrettslige naborettigheter, TfR 1983, s. 324 flg.

ikke brukes til å utpeke en juridisk person (f.eks. et museum, et akjseselskap mv.) som opphavsmann til verket. Opphavsretten oppstår altså opprinnelig hos den (eller de) fysiske personer som skaper verket den originære opphavsmann. Som vi skal se i 2.4.2. nedenfor, innebærer opphavsretten en enerett til å utnytte verket på bestemte måter. Opphavsretten eller de enkelte rettigheter («beføyelser») den består av, kan imidlertid på forskjellig vis være overført til andre enn den opprinnelige opphavsmann. Og i åndsverklovens terminologi omfatter opphavsmann i de fleste tilfeller ikke bare den originære opphavsmann, men også den eller de som hans rett har gått over til. Den originære opphavsmann kan for det første ved avtale gi andre rett til å utnytte verket, eventuelt mot et vederlag. Samtykket kan omfatte én, noen eller alle utnyttelsesmåter som går inn under eneretten, og det kan være tale om en tidsbegrenset utnyttelsesrett eller en varig overdragelse. Den originære opphavsmannen kan også gi avtalemotparten (f.eks. en kunstnerorganisasjon) rett til å overføre rettighetene videre til tredjemann, slik at det oppstår kjeder av overdragelser. Avtaler om overdragelse mv. av opphavsrett skal behandles senere, særlig i del 3. Allerede nå bør det imidlertid påpekes at overdragelse av eksemplar ikke innebærer overføring av opphavsrett til verket (eller fotorett til fotografiet), med mindre annet fremgår, jfr. åvl. 39. At museet f.eks. kjøper eller får i gave et maleri, innebærer altså i utgangspunktet bare at det får eiendomsrett til eksemplaret, ikke at verket kan utnyttes uten samtykke fra opphavsmannen. En annen måte som opphavsrett overføres på, er arv. Ved den originære opphavsmannens død, vil altså hans rettsetterfølger(e) den eller de som arver opphavsretten tre inn i opphavsmannens sted. Rettigheter som de den originære opphavsmann hadde, vil også i enkelte tilfeller tilligge den som for første gang gjør verket tilgjengelig for allmennheten. Åndsverkloven 41a omfatter tilfeller hvor et åndsverk ikke har blitt offentliggjort 10 innen utløpet av vernetiden. Bestemmelsen gir den som første gang rettmessig gjør [et slikt verk] tilgjengelig for allmennheten, de samme rettigheter som opphavsmannen har etter 2. 11 Praktisk sett betyr dette at museet vil kunne ha enerett til glemte eller gjemte kunstverk som dukker opp og erverves av museet, se nærmere 28.3. nedenfor. De nevnte forhold gjør at det ofte vil være andre enn den opprinnelige opphavsmannen den som skapte verket som har rettigheter til et åndsverk. For 10 Offentliggjort defineres i åvl. 8 første ledd, se nærmere 8.1. nedenfor. 11 Retten varer imidlertid kortere enn opphavsmannens; 25 år etter utløpet av det år verket for første gang ble gjort tilgjengelig for allmennheten. Se 2.5. nedenfor om vernetidens lengde. 23

så vidt kan det altså være flere opphavsmenn i lovens forstand, selv om det bare var én som skapte verket. En kan f.eks. tenke seg at den originære opphavsmannen skriver en roman, gir et forlag rett til å utgi den, et produksjonsselskap rett til å filmatisere den, og en dramaturg rett til å lage og sette opp en versjon for teater. Eller kunstmaleren gir museet samtykke til å benytte maleriet på postkort eller salgsplakater, mens det overlates en grafisk bedrift å fremstille og selge trykk basert på maleriet. Den viktigste konsekvens av det som nå er sagt, er at det kreves et særskilt grunnlag for at museet skal kunne utnytte et åndsverk f.eks. gjengi (ved fotografi eller på annen måte) en skulptur på en plakat. Grunnlaget kan være avtale eller lov. 12 Museet må således enten inngå avtale med (få samtykke fra) den opprinnelige opphavsmann eller den som har fått rettigheten overført til seg i avtale (eller kjeder av avtaler) som går tilbake til den originære opphavsmannen, se særlig del 3. 13 Eller; det må kunne pekes på et grunnlag i lov som åpner for utnyttelse av verket uten samtykke. Slike finnes det en del av i åndsverkloven. En vesentlig del av denne fremstillingen er viet behandlingen av låneregler i loven som må antas å ha spesiell interesse for museene, se del 2. Museet må altså undersøke om den påtenkte utnyttelse faller inn under disse bestemmelsene, og gjør den ikke det, kreves samtykke fra rettighetshaveren(e). Ytterligere et grunnlag for utnyttelse av et verk kan være såkalt avtalelisens og tvangslisens som åndsverkloven gir for enkelte former for utnyttelse av verk (og fotografiske bilder). Avtalelisens innebærer at den som har inngått avtale med en opphavsmannsorganisasjon kan utnytte verk, selv om verkets opphavsmann ikke er medlem i organisasjonen. For mange av de verk og utnyttelsesformer o.l. som fremstillingen behandler, har imidlertid tvangs- og avtalelisensordningene begrenset praktisk betydning, se 2.6. nedenfor. I visse tilfeller vil ikke opphavsmannen kunne gi samtykke med befriende virkning for den som ønsker å utnytte hans verk. Viktig er bl.a. at en ved personavbildninger (maleri eller fotografi) må ha samtykke også fra den avbildede, se kapittel 15. Ved bestilte portretter er det dessuten slik at opphavsmannen ikke kan utnytte sine rettigheter uten samtykke fra bestilleren, som kan være en annen en den portretterte, jfr. åvl. 39j. Sistnevnte bestemmelse behandles felles for kunstverk og fotografier i 3.7. nedenfor. 12 Det kan også tenkes andre grunnlag, f.eks. sedvane, noe fremstillingen skal berøre i enkelte sammenhenger. 13 Den som har fått rettighetene overført til seg kan f.eks. være en arving eller en rettighetsorganisasjon som har rett til å representere medlemmene, f.eks. BONO (Billedkunst Opphavsrett i Norge) og Kopinor.