Kopiert av hans barnebarn Stanley Lokken fra Hans' handskrevne tekst.

1 Min historie av -" Hans Edward Isaacson Notatene er håndskrevet av ham. Kopiert av hans barnebarn Stanley Lokken fra Hans' handskrevne tekst. Originalen ble funnet 18. oktober 1998 Når vi ryddet papirer og annet etter hans datter Agnes ( Stan's mor ) som døde 21 april 1998 i en alder av 98 år. Vi er sikre på at bestefar Hans ville vært glad for å få vite at hans tanker er bevart for fremtidige generasjoner så de kan lære å kjenne ham, selv om de aldri kjente ham personlig. Teksten er oversatt til norsk sommeren 2001. Det har vært en utfordring for meg som ikke har annet engelsk bakgrunn enn det vi fikk på skolen i 1960-årene. Det har også vært meget interessant fordi jeg har fått lære litt om bakgrunn og familiehistorien av en gren av Isaksen-slekten fra Gammelsæter, Tranøy. For oversiktens skyld er selve den genealogiske delen skrevet inn på separate sider. Om leseren har opplysninger å tilføye er det derfor plass til dette. Jeg ville også satt stor pris på om det ble gitt beskjed til meg, slik at vi kan oppdatere slektshistorien for familien Isaksen fra Gammelsæter. Med håp om at også andre vil finne det spennende å lese om en utvandret Tranøyværings liv og levnet frem til ca 1935. Vangsvik, 18.10.2001 Eirik Dørdal Nord eirik@dordalnord.net

2 Emigrasjonen til Amerika. Den 26. mai 1882 begynte min reise til Amerika hvor jeg ankom Northwood, Iowa den 15. juni 1882. Min tante Hanna Syverson var glad for at jeg kom. Hun var min fars' søster og bar meg til dåpen i Norge. Jeg kunne ikke et ord engelsk og var sa "grønn" at jeg var redd for kuer. Den første sommeren hjalp jeg onkel Syverson gjennom høying og innhøstingen sommeren 1882. På høsten ble jeg med på treskingen. Det var bare hestekrefter i de dager. Jeg tjente noen penger, men det var hardt arbeid. Som nykommer var jeg..( in the strawpile ),men vi hadde god mat. Når treskingen var over ba tante meg om å bli over vinteren og gå på skolen, noe jeg takknemlig gjorde fordi jeg gjerne ville lære engelsk. Min lærer var Andreas Rohnne. Han hadde studert ved seminaret i Augsburg og var god i norsk. Han lærte meg så mye at etter 4 måneder kunne jeg forstå nesten alt. Sommeren etter jobbet jeg for en mann ved navn Kjarland for 2 dol1ar måneden i 8 måneder. Det var hos ham jeg lærte å melke. På slutten av mitt opphold hos Kjarlands ønsket jeg å reise til Zumbrota, Minnesota for å treffe en pike som jeg hadde gått på skolen sammen med i gamlelandet. Hun hadde det bra. Mens jeg kikket meg rundt var det en tysker med navn Teodor Stecher som tilbød meg en jobb som ekspeditør i sin butikk. Kombinert konfeksjon, matvarer og restaurant. Han tilbød meg 15 dol1ar måneden, mat og vask inkludert. Jeg tok imot og var glad for å få denne. Jeg jobbet for ham i over et år. Hans mor og søster kom fra Tyskland, så jeg lærte mye tysk både i butikken og hjemme. Zumbrota var en livlig by. Det var ingen jernbane i Kenyon i den tiden og bare en butikk eid av Martin Halvorsen i Wanamingo. I Zumbrota var det 2 jernbaner, Mt. St. Paul med forbindelse fra Wabashaw og Northwestern fra Rochester. Bøndene kom til Zumbrota til markedet fra en omkrets på mer enn 30 mil. De hadde en 17. mai fest i byen den våren, så jeg laget en tønne med saft og tjente 50 dollar på salget av halve tønna. Den andre halvparten ble brukt som eddik. En skredder med navn Tekla Sheffer sydde et norsk flagg for meg som jeg satt opp foran butikken, ved siden av det amerikanske. Når de så flagget var kom de strømmende til og sa " eg e suu tust". Jeg gjorde en bra butikk den 17. mai dagen.

3 Gertrude: Ekteskap og familie Det var en pike som jobbet i skredderforretingen, som het Gertrud Marie Skaar. Jeg likte henne godt, men hun kastet ikke så mye som et blikk i min retning. Men en kveld vi gikk sammen og satte oss ved skolens inngangsdør spurte jeg om hun kunne tenke seg å være kjæresten min. Hun svarte øyeblikkelig ja. Det hadde vært kjærlighet ved første blikk fra begge sider. Hun ville dra hjem og ville at jeg skulle bli med. En mann ved navn Coolage (IKKE presidenten ) lot meg overta hest og trille og vi kjørte hjem til Skaars. Vi hadde god tid også, så når vi kom frem hadde alle gått til sengs, men hun fant et rom til meg. Når morgenen kom og jeg kom ned til frokost fikk jeg gleden av å møte Mr.Osten Skaar, hans hustru og brødrene Andrew, John og Nels samt hennes søstre Martha, Anna og Christina, som døde da hun var 12 år. Bertha var ikke født enda. Alle var hyggelige mot meg. Alt i huset var " spik and span ". Den vinteren jobbet jeg i Zumbrota for en mann ved navn H. H.Palmer. Han hadde den største butikken i byen. Jeg jobbet der til like før jul. Jeg hadde ikke snakket med Skaar enda om jeg kunne få hans datter. Til slutt tok jeg motet til meg og spurte. Han fortalte meg at det var to ting han satte grensen ved. Det var en som var utro og en slåsskjempe. Utover det hadde han ingen innvendinger. Han sa han ikke hadde lyst på noe bryllup før jul, fordi Mrs. Skaar ventet en liten, men han ga oss 100 dollar og vi ble enige om å dra til Minneapolis. Familien ønsket at vi ble til over jul, noe vi gjorde. Etter jul var det så voldsomme snøstormer at vi ikke kunne komme oss til Kenyon før 30. januar. Etter å ha sagt farvel til familien var det en innleid mann, Gulbrand, som tok oss opp til Kenyon. Minnesota- Northwestern jernbanen gikk gjennom Kenyon og fra St. Paul. Vi tok Milwaukee jernbanen til Minneapolis, kom dit sent på ettermiddagen, tok inn på et hotell og ble der til dagen etter. På morgenen dro vi til seminaret i Augsburg for å møte Professor Blegen som hadde vært prest i Wanamingo noen få år, så vi kjente ham godt. Vi spiste middag med dem, og fikk overnatting i et pensjonat. Gertrud kokte og jeg ventet ved bordet. Vi ble der i 2 måneder. Jeg fikk stilling som ekspeditør i " Chicago Store" som på den tiden var en avdeling av Minneapolis Dry Goods hvor sjefen het L. A. Gardner.

4 Bryllupet. Jeg har jo glemt å fortelle om bryllupet. Mr. Skaar ville at vi skulle gå til pastor M. Falk Gjertsen, så etter å ha fått linsens hos byfogden søndag 6 februar 1886 ble vi viet hjemme hos Gjertsens, med Margrette Skaar, som senere ble Mrs. Duvik og en student med navn Henning Y. Dinstad fra Augsburg som vitner. Etter en fin seremoni dro vi på hotell for å spise middag. Vi leide 3 rom og Gertrud begynte å sy for en skredderbutikk mens jeg var hos Chicago Store. Det var ikke godt betalt, så jeg bestemte meg for å slutte. Jeg fikk da jobb i en kolonial for Susag og Barstad. Det var Sven Susag, for Mickal hadde ikke kommet fra Norge enda. Minneapolis var ikke så stor den gangen. 25000 innbyggere. På East Franklin Ave. var det siste huset nummer 24 So. Sør for det var det statseid grunn. 2 demokrater og en masse kyr. En bonde her og der. Sommeren 1886 ble vi spurt av pastor Gjertsen om vi kunne se til huset hans mens familien var i Minnetonka Lake. Vi flyttet inn der og hadde en fin tid. Gjertsen var hjemme mesteparten av tiden. En gang i blant reiste han til sjøen, men var sjelden der lenge for han hadde mange vielser og andre presteplikter å utføre. Barna kommer. Denne sommeren var det en lykkelig begivenhet den 9. juli. En pike ble født. Pastor Gjertsen var hjemme på den tiden og traff jordmoren. Han spurte da om noe var galt. Jeg fortalte ham at vi hadde fått en pike. Han spurte om ikke det var litt tidlig? Jeg sa: " Du vet, en forretningsmann får alltid litt i avslag,(jeg jobbet i Chicago Store på den tiden) så jeg fikk 90 dager avslag på vår lille pike". Han lo høyt og gikk for å hente en eske sigarer og sa det var det beste svaret han noen gang hadde hørt. Innen få uker fikk vi ham til å døpe den lille piken og Mrs. Gjertsen bar henne til dåpen. Hun fikk navnet Ida Josephine etter min far Isak og mor Joachima. På høsten leide vi noen rom på 14 aveny og 9 Street South. Jeg begynte å arbeide for Milwaukee jernbanen og gjorde det i 1 år og 6 måneder. Det var kaldt om vinteren, men jeg brydde meg ikke fordi vi ble vant med det. 15 oktober 1888 fikk vi en sønn. Vi kalte ham Oscar Merriam etter Osten og Marie Skaar eller etter kongen av Norge og Sverige og Minnesotas guvernør som het Merriam på den tiden. Våren 1889 tok Gertrud barna med seg og reiste hjem til gården hvor hun ble nesten ett år. Jeg reiste til Northwood den høsten fordi min tante var syk. Hun døde etter jul. Hun etterlot seg Sophie ( Mrs Fenney ) og Elisa ( Mrs. Appedah1 ) og Carolina og Hans, Martin og Clarence. I mars 1890 dro jeg til Skaars og tok med Gertrude og barna til Minneapolis. Jeg fikk jobb hos " Walter A. Wood Harvester works" så vi hadde det ganske godt i omtrent et år. Selskapet flyttet da til St. Paul så alle ansatte ble sagt opp. Det var vanskelig å få arbeid igjen, høsten - 91 og tidlig vinter -92.

5 Gertrud fikk en gutt til 12. februar. Våre forsyninger av både brensel og mat var så små, så en kveld satte jeg meg ned og ba oppriktig til Gud om at ikke kunne hjelpe oss fordi jeg ikke var i stand til å hjelpe meg selv. Anna Skaar bodde hos oss da. Jeg satte meg ved et orgel vi hadde i huset og begynte å spille en norsk hymne " Sørg o kjære Fader du. Jeg vil ikke Sørge." Det var så langt jeg var kommet da noen banket på døren. Det var professor Sven Oftedal og Mrs. Georg Sverdrup. Mrs Sverdrup gikk rett til kjøkkenet og kikket over alt. Oftedal ga meg 5 dollar. Dagen etter kom en hel last med matvarer, en stor haug kull og ett lass med ved. Den samme kvelden kom sjefen for smia ved Milwaukee jernbaneselskap og spurte om jeg kunne jobbe som hjelper i smia. Hva du enn gjør, kom ikke å fortell meg at Gud ikke svarer på bønner for det vet jeg at Han gjør. Når gutten ble døpt kalte vi ham George Howard etter Gertrude og Hans. Jeg jobbet ved jernbanen i nesten 2 år. Vi fikk en pike til den 15. desember 1890. Hun fikk navnet Marie Berthea, en veldig flott pike. Hun døde 22. desember 1911, bare 18 år gammel. Når Marie ble født fikk jeg 11 andeler i" Cooperative Sash and Door Factory". Jeg hadde et hus som tilhørte selskapet og hadde jobb som nattvakt og mekaniker i 6 år. Gjertsen, som på den tiden var medlem av skolestyret ga mannen som hadde jobben før meg en bedre stilling i skolen på betingelse av at han overførte sine andeler til meg. Det andre året dro mekanikeren til Sverige, så jeg ble valgt til å ta hans plass. Det gikk riktig bra. Etter 4 måneder kom han tilbake og jeg måtte gå nattvakter igjen. En ny gutt ble født 20 juli 1894. Han fikk navnet Clarence Edwin. En pike ble født 16. september 1897, hun fikk navnet Laura Mathilda. En ny pike kom 7 desember 1899. Hun fikk navnet Agnes Florence Margaret. Pearl Irene ble født 19 mars 1901 og døde fra oss 18 november 1905. Gladys Evelyn ble født 20 juni 1904. Walter Eugene ble født 4 april 1908. Dette ble mye barn, 10 stykker totalt. Det gjorde meg ganske opptatt, men jeg gjorde mitt beste for at de skulle ha det komfortabelt med mat og klær. Matprisene var ikke så ille den gang. Hadde du en dollar å handle for måtte det en hest til for å dra det hjem.

6 Sash and Door Company ble nedlagt, men jeg fikk jobb som assisterende vaktmester på en skole på 12 Ave North og Gerard kontaktet Grant School. Det var hardt arbeid, men jeg ble vant til det og det gikk bra. Lærerne var meget snille med meg. Det virket som om de likte meg bedre enn den andre. Jeg vet ikke egentlig, og jeg brydde meg ikke heller. Det eneste jeg tenkte på var den store familien og dens velferd. Etter 3 år ved skolen begynte jeg hos Consolidated Milling Co. og tok jobb der 18 oktober 1903. Jeg jobbet der til nyttår 1930. 27 år er lang tid å jobbe for et og samme selskap. Nå må jeg tilbake til Ida. Hun ble gift med Oliver Dahlgren. De bodde i Minneapolis i noen år og fikk 2 gutter mens de bodde der. Gjertsen døpte dem begge. Lyle og Earl var navnene. De flyttet senere til Alvarado, noen få mil fra Warren, Minnesota. Olivers bror, Frank Dahlgren, drev en bank der. Mens de bodde der kom det enda 2 barn, Evelyn og Stanley. Ida hadde dårlig helse og etter en stund reiste hun til sykehuset i Grand Forks. Hun hadde en lekkasje i hjertet. Endelig kom hun hjem til oss, men etter noen få dager måtte hun legges inn på Deaconess Hospital hvor hun døde, 5 mai 1918. Ida var en meget god sympatisk kvinne med solid religiøs overbevisning. Som pike var hun elev ved den norske skolen ved Trinity Church hver sommer. Pastor Gjertsen var leder ved skolen på den tiden. Sommerene -93 og 94 jobbet jeg for parkvesenet. Jeg var med på å plante trær og laget det første gjerdet rundt Lake Harriet. Høsten 1890 var jeg med på å ta opp folketellingen, eller " telle neser" som de kalte det. I 1896 gikk jeg inn i politikken. Jeg ble nominert som kandidat til lovforsamlingen av " democrats and people party". Jeg fikk 3000 og 26 stemmer av totalt 7000 avgitte. Jeg ble selvsagt ikke valgt, men det var en nyttig erfaring. Jeg ble personlig kjent med mange prominente menn som John Lind, Cedric M. Owens, Ignatius Dannely og mange andre. John Grottum hadde hatt min jobb som nattevakt mens jeg deltok i valget. Grottum var far til Bjarne Grottum, fylkesadvokaten i Jackson fylke Minnesota, og Ingrid og Mrs. Erik ettellerannet. ( Jeg husker ikke etternavnet.) Tror det var Anderson I 1900 flyttet vi til nr 2530 på 25 Ave. Til en fire roms familieleilighet. Jeg jobbet for Scwins den første sommeren vi var der. 19 mars 1901 ble Pearl født. Ett år etter begynte jeg ved mølla. Gladys kom til verden 20. juni 1904. I 1905 flyttet vi til nr 2022-25 Ave. South. Mens vi bodde der døde Pearl den 18. november 1905. Walter ble født samme sted 4 apri11908. På den tiden gikk Ida, Oscar og George på South High School mens de pakket mel på fabrikken, sydde sekker fra 5 til 11 om kvelden, og gikk på skolen om formiddagen. Begge guttene var kjekke og smarte. Etter å ha arbeidet og gått på skole i 3 år startet Oscar som handelsmann (stock salesman ) George reiste til Skaars og ble hans clem til han giftet seg med Clara Olstad og begynte som selvstendig bonde.

7 Oscar dro østover til Buffalo, N. Y. Og derfra til Toronto, Canada, hvor han startet for seg selv. Han satte opp mausoleum på gravplasser. Han bygget et i Toronto, et i Hamilton (en by ca 5 mil Sør for Toronto) og et i Winnipeg. Alle disse ble satt opp i italiensk marmor. Clarence begynte også ved mølla da han ble gammel nok. Han jobbet mange gode år der før han begynte som bartender i en saloon. Noe som ikke akkurat hadde en positiv virkning for hans del. Han giftet seg med Violet Peterson som var en framifrå jente og en meget god piano spiller. En stund senere måtte han slutte på grunn av reumatisme, og han kunne ikke arbeide på 4 år. Hans kone gjorde alt hun kunne for at han skulle ha det godt. Han ble etter hvert noe bedre og han og Walter reiste til California i håp om at klimaet skulle ha en positiv effekt. Laura jobbet i 6 eller 7 år for Cream of Wheat CO." Hun ble gift med Conrad Ellingson fra Henning, Minnesota. De hadde et fint bryllup i Bethany Lutheran Church 24 november 1920. Ellingson kom tilbake fra tjeneste i hæren og hadde problemer med hendene. De var så fø1elsesløse at han ikke kunne arbeide i kaldt vær fordi han da mistet all følelse i dem. Han trodde det varme klimaet i California ville hjelpe og kom til California den 14 januar 1921. Agnes studerte ved South High School hvor hun tok eksamen og begynte senere som bibliotekar på det offentlige biblioteket i Seward. 25 mars 1925 ble hun gift med Martin Lokken fra Windom, Minnesota. Bryllupet ble holdt i Bethany Lutheran Church, med biskop G. H. Stub som forretter. I april 1925 dro Martin til California, og i september fulgte Agnes og Violet etter dit. Clarence og Violet hadde da en liten clatter med navn Pearl Marie. Hun ble også med sin mor. Alene i Minneapolis Jeg var alene tilbake i Minneapolis og leide et rom av en eldre mann som het Rasmus Hesby og hans clatter Elisabeth Rosaaen. Jeg ble hos dem i nesten 10 fu. Elisa, som vi kalte henne, var for det meste en god kvinne, men det hendte imellom at hennes mentale klokke hoppet over noen hjul og i slike perioder brukte jeg ikke å si noe, så vi kom ganske godt overens. Hennes far døde i en alder av 92 1/2 år, den 22. oktober 1927. Han var født 5 juli i Stavanger, Norge. Han kom til Amerika i 1855 etter 3 måneder på havet ombord på en seilskute som kom til Fox River Settlement, Illinois. Sin første valgstemme ved brukte han da han stemte på Abraham Lincoln som president. Han kom til Fillimore County Minnesota, i 1859, og begynte da som bonde med egen gård. Om jeg hadde vært hans sønn kunne han ikke behandlet meg bedre.

8 En tidlig norsk erindring. En ting jeg har glemt å fortelle om er en episode da jeg var 10 år og pleide å gjete buskapen. Vi hadde bjørner i nærheten av stedet vi levde og den hendte at bamsen kom å forsynte seg av saueflokken. Min mor hadde lært meg at hvis bjørnen skulle dukke opp skulle jeg rope og huie det styggeste jeg kunne for da ville bjørnen snu og løpe sin vei. En dag etter nons-mat så jeg at sauene samlet seg og at det var noe som kom imot dem. Først trodde jeg det var en stor gris vi hadde løpende løs, men jeg så snart at det var en bjørn. Kuene, sauene og geiten kom nærmere meg for beskyttelse. Med hjertet i halsen ropte jeg alt jeg kunne for å skremme bjørnen. Det hadde ikke vært mulig for meg å skrike verre om jeg så hadde fått betalt for det. Jeg hadde en liten hund. Den var dum nok til å løpe mot bjørnen for å bite ham. Bjørnen satte seg rett ned på enden og ventet på hunden. Da den var nær nok slo bjørnen til med en forlabb slik at hunden for mange meter gjennom luften, tilbake til meg. Hunden kom da og stakk hodet mellom bena mine. Han var så redd at han ikke engang kunne bjeffe, det eneste som kom fra ham var hvining og piping. Til slutt tok bjørnen en sau og forsvant. Noen naboer dukket opp i en båt og reddet meg og samlet dyrene sa jeg kunne fa dem med hjem. En annen gang, på en søndag, tok far med meg og kuene oppover langs elven. På et sted ble hunden meget urolig og bjeffet høyt. Far ba meg da om å samle flokken. Jeg dro av gårde og fant et sted hvor jorden var rotet kraftig opp nesten som om den skulle være pløyd og jeg kunne se bakenden på en bjørn som stakk opp av bakken. Jeg løp tilbake til far og fortalt at jeg hadde funnet en bjørn som lå å sov. Da han ble med tilbake fant han ut at det var 2 bjørner som hadde sloss, og den ene hadde drept den andre. Han forsatte å grave ned bjørnen, men bare så grunt at bakenden på den fortsatt stakk opp. Vi fikk 20 kroner i "skudd"- premie og 20 kr for å ha gravd den ned. Totalt nesten 12 dollar. Tapet av Gertrude. Mor Gertrude var en god hustru, ærlig og trofast på alle måter. Hun gjorde alt hun kunne for at barna skulle ha det godt. Jeg ble mange ganger minnet på kvinnen som sa " rett er rett og feil er også rett". Jeg hadde ikke alltid rett når det ble spørsmål om hva som var best for barneoppdragelsen. Mange ganger var det hun som hadde rett og jeg som tok feil. Hun hatet sutring og blandet seg aldri med naboer. Hun hadde nok med sine egne saker, enkelte ganger nesten for mye. Hun var en hardt arbeidende kvinne med mange barn å ta vare på. Etter at Ida døde begynte helsen hennes å svikte. Gjennom perioder i livet var hun meget syk. Til slutt fikk hun en hjerneblødning. Hver gang blodtrykket gikk litt opp mistet hun bevisstheten, noen ganger for 2 eller 3 dager. Nyrene hennes var også dårlige, og hun måtte holde sengen. Etter 3 uker sovnet hun inn 25 september 1919. Det var et stort tap å miste henne, men Gud bestemmer skjebnen og han styrer rett. Velsignet være hennes minne. Jeg vil snart skrive litt om hennes foreldre og andre slektninger i Goodhue County, men har ikke all informasjon enda. Jeg regner med å få det i løpet av kort tid.

9 Tilbake til Norge. Det var hardt å være alene. Alle barna hadde flyttet fra Minneapolis. Jeg arbeidet fremdeles ved mølla og klarte å spare litt penger. Jeg skrev til min søster i Norge at jeg ville prøve å få fri slik at jeg kunne ta en tur til hjem til Norge og treffe igjen min mor som jeg ikke hadde sett på 44 år. Så den 29. mai 1929 startet min reise tilbake til Norge. Vi forlot Minneapolis lørdag k16 aften med Soo-Line og kom til Toronto, Canada, mandag morgen kl 8. Oscar ventet meg ikke dit, men en dame i informasjonen ringte ham for meg, så han kom med bilen og kjørte meg til et meget godt hotell. Siden jeg hadde reist langt gikk jeg rett til sengs og sov til kl 2 ettermiddag. Oscar kom og jeg barberte meg og tok på min beste dress. Vi dro hjem til Oscar og jeg møtte hans kone og datter. Min overraskelse var stor da jeg traff Mrs. Trano. Hun kalte meg far og kysset meg rett på munnen. Hun hadde en ypperlig middag klar og vi hadde en kjempefin tid sammen. Dagen etter hentet Mona sin søster og sin far. Etter middag kjørte vi en tur med Oscars store bil langs Lake Ontario. Jeg satt mellom Mrs. Trano og hennes søster og klarte å holde dem leende og blide hele tiden. så om kvelden sa Oscar: " Jeg er stolt av deg, far ". Jeg ble hos dem fra 1 til 3. juni. Han spurte om hvordan jeg hadde med penger. Jeg sa jeg hadde så jeg klarte meg, men han ga meg allikevel 60 dollar i lommepenger og en god genser. Han tok min billett og ordnet med sovevogn til Montreal hvor jeg skulle gå om bord i skipet. Turen over havet. Vi kom til Montreal kl 7 morgen og en buss tok oss fra jernbanestasjonen til havna hvor skipet ventet på oss. Navnet var Aurania og den tilhørte Cunard-linjen. Etter at pass og papirer var kontrollert kunne vi gå om bord og finne våre lugarer. Jeg hadde ingen koffert. Bare 2 reisevesker som jeg tok med ned til mitt rom. Hvert rom hadde nummer på døren så jeg ville huske nummeret og gikk opp på dekk for å se på det som foregikk. Taubåter dro det store skipet ut fra kaikanten og jeg var enda en gang på tur over havet. Etter 44 år fikk jeg en lengsel i meg. Å forlate Amerika hvor jeg både hadde opplevd lykke og sorg og tilbrakt de beste årene av mitt liv. Jeg kunne ikke annet enn å takke den gode Gud for hans godhet og nåde i alle disse årene med hardt arbeid, kamp for livet og bekymringer. Jeg er takksom for at jeg har all grunn til å tro at barna tenker på sin gam1e far med kjærlighet og takknem1ighet. Mine håp og bønner til den Himmelske Far er at Han vi1 ta like godt vare på dem i fremtiden som i fortiden. Da denne stund med meditasjon var over skulle jeg gå til min lugar, men kunne ikke finne den. Jeg fant en av skipets pleiere og fortalt at jeg ikke kunne finne frem. Hun spurte etter nummeret, og fulgte meg ned til riktig sted. Til middagstid skulle vi ha vårt første måltid om bord. Det besto av bønnesuppe, ristet lam, sagopudding, iskrem og kaffe. Været var godt nedover St. Lawrence - elven. Fine gårder og vakker natur rundt det hele.

10 Kl. 4 var det " te-tid ".Engelskmenn vet hvordan de skal lage te, sort indisk, ikke kokt, men dampet. O Boy!! Det var godt sammen med smørbrød og kaker. Til kvelds fikk vi stekt hvit - fisk, poteter og en slags pudding som jeg ikke husker navnet på, men som var meget deilig. Lugarene var rene og komfortable. Jeg delte lugar med en " Bloody Blooming Englishman" som fikk overkøya. Vi kom godt overens. Lugaren ble rengjort og sengene redd opp daglig. Lørdag, k16 aften, fikk vi 15 minutter i Quebec, alle brev ble tatt i land og sendt tilbake til U. S. A. Vi gikk til sengs, om morgenen når vi sto opp danset skipet " charleston" på Atlanteren. Det var virkelig dårlig vær, men stormen var bak oss så vi hadde god fart på skipet. På søndag var det gudstjeneste holdt av skipets kaptein. På ettermiddagen tok jeg frem min Landstads Salmebok og testamentet og hold et lite møte for meg selv. Tirsdag var vi klar av bankene på New Found-land. Det var ganske kaldt, så genseren jeg fikk av Oscar var god å ha. Fordi det var store mengder isfjell og tåke kunne vi ikke ga for mer enn halv fart. Sjøen var rolig, så det gjorde ikke så mye. Onsdag var det mye vind, men jeg følte meg fin. Maten smakte godt, tomatsuppe og kalvesteik, brødpudding og kaffe. Mannskapet gjorde alt de kunne for oss. Det var l lege, 5 sykepleiere, 1 tannlege og en frisør. Pleierne så etter de passasjerene som var sjøsyke. Til frokost hadde vi alltid bacon, egg og havre. På lørdag morgen så vi Irland hvor den ville irske rose gror. Den kvelden, k19, kom vi til Liverpool, men det var så sent at vi ikke kunne gå i land før søndag morgen. Agenten møtte oss på skipet og kjørte oss til et fint hotell. Jeg var den eneste som skulle bli boende der, fordi jeg ikke skulle ha toget før kl 11 mandag morgen. Det var en stor park utenfor hotellet, hvor mange mennesker satt på søndagen. Veldig mange piker hadde oppsatt hår. De aller fleste lot det henge ned over ryggen. Mandag morgen regnet det. Nesten alle pikene hadde lange gummistøvler og regnfrakker. Kl 10 morgen kom agenten og hentet meg i en drosje og kjørte meg til jernbanestasjonen og ga meg billett til Newcastle. En fin tur gjennom England og mye pent å se. Agenten i Newcastle møtte meg på toget og tok meg med ti1 et hotell. Besøk i gamlelandet. Jeg kunne ikke få båtplass til Bergen før tirsdag kl 5 ettermiddag. Siden det var en norsk båt snakket alle norsk, så jeg bestemte meg for å legge igjen engelsken i England og bruke norsk fra nå av. Etter 27 timer ankom vi Bergen onsdag kl 8 kveld. Det var lyst hele natten i juni. på kvelden telegraferte jeg min søster på Tranoy før jeg gikk til sengs. Hotellet het "Misjonshotellet", et veldig fint hotell. Det var ikke mulig å få båtplass før torsdag kl 5 ettermiddag. Skipet het " Vesteraalen". Jeg ble ombord til vi kom til Harstad. Agenten hadde kjøpt en billett på annen klasse til turen dit. Når vi kom på utsiden av Stat var det åpent hav. Vi fikk en forferdelig storm, noen ganger dukket skipet helt ned i sjøen, mens andre ganger var vi helt opp på bølgetoppene. Jeg ble ganske syk og spiste ikke hele dagen, men når vi kom på innsiden igjen var det en fin tur langs fjordene. Vi ankom Trondheim lørdag kl 7 morgen. Skipet skulle ligge der i 6 timer, så vi fikk tid til å se oss litt rundt og spise middag før vi igjen måtte ga om bord. Jeg telefonerte til agenten for Cunard-linjen, Mr. Tolkim, for å arrangere returen til Amerika. Vi forlot Trondheim kl 12 middag. Turen ut Trondheimsfjorden var vakker, med f1ott syn på begge sider. Vi ankom Harstad mandag k12 ettermiddag.

11 Jeg tok mine saker til et lite dampskip som het " Dysø" og satte dem på lugaren på første klasse. Kapteinen kom bort til meg og spurte om ikke jeg var Hans Isaksen fra Amerika. Vi håndhilste og han fortalte at han var mitt søskenbarn, Fredrik Svendsen Gjøvik. Jeg husket ham som en gutt på 8 år da jeg reiste fra gamlelandet første gang. Etter det gikk jeg opp i byen for å få meg noe å spise. Når jeg kom tilbake traff jeg en mann som også spurte om jeg var Hans Isaksen fra Amerika. Jeg hørte at det var noe feil med mannens uttale. Når han fortalte hvem han var ble jeg overrasket. Det var nemlig min døve bror Konrad. Han var i Harstad for å delta på en gudstjeneste for døve og skulle reise med det samme skipet tilbake. Vi fikk en fin tid sammen. Kapteinen insisterte på at vi skulle spise med ham i hans lugar og vi hadde en meget fin tid. Jeg ankom Tranoy på tirsdag. Min bror Fredrik og mr. Hansen, min søsters ektemann var kommet for å møte meg. Når vi kom hjem til Gammelseter var det store f1agget heist til topps i en stor flaggstang og de møtte meg alle sammen, også min mor som var 83 kom for å ønske velkommen. Jeg kan ikke beskrive følelsen jeg hadde da jeg igjen traff min mor etter så mange år borte. Mor og min søster gråt av glede, ja faktisk gråt vi alle sammen. Også mine brødre Konrad og Fredrik. At de feiret min hjemkomst er å si det mildt. Jeg kom hjem 22. juni, 24 var min fødselsdag. De invitert både presten, alle hans ansatte og klokkeren og hadde middag med presten, hans hustru og to døtre. Så startet vi på den siste reisen hjem, og ankom Tranoy omtrent kl 6 ettermiddag. Alle motorbåtene brukte parafin som drivstoff. Etter å ha hvert hos min mor, søster og brødre i 6 uker gjorde jeg forberedelser for hjemreisen til USA. Presten navn var J.C.Severtsen. Han ville gjerne vite mer om hvordan den lutherske kirke arbeidet i Amerika. Jeg ga ham en beskrivelse av Bethany Lutheran Church i Minneapolis. Da han hadde lest den sa han: " meget bra ". Ja, sa jeg, den norske lutherske kirke i Amerika har hittil unngått splittelse mellom de liberale og de konservative. Vi tror på den korsfestede og gjenoppståtte Frelser og tror folk her i Norge, som bygger sitt håp på en død jøde, er så toskete at de ikke skulle få gå 1øse". Min søster fortalte meg at pastor Severtsen ikke trodde på "den rene ideen om Kristus". Han var sønn av Joseph og kunne ikke stå opp fra de døde, men viste sin ånd etter døden, noe som er felles ( " unitarian") tro. så jeg syntes at hvis skoen passer kan du ha den på. Han sa ikke et ord, men ble rød i ansiktet. Han sa til klokkeren at "den amerikaneren vet mer enn både du og jeg." Jeg fikk beskjed fra Mr. Solheim, agenten i Trondheim, at skipet gikk fra Southampton, England den 10. august og fra Bergen den 6. så jeg startet fra Tranoy den 28 juli.

12 Retur til USA. Jeg vet ikke om noe i hele mitt liv som har smertet meg så mye som da jeg måtte si farvel til min mor, søster og brødre så vel som resten av familien. Jeg hadde bare 3 måneder permisjon fra arbeidet ved mølla, og jeg ville gjerne besøke noen flere steder før jeg dro tilbake. Etter at dampbåten jeg tok fra Tranoy, når jeg visste at jeg så min mor for siste gang, var mitt hjerte så tungt at jeg gikk ned til oppholdsrommet. Jeg sovnet straks, selv om kl bare var 2 ettermiddag. Jeg ble vekket av en kvinnelig ansatt og ble vist til lugaren. Jeg sov til kl 5, når jeg fikk en liten flaske "bokkø1" og noe å spise, noe som gjorde meg veldig godt. Når vi ankom Harstad ble jeg møtt av familien, som inviterte meg til en kopp kaffe og en hyggestund i sitt hjem. Jeg tok en dampbåt fra Harstad til et sted som heter Lødingen hvor jeg hadde den store fornøyelse å møte fru Holmboe, pastor Holmboes var jo den som konfirmerte meg. Hun var meget glad for å se meg og sa at jeg var den mest velkomne til et besøk på lange tider. Hennes sønn var prest i Lødingen. Jeg husket ham som en gutt som ikke var stor nok til å spa opp poteter, men jeg spadde og han plukket dem opp. Han var omtrent 8 år på den tiden. Han var nå prost i den norske stats kirke og jeg hadde et hyggelig besøk hos ham. Ved frokosten morgenen etter fortalte gamle fru Holmboe om tiden jeg hadde vært hos dem før konfirmasjonen. Pastor Holmboe hadde sendt meg og 3 andre gutter for å hente jordmoren. Det var tvers over fjorden, en avstand på omtrent 2 mil. Pastoren ga oss hver en kvart flaske ø1 så vi skulle ro lettere. Vi dro omtrent kl 10 om kvelden. Solen skinte og det var fint vær. Omtrent halvveis ville vi finne ut hvordan ø1et smakte. Vi hadde hørt om det, men aldri smakt noe i våre liv. Først syntes vi ikke det var noe godt, men jo mer vi drakk jo bedre ble det., så vi sluttet ikke før flaskene var tomme. Vi glemte både prestefrue, jordmor og alt annet og sovnet Vi våknet kl 8 om morgenen. Tidevannet hadde tatt oss med utover, langt ut av kurs. Kl 1030 formiddag kom vi til Tranoy med jordmoren. Pastoren lurte på hvorfor vi hadde brukt så lang tid. Vi fortalte at vi hadde smakt på ø1et og at vi sovnet. Pastoren snudde seg vekk og lo sa han ristet. Han ga oss en krone hver hvis vi lovet å ikke fortelle noen om at han hadde gitt oss ø1. Gamle fru Holmboe fortalte dette ved frokostbordet og alle lo sa vi ristet. Etter en hyggelig tid hos Holmboes i Lødingen tok jeg dampskipet til Trondheim hvor jeg ble en dag for å arrangere hjemreisen og kjøpe togbillett til Oslo. Jeg hadde litt tid til overs etterpå, så jeg besøkte Nidarosdomen og skrev inn mitt navn i gjesteboken som besøkende fra Minneapolis, Minnesota. Det var den vakreste kirken jeg noen gang hadde sett; med sine hvite marmorsøyler var ikke bare vakre, men også imponerende. Kl 5 ettermiddag startet toget fra Trondheim. Det var mye å se over Dovre-fjell og ned gjennom den vakre Gudbrandsdalen. Mange fine gårder med hvitmalte bygninger. Vi stoppet på Eidsvoll i omtrent 20 minutter. Her kikket vi på den historiske bygningen hvor Norges Grunnlov ble undertegnet den 17 mai 1814, etter å ha bli styrt av Danmark i 500 år. Vi ankom Oslo kl 7 morgen.

13 Oslo er en kosmopolitisk by. Jeg fant en restaurant og kjøpte frokost så fort jeg kom av toget. Kl 11 tok jeg toget videre til (LORUM???) ( kan være Sørum) omtrent 80 km øst for Oslo hvor jeg traff 5 søskenbarn jeg ikke hadde møtt på 44 år. De var alle glad for å se meg og underholdt meg kongelig. En var en rik kjøpmann, en en popu1ær klesforhandler, en var bonde med omtrent 200 mål, 20 melkekyr, 5 hester og mye moderne utstyr. Han hadde også en Mc Cormick selvbinder og annet amerikansk utstyr. Etter 2 dagers besøk dro jeg tilbake til Oslo og tok toget til Bergen. Først opp gjennom Hallingdalen hvor vi så kirkene på Ål og Gol. Flott utsikt. Senere opp over de snødekkede fjellene til nesten 4000 meter over havet før det gikk nedover til Voss og Bergen. Det var 70 tunneler på denne strekningen. Noen av dem så lange at det tok 20 minutter å kjøre igjennom. En mann tok meg med til Misjonshotellet hvor jeg skulle overnatte mens jeg var i Bergen. Det var bare søndag kl 11 formiddag. Det var en stor kirke like i nærheten og jeg gikk dit. Presten hadde akkurat gått opp på prekestolen. Orgelet og musikken var meget fin, men seremonien var meget tam. Enhver "unitarian" kunne holdt prekenen. Jeg gikk tilbake til hotellet og spiste middag. Alle hotellutgifter var inkludert i min billett, både i Norge og i England. Billetten kostet meg 242 dollar fra Minneapolis til Trondheim og retur til Minneapolis. Jeg måtte vente til tirsdag for en båtplass til England, så jeg måtte bli i Bergen til tirsdag kl 3 ettermiddag. Mandag ruslet jeg en tur i byen. Det var mange visergutter som gikk på gaten med ovnsrørshatter og stylter. De brukte hele fortauet så vi måtte ut i rennesteinen for å passere dem. Jeg stoppet en og spurte om alle hadde så dårlige føtter at de måtte bruke stylter?? Han spurte om jeg var en Torsk fra Amerika. Nei, svarte jeg. en torsk er noe vi får til Amerika fra Bergen og vi lager lutefisk av den. Han skiftet mellom alle farger i ansiktet og gikk sin vei. Tirsdag gikk vi om bord i skipet til Newcastle. Det var meget dårlig vær og Nordsjøen hadde store bølger. Jeg følte meg ikke særlig vel, fordi jeg hadde min soveplass helt bak i skipet. Vi ankom Newcastle neste ettermiddag. Dagen etter startet reisen til London hvor vi var i to dager. Jeg så Westminister Abbey, House of Parliament og museet hvor jeg måtte ha brukt 5 måneder hvis jeg ville sett alt som var utstilt. Vi tok toget torsdag 14 august kl 830 morgen, til Southampton hvor Askania, søsterskipet til Aurania fra Cunard-linjen lå. Vi kom ombord kl 11 morgen. Kl 3 startet turen over kanalen til Frankrike hvor vi tok om bord nye 300 passasjerer. Etter å ha forlatt Frankrike for å krysse Atlanteren fikk vi kraftig storm. En av offiserene sa det ville være storm i 2 dager, fordi det ble kalt for Djevelens hull". Jeg sa da til ham at hvis du kan komme i fra Djevelen på bare to dager har du gjort en og jobb". Men han holdt følge med oss. Vi hadde dårlig vær helt til vi kom ganske nær Labrador-kysten. Været ble da bedre og vi så 50 isfjell, noen av dem over 90 fot høye med bare en tredjedel over vannflaten. De så ut som norske kirker i solskinnet. Når vi kom igjennom stredet mellom Newfoundland og Labrador fikk vi fint vær hele veien opp St. Lawrence-elva til Quebec hvor vi stoppet for noen timer. Samme kveld fortsatte vi oppover elven til Montreal. Jeg telegraferte min Sønn i Toronto straks vi kom til Montreal. Etter 8 timers kjøring kom jeg til Toronto. Oscar møtte meg og tok meg med hjem hvor hans hustru hadde en flott middag klar til oss. Etter en hyggelig dags visitt tok jeg toget til Minneapolis, med sovevogn hele veien. Jeg takket Gud for hans beskyttelse på den lange reisen og det var meget godt å komme hjem igjen.

14 Gertruds familiebakgrunn. Skaar Familie Jeg har fått en del informasjon vedrørende min hustrus foreldre i Goodhue County. Gertrudes far Osten Andresen Skaar ble født II november 1823 i Lordal i Indre Sogn, Norge. Sognefjorden er en lang arm av Nordsjøen som går igjennom dette landskapet. Den ytre delen av fjorden kalles "Ytre Sogn" mens den innerste delen er " Indre Sogn". Det er også en markert forskjell på dialektene mellom de to delene av Sogn. Pastor O.P. Vangsness var fra Vik, Ytre Sogn, Ludvig Brandanger og Matias Myre i Minneapolis er fra Evensvik i den andre delen av fjorden. Osten Skaar kom til Amerika i året 1854, 31 år gammel. Han kom til sin bror Ivar Skaar som bodde i Stoughton, Wisconsin. Han flyttet til Wanamingo og tok bosted i 1856. Han bygget et flott lite hus på stedet før han giftet seg med Marie Barsness. Hun ble født 10 august 1840, et sted i Luster, Indre Sogn. Hun emigrerte til Amerika i 1855 og kom til sin onkel Ole Anfinsen i Chicago, som litt senere flyttet til Wanamingo. Marie Barsness kom sammen med dem. Osten og Marie giftet seg 28 november 1859. Mr. Skaar var stille av natur, en ærlig kristen, snill og hjelpsom mot naboer og en snill mann med sine ansatte. Han arbeidet gården frem til et mønsterbruk, sannsynligvis den beste i countyet. Han var meget snill mot oss. Jeg kan ikke få sagt hvor god han var med barna når de tilbrakte nesten hver skoleferie hos dem. Som jeg nå ser tilbake, er jeg sikker på at jeg uttrykte min takknemlighet fra alle mine barna og også for meg selv da jeg holdt minneord om ham. Han reiste til sitt himmelske hjem 8 oktober 1898. Bestemor Skaar var en meget god og snill kvinne, kristen hvis noen noen gang har vært det. Hun etterlevde sin mann med 15 år. Mine barn, så vel som hennes egne var glad for å ha henne blant oss så lenge hun levde. Hun sovnet inn 21 april1913. Hun hadde 3 brødre, A.J.Barsness som bodde like vest for Skaar og Hans Barsness som var smed og reiste til Alberta, Canada og bosatte seg. Han døde samme år som bestemor Skaar, 1913. Hun hadde også en bror i Chicago, Anfinn Barsness, som senere endret navn til Alfred Johnson. Han døde lenge før bestemor, men jeg vet ikke hvilket år. Osten Skaar hadde 3 brødre Johannes Skaar, far til Mrs. A.J. Barsnes som nå trolig er den siste gjenlevende av de gamle settlerne i det ( vincinity?) En elskelig gammel kvinne, hun var tvillingsøster med Mrs. Joranger som døde for ganske mange år siden. Gertrudes søster, Martha, har vært som en mor for oss. En god kokke og husholder. Jeg vil aldri glemme hennes godhet for meg, uansett når jeg kom dit på besøk. Hun pleide bestandig å gå ned i kjelleren for å hente en boks med kylling. Hun kjente meg som en bok, og visste at jeg var "gal" etter kyl1ing. Tro meg når jeg sier det smakte godt. Jeg kan aldri glemme hennes snillhet og hvordan hun behandlet meg og barna. Mitt ønske og bønn er at hennes livsaften vil bli fylt med solskinn. Må Gud gi henne god helse og lykke for resten av hennes liv.

15 En annen søster, Anna, bodde hos oss i mange år i Minneapolis. Hun var meget snill, god mot oss alle og full av kjærlighet. Hun ble gift med Anton Hofstad, en bror av Ole Hofstad i Minneapolis, og flyttet til Kettle Falls, Washington, hvor hun bodde i mange år. Anton døde i 28 e1ler 29. Hun flyttet da tilbake til Minneapolis og begynte som husholderske for en familie i St.Paul. Må Gud velsigne henne og behage henne i hennes store tap og sorg. Det er med kjærlighet vi alle husker henne og det hun gjorde for oss a1le. Søster Christina var bare 10 eller 12 år da vår himmelske Far hentet henne til seg. En elskelig liten / pike den korte tiden hun fikk lov til å være hos oss. Søster Bertha Susanna er babyen i familien, sist, men ikke minst. Det er ingen hemmelighet at vi alle elsker Bertha. Hun har alltid vært en venn for alle mine piker, mer enn tante. Hun deltok på Oak Grove Seminaret i Fargo, North Dakota og fikk god utdannelse og utvikling innen begge sine store interesser, økonomi og musikk. Noen piker som har vært på college mener de er bedre enn andre. Deres hoder gror unormalt, men Bertha beholdt hodet på rette plass. Hun er alltid den samme, elskverdige person hun har vært bestandig. Takk til henne for all godhet hun hadde med oss. Broren John, en god gutt. Han flyttet til Spokane, Washington og ble gift så jeg vet ikke mer om ham, men tror han har gjort det godt her i livet. Bror Andrew har alltid vært en hardt arbeidende mann. Snill og hjelpsom i sin omgang med alle. Alltid klar til å gjøre en god gjerning hvis han kunne. Derfor hadde vi alle stor sympati med ham da han brakk benet for en tid siden. Må Gud gi ham god helse, lykke og hell den tid han har igjen her i livet. Bror Nels Olaus har all sin tid vært en fin gutt. Jeg husker da han begynte på skolen i murhuset med John Begum som lærer. GerHan gjorde store fremskritt på skolen og han var også elev på seminaret i Augsburg i Minneapolis. Hvor lenge vet jeg ikke. Han har alltid vært snill mot oss. Han tok en tur til California, for å besøke nevøer og nieser. Jeg er sikker på at de gjorde alt de kunne for at han skulle få et fint opphold der. Jeg vil uttrykke min hjertelige sympati med ham som nå har fått øyne som begynner å svikte. Jeg håper inderlig det vil hjelpe ham å få briller. Jeg er takknemlig for all den godhet han har vist meg og min familie. Det har alltid vært en fornøyelse å møte familien Skaar. Takk til dem alle.

16 Osten Skaar hadde også en bror med navn Ole Skaar. Han var far til pastor E.O.Skaar og hadde også to døtre, Gertrude og Petra. Gertrude døde for en stund siden, mens Petra er gift og bor i Fargo, North Dakota det siste jeg hørte. En annen bror, Ivar Skaar, bodde i Stoughton, Wisconsin. Hvis jeg husker rett var han gift 2 ganger. Henry Joranger og John Joranger giftet seg med hver sin av døtrene til Ivar Skaar etter 2 ekteskap. Bade John og Henry flyttet til Stoughton, hvor de fremdeles lever. Anders Joranger bor litt øst for det gamle Joranger-stedet. Han giftet seg med en Trygstad- pike. Kaja og Eddy bor sammen med Johanna som giftet seg med Mr. Bostads sønn og bor omtrent 5 km sørvest for Dale Church. Når du kommer til dem, Kaja og Johanna Joranger, er det bestandig litt vanskelig å komme til orde fordi de insisterer på å snakke hele tiden. Jeg vil nå forlate venner og slektninger i Goodhue County og si litt om meg selv og min slekt.

17 Hans'familie bakgrunn. Min fars familie. Min far Isak Hansen ble født 14 mai 1842. Han var politimester i Lofoten, på et sted som het Kabelvåg, i fiskesesongen fra15 januar til 14. april og ble betalt av myndighetene. Han hadde denne stillingen i 42 år til han gikk av med pensjon. Han døde 7 oktober 1920. Min bestefar, Hans Larson og hustru Else Marie døde med en ukes mellomrom i tyfus omtrent 65 år gamle. Deres barn var som fø1ger: Mikal, som døde som liten gutt, Ole som emigrerte til Amerika i 1870, var bymarshal i Spring Valley, Minnesota, i 30 år, Isak og Christian som fremdeles levde da jeg var i Norge. Han var skomaker. Døtre var som fø1ger: Marit, ( Mrs. Eriksen) døde i Aneta, Nelson County, North Dakota, Hanna, ( Mrs. Erik Syverson ) Northwood, Iowa. Hun døde 14 januar 1913 og etterlot følgende barn: Sophie ( Mrs. Fanny) Eliisa ( Mrs. Opedahl ) Caroline, ( Mrs. Lukeson ) Hans ( bonde i Enderline, North Dakota ) Martin Clarence, begge de siste er bønder i Northwood, Iowa Min fars søster Marit ( mrs. Eriksen ), Aneta, North Dakota hadde 2 Sønner og 1 datter: Johan Hans Emma (Mrs. Olsen ) Hans og Emma lever fremdeles i Hloetn(?), North Dakota. Emma s sønn Frank Olsen er ( County Commisioner ) i Nelson County, North Dakota. Anna ( Mrs. Iverson ) har 2 Sønner i Amerika. Ingvard Mikal og Bertram så vidt jeg vet er de alle bønder. Johanna vet jeg ikke noe om Mrs. Iversons datter Christina ( Mrs. Olsen) besøkte jeg da jeg var hjemme i Norge. Hennes ektemann var leder for Tranoy Sparebank Banken er 40 år gammel. Min bror Fredrik var en av lederen i banken.

18 Min mors familie: Joakime Jørgensdatter ble født 4 juli 1843 og døde 6 oktober 1928. Hun hadde 9 barn. Hans født 24 juni 1863 Fredrik født 8 mars 1865 ( han pleide å reise til Spitsbergen som kaptein og los ) Inbertina født 7 september 1868, ble gift, men døde i 1902. Hun etterlot seg 2 barn: Valda og Ingvald. Jeg møtte Valda, en vakker pike, men Ingvald var i militæret, så ham traff jeg ikke-. Albert døde som spedbarn Konrad født 9 februar 1870 var normal til han fylte 7 år. Han fikk da skarlagensfeber og mistet hørselen totalt. Han ble sendt på døveskole i Trondheim og ble konfirmert i katedralen der. Han lærte også skomakeryrket. Edward født 14 januar 1873 var bonde i Mckenzie County i North Dakota i 10 år. Han dro tilbake til Norge og giftet seg med en enke med voksen datter. Hun døde et år senere i barselseng. Da giftet han seg med datteren. Senere fikk han influensa og døde. Bernhard født 19 februar 1875 var lam fra livet og kunne ikke gå. Han rullet ned elvebredden og druknet. Amalie Johanna født 20 januar 1880 var gift med dampingeniør Hans Hansen. Han var maskinist på hvalfangstskuter i Søramerikanske farvann i mange år og tjente gode penger. Det siste jeg hørte om ham var at han var i Brooklyn, New York, men verken jeg eller andre har hørt fra ham på mer enn 10 år.

19 Min mors far. Hennes far, Jørgen Jørgensen, ble født i 1793 og døde i 1885. Hans hustru ble født i 1805. Hennes navn var Adrianna Gregusdatter døde i 1873. Deres forfedre kom fra Trondheim. Deres barn var: Jon Jacob Johan Rasmus Engel Marie Asuovidia Else Marie Severine Joacima og Leonora Min mor Joakima og Severine var de eneste som levde da jeg var hjemme.

20 Flytting til California Mine døtre Laura og Agnes ønsket at jeg skulle komme til California for å bo hos dem. Jeg likte ikke ideen først, men de var så utholdende at jeg tilslutt bestemte meg for å reise. Jeg gikk til sjefen min på mølla og fortalte at jeg måtte slutte for å flyttet til California. Han sa " du har vært en så god og effektiv arbeider at når du enn bestemmer deg for å komme tilbake så står det enjobb her til deg." Jeg takket ham hjertelig. Den 30 januar 1930 forlot jeg Minneapolis, hvor jeg hadde lagt ned det beste av mitt liv gjennom 45 år. Jeg ser nå i takknemlighet til var Himmelske Far, for hans nåde gjennom alt, både gleder, sorger, arbeid og fest. I 1905 mistet jeg en fin liten pike, Pearl Irene, 5 år gammel. I 1911 mistet jeg Marie, 18 år gammel, den 22 januar, en meget vakker pike, pen som et bilde. En ny sorg traff meg da jeg mistet Ida den 5 mai 1918. Ida var elsket av alle som kjente henne. Hun hadde en stor mengde venner som savnet henne, ikke minst de 4 små barna hun etterlot seg. Enda et slag traff oss da vår kjære hustru og mor døde 25 september 1919. Jeg kan ikke beskrive det tapet vi fø1te, men Gud styrer skjebnen og han styrer rett. Vi kan ikke forstå meningen med ting Han gjør med oss, som vanlige dødelige. Jeg er fylt av takk til mor Gertrude som brakte verden mange sunne barn, alle kjekke og staute og perfekte på alle måter. På bunnen av mitt hjerte elsker jeg Minneapolis. Vanskelig var det å forlate byen, men jeg kunne ikke la sentimentaliteten styre meg. så jeg ankom Los Angeles 1 februar 1930, kl 630 ettermiddag. Alle mine barn var der for å møte meg. De tok meg med til Clarence og Violet for å spise middag. Det føltes godt å spise sammen med sine barn igjen. Vi hadde hatt mange fine måltider i Minneapolis. Når jeg forlot byen var det 24 grader under null, og det var 80 over i Los Angeles. Det var litt av en forskjell. Klimaet her rundt Los Angeles er nydelig. Midtsommers kan du ligge med bare et ullteppe fordi nettene alltid bare er litt kjølige. Det minner så mye om Norge med alle fjellene som er rundt. I begynnelsen bodde jeg hos Walter, så hos Agnes i Altadena, så med Laura for 2-3 måneder i Pico, Los Angeles. Så ønsket Clarence og Violet at jeg skulle være vaktmester for 15 familier fordi de hadde fri bolig så lenge vaktmesterjobben ble gjort tilfredstillende. Jeg ble der nesten 1 år. Alle så ut til å være tilfreds så jeg hadde en fin tid. Eieren av husene mistet all eiendom gjennom spekulasjoner, så Clarence måtte flytte og jeg ble stående uten arbeid. Protestene fra leietagerne hjalp ikke noe, jeg måtte gå. Jeg reiste da til Agnes, hvor vi gravet opp plenen og sådde til med k1øver. Vi fikk da en fin plen i 2 år. Jeg reiste tilbake til Laura igjen og ble der nesten 1 år. Etter en tid leide Martin Lokken et hus til sine foreldre, Mr og Mrs. August Lokken. De bestemte at jeg skulle bo hos dem, så jeg kom til dem i februar 1933.

21 Anekdoter: Når jeg var ansatt hos Dommer Placher i Antelope Valley. Jeg bodde hos Walter og Ann på den tiden. Dommeren sa han ønsket en eldre mann som ikke skulle beordres til alt mulig, men gjorde som han ble bedt om. Jeg bestemte meg for å forsøke. Da jeg kom dit fant jeg fort ut at ting var litt annerledes. Han gjorde ikke annet enn å "sjefe" hele tiden. Jeg måtte opp kl 5 morgen for å fore kyllinger, dessuten hadde han mange kaniner. Når det var gjort måtte jeg fore kua og melke henne og gå til et sanatorium med 2 flasker melk. Så fikk jeg muligens frokost som besto av brød, smør og kaffe. Så ble jeg beordret til arbeid i grønnsakshagen. Søndag som hverdag. Jeg måtte også melke kl 6 ettermiddag, når det var gjort måtte plenen vannes og jeg var ferdig kl 10 eller senere om kvelden. Jeg jobbet som en bever i 30 dager og måtte gi opp. Alt jeg fikk var et par sko for en måneds hard arbeid. Dessuten var jeg nesten bestandig sulten, siden de ikke hadde kjøtt til middag hvis de ikke hadde gjester. Til middag var det alltid stekte maiskaker. Så en 1ørdag jeg var på sanatoriet fikk jeg folkene der til å ringe Laura og Connie for at de skulle hente meg. Søndag kl 11 møtte jeg en overrasket dommer, da jeg ikke hadde sagt noe annet til ham før jeg kom for å si farvel og at jeg reiste min vei. Selvsagt sa han at jeg skulle sagt i fra på forhånd. Jeg svarte at dersom han ønsket å si meg opp var det ikke nødvendig å varsle om det først. Og at jeg regnet med at det også gjaldt motsatt vei. Laura var glad for at jeg sluttet. Jeg tapte nesten 10 kg i vekt på den måneden jeg var der. På en kyllinggård i Pomona. Mr og Mrs. Kansrud arbeidet hardt som vanlig. Kyllinger var halvparten av deres produksjon. Han fortalte at de hadde over 200 kyllinger. Det var ikke nok verken til å leve eller dø av. Han gav meg 2.50 dollar i uka. Ganske bra, men jeg måtte jobbe hardt for pengene. Jeg gravde grøfter som var halvmeter dype og la ned vannrør i en lengde på 250-300 meter. Tilslutt solgte han hele stedet, så det var det. Arbeid for Mrs. Hummel i Hollywood. Jeg bodde hos Laura i omtrent 3 måneder. Hun satte en annonse i avisen, som ledet meg til Mrs. Hummel som var lærer på en High school. Hennes mening om rettferdighet var enkelte ganger ganske rar. Jeg hadde et rom over garasjen, uten vann eller andre bekvemmeligheter. Allikevel krevet hun 9 dollar for måneden i tillegg til mye arbeid på plassen. Før jeg kom hadde hun en mann ansatt til å stelle stedet. Han krevet 12 dollar. Hun sa selv at jeg gjorde jobben bedre enn han gjorde. Det var vanskelig for meg å lage egen mat, siden jeg ikke hadde noe kjøkken, men naboene var vennlige. De ga meg både kjøtt og grønnsaker nesten hver dag. Mrs. Michael var en god kokke og når hun hadde noe godt ropte hun meg over til gjerdet og ga meg pudding, kjøtt eller noe annet å spise. Jeg arbeidet hele dagene med å holde blomsterbed rene for ugress, planvanning, det var alltid noe å gjøre. Jeg ble der i 7 måneder.