Talene i Longyearbyen 17. mai 2015

Talene i Longyearbyen 17. mai 2015 Nedenfor kan du lese de offisielle talene som ble holdt i Longyearbyen på 17. mai 2015 - Tale ved 22. juli-minnesmerket utenfor Svalbard Kirke v/kristin Furu Grøtting - Tale ved bautaen utenfor Huset v/anastasia A. Gorter - Tale ved gruvearbeidermonumentet på Torget v/anne Lise K. Sandvik - Tale ved bautaen på Skjæringa v/robert Hermansen - Barnas tale i Svalbardhallen v/eline, Alina, Varisa og Julie i 7. klasse - Tale for dagen i Longyearbyen kulturhus v/kultursjef Einar Buø - Tale i Longyearbyen kulturhus v/sysselmann Odd Olsen Ingerø - Russetale i Longyearbyen kulturhus v/svalbardrussen - Begrunnelse for tildeling av Ungdommens kulturstipend v/lokalstyreleder Christin Kristoffersen - Begrunnelse for tildeling av Tyfusstatuetten v/lokalstyreleder Christin Kristoffersen - Takketale fra mottaker av Tyfusstatuetten v/lasse Stener Hansen

Tale ved 22. juli-minnesmerke utenfor Svalbard Kirke v/kristin Furu Grøtting HURRA for 17. mai Og GRATULERER MED DAGEN! I fjor feiret vi at det var 200 år siden Grunnloven formelt ble vedtatt på Eidsvoll. I år feirer vi at det er 70 år siden Norge atter var fritt etter at Tyskland kapitulerte. Vi er heldige som bor i et fritt land i et fredelig hjørne av verden. Og nettopp et av trekkene som særpreger Norge som nasjon er at vi feirer nasjonaldagen med fokus på sang, musikk, festkledde barn og voksne i fredelig samvær. Mange år med fred og frihet har gjort oss trygge. Således ble 22. juli 2011 et sjokk da tryggheten vi tok for gitt så brått og brutalt ble revet bort. Det er kort tid siden snaue 4 år, og allikevel så lenge siden. Men det gjorde noe med oss både som individ og nasjon. Undersøkelser har vist at mange barn og unge fikk et endret syn på feiring av nasjonaldagen. Nasjonalt samhold ble på ny viktig, hvilket ikke minst rosetoget ble et symbol på. Fred og frihet er ikke en selvfølge. Men må pleies, dyrkes og tas vare på. Vi må engasjere oss politisk så vel som humanitært, og stå vakt mot fremmedfrykt og intoleranse. Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv! skriver Arnulf Øverland i et av sine dikt. Det er godt å stå sammen her i dag med flagget til topps og feire demokrati, ytringsfrihet og fellesskap. Vi må ta vare på hverandre, vise omsorg og bry oss. Vi må aldri glemme de som ble borte den vonde julidagen. 17.maikomitéen i Longyearbyen vil hedre Johannes Buø og alle de som ble rammet 22. juli med en blomst og ett minutts stillhet.

Tale ved bautaen utenfor Huset v/anastasia A. Gorter Einar Sverdrups navn står sentralt i norsk Svalbard-historie. Han var stedlig direktør i Store norske fra 1922 og var således sentral i flere større hendelser for selskapet og for Longyearbyen som etableringen av gruve 2B, gruve 1B og ikke minst byggingen av det som siden har båret hans navn: Sverdrupbyen. Svalbard ble ikke besatt av tyskerne i april 1940 og livet her oppe fortsatte noenlunde som før. Men etter at Tyskland angrep Sovjetunionen i 1941 havnet Svalbard og nordområdene i en mer utsatt posisjon. Det ble besluttet å evakuere øygruppen, og vi kan forestille oss hvor tungt det må ha vært for Sverdrup å lede evakueringen av Longyearbyen i augustseptember 1941. Men han var ikke en mann som passivt slo seg til ro med dette. Allerede tidlig i 1942 fikk han regjeringens samtykke til å utruste en kampgruppe til å beskytte gruveanleggene på Svalbard. De skulle også sette opp værstasjoner for å hjelpe de viktige Murmansk-konvoiene med sikre værobservasjoner. Med rang av oberstløytnant ledet han en gruppe på 82 soldater, de aller fleste gruvearbeidere fra Store norske, som reiste nordover om bord i de to skutene, Selis og Isbjørn. Dessverre skulle han personlig ikke få fullført sin gjerning: I Grønfjorden ble skipene angrepet av tyske bombefly. En av operasjonsdeltakerne Peter Melleby (som nå er 98 år gammel og bor i Vadsø) forteller at de mennene som lå og sov i en av skutene, gikk ned med båten, også direktør Sverdrup. De gjenværende greide å komme seg inn til Barentsburg. Slik beskriver Melleby det tyske angrepet: «De kom med sola i passe avstand og så begynte de å slippe bomber etter hver sin tur. De holdt på en time og skjøt med maskingevær». Med varierende styrke ble norsk tilstedeværelse sikret gjennom alle krigsårene. Slikt sett kan man si at Barentsburg var det første stykke norsk jord som ble befridd under 2.verdenskrig. Vi er i dag samlet for å feire grunnloven vår. Vi har grunn til å være stolte av at vi har verdens nest eldste fungerende grunnlov, og vi er heldige som har fått verne om den, stort sett med fredelige midler. Mens rundt om i verden må ideene om frihet og rettferdighet ofte forsvares med våpen i hånd. Hos oss er disse ideene en så selvfølgelig del av hverdagen at vi glemmer dem. Men for Einar Sverdrup var grunnlovens idealer slett ingen selvfølge. For ham og hans menn var grunnloven verdt å kjempe for, om så med livet som innsats. Det er derfor i stor ærbødighet og takknemlighet, at jeg får legge ned en blomsterbukett til deres minne.

Tale ved gruvearbeidermonumentet på Torget v/anne Lise K. Sandvik Gjennom mer enn 100 år har gruvedrifta vært fundamentet for all aktivitet i byen vår. Takket være kullet, og de menneskene som dro ut i det ukjente for å hente verdiene ut av fjellet - står vi her i dag, i den byen som mange av oss mener er den beste plassen på jord. Vi bygde byen står det på plaketten her og også i dag bidrar gruvedriften til å bygge byen, ved sin tilstedeværelse her nord. De fleste av oss har vel kjent på usikkerheten, utryggheten spesielt det siste året ved at hjørnesteinsbedriften vår er truet. De færreste føler at de står støtt når fundamentet vårt blir rokket ved. «Ka vil framtida gi?» Det er mitt inderlige ønske at framtida vil gi oss både lys og varme «mykkje lys og varme» og at gruvebusen fortsatt får stå fjellstøtt ikke bare på sokkelen her men også i arbeid for ei felles trygg framtid. Mange har søkt lykken her nord, og mange har funnet den, men landet her nord bærer også med seg historiene til de som ikke var fullt så heldige. «Å som fedrene har kjempet mødrene har grætt» I god nasjonaldagstradisjon legger vi ned blomster ved minnesmerkene over de som har mistet sine liv i krig. Dessverre har noen kjempet og tapt også i fredstid og mange tårer har vært grått også over dem. Til minne om dem som tapte vil jeg legge ned en blomsterbukett og be om et minutts stillhet.

Tale ved bautaen på Skjæringa v/robert Hermansen Til lykke med dagen, - til lykke med 17. mai! Vi feirer i dag vår grunnlov fra 1814. Den gang verdens frieste grunnlov, basert på den tids kunnskap og på de tradisjoner som gjorde at nordmenn følte seg som en nasjon etter 400 år med fremmedstyre. Det er nå 70 år siden Norge igjen ble et fritt land etter at vi i 5 år var okkupert av det bestialske tyske nazistregimet. Før de trakk seg ut brente de ned og la Finnmark øde. Nordmenn kjempet på alle fronter. For mange var det en holdningskamp. Andre kjempet med våpen i hånd for vår frihet og våre verdier, og gav til sist sine liv. Andre ble offer for okkupasjonsmaktens blinde terror. Også på Svalbard ble det kjempet, og svalbardfolk falt i striden både her på øya, og utenfor øyas og landets grenser. Ennå i dag vet vi ikke hvor 5 modige ungdommer herifra, som tok kampen opp, ble skutt og gravlagt. Båtene Isbjørn og Selis, mannskapenes kamp og skjebne kjenner vi. Kampen og tapene var ikke forgjeves. Vi takker og ærer alle for innsatsen og ofrene. Vi takker også vårt naboland Russland, for at de med store egne tap befridde Øst-Finnmark i 1944 og straks gjeninnførte norsk sivilt styre. Vår felles grense har alltid vært en vennskapets og fredens grense. Også her på Svalbard lever russere og nordmenn nær hverandre til felles nytte og glede. Vi har vår frihet. Mennesker i mange land kjemper i dag for sin frihet og for rettigheter som er selvsagte for oss. Vi må ikke bli så rike og selvgode at vi glemmer palestinernes og andre folk i Midtøstens kamp for menneskeverdige liv. Vi gjør vår innsats gjennom nødhjelp, hjelp til flyktninger og ved å ha fredsbevarende styrker plassert i spenningsområder. Men vi må også stille spørsmål, for eksempel, om den norske deltakelse i bombingen av Libya, når vi ser resultatet, og hvilke forhold folk der lever under og flykter fra. Spørsmål må vi alltid stille, det styrker våre verdier og vårt demokrati. Longyearbyen er i dag et fargerikt og multikulturelt samfunn, stødig bygd på de verdier pionerene bygde byen på. Verdier som vi enda i dag fortsatt kan bygge på, takket være de som kjempet og falt under verdenskrigen som tok slutt for 70 år siden. Det er med respekt og takknemlighet at jeg nå legger ned denne krans på minnestøtten over de som gav sitt liv.

Barnas tale skrevet av 7. klasse lest opp av Eline, Alina, Varisa og Julie Gratulerer med dagen, kjære Longyearbyen! Vi er her i dag fordi vi feirer at Norge fikk sin egen grunnlov for 201 år siden. Nasjonaldagen feires fordi Norge fikk sin grunnlov 17.mai 1814. Dagen kalles også grunnlovsdagen. For 100 år siden var vi et fattig land, men i dag er vi et av verdens rikeste land. Vi er veldig takknemlig for den innsatsen våre forfedre gjorde. 8. mai 1945 sluttet andre 2. verdenskrig. Det er 70 år siden. For nordmenn var dette en lykkens dag. Barn og voksne gikk ut på gata og viftet med det norske flagget. Alle jublet og sang. Festen tok nesten ikke slutt. For 9. mai kom kronprins Olav hjem til Norge, og på 17. mai var det første gang på 5 år at nordmenn fikk feire sin nasjonaldag. En vanlig 17.mai på Svalbard er å gå i tog i snøstorm, med hvite fjell rundt. På fastlandet går folk i tog i de store byene og har lite klær på seg! Her på Svalbard mister vi nesten flaggene i 17.-mai toget på grunn av den sterke vinden! Men det bryr vi oss ikke om! Selv om det er minus 10 og stiv kuling, går vi likevel! I år har det vært en spesiell og historisk hendelse her på Svalbard. Det var en total solformørkelse. Det kom folk fra hele verden for å se den. Hotellene var fullbooket i flere år i forveien. Når folk kjøpte flybilletter visste de ikke hvor lite Svalbard var, og de tenkte at de kunne sove på togstasjonen eller en benk i sentrum. Heldigvis gikk det bra med alle og alle som var her fikk en utrolig opplevelse. Vi på mellomtrinnet så solformørkelsen fra sletta nedenfor vei 238, og det var en opplevelse vi kommer til å huske for alltid! Det er ganske spesielt å være barn på Svalbard. Det er lett å få venner og bli kjent med nye mennesker. Vi har mange aktiviteter og mange muligheter. Her har vi venner fra mange forskjellige plasser i Norge, og fra mange ulike land. Et eksempel er oss i 7.trinn. Vi er elever fra Stokmarknes, Oslo, Bodø, Telemark, Fredrikstad, Berlevåg, Svalbard, Hovden, Enebakk, Tromsø, Elverum, Trondheim, Steinkjer, Thailand, Russland, Sverige og Ukraina. Med en lærer fra Stavanger! Folk flytter og det kommer nye folk. Det er trist når venner reiser og hyggelig å få nye venner. Store Norske fikk for 3 uker siden 500 millioner kroner, for å kunne fortsette driften sin. Etter en tid med mye usikkerhet. Store Norske må drive lønnsomt og prisen på kull er i dag veldig lav. For oss barn i Longyearbyen betyr dette at vi risikerer å miste enda flere klassekamerater. Det betyr at det kan bli færre elever i klassene på skolen og de har måttet stenge noen avdelinger i barnehagene. Fordi mange barn flytter ned til fastlandet. I slike tider er det viktig å støtte hverandre. Det er et spesielt samfunn her oppe på Svalbard. Folk er vennlig og kjenner hverandre. Hvis det er noen som trenger hjelp, er det alltid noen som hjelper til. Ski Marathon og 17.mai er det befolkningen som arrangerer. Folk er med og fikser alt fra underholdning til mat og gevinster. Årets Svalbardianer i år ble Kåre Hovland. I tillegg til alt du gjør i hallen, tråkker du skiløype til oss og har brukt mye av din tid i tråkkemaskinen. Gratulerer med prisen, Kåre. Den jobben du har gjort er til stor glede for store og små. Andre eksempler på at folk i Longyearbyen jobber frivillig er skiheisen i alpinbakken. Den går ikke av seg selv. Noen må holde heisen i gang. Folk gjør ikke det for penger. De gjør det for at barna på Svalbard skal komme seg ut og ha det gøy! Det samme gjelder alle de andre aktivitetene vi som er barn og unge kan være med på: svømming, håndball, fotball, badminton, judo, ungdomsklubben. Onsdagsskirennet trekker veldig mange unge.

Og nå dere, er det 17.mai! Nå skal vi spise is, nyte underholdning, spise pølser, leke leker og kose oss. Gratulerer med dagen, alle sammen! Takk for oss!

Tale for dagen v/kultursjef Einar Buø Sysselmann, 17. maikomite, svalbardianere og besøkende. Gratulerer så mye med dagen, i frie vakre Norge. "Øverst på jordkloden, på øverste hylle", var en de første knallgode og - som alltid - presise kommentaren jeg fikk fra Anne Lise da vi flytta til Longyearbyen. Det har selvfølgelig blitt haugevis med kommentarer fra - og samtaler med - Anne Lise etter dette. Og de må jeg la ligge i kveld. Men akkurat det presise du sa om øverste hylle har satt seg godt fast i meg. Vi kan kalle Svalbard og Norge for hva vi vil, men at vi bor i et samfunn som både flyter over av melk og honning - og har sikkerhetsnett for det meste - er et faktum. Det er trygt og godt å bo i Norge, og det tenker jeg ofte på. Og jeg er takknemlig for at vi på mange måter befinner oss på øverste hylle. Men; det er alltid noen - som av en eller annen grunn, eller på en aller annen måte - faller utenfor, og som ikke har det så bra som de kunne hatt det i Norge. Og da hjelper det ikke med melk, honning og sikkerhetsnett - eller for den slags skyld muntre tilrop på sosiale medier. Da er det deg og meg som enkeltmenneske det kommer ann på. Eller for å være enda mer presis, deg og meg som medmenneske. Og ja, jeg har i ordets rette forstand opplevd - heldigvis - hva et medmenneske kan bidra med når alt er som svartest. Og jeg har også lært - dessverre - at ord og handling ikke alltid går hånd i hånd. Smak på ordet medmenneske. Det er et menneske som er med oss. En likemann eller - kvinne. Som tar oss på alvor og forsøker å bidra. Uten en spesifikk utdannelse, uten betaling og uten agenda. Det kan være en venn, kollega, nabo, treningskammerat, en vi treffer på butikken eller en vi aldri har kjent. Å være medmenneske er ikke å sette seg selv i fokus, men den andre. I et folkehelseperspektiv handler det om å ha forståelse for andres uforståelige valg, og tro på at alle kan bli satt i stand til å mestre eget liv. Vi kan alle bidra til å utgjøre en forskjell for de som faller utenfor. Men da må vi først gå den kronglete veien med oss selv. For i oss selv ligger - både bevisst og ubevisst - våre holdninger. Vi kan fremstå med de flotteste og edleste motiver og politisk korrekthet, men holdningene styrer vår egentlige adferd. I forretningslivet gjøres ikke avtaler mellom selskaper, men mellom mennesker. I politikken fremkommer ikke kompromisser mellom partier, men mellom mennesker. I kirka formidles ikke et budskap av høyere makter, men av mennesker. I helsevesenet behandles vi ikke på en klinikk, men av mennesker. Samhandling eller konflikt mellom nasjoner oppstår ikke mellom land, men mellom mennesker. Og tru det eller ei, men i det offentlig betjenes vi ikke av byråkrater - men av mennesker. Vi kan sjelden dekke oss bak at målet eller hensikten helliger middelet. Da lurer vi oss selv. Og resultatet av våre store eller små handlinger kan føre til stigmatisering, og derfor er det noen som faller utenfor. I et helsefremmende perspektiv nytter det ikke å stirre seg blind på problemet, men å sette enkeltmennesket i fokus og handle ut fra det. Kjernen i medmenneskelighet er ydmykhet. Dersom en har fasiten på alt, blir det lite eller ingen medmenneskelighet. Dersom en på ekte og ærlig vis ikke kan ta inn over seg andres utfordringer, er man ikke ydmyk. Å undres i lag sammen med noen som sliter, kan i seg selv være nøkkelen til å komme videre. Ordet ydmykhet blir ofte benytta, og mange ganger på et ganske pistrete grunnlag. Jeg skal ikke nevne dårlige eksempler, men dere kan jo selv ta

deres egen lille personlige sannhetstest neste gang dere hører eller ser ordet i bruk. Å ville bidra eller hjelpe uten reell/ekte ydmykhet er absurd. På 17. mai, når vi feirer nasjonaldagen - med rette - må vi ikke glemme at Norges egentlige formue er summen av alle landets enkelte borgere. Det er vår medmenneskelige oppgave og plikt å bidra til at ingen faller utenfor. Når enkeltmennesket har det trygt og godt, vil også landet blomstre. Vi er en rik nasjon, og vi skal forvalte vår rikdom med fornuft. Men kapitalen i seg selv kan ikke bidra til enkeltmenneskets og landets vekst og utvikling. Alle vil på et eller annet tidspunkt i livet stå overfor en mindre eller større personlig krise. Det kan kanskje være lett å si at det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, som er viktig. Men alle er ikke skrudd sammen på samme måte, har ikke hatt den oppveksten de burde hatt eller har på en eller annen måte ikke de ressurser som skal til for å klare seg. Kort sagt, alle er ikke gitt de samme mulighetene, og det kan ikke samfunnet og fellesskapet som enhet håndtere. Men du og jeg kan. Om vi tørr og vil. Alle her i salen vet om en eller annen som kunne hatt det bedre. Jeg gjentar. Alle her i salen vet om en eller annen som kunne hatt det bedre. Og da er øvelsen om man kan sette seg inn i den andres situasjon. Dersom en selv er i stand til å føle - bare konturene av - den andres oppgitthet, maktesløshet, angst eller smerte, da er veien kort til å bidra. Fra øverst på jordkloden, og for den slags skyld fra øverste hylle, må vi se utenfor våre landegrenser: Naturkatastrofer med voldsomme menneskelige lidelser, flyktningestrømmer med hjerteskjærende historier og ikke minst - forfølgelse og terror basert på forkvakla politiske og/eller religiøse holdninger. Langt unna Norge, men allikevel så veldig nært. For det er våre søstre og brødre som lider. Uskyldig rives deres livsgrunnlag bort. De flykter ikke til noe, men fra noe. Og noen jakter på dem. Men vi kan avdekke og lindre, hver på vår lille måte. Og fundamentet i det hele er medmenneskeligheten. I et internasjonalt perspektiv er det nærliggende å tenkte på nyttårstalen for mange år siden hvor uttrykket det er typisk norsk å være god ble lansert. Uttrykket kan både brukes og misbrukes, tolkes og mistolkes. Jeg skal ikke gjøre noen av delene. Men tenke tanken videre: Hvordan kan vi som bor i Norge være gode - både nasjonalt og internasjonalt? Hva måler vi godhet i, og hvilke resultater ønsker vi å oppnå? Vi har i hvert fall råd til å være best på humanitært arbeid. Og vi har en historie og en tradisjon for å bidra. Men stoltheten må ikke blende oss. Norge har også hatt sine svin på skogen. Det ligger i menneskets ubevisste natur å frykte det ukjente. Og når det gjelder frykt for fremmede, har politiske miljøer mye formbart materiale å benytte seg av. Både i Norge og Europa ser vi at holdninger skapes, basert på fremmedfrykt. Og dette kan eskalere pga økonomiske utfordringer, politisk press og ikke minst kamp om ressurser og makt. Jeg har tidligere vært inne på to individuelle forhold, som kan bidra til at vi lettere forstår og i dette tilfellet - ikke minst - kan forhindre at ting går i feil retning: Det ene er den personlige sannhetstest. Ved å borre i ordbruken, og forsøke å forstå det egentlige politiske budskapet, vil man for seg selv og i dialog med andre kunne avdekke skjulte politiske budskap og retninger. Kunnskap er makt. Det andre er å være i stand til å føle - bare konturene av - den andres utfordringer. Med denne empatien og skepsisen til politiske budskap, har man et godt grunnlag for humanitær tankegang og handlingsmønster. Jeg avslutter som jeg begynte: Gratulerer så mye med dagen, i frie vakre Norge. Og husk at vi alle kan utgjøre en forskjell.

Etter talen: Når jeg først har ordet, overtar jeg en liten stund rollen til våre to eminente konferansierer (litt rart å ha akkurat de to som tause Birgitter ). Vi skal snart få ny Sysselmann. Da er det på sin plass å si takk til dagens Sysselmann for godt samarbeid og velvilje over mange år, spesielt ved planlegging og gjennomføring av en rekke arrangementer. Uten deg og dere hadde vi hatt mindre kulturproduksjon. Siden jeg selv skal slutte, og vi i kveld er i et av "mine" hus, tillater jeg meg å bli om mulig enda mer personlig. I kveld har jeg snakka om medmenneskelighet, og det er en god beskrivelse av deg, kjære Odd. I tiden etter 22. juli har du personlig, og gjennom deg dine folk, betyd mye for meg og min lille familie. Tusen takk, og nyt dagene på fastlandet sammen med Hanne. Og Hanne: Kunst- og håndverkssenteret vil savne deg, men jeg vil anta at produksjonen fortsetter på fastlandet. Takk for laget, begge to. Og med dette introduserer jeg sysselmann Odd Olsen Ingerø

Tale i Longyearbyen kulturhus v/sysselmann Odd Olsen Ingerø Kjære alle sammen! Gratulerer med dagen! I dag feirer vi Norge som selvstendig nasjon. Og Svalbard er en del av kongeriket Norge, det er det ingen tvil om. I det siste har mange spurt meg om den norske suvereniteten er truet. Det kan være flere grunner til at jeg får det spørsmålet. Men svaret mitt er alltid det samme: Nei, norsk suverenitet er ikke truet. Norge fikk suvereniteten gjennom en internasjonal traktat i 1920. Denne har fått tilslutning fra alle de land som har interesser på Svalbard. Og er den eneste avtalen som står urørt igjen fra fredsforhandlingene i Versailles etter første verdenskrig. Traktaten gir oss full suverenitet over øygruppen. Og så vidt meg bekjent har ingen på ramme alvor stilt spørsmål ved norsk myndighetsutøvelse på Svalbard. ------- Dette er min siste 17. mai som sysselmann på Svalbard. Jeg har fått anledning til å si noen ord for å takke for meg. Her har jeg vært i to perioder som sysselmann, snart ti år til sammen. Og har fulgt dette samfunnet de siste 15 årene. I de årene har det vært en betydelig utvikling på mange områder. Men har det vært noen milepeler? Jeg vil kort nevne et par tre ting som er viktig. Lokaldemokrati, svalbardmiljøloven og de senere år satsing på beredskap både lokalt og fra sentralt hold. Vi har det godt her i Longyearbyen. Her samles vi fra hele verden i en velfungerende by, omgitt av storslagen og streng natur. Her er det gangavstand til det meste. Vi har alt vi trenger for å leve det gode liv. Og mangler vi noe, er det alltid noen vi kan låne av. Servicenivået er usedvanlig høyt. Og det er fantastisk å kunne gå rett opp på fjellet når man har lyst. Jeg kommer til å savne fjellene når jeg flytter til det flate Østfold. Mange spør meg hvordan vi holder ut mørketiden. Sannheten er at mange her gleder seg til mørketiden. Den lyse tiden er så intens, så travel, så full av gjester. Vi puster lettet ut når roen og mørket senker seg. Ikke noe galt sagt om turister, men det er fint å ha byen for seg selv litt også. Men vi må også erkjenne at det ikke er noe normalt lokalsamfunn vi bor i. Vi er her på gjennomreise, de aller fleste av oss. Nesten ingen har storfamilie eller barndomsvenner her. Vi knytter nye bånd, som så løses opp igjen. Svalbard setter sitt preg på oss, kanskje mer enn vi setter vårt preg på Svalbard. Og jeg vet ikke om noen andre lokalsamfunn med drøyt 2500 mennesker som får en stortingsmelding om seg selv hver tiende år eller oftere. Det sier noe om at det er staten - som i større grad enn andre steder i Norge - legger premissene for vårt liv her. Mange kan kanskje oppfatte det som hemmende, men i den tiden vi nå har foran oss er det viktig og nødvendig med støtte og en hjelpende hånd fra sentrale myndigheter. Slik at vi kan ta vare på det som er skap her i generasjoner.

Det betyr ikke at vi som lokalsamfunn ikke har betydning eller innflytelse på utviklingen. Men det betyr at man må gripe sjansen til å engasjere seg politisk eller på annen måte så tidlig som mulig i slike prosesser. Det er demokrati og det er noe av det viktigste vi feirer her i dag. Vi fikk etter mange års diskusjoner lokaldemokrati i 2002. Bruk det! Men så tilbake til det å være Sysselmann: Som øverste myndighet blir man ikke alltid like populær. Det kan nok være delte meninger om det vi driver med på Skjæringa og om sentrale beslutninger. Og slik må det være. Men når ulykken skjer og noen trenger hjelp, da stiller folk lojalt opp. Dag og natt. Det som virkelig har gjort inntrykk på meg i Longyearbyen, er den dugnadsånden vi har her. Folk stiller opp i beredskapsråd, som Røde Kors-mannskaper, Lokalstyre, Kirken, det private næringsliv samt frivillige på andre måter - med alt det utstyr og all den kompetanse vi er i besittelse av her på øya. Og det er ikke lite. Da er Svalbard-samfunnet på sitt beste. Da er rollene gitt. Som øverste ansvarlig for redning og beredskap har jeg i slike situasjoner følt en enorm støtte og tillit. Jeg sa at Svalbard setter sitt preg på oss. Men det er menneskene som skaper Svalbardsamfunnet, hver og en på sin måte. Jeg vil benytte anledningen til å si takk til alle dere som jeg er blitt kjent med gjennom årene på Svalbard. Takk for hyggelig samvær, stor innsats og en og annen frisk diskusjon. Takk for at dere har hjulpet meg med å gjøre jobben her og for mange gode minner og gode år her. Takk for oppmerksomheten og fortsatt god nasjonaldag!

Russetale i Longyearbyen kulturhus v/svalbardrussen Vil bli oppdatert.

Ungdommens kulturstipend begrunnelse lest opp av lokalstyreleder Christin Kristoffersen Mottakeren har hatt en god musikalsk utvikling i løpet av årene i Longyearbyen. Vedkommende er genuint interessert i musikk, uomtvistelig musikalsk og behersker godt både sang, gitar, bass, saksofon og ukulele. Mottakeren liker å lære seg nye instrumenter og lærer også bort til andre medelever. Hovedinstrumentet er piano, og her spilles det både etter noter og gehør. Vedkommende lager også litt musikk selv, og den enorme interesse for musikk smitter også over på venner. Prismottakeren har deltatt i UKM Svalbard 3 ganger, gått videre til den regionale mønstringen 2 ganger og har opptrådt mange steder i Longyearbyen, blant annet i: Svalbard Kirke Galleri Svalbard (i dag ) Longyearbyen kulturhus, på bl.a. festkonsert 17. mai Kulturutveksling i Barentsburg Polarjazz 2 ulike musikaler med ungdomstrinnet på Longyearbyen skole En rekke av kulturskolens arrangementer og oppsetninger Vedkommende ble sommeren 2014 plukket ut som en av 15 ungdommer fra de nordiske landene i Nordisk Råds ungdomssatsing Nordic Lights i disiplinen musikk, og var da på 2,5 ukes workshop på Grønland, Island og Finland. Under den avsluttende forestillingen i Joensuu i Finland ble prismottakeren satt til å være kapellmester. I ungdomsskolens oppsetninger "Hair" og "Dancing Queen" har vedkommende vært i musikkgruppen - i sistnevnte som førstepianist. Her ble det også gjort en glimrende tolking av rollen som prest. Ungdommens kulturstipend 2015 går til en snill og grei gutt, en god og omsorgsfull venn å ha blant ungdommen i Longyearbyen. Stipendet tildeles: Ulrik Snibsøer. Gratulerer og velkommen fram for å motta litografi & diplom samt blomster.

Tyfusstatuetten 2015 begrunnelsen opplest av lokalstyreleder Christin Kristoffersen I år deler vi ut den 42. Tyfusstatuetten hedersbetegnelsen som ble delt ut første gang i 1974. Tradisjonen fra U.L. Polarleik videføres med denne utdelingen. Tyfusstatuetten har de fleste gangene gått til enkeltpersoner; to ganger til foreninger, samt to ganger til ektepar i fellesskap. Også dette året er det vanskelig å ikke avsløre navnet på mottakeren allerede i innledningen, så først noen korte karakteristikker: Energisk Humørspreder Positivt barnslig Skaper positive arenaer og møteplasser Initiativtaker, gjennomfører og viderefører Kreativ i både privat-, kultur- og næringsliv Nytenkende Gründer Varmt hjerte og kampvilje Personen, som mottar statuetten i år, har bodd på Svalbard i drøye femten år og tok tidlig initiativ til tiltak som åpnet opp for større grad av samarbeid i reiselivsbransjen. Bransjens eget bookingsystem ble gjort kostnadsfritt tilgjengelig for alle bedriftene og var en øyeåpner også i forhold til destinasjonstenkning nasjonalt. Longyearbyen ble først i Norge med åpent bookingsystem noe som har vært en vesentlig faktor for suksessen i utviklingen av Svalbard som turistdestinasjon. I tillegg til de første årenes innsats i reiselivsbransjen har mottakeren vært opptatt av å ta i bruk den nyeste og mest effektive teknologien i sin tid hos Store Norske. Deretter sto systemtankegang og driftskompetanse sentralt ved oppstart og utvikling av et firma som siden oppstarten har økt fra å være en bedrift med 1 ansatt til å bli en bedrift med 13 ansatte. Videre kan det sies at det mottakeren gjør, er skikkelig. Tyfusstatuettmottakerens evne til å utvikle er unik i den forstand at alle «tiltakene» kontinuerlig har utviklet seg og blitt institusjoner i kulturlivet og bidratt til å skape attraktive møteplasser. En side ved mottakeren som ikke alle er like kjent med, er vedkommendes varme hjerte og kampvilje for mennesker med spesielle behov. Med et barn med spesielle behov har hederspersonen og familien på mange måter gått opp løypa og kjempet sine slag med barnehager, skole og myndigheter. Slik er det blitt enklere for andre familier, samtidig som det har gjort Longyearbyen til et varmere, rausere og mer tolerant samfunn. På kulturområdet har årets mottaker bydd på seg selv med sang og musikk i utallige sammenhenger. Tyfustatuettmottakeren er initiativtaker til Lutefisklaget for Herrer, og er fortsatt Consul og førsteelsker der. I ovennevnte periode i kullselskapets tjeneste var han også sentral i oppstarten av Store Norske Mandskor. Årets mottaker tok initiativet til et årlig cruise for fastboende, først med det tidligere hurtigruteskipet Nordstjernen og senere Expedition. Dette er et populært tilbud med en atmosfære om bord som det går gjetord om i bransjen. Også på cruiset har kulturinnslag vært viktig. Mottakerens grunnholdning gjenspeiles i navnet på selskapet som organiserer turene: Just4fun AS (Just for fun).

Tyfusprismottakeren har hatt en betydelig rolle for utviklingen av Polarjazz. I mottakerens ti år som leder, har Polarjazz utviklet seg fra en lokal seanse til å bli en kraftfull, profesjonell festival som er svært attraktiv for både artister, tilreisende gjester og lokale. Ikke minst har det såkalte vorspielet gått fra å være en liten lokal happening til å bli en viktig og samlende arena for Longyearbyens rikholdige musikkmiljø. For mange lokale artister har nettopp vorspielet vært en viktig motivasjon og arena for gryende talenter, og en scene for pur glede, bredt samspill en genuin møteplass åpen for alle. Gratulerer med Tyfusstatuetten, Lasse Stener Hansen!

Takketale fra mottaker av Tyfusstatuetten 2015 v/lasse Stener Hansen Jeg må nok si at når jeg fikk telefonen om at jeg var tildelt årets Tyfus statuett så var det med en stor anelse vantro. Det er vanskelig å ta inn over seg at man plutselig tildeles en pris i det hele tatt. Hadde det ikke vært Roger som ringte hadde jeg trodd det var en spøk. Det handler ikke om falsk beskjedenhet, det handler rett og slett om at når man gjør noe fordi man synes det er moro eller interessant så er jo det bare en del av en hverdag for en selv. Man tenker ikke på at man skal tildeles en pris for å ha en innholdsrik og interessant hverdag. Jeg har alltid synes det har vært moro å skape noe som gjør at mange kommer sammen og deler noe felles. Longyearbyen må vel kanskje være et av de mest ideelle steder å gjøre dette. Det handler nemlig ikke bare om å ta initiativet, de som initiativet er tiltenkt må også respondere og delta. Og det gjør jo folk til fulle her oppe. Denne urbane bygda er et sted med så mye positive krefter at det gir energi å være her. For meg er det selve definisjonen på hva et lokalsamfunn bør/kan være fordi jeg bl.a. finner nærhet mellom mennesker som en drivende kraft blant befolkningen. Butikken, kafeen, hallen de fleste treffes daglig. Nede på fastlandet ser man mest i bakken og haster forbi denne nærheten. Det er lett å flytte hit og vanskelig å flytte i fra. Men det finnes Tyfus. Noen har potensiale til å bli epidemier. Store Norskes situasjon er vel en slik. Jeg håper og tror at man finner en løsning for fremtiden slik at man klarer å opprettholde samfunnet her slik vi kjenner det og slik det også politisk er uttalt at det skal være. Det er det viktig at vi finner frem til løsninger som kan forene miljø og næring, slik AECO gjør det med sitt regelverk ovenfor cruiseindustrien. Ingen er imot forskning eller å ha et sterkt fokus på miljø. Man SKAL og må ha sterkt fokus på miljø, men man har ikke behov for symbolpolitikk. Jeg synes det er Tyfus at mange av de politiske diskusjoner rundt temaet ofte bare resulterer i argumentering om fredning og forbud mot ferdsel samt at fokus på økt næringsliv i Arktis ofte blir sett på som en trussel. Med respekt å melde så har det bedret seg de siste årene fordi lokale politikere har satt dette høyt på agendaen. Jeg er helt overbevist om at ALLE reiser hjem igjen med en litt annen holdning til miljø enn de hadde når de kom. Sårbarheten blir så synlig her oppe. Å plukke søppel på nakne strender i Arktis gjør noe med folk. Miljøbevisstheten blir utfordret. Å forandre holdninger kan forandre retninger, og få ting nært gjør ting mer virkelig. Jeg elsker å se at folk responderer, negativt eller positivt, da har man truffet en nerve som KAN bety noe, det dreier seg om folk, og det er folkene her i byen som har gjort det både ønskelig og mulig for meg å bidra, men jeg er jo definitivt ikke alene. Jeg har jobbet i både reiseliv og kullindustri og har vært så utrolig heldig og etterhvert få skape min egen arbeidsplass med en forretningspartner og venn jeg virkelig beundrer, en med sans for de «store linjene». Jeg har hatt og har flotte kollegaer som gjør det moro å være på jobben. Jeg har hatt og har gleden av å jobbe med en energisk jentegjeng i Polarjazz, hvor alle er like glad i rødvin, noe som har ført til at møter må tas i reprise fordi ingen husket å skrive referatet. Jeg har gledet meg over å kunne delta sammen med Stig og Håvar i lutefisklaget og tatt imot den ene celebriteten etter den andre, med høydepunkter da Ingrid Espelid ble vår høye beskytter og Halvor Heuch ga oss vår egen akevitt. Jeg er sikker på at jeg så tårer i øya på både Steve og Jørn når Ingrid stod der. Jeg har fått delta i et aktivt musikkliv og til og med vært med på både produksjon og turne

på fastlandet med Liv Mari og Arne Holm, uten å kunne en note. Jeg som ble trommis bare fordi jeg syntes det var kult å være sammen med «orntlige» musikere. Jeg har vært på cruise siden 2004 med venner og kjente hvor Anna Lena og senere også Per Kyrre gjør selve jobben. Betalingen er responsen. I alt dette har jeg fått nye venner og bekjente. Det er kort oppsummert slik jeg har opplevd tiden jeg har hatt her på Svalbard og nå får jeg altså en statuett for nærmest egoistisk å ha hatt det så moro? Det eneste som mangler er at når man gir en slik pris til en som meg så burde det fulgt med en litt større statuett ved siden av. Den burde automatisk gå til den som har gjort og gjør det mulig at jeg kan holde på med alt jeg liker og fremdeles være gift etter 30 år. Med samme dama altså 30 år I år faktisk Takk Maya! Både Maya og tre døtre savner Svalbard, så kanskje er Maya litt mer på vei opp enn jeg er på vei ned? Kjære Statuett tildelere, Oppvekst og kulturutvalget i Longyearbyen lokalstyre, kjære alle. Hvis det virkelig er slik at det kan sies at jeg har vært med på å redusere Tyfus for folk og for Longyearbyen så er det en svært stolt mottaker som takker ydmykt for å ha fått lov til å gjøre det! Tusen takk alle sammen!