september/oktober 2010 9/10 165. årgang aktuelt om misjon og kirke
Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Misjonsmarka 1, 4024 Stavanger Telefon 51 51 61 00 Telefax 51 51 61 61 E-post: misjonstidende@nms.no www.nms.no Redaksjonen: Generalsekretær: Kjetil Aano Redaktør: Eivind Hauglid (eha@nms.no) Redaksjonssekretær: Marit Rødland (60 %) (mro@nms.no) Informasjonskonsulent: Siv Ane Nerhus (80 %) (san@nms.no) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (50 %) (ims@nms.no) Abonnement: Tlf. 51 51 61 00 infosenter@nms.no Årsabonnement kr 380,- Studenter kr 190,- Utlandet utenom Skandinavia kr 440,- (med fly kr 540,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 380,- Bankgironr.: 8220 02 85030 Annonser: Halsne Reklame & Media tlf 51 31 57 00 Dette bladet er trykt på svanemerket, klorfritt og resirkulert papir hos Bryne Stavanger Offset AS. faste spalter 3 23 30 31 32 34 42 46 50 Kjære lesar Utgangspunkt Nistepakken Bønnesiden Misjonærkontakten Bokomtaler Rundturen Nytt NMS U-sidene i dette nummer 4 6 8 10 12 14 16 18 20 24 26 28 48 forsiden: mange landsbyer i laos får rent vann gjennom prosjekter støttet av nms foto: atle roger mydland japan: Dukkemisjonæren kina: Trofasthet mot kallet laos: Å nå mennesker med Guds godhet madagaskar: Evangelisk urokråke etiopia: Iherdighet og pågangsmot kamerun: Ein Gud som kallar på kvinner norge: Hjertevarme og nådegave norge: At de må bli frelst norge: Forundret over livet madagaskar: Rivo anbefaler deg å gi til utdanning av potetprester etiopia: Silje anbefaler deg å gi til landsbyutvikling i Vest-Etiopia kamerun: Erik anbefaler deg å gi til annerledes bygging i Kamerun lausanne 12: Reformasjon i det 21. århundre 4 Med et lite stykke leire, noen tøystykker og isopor forteller hun folk om Jesus. Møt den japanske kunstneren Hiroko Sugioka.
8 Khampheng, er visepresident i kirken i 16 Hvordan kan en sjenert mann 19 Det siste året har vært spesielt for 26 Vi får være med på gode prosjekter i Laos. I studietiden ble bli den beste selgeren? Odd Bondevik, tidligere Vest-Etiopia og han fengslet for pro- For Kjetil Lillebuan biskop, generalsekretær Kamerun, enten det duksjon av heroin. Der Vada ligger svaret i og misjonær for NMS. gjelder livgivende vann skjedde noe uventet: nådebasert tjeneste. Mye har handlet om eller nødvendig Han møtte Jesus sykdom og nye kapasitetsbygging. gjennom en sangbok. erfaringer. kjære lesar helsing frå redaktøren Det vert ofte sagt at ein skal vere varsam med å framheve nokon særskild, og det kan nok vere rett. Samstundes er det godt for oss alle å ha gode føredøme programma Bodskap, Bistand og Bygging. Det er slik at det hjelper ikkje om prosjekta er aldri så gode viss ikkje det kjem inn pengar. å sjå opp til. For born og unge kan det vere avgjerande med gode føredøme. Ei vanskeleg avgjerd kan t.d. kanskje bli lettare når ein kan tenkje på ein person og kva vedkomande ville gjort. Bibelen eivind hauglid Dersom du har blitt inspirert av å lese om gode føredøme og gode prosjekt, har tanken kanskje slått deg om det er noko av dette du skulle støtte. skriv mykje om gode føredøme. Då har generalsekretæren kome med den beste oppfordrin- ga. Les kva han skriv i sitt utgangspunkt på side 23. I dette nummeret har vi utfordra nokre personar til å skrive om ein person som skil seg ut på ein positiv måte og som står på litt ekstra, eller som gir alt som vi har vald som tema. Det har vore eit inspirerande blad å arbeide med, og vi håpar Jesus sa det slik, etter at han hadde vaska føtene til læresveinane: Det er eit føredøme eg har gjeve dykk: Som eg har gjort mot dykk, skal de òg gjera. Joh 13,15 at du som les vil finne det kjekt og inspirerande å lese. I midten av bladet har vi tre artiklar der vi har utfordra tre misjonærar til å omtale kvart sitt prosjekt, fordelt på dei tre misjonstidende 9/10-2010 3
ukkemisjonæren Mitt ønske er ikke å vise fram mine egne ferdigheter, men å fortelle om Jesus, sier japanske Hiroko Sugioka. Med små dukker driver hun en helt spesiell form for evangelisering. tekst: odd bjarne ellefsen foto: ole henrik kalviknes japan: Med et lite stykke leire, noen tøystykker og isopor skaper Hiroko Sugioka levende scener fra Bibelen. I sju år var hun misjonær i Thailand. I dag bor hun i Sør-Osaka, der hennes mann er prest i Nankai menighet. På fritiden driver hun Bible Doll Ministry. Målet til den lille en-manns-organisasjonen er å formidle Guds kjærlighet gjennom dukkeutstillinger. Bibelske dukker Jeg startet Bible Doll Ministry da jeg var misjonær i Thailand. Studentene ved presteskolen i Bangkok skulle påsken 2006 oppføre det årlige pasjonsspillet. Men forskjellige ting førte til at de ikke klarte å sette det opp det året. En finsk misjonær visste at jeg hadde laget noen scener med dukker som illustrerte Jesu vei mot korset. Han bad meg om å lage en pasjonsutstilling med disse, som en erstatning for pasjonsspillet, forteller Hiroko. Dukkene ble stilt ut i et lite rom i kirken der pasjonsspillet skulle ha vært, og presteskolen stilte med folk til praktiske ting. De viste èn scene av gangen, med musikk som var tilpasset scenene. Siden det bare var plass til ti personer på hver visning, var det lang kø. Totalt kom det ca to hundre personer til utstillingen, som bare var åpen en dag. En familie ble så beveget av utstillingen at de stilte seg opp og tok runden tre ganger, smiler Hiroko. Inspirert av tilbakemeldingene fra utstillingen tok Hiroko kontakt med den finske misjonæren året etter for å høre om de kunne få til noe i påsken 2007 også. Etter askeonsdagsgudstjenesten stilte de ut pasjonsscenene. Opplegget denne gangen ble litt enklere, som en vanlig kunstutstilling der de besøkende går rundt og ser i eget tempo. En thaiperson spilte fløyte mens de besøkende gikk rundt og så på dukkene. Inntil da hadde jeg laget dukkene bare fordi jeg syntes det var moro, sier Hiroko ettertenksomt. Jeg hadde ikke tenkt på utstilling og slikt. Men da jeg så på reaksjonene og ansiktene til de som hadde sett dukkene, tenkte 4 misjonstidende 9/10-2010
Navn: Hiroko Sugioka Alder: 51 år Familie: Gift med Naoki, to barn Utdanning: Bunkafukusogakuin (Skole for å lage kjoler) (to år) California Lutheran Bible Institute (to år) Erfaring: Jobbet i bank i ni år I amatørteatergruppe i 10 år Thailand i sju år som misjonær foto: odd bjarne ellefsen jeg at dette må vi kanskje få ut til flere. Folk var beveget. Noen gråt. Gjennom utstillingen hadde de forstått noe av hva som skjedde på Golgata. Da begynte jeg å tenke at kanskje kan vi bruke dette til evangelisering? Begynte med søndagsskolekort Hiroko vokste opp i Miyazaki, helt sør i Japan. Moren var kristen, så kirken var et kjent sted fra tidlige år. Selv gikk hun på søndagsskole da hun var barn. Siden faren var tegner, fikk Hiroko allerede fra barneårene kunstneriske impulser, og hun forteller at hun alltid har vært glad i å lage ting med hendene. For ni år siden ble hun bedt om å lage illustrasjoner til månedlige søndagsskolekort. Vanligvis ble disse kortene illustrert med tegninger. Men etter at jeg hadde sagt ja til å tegne kortene, innså jeg at jeg ikke var så god til å tegne, sier Hiroko lattermildt. Hobbyen min var allerede da å lage dukker. Derfor lagde jeg heller et tablå med en scene fra Bibelen og tok bilde av det. Det var det første jeg gjorde med dukker. En prest i Japan evangelisk-lutherske kirkesamfunn så søndagsskolekortene Hiroko hadde laget og så potensialet i dem. Hun ble derfor bedt om å lage scener fra Bibelen til å ha i et magasin. Hensikten var å gjøre bibelvers lett forståelige for kirkefremmede mennesker. Hver måned i tre år lagde Hiroko dukker som illustrerte scener fra Bibelen for magasinet. I løpet av disse årene flyttet familien til Thailand for å være misjonærer i Bangkok. Der fortsatte hun å lage dukker. Dukker som evangeliserer Etter de første to utstillingene i påsken 2006 og 2007 har Bible Doll Ministry hatt mer enn tjue utstillinger i Thailand, Japan og USA. En av de første fant sted i den internasjonale menigheten i Bangkok. Menighetens deltakere er satt sammen av seksti forskjellige nasjonaliteter. På utstillingene er hver scene knyttet til et bibelvers, som blir skrevet på en plakat ved siden av. For at alle som kom skulle forstå bibelversene, skrev de bibelversene på ti språk til utstillingen i den internasjonale menigheten. En av de besøkende løp gledesstrålende ut og hentet familien sin da hun oppdaget at bibelversene også var skrevet på deres språk, smiler Hiroko. For selv om engelsk var felles språk i menigheten og de fleste forstår det, gjør det noe med folk å lese Bibelen på sitt eget morsmål. Derfor prøver vi å tilpasse bibelversene til så mange språk som nødvendig. I Tokyo samlet utstillingen uken før jul for noen år siden mer enn tusen besøkende. Det er mye i Japan. Menigheten brukte utstillingen bevisst u Eksempler på Hirokos kunst i evangeliseringsøyemed. 2/3 av de besøkende hadde ikke vært i kirken før. En av de besøkende fortalte at han hadde prøvd å få venner med på evangeliseringsmøter uten å lykkes. Men å invitere til dukkeutstillingen var lett. Da ble mange med. Utfordringer En av kirkens største utfordringer er å få folk til å komme inn kirkedørene. Mange synes også det er vanskelig å invitere venner med seg til kirken. Men på utstillingene har vi oppdaget at folk synes det er lett å invitere venner, bekjente og kolleger med seg. De ser utstillingen, leser bibelversene, og blir beveget sammen, forteller Hiroko. Jeg blir veldig glad når jeg ser folk som har sett utstillingen komme tilbake dagen etter for å se en gang til sammen med venner. g misjonstidende 9/10-2010 5
g Utstillingen i Tokyo fant sted en uke før jul. De besøkende ble invitert til kirkens øvrige juleprogram. Flere av de som kom på utstillingen fant også veien til kirken i løpet av julen. Utstillingene til Bible Doll Ministry er preget av stillhet, ro og en veldig god atmosfære. God atmosfære På utstillingene forklarer jeg ingenting før folk går inn i lokalet. Der er dukkene stilt ut i forskjellige scener med bibelvers. Resten overlater jeg til Den Hellige Ånd. Jeg vil at de som kommer skal føle noe på egen hånd i møte med dukkene og evangeliet, sier Hiroko. Selvsagt snakker hun med folk etterpå og svarer på spørsmål, men i utstillingsrommet handler det bare om å se og oppleve. Vi har alltid en gjestebok i utstillingsrommet. Der skriver de besøkende hilsener. På andre kunstutstillinger skriver folk ofte gode kommentarer til dem som har laget tingene. På utstillingene mine er det ikke mye av det, forteller Hiroko. I gjesteboken hos meg har det ofte heller vært hilsener til Gud. Det er jeg veldig glad for. rofasthet mot kallet Pastor Wing Fai CHOW ble kristen sammen med en vennegjeng i klassen da han var 14 år gammel. Han var ungdomsskoleelev på en luthersk skole drevet av den amerikanske lutherske Missourisynoden. I Thailand var det folk som aldri hadde lest i Bibelen som skrev at de følte at en byrde ble tatt av dem de da de så utstillingen. De følte seg lettet. Mange kommenterer den gode atmosfæren med dukkeutstilligen. Det føles lettende å være der. Jeg har ikke noe ønske om å bli berømt selv, men å fortelle om Jesus. Jeg prøver å tenke ut hvordan jeg kan vise Guds kjærlighet. Det handler ikke om å vise fram mine egne ferdigheter, sier Hiroko med ettertrykk. Gjennom dukker og musikk forsøker jeg å formidle Bibelens ord. Men egentlig er ikke dukkene viktige i seg selv. De er bare en måte å formidle evangeliet på. tekst & foto: ole-jacob grønvold, redigert av: marit rødland kina: I dag er han 40 år, og han kalles Chowfai. Chowfai var 19 år i 1989. Hongkongs gjenforening med kommunist-kina i 1997 var absolutt kommet på dagsordenen og blitt en del av bevisstheten til folk. Mange i den gamle engelske kronkolonien var redde. Kristne, inkludert ledere og prester, fryktet Kina og emigrerte ut av Hongkong. Presten i kirken som Chowfai hørte til i dro også, sammen med mange andre ledere i kirkesamfunnet. Evangelist Chowfai bestemte seg for å bli evangelist, for han så prestemangelen som kom. Istedenfor å reise ut av Kina ville han bli igjen og tjene Guds rike. Med bakgrunn i et luthersk kirkesamfunn bestemte han seg for å studere på Det Lutherske Teologiske Seminaret, og da han var ferdig med utdannelsen i 1992 arbeidet han noen år i den lutherske Rennish Church. Det er et kirkesamfunn som har røtter i Tysklands Rhindal-område. I år 2000 ble han medarbeider i den menigheten han i dag er leder av Amazing Grace Lutheran Church (AGLC). Menigheten ble startet av misjonærer fra Det Norske Misjonsselskap i 1957. (Tidligere Mong Yan Church.) Via litteratur og andre menigheter kom han i kontakt med den voksende Cellekirke-bevegelsen. Den hadde begynt å komme til Hongkong i løpet av 1990 årene. Cellekirkemo- 6 misjonstidende 9/10-2010
dellen lovet raskere menighetsvekst og en annen måte å være menighet på enn den tradisjonelle. Etter hvert vokste en beslutning fram i Chowfai, og i 2003 fikk han AGLC med på at de skulle bli cellekirkemenighet. Forandringen ble totalt mislykket og sendte menigheten ned i en dyp bølgedal. I 2006 var visjonen og gløden blant medlemmene i AGLC menigheten på bunn. Det var den også hos Chowfai. En nyansatt kvinnelig evangelist hadde sluttet på grunn av en konflikt med ham, og han forteller at selv var han langt nede. Bønn Han anklaget seg selv for manglende evne til å være menighetsleder og for ikke å kunne ta vare på relasjoner mellom mennesker. Han følte han hadde mistet kontrollen med utviklingen av menighetsarbeidet, og han var etter hvert rede til å si opp jobben og slutte som prest. Biskopen i Den evangelisk-lutherske kirken i Hongkong (ELCHK) ville noe annet. Han ba ham fortsette, og Chowfai bestemte seg for å være lydig og gjøre som han sa. Hva var det så som gjorde at han ønsket å prøve på nytt å gjøre om AGLC til cellekirke? For Chowfai er svaret enkelt: Bønn. Mot slutten av 2006 startet vi med bønnemøter i selve kirkehallen, forteller han. Vi begynte å samles to ganger i måneden, rett foran alteret. Dette bønnemøtet blir kalt Alterbønnemøtet. En medarbeider i en annen organisasjon hjalp oss i gang og var sammen med oss et par ganger, deretter ble vi overlatt til oss selv igjen. Vi ber fortsatt, sier Chowfai og legger til: Det er dette bønnemøtet som driver utviklingen i menigheten. Etter hvert åpnet vi det for alle, og det er nå i sitt fjerde år. I dag møter omkring 20 prosent av de ca 100 personene som kommer til gudstjenesten fram. Mange av disse tilhører kjernen blant søstrene og brødrene våre. Celler Videre forteller Chowfai at de nå har ni celler i menigheten. De håper at de ved slutten av året skal kunne dele tre av disse og dermed ha tolv celler mot utgangen av 2010. Visjonen er at alle i menigheten skal ta del i arbeidet og være disipler for Herren. De ønsker etter hvert å sende ut en langtidsmisjonær. Og i sommer deltok 21 personer på korttids-misjonstjeneste i fem forskjellige land i Asia. I dag er ca 50 prosent av medlemmene i menigheten med i et disippeltrenings- og mentorprogram som kalles 1-til-1-oppfølging. Dette systemet går ut på at en person står i vennskaps- og mentorforhold til to personer; til en person som har et åndelig og personlig ansvar for meg, og til en som en selv har et tilsvarende ansvar for. Gleden over å være kristen og ønsket om å tjene Gud har kommet tilbake til menigheten via cellene og 1-til-1 -systemet. Gudstjenesteframmøtet øker jevnt og trutt. Nå priser menigheten Gud for hans store nåde og kjærlighet som lar den tjene ham. Det er en glede å jobbe sammen med Chowfai noe jeg håper å kunne fortsette med fram til denne viktige forsøks- og foregangsmenigheten er blitt en stabil cellegruppekirke innen vårt ELCHK-kirkesamfunn. q Cellegruppesamling Navn: Wing Fai CHOW Alder: 40 år Familie: Gift med Ka Po Lau Hun har sagt opp lærerstillingen og er nå frivillig i menigheten Erfaring: Evangelist fra 1992 til 1996, mastergrad i teologi, evangelist og nå prest i Amazing Grace Lutheran Church misjonstidende 9/10-2010 7
nå mennesker med Guds godhet Hele oppveksten til Khampheng var preget av krig og lyden av bombefly. Faren ble drept av en bombe, noe som utløste et intenst sinne mot amerikanerne. Med enkle skytevåpen skjøt de på bombeflyene, og jublet da de trodde de hadde truffet. tekst & foto: atle roger mydland laos: Hans fulle navn er Khampheng Mittpasa, han er 49 år og visepresident i den Laotiske evangeliske kirke (LEC). I flere år har han ledet kirkens diakonale program og er nå prosjektleder for landsbyutviklingsprosjektene som blir støttet av Det Norske Misjonsselskap (NMS). Disse prosjektene gir bl.a. rent vann til tusenvis av mennesker. Hippiebevegelsen Allerede tidlig på 60-tallet ble Laos dradd inn i Vietnamkrigen. I gjennomsnitt slapp amerikanske fly en bombe hvert 8. minutt i ni år, noe som gjør Laos til verdens mest bombede nasjon. Da krigen var over i 1975, flyktet tusenvis (mest menn) over Mekongelva til friheten i Thailand. I Khampheng sin landsby var det bare han og lillebroren som ikke flyktet. For hippiebevegelsen ble Vietnamkrigen et symbol på alt de var imot. Denne bevegelsen gikk til hjertet på de unge kommunistene i Laos. De opplevde en universell støtte for deres egen kamp og motvilje mot amerikanernes krig. I fengsel Da Khampheng hadde studert farmasi i to år, ville han og medstudentene finne ut mer om hvordan heroin ble framstilt. Mens de var på en slik fabrikk, ble de overrasket av politiet. Alle studentene sammen med de som fremstilte heroin ble tatt og sendt til et fengsel langt inne i skogen. Khampheng husker rommet godt. Et langt rom med vel 50 menn skulder mot skulder og tåspiss mot tåspiss. Hver mann hadde sin plass og sin matte. Khampheng skulle få plassen til en fange ved navn Khamphovian som skulle flyttes til et annet bygg. Men siden det var midt på natta ville Khamphovian helst bare sove i fred. Derfor fikk Khampheng ligge på matta sammen med ham. Tidlig om morgenen pakket Khamphovian 8 misjonstidende 9/10-2010
sakene sine og gikk til bygget han nå skulle være i. Ei merkelig bok Da Khampheng våknet, kjente han noe hardt under puta. Det viste seg å være en bok, og han klarte å lese at det var en kristen sangbok. Khampheng var glad i sang og musikk, og han lurte veldig på hvordan disse sangene var. Før det ble lyst kom Khamphovian styrtende til for å finne at skatten allerede var funnet. Khampheng dro ham forsiktig i buksebenet og lurte på om han kunne få lære sangene. De to fangene ble gode venner, og en dag inviterte Khamphovian den nye kameraten sin med på tur. Fangene som hadde oppført seg fint og som hadde vært der lenge, kunne søke om å få komme ut av leiren. Med Khamphovians forsikring fikk også Khampheng lov til å komme ut av leiren. De fikk lov til å gå til nærmeste landsby eller bare gå en tur i skogen. De som prøvde å rømme ble alltid tatt og sendt tilbake til strengere straff. Møtet med det store treet Arbeidet i leiren var hardt, men søndagen var fridag for fangene. Flere fanger hadde fått tillatelse til å komme ut av leiren, og noen av dem hadde samme mål. Men de måtte ikke bli oppdaget. De gikk derfor ut av leiren med forskjellig tidspunkt og i forskjellig retning. Målet var det samme: det store treet på den andre siden av innsjøen. Denne søndagen hadde Khamphovian samlet tolv venner. De sang sammen og pratet om Guds uendelige kjærlighet. For Khampheng var det med en gang ikke så spesielt, men han tok imot Jesus der og da. Omvendelsen førte likevel til at livet ble helt forandret, håret ble klippet, midtskill ble til sideskill og musikkstilen ble endret. For Khampheng var kristendommen i utgangspunktet ikke veldig annerledes kommunismens kamp for likeverd og rettferdighet, men kristendommen hadde et annet innhold. Forskjellen ble derfor både dramatisk og naturlig på en gang. Fra fengsel til menighet Da Khampheng etter to måneder og to dager slapp ut av fengselet, hadde Khamphovian skrevet ned adresse til kirken og til familien sin. Khampheng oppsøkte kirken og ble snart god venn med lillebror til Khamphovian. Den gangen var det bare 24 igjen i menigheten. Resten hadde flyktet til Thailand eller Amerika. Khampheng fortsatte studiene sine og ble snart leder for studiekameratene. Som leder fikk han en spesiell uniform og spesielle rettigheter. Myndighetene la merke til den hengitte lederen som ofte fikk kameratene med på gode gjerninger og dugnader. Mange av studiekameratene ble også med i menigheten. At han var kristen syntes ikke å være noe problem. En av de ti beste Selv om det står 46 år i passet, er Khamphengs virkelige alder 49 år. Grunnen til dette er følgende: I land som Cuba, Vietnam, Laos, Kambodsja, Ungarn og Bulgaria år ble de ti beste elevene invitert til en leir i Moskva. I 1984 ble Khampheng plukket ut som en av de flinkeste elevene i Laos, men elevene skulle helst være under 20 år. Khampheng var allerede 23. Han ble derfor utrustet med nytt pass. To uker i Moskva med innsyn i kommunismens fortreffeligheter var en stor opplevelse for en ungdom, og bekreftet det allerede sterke engasjementet for rettferdighet og landets utvikling. En brann Khampheng brenner for arbeidet han har fått ansvar for. Han har forstått at NMS har et program for evangelisering og ett for bistandsarbeid. For Khampheng er dette et vanskelig og kunstig skille. Khampheng har tydelige mål med alt han gjør: Vi må vise alle mennesker, men spesielt de fattigste og vanskeligstilte, at Gud elsker dem. Guds kjærlighet driver meg til dette, sier Khampheng. Samtidig husker han godt fattigdommen og hvordan familien hadde det i oppveksten. Brannen og iveren for å gi sine landsmenn et bedre liv og en framtid preger livet hans. Særlig de svakeste, gjerne handikappede eller lut-fattige får merke brannen fra en som har opplevd godheten. Navn: Khampheng Mittpasa Alder: 49 år Familie: Gift med Khamphan Barn: Én sønn, 14 år Utdanning: Farmasi og teologi Stilling: Visepresident i Laos Evangelical Church Leder av kirkens diakonale avdeling og prosjektleder for prosjektene som NMS støtter. Det er ofte ved hytter med syke eller svake barn vi stopper når vi vandrer sammen i landsbyene. Og det er mange som Khampheng bare må hjelpe. Også kvinnenes mulighet for utvikling og enklere arbeidsbyrde er viktig for utviklingen i en landsby. Guds godhet Guds godhet virker, sier Khampheng, og forteller om landsbyer som før har vært i strid med hverandre, men som nå samarbeider på tvers av språk og kultur. Guds godhet preger landsbyene på mange måter. De blir renere og ryddigere, mindre alkoholbruk og mindre kriminalitet. Ofte ser vi at landsbyene selv bygger opp et system for å ta vare på hverandre og hjelpe hverandre til en god utvikling, avslutter Khampheng. misjonstidende 9/10-2010 9
vangelisk urokråke Hva gjør vi når misjonærene drar? De kan ikke fortsette å lønne evangelister i all fremtid, for en dag vil pengene ta slutt. Evangelisering er kirkens eget ansvar. tekst: lillian r. våje foto: rivo razakandriana redigert av: marit rødland madagaskar: Dette sa prest og evangelist Retsiraiky Zacharie på et nasjonalt møte for evangeliseringsarbeidet i Den gassisk-lutherske kirke (FLM) i Antsirabe i 1985. Tanken var ny for mange, og noen ble direkte provosert. Dette gjaldt i både FLM sine rekker og blant misjonærene. Retsiraiky ble tatt for å være en urokråke den gang. I dag fremstår han som en av de viktigste pilarene i evangeliseringsarbeidet i FLM, som med sine ca. 3 millioner medlemmer er en av de hurtigst voksende lutherske kirkesamfunnene i verden. Alle har ansvar Drevet av en overbevisning om at alle bør få sjansen til et møte med Jesus, har Retsiraiky jobbet som evangelist siden midten av 70-tallet. De første årene jobbet jeg i blinde, forteller han. Jeg ville så gjerne se flest mulig frelst, men jeg la ikke noen spesielle planer for arbeidet mitt. Etter en periode med videreutdanning i Zaïre i 1982, ble han mer og mer bevisst på det som skulle bli hans kjepphest fram til nå: Evangeliseringsarbeidet er ikke enmannsarbeid. Og det er ikke bare prester, katekister (menighetsledere) og evangelister som har ansvar for forkynnelsen av Guds ord. Enhver troende har ansvar for å vitne om Jesus! Helt fra han var ferdig med utdannelsen i Zaïre, har han jobbet målrettet for å få gehør for denne tanken i kirken. Det skulle gå 25 år fra Retsiraiky stilte spørsmålet om evangeliseringsarbeidets fremtidige strategi, før det virkelig kom på dagsorden. I juni i år varslet Det Norske Misjonsselskap (NMS) offisielt at den økonomiske støtten til evangelister vil ta slutt om noen få år. Det skjedde på et nasjonalt møte som evangeliseringsdepartementet arrangerte i Antsirabe. Kirkens framtidige strategi for misjon og evangelisering ble diskutert. Budskapet som Retsiraiky har prøvd å formidle til kirken gjennom mange 10 misjonstidende 9/10-2010
år, har sakte men sikkert modnet hos flere. Nå ønsker en at lekfolket skal ha en mye større rolle i spredningen av det glade budskapet. Jeg er glad samarbeidspartnerne støtter strategien vår, sier Retsiraiky fornøyd. Utrusting Strategien går ut på å sette ut i livet det som står i 2. Timoteus 2,2: Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du gi videre til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre. Evangelistene utruster menighetene til å spre evangeliet. Istedenfor at kun èn evangelist går ut, blir han eller hun multiplisert med 40, ved de troende og døpte kristne i menigheten. I dag har to tredjedeler av de kristne i Retsiraiky sitt ansvarsområde fått opplæring i evangelisering. Ifølge 56-åringen er Ambovombe-synoden den fremste i å bruke denne multiplikasjonsmetoden i evangeliseringsarbeidet i FLM. De tre synodene Betioky, Toliary og Ambovombe i sør har nå gått sammen for å sette ut i livet multiplikasjonsmetoden, med utgangspunkt i erfaringene fra Ambovombe-synoden. Foreningen de har dannet, Synoda Miara- Mitory ny Filazantsara amin ny faritra Atsimo (SMMFA), skal innvies i oktober. Den skal koordinere alt nybrottsarbeid i området, og en skal gå systematisk til verks for å få med seg menighetene og deres medlemmer. Det er fortsatt mange områder uten kirker i denne delen av landet. De troendes ansvar Mange har lenge ment at evangelisering er evangeliseringsdepartementets ansvar. Retsiraiky er uenig i det, og mener det er en altfor passiv og ueffektiv måte å tenke på. Han mener at departementets ansvar er å mobilisere og utruste hele kirken til å nå ut med budskapet. Det bør fungere som et faglig ressurssenter for prester, hyrder, evangelister, katekister og andre som har et spesielt kall til å forkynne. Disse går ut til menighetene og trener opp de troende til å gå videre med budskapet, slik at enkeltmenighetene blir misjonale. Ifølge Retsiraiky er den største utfordringen å overbevise prestene om at dette er veien å gå. For det er i denne gruppen at en slik tankegang møter mest motbør. Retsiraiky hevder at mange prester gjerne ønsker å ha hjelp fra katekister, evangelister og hyrder, men at mange også egentlig ønsker å ha monopol på forkynnelsen av Guds ord. Motstand til tross, målet om at enhver kristen skal vinne en person for Jesus ble vedtatt på Kirkerådsmøtet i Betafo i november 2006. Visjonen om at FLM skal bli en misjonal kirke er i ferd med å bli en realitet, sier Retsiraiky fornøyd. Mitt største ønske er at minst to tredeler av de troende i Den gassisk-lutherske kirke skal ta ansvar for å forkynne Guds ord. Retsiraiky Retsiraiky kommer fra Bekily på Sør-Madagaskar. Han har til sammen ti barn. De tre første barna fikk han sammen med sin første kone, Razafimahefa Nirina. Hun døde under den tredje fødselen. I 1995 giftet han seg med sin nåværende kone, Raveloarijaona Gevia Filicie, som han har fått syv barn med. De bor på det gamle bibelskoletunet i Ambovombe, der Retsiraiky har bodd siden 1988. Navn: Retsiraiky Zacharie Alder: Født 3. april 1954 i Bekily Familie: Gift med Raveloarijaona Gevia Felicie, 10 barn Stilling: Visegeneralsekretær for evangeliseringsdepartementet i Den gassisk-lutherske kirke (FLM) foto: lillian r. våje Evangelisten ble ordinert til prest i 1978, etter en toårig utdanning på presteskolen i Ambovombe og fire år på det teologiske seminaret på Ivory i Fianarantsoam. Senere fikk han stipend til å ta spesialutdanning i evangeliseringsarbeid i Zaïre og Kenya. I 2001 fikk han også en tre måneders periode sammen med evangeliseringsteamet til den verdensskjente evangelisten Billy Graham i USA. Siden 1983 har Retsiraiky vært ansvarlig leder for evangeliseringsarbeid på forskjellige nivå i FLM. Han har bl.a. vært nasjonal leder for det nasjonale evangeliseringsdepartementet i tre perioder, i tilsammen tolv år. I dag er han visegeneralsekretær for samme departement, samtidig som han er ansvarlig for evangeliseringsarbeidet på Sør-Madagaskar. 58-åringen ser fortsatt for seg flere år i tjenesten, selv om han opplever at det blir tyngre og tyngre å ta beina fatt til de mest avsidesliggende stedene. Før han gir seg, ønsker Retsiraiky å kunne utruste en person som kan ta over stafettpinnen etter ham, for å sikre at arbeidet fortsetter. misjonstidende 9/10-2010 11
herdighet & pågangsmot Han bruker alt fra drama til workshops, han lar seg ikke skremme av de som ikke tar han på alvor. For Adamu Lencha fra Gimbi i Etiopia fikk kallet til å jobbe med hiv/aids som ganske ung. Nå kan han høste de positive resultatene. Iherdighet og pågangsmot bærer frukt. 12 misjonstidende 9/10-2010
tekst & foto: sonja küspert redigert av: marit rødland etiopia: Adamu Lencha syntes det var viktig å hjelpe mennesker til mer kunnskap, slik at de kunne beskytte seg imot denne sykdommen. Og han ville også hjelpe dem som allerede bærer på den. For 18 år siden, da han ennå var en ung mann, hadde han verken penger eller utstyr når han dro rundt. Folk likte heller ikke temaet han ønsket å snakke med dem om. I tillegg var han for ung til å kunne tas helt på alvor. Men Adamu Lencha lot seg ikke skremme. Han kjørte med buss så langt det var mulig, og gikk til fots opptil 60 kilometer for å møte folk. Så underviste han om denne sykdommen. Men hvis han ikke hadde forkynt evangeliet i tillegg, ville han ikke hatt noen mulighet til å nevne emnet sitt. Folk ville veldig gjerne ha kristen forkynnelse, og så tålte de at de fikk informasjon om hiv/aids i tillegg. Forandring Situasjonen har forandret seg. Nå får han flere forespørsler om undervisning om hiv/aids enn det han har mulighet til å ta, og ønskene kommer ikke bare fra kristne miljøer. Etter fredagsbønnen kunne han undervise muslimene utenfor moskeen, og kunne da også vise til koranen. Ortodokse kristne samarbeider han også med. Han holder foredrag både i fengsler og ved universiteter. Overalt lar folk seg teste, og det er utrolig oppløftende tall han kan presentere: I 2009 ble 22 000 mennesker testet, og bare 26 var positive! (Bildet til venstre) Adamu inviterer til workshops, og deltakerne sprer kunnskapene sine videre på hver sine hjemplasser. Han oppfordrer til å danne samtalegrupper community conversation - på tvers av alder, kjønn og religion. Disse møtes jevnlig. De jobber mot fordommer mot folk som er hiv-positive, men som aktivt hjelper dem som trenger hjelp i nærmiljøet; syke, enker, foreldreløse barn osv. På denne måten når han adskillig flere personer enn det han alene kunne makte. Adamu har bare få faste medarbeidere, en av dem søster Gonfe. Virkemiddel Et virkemiddel han ofte bruker er samtalegrupper og dramatisering. For eksempel dramatiserer unge kursdeltakere en situasjon hvor de viser at tenåringsjenter blir lokket med alkohol og løfter om gaver. Disse løftene kommer ofte fra eldre, velstående menn, hvis de unge jentene vil være sammen med dem slik at de blir utsatt for smittefaren. Et annet virkemiddel er ToT eller Training of Trainers. Det betyr at Adamu Lencha underviser folk som igjen underviser andre i nærmiljøet. Et eksempel her er at han kan velge innsatte i et fengsel som har kapasitet og vilje til å få opplæring, for at de deretter selv kan undervise sine medfanger. Denne metoden gir bedre uttelling enn hvis en person utenfra ville komme med gode råd og anbefalinger. Åpenhet Noen ganger inviterer han også personer som er hiv-positive og som forteller om sine liv. På en workshop Navn: Adamu Lencha, Alder: 40 år Familie: Gift med Yolessi, to barn, Samuel 16 år og Betlihem 13 år Utdanning: Lærerutdanning (1 år), management kurs (2 år), studerer nå sosialantropologi Erfaring: Siste 18 år som medarbeider i Mekane Yesus kirken med sitt HIV/Aids engasjeement. møtte jeg en ung student som sto åpent fram og fortalte at han bar på sykdommen. Han fortalte at han før hadde dårlig helse, men da han var ærlig og fortalte om grunnen til dette i studentmiljøet, fikk han mye hjelp fra sine medstudenter og kom seg på beina igjen. Han er nå gift, men velger bevisst ikke å få barn for å ikke gi videre viruset til dem. Det er en glede å jobbe sammen med Adamu, og jeg håper å kunne fortsette med det de neste årene. Prosjektet han leder skal avsluttes ved utgangen av dette året, men det ble sendt søknad til NMS om en ny to-års periode som forhåpentligvis kan innvilges. t Dramatisering av hiv/aids problematikken. misjonstidende 9/10-2010 13
in Gud som kallar på kvinner Christine Abou (39) meiner kvinnene er kyrkja sine lunger i Kamerun. Utan kvinnene ville det ikkje vera mykje pust igjen i kyrkja, fastslår ho. tekst og foto: trond hjorteland kamerun: Oppdraget var klart: Eg skulle finna ein person som har eit engasjement utover det vanlege i partnarkyrkja, Den evangelisk-lutherske i Kamerun (EELC). Gjerne ei kvinne, hadde redaktør Hauglid sagt. Inga enkel oppgåve, med andre ord. For er det noko EELC er boren oppe av, er det kvinner med eit engasjement og ei kristen glede utover det vanlege. Korleis velja ei blant dei mange? Valet fall på Christine Abou. Ho er ei kvinne av dii-stammen, busett i Ngaoundéré og tilsett som sekretær på eit muslimsk collège i byen. Då eg spurte om tips til kven eg kunne intervjua, var det mange som nemnde henne. Og ikkje utan grunn, skulle det visa seg. Kvinner for Kristus Klokka er fem på ettermiddagen. Me har avtalt å møtast til intervju i kapellet på sjukehusområdet i Ngaoundéré. Christine og fire andre kvinner er i ferd med å lesa teksten på ei Kvinner for Kristus-samling. Eg smyg meg inn døra og ned på bakerste benk, men blir kjapt kommandert til å ta plass i gruppa: Du veit, evangeliet er ikkje berre for kvinner, ler dei og lar meg få 14 misjonstidende 9/10-2010
t Dansar for Kristus: Frå venstre Satou Marthe (tidlegare leiar av kvinnerørsla Femmes pour Christ, nå aktiv pensjonist), Christine Abou og Madeleine Iyawa. ta del i avslutninga av samlinga. Etterpå er det fotoseanse før Christine og eg tar plass i kyrkja igjen. Ute dryp regnet jamt i den skumrande kamerunkvelden. På benken ved sida av har ein einsleg mann tatt plass. Han faldar hendene, støttar dei på benken framføre seg og ber med låg røyst. Bøna blandar seg med kveldslydane på sjukehusområdet; kokekar som skramlar, barnelatter, knatringa frå motorsyklar og grashoppeorkesteret som varmar opp til kveldens konsert. 80 % kvinner Min påstand er at kvinnene utgjer 80 prosent av EELC. Christine snakkar til meg med høg stemme for at eg skal få med meg det ho seier. Og då tenkjer eg ikkje berre på talet medlemmer, men på alt det som EELC gjer. Det er kvinnene som gir mest, det er kvinnene som besøker dei sjuke, det er kvinnene som deltar i sorga når nokon døyr. Kvinnene er kyrkja sine lunger i Kamerun. Utan kvinnene ville det ikkje vera mykje pust igjen i kyrkja, fastslår ho. For litt over eitt år sidan vedtok EELC at kvinnelege teologar kunne ordinerast til prestar i kyrkja. Dette har vore ein kampsak for kvinnerørsla i kyrkja, Kvinner for Kristus. Når eg spør kva Christine synest om dette, svarer ho: Det skulle vel eigentleg berre mangla. Gud kallar kvinner som menn. Skulle ikkje då også kvinner få kall til å bli prest? Ho lar spørsmålet henga der og lar svaret komma med ein kontant nikk. Kall frå barndommen Sjølv har ho hatt eit sterkt og klart kall heilt frå barndommen. Mora, Fanta Suzanne, tok Christine med til kyrkja i landsbyen Wak heilt frå ho var ei lita jente. Eg blei gjerne vekt klokka fem om morgonen for å kosta kyrkja rein og ta del i morgonbøna. I starten var det kanskje ikkje alltid like kjekt, men for mor mi var det viktig at eg fekk eit personleg møte med kyrkja og det kristne livet så tidleg som råd. Seinare blei det søndagsskule, katekumenklassar og korarbeid mykje i regi av norske misjonærar som virka på Dii-sletta, like nord for Ngaoundéré, på 1970- og 80-talet. Som 17-åring stifta Christine på eiga hand eit nytt kor i Wak. Og som vaksen har Christine eit engasjement som mest gir pennen min skrivebesvær denne kvelden: Diakon, radiovert, forsongar Eg er diakon i kyrkjelyden vår, som held til i sjukehuskapellet. Eg er også ansvarleg for Unge Kvinner for Kristus her i Adamaoua-regionen. To kveldar i veka har eg radiosendingar på dii frå studioet til radio Sawtu Linjiila. Eg leiar forsongargruppa på gudstenestene våre, og eg har vore aktiv i opprettinga og drifta av koret Voix de l Espérance (red. merk.: som er eitt av dei aller beste i EELC). Eg er også med i ei av Kvinner for Kristusgruppene i kyrkjelyden vår. Dei siste åra har eg også tatt meg av dei norske ungdommane som er komne og hjulpe dei til å finna sin plass i kyrkja. og på dagtid jobbar eg som sekretær på eit muslimsk collège. Ho smiler med augene når ho ser at eg slit med å forstå kva ho nettopp sa. Ja, eg har jobba der i fjorten år. Fleire av dei tilsette er faktisk kristne. Grunnleggjaren av skulen er muslim, men gjekk i si tid på ein katolsk skule. Han såg korleis kristne lærarar tok seg av elevane, og har derfor tilsett kristne til fleire av stillingane, opplyser ho. Så det er heilt uproblematisk for deg og arbeidsplassen? Ja, det er faktisk det. I starten var det rett nok fleire som prøvde å overtala meg til å bli muslim. Eg blei lokka både med pengar, materielle gode og gunstige giftarmål. Men det tok slutt ganske snart. Eg trivst godt på arbeidsplassen, og miljøet er godt. Alle respekterer trua mi, og eg tar dagleg fram bibelen min på kontoret for å meditera. Då veit alle at eg ikkje skal bli forstyrra, smiler ho. Overlevde knivangrep Det er i grunnen eit aldri så lite mirakel at dette intervjuet finn stad. I 2002 blei Christine knivstukken like utan- Navn: Christine Abou Alder: 39 år Familie: Einsleg Utdanning: Vidaregåande skole og sekretærskole Erfaring: Sekretær på ein muslimsk skole og diakon i Den evangelisk-lutherske kyrkja i Kamerun for sjukehuset i Ngaoundéré. På den tida var byen utsett for fleire ransbølgjer. Det stod om livet for Christine. Men legane greidde å stoppa blødningane i tide. Det var eit Guds under at eg overlevde, fortel ho og viser fram to kvite arr; eitt på overarmen og eitt bak venstre aksla. Christine er også blitt utsett for fleire innbrot heime i huset sitt, og vilkårlege overfall på gata. Eit par av gongene stal tjuvane alt ho eigde. Eg skal innrømma at det til tider har vore tøft. Og eg har fleire gonger spurt Gud kvifor i all verda han ville at desse tinga skulle henda meg. Men så har eg tenkt på Paulus og på andre som blei utsette for forfølgingar; det eg har opplevd er ingenting i forhold til dei. Og eg har erfart noko viktig midt oppi alt dette; det er alltid noko som ber når andre ting brest. Og det gir meg frimod til å stå på vidare for Jesus, seier Christine med overtyding i stemmen. misjonstidende 9/10-2010 15
Jeg er overrasket over hva Gud kan bruke en liten arbeider til, sier Kjetil Vada. Og han ser overrasket ut også. Men sannheten er at han alene på et år har samlet inn avtaler og midler til Det Norske Misjonsselskap (NMS) for over en million kroner! tekst: marit rødland foto: ole henrik kalviknes norge: Han er en sjenert mann som absolutt ikke er pågående eller ønsker å være i sentrum av det som skjer. Men når det gjelder salg av Det Norske Misjonsselskaps prosjekter over hele verden, forsvinner den sjenerte, og ut kommer den beste selgeren NMS har i dag. Jeg er en beskjeden mann. Jeg er på ingen måte en selger. Jeg føler jeg ramler gjennom mange ganger, frimodigheten strekker ikke til. Men nå har jeg havnet der Gud vil ha meg. Gud har gitt meg denne nådegaven, og jeg legger trykket på nåde, sier Kjetil Vada, og smiler. jertevarme &nådegave Bakgrunn Kjetil er utdannet teolog, men jobbet samtidig med studiene som forkynner i Israelsmisjonen. Det var her han ble klar over at han hadde en spesiell gave, for da han ble bedt om å få nye abonnenter til bladet deres når han var ute og talte, kom han alltid tilbake med mange nye. Hva er det du gjør som får så mange abonnenter? spurte de andre. Jeg hadde ikke noe svar på det. Jeg visste ikke hva det var. Men jeg har tro på det jeg skal selge, og jeg er engasjert i forhold til det, sier Kjetil Vada. I Misjonsselskapet har han jobbet de siste elleve årene, flere av dem som områdeleder i Region Stavanger. 16 misjonstidende 9/10-2010
Jeg følte altfor ofte at jeg ikke strakk til. Det var ingen god følelse. Jeg har også vært gjennom alle nedbemanningene NMS har foretatt de siste årene, og hver gang har jeg lurt på om det kom til å bli jeg som måtte gå denne gangen. Det har vært en stor påkjenning for meg. Til slutt ble det langtidssykemelding, jeg var utslitt, og jeg visste ikke helt hva Gud ville si meg, sier Kjetil. Men nå vet han. Engasjert Hva er det du gjør som får folk til å bli fadder i NMS-prosjektene, eller fast giver? Jeg er veldig engasjert selv. Jeg legger ikke skjul på nøden. Det som ligger bak engasjementet mitt, er at jeg ser de enorme behovene som både misjonen og alle de som misjonen skal hjelpe, har. Og jeg har med selvsyn sett hvordan NMS sine prosjekter virkelig virker! Det er gode prosjekt, de virker i praksis for menneskene som trenger dem. Jeg har enorm tiltro til disse prosjektene. Blant annet har Kjetil Vada vært i Brasil. Og det var her han følte Gud talte direkte til ham om at han også skulle bidra til å bedre forholdene for fattige mennesker. Det var egentlig en helt banal opplevelse. Vi var på besøk i en slumbydel til Rio de Janeiro, og da vi skulle dra hjem igjen, stod det plutselig en liten jente rett foran meg. Hun stod helt stille rett foran meg og kikket på meg og kikket på meg. For meg var hun et kall fra Gud. Han ville at jeg skulle bry meg om disse fattige. Senere, da han var hjemme igjen, hadde de en såkalt nådegave-test i menigheten hans. Der får man hjelp til å finne ut av dette med nådegavene, og bli penset inn på hvilke nådegaver man selv har. For Kjetil slo det ut på to ting: Det var nådegaven til barmhjertighet og nådegaven til frivillig fattigdom. En flamme Jeg tror det ligger en liten flamme og brenner i meg alltid, til engasjement for de fattige spesielt. De prosjektene vi har i Det Norske Misjonsselskap er rett og slett knallgode, ja, de beste som finnes! Jeg er stolt av det arbeidet NMS gjør gjennom prosjektene sine. Prosjektene virker virkelig. Det har jeg selv sett. Og jeg sier: Se hva Gud gjør blant mennesker, hvis du blir med på dette! Kjetil Vada har reist rundt som forkynner i 27 år. De siste elleve av dem har han arbeidet for NMS. Her begynte han i 1999. Jeg trives veldig godt blant misjonsfolket, samme hvor de hører hjemme. Det har jeg alltid gjort. Jeg trives i de små flokkene, men selvsagt også i de store. Jeg trives også i møte med enkeltmennesker, enten det er på en biltur eller midt inne i skauen. Og da er det slik at det som hjertet er fylt av, flyter munnen over med. Jeg har alltid en fadderbrosjyre eller liknende liggende i lommeboka eller i bilen. Jeg har skaffet mange givere på den måten, sier Kjetil Vada, som i uhøytidelige stunder kaller seg en selger i barmhjertighet. Kan jeg være en selger i barmhjertighet, er jeg stolt, sier han. Informasjon På møtene han taler på har han alltid en info-del til slutt om prosjektene i NMS. I NMS er vi store på godt arbeid! Vi må bare fortelle om det til dem vi møter. For hvis vi er stolte av det NMS gjør, så snakker vi om det til folk. Og da kan vi være med og tenne en gnist hos dem, sier Vada. Hvis du spør meg om når jeg er lykkelig, må det i alle fall være når jeg sitter i bilen på veg hjem fra et møte, og jeg har en fadderavtale eller to med tilbake. Det meste jeg har fått på en kveld er fem avtaler, men mange bekker små blir til en stor å. Gjennom året blir det ganske mange. Gjennom de siste årene har Vada skaffet NMS flere hundre fadderavtaler, og også andre avtaler. Han bryr seg ikke om det er en liten flokk han møter, eller om det er en stor. Han ser viktigheten av at han informerer uansett, og han kan få en avtale eller to selv om det bare er åtteti mennesker han møter om gangen. Slik kommer det stadig nye avtaler fra hans hånd. Navn : Kjetil Lillebuan Vada Alder: 53 år Gift med Ingunn Lima Vada, to voksne barn, tre barnebarn Utdanning: Teolog Erfaring: Forkynner i Den Norske Israelsmisjon, vikar som kretssekretær i Blå Kors, områdeleder og forkynner i NMS Region Stavanger, nå Misjonskonsulent i grasrotarbeid i NMS Vestlandet. Nådegavene Kjetil Vada mener NMS må fokusere mer på nådegavebasert tjeneste blant sine arbeidere enn det man har gjort til nå. Ellers er det lett å slites ut, og det vil vi selvsagt ikke. Jeg synes at jeg selv er et levende bevis på dette. Før følte jeg meg rett og slett udugelig. Nå får jeg brukt nådegavene mine, og da trives jeg best og føler jeg gjør en god jobb. Slik når vi lenger, mye lenger! sier Kjetil Vada, og er på veg tilbake til Sandnes igjen, der han bor. Han har lånt utstyr med seg slik at han kan øve seg på å informere gjennom en powerpoint på videokanon. Jeg har lært meg å lage en powerpoint nå, så får jeg lære meg resten også. Jeg fikk en vennlig henstilling om at det hadde vært kjekt å se fra prosjektene jeg snakket så varmt om, på et møte jeg var. Så nå skal jeg lære meg det. Men jeg har likevel tenkt at selv om vi blir proffe på det meste, hjelper ikke det hvis ikke hjertevarmen er der. Det er den som virker best, tror jeg, sier Kjetil Vada. Til slutt nevner Vada tre punkt han arbeider etter: For det første at folk merker hjertevarmen og stoltheten over å få presentere NMS sine prosjekter. For det andre er det viktig for ham med en nådegavebasert tjeneste. Og for det tredje må man ha et godt materiale som er konkret på behov og hva prosjektet går ut på. Dette er gode arbeidsredskaper. misjonstidende 9/10-2010 17
For at de må bli frelst Visjonen fra 1910 er blitt virkelighet. I dag er det en kirke på alle kontinent. Men nå står misjonen ved slutten av en epoke og leter etter veien videre, sa Knud Jørgensen ved åpningen av den norske markeringen av Edinburgh-jubileet. tekst & foto: eivind hauglid I 1910 ble det holdt en stor misjonskonferanse med 1200 deltakere i Edinburgh i Skottland. Konferansen og erklæringen som ble vedtatt, fikk mye å si for misjonsvirksomheten på 1900-tallet. Hundreårsjubileet ble markert med en tilsvarende konferanse i Edinburgh i sommer, men jubileet markeres i tillegg med en rekke arrangementer ulike steder i verden. Fra 7.-9. september var nesten 300 deltakere fra kirke og organisasjonsliv i Norge samlet i Storsalen i Oslo for å markere at det i år er 100 år siden den store Edinburgh-konferansen. Evaluering I invitasjonen til den norske markeringen stod det at hovedfokuset skulle være en Sør-evaluering av norsk misjon og kirkens rolle i misjonsarbeidet. Et team fra Sør var invitert til dette. Teamet var satt sammen av personer med luthersk, ortodoks og p Medlemmer av evalueringsteamet. Dr. Julie Ma fra Sør-Korea (t.h.), Dr. Rasolondraibe Peri fra Madagaskar (t.v.) og Biskop Nicholas Hai-fai Tai fra Hongkong. Dr. Anastasia Vassilliadou fra Hellas (Forhindret fra å være til stede) pinsvennbakgrunn, og alle hadde god kjennskap til kirke- og misjonsliv i Norge. Gruppen hadde hatt flere samlinger og også arbeidet sammen med en norsk referansegruppe. Spiritualitet Det var knyttet stor spenning til hva Sør-teamet hadde kommet fram til. Professor i missiologi i Oxford, Julie Ma fra Sør-Korea, og med 27 år bak seg som pinsevennmisjonær i Filippinene, var først ut. Temaet hennes var spiritualitet. Her pekte hun på både styrker og svakheter. Det er mye bra i norsk kristenliv, men det er nødvendig å åpne mer opp for å lære av kristne i andre land. 18 misjonstidende 9/10-2010
Dere kjenner godt til Guds ord, men dere har liten åndelig erfaring, og det hindrer modenhet, sa hun. Ungdom Biskop Nicholas Tai fra Hongkong pekte på at kristne kirker og organisasjoner i Norge er svært opptatt av å nå ut til ungdommen. Vi har studert trosopplæringsreformen til Den norske kirke, og vi synes den er interessant. Her tror vi imidlertid at det burde være et program for hele familien og ikke bare for barn og unge. Er familien klar for dette? Videre tror vi at ungdommen må utfordres til videre engasjement, og her er det svært viktig at ungdommen har gode rollemodeller. Hvem er ungdommens rollemodeller, spurte han. Henger sammen I løpet av konferansen ble det av flere uttrykt at de ønsket mer konkret tilbakemelding på norsk misjonsinnsats gjennom de siste 100 år. De gav oss kanskje noe annet enn det de var spurt om, sa Svein Ragnvald Tjora, programleder for Evangelisering og menighetsbygging i NMS i etterkant av konferansen. Men jeg tror de pekte på noe svært viktig. Misjonens stilling i Norge i dag henger nøye sammen med den åndelige situasjonen i landet vårt. De pekte på det vi har mistet de siste hundre år, og jeg tror de traff, sier Leif Hadland, assisterende generalsekretær i NMS, til Misjonstidende. Spørsmålet for oss som organisasjon og som kristne blir hvordan vi kan finne tilbake til dette. Alvorlig budskap På slutten av konferansen uttrykte Arnfinn Løining, synodeformann i Frikirken, seg slik: Vi må lytte alvorlig til budskapet vi har fått. Jeg er en kristen i verden fordi Gud savner naboen min, og de som ikke er nådd med evangeliet. I Europa og Amerika er kirken utarmet. Vi må bøye oss og ta imot impulser fra medkristne der evangeliet går fram. Bønn om tilgivelse p Dr. Rasolondraibe Peri fra Madagaskar Hvordan opplevde du å bli invitert til dette? var med i evalueringsgruppen Jeg opplevde det spennende å få denne utfordringen, et privilegium. Samtidig ser jeg også litt profesjonelt på det. Jeg har tidligere vært med og gjort ulike typer evalueringer. Hvordan var samarbeidet med de andre i gruppen? Veldig bra. Selv om vi hadde ulike utgangspunkt, hadde vi gode samtaler, og vi arbeidet godt sammen. I et av dine innlegg sa du at europeiske kolonimakter hadde påført kirkene i Sør mange sår etter historiske overgrep. Også i din egen familie hadde du opplevd dette. Kan du si litt mer om dette? Alle de mannlige søsknene til foreldrene mine ble satt i fengsel i 1947 fordi de var medlemmer i politiske partier som arbeidet for frigjøring fra Frankrike. I denne perioden ble over 200 000 mennesker drept. Også min egen bestefar ble drept i fengselet. Disse historiene foreller vi videre til nye generasjoner, og jeg lurer på hvor lenge? Det hjelper oss ikke å fornekte historiene eller bare glemme dem. En venn av meg sa det slik: Det er som et udyr som aldri vil dø. Jeg ønsker at kristne kirker i Europa skal utfordre statsmakten til å be om tilgivelse for den smerte som ble påført oss. Jeg tror at Norge er det land i Europa som kunne gå i spissen her. Men jeg tror samstidig at kirken i Norge er for nær bundet opp til den norske stat. Hvis kirken var fri fra staten, har jeg tro på at kirken i Norge kunne gå i spissen for dette. Frankrike er altfor sekulært til å gjøre det, og jeg har heller ikke tro på England. Har du fått noe for din egen del gjennom denne evalueringen? Vel, det er alltid noe å plukke opp, og jeg har fått en del a-ha opplevelser, sier Peri og smiler. Konferansen Misjon til forandring ble arrangert av Norges Kristne Råd (NKR), Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke, Norsk råd for misjon og evangelisering (NORME), Samarbeidsråd for menighet og misjon (SMM), Areopagos og Egedeinstituttet. misjonstidende 9/10-2010 19