I N D R E Båthuset O S L O F J O R D
Dette heftet inngår i en serie av kulturhistoriske hefter som Follo museum har laget til hyttene som Kystleden Indre Oslofjord disponerer. Follo museum er i tillegg til å være regionmuseum for Follo også ansvarlig for kystkultur i Akershus. Stein Barli, Christian Hintze Holm, Per G. Norseng og Ola Teige har utarbeidet heftene. Follo museum 2004. Forsideillustrasjon: Båthuset. Foto: Levor Traaen.
Båthuset Båthuset ligger helt nede i fjæra på friområdet Skogsborg. Det over 100 år gamle båthuset er svært enkelt istandsatt med åpen løsning med mulighet for overnatting for «mange» personer. Iseksporten fra Røyken I uminnelige tider var vinteren en uproduktiv tid på landsbygda, preget av is, snø, stillstand og innearbeid. På 1800-tallet var vinteren også en krisetid for den voksende arbeiderklassen ofte måtte de overleve på hva de hadde klart å skrape sammen i den varme årstiden. Men fra midten av århundret åpnet det seg en verdifull som fant sted på kontinentet. Tidligere hadde is vært et rent luksusprodukt. Det ble rundt midten av århundret vanlig - og nødvendig - å benytte is til å avkjøle og bevare de store mengder mat og drikke som ble konsumert i de voksende industrimetropolene. De største forbrukerne av norsk is ølbryggerier og fiskerflåten; de viktigste markedene fantes i Frankrike og England, særlig i London. Etterspørselen økte ytterligere når isskapet, forløperen til dagens kjøleskap, kom i alminnelig bruk. Årene 1880-1910 var de mest hektiske, høydepunktet var i 1898. Da eksporterte Norge hele 500 000 tonn is. Illustrasjonene av isdrift i dette heftet er tatt av Axel Wiborg omkring 1907 ved Digerud i Follo og og av Kaare Guldbrandsen på Kopperud ved Fagerstand i Nesodden på 30-tallet. Men metode og utstyr var det samme som på den andre siden av fjorden i Hurum og Røyken. vinternæring for Røyken og andre kystbygder i Sør-Norge, nemlig eksport av is til kontinentet. Den første islasten gikk fra Drøbak til England i 1849, i løpet av de etterfølgende 70 år ble det eksportert millioner med tonn is fra Oslofjorden og Skagerrakkysten. Årsaken til at iseksport åpnet seg som en næring var den store befolkningsøkningen og urbaniseringen Her i Røyken startet gründeren Søren A. Parr i Drøbak. Han tok til med iseksport omkring 1850, og fra Drøbak spredte han sin virksomhet til en rekke av bygdene omkring Christianiafjorden. På denne siden av fjorden var Verpen og Sandspollen hans viktigste utskipningssteder. På slutten av 1850-tallet begynte han med eksport av is fra Bårsrudvannet i Røyken. Han forpaktet også bl.a. Verpentjernet (i dag kalt Verpendammen).
På midten av 1800-tallet anla iseksportører en rekke kunstige isdammer i Røyken, flesteparten på Oslofjordsiden. Røyken var et fordelaktig område for eksport av is på grunn av de gode transportforholdene. Den største dammen ble bygget av drammenskjøpmannen Ole Ølstad i Hyggen, visstnok for den da enorme prisen av 12 000 kr. Men på grunn av dårlig grunnarbeid brøt den oppdemmede Skjærabekken seg gjennom demningen etter bare et år. For andre gikk det bedre. Fra 1870-tallet frem til Første verdenskrig ble iseksporten dominert av Torvald Baarsrud på Bårsrud gård, han hadde tilnærmet monopol og tjente seg svært rik på denne handelen. Til å begynne med ble isen skåret ut med utrangerte sagblader, men etter hvert kom spesiallagde sager i bruk. Det ble skåret ut lange remser som så ble delt opp i blokker og slept opp av vannet med spesielle kroker. Deretter ble de transportert med hest og slede ned til Nærsnesbukta eller Høvikollen. Etter hvert ble det bygd ishus nede ved stranda for å lagre isen i påvente av skipsanløp. I disse husene ble blokkene stablet og isolert med sagflis. Isdrift var en lønnsom kombinasjon til jordbruk for gårdbrukerne. Det ga en kjærkommen vinterinntekt, men var like mye en
helårsvirksomhet. I tillegg til skjæring og transport av isblokkene, måtte isdammene brøytes for å holdes snøfrie markedet krevde blank stålis. Dessuten måtte dammene vedlikeholdes og renses for siv og planter om sommeren. Det var sammenheng mellom isdrift og sagbruk, sagbruk og sommeren og isskurd om vinteren, man brukte de samme hestene til begge deler. Dessuten ble sagflis og annet avfallsmateriale brukt. Vinteren 1905-06 var det 7 anlegg i Røyken og 18 ishus; 265 mann var sysselsatt. betydelig redusert, som følge av innføring av moderne kjøleteknologi og kjøleskap utover 1900-tallet var markedet for norsk is blitt stadig mindre. Det endelige Da stevnet de siste lastene med is ut av Nærsnesbukta. Men det ble fortsatt produsert is til lokalt bruk i Røyen i flere år etterpå. Til slutt kan vi kanskje skjenke arbeiderne en tanke? Jobben var tung og usunn, isskjæringen måtte skje raskt og arbeidssituasjonen var oppjaget. Det var slitsomt å håndtere sagene, oftest jobbet folkene på akkordlønn - og saget så de svettet i kulda. Feriehjemmet Ikke langt fra Båthuset her på Skogsborg ligger det som inntil ikke så lenge siden avr et feriehjem for arbeidere ved av sementfabrikken i Røyken. I 1935 kjøpte Slemmestad Arbeiderforening eiendommen Rochestad. Slemmestad Arbeiderforening organiserte arbeiderne ved Kristiania Portland Cementfabrik på Slemmestad i Røyken, og nå skulle gårdsbruket i nabokommunen Hurum bli feriehjem for medlemmene. Men her var det små muligheter for utvidelse, og snart så man seg om etter noe nytt. Da Skogsborg dukket opp i 1946, fant man ut at dette var drømmestedet. Dermed ble det handel, til tross for at prisen var hele 110.000 kroner en betydelig pris for en eiendom den gangen. Men eiendommen var på hele 63 mål og hadde lang strandlinje. Det var flere bygninger på stedet, blant annet den store og gode hovedbygningen som den forrige eieren hadde oppført. 10 nye hytter ble satt opp, og dermed fikk man hele 70 sengeplasser. Denne omfattende og innbringende virksomheten pågikk til omkring 1. verdenskrig, da krig og avsperring satte en stopper for eksporten. Da var volumet allerede Etter at sementfabrikken på Slemmestad ble lagt, var arbeiderforningens medlemstall synkende. Det var mangel på folk som kunne drive stedet, og økonomien var dårlig. Men med sin vakre beliggenhet var Skogsborg en verdifull eiendom, og et salg ville åpenbart ha
innbragt en betydelig sum. Men arbeiderforeningen var opptatt av at stedet skulle bevares for allmennheten, og inngikk i 1995 en avtale med Røyken kommune som sikret dette. Kommunen sa seg villig til å investere en hel del i å pusse opp og oppgradere bygningsmassen, Til gjengjeld skulle folk som tilhørte eller hadde tilhørt arbeiderforeningen være sikret visse fordeler i bruken av stedet, bl.a. i form av redusert leie. Denne retten gjelder frem til 2015. Etter dette overtar Røyken kommune flertallet i styret for stedet. Kilder og litteratur Karlsen, Tor K., Slemmestad Arbeiderforening 100 år 22. mars 1996, s. 35. Sønju, Ole, Røykens siste istid, i Årbok for Røyken historielag 1996. Holm, Christian Hintze, Frogn bygdebokverk, b. II, Frogn 1996.