Terje Wold Prinsippene for dommernes utdannelse og utnevnelse

Terje Wold Prinsippene for dommernes utdannelse og utnevnelse Bilaga 2 Överläggningsämne vid det tjugofjärde nordiska juristmötet

Prinsippene for dommernes utdannelse og utnevnelse 1 Av høyesterettsjustitiarius TERJE WOLD I. Det er nær sammenheng mellom de bestemmelser man har om dommernes utdannelse og de prinsipper som gjelder for deres utnevnelse. Kravet til utdannelse teoretisk og praktisk begrenser kretsen av de personer som kan utnevnes og blir derved bestemmende for domstolenes rekruttering. Utnevnelsen blir et valg mellom kandidater innen en bestemt krets eller et bestemt yrke. Men likevel har den fremgangsmåte som følges ved utnevnelsen av dommere, deres forfremmelse og avskjed stor betydning for domstolenes stilling. De bestemmelser man har for utdannelse og utnevnelse varierer fra land til land. Man kan trygt si at vi overhodet ikke har to stater hvor regiene er de samme. Selv i de nordiske land, som står hverandre så nær, er det ganske stor forskjell på dette viktige område. Dette henger først og fremst sammen med den historiske utvikling, tradisjon og rettssystemets oppbygning. Det er derfor vanskelig å finne noen prinsipiell linje i de ordninger som følges. Men går man gjennom bestemmelsene i de enkelte land, kan man likevel si at det er en viss systematisk forskjell. Grovt sett har vi to forskjellige grupper eller 1 Litteratur: Dansk Betænkning vedrørende Dommeres Uddannelse (1951) SOU (1959: 17): Domarbanan Allen, Sir Carleton: The Layman and the Law in England (IGJ Tournal 1959 Vol. II No. 1) Andersen, Reidar H., rettsskriver og kst. hjelpedommer: Dommerutdannelse og dommerrekruttering (Lov og Rett nr. 2/1965) Arbeitskreis für Fragen der Juristenausbildung e.v.: Die Ausbildung der Deutschen Juristen (1960) Eisenberg, Y.: Independence of Judges in the State of Israel (ICJ Journal 1964 Vol. V No. I s. 74 flg.) International Commission of Jurists (ICJ): The Dynamic Aspects of the Rule of Law in the Modern Age (Bangkok, Thailand 1965) ICJ: The Rule of Law in a Free Society (1959) ICJ: The Rule of Law in Germany (1958) ICJ: The Rule of Law in Italy (1958) ICJ: The Rule of Law in the United States (1958) ICJ Journal 1959/60 Vol. II No. 2 Kern, Eduard: Gerichts-Verfassungsrecht (1961) Medlemsblad for Den Norske Dommerforening (nr. 166/1954, nr. 3/1964 og nr. 3 og 4/1965) Primo congresso internazionale dei magistrati (1958, Tomo I) Schmidt-Räntsch, Günther: Deutsches Richtergesetz (1962) Wagner, Albrecht: Der Richter (1959)

4 Terje Wold systemer: den européisk-kontinentale ordning, som gjelder i Frankrike, Tyskland og en rekke andre europeiske land, og den engelskamerikanske ordning, som vesentlig gjelder i USA, England og de land som hører til det engelske samvelde. Ordningen i de nordiske land står i noe av en mellomstilling. Det vil være uråd å gi en detaljert fremstilling av de bestemmelser som gjelder i de enkelte land. Jeg må innskrenke meg til å forsøke å gi en oversikt. II. Den européisk-kontinentale ordning Denne ordning har man som nevnt i Frankrike, Tyskland og i de fleste andre europeiske demokratier, Belgia, Holland, Østerrike, Grekenland, Italia m. fl. Det fremherskende trekk ved denne ordning er at dommeren er en juridisk utdannet embetsdommer, som historisk er gått ut fra embetsverket i den eneveldige fyrstestat. Dommeren gjør som andre embetsmenn en bestemt karriere og er i denne karriere i vesentlig grad avhengig av administrasjonens eller regjeringens vurdering. For denne karriere utdanner den fremtidige dommer seg allerede fra et tidlig tidspunkt. Det kreves både teoretisk og praktisk utdannelse for å komme inn i dommerkarriéren. Legmenn deltar nok I rettspleien. Men det er den juridisk utdannede fagdommer som dominerer på alle instanstrinn. Denne historisk bestemte ordning har imidlertid særlig i årene etter krigen undergått vesentlige endringer. I alle moderne vesteuropeiske demokratier har man søkt å styrke domstolenes stilling, og det er et fellestrekk i utviklingen at man for å oppnå dette har skjerpet kravene til dommernes utdannelse og endret bestemmelsene om deres utnevnelse. Jeg nevner kort utviklingen i Tyskland og Frankrike som illustrerende eksempler. I Tyskland har erfaringene under Hitler og nazismen ført til at man har følt et sterkt behov for å styrke rettssikkerhetsgarantiene. Den nye tyske grunnlov (23. mai 1949) slår fast at den dømmende makt er betrodd dommerne og at dommerne er uavhengige og bare underlagt loven (Grundgesetz 92 og 97). Men grunnloven fastlegger også at dommernes rettsstilling skal nærmere fastlegges ved lov, og den 8. september 1961 fikk Vest-Tyskland en særskilt dommerlov (Deutsches Richtergesetz), som trådte i kraft 1. juli 1962. Loven er en statuslov, som løsriver dommerne fra det øvrige embetsverk og gir dommeren en egen status tilpasset den oppgave dommeren har som bærer av en uavhengig rettspleie. 2 2 Günther Schmidt-Räntsch: Deutsches Richtergesetz s. 40.

Prinsippene for dommernes utdannelse og utnevnelse 5 Loven har nye bestemmelser både for dommernes utdannelse og deres utnevnelse. Kravene til teoretisk og praktisk utdannelse er skjerpet. Men noen reform av utdannelsessystemet er ikke gjennomført. 3 Den tyske dommerlov bygger derfor, når det gjelder dommernes utdannelse, i det vesentlige på tidligere tysk rett. De tyske dommere må gjennomgå en utdannelse i to trinn. Først en teoretisk universitetsutdannelse på minst 3 1/2 år, hvoretter man må avlegge eksamen for en statlig eksamenskommisjon, som består både av praktikere og universitetslærere. Etter denne første eksamen må den fremtidige dommer gjennomgå en forberedelses tjeneste for å bli kjent med det praktiske rettsliv. Denne forberedelsestjeneste varer også minst 3 1/2 år. Forberedelsestjenesten utføres ved domstol, påtalemyndighet, notar, advokat og hos forvaltningsøvrighet. Tjenestetiden på hvert sted er fastsatt i loven. Etter endt forberedelsestjeneste avlegges en ny eksamen, hvor hovedvekten legges på kjennskap til det praktiske rettsliv. Denne utdannelse kre ves av alle dommere, men gjelder samtidig også for alle tyske jurister. Den ferdige jurist må således ha både teoretisk grunnutdannelse og kjennskap til det praktiske rettsliv. Det er ikke mulig å si hvor hovedvekten ligger. Begge deler hører sammen. Disse krav er nå lovfestet i den nye dommerlov; dommeren skal være akademisk og juridisk utdannet og gjennom en forberedelsestjeneste skolert i rettstilfellenes praktiske avgjørelse. 4 Når det gjelder prinsippene for dommernes utnevnelse, forfremmelse og avskjed, har den nye tyske dommerlov gjennomført en viktig nyordning av stor prinsipiell rekkevidde. Etter endt teoretisk og praktisk utdannelse har den ferdige jurist ikke noe krav på å bli utnevnt som dommer. Han må først ha vært i»dommertjenstlig» stilling (in richterlichem Dienst) i 3 år. Men for 2 år av denne tid kan tjeneste i forvaltningen, som advokat, som advokatfullmektig eller universitetslærer godtas. Den nye tyske dommerlov bryter således med det tidligere strenge karriéreprinsipp. Men det kreves i alle tilfelle minst ett»dommerår» (Richterjahr) før man kan oppnå fast utnevnelse. Den som vil bli dommer, må derfor som alminnelig regel søke om å bli utnevnt som»dommer på prøve». Han får da tittel som»gerichtsassessor», og hans rettsstilling er nøye regulert i dommerloven. Oppmykingen av dommerkarriéren og ordningen med»dommer på prøve» er nye bestemmelser. Loven har søkt å lette en viss rulering mellom de forskjellige juridiske yrker og 3 Det har lenge vært påstått at utdannelsen er mangelfull. En komité har behandlet spørsmålet, og gav i 1960 sin innstilling (Die Ausbildung der deutschen Juristen). Denne innstilling blev imidlertid ikke behandlet sammen med forslaget om ny dommerlov for ikke å forsinke dommerlovens vedtakelse. 4 Ausbildung s. 8.

6 Terje Wold samtidig skape størst mulig sikkerhet for at den som utnevnes som fast dommer har de nødvendige dommeregenskaper. For å sikre dette innfører loven den nyordning at domstolene selv skal delta ved alle utnevnelser av dommere. Den tyske dommerforening fremmet allerede i 1953 krav om et»dommerråd» eller en annen form for dommerrepresentasjon. Ved alle utnevnelser og forfremmelser av dommere krevde man at, foruten vedkommende domstol også et kollegium, hvor dommere deltok, skulle uttale seg. Dommerloven innfører to slags representasjonsorgan for dommere: dommerråd som skal delta ved behandlingen av alle alminnelige og sosiale saker, og»präsidialräte» som skal delta ved utnevnelsen av dommere. Präsidialrådenes opprettelse er av stor prinsipiell betydning. Utnevnelse og forfremmelse av dommere foretas som før av regjeringen, men er ikke lenger regjeringens sak alene, også domstolene deltar. Man har på denne måte søkt å styrke domstolenes stilling og trygge dommernes uavhengighet. Dommerloven gjennomfører samtidig den ordning at den øverste tilsyns- og disiplinærmyndighet utøves av en øverste tjenestedomstol, som er organisert av høyesterett (Bundesgericht). På samme måte som i Tyskland har også i Frankrike karrieren tradisjonsmessig vært fremtredende og avgjørende for dommerne. Dommeren begynner sin karriere i ung alder. Dommer tjenesten er delt opp i avansementskretser, som spiller en vesentlig rolle for dommerens forfremmelse. Avansementskretsenes antall er imidlertid ved den inngripende justisreform av 1958, som trådte i kraft 2. mars 1959 5 blitt vesentlig redusert, samtidig som kravene til dommernes utdannelse er skjerpet. Tidligere lå i Frankrike hovedvekten på universitetsutdannelsen. Etter endt universitetsutdannelse måtte den som ønsket å gå dommervegen gjennomgå en 2-årig forberedelsestjeneste 1 år på advokatkontor (stage au barreau) og 1 år på et statsadvokatkontor eller i et ministerium. Som i Tyskland har imidlertid også i Frankrike staten overtatt den praktiske utdannelse av dommerne. Ved justisreformen av 1958 ble dommerantallet vesentlig redusert, samtidig som dommerutdannelsen ble omorganisert. Det kreves fremdeles juridisk universitetsutdannelse, som varer 3 år. Men etter endt studium må den som vil bli dommer nå gjennomgå en 3-årig dommerskole (Centre national d'etudes judiciaires). De som blir opptatt på dommerskolen, er utvalgt etter opptakingsprøve, hvor kandidatene konkurrerer. Ved opptakingen blir man utnevnt som auditeur, dvs. 5 Se Deutsche Richterzeitung, Heft 4, 1959 s. 101.

Prinsippene for dommernes utdannelse og utnevnelse 7 funksjonær som gjennomgår en prøvetid, før man blir utnevnt som dommer. I prøvetiden får man først og fremst en praktisk utdannelse, som skjer i forskjellige trinn ved domstol, påtalemyndighet og hos en advokat eller en forvaltningsøvrighet. I neste trinn får den fremtidige dommer en juridisk, økonomisk og sosial utdannelse på dommerskolen. Auditørenes skikkethet for dommergjerningen blir så etter endt dommerskole avgjort av en prøvekommisjon. Bestås prøven, utnevnes auditøren til dommer av 2. klasse. Utdannelsen anses å ligge på et høy t saklig plan. Det er imidlertid når det gjelder dommernes utnevnelse, deres forfremmelse og avskjed man finner de viktigste prinsipielle nydannelser. Tidligere ble i Frankrike dommerne utnevnt av justisministeren. Det ble imidlertid klaget over at utnevnelser og forfremmelser ofte ikke fulgte saklige hensyn. Den nye forfatning av 1946 innførte her en nyordning, som i det vesentlige er opprettholdt ved reformen av 1958. Dommerne utnevnes nå av republikkens president, men etter innstilling av et høyeste dommerråd (Conseil supérieur de la magistrature). Dette råd har også den øverste disiplinærmyndighet over dommerne. - Rådet har 11 medlemmer, hvorav 6 skal være dommere. 2 medlemmer skal ikke tilhøre dommerstanden. Tidligere hadde dommerrådet også tilsyn med domstolenes uavhengighet og deres administrasjon. Ved grunnlovsendring av 1958 (de Gaulle) er dette siste endret, slik at tilsynet med domstolenes forvaltning igjen er tillagt regjeringen (justisdepartementet), mens dommerrådet fremdeles har disiplinærmyndigheten. Ved forfremmelser av dommere medvirker også en forfremmelseskommisjon (commission d'avancement). Den består av høyesteretts president, riksadvokaten, embetsmenn fra justisdepartementet og seks dommere eller statsadvokater. Den franske reform med opprettelse av dommerråd som medvirker ved dommernes utnevnelser og forfremmelser og som har den høyeste disiplinærmyndighet på rettspleiens område, påstås å ha virket godt. Dommerutnevnelser og forfremmelser mottas med større tillit enn før. Frankrike og Tyskland står i en stilling for seg når det gjelder dommernes utdannelse. Utdannelsen er både teoretisk og praktisk, og det legges like stor kanskje større vekt på den praktiske forberedelse for dommergjerningen enn på den teoretiske universitetsutdannelse. I begge land deltar domstolene ved utnevnelsen av dommere. Karriéreprinsippet anvendes, men håndheves visstnok strengere i Frankrike enn i Tyskland. I en rekke andre europeiske land følger dommerutdannelsen i det vesentlige det samme mønster som i Tyskland og Frankrike. Dette

8 Terje Wold gjelder således Østerrike, Italia, Grekenland, Belgia og Holland. 6 De fleste av disse land legger nok mindre vekt på dommernes praktiske utdannelse, og denne er ikke en særlig statsoppgave i samme grad som i Tyskland og nå også i Frankrike. Det er også et gjennomgående trekk ved den européisk-kontinentale ordning at domstolene i alle land deltar ved utnevnelsen av dommere. Lengst i denne henseende har man nok gått i Italia ved en reform fra 1958. Utnevnelse og forfremmelse av dommere foretas av et øverste dommerråd, hvor 2/3 av medlemmene er dommere. Justisministeren er ikke medlem, men han har forslagsrett. Utnevnelse og forfremmelse av dommere ligger dermed i Italia praktisk talt i hendene på dommerstanden selv. Dommerrådet har 23 medlemmer. En del av medlemmene er jurister valgt av parlamentet. Et utvalg på 7 av dommerrådets medlemmer har tilsyns- og disiplinærmyndighet over dommerne. Dommerstanden i Italia har således en ganske vidtgående egenforvaltning. 7 III. Den engelsk-amerikanske ordning 8 I England har man ikke noe karriéresystem for dommerne. Den engelske embetsdommer tas uten unntak fra advokatstanden (barristers). Først etter mange år som advokat kan en barrister vente å bli utnevnt som dommer, som regel i en alder mellom 50 og 60 år. Det er bare de dyktigste og best kjente advokater som har sjanse til å bli dommer. Den som er utnevnt til dommer, blir regelmessig hele sitt liv i den samme dommerstilling. Dommerembetet er høydepunktet og avslutningen på advokatyrket. Den engelske dommer er høyt ansett og meget selvstendig. Som følge av at dommerne rekrutteres fra advokatstanden er den engelske dommers utdannelse både teoretisk og praktisk den samme som den engelske barristers. Her ligger hovedforskjellen mellom den engelske og den européisk-kontinentale ordning. For å bli engelsk barrister er det ikke noe vilkår at man har juridisk universitetsutdannelse, selv om dette nok i vår tid er vanlig. I England har man holdt fast ved en ordning som går tilbake helt til middelalderen, nemlig at den faglige juristutdannelse er juriststandens egen sak, og ikke universitetenes. En fremtidig advokat kan selv i stor utstrekning bestemme på hvilken måte han vil skaffe seg den teoretiske kunnskap 6 Se Räntsch s. 47 51, Kern s. 356 og 369, Wagner s. 92, Rule of Law in a Free Society s. 279 fig. 7 Wagner s. 90. 8 Wagner s. 97, Räntsch s. 50, Kern s. 359, Ausbildung s. 129, The Rule of Law in Free Society s. 281 fig.

Prinsippene for dommernes utdannelse og utnevnelse 9 han trenger. Men han må ved begynnelsen av sitt studium slutte seg til et av de fire advokatlaug (Inns) i London. Laugene har opprettet et»council of Legal Education», som har til oppgave å overvake de fremtidige barristers utdannelse og fungere som eksamenskommisjon. Den unge jurist må som regel følge de forelesninger som holdes av fremstående advokater og andre lærere, og han må underkaste seg de prøver som advokatlauget organiserer. Hele utdannelsen og den juridiske eksamen forestås således ikke av universitetene eller staten, men av advokatstanden selv. De krav som stilles for å bestå»the bar examination» og bli opptatt som medlem av en av»the Inns of Court» (called to the Bar), er ikke fastlagt i lov. Den teoretiske utdannelse varer 3 år, og etter å være godtatt som advokat, praktiserer den unge jurist først minst et år hos en barrister før han begynner egen praksis. Den engelske dommer vil således regelmessig ha skaffet seg det grunnlag han har for dommergjerningen gjennom en årelang praksis i skranken. Hans teoretiske kunnskaper er nok dårligere enn den franske og tyske dommers, men hans yrkes- og livserfaring er meget større. Det er yrket som advokat som har preget den engelske dommer. Og for en barrister er ikke de juridiske kunnskaper viktigst. Like stor vekt legges det på at den unge barrister gjennom den avlagte prøve har oppfylt vilkårene for å bli medlem av advokatenes standsorganisasjon, at han har tilegnet seg den standsbevissthet, det sosiale grunnsyn, den livsform og tenkemåte som er egen for den engelske jurist. Antallet engelske embetsdommere er relativt meget lavt (ca. 275). Og man vil neppe forstå den engelske domstolsordning dersom man overser den meget store rolle som de ca. 20 000 såkalte fredsdommere (Justices of the Peace) spiller. Fredsdommerne har ikke juridisk utdannelse. De er legfolk, og de utfører sitt verv som bistilling. Fredsdommerne dømmer i første instans i straffesaker og også i visse forvaltnings- og sivilsaker. De fleste rettssaker først og fremst straffesakene får sin endelige avgjørelse av fredsdommerne. Fredsdommer-institusjonen viser hvilken avgjørende vekt engelsk rettspleie tradisjonsmessig legger på praktisk innsikt, livserfaring og sunn sans hos dommerne. Men fredsdommerne kunne nok ikke i vår tid vært bibeholdt som hittil, dersom ikke forholdet var at de har bistand av assistenter clerks som har juridisk utdannelse. En clerk er regelmessig en advokat (solicitor) som må ha minst 5 års praksis som solicitor for å bli utnevnt. En solicitor har vesentlig praktisk utdannelse som»articled clerk» hos en solicitor. Men han må også bestå en teoretisk prøve etter å ha gjennomgått»law School» som solicitorenes organisasjon, the Law Society, har opprettet. Clerken gir fredsdommeren råd, fører rettsboken og er til stede under råd- 22 653503

10 Terje Wold slagningen. Han har på grunn av sin juridiske utdannelse stor innflytelse på avgjørelsen. De engelske dommere utnevnes av The Queen og Lord Chancellor. Dommerne eller domstolene deltar ikke ved utnevnelsen av dommere. Forholdene i England er særegne. Lord Chancellor er som kjent selv dommer, og han utnevner dommere ikke under vanlig politisk regjeringsansvar, men på sitt eget personlige embetsansvar. I praksis skjer det også uformelle rådslagninger (consultations) mellom Lord Chancellor og hans kolleger før utnevnelse av en ny dommer finner sted. Som kjent har man i England intet eget justisdepartement, og det er interessant i sammenheng med drøftelsen av dommernes stilling å lese følgende kommentar hos Wade and Philips: 9» -to entrust all judicial appointments to a minister of justice, might lead to obvious evils, such as political appointments to the bench etc..» I USA var ordningen opprinnelig som i England. Fremdeles rekrutteres dommerne fra advokatstanden. Men i USA har utviklingen i løpet av de siste ca. hundre år ført til at juristutdannelsen ikke forestås av advokatstanden som i England, men nå utelukkende skjer ved universitetene. Etter et flerårig alminnelig universitetsstudium begynner det juridiske studium ved at studenten blir opptatt på universitetets Law School. Rettsstudiet tar 3 år og avsluttes med en statseksamen (state bar examination). Etter bestått eksamen er den juridiske utdannelse avsluttet. Noen særskilt praktisk utdannelse på advokatkontor eller ved domstolene etter universitetet har man ikke i USA. Dette henger sammen med den undervisningsmetode som følges ved universitetet. Den kalles»the case method» og ble først innført ved Harvard i 1870 og følges nå ved alle andre universiteter. Undervisningen legges praktisk an, og tiisikter å gi studenten de kunnskaper og det grunnlag han trenger for å gå ut i det praktiske rettsliv som advokat. Erfaring må han da senere skaffe seg i livet seiv. Når det gjelder utnevnelsen av dommere, er det bare de føderale dommere (antall 350) og dommerne i 8 av enkeltstatene som utnevnes henholdsvis av forbundsregjeringen og guvernøren i vedkommende stat. En føderal dommer utnevnes for sin levetid. Dommerne som utnevnes av guvernøren i en delstat, utnevnes for et bestemt antall år. Alle utnevnelser av forbundsdommere må stadfestes av det amerikanske senat, de guvernørutnevnte av senatet i vedkommende delstat. Det overveiende antall amerikanske dommere utnevnes imidlertid ik- 9 Constitutional Law s. 234.

Prinsippene for dommernes utdannelse og utnevnelse 1 1 ke, men velges enten ved direkte politiske valg (i 36 stater) eller ved valg av vedkommende stats senat (i 5 stater). De som velges behøver ikke være juridisk utdannet, selv om det som alminnelig regel bare er advokater som stiller seg til valg. Denne ordning med valg av dommere har vært sterkt kritisert, og forskjellige reformer er foreslått. Mange har tatt til orde for den særlige valgmåte som kalles Missourimetoden, som brukes bl. a. i California: Guvernøren oppnevner dommerne på grunnlag av en forslagsliste som settes opp av en komité som består av dommere, advokater og parlamentarikere. Ved neste valg avgjøres det så om utnevnelsen skal stadfestes eller ikke. IV. Den sveitsiske dommer Ordningen i Sveits skiller seg sterkt fra ordningen i andre land. Likevel kan det være grunn til å nevne den fordi den belyser utdannelsesog utnevnelsesspørsmålet for dommerne. I Sveits er dommerne verken embetsdommere eller dommere rekruttert fra advokatstanden. Enhver borger kan bli dommer. Juridisk utdannelse er ikke nødvendig, selv ikke for de høyeste dommere. Ved høyesterett og de kantonale overretter er riktignok dommerne regelmessig jurister, men de fleste sveitsiske dommere er legmenn, som utøver sitt dommerverv som bibeskjeftigelse. Det følger av dette at man i Sveits ikke kan tale om noen særskilt utdannelse for dommerne. Dette henger også sammen med at alle sveitsiske dommere ikke utnevnes, men velges. Den sveitsiske dommer er ikke og har aldri vært kongens eller fyrstens representant, men folkets befullmektigede. Man taler om den sveitsiske folkedommer (borgerdommer). De underordnede dommere velges regelmessig av folket ved direkte valg, dommerne ved de høyere domstoler velges av parlamentet. I to kantoner velger den kantonale overrett dommerne i de underordnede retter. Valget skjer for en bestemt tid - til høyesterett for 6 år og ellers regelmessig for 4 år. Valgordningen fører til at styrkeforholdet mellom de politiske partier gjør seg gjeldende også ved valg av dommere til høyesterett (Bundesgericht). Men ved valg av høyesterettsdommere søker man vanligvis å gjennomføre en viss forholdsmessighet mellom de politiske partier. Den sveitsiske dommer er helt uavhengig av regjeringen og står ikke i noen henseende under dens tilsyn eller disiplinærmyndighet. Denne utøves av de høyere domstoler som årlig avgir beretning til parlamentet. Høyesterett nyter stor anseelse.

12 Terje Wold Når denne sveitsiske ordning uten krav til juridisk utdannelse og ikke med utnevnte, men valgte dommere i praksis fungerer ganske godt, henger det sammen med at dommerne har juridisk utdannede rettsskrivere til hjelp. Rettsskriverne tar del i rådslagningen, som er offentlig, gjør utkast til dom og undertegner dommen sammen med rettens formann. Rettsskriverne er vel ansett og godt betalt. V. Den seneste utvikling i et par andre land a) Israel 10 Israel er en ny stat, og den domstolsordning man har gjennomført, kan derfor ha særlig interesse. Israel overtok etter det britiske mandatstyre, som bygde på engelsk system og tradisjon. - I den første tid prøvde man seg forsiktig fram, men allerede i 1953 fikk Israel en egen dommerlov, som fastlegger de kvalifikasjoner dommere må ha og den fremgangsmåte som skal følges ved utnevnelse av dommere. I begge henseender bryter dommerloven med den engelske ordning. En dommer må ha de kvalifikasjoner som kreves for å bli advokat: 4 års juridisk universitetsstudium og deretter 2 års læretid, som avsluttes med en prøve som gir rett til å praktisere som advokat. Men utdannelsen er ikke som i England overtatt av advokatstanden selv, og det legges samtidig stor vekt på det juridiske studium. Men særlig viktig er det at dommerloven ikke fastlegger at bare praktiserende advokater skal utnevnes til dommere. Praktiserende advokater kan utnevnes, men også tjenestemenn fra den offentlige administrasjon og fra annen tjeneste som justisministeren ved generell resolusjon har likestilt med den offentlige administrasjon i denne henseende. Likeledes forutsettes det i dommerloven at dommere i de underordnede retter kan forfremmes ved utnevnelse både til distriktsdomstolene og høyesterett. Videre er det særskilt bestemt at også en»eminent» jurist ellers kan utnevnes. Dommerloven innfører således til en viss grad karriéreprinsippet for dommerne, men samtidig åpner loven adgang til å utnevne dommere også fra så å si alle grener av den juridiske profesjon. Domstolene vil derved kunne få en meget allsidig sammensetning. Men den viktigste reform den israelske dommerlov gjennomfører, gjelder fremgangsmåten ved utnevnelse av dommere. Det var et hovedformål med loven å gjøre domstolene absolutt uavhengige av regjeringen (The Executive). For å oppnå dette har dommerloven følgende ordning: Presidenten utnevner alle dommere, men han kan ikke utøve denne myndighet etter sitt eget skjønn eller på sitt eget 10 Terje Wold: Dommerforeningens medlemsblad 1964 s. 51 52, Eisenberg s. 74 flg.

Prinsippene for dommernes utdannelse og utnevnelse 13 initiativ. Han kan bare handle i samsvar med den innstilling en 9- mannskomité avgir. Denne komité har følgende sammensetning: justisministeren et annet medlem av regjeringen høyesteretts president 2 høyesterettsdommere, valgt av høyesterett for 2 år 2 medlemmer av parlamentet, valgt ved hemmelig avstemming, og 2 advokater valgt av advokatforeningens styre for 3 år; advokatforeningens valg må godtas av justisministeren. Dommerutnevnelsene i Israel er således lagt i hendene på et fritt, allsidig sammensatt råd. Dette bryter helt med det tradisjonelle utnevnelsessystem i England og går også lenger enn i de fleste land hvor dommerne deltar ved dommerutnevnelsene. b) Japan 11 Japan fikk en ny forfatning i 1946. Den japanske domstolsordning har interesse fordi den bygger på den nye grunnlov, og den er i vesentlige deler ny etter krigen. Også i Japan har det vært et vesentlig formål å styrke domstolenes uavhengighet. Det stilles store krav til den japanske dommers utdannelse. Først må den unge student gjennomgå et 4-årig rettsstudium ved et universitet. Deretter må den som vil bli dommer, statsadvokat eller advokat gjennomgå det sentrale juridiske utdannelsesinstitutt i Tokio. Dette er en viktig nyordning, som har virket godt. For å komme inn på instituttet må man bestå en opptakingsprøve som er meget streng. På instituttet er det ved begynnelsen og ved avslutningen av forberedelsestj enesten et teoretisk kurs, hvert av 4 måneders varighet, og mellom disse to kurs en 16-månedlig praktisk tjeneste ved domstol, påtalemyndighet og advokatkontor. Instituttet tar i første rekke sikte på den praktiske yrkesutdannelse. Det står under høyesteretts tilsyn, og lærerne er ikke professorer, men erfarne dommere, statsadvokater og praktiserende advokater. Etter bestått avgangsprøve blir man enten hjelpedommer, statsadvokat eller advokat. Som hjelpedommer må man så tjenstgjøre i minst 10 år før utnevnelse til dommer kan skje. Hjelpedommeren kan i de første 3 år bare tjenstgjøre som bisitter, deretter som enedommer i underrett, og først etter 5 år kan han tjenstgjøre som formann i kollegial rett. Først etter 10 år kan hjelpedommeren tjenstgjøre i de øverste distriktsdom- 1:L ICJ Journal 1959/60 Vol. II No. 2., s. 7 flg.: Katoro Kanaka: Democracy and Judicial Adm. in Japan.

14 Terje Wold stoler eller i høyesterett. Det fremgår at det i det moderne Japan stilles meget strenge krav til dommernes yrkes- og livserfaring. Likevel er kanskje de nye bestemmelser vedrørende rekrutteringen og utnevnelsen av dommere av størst betydning. Hjelpedommerne utnevnes vanlig som dommere. Den japanske ordning forutsetter således en viss dommerkarriére. Men også påtalemyndighetens embetsmenn og praktiserende advokater utnevnes i atskillig utstrekning. Noe strengt karriéreprinsipp opprettholdes således ikke. Dommerne utnevnes av regjeringen, men etter en kandidatliste som høyesterett setter opp. Regjeringen er bundet til å utnevne en av dem som høyesterett har innstilt. Utnevningen av høyesteretts dommere kontrolleres direkte av folket, idet det ved neste valg stemmes over om utnevningen av høyesterettsdommere skal stadfestes eller ei. Altså noe lignende som det Missouri-system man har i enkelte delstater i USA. De japanske domstoler har i stor utstrekning selvstyre, de kan gi rules of procedure som er bindende lov, og all tilsyns- og disiplinærmyndighet utøves av domstolene selv og ikke av regjeringen (The Executive). VI. De nordiske land 12 Det er ordningen i de nordiske land som først og fremst har interesse for oss. Den juridiske teoretiske universitetsutdannelse er i det vesentlige den samme i alle nordiske land. Den anses for god. Jeg går ikke nærmere inn på den, da den antas alminnelig kjent av de nordiske jurister. Spørsmålet blir da først hvilken utdannelse det kreves etter avlagt juridisk eksamen for å bli dommer, og dernest hvilken fremgangsmåte som følges ved utnevnelsen av dommere. a) I Sverige skjer den praktiske utdannelse for dommertjenesten i form av en pr øvetjenst gjøring som begynner umiddelbart etter juridisk kandidat-eksamen. Tjenstgjøringen begynner ved herredsretten, hvor man har begynnertjenesten som tingsnotarie. 13 Etter tingsnotarietjenesten fortsetter utdannelsen som fiskalsaspirant-tjenstgjøring ved hovrätt. Den fremtidige dommer må tjenstgjore som»fiskalsaspirant» som regel minst 6 måneder og høyst ett år. I denne tid prøves hans skikkethet for dommergjerningen. Aspiranten utfører vanlig 12 Domarbanan s. 16 flg., Dansk utvalgsbehandling 22/5 51 s. 107, Terje Wold: Dommerforeningens medlemsblad 1964 s. 52 54. 13 Også i en viss utstrekning ved de større rådhusretter som»tingsutbildning».

Prinsippene for dommernes utdannelse og utnevnelse 15 fiskalarbeid: forberedende saksbehandling under tilsyn av hovrättens dommere, foredragning av saker, utredning av rettsspørsmål og en del ekspedisjonsarbeid. Finnes aspiranten skikket for dommergjerningen, blir han antatt som fiskal i hovrätten. Deretter tjenstgjør han i stor utstrekning som vikar i herredsrett og rådhusrett og senere etter minst et og et halvt år som fiskal dersom han fremdeles anses skikket for dommeryrket avbrytes tjenstgjøringen som fiskal, og han forordnes til tjenstgjøring som tingssekretær ved et dommerembete, som regel under den hovrätt hvor han er fiskal. Tingssekretærtjenstgjøringen, som skal gi erfaring i arbeidet som dommer i underretten, skal vare minst ett og høyst 3 år, hvoretter tingssekretæren gjeninntrer i hovrätten som fiskal. Han får deretter kortvarige og etter hvert lengre vikariater som medlem av hovrätten. Herunder får hovrätten ytterligere anledning til å bedømme fiskalens skikkethet for dommergjerningen. Etter minst 9 måneders tjenstgjøring som vikar i hovrätten (adjunktion) utnevnes fiskalen till assessor i hovrätten. Som hovrättsassessor tjenstgjør han fortsatt som vikar for tjenesteledige hovrättsdommere og også som vikar for underdommere og tingsdommere. Utnevning til hovrättsassessor skjer som regel ved ca. 35-årsalderen og innebærer at man har oppnådd endelig godkjenning for fortsatt tjenstgjøring i dommerkarriéren. Til dommere utnevnes så godt som unntaksfritt de som tilhører denne karriere og er blitt hovrättsassessor. Fra hovrättsassessor befordres man i alminnelighet til revisjonssekretær i høyesterett, hovrättsråd eller unntaksvis til häradshövding. For byenes domstoler (rådhusrätten) fulgte man tidligere ikke det samme strenge karriéreprinsipp. Men i løpet av 1930 1940-årene har rekrutteringen til rådhusrätten fått en ganske fast tilknytning til den utdannelse som statsdommerkarriéren krever. Regelmessig ble det krevd for utnevning til assessor eller rådman ved rådhusrett at man hadde fiskalkompetanse, dvs. var godkjent som fiskal ved hovrätt. Fra 1. januar 1966 er rådhusrettene blitt statsdomstoler, og man har dermed nå fått en felles statlig karriere for alle dommere. Etter den praksis som følges kan man si at den første prøving av dommeraspirantenes skikkethet nå er den samme for alle dommere. Dommertjenesten er innordnet i en temmelig bestemt fastlagt karriere, og denne karriéreordning har ført til at mange dommertjenester, særlig på de tidligere stadier av karrieren, besettes etter en viss turordning uten noen søknadsordning. Dette gjelder særlig fiskal-, tingssekretær- og assessorstillingene. Men kravene til praktisk utdannelse for de svenske dommere er store, og etter den ordning man har får hovrätten god anledning til å vurdere kandidatenes skikkethet

16 Terje Wold for dommergjerningen før fast utnevnelse finner sted. 14 Man kan si at hovrättene etter sin sentrale stilling i domstolsorganisasjonen har ansvaret for domstolenes rekruttering. 15 Når det gjelder den fremgangsmåte som følges ved utnevnelsen av svenske dommere, er den i høy grad bestemt av den historiske utvikling og tradisjonen. De svenske dommere er embetsmenn. Høyesteretts dommer avsies i kongens navn, og når domstolene i så stor utstrekning deltar i justisforvaltningen, henger nok dette sammen med at Svea hovrätt i gammel tid var en av regjeringens kollegier, og ikke har sin opprinnelse i noe maktfordelingsprinsipp. Det er regjeringen som utnevner dommerne. Men domstolene deltar og har en avgjørende innflytelse. Når det gjelder rådhusrettene, er disse fra og med den 1. januar 1965 organisert som statsdomstoler. Før den tid var ordningen den at magistraten, dvs. borgmästare og rådmän, 16 med andre ord rådhusrätten selv, sendte søknadene med sin innstilling til hovrätten, som gav innstilling om rekkefølgen av de tre søkere som etter hovrättens mening først måtte komme i betraktning. Likeledes skulle hovrätten uttale seg om det var noen av søkerne som ikke fylte vilkårene for å bli utnevnt. Søknadene ble så behandlet av bystyret (stadsfullmäktige), som innstilte tre av søkerne, og regjeringen foretok deretter utnevningen. Etter at rådhusrettene er blitt statsdomstoler, skjer utnevningen av rådhusrättens formann, borgmästaren, etter de samme regler som for häradshövdingene, og den særskilte ordning for utnevnelse av rådmenn er avskaffet. Når det gjelder häradshövdingene, som regelmessig anses for en sluttstilling i dommerkarriéren, deltar også domstolsorganisasjonen ved utnevnelsen. Hovrätten bekjentgjør, regjeringen utnevner, men et kollegium bestående av Högsta Domstolens ordförande, de seks hovrättspresidenter og häradshövdingeföreningens og stadsdomarföreningens ordförande gir innstilling, i alminnelighet i rekkefolge på de tre som først bør komme i betraktning. Ved herredsretten har man, foruten häradshövdingen, følgende stillinger som krever juridisk utdannelse: tingsdomare, inskrivningsdomare, tingssekreterare, tingsnotarie og tingsnotarieaspirant. Dertil kommer vanlige kontortjenestemenn (domsagobiträde). Alle disse fra tingssekreterare og nedover beskikkes av hovrätten eller häradshövdingen, og det hører med til domstolskarriéren at man må gå gjennom gradene ved herredsretten og dertil også tjenstgjøre som fiskal i hovrätten og som hov- 14 I særskilte unntakstilfelle kan utnevning skje utenom karrieren. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. 15 Domarbanan s. 12. 16 Se om dette begrep Herlitz: Nordisk offentlig rätt III s. 364, jfr. s. 565.

Prinsippene for dommernes utdannelse og utnevnelse 1 7 rättsassessor. Den kompetanse (domsmyndighet) som innehaveren i disse forskjellige stillinger har, er nøye fastsatt i loven. Begynnerstillingen er tingsnotarieaspirant, og det er domstolene selv som forfremmer alle i dommerkarriéren helt opp til fiskal og tilforordnet assessor i hovrätten. Det er også herreds- og rådhusrettene og hovrettene som beskikker vikarer og konstituerer dommere. Dette siste er ikke det minst viktige når det gjelder domstolskarrieren. Det er regjeringen som utnevner hovrättens dommere, revisionssekreterare i høyesterett (Nedre Justitierevisionen), tingsdommere og rådmenn. Men hovrätten gir her innstilling til regjeringen. Lagmenn (ordförande for avdeling av hovrätten) utnevnes av regjeringen uten søknad og uten innstilling fra hovrätten. I alle andre dommerstillinger, når man bortser fra høyesterett, er det domstolene selv som företar utnevningen. For utnevning til høyesterett har man i Sverige en særskilt ordning: Høyesteretts dommere utnevnes av Kungl. Maj :t. Man søker ikke, og høyesterett tar heller intet initiativ. Det er justisministerens sak å finne den han anser best skikket. Han nevner så sin kandidat for regjeringen, hvoretter han underretter høyesteretts president. Med presidenten blir så justisministeren enig om en tid da justisministeren kan komme i høyesterett for å orientere høyesteretts medlemmer og høre deres mening. Under dette møte har hver enkelt dommer i høyesterett anledning til på helt fritt grunnlag å uttale sin mening både om justisministerens kandidat og om andre kandidater som man antar bør foretrekkes. b) Den praktiske utdannelse av dommerne i Finland følger i det vesentlige de samme linjer som i Sverige. Også i Finland har man en ganske fast dommerkarriére-ordning. Utdannelsen er til en viss grad regulert ved lov, jfr. lov innefattande stadganden om domsagornas förvaltning av 7. juni 1935. Ved hver av landets ca. 70 landjurisdiksjoner (domsagor) ansetter hovrätten etter innstilling av häradshövdingen en notarie, hvis lønning utredes av staten. Er det bruk for ytterligere juridisk utdannet personell, ansettes og lønnes dette av häradshövdingen. Til ansettelse som notarie utkreves at vedkommende har bestått fornøden eksamen, avlagt dommered og i minst 1 år gjort tjeneste som fullmektig (biträde) hos en häradshövding og derunder regelmessig overvært de ordinære ting. Notariens kompetanse er nøye bestemt i loven og den seg dertil sluttende forordning, men i det vesentlige begrenset til rent mekaniske og ekspedisjonsmessige oppgåver, såsom protokollføring, korrespondanse, bekreftelse av utskrifter, innberetninger, utferdigelse av stevninger og innkallelse o.l. Beskikkelse som notarie meddeles kun for 1 år ad gangen.

18 Terje Wold Tittel som vicehäradshövding kan oppnås, når vedkommende notarie eller biträde har förestått ordinære og ekstraordinære ting i alt i ca. 30 sesjonsdager samt ledet embetet i häradshövdingens forfall i alt i 6 uker. Normalt oppnås tittelen etter 2 1/2 3 års tjeneste. Til beskikkelse som vikar for häradshövdingen i dennes forfall utkreves at vedkommende er fylt 25 år og a) er vicehäradshövding, eller b) har virket som notarie i ett år (inntil halvdelen av dette tidsrom kan dog også avtjenes som medlem av rådstuvurätt), eller c) har virket som biträde hos häradshövding i 2 år og derav i minst ett år regelmessig overvært de ordinære ting. Etter utdannelsen ved häradsrätt søker en del av aspirantene videre utdannelse ved hovrätten, hvor tjenesten foregår etter lignende prinsipper som i Sverige. Hovrättstjenesten er dog ikke som i Sverige et regelmessig ledd i dommerutdannelsen, men avhenger vesentligst av hovrättens øyeblikkelige personalbehov. Når det gjelder fremgangsmåten ved utnevnelsen av dommere, er å merke at domstolene har et vidtgående selvstyre, og her inntar Finlands Högsta Domstol den ledende plass. Underdommerne på landet häradshövdingene - utnevnes av høyesterett. Vedkommende hovrätt kunngjør embetet ledig og innstiller tre av søkerne til høyesterett. Høyesterett utnevner en av dem som er foreslått av hovrätten. Rådhusrettens dommere utnevnes etter samme regler som i Sverige. Men utnevning skjer når det gjelder rådmenn av länsstyrelsen og når det gjelder»borgmästare» (rådhusrettens formann) av høyesterett. Til rådmenn foreslår»stadsfullmäktige» bare én kandidat, og länsstyrelsen utnevner denne dersom han er formelt kompetent. Hovrättsdommerne utnevnes av republikkens president etter innstilling av vedkommende hovrätt på tre søkere. Høyesterett skal uttale seg, og presidenten er bundet til å utnevne en av de tre som er innstilt. Høyesteretts dommere utnevnes av presidenten etter innstilling fra høyesterett. Presidenten står fritt, men utnevner regelmessig den kandidat høyesterett har innstilt. Det er kanskje av interesse å nevne at høyesterett utøver sin justisforvaltningsmyndighet i ukentlige møter hvor justisministeren er til stede og deltar i drøftelsene. Han stemmer også regelmessig sammen med og på linje med høyesterettsdommerne. I de tilfelle hvor sakene går med innstilling til republikkens president, underskriver justisministeren innstillingen sammen med høyesteretts president. Dette er en ganske egenartet form for samarbeid, ukjent i andre land, men i praksis virker den godt, etter hva jeg har fått opplyst.

Prinsippene for dommernes utdannelse og utnevnelse 19 Jeg nevner at RF (den finske regjeringsform) 88 i tillegg har den bestemmelse at høyesterett eller den hovrätt som tjenesten sorterer under, selv skal ansette sine tjenestemenn etter det som er fastsatt i lov. c) I Danmark har man ikke som i Sverige noen i lov fastlagt eller påbudt praktisk utdannelse for dommere. Det er riktignok i loven fastsatt visse»virksomhetskrav» for å bli høyesterettsdommer eller landsdommer. Etter rettspleielovens 43 kan til høyesterettsdommer i regelen kun utnevnes personer som i 3 år har vært landsdommer, president i Københavns byrett, president eller visepresident i Søog Handelsretten, riksadvokat, højesteretssagfører, departementsråd i sentraladministrasjonen eller universitetslærer i lovkyndighet. Til landsdommer kan beskikkes foruten dem som oppfyller vilkårene for å bli høyesterettsdommer, også personer som i 3 år har vært underrettsdommer, politimester, statsadvokat, landsretssagfører eller ansatt embetsmann i sentraladministrasjonen. For underrettsdommere har man ingen virksomhetskrav. Her står utnevnelsesmyndigheten fritt. Men på grunnlag av de faktiske utnevnelser kan man si at det i praksis har utviklet seg en viss form for dommerutdannelse langvarig tjeneste innenfor visse bestemte tjenestegrener, hvorfra dommerne rekrutteres. 17 De fleste som utnevnes til underrettsdommere utenfor København er dommerfullmektiger i alderen mellom 40 og 50 år. Københavns byrett står i en særstilling, idet langt de fleste av rettens dommere kommer fra Justisministeriet. De fleste dommere som utnevnes til landsretten er byrettsdommere. Det er vanskelig å finne noen fast linje her. Noen egentlig praktisk utdannelse av dommere har man ikke i Danmark, verken ved domstolene eller annet sted. Når det gjelder utnevnelse av dommere, 18 nevner jeg først fremgangsmåten ved utnevnelser utenom høyesterett. Den danske dommerforening tok i 1942 dette spørsmål opp og foreslo at det danske presidentråd skulle få adgang til å gi innstilling angående utnevnelse av dommere. Dommerforeningens forslag ble godtatt. Fremgangsmaten er i samsvar hermed at søknader om alle dommerembeter sendes til justisdepartementet. Når søknadene er innkommet, sendes de av justisdepartementet til den rettspresident under hvem det ledige embete hører. Han og de øvrige medlemmer av presidentrådet uttaler seg om søknadene, som deretter med presidentenes uttalelse sendes tilbake til departementet gjennom presidenten i høyesterett. 17 Jfr. den danske utvalgsbetenkning 1951 s. 13. 18 Se Dansk betenkning s. 70 og Terje Wold: Dommerforeningens medlemsblad 1964 s. 55.

20 Terje Wold Presidentrådet består av formennene ved de kollegiale retter. Disse særlig gjelder det presidentene ved landsrettene søker i praksis på forskjellig vis også ved besøk ved landsrettskretsens dommerembeter å holde seg underrettet om domstolenes arbeid. Herunder får de bl. a. også personlig kjennskap til dommerfullmektigene. 19 Utnevnelsen av høyesterettsdommere foregår i Danmark ifølge fast praksis ved at høyesterett avgir innstilling, som regjeringen som alminnelig regel følger. Søkerne orienterer seg som regel på forhånd hos høyesteretts president og justisministeren. Den danske rettspleielov 43 stk. 2 foreskriver dessuten at før noen beskikkes som høyesterettsdommer, skal han ha godtgjort sin dyktighet til å ha sete i retten ved som prøve å votere først i minst fire saker. Om prøven skal anses bestått, avgjøres naturligvis av høyesterett seiv. Denne siste bestemmelse har av forståelige grunner fått liten praktisk betydning. Et særtrekk i den danske justisforvaltning er Den særlige klagerett (rettspleielovens 1 a). Denne klagerett består av tre embetsdommere en høyesteretts-, en landsretts- og en underrettsdommer. Etter innstilling av høyesterett, landsrettene og den danske dommerforening på fire personer til hver stilling beskikkes medlemmene av kongen blant de innstilte. Beskikkelse skjer for 10 år og kan ikke fornyes. Klageretten behandler begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker og disiplinærsaker. d) I Island er justisforvaltningen stort sett som i Danmark. Jeg nevner særskilt at Islands høyesterett utnevner justissekretær og at justisdepartementet intet har å gjøre med ansettelse av rettens personale. e) I Norge har man etter juridisk embetseksamen ingen fastsatt utdannelse av dommerne. Den unge kandidat søker regelmessig stilling som fullmektig ved et dommerembete. Fullmektigtiden er en læretid, men varer ikke mer enn 2 år, ofte kortere. Fullmektigen får anledning til å delta i alt forefallende arbeid ved underrettens (sorenskriverens) kontor. Etter kort tjenstgjøring får han i alminnelighet også lede rettsmøter og avsi dommer. Arbeidet som fullmektig anses som meget nyttig og lærerikt, og det anses for en fordel å ha vært dommerfullmektig, uansett hvilken veg den unge jurist senere vil slå 19 Også en annen myndighet som er tillagt presidentrådet kan det være grunn til å nevne. Etter lov av 7. juni 1958 103 kan ingen dommer ha noen inntektsgivende fast virksomhet utenfor sitt egentlige embete uten presidentrådets tillåtelse. Dette har i vår tid atskillig betydning som vern om domstolenes uavhengighet.

Prinsippene for dommernes utdannelse og utnevnelse 2 1 inn på. Etter endt fullmektigtid er det ingen bestemt tjeneste som fører til et dommerembete. Loven fastsetter heller ikke som den danske lov noe virksomhetskrav for å bli utnevnt som dommer. Man kan derfor trygt si at man i Norge ikke har noen særskilt dommerkarriére. Dommerne utnevnes fra alle juridiske yrker, og det kreves ingen praktisk dommerutdannelse. Men som i Danmark kan man nok etter de utnevnelser som finner sted si at det har festnet seg en viss praksis: Dommerne utnevnes vanligvis blant sentraladministrasjonens og påtalemyndighetens tjenestemenn. Men også advokater utnevnes i ikke så få tilfelle. Ofte blir sentraladministrasjonens folk konstituert i dommerembeter før fast utnevnelse finner sted. Dommerne utnevnes av regjeringen. Domstolene gir ikke innstilling og deltar overhodet ikke ved dommerutnevnelser. Endog de spor av deltakelse ved dommerutnevnelser vi hadde fra eneveldets tid er försvunnet. Helt til 1885 hadde Høyesterett adgang til å avgi embetsmessig innstilling før et ledig dommerembete i retten ble besatt. Høyesteretts betenkning som det het skulle innhentes. Men denne adgang for Høyesterett til som institusjon å uttale seg er i praksis falt bort. 20 Forholdet er således at Norge når det gjelder utdannelse og utnevnelse av dommere står i en særstilling sammenlignet med andre nordiske land: Det er ingen praktisk utdannelse for dommergjerningen og heller ingen virksomhetskrav for å bli dommer. Heller ikke deltar domstolene ved å avgi innstilling eller på annen måte i utnevnelsen av dommere. VII. Vurdering 1. Jeg har gitt en så vidt bred fremstilling av de bestemmelser som gjelder for dommernes utdannelse og utnevnelse i de forskjellige land for derved å søke å få et så godt grunnlag som mulig når saken skal drøftes av de nordiske jurister. De ordninger som gjelder er, som jeg alt har nevnt, i høy grad bestemt av historie og tradisjon, slik at en direkte sammenligning ikke er lett. Likevel er det etter min mening av stor betydning for vurderingen å kjenne ordningen i andre land enn sitt eget, fordi de grunnleggende problemer vil være de samme i alle moderne rettssamfunn. 2. Når man skal vurdere prinsippene for domstolenes rekruttering, kan det etter min mening være nyttig å ta utgangspunkt i den oppgave og myndighet domstolene har. Domstolenes stilling er som kjent i så henseende meget forskjellig. Først har vi den grunnleggende forskjell mellom diktaturstatene og den moderne rettsstat. I Sovjetunionen er domstolene underordnet den kommunistiske partiledelse. I 20 Terje Wold: Dommerforeningens medlemsblad 1954 s. 1358.

22 Terje Wold Folkerepublikken Kina er domstolenes hovedoppgave å støtte det»folkedemokratiske» diktatur. I den frie verden er det derimot et grunnleggende krav at domstolene skal være selvstendige og uavhengige, og ikke underlagt regjeringen eller andre maktpolitiske organ. Den dømmende makt anerkjennes som en selvstendig statsmakt på linje med den utøvende og den lovgivende makt. En lang historisk utvikling førte til dette syn på domstolenes stilling. I løpet av det nittende århundre ble kravet om domstolenes uavhengighet alminnelig godtatt og etter hvert grunnfestet i alle frie land. Men det kom et alvorlig tilbakeslag. De totalitære systemer som fikk makten i flere europeiske land i årene før den annen verdenskrig, tok også makten over domstolene og avskaffet deres uavhengige stilling. Allerede i 1937 ble det i Tyskland bestemt ved lov at en dommer kunne avsettes av»politiske og rasemessige» grunner uten domstolsbehandling. Diktatur og terror krenket på det groveste den personlige frihet og rettssikkerheten. Folk lærte på ny gjennom dyrekjøpt erfaring hvor grunnleggende en fri og uavhengig rettspleie er. Etter krigen ble derfor selvstendige og uavhengige domstoler en viktig del av den gjenvunne frihet. Dette er også bakgrunnen for at man i så mange europeiske land i årene etter krigen har søkt å styrke domstolenes stilling. Man ser domstolene som den viktigste rettssikkerhetsgaranti i det moderne samfunn. Også et annet forhold må nevnes i denne sammenheng. Etter hvert som velferdssamfunnet vokser og tar form, får staten stadig større makt, og den offentlige forvaltning større myndighet. Det er mer og mer blitt en oppgave for domstolene å treffe avgjørelser på det of fen t- ligrettslige område. Borgerne søker til domstolene for å få beskyttelse for sine rettigheter og sin rettsstilling i forhold til samfunnet. Det er lett å se hvor avgjørende domstolenes selvstendighet og uavhengighet blir under denne utvikling. Domstolenes hovedoppgave er å avgjøre sivile rettstvister mellom de enkelte borgere og å pådømme straffesaker. At domstolene her handler rettferdig og uavhengig går vi vanligvis uten videre ut fra. Under de store rettsoppgjør etter krigen kom likevel domstolenes upartiskhet i søkelyset. Men det må være åpenbart at domstolenes stilling er ganske annerledes utsatt når samfunnet selv er direkte part i saken når domstolene, som selv er samfunnsorgan, skal avgjøre tvister mellom den enkelte borger og samfunnet. Her er det i særlig grad nødvendig at domstolene har tillit. Skal det moderne samfunn bygge og utvikle seg på et grunnlag av individuell frihet, rettssikkerhet og sosial rettferd, er det et vilkår at vi har frie og upartiske domstoler som makter å beskytte den enkelte borgers rettsstilling, også