Iben Akerlie LARS ER LOL
Om boken: Amanda er hemmelig forelsket i Adam, og gleder seg til å bli fadder for en søt, liten førsteklassing etter sommerferien. Men første dag ydmyker Adam henne foran hele skolen. Og så blir Amanda bedt om å være fadder for jevngamle Lars som har Downs syndrom. Når alt rakner og den som svikter aller mest er deg selv, må du bestemme deg for hva som er viktigst: Å bli likt av de kule, eller å like dem selv.
Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
1 Jeg elsker han Adam. Adam, Adam, Adam. Han sitter to rader foran meg i det lumre klasserommet. Varme solstråler danser utenfor og inn gjennom vinduene som står på vidt gap mot en frodig sensommer. Det er første skoledag, og jeg sitter og drømmer om hvor deilig det må føles å dra fingrene gjennom de mørkebrune krøllene som bukter seg nedover nakken hans. Hvis jeg lukker øynene, kan jeg også se for meg de mørke øynene, som stirrer intenst inn i mine, selv om de i virkeligheten aldri har gjort det. I virkeligheten vet de så vidt at jeg eksisterer. Adam og Amanda. I hele sommer har jeg gått svevende rundt som en hjerteformet luftballong og drømt meg langt vekk til en verden hvor er lik sant. I de drømmene er jeg sikker på at når jeg kommer tilbake til skolen, etter å ha vokst en sommer, at da, vil jeg endelig tørre å snakke med han. Adam. Da vil jeg endelig tørre å si «hei» eller «halla», og kanskje til og med spørre hvordan sommeren har vært? Om han også har
vært på hytta? Men nei. Da jeg kom på skolen i dag, fant det nye klasserommet vårt, fant bestevennen min Sari, og oppdaget Adam fem meter foran meg, stivnet hele kroppen. Som en av kongens gardesoldater sto jeg rakt i giv akt, mens jeg stirret fremfor meg uten å blunke. Sari ga meg en svak dult i ryggen, men fordi bena mine var plantet fast i bakken, falt jeg fremover i et klønete stup. Jeg klarte akkurat å ta meg for med hendene, som dunket hardt ned i det skitne gulvet. Jeg lå slik en stund med nesen to centimeter fra linoleumen og stirret rett ned i den, mens jeg sakte merket selvtilliten sige ut av kroppen, som brunfargen når den blekner utover høsten. Da jeg endelig reiste meg igjen og så meg rundt, var Adam forsvunnet inn i klasserommet, uten å se seg tilbake eller legge merke til fallet mitt overhodet. «Går det bra, Amanda?» hadde Sari spurt. «Jo da», svarte jeg, «jeg hadde bare innbilt meg at det skulle gå.» Det er vanskelig å si om hun også hadde forventet at det skulle gå, eller om hun hadde forventet nettopp dette, at jeg skulle stivne og snuble og ikke allikevel. Sari kjenner meg bedre enn noen andre, og selv om vi har snakket masse over sommeren, om hvordan jeg skulle tørre å snakke med Adam når vi kom tilbake til skolen, er jeg ikke overrasket hvis Sari innerst inne trodde eller at jeg ikke kom til å tørre det allikevel. Det er meg å tørre. Et stakkarslig sukk unnslapp meg. Sari sa ingenting, men tok i stedet en tynn arm inn under min, og ledet meg
gjennom klasserommet til den bakerste raden, hvor vi fant to ledige pulter innerst i hjørnet. Jeg sitter og ser på henne i beundring, hun som er det klokeste og snilleste mennesket jeg vet om. Jeg oppdager hvor langt håret hennes har vokst seg over sommeren og hvordan det faller nedover ryggen hennes i lyse striper, som Amazonas delta på vei ut i Atlanterhavet. De skarpe øynene temmes av et varmt smil, og den lille nesen hennes er rød og solbrent. Over øynene hviler et par store, markerte øyenbryn som rynker seg i bekymring for meg. Jeg prøver hardt å ikke tenke på Adam, men han sitter to rader foran meg og snurrer en blyant på fingerspissene. Han er den eneste i klassen som greier det, og han er blitt enda bedre over sommeren. Med albuen stødig plassert på pulten holder han blyanten opp mellom tommelfinger og pekefinger, før han bruker kraften fra langfingeren til å sende den rundt i et velbalansert spinn. Tre runder, før han fanger den i et bestemt grep, og lar den spinne igjen som om det var den enkleste saken i verden. I hele sommer har jeg øvd meg, men jeg klarer bare en ussel runde før blyanten faller og lander på gulvet. Blyanten i Adams hånd hypnotiserer meg fullstendig, og jeg fortsetter å fantasere om å dra hånden min gjennom de myke krøllene. Hva hvis jeg på en eller annen måte kunne sørge for å havne rett bak han i kantinekøen, da kunne jeg nesten helt stille og ubemerket dratt hånden gjennom håret hans. Jeg blir heldigvis dratt ut av dagdrømmen da Janne, kontaktlæreren vår, kommer stormende inn døren. «Hei, alle sammen!» roper hun muntert til oss, men krever ennå ingens oppmerksomhet.