Et kritisk søkelys på menigheten Saddleback

Et kritisk søkelys på menigheten Saddleback I tre kronikker i Dagen Magazinet(18.-20.02.08) går Jon Kvalbein inn og retter et kritisk søkelys mot fire saksområder i menigheten Saddleback: Den kulturbaserte målgruppetenkningen, pastorsentreringen, vekstmålingen og forkynnelsen. I en tid med lite vekkelse retter mange kirkeledere sine øyne mot menigheter som har opplevd sterk vekst. Ikke få har reist til USA for å lære av amerikanske storbymenigheter. Deres strategier og metoder er i større og mindre grad blitt overført også til Norge. Impulsene fra menigheten Saddleback har også fått stor innflytelse i Norge. Les kronikkene her... Forsamlingsbygging og kulturforskjeller (I) Av Jon Kvalbein, kronikk i Dagen-Magazinet 18.2.08 I en tid med lite vekkelse retter mange kirkeledere sine øyne mot menigheter som har opplevd sterk vekst. Ikke få har reist til USA for å lære av amerikanske storbymenigheter. Deres strategier og metoder er i større og mindre grad blitt overført også til Norge. Nå er det ikke galt å hente inspirasjon utenfra. Den kristne tro er ikke oppfunnet her til lands. Kristendommen kom til Norge for 1000 år siden. Reformasjonen og pietismen preget norsk kirkeliv. Inspirasjon til å drive ytre misjon kom fra Tyskland og England. Rosenius og Læstadius utløste vekkelsesliv fra øst. Norsk kristenliv er i stor grad en frukt av utenlandsk innflytelse. Samtidig har norsk kristenliv fra Hans Nielsen Hauges tid hatt et særpreg. Statskirken gav rom for fri lekmannsforkynnelse og uavhengige organisasjoner for indre og ytre misjon. Dette lavkirkelige lekmannsarbeidet hadde åndelig basis i foreninger og forsamlinger utenom kirkehusene. I en tid da Den norske kirke er i indre læreoppløsning, er det viktig å bevare og styrke denne misjonsvirksomheten på bibelsk grunn. Når ledere i det frivillige lekmannsarbeidet henter impulser fra storbymenigheter i USA, bør de ikke svekke noe av det beste i vår åndelige arv. Vekstmenigheter som forbilder Amerikansk kirkeliv er mangfoldig. Her finnes kirker av alle slags konfesjoner, fra de mest konservative til de mest liberale. Den amerikanske kulturen dyrker det frie initiativ. Visjonære personer kan nå langt. Vi ser det i forretningslivet. En mann kan starte med to tomme hender og arbeide seg opp fra visergutt til sjef. Han kan ende opp med et internasjonalt konsern med filialer over hele verden. Vi kan se noe liknende innenfor amerikansk kirkeliv. En pastor kan starte en ny menighet og oppleve kraftig vekst. Andre pastorer ønsker å oppleve noe liknende. De kommer på besøk, og metoder blir overført. Med tiden kan det bygges opp et nettverk av menigheter som sprer bøker og arrangerer konferanser, kurser og ledertrening over hele verden. Med disse vekstmenighetene som forbilder, spres en internasjonal tenkning om effektiv kirkevekst. Eksempler er Willow Creek Community Church i Chicago under ledelse av Bill Hybels og Saddleback Valley Community Church i California under ledelse av Rick Warren. Virksomheten i Willow Creek har fått kritisk omtale fra mange hold. Nylig har Hybels også kommet med en selvkritisk analyse. Jeg vil konsentrere meg om Saddleback, som også har fått stor innflytelse i Norge. Rick Warren har undervist mer enn 400 000 kirkeledere i 162 land. Hans bøker er solgt i mange millioner eksemplarer. I tre

artikler vil jeg analysere trekk ved Saddlebacks veksttenkning med utgangspunkt i Rick Warrens bok Målrettet menighet (2005). Boka inneholder en rekke gode råd for menighetsledere. I mine tre artikler vil jeg rette et kritisk søkelys mot fire saksområder: Den kulturbaserte målgruppetenkningen, pastorsentreringen, vekstmålingen og forkynnelsen. Kulturbasert menighet Rick Warren skriver: En av hovedbarrierene mot menighetsvekst er folkeblindhet det at man ikke er klar over sosiale og kulturelle forskjeller mellom folk. Å evangelisere uten å tenke på hvem man vil nå, sammenlikner Warren med å være jeger og skyte i blinde uten å sikte på noe. Hans råd er: Før du starter en menighet, må du gjøre målrettede undersøkelser for å finne ut mest mulig om menneskene i området. Dernest bør du sette opp en profil av den typiske kirkefremmede som menigheten ønsker å nå en enkel oppdiktet person. Saddleback vil nå Saddleback-Sam. Han er den typiske kirkefremmede mannen i området, ca 35-45 år, med universitetsutdannelse. Han er gift med Saddleback-Samantha, med to barn Steve og Sally. Sam liker jobben sin, er selvtilfreds og nyter livet, er velstående, men har stor gjeld. Han prioriterer helse, liker pop og country, men er skeptisk til organisert religion. Warren fastslår at musikksmak skaper skiller. Det er ikke mulig å finne en musikkstil som alle er enige om. Derfor satset menigheten på vår lyd, som ble definert som pop og rock. Dette førte til at man mistet mange potensielle medlemmer, men var samtidig en nøkkel til sterk vekst, ifølge Warren. Gud skapte ett folk Vekststrategien er: Møteform og forkynnelse skal skreddersys for en definert målgruppe. Dette er nøkkelen til suksess. Slik tenker også mange kristne mediefolk. Kristne blader og radioprogrammer må lages med en bestemt aldersgruppe og deres kultur i tankene. Problemet er: Ikke få mennesker kan på denne måten føle seg utenfor. Bør ikke et kristent fellesskap sikte mot å inkludere alle? At barn og unge kan være tjent med møter som er spesielt tilrettelagt for dem, er sant nok. At man må ta hensyn til kulturforskjeller, vet enhver som har drevet misjon i en fremmed kultur. At det finnes betydelige forskjeller i vaner og smak mellom generasjoner og mellom befolkningsgrupper, er et faktum. Vaner og musikksmak varierer. Men betydningen av disse kulturforskjellene kan overdrives. Den sterke vekten Warren legger på kulturelle faktorer, bør utløse motforestillinger. Kristus brøt skillelinjen mellom jøder og hedninger. Han skapte de to til et nytt menneske, da han forlikte dem begge med Gud. Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. (Ef 2). Guds folk er ett folk. Denne overbevisningen preget Paulus misjonsstrategi i hans samtid som var like pluralistisk som vår.

Paulus opprettet menigheter der rikfolk og fattigfolk møttes. Noen var kyndige i gresk filosofi, noen drev handel, noen var husmødre, noen var slaver! Troen bandt dem sammen. De hadde én Herre, én tro, én dåp. De eide Åndens enhet i fredens sambånd (Ef 4:3f), som bant dem sammen på tvers av alle kulturforskjeller. Evangeliet for alle Skal vi formidle at evangeliet er for alle, bør enheten komme synlig til uttrykk i et fellesskap som er åpent for alle. En kristen forsamling bør ikke etableres under den forutsetning at den skal bestå av en bestemt type mennesker (eks. Saddleback- Sam). En slik ensretting av målgruppe er for det første bare mulig i storbyer. Dessuten vil målgruppen måtte endre seg etter som medlemmene blir eldre. Hva da med barn og barnebarn? En menighet som satser innenfor en snever kulturell ramme, kan tape det tverrkulturelle misjonsperspektivet som er karakteristisk for evangeliet. Skulle ikke mangfoldet i nådegaver, alder og erfaringer være en berikelse for en forsamling? Warren er opptatt av at forkynnelsen i stor grad skal gripe tak i tilhørernes daglige behov og interesser. Da kan det være ønskelig med så lik kulturbakgrunn som mulig. Men det sentrale bibelske budskap er lite kulturavhengig. En enkel, sentral og bibelsk forkynnelse bør kunne treffe alle menneskers samvittighet og hjerte. For menneskets natur er den samme. Alle mennesker er skapt av Gud. Alle er falt i synd. Alle er tilbudt frelse ved den samme tro på Kristus. Alle kristne har det samme håp uavhengig av tid, sted og kulturelle faktorer. Å forsøke å skreddersy forkynnelse og metoder for å nå en bestemt sosiologisk og kulturell gruppe, kan på denne bakgrunn være en avsporing. Jo mer man legger vekt på kulturelle faktorer i evangeliseringen, jo mer underbygger man den forestilling at en kristen forsamling bør bestå av en bestemt type mennesker som trenger en spesiell form for forkynnelse. En slik tekning mangler bibelsk forbilde. Pastorsentrert eller lavkirkelig forsamlingsbygging(ii) Av Jon Kvalbein, kronikk i Dagen Magazinet 19.02.08 Ikke få trosmenigheter har fått problemer fordi pastoren ble for dominerende. Den amerikanske kirkeveksttekningen gir pastoren en meget sentral rolle. Når mange frivillige lekmannsorganisasjoner nå satser sterkt på å bygge egne forsamlinger, er det ikke sikkert at idealene bør hentes fra USA. Man skal lyde pastoren Pastorer er de mest strategiske endringsskaperne i samfunnet. Derfor er de best skikket til å takle problemene, skriver Rick Warren i boka Målrettet menighet. Pastoren er nøkkelpersonen i Saddlebacks menighetstenkning. Han er hele menighetens pappa. Pastoren skal definere målene, kommunisere dem til menigheten, organisere menigheten rundt målene og arbeide for at disse målene blir nådd i alle virkegrener, skriver Warren. Han ønsker ikke å ha medlemmer i menigheten som ikke forstår

målene eller som bærer med seg en hemmende kulturell bagasje fra en annen menighet. De som har kritiske innvendinger, får gå et annet sted. På medlemskurset skal hovedpastoren sørge for at nye medlemmer blir konfrontert med pastorens visjon for menigheten. Deretter skal de undertegne en medlemspakt. Et av løftene man gir er: Jeg vil beskytte enheten i menigheten min ved å følge lederne. Man lover også å tjene i menigheten, ved at pastorene utruster meg til å tjene. Menigheten skal bygges opp omkring en pastor som menigheten kan identifisere seg med og følge. Warren er klar over at reformer fører til motstand og kritikk. Han anbefaler ledere å lese Jim Harringtons bok Leading Congregational Change (2000) før de innfører endringer. Denne boka inneholder blant annet et 6-punktsprogram for hvordan motstandere skal håndteres: - identifiser motstanderne - vurder motstanderne og graden av motstand - vis velvilje, involver og overbevis grensemotstandere - marginaliser vedholdende motstandere - tal kritisk om dem som fortsetter å kjempe imot - vedta regler og prinsipper som bringer motstanderne til taushet og driver dem bort Pastorens nøkkelrolle Mange undersøkelser har vist at den fremste grunnen til at mennesker velger en menighet, er at de identifiserer seg med pastoren, skriver Warren. Pastoren er hovedgrunnen til at folk enten kommer tilbake eller ikke dukker opp mer. Warren garanterer: Det blir en eksplosiv vekst når mennesketyper i samfunnet matcher mennesketyper som allerede er i menigheten, og begge matcher den typen person som pastoren er. Men hvis medlemmer og pastorer ikke passer sammen, blir det antagelig en eksplosjon uten vekst! Mange menighetskonflikter skyldes at lederne ikke passer sammen. Det å plassere en ledertype som ikke passer inn i en menighet, er som å koble ledningene feil på et bilbatteri. Man kan garantere at det kommer til å gnistre! Warren gir dette rådet: Iblant er det klokest av en pastor å innrømme at han ikke passer inn i menigheten eller på stedet, og at han flytter til et annet sted. - - Det er ingen synd at man ikke passer inn et sted. Flytt! Hvis Gud har utrustet deg og kalt deg til tjenesten, har han et sted for deg også. Lavkirkelig ledelsestenkning En lavkirkelig lekmannsorganisasjon i Norge har en annen ledelsesform. I stedet for presteembetet står det alminnelige prestedømme sentralt. På et årsmøte velger lokalforsamlingen et styre som står til ansvar for forsamlingen. Styret har administrativt og åndelig ansvar for virksomheten, og styremedlemmene bør ha nådegave til denne tjenesten. Nådegavene hører til på et legeme der Kristus er hodet. Guds Ord må være overordnet autoritet for tro, lære og liv.

I 1. Pet.5:1ff blir de eldste formant: Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere, over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden. Dette er styrets og ansattes felles ansvar. Dersom forsamlingen har en tilsatt forsamlingsleder, er han en tjener for forsamlingen - ikke den som alene skal definere målene og lede de andre etter seg. Sunne, stor menigheter ledes av pastorer som har vært der lenge, skriver Warren, som bad Gud om å få investere hele livet på ett sted. Dette bør ikke være noe ideal. Alle ledere har sine sterke og svake sider. Forkynnere har sitt særpreg, det er sunt med et spektrum av gjestetalere. En forsamling trenger en dynamisk og dyktig leder som tar seg tid til å bli kjent med den enkelte. Men han bør ikke få forme en forsamling på en måte som gjør det vanskelig for en annen å overta. Frittstående menigheter får ofte problemer knyttet til et lederskifte. Der forsamlingen er knyttet til en landsomfattende organisasjon, er det tjenlig at forsamlingslederen er ansatt i samvirke mellom hovedstyre og krets. Da blir det lettere å foreta naturlige omplasseringer. En åremålsordning som blir praktisert fleksibelt, kan være en tjenlig modell. Forsamlingen bør bære alle utgifter til driften av forsamlingen, også lønnsutgiftene. Mindre forsamlinger kan klare seg godt uten betalt leder, eller med en forsamlingsleder i deltidsstilling. Driften bør ikke subsidieres av krets eller foreninger. En forsamling som har ansvar for ytremisjon, bør sørge for at en rimelig del av inntektene kan videreføres til dette formål. Nye ansettelser og kapitalutgifter til eget bygg må vurderes i lys av virksomhetens samlede målsetting. Det er et åndelig ansvar å ha god styring med forsamlingens økonomi. Ordbruk former tenkning Impulser fra den amerikanske kirkevekstbevegelsen har ført til at en del forsamlingsledere ønsker å bruke pastortittelen. Istedenfor forsamling snakker de om menighet. Istedenfor foreninger snakker de om smågrupper eller cellegrupper. Det er ikke likegyldig hvilke ord man bruker. Sammen med en begrepsendring følger ofte en ny tenkning. I norsk tradisjon har menighet vært brukt enten om en statskirkelig soknemenighet eller om en frikirkemenighet. Pastor-tittelen har også vært knyttet til slike menigheter. Forsamlingsledere som helst vil tale om menighet og pastor, har ofte en kirketenkning som er embetssentrert. En slik dreining kan lett føre til at lekmannsprofilen i arbeidet svekkes. Lekmannsarbeidet i Norge har hatt sin åndelige basis i misjonsforeningene og bedehusene. Foreningene har hatt høy status med direkte representasjon på kretsmøter og generalforsamlinger. De har vært enkelt organisert. Medlemmene har hatt et nært fellesskap om forkynnelse, vitnesbyrd, bibelstudium, samtale, bønn og misjonsoffer. Foreningene har vært betraktet som fullverdige fellesskap, med grunnlag i Jesu ord om at der to og tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem (Matt 18:20). Impulser fra amerikansk kirkeveksttenkning har ført til at noen heller vil starte smågrupper eller cellegrupper. Det dreier seg om mer enn en navneendring. En celle

er en liten del av legemet. Cellegruppene er i amerikanske menigheter administrativt underlagt menigheten og pastoren og har en avgrenset delfunksjon innenfor helheten. En misjonsforening er i vår norske tradisjon noe annet og mer enn en cellegruppe. En misjonsforening består av mennesker som er forent om et formål: Misjon. Den står for noe forpliktende, oppofrende og varig. Forsamlingene bør se det som en viktig oppgave å rekruttere foreningene. Til våre storbyer kommer mange unge for å studere. Ikke få har gått på en kristen skole og søker fellesskap med venner i en misjonsforsamling med et godt ungdomsarbeid. De bør i tillegg oppmuntres til å være med i en misjonsforening. Etter studietiden kan de flytte til deler av landet der det ikke er misjonsforsamling. Da bør de tenke: Finns her en forening for meg, eller bør jeg start en ny? Ungdom bør møte kallet til bevisst personlig tro og livslang troskap i misjonens tjeneste, slik at de finner sin plass både i forsamlinger og foreninger på bibelsk grunn. Når kirkevekst skal måles(iii) Av Jon Kvalbein, kronikk i Dagen Magazinet 20.2.08 Den amerikanske kirkeveksttenkningen er markedsorientert. Den er opptatt av resultater. Begreper og metoder fra det verdslige forretningslivet blir overført til menighetslivet. Kirkegjengerne blir kunder som bør få tilfredsstilt sine behov. Som en bedrift må kunne dokumentere sin suksess med tall, må menigheter også kunne tallfeste sin vekst. Alle store menigheter har definert sine mål og funnet fram til en prosess eller et system som gjør at man kan nå dette målet, skriver Warren i sin bok Målrettet menighet. Du kan ikke bedømme menighetens effektivitet, hvis resultatet ikke kan måles. Saddlebacks måleinstrument For å kunne måle den åndelige veksten i menigheten er det ikke nok å vite hvor mange medlemmer man har. Rick Warren skiller mellom samfunnet (de kirkefremmede), storsamlingen (tilhørerne på møtene), menigheten (de som er forpliktet på medlemskap), disippelskapet (de som er forpliktet på modenhet) og kjernen (de som er forpliktet på tjeneste). Medlem blir man ved å fullføre et medlemskurs og underskrive Saddlebacks medlemspakt. Man ønsker bare aktive og engasjerte medlemmer. Til disippelskapet avanserer man når man har tatt et nytt kurs og innviet seg til en åndelig vekstpakt. Da lover man å ha en daglig stille stund, å gi ti prosent av sin inntekt og å være aktivt med i en smågruppe. Ved et tredje kurs avanserer man til kjernen, der man forplikter seg til å tjene i en av menighetens virkegrener - som eldste, søndagsskolelærer, sanger, ungdomsleder eller liknende. De som ikke følger opp pakten sin, blir strøket av lista. Ved å føre en stadig oppdatert oversikt over hvor mange mennesker som befinner seg i de ulike såkalte overgivelsesnivå, skaffer Warren seg det han kaller en nøkkelindikator på menighetens helsetilstand. Hver måned bruker pastorstaben i Saddleback dette måleinstrumentet til å vurdere resultatet av sin egen virksomhet. Det å ha et mål uten et praktisk instrument til å måle resultater med, ville være som

at NASA planla en måneferd uten å ha et målsøkersystem, skriver Warren. Kan åndelig liv måles? Men er det mulig å måle en menighets åndelige tilstand? Bare Gud kjenner sitt folk. Bare den som er født av Ånden, er gjenfødt. En kristen er 100 % rettferdig i Kristus. Helliggjørelse kan vanskelig måles, heller ikke grader av Kristus-etterfølgelse. Saddlebacks målemetode kan registrere aktiviteter som kan forbindes med åndelig liv. Men hvordan vet man om aktivitetene er mer enn tillærte vaner? Målemetoden kan i verste fall fordreie målet, fordi kursene og paktene kan bli et mål i seg selv. Kristen vekst blir da et resultat av egen innsats. Alle tall som presenteres som mål på åndelig liv, bør derfor mottas med sterke reservasjoner. Bibelen forteller oss at troens liv og vekst er Guds verk alene. Troen er Guds gave, og troens frukter er Åndens verk. I Matt 25:31ff skildrer Jesus dem som får arve Guds rike. De hadde gjort gode gjerninger som ikke var registrert verken av menigheten eller av dem selv. Menigheten i Sardes hadde navn av å leve. Der var sikkert stor aktivitet. Men i Åp 3:1 leser vi at den er død. Menigheten i Filadelfia fikk høre at den hadde liten styrke. Men Gud hadde satt foran den en åpnet dør, fordi den hadde tatt vare på mitt ord om tålmodighet. Menigheten i Laodika trodde den var rik og hadde overflod, men i Guds øyne var den ussel, ynkelig, fattig, blind og naken. Vi bør ikke lage menneskelige målestokker på åndelig liv. Behovsorientert menighet Warren skriver: Jesus tiltrakk seg skarer ved at han møtte folkes behov. I vedtektene for Saddleback Church står det: Menigheten er til for å sørge for deres åndelige, fysiske, emosjonelle, intellektuelle og sosiale behov. Denne sterke vekten på behovstilfredsstillelse trenger et korrektiv. Jesu brødunder var en målbar suksess. Tusener av mennesker ble begeistret for Jesus. Hadde han ønsket stor tilslutning, burde han ha fortsatt som mat-utdeler. I stedet forkynte han seg selv som livets brød. Hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv, sa Jesus. Da trakk folk seg unna. Tilbake stod de tolv. Jesus spurte dem om også de ville gå bort. Men Simon Peter svarte: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige! Jesus var ikke opptatt av metoder som kunne samle store folkeskarer. Hans mål var å frelse fortapte syndere og gjøre dem til disipler som trodde hans ord og bekjente at han var Guds Hellige. Norsk lekmannstradisjon har ønsket å være en misjonsbevegelse drevet av hjerter som var tent av Kristus. Det skulle være enkelt å slutte seg til, og lett å trekke seg tilbake. Liten vekt ble lagt på medlemsprotokoller og statistikker. Selvsagt har årsmeldinger inneholdt tall på foreninger, leirdeltakere, inntekter og utgifter. Slike tall kan være nyttige. Men de sier lite om den åndelige tilstand. Forkynnelsen skaper tro Den amerikanske kirkevekstbevegelsen kan fremme en organisatorisk kirketenkning,

der kirken identifiseres med sin struktur og medlemsfortegnelse. En organisasjon kan etableres gjennom god strategi. Medlemmer kan oppnås ved tiltrekkende metoder. Men den sanne kirke er Guds verk alene. Guds barn er gjenfødt ved Ordet og dåpen. Guds folk er de som Gud har tatt seg ut for sitt navn. De hører hyrdens røst og følger ham. Bare Gud vet hvem de er. I alle kirkesamfunn finnes hyklere som lever med i kirkens liv, men ikke hører med blant Guds folk. Gjennom de nådegaver Han gir, bygger Kristus opp sin forsamling til modenhet, enhet, fasthet og kjærlighet. Guds redskap er Guds Ord. Derfor er forkynnelsen hovedsaken i all kristen virksomhet. Det er en stor svakhet ved boka Målrettet menighet at den ikke er opptatt av forkynnelsens læreinnhold. Menighetens konfesjonelle basis er ikke interessant. Sakramentene blir oversett. Ordet som nådemiddel blir lite betont. Forkynnelsens oppgave er å forkynne til tro (Rom 10:17). Loven avslører synden og river bort alle troens falske støtter. Evangeliet viser til Jesu frelsesverk på korset og rekker troen som en gave til den som kommer til Ham. Forkynnelsen til Kristusetterfølgelse fortsetter med å rive ned og bygge opp. Loven avslører i fariseeren vårt indre og river ned selvrettferdigheten. Evangeliet fester troens blikk til Kristus og virker helliggjørelse. Gud har utvalgt det som ingenting er, for at intet kjød skal rose seg for Gud. For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg i Herren! ( 1 Kor 1:30f). Vi må gjerne drøfte misjonsstrategier og evangeliseringsmetoder. Det er nyttig å vurdere om vi når våre mål. Men vi må aldri glemme: Gjenfødelsens under er Åndens suverene handling. Ingen metode kan føre et menneske til tro. Troens under skjer fortsatt der Guds Ord forkynnes klart, som lov og evangelium.