Om lov om atomenergivirksomhet.

Indiistridepartcmcntetr Ot. prp. iin 51. (1970 71)

INNHOLD Side 1. Proposisjonens hovedinnhold Innledning 3 2. Atomlovkomltéen og departementets arbeid..'. 4 21. Atomlovkomitéen *". :, ;.: '..V. ; : i". ;..'." 4 2 2. Hovedpunkter i komiteens innstilling 4 23. Avgitte uttalelser...:...; 5 2.4. Samarbeidet mellom Industridepartementet og Justisdepartementet om proposisjonen 5 3. Atomenergilover 1 andre land 5 3.1. Generelt om kontroll og tilsyn 5 3 2. Enkelte lands lovgivning for så vidt angår kontroll og tilsyn.. 5 3,2- Lovgivning om atomansvaret i enkelte land _. 8 \ ; i. ; i r,. :,. " ' ' :,** r -r- ;v! ^,"'':... - ' ", ; - '? ' ' : ' ' { '.4. Atpmenerglarbeidet 1 v _Ncrg». L. :...;..vi -.-:,. 9. 4.1. Oversikt over gjeldende norsk lovgivning m. m. av betydning for atomenergivirksomhet " 9 4 21. Sikkerhetsarbeidet ved Institutt for Atomenergi (IFA) 11 4.2 2. Sikkerhetsarbeidet vedrørende atomskip (Atomskipsrådet).. 12 13. De norske reaktorer < 12 4.4. Atomenergirådet 13 4.5. JEEP n-i:omitéen 13 4.6. Nordisk samarbeid på atomslkkerhetsområdet (NARS) 14 5. Atomkraft i Norge " 14 6. Stratefare ved atomanlcgg 15 7. Erstatning for atomskader, Internasjonale konvensjoner og spörsmål om norsk tilslutning 17 8. Behovet for og prinsippene I-en atomenergilov 19 S.l. Behovet generell motivering 19 8.1.1. Atomlovkomitfiens syn.- 19 8.1.2. Andres syn 20 3.1.3. Industridepartementets syn 20 8 2. Konsesjonsplikt 20 8 21. Atomlovkomitéens syn 20 8.2 2. Andres syn 21 8.2.3. Industridepartementets syn. 22 8 3. Offanthg tilsyn 23 8.3.1. Atomlovkomitéens syn 23 8.3 2. Andres syn 26 8 3 3. Industridepartementets syn 27 9. Merknader til lovutkastet 29 91. Generelle merknader 29 9 2. Merknader til de enkelte paragrafer 30 Til kap. I 30 Til kap. H 36 Til kap. HI 41 Til kap. IV 55 Z0. Utkast til lov om atomenergivirksomhet 59 Vedlegg: Sertifikat for økonomisk garanti ved transport av e.tomsubstans 71 Særskilt vedlegg: Innstilling fra Komitéen til å utre spørsmålet om atomenergilovgivning i Norge (Atomlovkomltéen), avgitt augiic' 1966.

Industridepartementet. Ot. prp. nr. 51. (1970 71) Tilråding fra Industridepartementet av 2. april 1971, godkjent.ved kongelig resolusjon samme dag;, (Foredratt av statsråd Finn Lied). 1. Proposisjonens hovedinnhold. Innledning. Spørsmålet oin en særskilt atomenergilov ble tått opp kv Industridepartementet så tidlig som i 1956, og i 1957 ble det oppnevnt en komité for å utrede spørsmålet. : Den senere utvikling viste at atomenergiens anvendelse i Norge ville'ta noe lengre tid enn opprinnelig antatt. I St. meld. nr. 97 for 1969 70 om energiforsyningen har departementet gitt en redegjørelse for hvorledes atomkraften kan innpasses i dec norske elektrisitétssystem. I meldingen er det om dét første atomkraftverk uttalt at man i løpet av 3973 tar sikte på å fremlegge for Stortinget et eventuelt'forslag om bygging av ét slikt atomkraftverk.' ' ' : Dette'reiser behovet'for nå & få utarbeidet en atömenérgilov: Departementet legger med dette frem en Ot. prpj-med utkast tit lov om : atomenergivirksomhet. ' I proposisjonen gis det en kort oversikt over komitéens sammensetning'og mandat og dens innstilling ogöver åtomeiiergilöveri andre land. Deretter 1 ' behäridies atomenefgiarbeidet i : Norge, hvör bl.a. sikkerhetsarbeidet viéd- Institutt 1 f6*; Atomenergi (JCFA), do norske reaktorer,' Atomenfergirådét og JEEP IIkomitéen, atomkraftens anvendelse i Norge og strålefarén véd'åtomanlegg; erstatningsansvaret'og åé internasjonale konvensjoner er kort b e h a n d l e t : - 1 1 ' : '.!..::_:- ;- - i... ' Behovet'foren i atoméhergilov'er-'motivert, samtidig som det ; er 'gitt-en oversikt' over "Atömlovkomitééns" og andres syn. KonSesjons- i:- i i".. 1. 1 -:»- 1.':. 1 > - '! ' i - -, > - -. -. - ; :., ; :. i. ^ : -! plikten er begrunnet, og andre viktige bestemmelser av betydning for saksområdet er trukket frem. Behovet for et offentlig tilsyn er motivert, og komitéens og andres syn er fremlagt sammen med departementets syn på løsningen av spørsmålet' Lovutkastet, som er et utkast til en rammelov, inneholder i kap. 7. definisjoner, fastslår : konsesjons- og løyvcphkt og gir Kongen fullmakt til å gi forskrifter for de forskjellige saksområder. Kapitlet gir regler om n;'ir konsesjon og løyve kan tilbakekalles.. I-kap. II gis rammen 1: for et statens : atomtilsyn. Kongen er gitt fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om tilsynets* virksouhet og organisasjon. Det fastlegger videre de plikter som hviler på eier og innehaver av atomanlegg. Kap: III behandler erstatningsansvaret i samsvar med internasjonale konvensjoner på området.' Kap. IVinneholder forékjelligebestemmelser bl.a. om atomdrevne transportmidler, offentlige sikringstiltak, registrering av skader, kontroll med fredelig utnytting av atomenergi, forkjøps- og rekvisisjonsrett; taushetsplikt, straffebestemmelser, regler om gebyr og ävglft,"ikrafttredelsé ög bm endringer i andre lover. Det er i proposisjonen gitt merknader til de enkelte paragrafer. Det er i denne proposisjon brukt flere tekniske uttrykk. Oin disse uttrykk vises til lovutkastets kap. I: definisjoner.

Ot, prp. nr. 51. 1970 71 2. Atomtovkomitéen og uttalelser. 2.1. Om Atomlovkontitéen. Et utvalg, Komitéen til å utre spørsmålet om atomenergiiovgivning i Norge (Atomlovkomitéen), ble oppnevnt ved kgl. resolusjon av 2'1. wptember 1957 med høyesterettsadvokat J. Chr. Hauge som formann. I foredraget til resolusjonen peker Industridepartementet bl.a. ps. at atomlovarbeidet er i gang i en rekke land, og at noen land, bl. a. Sverige, allerede har en særskilt atomenergilov. Behovet for atomenorgilovgivning begrunnes bl.a. i foredraget med at "utnyttelse av atomenergien er forbundet med helsemessige problemer som må tas hånd om, og at de offentlige myndigheter er ansvarlig for at spaltbart materiale bare benyttes til fredslige formål. Oppgaven for komiteen var å utrede og å komme med forslag om i hvilken utstrekning og på hvilken måte de statlige myndigheter bør ha kontroll med: 1. utvinning, omsetning (herunder eksport og import) og bruk av utgaugoinaterialer (dvs uran.og torium), av spaltbare materialer (dvs. uran 235, uran 233 og plutonium 239) og eventuelle andre materialer av betydning for utnytting av atomenergien, 2. oppføring, ervervelse og drift av atomreaktorer eller andre energianlegg. Komitéen ble anmodet om å utrede eventuelle konsesjonsvilkår, assuranseplikt og hvorledes inspeksjon og kontroll kan iverksettes med særlig vekt på sikkerhetskontroll. Vidsre skulle spørsmålet om erstatningsansvar overfor tredjemann utredes. I foredraget ble komitéen bedt om å holde seg ajour med innenlandsk lovarbeide på feltet (f.eks. lov om bruk av røntgenstråler cg radium m.v. av 18. juni 1938 som er under revisjon) og om internasjonale konvensjoner og samarbeide på atomenergiområdet. Komiteens sammensetning, er.blitt endret flere ganger. Høyesterettsadvokat J. Chr. Hauge ba om å bli avløst som formann. Som ny formann ble oppnevnt ekspedisjonssjef St. Rognlien. H.r.advokat Hauge i fortsatte som medlem av komitéen. Komitéens endelige sammensetning har vært: 1. Ekspedisjonssjef St. Rognlien, Justisdept., (formann) 2. H.r.advokat J. Chr.. Hauge 3. H.r.advokat Bj. Eriksen 4. Direktør R: Eker... '. 5. Generaldirektør H. Roald 6. Elektriker Bj. Klafstad 7. H.r.advokat E. Løchen 8. Direktør F. Hansson C. Universitetslektor A. Kjelberg 10. Forskningssjef K.P.Lien Komitéens innstilling ble avgitt i august 1966. 2.2. Hovedpunktene i komitéens innstilling. (Innstillingen-følger som særskilt vedlegg). Innstillingen behandler først atomenergiens tekniske bakgrunn. Her kommer den inn på atomenergiens betydning for verdens energiforsyning og atomenergiens rolie i forbindelse med de norske energiproblemer'. Videre behandles atomenergiens fysiske grunnlag og dens praktiske utnytting i form av forskjellige typer reaktorer og industrielle og medisinske isotopanvendelser. Atomenergivirksomheten i Norge behandles, og det er gitt en oversikt over økonomisk lønnsomhet ved atomkraft i forhold til andre energikilder. Komitéen tar for seg helseproblemer i forbindelse med ioniserende stråling og kommer inn på de forskjellige former for skader som kan oppstå som følge av strålingen. Den drøfter de særlige faremomenter som kan oppstå ved utnytting, av atomenergien og den. behandler sikkerhetsproblemer ved et atomanlegg og de erfaringer som man har fra driften av norske og utenlandske reaktorer. Det er redegjort for sikkerhetsorganisasjonene i visse land... - Komitéen har gjennomgått atomlovgivning i andre land og din har redegjort for det internasjonale samarbeide om utnytting og kontroll av atomenergien og de forpliktelser som den norske regjering har påtatt seg ved internasjonale avtaler vedrørende den fredelige utnytting av atomenergien. Den har behandlet de internasjonale konvensjoner om erstatningsansvar for atomskader, og den.har. gitt en oversikt over gjeldende norsk. lovgivning m.m. av betydning for atomenergivirksomheten....;.-.... :, '.: Komitéens konklusjon er at det nå er behov for en særskilt atomenergilov i Norge, som gir hjemmel for.en konsesjonsplikt..og som fastlegger-rammene for et offentlig, tilsyn. Den har utredet de oppgaver og plikter som. et slikt tilsyn bør ha, og hva dets forhold "til andretilsynsmyndigheter ;bør være, ;. _..,- -,. Komitéen har.kommet kort^inn på forholdene- ved atomdrevne skip og andre transportmidler. Innstillingen avsluttes med særskilte merknader til de enkelte paragraf er, i lovutkastet og selve utkastet til loven...." Departementet vil komme tilbake til komitéinnstillingen under de forskjellige avsnitt i proposisjonen.

1970 71 Ot. prp. nr. 51. 2.3. Avgitte uttalelser. Innstillingen her vært sendt til uttalelse til følgende departementer: Finans- og tolldepartementet Fiskeridepartementet ' Forsvarsdepartementet Departementet'for-handel og skipsfart Justis- og politidepartementet Kommunal- og arbejdsdepartementet Landbruksdepartementet Samferdselsdepartementet Sosialdepartementet Utenriksdepartementet Videre har den vært sendt til uttalelse til følgende institusjoner, nemnder, foreninger m.v.: Sivilforsvaret Kraft forsyningens sivilforsvarsnemnd Direktoratet for statens arbeidstilsyn Statens institutt for strålehygiene Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen Norges Industriforbund Statens Atomenergiråd Institutt for Atomenergi Norske Forsikringsselskapers Forbund Norsk Atomforsikringspoöl Den Norske Advokatfornirig Den Norske Dommerforening Norges Rederforbund JEEP Il-komitéen Landsorganisasjonen i Norge Den Norske Ingeniørforening Norges Ingeniørorganisasjon Samtlige har'besvart henvendelsen. 6 av de forespurte hadde ingen merknader til innstillingen. 2.4. Samarbeidet mellom Industridepartementet og Justisdepartementet om proposisjonen. Arbeidet med denne proposition har vært utført i samarbeid med Justisdepartementet. Etter konferanse mellom Industridepartementet og Justisdepartementet har Justisdepartementet påtatt seg ansvsret lor lovutkastets kap. I (Definisjoner m.m.) og kap. III (Erstatning og forsikring (atomansvaret) samt 50 (endring i andre lovei). Justisdepartementet har likeledes hatt ansvaret for merknadtne til de nevnte deler av loven og for det stai>dpun!:t som er tatt til de enkelte spørsmål som reiser seg i forbindelse med disse bestemmelser. D~t samme gjelder visse innledende avsnitt i foredraget (bl.a. avsn..'). Industridepartementet har i sin helhet lagl Justisdepartementets utkast til grunn foi så vidt angår de nevnte deler av lovutkastet. Dette er nevnt også i de innledende merknader til kap. I og kap. III. Lovutkastet eilsrs har vært forelagt Justisdepartementet til vanlig lovteknisk gjennomgåelse. ' 3. AtouienergiloYttr i andre land. 3.1. Generelt om kontroll, og tilsyn. I alle land hvor det er aktuelt, må man ha tillatelse (lisens) fra myndighetene før man går i gang med bygging av et atomanlegg, og ny tillatelse må innhentes før anlegget kan settes i drift. De fleste'atomenergikommisjoner har rådgivende sikkerhetskomitéer som i detalj gjennomgår konstruksjonsforslag för atomanlegg, og som også godkjenner på! rådgivende basis den endeligé-sikkerhetsrapport for anlegget og driftsforskrifteriei Disse komitéer har også en viss tilsynsmyndighet Under behandlingen av 1) konstruksjonsforslag,'^) sikkerhetsrapport og 3) driftsforskrifter vil komitéene forvisse seg om at alle relevante myndigheter er kontaktet, og.at de har gitt.skriftlig uttalelse om de problemer som harvært forelagt. Når T det gjelder driftsforskrifter for eksperimentalreaktorer,-holder man seg i alle land stort sett til de regler og forskrifter som er utgitt og anbefalt" av Det Internasjonale Atombyrå i Wien (IAEA). : r; -/.-., ' Myndighetene i en rekke land har dessuten oppnevnt egen tilsynsmyndighet for atomanlegg. Tilsynet har som oppgave både å granske søknad ora lisens fra privat eller offentlig lisenssøker og-gi uttalelse til myndighetene. Tilsynet følger opp konstruksjonsarbeidet og byggearbeidet og avgir innstilling om den endelige sikkerhetsrapport og om driftsforskriftene. Når myndighetene har gitt lisens og anlegget er kommet i drift, er det tilsynets oppgave å kontrollere at lisensens vilkår blir oppfylt'.. :. '! 3.2. Enkelte lands lovgivning for så vidt angår kontroll og tilsyn. I Sverige ble atomenergiloven vedtatt i 1956. Etter denne" kreves det konsesjon for å oppføre,'eie eller drive atomreaktorer eller anlegg for bearbeiding av nytt eller brukt atombrénsel. Som tilsynsmyndighet ble i 1957 oppnevnt Delegationen för atomenergifrågor. Delegasjonen er oppnevnt av Kung], Maj:t og hører inn.under Industridepartementet. Dele-

Ot. prp.-nr. 51. Om lov cm atomenergivirksomhet. 1970-r7i gasjonen har 5 representanter, som. hver representerer forskjellige interesser. p& atomenergiområdet: Delegasjonen har ; nedsatt en egen reaktorförlägningskommité for.å :. forberede behandlingen av konsesjonssøknader og ha tilsyn med konstruksjon, oppføring og drift av atomanlegg. Reaktorfdrlagningskommitéen består av; formannen ;i-delegasjonen og A representanter for ulike: slag-=av:.fagområder, strålevern, varmeteknikk og materialteknikk. Dens oppgave er å.granske et atomanleggs sikkerhet, beskyttelsesforanstaltninger som foreslås,'og plasseringen av anlegget under hensyn til risiko for og konsekvenser av eventuelle ulykker. Arbeidet utføres ved hjelp av eksperter, så. vel annen komitéen som tilkalte. I den konsesjon som blir gitt for et atomanlegg, >pålegges innehaveren, å informere Delegationen f dr atomenergifrågor og Strålskyddsmyndigheten om. framdriften i reaktorbyggearbeidene. Igangsetting, av reaktoren skjer først-etter at den er blitt definitivt godkjent av disse myndigheter, som også'skal påse at de oppstilte.vilkår.følges. Tilsynsmyndigheten er pålagt å følge driften av atomanlegget. Alle endringer i driftsforholdet som er av betydning:for sikkerheten, må godkjennes av Delagsjonen før de biir gjennomført. Konsesjonshavere^ :er også pålagt å varsle Delegasjonen om alle unormale.eller uventete forhold under driften. Delegasjonen skal også fortløpende kontrollere driftsorganisasjonen og personalets kvalifikasjoner ved et sekretariat med fast tilsatte reaktorinspektører. Strålskyddsmyndighet er Statens Strålskyddsinstitut, som har en-égén kjeriiefysikalsk avdeling for behandling av skjermingsproblemer,.akseleratorer og atomanlegg. Det er straff for å bryte loven, og tilsynsmyndigheten kan ilegge.tvangsmulkt.for.å framtvinge r at oppstilte'vilkår blir iakttatt...... Det er irsverige for kort tid siden gjennomført enutredning av det svenske tilsynssystem. Mandatet for utredningen var å gjøre en vurdering av organisasjon og ressurser for.:en: 5? årsperiode på; bakgrunn AV 'økningen,i atomkraftutbyggingen. isverig.ikunglmaj:tprp. nr. 83,1970 er det.nærmere redegjort for utredningen og Industridepartementets tilråding Utredningen hadde som konklusjon at det burde opprettes en frittstående reaktorsikkerhetsnemnd samtidig som det:aksile.skje en administrativ samordning av nemndens sekretariat med Statens Strålskyddsinstitut.. : Departementets oppfatning er at.detinntil videre ikke bør f inne sted: noen endring i'den nåværende administrative struktur,..under hear visning tilat en særskilt energikomite har lagt fram forslag om endringer i de administrative forhold vedrerendeienergispørsmål. En styrking av personalet tilknytt reaktorf J >rleggingpkomitéen er dog,foreslått. Uranloven av 1960 gir regler om --uidersøkelsestillatelse og om ; konsesjon for ä bearbeide drivverdige funn. Strålskydds^agen-av A 1958 fastsetter at det kreves tillatelse fra medicinalstyrelsen, for å drive radiologisk arbeid eller inneha radioaktivt, stoff.utover en nærmere fastsatt mengde. Vider«? 3e;ter den plikter for innehaverne av tillatelse, regler, om legeundersøkelse, tilsyn, ^transport og transitering, straffansvar og inndragning m.m. Loven av 1960 om skyddsåtgärder vid olyckor i atomanläggningar pålegger innehaver av atomanlegg å underrette politi cg lensstyrelse om enhver hendelse som kan påkalle særskilte tiltak tii vern for almanhaten. Lovjn har videre regler om måling av aktivitet og andre undersøkelser og pm hvorledes det skal forholdes i ulykkestilfelle...;;,: ; :*... -..>:. Det offenliges, gjøremål txcd atomenergispörsmål er fordelt på Handelsdepartementet (industriell utnytting), Kommunikationsdepartementet (Vattenfallsstyrelsens gjøremål)," Ecklesiastikdepartementet (den vitenskapelige forskning),. Innenriksdepartementet (strålevernet), Forsvarsdepartementet (atomvåpen) og Utenriksdepartementet (internasjonalt samarbeid). Videre er det opprettet en eg<!n Delegation för atomenergifrågor, med oppgave å følge utviklingen på området, og som rådgivende organ trekke opp retningslinjer for atomenergivirksomheten på bakgrunn av brensels- og kraftforsyningstilstanden i landet. Den skal gi '»uttalelse i r konsesjons- og løyvesaker, om lovgivning og taushetsplikt på atomenergiområdet og i budsjettsaker vedkommende atomenergien. Den^ skal også.forberede saker om internasjonalt.samarbeid..... Enn videre er det under Ecklesiastikdepartementet,en sakkyndig atomkomité som tjenestegjør som rådgivende organ i spørsmål om den grunnleggende atomenergiforskning..,:.,.r."aktiebolaget Atomenergi skal utnytte atomenergien, og i forbindelse med dette drive forsking og industriell og kommersiell.virksomhet. Finlands atomenergilag er fra 1957. Etter'denne.: kreves det særskilt tillatelse for framstilling, av. stof fer egnet til utvinning av atomenergi 'likeså:for.handelrogannen:overføring, f or mnehaving, transport og annen anvendelse og, for import og eksport av stoffer som.nevnt.og dessutenjfor import og eksport av malmer,og anrihte produkter som inneholder.slike-stoffer.:/. ;i.'. L.!...,in! :' '.. : Videre: krever loven tillatelse.for å bygge, inneha: eller, bruke,.atomreaktor eller anlegg. Vediforordning kan,det-gjøres.unntak fra all løyvetvang til fordel for forsking,.utnytting av

1970^71 Ot. prp. nr. 51; Om lov.:om atomenergivirksomhet. ätoinbrénsel ij industrien' 'eller- ånnen.virksomhet til annét formål enn å utvinne atomenergi; Anvendelse av andre isotopsr enn; atombrénsel, faller uten videre utenfor-<loven;:tillätelse gis'' av' -'Handels-!.' og o industriministeriet' <som også har tilsyniefmed at<lovénfiblir fulgts :U u" ^ Foriå;forberede'sakerpåatdmenergién3område öcidetoppnevnteri konsultativ-afomener-- gikommisjon. Formålet! med < denne er å f å samordnet arbeidet -med" atomenergisaker. -is: Da atomenergiloven holderi/;"strålevernet utenfor,'' er" dét ;gitt'ea'iegen Jag om. strålskydd i 1957.,t;i;. -reir/danmark 1 ble ved em lov; fra 1953 r om' brug m.v.! a*' radioaktive" stoffer, bestemt at radioaktive Stoffer av enhver art bare må framstilles, innføres eller besittes såframt tillatelse er gitt av Sundhedsstyrelsen. Indenrigsministeriet kan gi alminnelige unntaksregler. Tillatelsene gis av Sundhedsstyrelsen med' ankeadgang til Indenrigsministeriet. Ved bekjentgjørelse av; juni-1955-om sikkerhetsforaristaltninger^vcd bruk miv. av radioaktive stoffer,' er-det i-henhold: til loven 1 av 1953-gitt bestemmelser særlig om strålevern. Lov av 1930'öm røntgenstrålertm.v.obemyndiger Indenrigäminiirteren til å utferdige reglement for utførélse^og;drift'avoånlegg ta-frambringélse av røntgenstråler og for anvendelse av radium i legevitskapelig øyemed.-'^«)- '«? n-mt'.y". -"I hfenhold: J til'ien lovpfra 1955'om^etf atomeriergikommission,.? nedsatte r finansministeren i 1956 en kommisjon til frenime av atomenergiens fredelige utnyttélsétilsamfuiinets tarv. Enlov fra 1962001 «nukleare anlæg^fatohianlæg)» ^forøkriverm-.'atsnumetere'anlegg (atomarilegg)ibare må bygges dg drives med statsministerens" godkjenning. Véd ^avgjørelse tas' hensyn til sikkerhet og andre* vesentlige a l m e n e - i ^ f c ^i i er undergitt tilsyn ev atomenergikömmissior neriög sundhetsstyrelsén.vea békendtgjørelse av;3uni"1963 l :ef- r det gilt 1 regler'oniosbeskyttel^ sesforanstaltnirigér inöd JUhéld i riukleafe anlægc (atomanlæg)«mim.».! ^Ldvén 1 s fra 1 4962 s; er foreslått opphevd i en betenkning avgitt i 1968 (Betænkning n om erstatningsansvar for nutdear skséde avgitt 9)febrUaril968)rhvor det er foreslått en ny lov om nukleai% r; anlæg (atomanjæg) 1.' 1 ':- 1. 1 )! Ji= mo jt-yaotsft&viiojidi-.ril, icutnyttingi av åtomenergiétfit USASér undéic H Atomic- Energy.Commission! '(ÄÉC). Atöme^ergaoven liestemmer;ätdétstoiöpp äi' rettes-en i^givcnde kbmité forreäktöäikkerhetjl opphevht av kommisjonen'för 5 4 r åf" öm gangen, is Komitéen^ skal'^gjennomgå' -sik-i kérhétsrappottéfiog søknader ömiisénöér; Den skalivære rådgiver forkömmisjonén dels med henbyn^tilfdief fare som kan-bppstå f iforbindelsemed foreslåtte eller eksisterende anlegg, dels med,hensyn til, tilstrekkeligheten av de foreslåtteisikkerhetsstandarder: Kommisjonen er. ifølge loveä autorisert til å nedsette ett eller flére atomsikkerhetsutvalg og Usensieringsutvalg.-Kommisjonen skaluhä sin rfaste; stab, hvori inngår, en egen tilsynsorganisasjon som foretar! en; selvstendig, gransking avi søknader om nye lisenser,! fornying av lisenser, utviding av lisenser'og företar inspeksjon av.bestående anlegg, både kommisjonens! egne anlegg'og alleandre.anlegg, bortsett fraide militære.-, ri,, u,\af,- n i '.'.,; -.s^h -'n ' IS t o rb r i t an n i a ivaretar United Kingdom AtomicEhergy Authority (UK 4EA) ansvaret 1 f or dét løpende arbeidet < meä' -produksjon og bruk av atomenergi.. Statuttene for UKAEAer fastlagt; i Atomic. Energy Authority Acts frä 1954 og 1959. Authoritys oppgaver vurderes nå på nytt av myndighetene. i Ifølge statuttene har UKAEA-en absolutt plikt til å sikre at.=,?>. -r. -.-, v a) fingen hendelse som innbefatter spesielle nukleære Kflterialer.i og. som skjer enten på vedkommende' område' eller, under transport, forårsaker personskade eller skade på-eiendom på grunn' av- de nukleære materialers radioaktive egenskaper dier. en kombinasjon av disse, med*giftige, eksplosionsfarlige eller andre farlige egenskaper ved slikt, materiale, f' b) At 'ingen;ioniserende stråling ; fra' noe söm: helst på?iområdet som ikke er, spesielt nukleært:materiale,.eller fra-utslipp av ladioaktivt avfall, på' eller ifra området, forårsaker personskade eller skade p&ieiendom.!. i) UKAKÄ.'s organisasjon, på ielsefyslkksidsn er forntiden'under omlegging; idet forskningsarbeidet delvis'skilles ut og'all forskning og generell kontroll på helsefysikkfeltet i Storbritannia 4 blir slåttisammen i: en statsinstitusjon. li - ' 7-JJ if-'.'-: ^1V'-. i.v."..-', -'.'--. -UKAEAførercselv sikkerhetskontroll med sin' egen rarksomhet, og har'for dette formål opprettet etsystem av interne komitéer,-samt enuhovedavdeling;for i helse og; sikkerhet.? ' r;nuclearilnstallations Act: 1865.samler i en lov den tidligere/nucleairlnstallations Act fra 1950; og med tillegg av 1965.(11969 kom. også etmindreitilleggtudeninyelovavjl965.i ; q -- Nuclear^Installations Act avj 1965,fastslår atingen personbortgett frajukaea kan nytte et område för installasjon élléndrift av^en atomreaktor eller] andre installasjoner som er nevntii loven, uten' lisens fra;departementet forjiteknblogfcrte&cs mg.-gra-r-s' 1!!-.',;u-\ si! - - Sl 1969ble det også bestemt at Departementetfor:Tekriolögi akulle ha ansvaret for,å;føre tilsyn og kontroll med at loven av 1965 ble etterfulgt, en funksjon:;som tidligere launder Ministry; of f Power. 1 Dettet tilsyn utøves; av

OL prp. nr. 51. 1970 71 Inspectorate of Nuclear Installations, som arbeider uavhengig av Atomic Energy Authority og bare har med anlegg å gjøre som ikke er under kontroll av Authority. De to institusjoner samarbeider, og alt forskingsarbeide innen sikkerhetssektoren foregår innen Authority. Sikkerhetsbehandlingen innen de to organisasjoner er endelig, og noen gjensidig eller ensidig overprøving foretas ikke. Inspectorate of Nuclear Installations har fire avdelinger: 1. Avdelingen for vurdering av kraftreaktorprosjekter behandler konstruksjon og bygging av kraftreaktorer fra arbeidet tar til og inntil brensel skal settes inn i reaktoren. 2. Avdelingen for kraftreaktordrift vurderer de sikkerhetsmessige sider ved start-opp programmer, driftsinstrukser og driftsregler, utarbeider tillatelse til innsetting av brensel etc, foretar rutineinspeksjon av de reaktorer som er i drift, og koordinerer beredskapsarrangementer. 3. Avdelingen for sikkerhetsvurdering og driftskontroll av forskingsreaktorer er ansvarlig for vurdering av den framlagte konstruksjon, for oppsetting av vilkår for å få konsesjon, for driftsregler og for inspeksjon for å kontrollere at satte vilkår blir oppfylt. Avdelingen er også ansvarlig for atomanlegg som ikke er reaktorer. 4. Teknisk avdeling har som arbeidsområde spesielle sider av det tekniske samarbeid med andre departementer og institutter. Den har også utredning av spørsmål vedrørende utbygging av områdene rundt atomkraftstasjoner, samarbeidet med UKAEA, innsamling og bearbeiding av helsefysikkdata og rapporter vedkommende feil i atomanlegg. I den foreløpige sikkerhetsrapport som må følge søknad om lisens, skal det gis alle opplysninger om sikkerhet og om kontrollsystemer medreknet shut-down system for reaktor. Man har forsøkt å utforme de vilkår som knyttes til en lisens så korte og klare som mulig og mest mulig fri for tekniske data isom ventelig må forandres nokså ofte. For at inspektoratet skal få høve til å følge opp de sider av konstruksjonsarbeidet som de mener må overvåkes, utarbeidest det et program som wiser de tidspunkter, da de.ulike konstruksjonsdeler må «fryses»; På denne måte får inspektoratet oversikt over arbeidet og kan si når konstruksjonsdetaljene må innsendes for vurdering. Den endelige sikkerhetsrapport som' summerer opp hele saken, må foreligge 6 måneder før brenselsladningen skal ta til. Under byggearbeidet gjør man i første rekke bruk av de forskjellige tilsynsinstanser som allerede fins. Det inspektoratet spesielt har tatt seg av, er koordineringen mellom de forskjellige inspeksjonsinstanser, slik at ingen deler eller konstruksjoner -ngår inspeksjon på grunn av at det ligger pa ; ensen mellom to forskjellige inspeksjonsorganer. Før igangsetting av reaktoranlegg krever man av byggherren at han utarbeider og oversender et komplett program. De dokumenter som skal utarbeides før hver prøve som er planlagt, går under tre hovedgrupper: 1. Hensikten med prøven og forventet resultat. 2. Det minimum av sikkerhetsforanstaltninger som må være i funksjon under prøven. 3. Detaljert program for prøven. Operasjonsgrensene for anlegget og for kontrollsystemet for kraftreaktorene er gitt i driftsreglementet og ved et sett godkjente tegninger. Erfaringen har vist at et av de viktigste bidrag til reaktorsikkerheten er kravet om godkjente tegninger. Tegningene blir formelt godkjent, og forandringsarbeider kan ikke utføres før nye tegninger er utarbeidet og godkjent En del- nærmere spesifiserte uhell og ulykker skal straks rapporteres og undersøkes. Inspektoratet vil da sende en inspektør for å undersøke saken. Man forsøker å begrense meldeplikten mest mulig. En meget viktig side av inspektoratets ansvar er at det skal samle og oppbevare skriftlig materiale vedrørende forskjellige sider av reaktordriften. Dette arkiv tjener to hovedformål. Det ene har sammenheng med det ansvar en reaktoroperatør kan.få i og.med at man i Storbritannia har en 30-årsperiode hvor det kan fremmes eventuelle erstatningskrav. Det annet er at man gjennom arkivet kan trekke ut systematiske driftserfaringer som kan lede til forbedrede konstruksjoner og sikkerhetsprinsipper.,.. -j. I Atomlovkomitéens innstilling er det videre gitt en oversikt over' lovgivningen på dette område i bl.a. Nederland, Belgia, Den tyske forbundsrepublikk, "Østerrike, Sveits og Frankrike.../r-,,,:~ 3.3. Lovgivning om atomansvaret i enkelte land.. Pariskonvensjonen om erstatningsansvar på atomenergiens område er ratifisertavtstater, nemlig Tyrkia, Spania, Storbritannia og Nord- Irland, Frankrike, Belgia, Sverige ogrhellas, se avsnitt 7 nedenfor. Konvensjonen trådte i kraft 1. april : 1968. Det-betyr.at disse, land også har lovregler om atomansvare* som er bygd på reglene i nevnte konvensjon. Således kan nevnes at den svenske lov^er av 8. mars 1968, den britiske er av 5. august 1965 (Nuc-

1970 71 Ot. prp. nr. 51, lear Installations Act 1965, endret i 1969) og den franske av 30. oktober 1968. I de øvrige stater som har undertegnet konvensjonen arbeides det med å innføre lovregler som vil gjøre det mulig for vedkommende land å slutte seg til konvensjonen. Spesielt kan nevnes at Danmark er innstilt på å tiltre konvensjonen, og det vil i den nærmeste framtid bli satt fram forslag til ny dansk lov om nukleare anlæg (atomanlæg) som vil muliggjøre dansk ratifikasjon av Pariskonvensjonen. I Danmark har man nå en lov (nr. 170 av 16. mai 1962) om nukleare anlæg (atomanlæg) med bl.a. regler om erstatning og forsikring bygd på reglene i den opprinnelige Pariskonvensjon. Videre foreligger en finsk komitéinnstilling fra 1969 med forslag til lovregler som forutsetter at Finland ratifiserer konvensjonen. Tilleggskonvensjonen til Pariskonvensjonen er som nevnt i avsnitt 7 ratifisert av 4 states nemlig Storbritannia og Nord-Irland, Frankrike, Spania og Sverige, og disse staters lovgivning om atomansvaret bygger også på denne konvensjon. Konvensjonen trer ikke i kraft før den er ratifisert av 6 stater. Flere av de øvrige land som har undertejcnet denne konvensjon, arbeider med lovregler som vil gjøre det mulig å tiltre konvensjonen. Man kjenner ikke til at noen av de 13 land som undertegnet konvensjonen har tatt et negativt standpunkt til spørsmålet om tiltredelse. For så vidt angår de nordiske land, har altså Sverige allerede ratifisert konvensjonen, og Danmark og Finland er positivt innstilt til spørsmålet om ratifikasjon. Det må etter dette kunne legges til grjin at de vesteuropeiske land innen relativt kort tid vil ha lovgivning om atomansvaret som er bygd på reglene både i Pariskonvensjonen og Tilleggskonvensjonen. (Disse konvensjoner er inntatt i Atomlovkomitéens innstilling s. 259 304. Innholdet i konvensjonene er det redegjort for i komitéens innstilling s. 99 108.) Som nevnt i Atomlovkomitéens innstilling har det vært et samarbeid mellom de komitéer som la fram de nordiske lovutkast om atomansvaret. Disse lovutkast er stort sett likelydende. Departementet har ved utarbeidelsen av de norske regler om atomansvaret lagt vekt på å tilstrebe en nordisk ensartet lovgivning. 4. Atomemergiarbeidet i Norge. 4.1. Oversikt over gjeldende norsk lovgivning m. m. av betydning for atomenergivirksomhet, Skjønt Norge hittil ikke har hatt noen særskilt lov om atomenergivirksomhet, er det en rekke lover av alminnelig karakter som etter omstendighetene j det. enkelte tilfelle vil ha betydning i den utstrekning atomenergivirksomhet kommer inn på det område som vedkommende område regulerer (f.eks. lovgivningen om naboforhold, bygningsvesen, arbeidervern). Men dessuten foreligger det på visse spredte områder lovbestemmelser som direkte retter seg mot eller på annen måte har særlig betydning for atomenergivirksomhet (f.eks. strålevern). I det følgende skal man gi en oversikt over de viktigste lover. /. Lover av alminnelig karakter. a) Lov 16. juni 1961. nr. 15 om rettshøve mellom, grannar. Om lovens betydning for atomenergivirksomhet, se komitéinnstillingen s. 114. b) Lov 26. juni 1970 nr. 75 om vern mot vannforurensing. Loven gjelder for alle vassdrag og for sjøen i nærheten av utløp for vassdrag ( 2). Ifølge vassdragsloven 15. mara 1940 48 pkt. 1 gjelder reglene i lov om vern mot vannforurensing også for så vidt angår forurensing i vassdrag. Førstnevnte lov har regler bl.a. om hva som reknes som vannforurensing, om forbud og fritak fra forbud mot vannforurensing, om søknad om tillatelse til utslipp m.v. og om offentlig tilsyn. e) Bygningsloven 18. juni 1965 nr. 7. Loven har regler bl.a. om at det i nødvendig utstrekning i reguleringsplan avsettes byggeområder ( 25 nr. 1) og fareområder ( 25 nr. 5), se nærmere komitéinnstillingen s. 114. d) Lov 29. mai 1970 nr. 32 om brannvern m. v. e) Lov 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg. f) Lov 19. juni 1969 nr. 65 avsnitt VII, om bygging og drift av elektriske anlegg. g) Lov 25. juni 1948 nr. 8 om forsvarsmessig sikling av kraftforsyningen. h) Lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret i) Lov 7. desember 1956 nr. 2 om arbeidervern (kjelekontroll og arbtmstilsyn). j) Lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter. //. Lover og bestemmelser på særlige områder. a) Bergverkslovgivning, jfr. komitéens innst. s. 114 117. Lov av 14. juli

10 Ot. prp. nr. 51. 1970 71 Aj, 1842, som for tiden er under revisjon, har regler om skjerping, muting, utmål, anlegg av bergverk, forholdet til grunneieren m.m. I atskillig utstrekning kreves konsesjon, jfr. den alminnelige konsesjonslov 14. desember 1917 nr. 16 kap. n (revidert ved lov 19. juni 1969 nr. 65). Ved lov 15. februar 1946 ble det gjort unntak fra den frie adgang til skjerping og erverv m.m. for så vidt gjelder forekomster av metall eller mineraler som etter bestemmelse av Kongen anses for å være av «særlig samfunnsviktig betydning». I medhold av denne lov var i en periode bl.a. uran og thorium satt i slik særstilling, men for tiden er 1946-loven ikke gjort gjeldende for noen slags forekomster. b) Helselovgivning strålevern, jfr. innst. s. 117 120. Foruten sunnhetsloven av 16. mai 1860, som generelt pålegger helsemyndighetene å ha «sin Opmærksomlied henvendt paa Stedets Sundhedsforhold, og hvad derpaa kan have Indflydelse» ( 3), er særlig å merke lov 18. juni 1938 om bruk av røntgenstråler og radium. Dette er en fullmaktlov hvoretter Kongen eller den han bemyndiger kan gi forskrifter om bruk av røntgenstråler i medisinsk øyemed, samt om melding og godkjenning av og tilsyn med anlegg, apparater og materiell. Det samme gjelder om bruk av radium og radioaktive stoffer og deres forbindelser. Kongen kan bestemme at loven også skai gjelde bruk av røntgenstråler, radium og radioaktive stråler i annet enn medisinsk øyemed, I henhold til loven er det ved kgl. res. 22. oktober 1948 gitt forskrifter om tilsyn med røntgenanlegg og radium m.v. Statens Institutt for Strålehygiene (SIS) skal føre tilsynet, som bl.a. gjelder alle beholdninger av radium og radioaktive stoffer som har en stråling minst svarende til strålingen fra 1 mg. radiumelement. Alle eiere og brukere av radioisotoper er anmeldt til og registrert hos SIS, som også har rutinemessig inspeksjon av brukere av og installasjoner inneholdende strålekilder. Alle arbeidere m.v. blir doseovervåket av SIS, vanligvis ved. kontroll av personlige filmdosimetere, SIS har utarbeidd regler for disponering av radioaktivt avfall og fører tilsyn med at radioisotoper ikke kommer på avveie. SIS's tilsyn utføres i nøye samarbeid med Statens arbeidstilsyn, som håndhever forskrifter vedtatt ved kronprinsregentens res. 21. november 1947 om særlige tiltak til vern for arbeidere som har arbeid med røntgen eller radiumstråler. Det arbeid SIS har utført på området tilsyn med atomenergivirksomheten, har ikke hatt karakter av fullstendig tilsynsvirksomhet, idet SIS ikke har beskjeftiget seg med de mer rene reaktortekniske problemer 3om reaktivitetsberekninger, dynamiske karakteristikker, reaktorenes driftsmessige kontrollutstyr i sin alminnelighet eller komponentspesifikasjoner osv. c) Giftlovgivning m.m., jfr. innst. s. 120. Radium og dets forbindelser samt andre radioaktive stoffer og preparater er tatt med i den giftliste som er fastsatt i medhold av lov 20. juni 1964 nr. 5 om legemidler og gifter m.v. Loven regulerer tilvirking, omsetning, oppbevaring, innførsel, utførsel m.m. av giftige stoffer. Handelsloven av 8. mars 1935 har et eget kap. 9 om handel med legemidler og gifter m.v. (revidert ved "nevnte lov 20. juni 1964), se 97. d) Sjødyktighetsloven (lov 9. juni 1903 nr. 7 om statskontroll med skibes sjødygtighed m.v.) vil få betydning for atomskip. Om transport av radioaktive stoffer titsjøs vises til avsnitt e nedenfor. e) Transportlovgivning, jfr. innst. s. 120 121. Det er hittil ikke gitt norske forskrifter om transport av radioaktive stoffer med transportmidler i sin alminnelighet. Det Internasjonale Atomenergibyrå i Wien har utarbeidd rekommandasjoner om generelle regler for alle slags transportmidler i luften, til sjøs eller på land. De enkelte norske transportmidler praktiserer nå sine egne regler om transport av radioaktive stoffer, idet Norges Statsbaner bruker reglene ved den internasjonale jernbaneorganisasjon EID og flyselskapene benytter IATA's regelverk. For så vidt angår transport til sjøs, kan videre nevnes at den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs (SOLAS) 1960 i kapitel VII har regler om transport av farlig gods. Som rekommandasjoner til nevnte kapittel VH har IMCO (Inter-Governmental Maritime Consultative Organization) utarbeidet en «International Dangerous Goods Code», hvis klasse 7 har omfattende bestemmelser om transport med skip av «Radioactive substances». Sjøfartsdirektoratet har utarbei- -et et utkast til detaljerte forskrifter lom transport av farlig gods til sjøs. Ifølge utkastet vil IMCO's «International<Dangerous Goods Code» gjøres obligatorisk for norske skip, hvilket innebærer at kodens klasse 7 om transport av radioaktive materialer vil gjelde for alle slike transporter med norske skip. Utkastet har "vært 5 sendt en rekke berørte institusjoner og organisa-

1970 71 Ot. prp. nr. 51. Om lov ora atomenergivirksomhet. 11 sjoner til uttalelse. Forskriftene kan ventes fastsatt i 1971. Forsåvidt gjelder erstatning i tilfelle av skade, bør det merkes at bilansvar s- loven 3. februar 1961 uttrykkelig sier at loven ikke gjelder når skaden oppstår «av radioaktiv stråling eller annen atomreaksjon», jfr. 2 første ledd bokstav d. Det vil si at slike skader ikke går inn under den obligatoriske trafikkforsikring, og at erstatningsansvaret beror på alminnelige erstatningsregler (så lenge det ikke er gitt særlige regler om atomansvaret). f) Ekspropriasjon. Lov 23. oktober 1959 om oreigning av fast eigedom gir hjemmel for å ekspropriere til en rekke nærmere angitte formål, jfr. 2. Bl.a. kan det eksproprieres grunn til atomanlegg ( 2 nr. 44), jfr. innst. s. 121 123. g) Antarktis. Lov 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvetøya, Peter I's øy og Dronning Maud Land m.m. forbyr bi.a. atomeksplosjon og anbringelse av radioaktivt avfall i nevnte områder, jfr. innst. 8. 123. 4.2.1. Sikkerhetsarbeidet ved IFA. Ved Institutt for Atomenergi er det opprettet et sikkerhetsutvalg for vurdering og kontroll av den industrielle og radiologiske sikkerhet på instituttet. Statens institutt for strålehygiene har en fast observatør i utvalget. Utvalget rapporterer direkte til instituttets direktør. Sikkerhetsutvalget har tekniske underutvalg (sikkerhetsgrupper) som forestår den tekniske behandling av alle sikkerhetssaker. Utvalgets faste sekretariat forbereder saksbehandlingen i utvalget og sikkerhetsgruppene og ivaretar løpende saker. Reaktorsikkerhetsgruppene foretar den tekniske vurdering av sikkerheten for reaktorene. Vurderingene er basert på at alle tekniske planer skal være vel gjennomtenkte, at- materialvalget er hensiktsmessig og at konstruksjonen etc. skal være pålitelig og kvalitetsmessig utført,; samt at kontroll- og prøveprogrammer er av høy standard. De tekniske konstruksjoner og opplegg skal videre være utført.på: en slik måte' at eventuelle feil under driften, har minst mulig virkning på anleggets integritet. /Gruppene påser, videre at den administrative kontroll, med driften' er vel utbygget, og at det er tatt tilstrekkelig hensyn til at et anlegg som helhet ikke skal innebære noen unødig fare for personell, anlegg eller omgivelser. Ved vurderingene tas også de økonomiske konsekvenser av mulige feil ved anleggene i betraktning. For anlegg som representerer en viss strålingsrisiko eller industriell risiko blir det utarbeidet spesielle sikkerhetsrapporter. Det er utarbeidet separate beredskapsplaner for anleggene på Kjeller og i Halden. Beredskapsplanene tar sikte på å redusere konstkvensene av en eventuell ulykke. På grunn.-«v det nære naboskap med Forsvarets Forskningsinstitutt og Luftforsvarets Forsyningskommando er beredskapsplanene for Kjeller utarbeidet i samråd med disse institusjoner. Sivilforsvaret, representert ved politimesteren, har deltatt i utarbeidelsen av planen. For uhell som har virkning utenfor instituttets område, vil det være en offentlig katastrofeledelse hvor følgende myndigheter og institusjoner er representert: Politiet, Sivilforsvaret, Helsedirektoratet, Forsvarets Forskningsinstitutt, Luftforsvarets Forsyningskommando og IFA, med politimesteren som ansvarlig leder. Trafikkontroll, varsling og eventuell evakuering av befolkning utenfor instituttets område, vil etter planen bli besørget av politiet og sivilforsvaret i Lillestrøm. Beredskapsplanene er lagt opp slik at ved enhver ulykke starter en standardisert fremgangsmåte for skadebekjempelse. Ulykkens omfang vil så bestemme størrelsen av innsatsen. I Halden er beredskapsplanen lagt opp etter mønster av planen på Kjeller. Institutt for Atomenergis vernearbeid mot ioniserende stråling blir ivaretatt av avdelingen for strålevern. Generelt arbeides det for at alle stråledoser holdes så lave som med rimelighet kan oppnås, og at enhver unødig stråleeksponering unngås. Avdelingen gir uttalelser og veiledning om strålevernmessige forhold til instituttets personale og sørger for bestemmelse og vurdering av personalets stråleeksponering. Sikkerhetsarbeidet ved instituttet omfatter også utvalgte forsknings- og utviklingsoppgaver i forbindelse med etablering av det. teknologiske underlag som er nødvendig for å utvikle og føre kontroll med konstruksjon, bygging og drift av nåværende og fremtidige reaktorsystemer. De data og beregningsmetoder som på denne måte skaffes til veie, inngår i sikkerhetsanalyser som beskriver mulige uhellsforløp og konsekvenser av postulerte uhell. Instituttet deltar videre i det arbeid som myndighetene i de nordiske land har innledet på dette området. IFA deltar også i samarbeidet innen det europeiske atomenergibyrå i Paris med utveksling av erfaringer og forskningsresultater på sikkerhetsområdet. Fra høsten 1969 utfører instituttet på statens vegne sikkerhetskontroll safeguards) med spesielle nukleære materialer og utstyr på norsk territorium.

12 01. prp. nr. 51. 1970 71 «Jf Te- 4.2.2. Sikkerhetsarbeidet vedrørende atomsldp. ( Atoniskipsrådet). Når det gjelder atomanlegg i skip må det tas særlige hensyn til maritime, skipsbyggingstekniske og havnemessige forhold. Noen av disse forhold er helt spesielle for atomskip. Alt arbeid med prosjektering og vurdering av atomskip i Norge er derfor blitt utført i nær kontakt med norske sjøfartsmyndigheter. Atomskipssikkerhetskomitéen, som ble oppnevnt ved kgl. res. i februar 1960 hadde som formål å forberede den norske deltagelse i sjøsikkerhetskonferansen i London samme år (SOLAS-konvensjonen) og å formulere spesielle krav til konstruksjon, bygging, utrustning og drift av norske atomskip, samt å vurdere farer forbundet med anløp av atomskip i norske havner og å utarbeide de spesielle krav som må oppfylles ved slike besøk. Komitéen besto av representanter fra Sjøfartsdirektoratet, Det norske Veritas, Institutt for Atomenergi, Helsedirektors let, reder-, sjøoffisersog mannskaps-organisasjonene samt Havnedirektoratet. Da komitéen ble oppløst i 1963 etter fullført arbeid hadde man også foretatt en sikkerhetsvurdering av 8 norske havner og av det første atomdrevne handelsskip M/S «Savannah». Ved skipets anløp av Oslo hadde man for første gang i Norge klarering av en kraftreaktor i nærheten av tettbebyggelse. 1 løpet av årene 1963 65 ble det foretatt en omfattende sikkerhetsvurdering av det norsk/svenske atomskipsprosjekt. Arbeidet ble utført av sikkerhetsgruppen ved IFA med observatører fra den svenske reaktorförleggningskomité, Sjøfartsdirektoratet, Det norske Veritas og Statens Institutt for Strålehygiene. Vurderingen tok utgangspunkt i Atomskipssikkerhetskomitéens arbeid og omfattet slike analyser som ville være nødvendige for realiseringen av et prosjekt hvor Norge som flaggstat hadde måttet stille garanti for mulig ansvar som følge av skader forbundet med skipets internasjonale fart. Ved opprettelsen av Det midlertidige Atomskipsråd i 1968 ble sikkerhetsarbeidet for atomskip gjenopptatt. Norge deltar i dag ikke aktivt i utviklingen av atomskip, men har ifølge SOLAS-konvensjonen, forpliktet seg til å foreta de sikkerhetsvurderinger som er påkrevet for å behandle ansøkninger om anløp av norske territorialfarvann av fremmede atomskip. Det pågår for tiden forhandlinger med Vest-Tyslriand om anløp i Norge av M/S <<Otto Hahn». SOLAS-konvensjonens regler er p.g.a. det tidlige stadium i atomkraftutviklingen begrenset til mer generelle og prinsipielle sikkerhetskrav. Det har derfor vært opp til de enkelte lands sjøfartsmyndigheter og de enkelte klassifikasjonsselskaper å utarbeide mer detaljerte krav og retningslinjer. 4.3. De norske reaktorer. I Norge har hittil vært bygget 4 reaktorer, alle for Institutt for Atomenergi til bruk ved forskning, systemutvikling og isotopproduksjon. Instituttet har to reaktorer i drift, Haldenreaktoren, satt i drift i 1960, og JEEP H- reaktoren på kjeller (1967). Nullenergireaktoren NORA (1960) benyttes ved reaktorfysikk- og dynamikkstudier etc, men er for tiden ikke i drift. Den første norske reaktor, JEEP I (1951), ble nedlagt i 1967 og dens funksjon overtatt av JEEP H. JEEP I, JEEP II og Haldenreaktoren benyttet alle tungt vann som moderator og kj&- lemiddel. Reaktoren JEEP I utviklet 400 kw termisk effekt kw(t), JEEP H utvikler 2 000 kw(t), mens Haldenreaktoren maksimalt utvikler 20 000 kw(t) ved opptil 35 atm. arbeidstrykk. Halden-reäktoren nyttes til undersøkelser- av betydning ved konstruksjon og sikkerhetsbedømmelse av kraftreaktorer og har fra 1958 vært drevet av IFA som et internasjonalt fellesprosjekt. Alle sikkerhetssaker vedrørende instituttets reaktorer behandles internt i instituttets sikkerhetsutvalg, arbeidsgrupper og sekretariat. Viktigere saker av prinsipiell betydning oversendes instit-ttets styre for avgjørelse og eventuell anbefaling overfor Industridepartementet. Når det gjelder oppstartingen av JEEP I, Haldenreaktoren og NORA-reaktoren, er det instituttets styre som har tatt den endelige avgjørelse vedrørende godkjennelse av sikkerhetsrapporten for anleggene, og har underrettet departementet om avgjørelsen. Dette gjelder også oppstartingen av Haldenreaktoren etter vesentlige ombygginger av 1 anlegget. For JEEP n's vedkommende har Industridepartementet gitt start- og driftstillatelse etter innstilling fra JEEP n-komitéen. JEEP n-komitéen har på sin side fått oversendt det nødvendige underlag for sin behandling av sikkerheten av reaktoren JEEP II fra IFA etter at IFA's egen sikkerhetsorganisasjon hadde gjennomgått og godkjent de tekniske og administrative sikkerhetsforhold vedrørende JEEP n. Den prosedyre som hittil har vært fulgt når det gjelder behandling og godkjennelse av sikkerhetsrapportene for IFA's reaktorer, er i hvert enkelt tilfelle fastlagt av Industridepartementet etter forslag fra Statens Atomenergiråd.

1970 71 Ot. prp. nr. 51. 13 4.4. Atomenergirådet. Etter forslag fra Industridepartementet ble det ved kgl. resolusjon av 13. mai 1955 opprettet et råd som konsultativt organ for myndighetene i atomenergispørsmål. Rådets oppgave er å følge utviklingen på delte område og gi Regjeringen råd om hva det fra statens side bør gjøres for å kunne nyttiggjøre seg atomenergien på det siville område. Rådet sammensettes slik at medlemmenes fagkunnskap dekker områdene atomenergi, folkerett, sosialøkonomi, elektrisitets- og vassdragsutbygging, industri, skipsfart, skipsbygging, medisin og forskning. De løpende saker behandles av rådets arbeidsutvalg. Atomenergirådet får blant annet til vurdering programmene for atomenergivirksomheten i Norge, foreslåtte internasjonale avtaler på atomenergiområdet, samarbeidet innen OECD ENEA vedrørende Dragon-prosjektet, Eurochemic, Halden-prosjektet og andre ENEA-saker, det nordiske samarbeid på atomenergifeltet og saker som behandles på møtene i det internasjonale atombyrå i Wien. Rådet har avgitt uttalelse om «Innstilling fra Atomlovkomitéen», og det har foreslått behandlingsprosedyre for godkjennelse av sikkerhetsrapporter og innvilgelse av drifts- og starttillatelse for de norske reaktorer som hittil har vært bygget. Det har ikke vært forutsetningen at rådet skal behandle eller gi uttalelse om selve sikkerheten vedrørende de enkelte atomanlegg. 4.5. JEEP a-komitéen. «Komitéen for vurdering av sikkerheten og beliggenheten av JEEP n» (JEEP n-komitéen) ble oppnevnt ved Kgl. resolusjon av 29. april 1960. Komiteen består av 3 medlemmer, med professor Alexis C. Pappas som formann. Komitéen har 2 sekretærer, hvorav en er vitenskapelig sekretær. Komiteen ble meddelt følgende mandat: «1. Gi uttalelse om sikkerhetsrapportene for JEEP II har fått betryggende behandling, herunder vurderingen av Kjeller som sted for reaktoren. 2. Gi forslag til generelle eller spesielle vilkår som av hensyn til sikkerheten bør knyttes til departementets tillatelser. 3. I 1 tilfelle endring av planene i byggeperioden, gi uttalelse om sikkerhetsrapportene er blitt tilfredsstillende revidert og om den opprinnelige steds- og sikkerhetsvurdering kan opprettholdes. 4. Gi uttalelse om programmet for reaktorens innkjøringsperiode og driftsreglene har fått en betryggende behandling.» Komitéens vurderinger har vært basert på sikkerhetsrapporter utarbeidet av NORATOM A/S og av IFA og på kommentarer til disse fra IPA's sikkerhetsutvalg. Komitéen og IFA har forhandlet direkte og sammen drøftet uformelt de forskjellige sider av sikkerheten. Industridepartementet har vært innforstått med dette. Under sitt arbeid har komitéen foranlediget at IFA har utarbeidet særhve rapporter, utfyllende kommentarer og beregninger. Komitéen har også trukket på fagkunnskaper utenom IFA. Det er også holdt møter med representanter for interesserte institusjoner, bl.a. kommunale etater i Skedsmo. Komitéens vurderinger har omfattet den behandling sikkerhetsrapportene har fått og de sikkerhetsmessige forutsetninger som har ligget til grunn for konstruksjons- og systemløsninger. Den har også vurdert beregningsgrunnlaget for viktigere konstruksjoner av betydning for sikkerheten. Dertil kommer vurderinger av beredskapsplanene (den interne og den eksterne) og av reguleringsplanene for Kjeller-området i forbindelse med sikkerhetssone rundt IFA. Videre har komitéen vurdert planene for prøvedrift under lave effekter og for ordinær drift under full effekt, samt resultatene fra disse prøve- og innkjøringsfaser. Komitéen har ikke foranlediget kontrollert materialkvaliteter og teknisk utførelse av de forelagte konstruksjoner. Vurderingene på disse områder er basert på fremlagte rapporter over funksjonsprøving av komponenter og systemer. Den har ikke kontrollert utregninger i forbindelse med beregningene. Komi-. teen har imidlertid foretatt overslagsberegninger, undersøkt grunnlaget for utregninger og analysert den filosofi som sikkerhetsfremstillingene grunner seg på. Som kontroll er de data som prøvedriften har kunnet gi, blitt sjekket mot de relevante beregninger. Med komitéens begrensede sekretariat har det ikke vært mulig å ta opp alle de funksjoner som det er naturlig at et utbygget vurderings- og tilsynsorgan utfører. Komitéen har hatt som prinsipp ikke selv å foreslå konkrete endringer i konstruksjoner m.v., men har i flere tilfelle foranlediget at IFA har utarbeidet nye planer eller foretatt ytterligere studier og beregninger. Komitéen har gitt 3 innstillinger til departementet, samt en rekke uttalelser, bl.a. om bygging av boliger m.v. i området rundt IFA. Sikkerhetsvurdering av en eksperimentalreaktor og av en kraftreaktor har meget til felles, men enkelte sikkerhetsmessige sider har forskjellig vekt i vurderingene. Ved en sikkerhetsvurdering av en stor kraftreaktor vil det bl.a. måtte legges større vekt på materialkontroll og oppfølging i byggefasen og kontroll i driftsperioden enn det som har vært

14 Ot. prp. nr. 51. 1970 71 nødvendig i forbindelse med sikkerhetskontrollen av en liten reaktor som JEEP II. Vurderingen av sikkerheten av JEEP II har vært et betydelig arbeid som har gitt verdifull erfaring i sikkerhetsvurdering av en atomreaktor. 4.6. Nordisk samarbeid på atomsikkerhetsområdet (NABS). Etter initiativ fra Nordisk Kontaktutvalg for atomenergispørsmål, som er etablert etter anbefaling fra Nordisk Råd, har myndighetene i Norge, Danmark, Finland og Sverige igangsatt et samarbeid på atomsikkerhetsområdet. Samarbeidet er regulert i henhold til en samarbeidsavtale undertegnet 2. juli 1970. Saken ble fremlagt for Stortinget i St.prp. nr. 88 for 1969 70 og godkjent av Stortinget 21. mai 1970. Samarbeidet har som målsetning: a) Oppstilling av rekommendasjoner vedrørende sikkerhetsrapporter for atomkraftverk i de nordiske land med hensyn til alminnelige prinsipper, innhold og disposisjon. b) Utarbeidelse av sikkerhetskriterier for slike anlegg i det omfang dette for tiden er mulig. For gjennomføring av samarbeidet er det opprettet en arbeidsgruppe (Nordisk arbeidsgruppe for reaktorsikkerhet NARS). Gruppen består e.v to representanter fra hvert land, én fra myndighetene og én fra de nasjonale atomenergiinstitusjoner.' NÅRS gjennomfører det vesentlige av de praktiske arbeider gjennom en rekke spesielle ekspertgrupper. Atomenergikommisionen i Danmark er sekretariat for NARS. Det er forutsatt at arbeidet skal være ferdig ved utgangen av 1972. Arbeidet tar sikte på å komme frem fil ensartede regler for hva en sikkerhetsrapport skal inneholde av opplysninger og hvilken form opplysningene skal ha. Man vil på denne måte søke å sikre seg at alle relevante data for bedømmelsen blir innhentet og at de blir gitt på en slik måte at de er hensiktsmessige å bruke ved sikkerhetsvurderinger. Kraftreaktorens sikkerhetsorganisasjon og interne beredskapsplan for uhell er inkludert. Ekstern beredskapsplan faller utenfor gruppens arbeid, da det er forutsatt at offentlige myndigheter er ansvarlige for utarbeidelse av denne. På kriterieområdet vil man arbeide med å komme frem til kriterier av betydning for sikkerheten av reaktorer som kan lette sikkerhetsmyndighetenes arbe'd. Slike kriterier gjør det også lettere for byggeren å innpasse konstruksjonen til de krav som myndighetene stiller. Det regnes med at resultatet av NARS-arbeidet vil være til stor hjelp for både konstruktører, byggere og myndighetene. Det vil også være en fordel at de nordiske land får mest mulig ensartede regler på området. Resultatene av gruppens arbeid vil bli overlevert landenes myndigheter som anbefalinger. Selv om det enkelte land ikke. vil bli pliktig til å anvende forslaget, regnes det med at det neppe vil bli særlig store avvikelser mellom de generelle normer og kriterier som de enkelte nordiske land fastsetter på grunnlag av anbefalingene. Med den raske utvikling som skjer på at^menergiområdet, vil det være nødvendig med en revidering og komplettering med jevne mellomrom av normer og kriterier vedrørende sikkerhetsrapportene. Et annet nordisk samarbeid gjelder tekniskvitenskapelig forskning på atomsikkerhetsområdet. Dette samarbeid er etablert av de nasjonale atomenergiinstitusjoner, som har opprettet en uformell samarbeidsgruppe for formålet. NARS holder kontakt med denne gruppe. 5. Atomkraft i Norge. Atomkraften vil i Norge bli tatt relativt sent i bruk i elektrisitetsproduksjonen. Atomlovkomitéen benyttet således i sin Innstilling (1966) som arbeidshypotese at det i 10-årsperioden 1975 85 ville bli satt i drift 4 atomkraftverk i Norge med en samlet ytelse på 1 900 MWe. I St. meld. nr. 97 for 1969 70 om energiforsyningen i Norge med vedlegg er det gjort omfattende beregninger for å få klarlagt hvorledes det fremtidige produksjonsapparat for elektrisitet kan tenkes sammensatt. Beregningene er utført for forskjellige varianter av forbruksutvikling, utbyggingskostnader og kalkylerente, og viser at det er fordelaktig å kombinere den videre utbygging av produksjonsapparatet med konvensjonell varmekraft, senere også med atomkraft. Med utredningen fra Statens Energiråd (av 1969) son utgangspunkt kan man inntil videre anta at det i 1975 vil være 1 atomkraftverk under bygging. I 1980 kan man anta at ett atomkraftverk er kommet i drift samtidig som andre vil vare på forskjellige stadier av-planlegging og bygging. Hvor diase atomkraftverk vil bli plassert, er gjenstand for undersøkelse. Prinsipielt er dét i dag flere muligheter for

1970 71 Ot. prp. nr. 51. 15 valg av reaktortype for det første atomkraftverk her i landet, selv om de mest gjennomprøvde av de termiske reaktorer (lettvannsreaktoren) naturlig nok står sterkest. (I Sverige regner man med å ha utbygget 7 000 MWe atomkraft med lettvannsreaktorer allerede i 1980). Det må dog for Norges vedkommende tas hensyn til at de hurtige breeder-reaktorer sannsynligvis vil bli introdusert kommersielt i 1980-årene. Valg av reaktortype for de første norske atomkraftverk innebærer derfor en komplisert problematikk fordi disse anlegg skal drives sammen med så vel vannkraftverk som med fremtidige hurtige reaktorer. Dette forhold krever inngående analyser og er under utredning. I 1969 har NYE satt i gang utredningsarbeid for å skaffe oversikt over egnede byggesteder for bygging av atomkraft i Norge. Når det gjelder planlegging av kraftverk mener departementet at de forberedende arbeider så som forprosjektering, konsesjonssøknad, anbudsspesifikasjoner anbud og kontraktsforforhandlinger bør gjennomføres etter en slik timeplan at muligheten for idriftssettelse av det første atomkraftverk i 1978 holdes åpen. Disse arbeider bør etter departementets mening være avsluttet innen 1972 73, slik at departementet i løpet av 1973 kan fremlegge for Stortinget et eventuelt forslag om bygging av et første atomkraftverk i Norge. 6. Strålefare ved atomanlegg. Helseproblem ved atcmanlegg. De spesielle faremomenter ved atomanlegg er den ioniserende stråling som er knyttet til de radioaktive stoffer. Når ioniserende stråling treffer levende celler, kan det medføre at de normale celle-funksjonene forstyrres eller at cellene dør. Strålingen kan nå organismen enten fra strålekilder utenfor organismen (ytre bestråling) eller fra radioaktive stoffer som er kommet inn i kroppen (indre bestråling). Vern mot den ytre bestråling skjer først og fremst ved å anbringe skjermer av hensiktsmessig materiale rundt strålekilden. Ellers kan lang avstand fra kilden og kort oppholdstid i strålefeltet redusere bestrålingen. Vern mot indre bestråling går ut på å hindre inntak av radioaktive stoffer eller begrense inntaket til et lavt og aksepterbart nivå. Det finnes vel underbygde og internasjonalt anerkjente normer for aksepterbare stråledoser for de ulike organer i kroppen satt opp av den internasjonale strålevernkommisjon, ICRP. Disse såkalte maksimalt tillatte doser er angitt som årsverdier med en mest mulig jevn fordeling av bestrålingen gjennom året. Når det gjelder større bestrålinger av den art som kan forekomme ved ulykker, finnes det også veiledende grenseverdier for hvilke stråledoser som en i slike situasjoner kan akseptere.^, De skader, som ioniserende stråling kan frembringe kan deles i somatiske skader som fremstår som defekter hos det bestrålte individ og genetiske skader, som er skader på arvestoffet,-: genene. De somatiske skadene kan klassifiseres som helseskader som opptrer dager eller uker etter bestrålingen (tidligeffekter) og de som viser seg etter flere år (seneffekter). Tidlig-effektene, som forekommer bare etter svært store stråledoser, ytrer seg ved bestråling av hele kroppen som såkalt strålesyke, hvor kvalme, brekninger og nedsatt motstandsevne overfor infeksjoner er noen av de karakteristiske kliniske symptomer. Ved store nok bestrålinger kan døden inntre etter dager eller uker. Sen-effektene fremtrer i første rekke som en forhøyet frekvens av visse former for kreftsykdommer. For en enkelte opptreden av et krefttilfelle er det umulig å avgjøre om det er en sen-effekt etter bestråling, da det også kan være forårsaket av andre omstendigheter. De genetiske effektene manifesterer seg som en øket hyppighet av medfødte defekter av anatomiske eller funksjonell art. Av spesiell betydning er vern mot bestråling av skjoldbruskkjertelen hos barn i omgivelsene som følge av utslipp av radioaktivt jod i tilfelle uhell. Dette faremoment er av særlig betydning ved fastsettelse av sikkerhetssoner rundt anleggene. De internasjonale normer tar alle disse muligheter i betraktning. Beredskapsplaner ved atomenergianlegg må ta hensyn til alle former for faremomenter under iakttagelse av anleggets egenskaper, samt forholdene i omgivelsene. Radiologiske miljøproblemer. Atomenergiens spesielle miljøspørsmål er knyttet til utslipp av radioaktive stoffer som håndteres eller produseres i atomanlegg. Det er nødvendig at utslipp blir regulert og kontrollert i samsvar med myndighetenes bestemmelser på området og grense for utslippsmengde må inngå i konsesjonsvilkårene. I overens-

16 Ot. prp. nr. 51. 1970 71 stemmelse med ICRP's anbefalinger søkes grensene satt lavest mulig. Under de fleste forhold er det den lokale virkningen som vil være bestemmende for hvilke utslipp som kan aksepteres som en øvre grense. På lengre sikt vil en verdensomspennende atomenergiutbygging kreve koordinerte kontrolltiltak over landegrensene for å sikre seg mot uønskede regionale eller globale forurensningsproblemer. Tiltak i den retning er under internasjonal overveielse. I vurderingen av atomenergiens miljøproblemer bør man ta hensyn til at disse er ulike for de to hovedtyper av atomanlegg: Atomkraftverk og regenereringsanlegg for brukt reaktorbrensel. Det radioaktive avfallsproblem er av et betydelig større omfang for et regenereringsanlegg hvor hele mengden av spaltningsprodukter i atombrenselet gjennomgår kjemiske prosesser. I en kraftreaktor derimot er spaltningsproduktene innesluttet i brenselets kapsling og vil bare ved brudd på denne kunne frigjøres til det primære kjølesystem og da som oftest i så små mengder at den fortsatte drift av reaktoren ikke forstyrres. Avfallsproblemet ved kraftreaktorer domineres som regel av de mindre mengder nøytronindusert aktivitet som dannes utenfor brenselet. Utslipp av spillvarme ved atomkraftverk medfører noenlunde det samme problem som konvensjonelle varmekraftverk. Luftbåret avfall fra atomkraftverk. Det luftbårne avfall fra atomanlegg vil bestå av gassformige stoffer og partikler av mer eller mindre flyktige stoffer. For et atomkraftverk under normal drift representerer ikke det luftbårne avfallet noe stort forurensningsproblem. Hvis det skulle oppstå et så omfattende kapslingsbrudd at kapasiteten på reaktorens filtersystem overskrides, vil imidlertid uønskede mengder luftbåret avfall kunne bli følgen. Reaktoren kan under slike forhold stoppes. Forholdsregler mot utslipp av edelgasser som vanskelig kan filtreres fra, synes sjelden å være nødvendig. Vannbåret avfau fra atomkraftverk. Produksjon av radioaktivt avfallsvann fra atomkraftverk vil under normale driftsforhold være svært beskjeden sett i forhold til den kapasitet resipienten må ha på grunn av de store vannmengder som behøves for direkte kjøling av anlegget. Renseteknikken er dessuten så velutviklet at nærmest enhver aktuell begrensning av utslippsmengden må kunne oppnås. (St unntak vil være tritium som kanskje kan være et problem ved kraftverk anlagt ved ferskvannsresipienter med begrenset kapasitet). Fast avfall fra atomkraftverk. Det faste avfall fra atomanlegg lagres lokalt eller føres over til sentrale lagringsanlegg. Det er i første rekke et økonomisk spørsmål hvilken disponeringsmetode som bør velges. Når atomkraftstasjonene kommer i drift her i landet, vil spørsmålet om oppbevaring av radioaktivt avfall fra stasjonene melde seg. Mengdfcne av dette lavaktive avfall vil bli små og kan til å begynne med oppbevares på stasjonene (f.eks. i 5 år). Hittil skjer all lagring av radioaktivt avfall i Norge ved Institutt for Atomenergis anlegg på Kjeller, men andre lagringsplasser vil bli nødvendige i fremtiden. Plassbehovet for lagring av radioaktivt avfall er relativt lite og er anslått til 10 15 m 3 pr. 100 MWe pr. år, inkl. strålingsskjermende emballasje som har stort volum. Brukte brenselselementer representerer en stor verdi på grunn av restinnholdet av spaltbart materiale. Etter lagring ved atomkraftstasjonen, vil de bli sendt til et regeneroringsanlegg for gjenvinning av det materiale som kan benyttes og for utskillelse av fisjonsproduktér. Regenereringsanleggene vil måtte lagre det aktive avfall som kommer fra disse prosesser. Badioaktivitetsutslipp ved havarier. Ved forskjellige slags feil eller uhell i et atomanlegg kan frigjøring av radioaktive stoffer øke vesentlig, først og fremst av luftbåren radioaktivitet. Ved atomkraftverk vil større uhell med brenselselementene være den uhellstype som i første rekke kan medføre alvorlige konsekvenser for omgivelsene. For at utslipp skal finne sted, må imidlertid flere- sikkerhetsbarrierer og hjelpeanordninger svikte. Sannsynligheten for at et slikt alvorlig uhell skal inntreffe må holdes for meget liten. Dette tilsier strenge sikkerhetsnormer, adekvat tilsyn under byggeperioden og oppstarting, og tilfredsstillende oppfølgning under drift. Ved uhell i atomanlegg kan årsakene til utslipp av radioaktivitet til atmosfæren tenkes å være konvensjonelle uhell, slik som brann, eksplosjoner, filterfeil osv. Dessuten kan det være kritikalitet i spaltbart materiale når slikt håndteres. Lekkasje i prosess-system eller defekter i lagringstanker kan tenkes å gi opphav til radioaktivitetsutslipp i vann. For atomdrevne skip er mulighetene for atomuhell også avhengig av skipets egen sikkerhet. Konsekvensene ved atomskipsuhell avhenger igjen av skipshavariets art, skaden på skipets atomanlsgg, farvannets beskaffenhet osv. SOLAS-konvensjonen om sikkerhet' for menneskeliv til sjøs har i eget kapitel om atomdrevne skip lagt stor vekt på alle sikkerhetsforhold, herunder beredskapstiltak i til-

1970 71 Ot. prp. nr. 51. 17 felle uhell og forlis. Erfaringene hittil er gode. Gjennom konstruksjonsmessig utforming, automatiske sikkerhetssystemer og andre tiltak tar en sikte på å hindre at uhell i atomanlegg skal få uakseptable virkninger for omgivelsene. De havarier som hittil har forekommet, har medført personskader eller dødsfall bare innenfor anlegget, og for øvrig bare i et fåtall tilfeller. Også på dette området er erfaringene gode. Begenereringsanlegg. Ved regenereringsanlegg (uranrenseanlegg) er avfallsproblematikken annerledes enn for atomkraftverk. Ved slike anlegg er radioaktivitetsmengdene oppløst i kjemikalier eller vann meget store. Det er derfor nødvendig å konsentrere stoffene til små vannvolumer og lagre stoffene i tanker eller overføre dem til fast form. Disse prosesser medfører at en blir sittende tilbake med store vannvolumer med lavt aktivitetsinnhold. Dette må slippes ut. Ved de anlegg som er i drift i utlandet varierer avfallsmengden meget, men ved alle anlegg ligger utslippsmengden under det som er ansett som akseptabelt for den lokale resipient. Etter regenerering av det bestrålte brensel fra en 500 MWe atomkraftstasjon produseres minimum 1 m 3 pr. år høyaktivt avfall når det utblandede avfallet omdannes til fast form. Dette høyaktive avfall fra opparbeidingen krever permanent lagring for meget lang tid, og lagringen må skje under betryggende kontroll. Regenereringsanlegg og anlegg for omdanning av radioaktivt avfall til fast form antar mon ikke vil bli bygget i Norge i overskuelig fremtid. 7. Erstatning for atomskader, internasjonale konvensjoner og spørsmål om norsk tilslutning. Som det er nærmere redegjort for i komitéens innstilling (se s. 98 99), er det utarbeidd 4 konvensjoner om erstatningsansvar på atomenergiens område. Disse konvensjoner er Pariskonvensjonen av 29. juli 1960 (revidert ved en protokoll av 28. januar 1904), Tilleggskonvens jonen av 31. januar 1963 til Pariskonvensjonen (også revidert ved en protokoll av 28. januar 1964), Wienkonvensjonen av 21. mai 1963 og Konvensjon om erstatningsansvar for operatører av atomskip (Atomskipskonvensjonen) av 25. mai 1962. De 3 førstnevnte konvensjoner gjelder ikke for atomreaktorer i fartøy eller annet transportmiddel, mens sistnevnte konvensjon bare gjelder atomskip. Pariskonvensjonen og den tilhørende protokoll er undertegnet av 16 stater. Konvensjonen er ratifisert av 7 stater, nemlig Tyrkia den 10. oktober 1961, Spania den 31. oktober 1961, Storbritannia og Nord-Irland den 23. februar 1966, Frankrike den 9. mars 1966, Belgia den 3. august 1966, Sverige den 1. april 1968 og Hellas den 12. mai 1970. Protokollen er ratifisert av de samme 7 stater til følgende tider: Spania den 30. april 1965, Storbritannia og Nord-Irland den 23. februar 1966, Frankrike den 9. mars 1966, belgia den 3. august 1966, Sverige den 1. april 1968, Tyrkia den 5. april 1968 og Hellas den 12. mai 1970. Etter Pariskonvensjonens artikkel 19 (b) og Annex II til tilleggsprotokollen er det nødvendig med 5 ratifikasjoner av både konvensjonen og protokollen for å bringe Pariskonvensjonen i kraft. Ved Sveriges ratifikasjon den 1. april 1968 trådte m.a.o. Pariskonvensjonen i kraft nevnte dato. Konvensjonen fastslår at erstatning for skade ved atomulykke skal svares på objektivt grunnlag, at dette ansvar som hovedregel påhviler innehaveren av det anlegg hvor ulykken inntraff, og bare ham, samt at ansvaret er begrenset til 15 millioner avregningsenheter, dvs. 15 mill. US dollars. Man viser for øvrig til den oversikt over konvensjonens innhold som står i innstillingen s. 99 103. Som det går fram av innstillingen (s. 109 110), har det under det nordiske lovsamarbeid om dette emne vært enighet om at de nordiske land bør slutte seg til Pariskonvensjonen. Industridepartementet er etter samråd med Justisdepartementet enig i at Norge ratifiserer konvensjonen, slik den lyder etter protokollen av 28. januar 1964. I likhet med komitéen er departementet enig i at konvensjonens regler stort sett er vel egnet som grunnlag for norsk lovgivning om erstatning for atomskader. Reglene i lovutkastet kapittel 4 er utarbeidd med sikte på at Norge ratifiserer Pariskonvensjonen. Straks loven er vedtatt, vil det bli ordnet med ratifikasjon av konvensjonen, og loven vil bli satt i kraft fra samme tidspunkt som Norges tilslutning til konvensjonen blir effektiv, jfr. nærmere marknadene nedenfor til 59. Tilleggskonvens jonen til Pariskonvensjonen ble undertegnet av de samme stater som undertegnet Pariskonvensjonen, bortsett fra Hellas, Portugal og Tyrkia. Den

18 Ot. prp. nr. 51. 1970 71 reviderte konvensjon er inntil nå ratifisert av 4 stater, nemlig Storbritannia og Nord-Irland den 24. mars 1966, Frankrike den 30. mars 1966, Spania den 27. juli 1966 og Sverige den 3. april 1968. Konvensjonen er ennå ikke trådt i kraft, idet den først trer i kraft 3 måneder etter deponeringen av det sjette ratifikasjonsdokument (art. 20). Som det ligger i navnet, er Tilleggskonvensjonen et supplement til Pariskonvensjonen, og ifølge artikkel I er bestemmelsene å anse som tilleggsbestemmelser til de som er gitt i Pariskonvensjonen. Tilleggskonvensjonen kommer bare til anvendelse på skader som omfattes av Pariskonvensjonen, men har dessuten ytterligere begrensninger i geografisk henseende (art. 2). Om de nærmere regler i Tilleggskonvensjonen viser man til innstillingen s. 103 106. Hovedbestemmelsen er at konvensjonstatene garanterer at det ytes erstatning for atomskader med inntil 120 mill. avregningsenheter (US dollar). Skader som går inn under Tilleggskonvensjonen, vil altså kunne erstattes med inntil ca. 857 mill. kroner. Av dette beløp skal inntil 70 mill. avregningsenheter, dvs. ca. 500 mill. kroner, dekkes av den ansvarlige innehaver og av offentlige midler som stilles til disposisjon av anleggstaten. Da innehaverens ansvar etter lovutkastet er begrenset til 70 mill. kroner, vil den norske stats ansvar utgjøre ca. 430 mill. kroner. Dette kan en kalle henholdsvis første og annet trinn av erstatningsbeløpene. Tredje trinn utgjør så erstatningsbeløp mellom 70 og 120 mill. avregningsenheter, dvs. ca. 500 og 857 mill, kroner. Erstatning i tredje trinn, som altså maksimalt kan utgjøre ca. 357 mill. kroner, skal etter Tilleggskonvensjonen dekkes av offentlige midler som i fellesskap stilles til disposisjon av konvensjonstatene. For å dekke erstatningsbeløp i tredje trinn skal tilskuddet fra hvert enkelt land for halvdelens vedkommende fastsettes på basis av vedkommende stats nasjonalprodukt sett i forhold til nasjonalproduktet i samtlige konvensjonstater, og for den andre halvpart på grunnlag av den termiske effekt av reaktorene på vedkommende stats territorium likeledes sett i forhold til termisk effekt av reaktorene i samtlige konvensjonstater. Disse fordelingsregler medfører at Norges bidrag til erstatningene i tredje trinn, forutsatt at samtlige signatarstater ratifiserer konvensjonen, vil utgjøre ca. 1 pst. av erstatningene (komitéen angir høyst 2 pst., se innst. s. 110). Ved en eventuell katastrofeulykke i et norsk anlegg vil følgelig den norske stats forpliktelse for erstatningsbeløp som overstiger ca. 500 mill, kroner, utgjøre mellom 1 og 2 pst. av det overskytende beløp. De øvrige konvensjonstater vil m.a.o. plikte å yte bidrag med samlet ca. 98 99 pst. av erstatningsbeløp som overstiger ca. 500 mill. kroner. Spørsmålet om tilslutning til Tilleggskonvensjonen har vært drøftet under det nordiske lovsamarbeid om atomansvaret, og det var nordisk enighet om å tiltre Tilleggskonvensjonen. Sverige har som foran nevnt senere ratifisert konvensjonen, og både den danske og finske komité har fremmet lovutkast som forutsetter ratifikasjon av Tilleggskonvensjonen. Industridepartementet er etter samråd med Justisdepartementet enig i at Norge slutter seg til Tilleggskonvensjonen. Når det gjelder den nærmere begrunnelse for dette standpunkt, viser man til komitéens merknader (innst. s. 110 111) som man er enig i. Man vil i tilslutning til det komitéen har nevnt, spesielt understreke at vesentlige utgifter for Norge bare vil oppstå dersom det skjer en alvorlig ulykke som en norsk innehaver er ansvarlig for. Dersom ulykken skjer under transport, er det lite sannsynlig at skaden blir så betydelig at innehaverens begrensningsbeløp ikke strekker til. Ulykker av en slik størrelsesorden at statens ansvar blir aktuelt, vil m.a.o. trolig bare kunne skje i et norsk atomanlegg. I et slikt tilfelle må en gå ut fra at staten også uten noen lovbestemt plikt ville strekke seg langt for å skaffe de skadelidte full erstatning. Ratifikasjon av Tilleggskonvensjonen vil derfor i virkeligheten neppe innebære noen vesentlig økning av statens utgifter. Når man da tar hensyn til fordelen ved at erstatninger over ca. 500 mill. kroner og inntil begrensningsbeløpet i det vesentlige blir dekket av de andre konvensjonsstater, synes det utvilsomt riktig at Norge slutter seg til konvensjonen. For så vidt angår Wienkonvensjonen, er denne konvensjon inntil nå undertegnet av 9 stater, nemlig Kina, Columbia, Filippinene, Jugoslavia, Spania, Storbritannia og Nord-Irland, Cuba, Den forente arabiske republikk (Egypt) og Argentina. Den er ratifisert av følgende 4 stater: Cuba den 25. oktober 1965, Den forente arabiske republikk (Egypt) den 5. november 1965, Filippinene den 15. november 1965 og Argentina den 25. april 1967. Konvensjonen trer i kraft 3 måneder etl.r deponeringen av det femte ratifikasjonsdokument, og er m.a.o. ennå ikke trådt i kraft. Etter Wienkonvensjonens art. XXTV kan stater som ikke var med på den internasjonale konferanse i Wien (mai 1963), tiltre konvensjonen, men slik tiltredelse teller ikke med ved spørsmålet om konvensjonens ikrafttredelse. I medhold av nevnte bestemmelse er

1970 71 Ot. prp. nr. 51. 19 konvensjonen tiltrådt av Kamerun den 6. mars 1964, Trinidad og Tobago den 31. januar 1966 og Bolivia den 10. april 1968. Industridepartementet er etter samråd med Justisdepartementet enig med komitéer, i at det for tiden ikke er grunn for Norge til å slutte seg til denne konvensjon, og man viser i denne forbindelse til komitéens merknader (innst. s. 111 113), som man slutter seg til. Det har som nevnt av komitéen vært nordisk enighet om å vente med å ta stilling til tiltredelsesspørsmålet, se nærmere de innledende merknader til kap. HI. Som nevnt av komitéen vil en ratifikasjon av Wienkonvensjonen særlig være av betydning hvis konvensjonen ratifiseres av stater som Norge har økonomisk forbindelse med og som ikke er tilsluttet Pariskonvensjonen. På det nåværende tidspunkt er dette ikke tilfelle, jfr. foran. Det er dessuten for tiden ikke noe som tyder på at de store atommakter vil slutte seg til Wienkonvensjonen. Ratifikasjon kan også komme på tale hvis denne konvensjon blir ratifisert av et stort antall statei. 1 som også har sluttet seg til Pariskonvensjonen, selv om norsk ratifikasjon da ikke har særlig praktisk betydning. Av Paris-statene er det imidlertid foreløpig visstnok bare Spania og England som overveier å ratifisere Wienkonvensjonen. Selv om departementet altså er enig med komitéen i at norsk ratifikasjon av Wienkonvensjonen for tiden ikke bør skje, har man i likhet med komitéen utarbeidd et lovutkast som muliggjør norsk ratifikasjon av konvensjonen uten lovendring. For så vidt angår de enkelte bestemmelser om atomansvaret, viser man til komitéens innstilling og til merknadene til lovutkastets kap. m. Som det der innledningsvis er gjort rede for, er departementets merknader i det vesentlige å anse som en supplering av komitéens merknader. Som nevnt av komitéen (innst. s. 99 sp. 2) er det foreløpig ikke noe norsk behov for å tiltre atomskipskonvensjonen, og det foreligger ikke noe lovutkast med sikte på å innarbeide denne konvensjons bestemmelser i norsk lovgivning (sml. dog utk. 48). På samme måte som komitéen finner departementet ikke grunn til å gi noen nærmere redegjørelse for innholdet av atomskipskonvensjonen, men viser til innberetningen fra den norske delegasjon til Briisselkonferansen 1961 og 1962, trykt i Arkiv for Sjørett bind 5 s. 623 641, 1 ) jfr. også merknadene nedenfor til utk. 48. 3. Behovet for og prinsippene i en atomenergilov. 8.1.1. Atomlovkomitéens syn. Ved oppføring og drift av atomanlegg stilles man overfor det særproblem som skade på grunn av aktiv stråling innebærer. Selv om det er lite sannsynlig at et reaktoruhell vil volde omfattende skade for den alminnelige befolkning i området, kan en slik ulykke etter komitéens oppfatning under særlig uheldige forhold, inntreffe. Dernest har man faren for at de ansatte ved anlegget blir utsatt for en ulykke under arbeidet med de radioaktive stoffer. Komitéen påpeker at vi nå ikke har noen alminnelig lovgivning om atomenergivirksomhet. Enkelte spredte bestemmelser gir riktignok adgang til en viss regulering også av slik virksomhet på spesielle områder eller ut fra særlige hensyn, så som strålevern og arbeidervern. Det mangler imidlertid en samlet målsetting og en koordinert lovgivning som vedrører fredelig utnyttelse av atomenergien. i) Konvensjonsteksten er tryltt samme sted s. 653 flg. En slik lovgivning må først og fremst ta sikte på å beskytte samfunnet mot de farlige sider ved bruk av atomenergi. Det nye lovverk må sørge for å legge forholdene til rette slik at den nye energikilde kan bli utnyttet på en tilfredsstillende måte. Her må man forsøke å finne den rette balansegang mellom de krav til økt beskyttelse som følger med utnyttelsen av atomenergien og ønskeligheten av å fremme anvendelsen av den tekniske nyvinning. En hovedoppgave for en atomlov er å få ansvarsforholdene bestemt så klart og enkelt som mulig. Komitéen mener at det derfor må være en ansvarlig innehaver for ethvert atomanlegg. Det må gis regler om i hvilken utstrekning virksomheten skal bero på offentlig autorisasjon (dvs. offentlig konsesjon). Det offentliges regulerende myndighet må defineres og samordnes. Det er? N ehov for et sakkyndig organ som kan føre kontroll med planlegging, oppføring og drift av anlegg (et atomtilsyn). Deponeringen av radioaktivt avfall blir etter

20 Ot. prp. nr. 51. 1970 71 hvert et betydelig praktisk problem. Dette må dekkes av den nye lov. Når det gjelder spørsmålet om skadeserstatning og forsikring, har behovet for spesielle lovtiltak allerede meldt seg med særlig styrke. Dette har bl.a. sammenheng med det internasjonale konvensjonsarbeide. Konvensjonene bygger på prinsipp som til dels radikalt avviker fra de alminnelige erstatningsregler som ellers gjelder (se punkt 7 foran). Atomlovkomitéen går for øvrig ut fra at det alminnelige strålevern må utbygges og tilpasses de problemer som vil melde seg eller bli aktualisert når radioaktive stoffer kommer i mer vanlig bruk i forbindelse med atomanlegg. Man viser for så vidt til en pågående revisjon av strålevernlovgivningen. Komitéen nevner til slutt at en særskilt lov om atomskip og i tilfelle, andre transportmidler med atomenergi som fremdriftsmiddel, må overveies. Atomskipene vil reise nye problemer som vedrører sikkerhet til sjøs, i havner og om erstatningsansvaret. 8.1.2. Andres syn. De departementer og institusjoner m.m. (se punkt 2.3. foran) som har hatt komitéinnstillingen til uttalelse, har alle vært innforstått med at en egen lov om atomenergivirksomhet er nødvendig og berettiget. De har dels pekt på faremomentene ved utnyttelsen av atomenergien, som gjør det nødvendig med en lovfestet kontroll i alle ledd fra planlegging til drift, dels på nødvendigheten av en slik lov for å kunne ratifisere internasjonale konvensjoner vedkommende erstatningsansvar n>.m. De forskjellige institusjoner kan nok angi forskjellige metoder og organisasjonsformer for f.eks. kontroll og tilsyn, men alle ønsker faste regler hjemlet i en ny lov. 8.1.3. Departementets syn. Behovet for en lov om atomenergivirksomhet kan hittil ikke sees å ha vært særlig presserende. De eksperimentalreaktorer man har i Norge, er kontrollert og øvet tilsyn med av de allerede eksisterende kontrollorganer, basert på de lover som hjemler deres virksomhet, mens IFA har utført den reaktortekniske kontroll. Nå er det imidlertid oppstått en ny situasjon, idet det i St.meld. nr. 97 for 1969 70 om energiforsyningen i Norge anføres at det i 1973 tas sikte på å fremlegge for Stortinget et eventuelt forslag om å bygge et atomkraftverk. Dette betyr at Norge går over fra eksperimentalreaktorer til store, energiproduserende anlegg. Dette nødvendiggjør at lov om atomenergivirksomhet bør foreligge i god tid, slik at kontroll- og tilsynsapparatet kan opprettes med hjemmel i loven. Som påpekt, bl.a. av Atomlovkomitéen, må det ansees fordelaktig at regler om atomenergivirksomhet så vidt mulig er samlet i én lov, særlig da det er visse sider av atomenergivirksomheten hvor det mangler lovregler. Dette gjelder den reaktortekniske (nukleære) side av kontroll og tilsyn og tilsynet med at atomenergien bare skal anvendes til fredelige formål. De internasjonale konvensjoner som man nå har fått vedrørende erstatnings- og forsikringsspørsmål nødvendiggjør som påpekt av komitéen spesielle lovregler som det synes naturlig å innta i en særskilt atomlov. Den kontrollplikt med hensyn til atomenergiens fredelige anvendelse som Norge påtar seg ved sin tilslutning til atomsperreavtalen, krever også lovregler som gir hjemmel for en slik kontrolladgang. Industridepartementet har i lovutkastet vesentlig tatt sikte på landbaserte anlegg, idet det antas at det vil bli nødvendig med en egen lov om atomskip. I lovutkastet er det imidlertid for atomanlegg i skip ellei annet transportmiddel gitt Kongen fullmakt til å gi særskilte forskrifter for slike anlegg og når særlige forhold taler for det, å gi regler som avviker fra bestemmelsen i denne lov, herunder om tilsyn, konsesjon og kompetent myndighet, se også merknadene til utkastets 17. 8.2. Konsesjonsplikt. 8.3.1. Atomlovkomitéens syn. For å få gjennomført den nødvendige kontroll med sikkerheten og andre forhold ved atomanlegg, finner komiteen det påkrevet å innføre konsesjonsplikt for slike anlegg. Komitéen foreslår derfor at det skal kreves konsesjon for alle som vil oppføre, eie eller drive slike anlegg. Konsesjonsmyndigheten foreslås lagt til Kongen. Konsesjonen foreslås knyttet til en bestemt person eller et bestemt rettssubjekt, slik at det kreves ny konsesjon ved overføring av anlegget til ny eier eller når anleggets drift 3kal forestås av ny innehaver. Etter komiteens forslag er det ikke noe til hinder for at samme konsesjon kan omfatte både oppføring og drift av atomanlegg. Komitéen påpeker at en konsesjon til et atomkraftverk må bedømmes ikke bare ut fra de sikkerhetsmessige sider, men at også de alminnelige energipolitiske og industripolitiske aspekter må vurderes. Et atomkraftverk bør således undergis en tilsvarende energipolitisk vurdering som konvensjonelle kraftverk. Spørsmålet om konsesjon til et atomkraftverk må sees i sammenheng med de retningslinjer som gjelder for landets kraftforsyning.