EIRIK VEUM DET SVENSKE SVIKET 1940 1945
2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Layout og ebok: akzidenz as Dag Brekke Omslagsillustrasjon: Mary Evans Picture / NTB scanpix ISBN: 978-82-489-1930-8 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Voksenåsen, 7. mai 2015 D et er en kjølig vårdag oppe i Voksenåsen noen kilometer nordvest for Oslo. Dette høydedraget grenser til Nordmarka og ligger ovenfor Holmenkollen på nærmere 500 meter over Oslofjorden. Det kjennes godt på denne tiden av året. Både om våren og høsten er det merkbart kjøligere her oppe enn lenger ned mot byen. De siste dagene har det regnet, og tett, kald tåke ligger mellom de tunge grantrærne. Her oppe finner en Voksenåsen Kultur- og konferansehotell. Bygningene eies av det svenske kulturdepartementet. 7. mai er en spesiell dag her i Voksenåsen. Dette er dagen da det gode forholdet som ble skapt mellom Norge og Sverige under andre verdenskrig, markeres. I år som tidligere har en rekke personer kommet opp hit for å være med på markeringen. De har pyntet seg. Mennene har dressbukser, skjorter, jakker og slips. Noen har frakk. Kvinnene går i drakt med lange jakker. Et lite orkester med blåsere spiller fra Holberg-suiten av Edvard Grieg. Voksenåsen Kultur- og konferansehotell har en spesiell betydning for både nordmenn og svensker, i alle fall for dem som ennå husker andre verdenskrig. Dette er selve symbolet på at vi er broderfolk. Den 9. mai 1955 ble
eiendommen overlevert fra den norske statsminister Einar Gerhardsen til hans svenske statsministerkollega Tage Erlander. Dette skulle være en gave, en takk til Sverige fra Norge, for svenskenes hjelpsomhet og offervilje under krigen. Opprinnelig ble det kalt Svenskhemmet Voksenåsen. Under den høytidelige overrekkelsen sa Gerhardsen at Norge ville gi tilbake noe av det fineste vi nordmenn har. En bit av Nordmarka med utsikt over Oslo har stor verdi for det norske folk. Tanken bak gaven var at dette skulle bli et sted hvor det skulle skapes grobunn for samarbeid og kontakt mellom de to nabolandene. Einar Gerhardsen utdypet dette i sin tale: «Det norske folk samles i dag for å uttrykke sin dypeste takknemlighet til sitt svenske broderfolk for hjelpen under de tøffeste krigstider og under de følgende år med oppbygging. På Voksenåsen, lokalisert 500 meter over havet, vil det svenske flagget bli heist i dag og flagre ved siden av det norske over 30 000 kvadratmeter land. Et hjem vil bli bygget på dette stedet for våre naboer. Midt i frodig skog vil eiendommen være utenfor allfarvei, men allikevel i hjertet av Norges hovedstad. Svenske kvinner og menn som bor i Norge vil kunne erfare det norske landskap og kultur. Med dette brev presenterer vi eiendommen Voksenåsen til det svenske folk.» 1 Slik ble det. Voksenåsen skulle være et sted svensker kunne komme for å oppleve Norge. Hotell- og konferansesenteret ble åpnet 2. oktober 1960. Under seremonien var kong Olav V og Sveriges kong Gustaf VI Adolf til stede sammen med statsministrene Tage Erlander og Einar Gerhardsen. 60 år etter gaveoverrekkelsen, 7. mai 2015, er det norske og det
svenske flagget heist ved siden av hverandre i to flaggstenger. Side om side rører de forsiktig på seg i den svake vinden. Før seremonien er mange av deltakerne borte ved en byste som står ved en av bygningene. Den er av polititjenestemannen og kriminalteknikeren Harry Söderman som var grunnleggeren av de norske polititroppene som ble trent opp i Sverige fra 1943 og frem til frigjøringen 8. mai 1945. En av veteranene fra polititroppene som er til stede ved seremonien heter Thor Hofsbro. Han er opprinnelig fra Kongsvinger og var bare en skolegutt da krigen kom til Norge. Noen år senere flyktet han til Sverige og havnet i polititroppene. 91-åringen holder tale til minne om Harry Söderman, alle politiveterankameratene, og for sine svenske og norske venner. Hofsbro takker også for at betjeningen på Voksenåsen nok en gang tar imot dem for å minnes Harry Söderman og hans kamp for Norges sak. Hofsbro legger ned en krans og sier at «makan til mann har vi ikke sett, det mener i alle fall vi som er politisoldatveteraner». I sin tale ærer og minner han også Harry Söderman for hans «utrettelige lobbyvirksomhet for å få den svenske regjering til å se bort fra sin nøytralitet og tillate, og til og med hjelpe til, med å opprette en norsk hær i Sverige». Etter at Hofsbro har holdt talen, er det svenske Kristina Persson som skal si noen ord. Hun er svensk minister med ansvar for strategi og fremtidsspørsmål. I tillegg har Persson ansvar for nordisk samarbeid. Statsråden er en god taler. Persson snakker om den største humanitære aksjonen som svenskene noen gang har gjennomført. I
1945 ble det servert 340 000 porsjoner såkalt svenskesuppe, eller «avlatssuppen» som en del nordmenn omtalte den som, hver eneste dag. 2 Så mange som 60 000 norske flyktninger fikk hjelp. Over 7000 nordmenn ble hentet fra tyske konsentrasjonsleirer med «de hvite bussene». Etter krigen ga svenskene oss hjelp til å bygge opp landet. Mange norske familier skapte seg et hjem i et såkalt Svenskehus etter frigjøringen. Også Kristina Persson hyller de tusener av norske politisoldater som fikk sin utdannelse i Sverige, og gjør et poeng ut av at de ble utdannet nettopp der. Grunnen til all hjelpen var et ønske fra svenskene om å hjelpe sin nærmeste nabo, «vårt norska broderfolk». Persson skryter av hotellet og området. Hun synes det er vakkert og forteller om alt det konstruktive arbeidet som har foregått her gjennom etterkrigstiden. Om alle samtalene og møtene som har vært her mellom nordmenn og svensker. Voksenåsen Kultur- og konferansehotell er et symbol på et varig vennskap, sier Persson. Hun tror at stedet også vil være en viktig møtearena for nordmenn og svensker i årene som kommer. Etter talen er det servering. Lunsjbuffet. Praten går som vanlig. De har fortsatt mye å snakke om. Dette var deres krig. Veteranene og de andre som har kommet hit, preges fremdeles av den. Etter noen timer er det slutt. De henter yttertøyet og tar hverandre i hånden. «Takk for nå, da.» Så går de hver til sitt. Flere er preget av alderdom. Livet nærmer seg slutten. Krigsgenerasjonen er i ferd med å dø ut. For noen blir det siste gangen de møtes.
Den årlige markeringen på Voksenåsen er en påminnelse om de nære båndene som er mellom Sverige og Norge. Sverige er vårt naboland, svenskene vårt broderfolk. Under andre verdenskrig ble kjærligheten og omsorgen fra våre naboer redningen for mange nordmenn. Det er slik det skal være når to folkeslag står sammen i krisetider. Det er i alle fall slik det står beskrevet i historiebøkene. Der finnes fortellingene om nødhjelpen, flyktningrutene og polititroppene. Beretningen om et Sverige som la forholdene til rette for at Norge skulle få kjempe mot de tyske okkupantene fra svensk jord, har vært en viktig del i vår felles versjon av krigshistorien. Historien om broderfolk i ufredstid har blitt fortalt gjennom tre generasjoner som et bevis på hjertevarme, offervilje og godt naboskap. De delene av krigshistorien som ikke styrket forholdet mellom Norge og Sverige, har ikke fått like mye oppmerksomhet. Sverige hadde et hovedmål med sin politikk gjennom krigsårene. Det var ikke å hjelpe Norge, men selv holde seg utenfor krigen. Alle vedtak svenske politikere besluttet, alle handlinger som ble utført, og den politiske hovedlinjen som myndighetene fulgte gjennom de fem krigsårene, hadde et hovedformål. Det var ikke å bli involvert. Gjennom de første årene av andre verdenskrig innebar det å gjøre slik Tyskland ønsket eller krevde. Det er forklaringen på at norske jøder ble avvist på grensen og at personer tilknyttet den norske motstandsbevegelsen ble arrestert og utlevert til Gestapo. Derfor kunne flere enn to millioner tyske soldater bli fraktet trygt gjennom Sverige på vei til eller fra Norge, samtidig som svenske offiserer dro på studieturer til tyske frontstillinger for å lære moderne krigføring. Ønsket om å holde seg inne med