Gjennom Jodoverset Date : 09/09/2014 Alejandro Jodorowskys Dune er den mest innflytelsesrike?ikke-eksisterende science fiction-filmen noensinne. Tidligere publisert i Vagant 2/2013. Stillbilde fra Frank Pavichs dokumentar Jodorowsky s Dune (2013). 2013 var et stort år i Cannes for den fransk-chilenske regissøren, produsenten, forfatteren, dramatikeren og tegneserieskaperen Alejandro Jodorowsky. Ikke bare var hans nyeste spillefilm La Danza de Realidad å finne i sideprogrammet Quinzane des Réalisateurs. Frank Pavichs dokumentar Jodorowsky s Dune ble vist i samme program, og han spilte dessuten en sentral rolle i filmen Ritual A Psychomagic Story, som ble vist på markedet. Da Nicolas Winding Refn, hvis nye film Only God Forgives var å finne i hovedprogrammet, introduserte den aldrende regissøren før visningen av La Danza, var det både som «the man I wish to one day become» og «the last king of cinema». Ovasjonene var mange, lange og stående, både før og etter filmvisningene, og med tanke på at det i år er 23 år siden Jodorowskys seneste spillefilm, The Rainbow Thief (1990), og 40 år siden han laget sine mest populære og anerkjente filmatiske arbeider, må dette på alle måter kunne regnes som en god festival for 84-åringen. På tross av at Jodorowsky s Dune og La Danza de Realidad er laget av regissører fra to fundamentalt forskjellige sjangre, går de i bunn og grunn ut på det samme: I begge filmene får 1 / 5
den idiosynkratiske Jodorowsky anledning til å fortelle om seg selv og sitt liv, uten noensinne å måtte styre unna selvmytologiseringen. Førstnevnte er en klassisk talking heads-dokumentar av en type amerikanerne produserer på løpende bånd, mens sistnevnte av produksjonsselskapet beskrives som «an imaginary autobiography, not in the sense of fiction, because all of the characters, places and events is [sic.] real, but in the fact that the deep history of Alejandro Jodorowsky s life is a constant effort to expand imagination and open its limits, to apprehend its therapeutic potential». Det er typisk for Jodorowskys arbeider at de ofte ledsages av tekster som er langt vagere og vanskeligere å forstå seg på enn verkene de er ment å forklare. Frank Herberts Dune (1965). I Jodorowsky s Dune blir vi servert designskisser og animerte storyboards, og gjennom intervjuer med blant andre Winding Refn og Star Wars-produsent Gary Kurtz forteller regissør Pavich den fascinerende historien om den aldri realiserte filmatiseringen av Frank Herberts roman Dune (1965). Ikke minst vier Pavich en stor del av spilletiden til å la den intenst karismatiske og på tross av et haltende engelsk brutalt velformulerte Jodorowsky legge ut om sin visjon for prosjektet. Jodorowsky griper begjærlig sjansen til å gi filmhistorien denne høyst interessante fotnoten, og det er uvisst om det taler i Pavich eller hans intervjuobjekts favør at man idet rulleteksten dukker opp på lerretet sitter med følelsen av at chileneren har kapret showet fullstendig. I filmhistorisk sammenheng er fortellingen om Jodorowskys Dune bemerkelsesverdig: Selv om filmen aldri ble laget, kom den likevel til å utøve en betydelig innflytelse på både amerikansk film og franske tegneserier. Etter suksessen med den ambisiøse og hypnotisk fascinerende Holy Mountain i 1973, ga produsenten Michel Seydoux Jodorowsky frie tøyler i sitt neste prosjekt, og 2 / 5
valget falt på Frank Herberts både kritikerroste og bestselgende science fiction-roman Dune. Jodorowsky hadde ikke selv lest boken det holdt at en venn sa at den var fantastisk og følte intuitivt at prosjektet var riktig for ham. Med stor iver gikk han i gang med å sette sammen en gruppe «åndelige krigere» som skulle stå ansvarlig for produksjonen. Blant disse var den franske tegneserieskaperen Jean Giraud (1938 2012), også kjent som Moebius, den britiske maleren og illustratøren Chris Foss, den sveitsiske maleren og designeren H.R. Giger og den amerikanske manusforfatteren, regissøren og spesialeffekteksperten Dan O Bannon (1946 2009). Jodorowskys verker tar alle form som hedenske psykodramaer, og hans verdener er mytenes verden. Alt er skjebnebestemt og arketypisk, og naturalismens tilforlateligheter er behørig skrellet vekk innen publikum inviteres inn. Men selv i denne målestokken var Jodorowskys visjoner for Dune megalomane: Målet var intet mindre enn å skape et profetisk verk som skulle utløse en fundamental endring av publikums bevissthet Jodorowsky så sin Dune som «the coming of a god». For å lykkes i dette var han avhengig av å finne samarbeidspartnere hvis uttrykk og innstilling matchet hans, samt skrive om bokens fortelling. Etter en lang castingprosess hadde regissøren rekruttert et skuespillerensemble bestående av blant andre David Carradine, Salvador Dalí, Mick Jagger, Orson Welles og sin egen sønn Brontis. Pink Floyd sto klare til å lage musikken. I to år jobbet Jodorowsky og teamet hans utrettelig med manus, storyboards og et omfattende designarbeid som inkluderte bidrag fra tre meritterte tegnere. Og så, rett før innspillingen skulle starte, trakk de eksterne produsentene seg ut av produksjonen og prosjektet ble lagt dødt. Før Pavichs film var den eneste dokumentasjonen av alt dette arbeidet en gigantisk murstein med storyboards, kostymeskisser og malerier av romskip, palasser og golde planeter, som Seydoux fikk trykket opp og sendt til alle studioene i Hollywood. Og det er denne boken trykket i et svært lite opplag, hvorav enda færre eksemplarer er bevart som gjør det mulig å snakke om Jodorowskys Dune som den mest innflytelsesrike ikke-eksisterende science fiction-filmen noensinne. 3 / 5
Stillbilde fra Frank Pavichs dokumentar Jodorowsky s Dune (2013). Etter at arbeidet med Dune stoppet opp, skrev O Bannon manuset til Ridley Scotts Alien, og sammen med Giger, som designet monsteret, satte han dermed sitt ugjenkallelige preg på science fiction-filmhistorien. Moebius og O Bannons tegneserie The Long Tomorrow (1975) var en viktig inspirasjonskilde for samme Scotts Blade Runner (1982), og skissene, maleriene og storyboardene vi får se i Jodorowsky s Dune bærer en umiskjennelig likhet med scener fra senere filmer som George Lucas opprinnelige Star Wars (1977), James Camerons The Terminator (1984) og Scotts Prometheus (2012). Viktigere er det imidlertid at Jodorowsky og Moebius brukte arbeidet med Dune som utgangspunkt for sin futuristiske eventyrtegneserie Inkalen (1981 1989), som i tillegg til å være et av de mest sentrale tegneseriearbeidene i den europeiske kanon, også utgjør en tydelig inspirasjonskilde for Luc Bessons Det femte element (1997). Inkalen er en humoristisk og utsøkt tegnet fabel basert på hermetisk filosofi (om enn ikke med samme pedantiske detaljfokus som Alan Moore og J.H. Williams Promethea), som takket være Moebius elegante strek beholder sitt lette og optimistiske preg, på tross av den apokalyptiske tematikken. Senere laget Jodorowsky, i samarbeid med den argentinske tegneserieskaperen Juan Giménez, den episke og absurd voldelige Metabaronenes kaste (1992 2003), også den tydelig påvirket av arbeidet med Dune. Der Inkalen tok utgangspunkt i Moebius bidrag til filmen, var Metabaronenes kaste og senere Les Technopères (1998 2006), Megalex (1999) og Castaka (2007) basert på Gigers dystre sammensmeltning av teknologi og biologi. Jodorowsky har skrevet manuset til en lang rekke tegneserier i tillegg til disse, men det er Inkalen og Metabaronenes kaste, samt ymse avleggerserier som alle finner sted i «jodoverset», som utgjør hovedverkene hans innen tegneseriemediet. 4 / 5
Powered by TCPDF (www.tcpdf.org) Vagant Filmatisk sett er Jodorowsky s Dune en ubetydelighet, da den aldri forsøker å heve seg over festivaldokumentarens moderate kunstneriske ambisjoner. Imidlertid lykkes den svært godt med å nyttiggjøre seg av dette standardformatets struktur og grep til å fortelle en interessant og svært underholdende historie. Ingen av visningene undertegnede overvar under årets festival i Cannes kunne skilte med flere spontane applausutbrudd i løpet av filmens gang enn Pavichs dokumentar. Som et bidrag til mytologiseringen av Jodorowsky må den i så måte anses som vellykket. 5 / 5