DRAMATIKK Vi har fått en treminutters-kultur, mener Nicolas Kent. På teatret kan man fordype seg i et tema i to timer. G A T E O P P T Ø Y E N E SOM TEATER (London): En av Londons mest respekterte teatersjefer, Nicolas Kent ved Tricycle, trekker seg i protest mot regjeringens nedskjærings politikk. Men i høst arbeider han med et nytt «verbatim» dokumentarteater om opptøyene i sommer. AV JAN TYSTAD O G JYTTE N I EL SEN (FOTO) 62 NORSK SHAKESPEARE- OG TEATERTIDSSKRIFT 3 4 / 2011
DRAMATIKK Kent avslutter sin 27 årige karriere som sjef for dette utmerkede teatret i Kilburn-området med flere høyaktuelle stykker. Først ett om gateopptøyene i sommer, The Riots, deretter følger en reprise av komedien Stones in his pockets, og så The Bomb, to stykker om atombombetrusselen. Vi møter teaterdirektøren i en pause i prøvene til The Riots. Teatret er fullt av unge, håpefulle tenåringer, mange med afrikansk og asiatisk bakgrunn, som gjerne vil ha en rolle. Opptøyene i Londons Tottenham-distrikt var preget av unge mennesker fra disse minoritetsgruppene. Fortell om The Riots; hvilke kilder har dere og hva er konklusjonen? Etter opptøyene tok jeg kontakt med Gillian Slovo, som skrev Guantanamo sammen med meg, og ba henne samarbeide. Vi fikk med oss en ung regissør, Cressida Brown, som gjorde det undersøkende forarbeidet. Det vanskeligste var å få intervjuet de som drev hærverk, stjal fra butikkene og ble arrestert, men vi satte inn en annonse i fangenes avis «Inside Times» som ga resultater. De arresterte kunne ikke intervjues i fengselet fordi dette kunne bli brukt mot dem i retten, derfor lot vi dem som svarte oss få lov til å være anonyme. Vi snakket med ledere i ungdomsklubber og idrettslag i Tottenham, med politifolk, vi intervjuet lederen for politisjefenes forening. Vi møtte liberaldemokraten Simon Hughes. Etter mye styr fikk vi intervjuet to statsråder, undervisningsminister Michael Gove og arbeidsminister Ian Duncan Smith og underhusmedlemmer fra områdene som ble rammet. Vi snakket også med kommunale ledere og sosialarbeidere. Nicolas Kent forteller videre at de fleste sakene er hentet fra Tottenhamopptøyene, som han karakteriserer som «raseopptøyer» fordi de skyldtes at en ung svart innbygger, Mark Duggan, ble skutt og drept av politiet. Den andre delen av stykket handler om spredningen, de såkalte kopi-opptøyene i Manchester, Liverpool og andre steder. Hva slags konklusjon trekker dere? Vi har ingen bastant konklusjon, vi spør hva vi kan lære og hvordan vi kan unngå slike opptøyer i framtida. Du må trekke din egen konklusjon, men tre ganger i uka vil vi invitere publikum til debatt etter forestillingen, på den måten vil flere synspunkter bli hørt. Hva kaller du denne formen for teater? Det er verbatim- (ordrett eller ord for ord) teater. Vi bygger på uttalelser fra deltakere, ofre og politikere. Vi har 50 timer med båndopptak, hvorav bare en brøkdel kan tas med i stykket. Mye vold Det er mye vold i de verbatim-stykkene som du har satt opp på Tricycle, fra mordet på Stephen Lawrence til Guantanamo-fangene og drapet på Baha Mousa i Afghanistan? Det er mye vold i verden; var det 80 millioner som døde i andre verdenskrig? Media har ikke tid til å fordype seg i ett emne. Det har imidlertid teatrene. Deres mest kjente forfatter, Henrik Ibsen, brukte mye vold i sine stykker. Hvordan reagerte du på den volden vi opplevde i Norge i sommer, der så mange ble drept på Utøya? Det er ufattelig at noe slikt kunne skje i Norge. Her i Storbritannia blir Norge sett på som et mønsterland for velferd og samhold, hvor det normalt er lite vold. For mange briter er det et utopisk samfunn som de ønsker å etterlikne. Det er også ganske utrolig å finne et sted der hundrevis av unge møttes hvert år til en politisk sommerleir. Farvel Hvorfor forlater du Tricycle nå? Det skyldes regjeringens sparepolitikk. Vi vil få 340.000 pund (tre millioner kroner) mindre i tilskudd fra kulturrådet neste år. Det betyr at det blir enda vanskeligere å drive en slik institusjon som denne, med teater, kino, kurs og barneaktiviteter. Denne regjeringen klarte foran det konservative landsmøtet å bevilge 240 millioner pund (2,1 milliarder kroner) ekstra til søppeltømming hver uke, i stedet for hver 14. dag, i kommunene, noe som bare fremmer bruk- og kast-mentaliteten. Regjeringen kan derimot ikke skaffe penger til kunst. Hvorfor er kunsten så viktig? «I de siste 25 åra har Tricycle hatt et enestående omdømme for sine kunstneriske resultater, inkludert undervisning og samfunnsnyttig arbeid. Det er åpent hele dagen, sju dager i uken med et 240-seters teater og en 300-seters kino, galleri, bar og restaurant, men også et studio der unge mennesker kan male, det er et prøverom og et kreativt område hvor barn og ungdom kommer for å lære og delta i aktiviteter.» NEW YORK TIMES 2006 «Det fins ikke noe annet teater i Storbritannia som har fortalt oss mer om hvordan vi lever, enn Tricycle i Kilburn.» DAILY TELEGRAPH 2004 «Tricycle-teateret er det viktigste politiske teatret i Storbritannia i dag.» FINANCIAL TIMES 2004
DRAMATIKK Nicolas Kent utenfor Tricycle-teatret i Londons Kilburn-distrikt. «Dette landet tjener mye på at kunstlivet er så vitalt, og Fordi dette landet tjener mye på at kunstlivet er så vitalt, og kreativ virksomhet så omfattende. Å drepe denne grasrotvirksomheten er kortsiktig og tåpelig. Du forlater ikke teatervirksomheten for godt? Nei, jeg håper ikke det. Jeg er åpen for tilbud, kanskje jeg kan komme til Norge og sette opp stykker der? Jeg var på filmfestival i Tromsø for fire år siden, og det var en stor opplevelse. Jeg ble forelsket i Tromsø, det var vidunderlig der. Populært Tricycle viser ikke bare politisk teater, de legger stor vekt på å få fram kunst fra Irland (Kilburn er et irsk område i London), og mange sørafrikanske stykker er blitt vist her, det samme gjelder flere gode komedier, sier Kent og fortsetter: Stones in his pockets er en av de store suksessene. Dette irske stykket startet på Tricycle, gikk videre til West End-teatrene og videre til Broadway. Det ble vist i 11 land. Akkurat nå går to andre av våre produksjoner, 39 Steps og Arthus Millers Broken Glass med Antony Sher i Londons West End. Guantanamo ble vist i en rekke land, mens den store forestillingen om Afghanistan, The Great Game, med mange forfatterbidrag var så populær i USA at den ble vist for amerikanske offiserer i Pentagon. General Nicholson som var nestkommandende i Kabul i en periode, så stykkene og overtalte Pentagon til å vise kreativ virksomhet så omfattende. Å drepe denne grasrotvirksomheten er kortsiktig» forestillingen for offiserer og diplomater. Stykkene ble vist fra 10.30 om morgenen til 21.00 om kvelden flere dager, og deltakerne fant det veldig interessant. Hvilke forestillinger har vært mest populære? Guantanamo skrevet av Victoria Brittain og Gillian Slovo, ble sett og hørt av 36 millioner mennesker fordi stykket ble sendt på BBC2 og BBC World Service. 39 Steps er blitt vist i 45 land og Stones in his pockets i elleve land. Stykket om den myrdede Stephen Lawrence er jeg spesielt stolt av. Det ble vist på britisk fjernsyn og sett av en million seere. I Stephen Lawrence-saken har de skyldige ennå ikke blitt straffet. Tricycle har som målsetting å engasjere lokalmiljøet. De moderne lokalene egner seg godt for fritidsaktiviteter. Her kan barn og ungdom delta i teatervirksomhet, dans og kulturdiskusjoner. Dette er viktig i et arbeiderklassestrøk som Kilburn, hvor det er stor mangel på kulturtilbud. Vi satser på forestillinger som illustrerer urettferdighet i verden og forbrytelser mot grupper og enkeltindivider. Undertrykkelse av folkegrupper er ofte et tema i våre forestillinger. Bomben Du avslutter din karriere ved dette teateret med to forestillinger om atombomben. Kan du fortelle litt om disse? Flere forfattere har skrevet korte stykker om bombens historie siden Hiroshi ma, og om ettervirkningene av bombingen. Vi vil også se på britenes holdning til spredning og truslene som hviler over oss alle. Faren for at noen skal bruke atombomber øker hver dag. Stadig flere land får bomben og dermed kan også opprørsgrupper lettere få fatt i den. Vi vil se bomben fra russernes side, vi har hatt så lett for å bare vurdere de farene vi føler i Vesten. Det er også interessant at det er tre land som har sagt klart fra at de aldri vil skaffe seg bomben, nemlig Ukraina, Kasakhstan og Sør-Afrika. Men hvorfor har dere atomvåpen som tema nå? Fordi så mange innbiller seg at hvis vi ikke snakker om atomvåpen, så vil de bli glemt og forsvinne, men det skjer ikke. I virkeligheten øker antallet og faren for at de skal bli brukt. I Storbritannia synes det å være en sammenblanding av politikere, media og de rike, etablerte gruppene. Er du enig i at ett av lyspunktene er at teatrene kan fungere som en politisk talerstol? Jeg tror ikke pressen er så ukritisk som du antyder, men den har ikke tid til å gå i dybden. Moderne journalistikk synes ikke å ha tid til fordypning i et tema, slik det var vanlig praksis for avisene å gjøre for 20-30 år siden. Vi har fått treminutters-kultur. På teatret kan du fordype deg i ett tema i to timer. Vi kan ikke garantere sensasjoner, men det vi kanskje kan oppnå er å få folk til å reflektere mer over et tema, få dem til å stanse opp og tenke: Jeg har alltid ment slik og slik, men var det riktig? Tok jeg feil? Hvorfor er du så opptatt av verbatimteaterformen? Jeg bruker ordene som blir sagt, jeg dikter ikke opp en historie. Kanskje kan denne formen kalles politisk tema-teater. Jeg har ikke blitt spurt om dette før, så jeg kan ikke finne et bedre uttrykk foreløpig, sier Kent som må tilbake til prøver med de nye skuespillerne i The Riots. (The Riots spilles fra 17. november til 10. desember 2011. Stones in his pockets fra 15. desember til 4. februar og The Bomb fra 9. februar til 1. april 2012.) 64 NORSK SHAKESPEARE- OG TEATERTIDSSKRIFT 3 4 / 2011