Anton Jakobsen - Ishavskatedralens far Bach før påske Espolin Johnson 100 år På besøk i Døvekirken Børre forlater Kroken Heidi Norbye viglset til diakon Gyrid Gunnes til Grønnåsen Vennskapsmenighet i Malawi Gravkapellet restaureres Selger kunst for Domkirken Bengt Norbakken til Rogaland Aktivitetskalender Ansikt til ansikt Tøff skolevei i Hebron Fasteaksjonen Forglemmegei Kirkelige handlinger Tromsøysund: Det bakerste
Miljø og rettferd Har du tenkt på det? Redaktør Svenn A. Nielsen Foto: Yngve Olsen Sæbbe Polaråret 2007 har akkurat startet, og Tromsø har ikke bare en helt spesiell plass i dette, byen har også et ansvar. Verdens miljødag er en del av Polaråret 2007. Biskop Per Oskar Kjølaas har ansvar for å lede arbeidet med å skape en egen liturgi for den store gudstjenesten den 3. juni i forbindelse med markeringen. Men i Tromsø kommunestyre harselleres det med spørsmålet om byen skal ta et særlig ansvar for en rettferdig verdenshandel. Og harselasen kommer fra Frp som påstår at de i særlig grad forsvarer den kristne kulturarv. For dette partiet er litt dyrere kaffe, importert fra u-land og fra produsenter og arbeidere som får en noenlunde rettferdig lønn, skjult uhjelp, og uhjelp er fy. Ulandene får tilpasse seg markedet som så vil sørge for at de som er best også blir belønnet, tenker man i disse kretser. Historieløst er det også av politikere hvis foreldre levde i Europas fattigste land for bare 70 år siden. Det var ikke oljen som brakte oss ut av fattigdommen. Oljen brakte oss en ustyrtelig rikdom da den på 1970-tallet fosset opp av Nordsjøen, men det som før oljen ga oss mulighetene, var at vi kunne reise høye tollmurer mot import samtidig som vi fikk lov til å eksportere. Dette var en del av Marshallplanen etter 2. Verdenskrig. Da lå hele Nord-Norge nord for Lyngen i ruiner og den moderne industrireisning hadde knapt begynt. Men vi fikk kontroll med vår egen økonomi gjennom høye tollmurer og forbud mot import av luksusvarer, mens vi fritt og med svært lave tollsatser kunne eksportere det lille vi hadde til overs, enten det var landbruksvarer, fisk eller kunstgjødsel. Det er en solidaritet verken Verdensbanken, EU eller for den saks skyld Norge viser u-land i dag. barn. Jeg ble for alvor bitt av fiskebasillen da snelle og glassfiberstang erstattet boks og bambus. På det viset kunne vi her på berget holde kontroll med vår egen økonomiske utvikling, og regjeringene kunne gjøre opp budsjett etter budsjett med små overskudd. Først mye, mye nærmere oljealderen løsnet regjeringen grepet og startet veien mot dagens luksusliv. Vi visste vi ville bli rike, og vi kunne opp gjennom 1970- tallet lånefinansiere velferdsstaten lenge før vi hadde fått pengene. Også dette må verdens miljødag og Polaråret handle om en verden som tar ansvar i nestekjærlighetens og solidaritetens ånd og tradisjon, og som ikke glemmer. For u-land handler det nemlig ikke bare om gjeldslette og rettferdig handel, det handler om retten til fri eksport og styrt import, men verken Norge eller Verdensbanken eller EU har villet tenke slike tanker. I stedet subsidierer Europa sine egne dyre produkter for å selge dem billig i uland til ødeleggende fortrengsel av lokale produkter, det være seg sukker, korn og mye annet. Dette budskapet må vi ikke glemme, vi som bor i verdens rikeste land, og vi skal ikke være redde for å karakterisere de politiske partier som gjør narr av Max Havelaar kaffe, retteferdig handel og offentlige innkjøp av CO2-kvoter ved flyreiser: De er ukristelige uansett hvor mye kristelighet som er nedfelt i programmene. Vi skal ikke være redde for å karakterisere de politiske partier som gjør narr av Max Havlaar kaffe og offentlige innkjøp av CO2-kvoter ved flyreiser: De er ukristelige uansett hvor mye kristelighet som er nedfelt i programmene. 2 Jeg husker den første bilen i min barndoms gate, en Skoda innkjøpt i 1960. Hanskebilen kalte vi vidunderet som kun ble kjørt korte søndagsturer langs grusveiene i og rundt byen. Før 1960 måtte du være lensmann, doktor, ordfører eller prest for å få dispensasjon fra forbudet mot å importere biler. Vi hadde rett og slett ikke råd til dyr import her til lands handelsbalansen med utlandet var hellig og en månedlig toppsak i nyhetsbildet. Luksusavgift eller rett og slett forbud mot import ga oss nødvendig økonomisk kontroll. Jeg husker også da jeg i 1961 fikk en ny fiskesnelle. Billig og fra Japan, men likevel et lite vidunder hvor kort levetid den enn fikk etter møtet med sjøvann. Innebygd haspel var en nyhet, og lett å bruke for
Ishavskatedralens far Bauta over Anton Jakobsen Arthur Arntzen og Ole D. Mjøs: Her må vi få reist et minnesmerke over Anton Jakobsen. (Foto: Svenn A. Nielsen) Han var Ishavskatedralens far. Anton Jakobsen sto i spissen for å få kirka reist, og gjennom nesten 90 år var han en ruvende skikkelse som deltok i styre og stell i Tromsøysund. Nå vil Arthur Arntzen og Ole D. Mjøs ha reist en bauta over høvdingen fra det forrige århundret. Nesten en skam! sier Arthur Arntzen og Ole D. Mjøs om at det ikke finnes noe minnesmerke over Anton Jakobsen. De to er ikke i tvil om at det burde vært reist for lenge siden. Noen bedre plass enn ved Ishavskatedralen finner de ikke, det siste og kanskje største Jakobsen sto i spissen for å få realisert. kommer ut 4 ganger årlig. Utgiver: Tromsøysund, Ullsfjord, Kroken, Grønnåsen, Elverhøy og Domkirkens menigheter Ansvarlig redaktør: Svenn A. Nielsen, svenna@svenna.no Mobil 915 15 725 Opplag: 24100 Grafisk utforming: Lundblad Media AS, Tromsø Trykk: Nr. 1 Trykk Tromsø Forretningsadresse: KirkeNytt, Hans Nilsens vei 41, 9020 Tromsdalen Frivillige gaver: kontonr. 7050 06 32001 Forside: Arthur Arntsen og Ole D. Mjøs (Foto: Svenn A. Nielsen) Anton Jakobsen ble født 13. desember 1874. Egentlig skulle han som sin far og farfar bli bonde og fisker. Men Anton var leselysten, og for ham ble det seminar i Tromsø og to år på lærerskole. Han var ikke mer enn godt og vel 19 år gammel da begynte som omgangslærer rundt om i de husene som egnet seg i Balsfjord og Tromsøysund. Noen år senere ble han klokker i Tromsøysund og lærer på Strimmelen. Derfra bar det inn i styre og stell. Han ble sekretær for arbeidsgruppen som i 1904 fikk realisert drømmen om en Tromsøysundets sparebank, og han var hadde en sterk finger med da Tromsøysundets Meieri ble bygd og sto klart i 1907. Ungdomslaget Freidig ble stiftet og fikk sitt en gang så berømte lokale, Bellevue, i Tromsdalen. Der var det en kafé for 130 gjester, kinosal og i tillegg kontorlokaler både for ungdomslaget og banken. I bakgrunnen; Anton Jakobsen. Han trakk i trådene, lirket frem penger, men fremfor alt, minnes Arthur Arntzen som var en av ildsjelene i laget, han trodde på saken og viste 3
Anton Jakobsen dem tillit som arbeidet for å få laget skapt. I 1917 hadde han vært revisor for banken, han satt i skolestyret, forsorgstyret, og han hadde vært formann i forstanderskapet i Tromsøysundets Sparebank. Nå ble han administrerende direktør, en stilling han beholdt til han ble pensjonist i 1959. Men ennå mange år etter det fortsatte han, som skulle bli hele 108 år gammel, som rådgiver i banken. så mye, og jeg spurte: Jakobsen, hvordan får du tid til alt sammen?, forteller Arthur Arntzen. Jo, Arntzen, jeg har hørt noen si at du kan ha to tanker i hodet samtidig. Det kan nok jeg også ha, men det er ikke lurt. Når jeg tar opp potet, tenker jeg at jeg skal ha den lille poteten i den ene bøtta og den store i den andre, men når jeg sitter i banken og skal avgjøre vanskelige saker, tenker jeg slett ikke på poteten, svarte den da tilårskomne høvdingen. Og Ole D. Mjøs, som kom til byen i 1974 da Jakobsen var nesten 100 år gammel, men ennå oppegående og forunderlig sprek, sier: Det er på høy tid at vi får reist en bauta over denne store mannen. Anton Jakobsen fikk tid til det meste. Han var en tid styremedlem i Tromsø Skibsverft og Mek. Verksted, men sluttet der da han kom inn i styret i TFDS. Han var engasjert i skogsaken, og satt som formann i Troms Skogselskap i mange år, og han var intenst opptatt av potetdyrking. Han var venstremann all sin dag og i Tromsøysund var han ordfører i to perioder fra 1926 1928 og fra 1932 1934. Fra 1925 1927 var han stortingsrepresentant, så vara i en periode (periodene var tre år den gang), før han kom inn igjen som fast møtende i 1934. I formannskapet i Tromsøysund satt han sammenhengende fra 1922 1956. Rederidrift ble det også tid til, og mens brødrene Karl og Lars var skippere på havet, styrte Anton rederiet på land som korresponderende leder. Etter krigen ble rederiet delt. Antons sønner, Gunnar, Guttorm og Helge, førte arven fra Anton videre. Anton og Helmine Jakobsen (Privat foto) Foreningen kirkebygg var en privat forening i Tromsøysund. Få trodde det skulle bli mulig å få bygd noen kirke. Staten sa nei, men Anton Jakobsen ga ikke opp, og i 1965 vet vi at kirken sto der til en kostnad av formidable fire millioner kroner og vel så det. Et merke som sammen med brua ikke bare skulle bli en turistmagnet, men også byens logo. Han var strategisk og klok. Loset banken gjennom depresjoner, devalueringer og økonomiske stormvær som kunne kostet innskyterne alt de eide og hadde, men Tromsøysund Sparebank sto han av. Brødrene Jakobsens rederi var han også en viktig del av. Mest kjent som ishavsrederi med moderne båter som kunne pløye is og jakte sel. I 1953 ble han utnevnt til Ridder av St. Olavs orden. konfirmant SVENN A. NIELSEN Etter at pensjonsalderen hadde for lengst hadde innhentet den sterke og framfor alt spreke mannen, lot han seg overtale til å sitte i styret for Tromsø bruforening. Og brua ble bygd og åpnet av kong Olav i 1960. For Arthur Arntzen er Anton Jakobsen den store høvdingen. Jeg husker en gang jeg møtte ham. Han gjorde jo 4 Geir Gunnar Døgnvakt 776 41000 Stakkevollvn 49 RØRLEGGEREN TROMSØ A.S Solstrandveien 25 9020 Tromsdalen TLF.: 77 63 50 10-77 63 52 90
Ishavskatedralens far - Farfar har fortjent det Tor-Arne Jakobsen (Foto: Svenn A. Nielsen Tor-Arne Jakobsen er ikke i tvil: Farfaren, Anton Jakobsen har fortjent et minnesmerke. Selv husker han farfar som en streng mann. Men likevel en som kunne ta barnebarna på fanget. Og barnebarna tilbrakte mye tid hos besteforeldrene, ikke minst fordi farfar var så mye på reise. Farmor, Helmine, var litt dårlig til beins på sine gamle dager, så vi skiftet på å være hos henne om nettene når farfar var borte, forteller Tor-Arne. Søndagene var spesielle. Etter gudstjenesten, enten den gamle klokker hadde vært i kirka eller hadde hørt på radio, var det kirkekaffe. Med kortspill. De voksne kunne spille bridge, men Anton spilte gjerne wist eller amerikaner med ungene, og da han ikke lenger kunne arbeide, var han glad når barnebarn som for lengst var voksne og selv hadde barn, stakk innom. Da ville han spille kort. Oldebarna kunne gjøre nesten hva som helst, hoppe i stolene og leke rundt bare vi barnebarna ga ham en times kortspill, smiler Tor-Arne Jakobsen. Fritid for Anton Jakobsen var å stelle potetlandet, eller stelle i skogen oppe i lia ovenfor Venset, huset han hadde kjøpt og flyttet inn i 1901. Han satt sjelden i ro, om det ikke var de helgene han dro til bankhytta på Breivikeidet. Da kunne han ta makktrøa med og sitte ved elva og fiske. Skulle du være med farfar på fisketur, måtte du være tålmodig, minnes Tor-Arne. Farmor Helmine døde bare noen dager før hun og Anton kunne ha feiret diamantbryllup, og helt til det siste stelte Anton sin livsledsager gjennom 75 år. Et poeng er at mens Tromsø by ennå ikke har bidratt med noe minnesmerke over høvdingen fra dalen, ut over veien som bærer hans navn, så har han fått et fjell oppkalt etter seg på Svalbard. Anton Jakobsen døde på Kroken sykehjem 108 år gammel, og han var klar til det siste. Kommunen og fylkeskommunen må ta ansvaret Dette kommer ikke en dag for tidlig, sier fylkesmann Svein Ludvigsen. Han karakteriserer Anton Jakobsen som en stor samfunnsbygger i Tromsø og i Nord-Norge. Svein Ludvigsen peker på Jakobsens innsats både i bank- og kirkeliv, og sier denne innsatsen er en bauta verdig. I følge fylkesmannen bør Tromsø kommune og Troms fylkeskommune ta det økonomiske ansvaret. I denne sammenhengen kunne vi kanskje pekt både på banken og biskopen når det gjelder kostnadene, men jeg mener dette handler i størst grad om kultur, og at det derfor bør være et ansvar for kommunen og fylkeskommunen, sier Svein Ludvigsen som i en tid har visst om at både Arthur Arntzen og Ole D. Mjøs har tenkt i disse baner. God idé Dersom folk Tromsdalen får si sin mening om dette, vil det forundre meg mye om de ikke synes det er en god idé, sier sokneprest Kjell Skog i Tromsøysund. Om sitt eget syn sier soknepresten: Hvis noen har fortjent et minnesmerke ved Tromsdalen kirke, er det Anton Jakobsen. Det vil også være et minnesmerke over hele familien Jakobsens interesse for kirkens ve og vel. Sokneprest Skog sier at når forslaget nå kommer, vil det bli behandlet slik det skal av de kirkelige myndigheter i Tromsøysund menighet. Tilbakeholden Ordfører Herman Kristoffersen er en smule tilbakeholden. I skrivende stund er han i Japan for å promotere Tromsø under VM på ski i Sapporo, og han sier han må se på denne saken når han kommer tilbake, og at den må ses i en større sammenheng. Abonnér på Kjenner du noen utenbys som vil følge med i det som skjer i Kirke-Tromsø? For kr 200,- får de avisa i postkassen et helt år Kontakt Jan Gunnar Fredriksen Myrveien 1d 9020 Tromsdalen Telefon 950 89 192 e-post: jan.fredriksen@c2i.net 5
Kultur To ganger Bach før påske Grønnåsen Kirkekor skal fremføre den store Johannespasjonen. (Foto: Svenn A. Nielsen) opphørte ikke med reformasjonen, men den forandret seg litt. Språket ble selvfølgelig tysk. Luther la også stor vekt på menighetssangen; det er forklaringen på at det er så mange koraler i Bachs pasjoner. Her kunne menigheten synge med. Teksten fra Johannesevangeliet er hos Bach supplert med lyriske innslag rettet mot den enkelte og fulle av følelser, helt i pietismens ånd. Medlidelse var blitt det viktigste. «Jeg følger deg med glede og svikter deg ikke, mitt liv, mitt lys», synger sopranen om Jesus. Verket består av to deler, det måtte være plass til en preken i mellom. Dette var liturgi, ikke konsert. Det samme gjelder Bachs eneste store messe, den i h-moll. Den åpner med Kyrie eleison, Herre forbarm deg, slik messer fortsatt gjerne gjør. Teksten er på latin, og det har gjort at folk tenker på den som en katolsk messe. Dette er bare delvis sant en messe på latin ble av og til oppført i de protestantiske kirkene ved de store høytidene, riktignok i en forkortet versjon i forhold til den katolske. Da Bach skrev første del av sin store messe i 1733, var det i håp om å få tittel som hoffkomponist hos den katolske fyrste i det ellers evangeliske Dresden. Først i 1745 sendte han det fullførte verket til Dresden, og det er sannsynlig at Bach har arbeidet med dette sitt kanskje største verk helt til en tiltagende blindhet hindret ham i å arbeide og han til slutt døde i 1750. Han fikk aldri oppleve messen fremført. 6 I Johann Sebastian Bachs enorme produksjon er det noen verker som lyser på en særlig måte og har nådd ut til det store publikum som et kulturelt felleseie. Det gjelder aller mest de store verkene for kor, solister og orkester: De to store pasjonene, Juleoratoriet og den store messen i h-moll. I mars måned får vi med en ukes mellomrom oppleve to av disse verkene i Tromsø. Grønnåsen kirkekor skal under sin leder Matthias Anger fremføre Johannespasjonen, og Vokal Nord skal fremføre Messe i h-moll, ledet av sin faste dirigent, Ragnar Rasmussen. Etter fjorårets vellykkete og lærerike oppførelse av Juleoratoriet har Grønnåsen kirkekor vært sugen på nye Bach-verker. Matthias Anger gleder seg til Johannespasjonen entusiasmen i koret og den fine korklangen gir grunn til det. Orkesteret er satt sammen for anledningen og består av musikere fra Tromsø, Harstad, Oslo, Berlin og Basel, alle på originalinstrumenter. Erika Thot er konsertmester. To av solistene, tenoren Christian Mücke og bassen Matthias Vieweg, var med i fjor også. Anne-Lise Sollied er en erfaren sopran og Hagen Matzeit er en ung og lovende alt i tillegg til at han synger bass som Pilatus. Det blir to konserter: 24. mars i Grønnåsen og 25. mars i Domkirken. Da Bach ble ansatt som kantor i Thomaskirken i Leipzig, var et av vilkårene at han ikke skulle komponere og fremføre verker «som var teatrale i karakter». Tanken var nok at han ikke skulle befatte seg med opera. Men allerede noen måneder etter at han ble ansatt, fremførte han den meget dramatiske Johannespasjonen. Som de andre oratoriske verkene til Bach, er den i slekt med opera, sier Matthias. Den ble oppført første gang langfredag 1724 og mange ganger senere, hele tiden med små forandringer senest i 1749, året før Bach døde. «Herre, vis oss gjennom din lidelse at du, den sanne Guds sønn, også i den største fornedrelse er blitt forherliget.» Slik lyder åpningskoret i Johannespasjonen. Resitering av lidelseshistorien under langfredagsmessen er en tradisjon som går tilbake til kirkens begynnelse. I tiden før reformasjonen ble evangeliets beretning om korsfestelsen sunget på latin. Tradisjonen Vokal Nord, prisvinnende nordnorsk kor, har valgt tysk barokkmusikk som et av sine spesialområder i Bach portrettert av Elias Haussmann i 1746.
Kultur tillegg til a cappella samtidsmusikk. Oppføringen av Bachs messe i h-moll skjer i samarbeid med det tyske tidligmusikkensemblet Concerto Farinelli. Dette orkesteret har under ledelse av fiolinisten Volker Mühlberg spesialisert seg på såkalt autentisk fremføring av musikk fra barokken. Rebecca Hodgetts, Signe Sannem Lund, Nikola David og Vladimir Andric er solister under de tre konsertene, i Målselv 16. mars, i Nordreisa den 17. og endelig i Tromsdalen kirke søndag 18. mars. Bachs store messe blir gjerne sett på som en oppsummering og fullendelse av alt det han sto for. Her forener han den gamle kirkestilen med de mest moderne virkemidler. Her finner vi elementer han har brukt tidligere i andre sammenhenger, men nå samlet til en ny helhet. Her forenes bønn og dans, fuger og konsertmusikk, en hel verden av menneskelig erfaring. At den toner ut i en bønn om fred, dona nobis pacem, gjør ikke messen mindre aktuell. Både Grønnåsen kirkekors Johannespasjon og Vokal Nords Messe i h-moll er meget krevende satsinger, både kunstnerisk og ressursmessig, og man bør absolutt si som Ole Brumm: Ja takk, begge deler! Som en storslagen forberedelse til den stille uke. SIGMUND NESSET Kaare Espolin Johnson 100 år 12. mars i år ville billedkunstneren Kaare Espolin Johnsons ha fylt 100 år. Fra 1950-tallet var Espolin Johnson som kunster en av de fremste formidlere av nordnorsk folkeliv og mentalitet gjennom sin karakteristiske fremstillingsform med motiver fra både kystliv og vidde. Det er langt mellom utvetydig religiøse motiver i Espolin Johnsons kunst. Går man inn i hans billedverden, vil man imidlertid se at han på en egenartet måte også formidler nordnorsk gudstro. Når han fremstiller menneskets kamp for å overleve kaosmaktene, skjer det med en undring over den smale grensen mellom liv og død. I sine bilder formidler han både savn, slit, humor og håp hele spennet fra lys til mørke, gudstroens ytterste rammer. Et karakteristisk bilde i denne sammenheng er litografiet Himmelskipet fra 1982. Her fremstilles seks kjempende fiskere som ror for livet i en steilende åttring mot et frådende hav. Fiskerne er omgitt av det tynne skallet båten utgjør mellom liv og død. Fiskerne sitter nærmest vertikalt, mens båtstevnen med kry-stokken hever seg over dem som en gotisk spissbue kronet med et kors. Perspektivet i bildet er egenartet, ettersom det virker som om Espolin Johnson fremstiller motivet både ovenfra og fra akter på samme tid. Motivet streber oppover i billedflaten fra mørke til lyset som omgir korset, symbolet som på samme tid henviser til død og til livets seier over døden. De roende fiskerne befinner seg i et grenseland der livets og dødens krefter møtes. Mennesket i kamp for livet mot døden er en streben mot det livgivende lyset. Her foregår en kamp mot destruksjonen der livshåpet er den utslagsgivende kraftkilde som bærer mennesket uansett. Det er nærliggende å tro at Espolin Johnson her formidler den gamle kystkulturens enkle tro på at skapelsens gud ville stå dem bi. Espolin Johnson billedspråk uttrykker det rotekte nordnorske, men hans opptatthet av menneskets kår gjør også budskapet universelt. Arthur Arntzen har pekt på dette viktige poenget når det gjelder å forstå Espolin Johnsons kunst. Kunstneren lar oss oppleve en hel verden: For menneskets kamp mot elementene gjelder i alle verdenshjørner. Vi slåss med vår svakhet og reiser vår styrke hvor vi enn bor. Angst og håp, lidelse og smerte følger menneskene overalt. Det er ikke et spørsmål om geografi. Øyvind Norderval Himmelskipet av Kaare Espolin Johnson. Copyright BONO Gisle Espolin Johnson. Nordnorsk kunstmuseum markerer 100-årsjubileet med en utstilling som åpner 31. mars. 14. april vil jubileumsboken Å låne øyne å se med bli presentert samme sted, og Øyvind Norderval holder da foredraget: Utlevert til livet. Eksistensielle motiver hos Kaare Espolin Johnsons. 7
Kroken På besøk i Døvekirken Det ringer ikke fra kirketårnet i Kroken når det er gudstjeneste i døvekirken, heller ikke hører man den lave hviskingen før gudstjenesten. Men de snakker med hverandre på tegnspråket, de få som har møtt opp denne sure februarkvelden. Normalt er det gjennomsnittlig 25 til stede på gudstjeneste, men denne kvelden er bare ni av de 60 stolene i bruk. Et kurs tidligere på dagen, har gjort at det er færre enn vanlig som stiller opp i kveld. Så begynner vi. Det er ikke tonefølge her, prest Kjell Steinbru er forsanger, og de som kan, synger med. Det er ikke vanskelig å følge med. Presten kommuniserer både med tegn og tale, og for de som ikke har lært seg tegnspråk, vises salmer, tekst og liturgi på lerret. Lokalet har selvfølgelig også teleslynge. Det er en helt vanlig gudstjeneste, kanskje er liturgien litt tilpasset og forkortet, men stunden er like høytidelig som på en gudstjeneste i kirka over. Etter prekenen er det som vanlig kunngjøringer, og her blir navnene til menighetens 2 konfirmanter presentert. Så er det nattverd og avslutningssalme, og deretter kirkekaffe i menighetssalen. Døves menighet i Tromsø ligger under Trondheim med biskopen i Oslo som øverste tilsynsmann. Kjell Steinbru er kapellan, og arbeider helt alene. Med unntak av hans kollega i Ålesund, har både Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim flere døveprester, eller kateket og diakon. Tromsø har følgelig ikke menighetsråd, men et menighetsutvalg. Tromsø er den eneste døvekirken uten orgel og organist. Det er omtrent en tusendedel av befolkningen i Norge som kommuniserer ved hjelp av tegnspråk, i Tromsø er det omlag 40. Kjell Steinbru er prest for Troms og Finnmark hvor det finns i underkant av 200 tegnspråkbrukere. Han vil være en prest på farten, han skal drive oppsøkende tjeneste, enten det er en barnedåp på Skjervøy eller vielse i Vadsø, hvor tegnspråkbrukere er med, så er det han som står for det. Kjell Steinbru er kapellan i Døvekirken. Foto: Olaf Figenschau Alle i døves menighet er medlemmer av sine egne kirkesokn, men der hvor det er ønskelig, trer Steinbru til. Omkring 10 prosent av oss får nedsatt hørsel når vi blir eldre. Mange av disse har problemer med å høre det som blir sagt i en vanlig kirke. For disse vil et besøk på gudstjeneste i Døvekirken være et godt alternativ. Kjell Steinbru ønsker alle velkommen til gudstjeneste, det er god plass til flere. Døvekirken i Tromsø er i innkjøringsfasen ennå, men aktiviteten øker, og en familiesamling blir et nytt tiltak som nå er på trappene. Olaf Figenschau 8 2500 DAGLIGVARER ÅPENT: 10 23 MA LØ 12 23 SØN Nor-Mat AS, Dramsveien 153 Telefon: 77 68 48 66 Vi leverer blomster til alle anledninger Solstrandvn. 23 9020 Tromsdalen Tlf. 77 63 86 65 Du finner oss i Nova-sentret NOR DIESEL A.S LEVERANDØR AV ALT TIL BILEN OG INDUSTRIEN Diesel-, skips- og bilelektrisk spesialverksted Autorisert Bilverksted BOSCH Servicesenter Stakkevollvn. 69 9292 Tromsø Tlf. sentralbord 77 61 56 00 Verksted 77 61 56 09
Kroken Børre forlater Kroken Børre Aamodt Snelltorp setter kursen sørover. Foto: Svenn A. Nielsen Gratulerer med bronsemedaljen! Hvilken medalje, sa du? Bronsemedaljen til jentene under VM-stafetten i Sapporo. Du, her står jeg i et hus uten møbler, uten TV, uten radio, uten annet enn støv og med en container på utsiden. Flyttelasset gikk i går, og jeg skal reise i morgen. Børre Amodt Snelltorp er på flyttefot. Stemmen røper et snev av desperasjon, men det er uklart om det skyldes sportslig TV-abstinens eller tomheten rundt ham. Den populære presten i Kroken skal til Glemmen i Fredrikstad. Dialekten forteller at det ikke er langt hjemmefra. Men ikke skriv at jeg flytter hjem. Hjem er 10 mil unna, og i Østfold er 10 mil en dagsreise. Det er nesten en ferietur. I 21 år har han vært presten i Kroken. Han har hatt en finger med i mye, startet Verdenskroken og ungdomsklubb og holdt gudstjenester for en tålmodig liten skare under det lave betongtaket i bomberommet på ungdomsskolen. Ditt beste minne? Det må være, kommer det etter en liten tenkepause, 4. juni i fjor. Det var dagen da Kroken kirke ble innviet. 20 års kamp for en egen kirke var kronet med saligprisninger og salmesang, med to biskoper og en stappfull kirke. Men det er et litt annet miljø i Østfold? Kanskje også litt mer homofobisk enn i Tromsø? Vi snakker om fylket som brødrene Solberg kommer fra, om motorsport, svensktopparna og om harryturer til Strømstad. Jeg opplever nok at jeg er på vei til annerledeslandet etter alle disse årene her nord. Kanskje må du også file bort noen nordnorske språklige uvaner? Jo, kanskje, men rullings er OK. Er det ikke fra Østfold han kommer, Øyvind Blunks figur Fridtjof? Den figuren kjenner jeg godt, ler Børre prest som har fem mål tomt og hytte på Hvaler, bare tre kvarter fra Fredrikstad. Nå får han og familien weekend-hytte, og det gleder de seg til. To sokn skal han betjene. Glemmen og Gamle Glemmen. Den første har en enorm steinkirke med plass til 600 og en enormt orgel, vi snakker om organisten og komponisten Egil Hovlands kirke og instrument. 11.000 mennesker sokner til kirken. I Gamle Glemmen er det ikke flere enn 5.000 sjeler, og kirken er fra 1150 med plass til 150. - Jeg reiser fra en bydel i Tromsø uten tradisjoner til et tradisjonstungt miljø. Det blir en forandring, forteller Børre Snelltorp. I ett og et halvt år har det vært bestemt at familien skulle flytte. Ikke minst er mørketida en byrde, og håpet er at sørligere egne skal bidra til mer lys i tilværelsen. Svenn A. Nielsen Heidi Norbye vigslet til diakon Det var fungerende sokneprest Gaute Norbye som ledet gudstjenesten denne søndagen. Krokens soknediakon Heidi, også hun med etternavn Norbye, skulle vigsles, og mange hadde møtt opp for å være med på denne seremoni. Biskop og domprost var med, samt kollegaer, menighetsråd og menighetens miniledere. Kroken kirkes barnekor deltok også, og koret ser ut Heidi Norbye til å vokse for hver gang de synger i kirka. I løpet av tre, fire måneder har man fått frem et kor som synger rent og klart, og med den sanggleden man bare finner hos barn i den alderen. Denne gang var det 20 i koret. Her har leder og dirigent gjort en stor innsats. Preken for dagen holdt Heidi på en original måte. Med tavle og vannfarger malte hun frem tekstens budskap om bønn og nestekjærlighet på en måte som både store og små forsto. Sang gjorde også noen av av Heidis venner og kollegaer. Et kor uten navn, men også de med stor sangglede. De hadde virkelig trøkk i sine fremførelser. Selve vigslingen ble foretatt av biskop Kjølaas. Han hilste ut fra Mattheus kap. 6 vers 22 23 øyet er legemets lys, er ditt øye friskt, da blir hele ditt legeme lyst, og sa blant annet du har vært diakon i 2 år, likevel blir dagen i morgen annerledes enn den var i går fordi du som vigslet diakon har fått kirkens kall, og kan gå til din gjerning med større frimodighet og større bevissthet og kjærlighet. Etter dette fulgte kollegaers og menighetsmedlemmers forbønn. Under den påfølgende kirkekaffe, var det tid for hilsningstaler og gaver. Blant de mange som hadde ordet, var kanskje døveprest Kjell Steinbru den som høstet mest applaus. Fra søstermenigheten overrakte han en orkidé fordi Heidi, som han sa var full av god idéer, og hadde ork nok til å gjennomføre dem. Og i mellom hilsningstalene, ble det også rom for bursdagssang til Thomas Norbye, som var 4 år på mors store dag. Det var en festdag for hele familien Norbye. Til slutt overrakte biskopen vigslingsbrevet, og vi sier som han: Lykke til i din videre gjerning. Olaf Figenschau Skipsklokke etterlyses! I by og grend ringer klokkene sammen til gudstjenester i kirkene på søndagene landet over. Det er en fin tradisjon som har fulgt landets befolkning gjennom mange århundrer. Klokkene har også ringt til både brylluper og gravferder, og til og med blitt brukt til å varsle befolkningen om farer. Døve mennesker går selvfølgelig glipp av klokkeklangen. Men klokkene har likevel hatt sin plass i døvekirkene i Norge, men da ikke i form av en vanlig kirkeklokke oppe i et tårn, men som en skipsklokke plassert inne i kirken så den kan sees av alle. I Oslo døvekirke henger det en flott klokke fra M/T Tibetan. Det var et tankskip som i sin tid tilhørte Wilhelmsens rederi. De andre døvekirkene har også sine skipsklokker som markerer starten og slutten på gudstjenestene, og som ringer som et siste farvel når en kiste bæres ut. En slik klokke skulle vi gjerne hatt i Tromsø Døvekirke også. Så herved går utfordringen ut til rederier og alle andre som vet om noen, eller kan tenke seg å låne ut en slik klokke til døvekirken. Vi tenker oss dette som en langtidsleie, gjerne så lenge Kroken kirke står Her i døvekirken vil klokken få en ny funksjon, bli brukt, og komme til heder og verdighet igjen. Har du en ta kontakt med døvepresten i Tromsø på telefon 975 28 569. 9