Menighetsblad for Feda, Kvinesdal og Fjotland - Nr. 4 september 2013-54. årgang Sommeren går mot slutten, men mange tar med seg lyse sommerminner inn i høstmørket. Blant de gode minnene er den gudstjenesten som ble holdt på den nye badestranda på Sande på Feda 9. juni. En solskinnsdag med fellesskap og glede i Guds mektige katedral.
VANN Reidulf Krossli Ljøkjell I sommer har jeg vært sjømannsprest i Tyrkia. På det varmeste lurte jeg på hva en nordboer egentlig hadde å gjøre i den varmen. Ser du for deg å stå med prestekjole på ei strand foran et brudepar? Det er godt over 40 varmegrader i sola, svetten renner ned i øynene og gjør det vanskelig å lese fra manuskriptet. Etter vielsen var det godt komme inn i bussen som hadde klimaanlegg og få drikke vannflaska helt tom. Nå tror jeg at jeg har oppdaget hvor godt vann egentlig er! Ikke bare er det godt, vi er helt avhengige av godt vann. Uten mat og drikke duger helten ikke har vi hørt mange ganger, og jammen er det sant! Vannet drikker vi, og dersom vi er skikkelig tørste kan vi kjenne hvordan noen slurker vann gir nye krefter, det sprer seg liksom ut i hele kroppen. De fleste som reiser til Tyrkia gjør det for å nyte sol, varme og bading. Vannet kan vi svømme i og for den som behersker den kunsten det er å svømme, ja, så er vannet til for å flyte i også. Vannet bærer oss. Jeg så mange barn som koste seg i bølgene og som brukte vannet til å leke seg i og med. Ja alle trenger vann, alt som lever er avhengig av å ha nok vann og rent F R A P R E S T E N S P E N N vann. I vårt land tar vi det som en selvfølge, men noen steder i verden er vannet dyrebart, det er langt å gå etter vannet og kanskje er det ikke rent og sunt heller alltid. Noe annet vannet hjelper oss til er å holde oss rene. Når vi tar en dusj eller vasker oss på hendene bruker vi vann og etter dusjen eller håndvasken er vi klare til å gå ut og møte verden rene. Det er da kanskje ikke så rart at vann har blitt brukt i ulike seremonier og ritualer i ulike kulturer og religioner når vi vet at vannet er så viktig for oss. I den kristne dåpen finner vi igjen alle de momentene som jeg har skrevet om ovenfor. Slik vi blir rene når vi bruker vann på kroppen, blir vi rene for synd i dåpen. Slik vi får nye krefter når vi drikker vann - på samme måte er dåpen en kilde til liv og tro. På samme måte jeg så barna leke seg i vannet, innbyr dåpen til å leke og utvikle oss som Guds barn. Når dette leses er sommeren over og høsten og vinteren står og venter. I skrivende stund lurer jeg på hvordan dette semesteret kommer til å bli? Nye konfirmanter og forventningsfulle dåpsforeldre som kommer med barna sine til ei av kirkene våre. Ønsker med dette alle en god velsignet høst! 2
M i n t ro Denne gang ved Randi Nielsen Etter at jeg ble spurt om å fortelle om min tro, har det ført til at jeg har gjort et lite tilbakeblikk over mitt hittil levde liv. Jeg burde jo kunne ramse opp mye over dette temaet? Enklest hadde vel vært å si opp alle trosartiklene, de er jo tross alt hovedgrunnlaget for opp - byggingen av Kirken vår, og som jeg bekjenner hver gang jeg er på guds - tjeneste, men det ville vel være litt for enkelt? Kanskje det er mer riktig å fortelle om hvordan jeg opplever at min tro kommer til uttrykk i hverdagen? Jeg har vokst opp i ett kristent hjem, og alltid visst at Jesus elsker meg. Tryggheten om dette ble forsterket i min ungdomstid, når barnetroen gikk over til å bli en større del av meg. Skulle nok likevel ha ønsket at noe av den ungdommelige iveren fortsatt satt litt igjen i meg. Tenk at jeg som 17 åring stod på brygga i Flekkefjord en lørdagskveld og forkynte at Jesus var glad i alle! Det hadde jeg ikke vært frimodig nok til å gjøre i dag, selv om jeg fortsatt vet at det er sant. Jeg er opptatt av at det skal være sammenheng mellom tro og gjerninger, for troen blir fullendt gjennom gjerninger (Jak.2.22). Men det skaper samtidig mange utfordringer. Jeg har tatt meg selv i å tenke: Hvordan kan hun gjøre sånn når hun sier hun er kristen? Når jeg tenker slik om andre, betyr vel det at andre tenker sånn om meg og? Da er det godt å vite at det som jeg hadde som tekst på mitt russekort også gjelder i dag: Holder ikke min kristendom så holder Kristus. Kan vel kalle det en trosutvikling? Jeg bruker Bibelen som Guds budskap til meg, og erfarer at Han åpenbarer Skriften for meg i takt med det Han mener jeg har kapasitet til å forstå. Av og til blir det to skritt tilbake og ett fram, men for ett spennende liv! Det som slår meg mest er at jeg setter begrensningene for Gud. At jeg er for lite frimodig i min bønn til Han. Så mange ganger tror jeg at jeg selv har løsningen, og først i etterkant kommer jeg på at det skulle jeg ha bedt om! Jesus vil meg bare godt, og om jeg holder meg nær til Ham, så holder Han seg nær til meg (Jak. 4.8). Som en avslutning ønsker jeg å hilse leserne med Peters 2. brev, kap 1 fra vers 5 og utover. Det begynner med orda: «Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv.» Randi Nielsen 3
Småplukk side fra 4 vårt fuglebrett Ny kirketjener i Kvinesdal Øystein Opsahl sluttet som kirketjener 1. september. I møte 13. august ble Merete Breimoen tilsatt i stillingen. Hun har tidligere vært tilsatt som klokker samme sted, og er nå med i det frivillige klokkerkorpset. Treklang ønsker Merete til lykke med oppgaven, og vil senere invitere henne til intervju. Menighetsmøter om ny salmebok Mye nytt skjer i Den norske kirke. Første søndag i advent taes ny salmebok i bruk, og menighetene må i tiden framover bestemme om de skal innføre den nye salmeboka. Dette skal behandles både i menighetsrådet og på menighetens allmøte. Dermed blir det menighetsmøter umiddelbart etter gudstjenestene følgende dager: Feda kirke 8. sept. kl. 11.00 Fjotland kyrkje 15.sept. kl.11.00 Kvinesdal kirke 22.sept. kl. 11.00 Nå viser det seg at dette kolliderer med en stor konsert med Connie Smith i Egersund, og en del av musikerne er bundet opp der. Dermed utsettes denne country-gudstjenesten til utpå nyåret. Vi over 60 Det blir samlinger i «Vi over 60» i Kvinesdal tirsdag 3. september, tirsdag 1. oktober og tirsdag 5. november. Tematorsdager Tematorsdagene på Huset på Feda blir 26. september og 31.oktober. Her blir det spennende program med FIFA-dommer Tore Hansen og språkprofessor Sylfest Lomheim. Feda og Fjotland minnes sine døde En lokal tradisjon er å minnes de døde siste år ved en gudstjeneste. I Kvinesdal skjer dette ved årsskiftet, mens Feda og Fjotland har lagt samlingen nær AlleHelgensdag. I Fjotland blir dette 3. november, i Feda kirke 10. november. Seniortreff på Feda Tirsdag 17.september blir det seniortreff på Huset på Feda. Johnny Cash-gudstjeneste utsettes Det var planlagt at gudstjenesten 22. septem - ber skulle preges av sangene til Johnny Cash, og eget countryband skulle spille til sangene. 4 Møteserie i høst Knut Svein Dale fra Normisjon vil i høst gå gjennom Johannes-evangeliet. Dette er et samarbeid mellom Huset på Feda, Øie bedehus og Liknes bedehus. Samlingene blir på Huset onsdag 11.09, onsdag 25.09, 09.10, 23.10, 06.11, 20.11 og04.12. Ingen kursavgift, men kollekt hver kveld. Venner av Banda River Farmer Group Den utflytta kvindølen Gunnar Rafoss har drege i gang eit utviklingsprosjekt i Kenya. I samarbeid med Bondelaget og Menighetsrådet i Kvinesdal blir det nå starta ein lokal organisasjon til å vera støttepartnar for dette prosjektet. Arbeidstittelen for prosjektet er frå hand til hand og bønder møter bønder. Sentralt i det lokale arbeidet er Sigbjørn Risnes, Beate Egeland, Jostein Røyseland og Leiv Gunnar Skiftun. Ordførar Odd Omland har også vore ein viktig medarbeidar i startfasen. Ein grunntanke er at bønder i Kvinesdal kan støtta bønder ved Banda-elva i Kenya, eit utruleg frodig område der ein med små midler kan få stor utvikling. Det blir åpent informasjonsmøte om prosjektet på Menighetssenteret torsdag 5. juni kl. 20-22.
En sang eg er glad i DENNE GANGEN VED PALMER TJØTTA Sangen «Tears inn heaven» synes jeg er en helt spesiell sang. Den er rørende, og skrevet av Eric Clapton etter at hans 4 år gamle sønn falt ut av et vindu fra 53. etasje og ble drept. Det er en trist sang som jeg er forferdelig glad i. Når den dukker opp på karaoke, så synger jeg gjerne den. Vi vet jo at i himmelen skal alt være godt, men noen ganger er sorgen vi Would you know my name If I saw you in heaven? Would it be the same If I saw you in heaven? I must be strong and carry on Cause I know I don t belong here in heaven Would you hold my hand If I saw you in heaven? Would you help me stand If I saw you in heaven? I ll find my way through night and day Cause I know I just can t stay here in heaven opplever så stor at vi tenker at de gråter, til og med i himmelen. Det er et håp om at en dag skal vi møtes igjen. Det ser jeg fram til. Ikke alle dager er gode, men selv er jeg er forferdelig glad i Jesus, og i livet. Time can bring you down, time can bend your knees Time can break your heart, have you begging please, begging please Beyond the door there s peace I m sure And I know there ll be no more tears in heaven Would you know my name If I saw you in heaven? Would you feel the same If I saw you in heaven? I must be strong and carry on Cause I know I don t belong here in heaven 5
Lene Lovise Holgersen kjenner Listerområdet fra før. Hun er oppvokst i Stavanger, men mora er født i Hæge - bostad, og foreldrene hadde hytte i Lyngdal. Nå har hun leid seg et hus på Øvre Egeland. «Jeg trives med huset og området rundt,» sier hun. Hvorfor velge Kvinesdal? «Jeg gjorde ferdig min utdannelse i diakoni i sommer, og ville jobbe som diakon. Da ønsket jeg ikke en storby, men heller et mindre sted der det er lettere å komme i kontakt med folk. Da jobben i Kvinesdal ble lyst ledig, søkte jeg. Etter det har det gått fort, for det gikk ikke mange dagene før kirkevergen tok kontakt. Og nå er jeg her. Jeg er spent på hva høsten vil bringe. Så langt har jeg ikke angret et sekund!» Hva har du gjort tidligere? Lene Lovise forteller om en allsidig - bakgrunn. Hun har gått ett år på college i USA, har mellomfag i psykologi ved Universitetet i Oslo, og er utdannet til barnevernspedagog. Dette har gjort at hun i noen år har arbeidet som saks - 6 Den nye diakonen Jeg har blitt tatt imot på en veldig god måte! Jeg er blitt møtt med åpenhet og kjenner meg inkludert både i stab og blant folk jeg har møtt, sier Lene Lovise Holgersen (33). Hun begynte 1. august i jobben som diakon i Kvinesdal. «Jeg ønsker å styrke menighetens fokus på diakoni. Vi er et fellesskap der vi skal tjene hverandre og der Jesus er det store forbildet!» behandler i barnevernstjenesten. Parallelt med dette har hun arbeidet som frilanse-journalist både i Dagen og i Tysvær Bygdeblad. De siste åra har hun studert ved Menighetsfakultetet i Oslo, hvor hun i vår tok master i diakoni. Oppgaven som hun leverte i mai hadde tittelen: «Når det vi frykter skjer - Det kristne håp som meningsramme i møte med traumatiske dødsfall.» Ulike interesser. «Jeg liker å reise!» sier Lene Lovise når spørsmålet kommer inn på hvilke interesser hun har. «Det er flott å bli kjent med nye steder og møte andre kulturer. Jeg ser også fram til å kunne bruke turmulighetene som naturen i Kvinesdal legger til rette for.»
Ellers bruker hun gjerne tid sammen med venner det gir henne mye! Håndarbeid og lesning er også aktiviteter som hun trives med. Siste bok var «Tilbake til Tall Oaks» som handlet om slaveliv på en plantasje i Amerika. «Og så har jeg en drøm: Jeg har alltid ønsket å lære meg å ri det ville ha vært fantastisk flott!» Diakonen Nå ser hun fram til tjeneste som diakon. «Ordet diakoni betyr «tjeneste», og vi er satt til å være hverandres tjenere. Det handler om å konkret vise Guds kjærlighet i praksis. Bibelen sier at «de som er sterke skal bære de svakes svakheter, og at vi skal tenke på hva som er godt for vår neste.» Så legger hun til at hvem som er svak og hvem som er sterk kan veksle. «Noen ganger kan vi gi, andre ganger trenger vi selv å være den somt tar imot. Min jobb er å legge til rette for begge deler, og å holde bevisstheten om diakoni levende.» «Jesus Kristus er diakoniens store forbilde. Han tjener oss, og vi skal etterligne ham. La oss elske hverandre liksom han har elsket oss. Da blir nåde, tilgivelse og inkludering viktige stikkord.» Nye oppgaver venter «Jeg brenner for at mennesker skal oppleve fellesskap med Gud og med hverandre. Her er den gode samtalen et viktig redskap, og jeg håper at det blir en lav terskel til at folk stikker innom på kontoret for å slå av en prat. Jeg ønsker å møte folk og å se den enkelte.» Lene Lovise på besøk i Barcelona. Ellers venter mange nye oppgaver. Hun går inn i arbeidet i ungdomsklubben ReLax, og vil få en rolle i forhold til konfirmantene. Innholdet i stillingen er imidlertid utvidet fra før, idet den da bare var halv stilling og med særlig fokus på ungdomsdiakoni. Lene Lovise er en «fullskala-diakon», og et stykke på vei må hun sammen med diakoniutvalget gå opp sine egne stier. Når denne praten gjøres, er det ikke avklart om det blir vigsling til diakontjeneste i løpet av høsten. Vær velkommen!!!! Menighetene i bygda ønsker å fokusere på diakoni. Kristen tro er ord og gjerning. Da er det viktig å ha medarbeidere som er dedikert til å motivere for økt innsats i å bygge opp mennesker. Vi vil ønsker Lene Lovise Holgersen velkommen inn som en sentral med - arbeider i menigheten. Og til bygdefolket: Ta godt imot henne og gjør bruk av de muligheter som den nye satsingen på diakoni innebærer. Leiv Gunnar Skiftun 7
Solveig i skogen Av Arnold Omland Du kan bruke denne overskrifta, sier Solveig Galdal Paulhamus. Jeg omtaler meg selv slik. Hun forteller at hun elsker naturen i Norge og minnes hvordan hun lengtet da hun som 14-åring reiste til Amerika sammen med familien. Da hun som voksen bosatte seg i Norge i 1974, brukte hun timevis på turer i skog og fjell. Det var her hun var heime. Hun bygde hus på Kjølnes, som hun kaller Fjellrabben. Solveig vokste opp i Fjotland. Foreldrene traff hverandre i Amerika i mellomkrigstida. Men da depresjonen kom i 1930 åra, reiste de tilbake til Norge. Faren fikk jobb på Knaben, samtidig som han dyrket opp småbruket Kjølnes. Men etter krigen ønsket han å reise til Amerika igjen. Solveig sier at faren mente han like godt kunne reise over med hele familien fordi barna antagelig ville reise likevel når de ble større. Mange av Treklangs lesere kjenner Solveig som et aktivt kultur - menneske. I 2007 gav hun ut dikteposet Rjuven. Men før det hadde hun skrevet mange dikt. Avisen Agder skriver i både 1977 og 1980 at det vakte oppsikt utover Sørlandet da Kvinesdal kulturstyre hadde enestående suksess med sin konkurranse Dikt og Tone. Solveig var en aktiv bidragsyter, og i 1980 fikk hun førstepris for diktet Minnesviv, samt andre pris med Myr. Her stod hun selv for både tekst og melodi. Avisen skriver at det var en opplevelse å høre henne resitere og synge, akkompag - nert av Leif Koksvik på piano. Solveig var mye brukt som oppleser. Hun skreiv prologer og holdt festtaler. Ett år holdt hun åpningstalen på Bygdeutstillinga i Åseral. Solveig forteller: «Fra før jeg begynte på skolen og til i dag har jeg hatt lyst til å skrive. Jeg føler jeg ikke har levd før jeg får 8
skrevet skikkelig. Jeg begynte med både dikt og prosa som 12-åring, og det første tegn på at jeg kanskje kunne komme noen vei, var da jeg som 13-åring tok 1. pris i en landskonkurranse i stil med ca. 3000 deltakere. Både på folkeskolen i Fjotland og high school i New York ble det jo mye stilskriving. Da jeg var gift og bodde i Pennsylvania, fortsatte jeg både med dikt og prosa til heimebruk, og skriving ble en del av mitt liv. Jeg ble innbudt til forskjellige organisasjoner for å kåsere om Norge, og jeg ledet en diskusjonsgruppe for high school elever og andre grupper. I 59th Street kirken i Brooklyn holdt jeg framførelser ved forskjellige anledninger. Men mesteparten av livet gikk med til familie og arbeid og litt utdannelse på universitetet.» «Jeg lengtet tilbake til Norge. Da jeg kom heim i 1974, hadde jeg en skriveraptus som foregikk i skog og fjell, samt innom hus. Aldri har jeg vært mer salig. En kamerat sendte en gang noen dikt, uten at jeg visste om det, til Hans Børli for å få hans mening. Svaret jeg fikk er noe av det kjæreste jeg eier.» Solveig forteller at hun synes at det beste diktet hun har skrevet, gjorde hun i en matpause i filmselskapet United Artist på Manhattan der hun den gang arbeidet. Hun lengtet heim noe forskrekkelig, og dette er diktet som kom ut av den matpausen: NATTENS STEMME Når myke vinder blåser i skogens dunkle bo, med sus i sorte åser, med svip på mørke mo, da klager nattens stemme en sorgtung, ensom ro. I 1986 reiste Solveig tilbake til Amerika for å være mer sammen med familien. Hun har en datter, to barnebarn og to oldebarn. Da hun ble pensjonist i 1999, vendte hun tilbake til Fjellrabben i skogen på Kjølnes. Hun har fylt 80 år og tror ikke det blir flere turer til Amerika. Det blir heller at familien kommer på besøk til henne, og dattera har vært heime tre uker i sommer. Solveig elsker fortsatt å lese og studere både filosofi og litteratur. Hun er opptatt av den panteistiske tenkning der Guds vesen er iboende naturens og vitenskapens skaperverk. Ifølge dette syn føler jeg at mennesket kan komme fram til at Gud er den kimen i tingenes vesen som gjør mennesket verdig sin gnist av guddom. Samtidig behøver mennesker i vår vanskelige verden å oppleve at tro ikke er kun mening, men at Jesus Kristus og hans kjærlighetsbudskap betyr en livets virkelighet, avslutter Solveig. 9
Vi sier JA og stenger igjen døra bak oss! I Oslo bor det to ungdommer som snart skal gifte seg! Det er utflytterne Marianne Sindland (22 fra Storekvina) og Thomas Gallatin (23 fra Kvinlog). Bryllupet skal feires i Kvinesdal den 3. august 2013, og de gleder seg til å få felles adresse på Østensjø og dele hverdagen med hverandre! I skrivende stund er det 3 uker til bryllupet. Midt i alle forberedelsene tok de seg tid til en liten bryllupsprat. Hvordan endte dere to opp sammen? Marianne: Vi har vært bekjente store deler av oppveksten, men det var på en kor-tur til Paris våren 2007 at vi ble ordentlig kjent. Allerede på bussturen nedover Europa ble vi sittende sammen. Det var noe i lufta og etter dette holdt vi jevnlig kontakt. Thomas: I løpet av sommeren var vi mye sammen, men vi ble først kjærester når Marianne begynte på Kongshaug Musikkgymnas utenfor Bergen, hvor jeg allerede gikk. Jo bedre kjent vi ble, dess mer forelsket ble jeg. Før jeg ble kjent med Marianne var jeg mer opptatt av ting, som å spille fotball og øve på trommer, enn å løpe etter jenter. Plutselig var jeg så forelsket at jeg ikke lenger lot dette ta all min oppmerksomhet. Marianne: Thomas er en person som jeg i løpet av barndommen så opp til. Han spilte på fotballaget til min bror, og han var både et stort talent der samt innenfor musikken. Dette var arenaer som jeg satte høyt, og jeg syntes derfor han var ganske kul. Det at han plutselig var interessert i meg gjorde meg litt stressa, men samtidig så var det veldig stas! Thomas: Fra vi ble ordentlig kjent var det ingen tvil fra min side, det var Marianne jeg ville ha! Og jeg har aldri vært i tvil nå har vi vært kjærester i snart seks år og skal gifte oss! Marianne: Ja, Thomas har hele tiden hatt med seg en egen trygghet inn i vårt forhold. Vi har vært gjennom mye forskjellig både avstandsforhold, oppturer og nedturer. Vi har kjempet med og for hverandre for å komme dit vi er i dag. Thomas har blitt et holdepunkt i mitt liv og nå bygger jeg fremtiden sammen med han. Det er fint! Jeg vil påstå at vi passer bra sammen, og vi deler det som i bunn og grunn er det viktigste; troen på en levende Gud. Hverdagen hos Marianne og Thomas blir nok spennende. Marianne studerer 2. året på sykepleien, mens Thomas er selvstendig næringsdrivende som musiker. I Oslo er de aktive i Misjonssalen, som er en menighet under NLM. Hva tenker dere om hverdagslivet? Thomas: Vi gleder oss til å starte livet vårt sammen. Hverdagene våre kan ofte være forskjellige, og jeg tror det kan by på nye og spennende utfordringer. Jeg tror de neste årene kommer til å være en læringsprosess. Vi må tilpasse oss hverdagen og ikke minst hverandre. Marianne: Mange vi møter, syns vi er alt for unge til å gifte oss. Da har jeg ofte svart at vi har vært sammen i 1010
snart seks år og at vi gifter oss fordi vi ønsker å satse på kjærligheten. Vi ønsker å dele hverdagene og skape et liv sammen. Jeg trenger stabilitet og trygghet, og det tilfører Thomas til mitt liv. Han er den jeg vil ha. Etter at vi forlovet oss var det som om bakdøra, som før kunne stå på klem hvis ting i forholdet var vanskelig, ble lukket. Det førte med seg en ro og noe helt nytt. Nå tar vi våre valg og ønsker å stå for de resten av livet. Thomas: Den 3. august gir vi hverandre vårt JA da gir vi et løfte. Det skal være som en bauta, noe opphøyet, i livene våre. Den dagen står vi foran Gud, familie og venner og lover å elske og ære hverandre i gode og onde dager til døden skiller oss. Vi vet at vi ikke er alene om å holde dette løftet. Vi tror at vi kan be Gud om hjelp til å holde sammen og til å skape et godt hjem. Skal dere bli gamle sammen?? Thomas: Det er med stor stolthet jeg gir mitt ja til Marianne. Jeg setter min ære i dette. Vi vet ikke hva fremtiden bringer, men vi kan velge hvordan vi vil ha det og hva slags prioriteringer vi vil gjøre for å lykkes hos hverandre. Vi ønsker veldig sterkt å bli gamle sammen. Marianne: Vi har begge to gjennom hele oppveksten vært omringet av flotte og gode voksne, som har betydd mye for hva vi tenker om det å leve sammen. Deres eksempler kommer til å være forbilder for oss når vi går inn i ekteskapet. Hva tenker dere om ekteskapet? Thomas: Jeg tenker at ekteskapet er en gave fra Gud. I Efeserbrevet 5, 25 står det: Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og gav seg selv for den Hvis man tenker over det, er dette en utrolig dyp utfordring og et viktig oppdrag. Jesus gav sitt liv for oss, og ekteskapet mellom mann og kvinne sammenlignes med det. Jeg syns det er store ord! Marianne: Her er det snakk om en kjærlighet som ikke setter seg selv først, men som stadig setter den andre høyere. Dette er verdier som vi ønsker å ha i vårt liv. I bunn og grunn er dette essensen i kristendommen og et viktig grunnlag for ekteskapet. Til slutt: Noe om drømmer hva tenker dere om dette med å gi hverandres drømmer plass? Thomas: Vi er enige om at det er viktig å gi hverandre plass. Både i forhold til drømmer og ønsker, men også når det kommer til mer hverdagslige ting. Av de snart seks årene vi har vært sammen har vi hatt avstandsforhold i tre av dem. Vi har valgt forskjellige ting i løpet av disse årene som følge av våre drømmer. Et av årene bodde Marianne i Bolivia, og jeg har reist land og strand som musikant samtidig som vi har bodd i forskjellige byer. Marianne: Det å gi hverandre rom og støtte i forhold til dette med drømmer har vært avgjørende for vårt forhold. Jeg tror det handler om å investere i fremtiden ved å leve som ett, men også godta at man kan ha forskjellige ønsker og drømmer. Thomas tilføyer med et glimt i øyet: Egentlig så har ingen av oss vært gift før. Vi vet ikke sikkert hvordan det er, og vi kan ikke skryte av å ha knekt koden til et lykkelig ekteskap. Vi har forventninger, vi har vår tro og vi kjenner på stor respekt for det vi er på vei inn i. Treklang takker for en hjertelig prat med mye refleksjon og stoff til ettertanke! Lykke til med dagen og alle hverdagene etterpå! Tekst: Merete Breimoen Foto: Private 11
Unik konsert under sauesjået For første gang i historien vil Kvinesdalsangen bli framført på klokkespill. Dette skjer under sauesjået lørdag 21. september, og inngår i programmet for bygde - dagen. Det er Sverre Eftestøl som har tilpasset Norges vakreste bygdesang til klokkespill under tittelen «Hymne til Kvinesdal». Den danske klokkenisten Peter Langberg, som har vært rektor ved kirkemusikk-skolen i Løgum Kloster, vil holde en unik konsert. Han holder konserter over hele Europa, og vi kan glede oss til besøket. Sverre har hatt flere studieopphold i Vestervig i Danmark, og skrev bestillingsverket «Klokkene i Vestervig» for orgel og klokkespill da orgelet der var blitt restaurert. Nå er også Kvinesdalsangen skrevet om til klokkespill, og «The hymn of Kvinesdal» kan nå bli spilt ved slike konserter over hele Europa. Klokkespill har en særegen historie. På 1300-tallet gikk vektere rundt og slo på ei klokke og anga tidspunkt på dagen. Senere ble dette utviklet videre, slik at det ble flere klokker som sammen kunne spille melodier. De største klokkespill veier like mye som et lokomotiv, mens det spillet som kommer til Kvinesdal er mobilt og plassert på en lastebil. Konserten inngår som en del av feiringen av 5-årsjubileet for Menighetssenteret, og er støttet av kulturavdelingen i Vest-Agder Fylke og av Kvinesdal Kommune. Skandinavias eneste mobile klokkespill holder konsert i Liknes under sauesjået 12
Menighetssenteret i Kvinesdal En ny høst står for døren på menighetssenteret. Noen planer er knyttet til 5-årsjubileet andre er videreføring av aktiviteter som har gått i flere år. Året jubileumsinnsamling Mange har sendt gaver til jubileumsinnsamlingen «Give me five.» Det er imponerende å se den støtten som senteret har hos folk både i og utenfor Kvinesdal. Dette gjør at en kan se videre med pågangsmot og kreativitet. Også i år vil en hyrde selge lodd for senteret. Minnegaver Det er vanlig at mye blomster følger kisten ved begravelser. Hvert år ønsker flere familier at det i stedet for at kranser og blomster følger båra kan gis minnegaver til ulike organisasjoner. Slike minnegaver blir nå også ofte gitt til Menighetssenteret. Med ydmykhet og takknemlighet tar senteret imot disse gavene som en siste hilsen fra LOPPEMARKED Tradisjonen tro inviterer Menighetssenteret til loppemarked mellom hotellet og elva. Her trengs mange lopper. I tiden fram til Sauesjå kan disse leveres på senteret. En tar imot alt unntatt klær og møbler, men tenk gjennom hvorvidt det er salgbart eller ikke. For det koster å kaste restene etter loppemarkedet. Så oppfordringen er: Lever nyttige ting som du ikke selv lenger trenger til senteret i tiden fram til Sauesjå. Og ikke minst: Stikk innom under loppemarkedet og gjør et røverkjøp! mennesker som har vært engasjerte i det som skjer i hjembygda. Konserten med «GIVE ME FIVE» Jentegruppa «Give me five» holder stor familiekonsert i Kvinesdal kirke i forbindelse med 5-årsjubileet. Flere av jentene bor nå i Trøndelag, og konserten gir en særlig mulighet til å oppleve moderne sanger for barn. Her blir det mulighet for lokale barn til å delta. Sauesjået Det er åpent hus på sauesjået med salg av middag, kaffe og kaker. Dette er en fast årlig inntektskilde til driften av senteret. Ved sauesjået vil det bli en klokkespill-konsert på torget. Et fast innslag denne dagen er også at sokneprest Skiftun går rundt og selger lodd til høstens utlodning kledd i hyrdekostyme. Med tilbud om gratislodd for den som kjøper for 200 kroner. En flott måte å støtte driften ved senteret! Utlodning 11. oktober. Den årlige høstbasaren for Menighetssenteret blir fredag 11. oktober. På bøker selges det lodd på et flott sengeteppe som en utflyttet kvindøl har gitt. For barn er nok en hovedgevinst en hel garderobe med fantastiske dokkeklær. Ellers kan en ta lodd på hagemøbler og andre nyttige ting. Trekning blir på Menighetssenteret ved utlodningen 11. oktober. 13
Sommerprat med Torhild Larsen Nygård I sommer har Torhild sommerjobb som organist i Kvinesdal, Feda og Fjotland kirke. Hun har siden barnsben av sunget og spilt piano, og beriket oss alle med nydelig sang og spill. Treklang har tatt en liten uformell sommerprat med henne. På spørsmål om hvordan interessen for sang og musikk startet, svarer Torhild: Jeg begynte å spille piano på kulturskolen da jeg gikk i første klasse. Oddbjørn Stakkeland var læreren min i mange år, og han bidro til at jeg fikk interesse for musikk. Det er veldig stas de gangene jeg har mulighet til å akkompagnere ham når han spiller trompet. Vi har fått spilt sammen i noen begravelser nå i sommer. Ellers har Torhild alltid vært med i kristent barne-/ ungdomsarbeid på Feda, som sangkor og speider. Årene Astrid og Inge Ryen bodde på Feda, hadde mye å si for Torhild. Hun sier hun ser det godt nå i ettertid hvor flinke de var som ungdomsledere. Torhild forteller at Astrid og Inge gav muligheter og ansvar, gjennom barnekor, Maxikor og skolelag. Hun var med på mye, men det opplevdes ikke som en byrde, noe hun takker Astrid og Inge for. Interessen for sang og musikk var lagt, og vi er mange som med glede husker Torhilds mange opptredener i Feda kirke. Siste opptreden var sommerkonserten på Huset i juni. Etter videregående, musikklinja på Vågsbygd vgs, ble det ett år på Viken folkehøgskole på Gjøvik, med orgel/ kirkemusikk. Alle burde få med seg ett år på folkehøgskole! sier Torhild, og fortsetter med å si at det var et flott år, og det var da en begynte å snakke om de store tingene i livet, som tro. Nå studerer Torhild en bachelor i Musikk, menighet og ledelse ved NLA høgskolen Staffeltsgate i Oslo. Her har hun hatt orgel og sang som fordypning. Det merkes at Torhild har en varm tilstedeværelse, og formidler det hun synger med ekthet og innlevelse. På spørsmål om hvordan troen på Jesus påvirker sanggleden, forteller hun at hun stadig blir minnet på at kjærligheten er det viktigste av alt. Gud elsker oss, og det at vi får elske ham, våre med - mennesker, og oss selv tilbake er stort. Dette opplever jeg spesielt gjennom sang 14
og musikk. Det å gi Gud ære gjennom det jeg gjør, er det viktigste for meg. Jeg ønsker å gi noe tilbake. Torhild forteller at hun snakker mye med medstudenter om hvor lett det er å kjenne prestasjonskrav i sang og musikk. Det å sammenlikne seg med andre kan fort skje, men hun ønsker et annet fokus. En slags hvileting kaller hun det, og utdyper at hun minner seg selv på grunnen til at hun synger, en glede over å få lov til å gi Gud ære. En naturlig overgang er å spørre om hun selv har noen favorittsanger. Hun blir tankefull, og svarer: «Det er mange! Jeg er veldig glad i salmer og folketoner! Hun forteller om forrige søndag i Fjotland kirke, der salmen Å, var eg meir deg Jesus lik av Mathias Orheim ble sunget. Denne salmen betyr mye for henne, men hun er rask og nevner Sorgen og gleden som hun ble kjent med gjennom kronprinsesse Mette Marits salmeutgivelse. Denne salmen har en fantastisk tekst, slik er jo livet sier Torhild. Men Salige visshet, blir jeg salig av. Fanny Crosby som skrev denne sangen var blind, men takket faktisk Gud for at hun var det. Fordi hun på grunn av sin blindhet fikk skjerpet andre sanser, og fikk være til hjelp for andre ved at hun underviste på en blindeskole. Ja, vi har mange sangskatter, sier Torhild. Hvordan er det så med syngingen i hovedstaden? Torhild forteller at hun er med i flere kor. Hun blir oppglødd og glad og sier: Det å synge i kor er det gøyeste i hele verden! Det ene koret hun er med i har det artige navnet: Oslo kristne vaffelkor. De er en gjeng sangog musikkstudenter som reiser rundt og synger på gudstjenester i ulike menigheter i Oslo. De får alltid med seg kirkekaffen, derfor navnet. Koret har som visjon å være en inspirasjonskilde til oppstart av kor i de lokale menighetene de besøker. Ellers er hun med i Uranienborg vokal - ensemble. Dette er et prestisjefylt kor. Koret kom nettopp ut med plate. Torhild forteller at det å synge i dette koret har gitt henne innblikk i nyere nordisk musikk. Avslutningsvis blir spørsmålet om hun har et favorittvers i Bibelen stilt. Hun trekker fram et vers som har fulgt henne fra konfirmasjonstida. Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn. Salme 37.5. Torhild avslutter sommerpraten med å si at hun lett kan bekymre seg, men dette verset hjelper henne, gir trygghet, slik at hun kan slippe å grue seg. Gode ord vi alle kan ta med oss! Lykke til videre, Torhild, med studiene i Oslo, korsang og alt annet! Vi gleder oss alt til neste gang vi får høre deg synge og spille! Elisabeth A. Overå