NIKU Temahefte 26 Dendrokronologi og bygningsforskning Håkon Christie, Jan Michael Stornes og Ola Storsletten NIKU Norsk institutt for kulturminneforskning
NINA NIKUs publikasjoner NINA NIKU utgir følgende faste publikasjoner: NINA Fagrapport NIKU Fagrapport Her publiseres resultater av NINAs og NIKUs eget forskningsarbeid, problemoversikter, kartlegging av kunnskapsnivået innen et emne, og litteraturstudier. Rapporter utgis også som et alternativ eller et supplement til internasjonal publisering, der tidsaspekt, materialets art, målgruppe m.m. gjør dette nødvendig. Opplag: Normalt 300-500 Dendrokronologi og bygningsforskning Håkon Christie, Jan Michael Stornes og Ola Storsletten Oslo, august 1998 ISSN 0807-5948 ISBN 82-426-0961-6 Rettighetshaver : NINA NIKU Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse NINA Oppdragsmelding NIKU Oppdragsmelding Dette er det minimum av rapportering som NINA og NIKU gir til oppdragsgiver etter fullført forsknings- eller utredningsprosjekt. I tillegg til de emner som dekkes av fagrapportene, vil oppdragsmeldingene også omfatte befaringsrapporter, seminar- og konferanseforedrag, årsrapporter fra overvåkningsprogrammer, o.a. Opplaget er begrenset. (Normalt 50-100) NINA NIKU Project-Report Serien presenter resultater fra begge instituttenes prosjekter når resultatene må gjøres tilgjengelige på engelsk. Serien omfatter original egenforskning, litteraturstudier, analyser av spesielle problem eller tema, etc. Opplaget varierer avhengig av behov og målgruppe. Temahefter Disse behandler spesielle tema og utarbeides etter behov bl.a. for å informere om viktige problemstillinger i samfunnet. Målgruppen er "almenheten" eller særskilte grupper, f.eks. landbruket, fylkesmennenes miljøvernavdelinger, turist- og friluftlivskretser o.l. De gis derfor en mer populærfaglig form og med mer bruk av illustrasjoner enn ovennevnte publikasjoner. Opplag: Varierer Fakta-ark Hensikten med disse er å gjøre de viktigste resultatene av NINA og NIKUs faglige virksomhet, og som er publisert andre steder, tilgjengelig for et større publikum (presse, ideelle organisasjoner, naturforvaltningen på ulike nivåer, politikere og interesserte enkeltpersoner). Opplag: 1200-1800 I tillegg publiserer NINA og NIKU-ansatte sine forskningsresultater i internasjonale vitenskapelige journaler, gjennom populærfaglige tidsskrifter og aviser. Grafisk produksjon: Lise Nymark Tegnekontoret NINA NIKU Sats: NINA NIKU Kopiering: Signatur Trykt på miljøpapir Kontaktadresse: NINA NIKU Tungasletta 2 7005 Trondheim Tel.: 73 80 14 00 Fax: 73 80 14 01 Tilgjengelighet: Prosjekt nr.: Ansvarlig signatur: 2
Forord Innhold Da Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) startet sin virksomhet i 1994, fikk den historiske bygningsforskning en sentral plass. Det sier seg selv at denne forskning fordrer sikre dateringer av de byggverk den arbeider med. Derfor er det blitt lagt stor vekt på å utvikle dendrokronologien, som gjør det mulig å datere fellingsåret for de stokker som byggematerialer av tre er laget av, til et tjenelig redskap. I dette temaheftet blir det gjort rede for dateringsmetoden og for de erfaringer som er innvunnet når det gjelder det praktiske arbeidet med å ta de dendrokronologiske prøver. Til eksempel har vi valgt en stuebygning som sto på gården Mellom-Høimyr i Flesberg. Etter at den kom ut av bruk, ble den flyttet til Blefjell, hvor den tjener som fritidsbolig for Elizabeth og Stephan Tschudi-Madsen. Når vi har valgt å bruke et hus fra Numedal som eksempel, skyldes det at dalføret utmerker seg med velbygde gamle hus som gjør det mulig å følge hovedlinjer i dalens byggeskikk. Huset fra Mellom-Høimyr viser tegn til at det er bygget i en periode da byggeskikken gjennomgikk forandringer. En eksakt datering kan dermed gi et fastpunkt i en bygningshistorisk forandringsprosess. En annen grunn til å velge dette huset er at NIKU på den måten kan glede den tidligere riksantikvar med en eksakt datering av hans høyt elskede hytte til hans egen 75-års dag, den 25. august i år. Forord........................................ 3 Innledning..................................... 5 NIKU og bruken av dendrokronologi i bygningshistorisk forskning........................ 6 Numedal og bygningsforskningen................... 8 Dendrokronologisk prøvetaking..................... 12 Oslo aug. 1998 3
Kart over Numedal 4
Innledning På Blefjell i Buskerud står en hytte som tidligere var stuebygning på gården Mellom-Høimyr i Flesberg i Numedal. Bygningen har den tradisjonelle treromsplan med stue, forstue og kove. Den er omhyggelig laftet, og laftehodene har den karakteristiske sekskantform som var vanlig brukt i dalføret i perioden mellom 1650 og 1750. Nærmere en sikker datering av huset har det hittil ikke vært mulig å komme. I Numedalsbygdene finnes det mange lignende laftehus som det heller ikke kjennes eksakte historiske opplysninger om. Det er tydelig at byggevirksomheten har vært stor og at kvalitetsbevisste byggmestre har vært i arbeid, men det har vært vanskelig å bringe klarhet i hvordan denne rike byggevirksomheten har forløpt. Etter at dendrokronologien er tatt i bruk i bygningsforskningen, er det blitt mulig å datere fellingen av materielene til tømmerhus på året. Man kan dermed datere hus som markerer viktige trinn i bygningsutviklingen og på den måten kartlegge faser i byggevirksomheten. Stuebygningen fra Mellom- Høimyr har det særkjenne at inngangsdøren på et tidspunkt er blitt flyttet fra forstuen til stuen. Samme forandring er blitt foretatt i mange stuebygninger og kom til å få stor betydning for byggeskikken. Dendrokronologien byr på en mulighet til å bringe klarhet i når og hvordan dette skiftet i byggeskikken fant sted. Sommeren 1998 ble det tatt dendrokronologiske prøver i stuen fra Mellom-Høimyr. Samtlige prøver som lot seg datere viser at veggstokkene er blitt felt vinteren 1731-32. Det er usikkert hvor lenge tømmeret har ligget til tørk, men vi kan gå ut fra at en gang i 1730-årene ble det satt opp en stuebygning på Mellom-Høimyr med tradisjonell inngang til forstuen. Senere er det blitt laget ny inngang direkte til stuen, og den opprinnelige døråpning til forstuen er blitt kabbet igjen. Hadde materialene som var brukt til gjenkabbing sittet på plass, ville en datering av dem kunnet fortelle når inngangsforholdene var blitt forandret. Så heldige var vi ikke, og vi må nøye oss med å slå fast at stuebygningen er blitt bygget med forstue-inngang en gang i 1730-årene og forandret et ukjent antall år senere. Stuebygningen fra Mellom-Høimyr, flyttet til Blefjell som fritidsbolig. Foto: Jan Michael Stornes 5
NIKU og bruken av dendrokronologi i bygningshistorisk forskning Trekonstruksjoner spiller en viktig rolle i forhold til norske kulturminner. Norge er nærmest alene om ha bevarte stavkirker, og med våre drøyt 200 bevarte tømmerhus fra middelalderen står vi også på det området i en særstilling i Europa. I tillegg kommer våre mange etterreformatoriske bygninger av laftet tømmer, de vest-norske grindbyggene og andre former for trekonstruksjoner. I det vitenskapelige arbeidet med de historiske trekonstruksjoner er en mest mulig eksakt datering av stor betydning. Viktig her er den generelle historiske kunnskap og det som lar seg lese ut av de skriftlige kilder. Gjennom generasjoner har norske bygningsforskere dessuten bygget opp et raffinert sett av dateringskriterier av teknisk og formal art. Alt i slutten av forrige århundre visste man f.eks. at mange av stavkirkene måtte være fra høymiddelalderen. Siden da er både stavkirkekronologien og den kronologien som gjelder middelalderens tømmerhus blitt betydelig forbedret. Den store mengden av middelalderske tømmerhus som er framkommet som et resultat av undersøkelser i forbindelse med bokverket Norske tømmerhus frå mellomalderen, er dels en følge av denne kunnskapen og dels av den mulighet man i dag har for å bestemme fellingsåret for trematerialer gjennom årringsanalyser eller den såkalte dendrokronologi. Selve prinsippet for denne dateringsmetoden er ganske enkelt. Veksktvilkårene i ulike år gir ulik bredde på årringene. Ved å starte med stående trær kan man dermed bygge opp en datert referansekurve som viser årringenes bredde innenfor et relativt stort område. I Norge er det i første rekke bygget opp referansekurver for furu, som var det vanligste byggematerialet i tidligere tider. I store trekk er landet dekket med 4 kurver: Østlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Lengst er Trøndelag-kurven som går tilbake til A.D. 552, kortest er kurven for Nord-Norge som går tilbake til 1200-tallet. Dessuten foreligger det en referansekurve for gran i Trøndelag som går tilbake til 1350. Som vitenskap ble dendrokronologien utviklet alt tidlig på 1900- tallet i USA. I Norge ydet den norske treforsker Sigurd Aanstad Staveloftet fra Ål i Hallingdal, nå på Hallingdal folkemuseum. Bygningstmaterialene synes å være felt vinteren 1323-24. Foto: Arve Kjersheim 6
Takverket over skipet i Mære kirke i Nord-Trøndelag. Tømmeret er trolig felt vinteren 1198/1199. Foto: Ola Storsletten verdifulle bidrag fra 1930-tallet. En annen som bidro til utviklingen av lange årringkronologier for furu var dr. philos Per Eidem. Også innsatsen til skogforskere som Asbjørn Ording og Tollef Ruden var av betydning i pionerperioden. I nyere tid er arbeidet med å lage de landsdekkende referansekurvene for furu blitt videreført av amanuensis Terje Thun ved Botanisk institutt ved NTNU. Det er også Thun som - direkte eller indirekte - har stått for omtrent samtlige dendrokronologiske analyser som er blitt utført i Norge det siste 10-året. NIKU har alt fra starten i 1994 gjort bruk av dendrokronologi i sin forskning. Arbeidet med det strategiske instituttprogrammet Hus i Norge - der både stavkirker og tømmerhus er sentrale satsingsområder - har gitt ytterligere muligheter for en planmessig bruk og metodisk videreutvikling. Ikke minst har NIKUs arbeide med dendrokronologi kommet til nytte for den delen som har med innsamlingen av dendrokronologiske prøver å gjøre. Mens dendrokronologene i mange andre miljøer både tar prøvene og analyserer disse, har NIKU lagt vekt på en bevisst arbeidsdeling mellom bygningshistoriker og dendrokronolog. Det er gode grunner for dette. Vanligvis blir de dendrokronologiske prøver tatt ut ved hjelp av et særskilt bor i form av blyanttykke staver som viser årringsbreddene inn mot kjernen av stokken. Når man tar prøvene, er det - i tillegg til å finne gode prøvesteder med mange årringer og der barkkanten eller vankanten er bevart - av stor betydning at prøvene blir tatt på steder som kan gi vesentlig informasjon om selve bygningshistorien. Et vanlig mål når man gjennomfører en dendrokronologisk undersøkelse er å kunne si når materialene i den eldste delen av en bygning er felt. For å oppnå dette er det nødvendig både med kunnskap om den aktuelle bygningens endring over tid og om den generelle bygningshistorien i området, for på den måten å kunne skille ut sekundære tillegg. Vanligvis blir det tatt prøver fra minst 10 samtidige deler, slik at prøver fra trær som har hatt et unormalt vekstforløp kan elimineres. Ettersom boreprøvene etterlater et hull med diameter 16 mm, er det også viktig å begrense antallet prøvesteder til et minimum. Når prøven først er tatt, er det dessuten av stor betydning at prøvestedet blir dokumentert på en måte som både viser omstendighetene omkring prøven - f.eks. at barkkanten var intakt der prøven ble tatt - og som gjør det mulig for andre bygningshistorikere å skille de dendrokronologiske prøvestedene fra naglehull og andre spor. Også dette taler for at det er en bygningshistoriker som er vant til å betrakte bygningen som historisk kilde som tar de dendrokronologiske prøver, eller i det minste er med på arbeidet. Prøvestedene blir alltid dokumentert i tekst, med beskrivelse av den aktuelle bygning og nøyaktige angivelse av hvor prøven er tatt. I tillegg bør både prøvestedet og selve prøven dokumenteres med fotografier. NIKUs arbeid med dendrokronologi inngår dessuten i en kontinuerlig prosess der man forsøker å komme fram til stadig bedre og mer skånsomme måter å gjøre prøvetakingen på. Som ledd i dette har man i den siste tid lagt vekt på å utvikle en allerede eksisterende metode for målinger av årringer direkte på stedet ved hjelp av en spesialkonstruert målelupe. Metoden er interessant både fordi man dermed unngår borehullene og fordi den kan brukes på steder der det ikke er mulig å komme til med kjerneboret. Et særskilt norsk område der metoden er av betydelig interesse er veggplankene i stavkirkene som er hogget til av halvkløvninger, og der forsøk har vist at man kan måle årringene nærmest direkte på den indre margsiden. Ola Storsletten 7
Numedal og bygningsforskningen Numedal er kjent for å ha meget av sin gamle trearkitektur i behold. Fire av dalførets syv stavkirker står fremdeles riktignok sterkt preget av de tilbygg som kravet om mer plass har tvunget frem. Numedalskirkene viser at bygdefolket har holdt fast på det gamle i det lengste og at nybygg er blitt tilpasset det gamle når det gjelder form, byggemåte og materialer. Stavkirkenes byggemåte holdt seg i lang tid etter reformasjonen, men i annen del av 1600-årene og første del av 1700-årene gjennomgikk dalens kirker omfattende forandringer. De fikk nye, store kor, og skipet ble utvidet med en tverrarm på hver side. På den måten fremsto de som korskirker, som var tidens foretrukne kirketype. Samtidig ble svalgangen revet, og kirkerommene ble opplyst med Maleri av Flesberg stavkirke sett fra nord i 1701. Foto: Riksantikvaren 8
større vinduer. De nye, lyse kirkeinteriørene fikk ny, tidsmessig innredning som sammen med vegger og himling ble dekorert i barokkens mønstre og farver. Det kan se ut til at dalens bolighus er blitt forandret i takt med kirkene. Av middelalderens bolighus er ikke mange bevart til vår tid her i landet, men Numedal står for noen av de eldste, største og prydeligste; det er nok å nevne Raulandstua fra Uvdal, som er flyttet til Norsk Folkemuseum, og stuebygningen på Mellom-Kravik i Nore. I stuebygningene har treromsplanen med stue, forstue og kove dannet boligens grunnmønster i middelalderen og helt opp i 1800- årene. Men nettopp i 1600- og 1700-årene, da stavkirkene ble ombygget og ominnredet til mer tidsmessige kirkerom, gjennomgikk bolighusene betydelige forandringer som på mange måter forløp parallelt med de arbeider som ble gjennomført i kirkene. Forandringsarbeidene i kirkene skyldes nok funksjonsbetingede krav om mer plass og mer lys, men vel også ønske om lunere og mer bekvemme kirkerom. Noen av de samme brukerkrav synes å ha drevet den forandringsprosess som fant sted med boligen. Overgangen fra åre til peis, som man antar har foregått i 1600- og 1700-årene og som betød en forbedring av boligstandarden, førte til en rekke andre forandringer. Ljoren i taket, som hadde gitt avtrekk for røken fra åren, kunne lukkes, når stuen ble oppvarmet av peis med skorsteinpipe. Dermed kunne det legges flatt loft over stuen, og huset kunne bygges i to etasjer. Når åren, som hadde gitt lys til stuen ble lukket, ble det behov for andre lysåpninger. Det ble satt inn vinduer i veggene, men skulle de gi lys, måtte svalgangene fjernes eller reduseres til et bislag foran døren. For forbedringen av boligstandarden var det kanskje like viktig at snekkeren fikk plass i byggelaget ved siden av tømmermannen eller at tømmermannen lærte seg snekring. Himling og gulv ble etter hvert lagt av høvlede og sammenpløyde bord, og plankedørene ble erstattet med rammedører med fyllinger. Dører og vinduer fikk tettere innfatninger med rammer, karmer og gerikter, og innredning og inventar ble prydet med høvlede profiler, gesimser og utsveifninger. Møbleringen ble rikere, innredningen nettere og husene lunere. Slapp bygdekunstnerne til med treskjæring og dekorasjonsmaling, kunne interiørene få et preg av festivitas som både gjester og vertskap måtte glede seg over. Selve hustypen, den enetasjes stuebygning med stue; forstue og kove, hadde vært det vanlige bolighus i flere hundre, men det ser ut til at de bygningsmessige nyvinninger i 1600- og 1700-årene har stimulert interessen for å prøve nye planløsninger. Det vokste frem nye bygningstyper både i èn og to etasjer. Kongsberg var på denne tiden en driftig bergverksby med betydelig byggevirksomhet, og Numedal har tydeligvis mottatt sterke impulser fra Kongsbergs byggemiljø. Noen av de nye bygningstyper hadde utviklingsmuligheter og kom til å sette spor i dalens byggeskikk. Likevel holdt de fleste fast ved den gamle treromsplan og prøvet å tilpasse den til de nye krav. En liten forandring av treromsplanen, som fikk stor betydning for byggeskikken på Østlandet, besto i et inngrep i inngangsforholdene. Fra gammelt av kom man inn i forstuen og gikk derfra inn i stuen, men nå ble inngangsdøren satt på stueveggen, slik at man kom rett inn i stuen. Forstuen ble tatt i bruk som en kove nummer to ved siden av den andre eller slått sammenmed den til et kammers. Eilert Sundt, vår første etnolog, som undersøkte byggeskikken på bygdene i midten av 1800-årene, la merke til at denne skikken hadde vunnet innpass innenfor det område som tidligere het Akershus stift og kalte denne bygningstypen for Den akershusiske stueform. Flesberg stavkirke sett fra syd etter ombyggingen i 1731. Foto: Stephan Tschudi-Madsen 9
Til venstre: Gamlestua på Sør-Høimyr i Flesberg, bygget i 1731. Foto: R. Utne. Side 11: Oppmålingstegninger. Øverst: Tavle med initialer og årstallet 1731 i Gamlestua på Sør-Høimyr, tegnet av Erling Gjone. Til venstre: Grunnplan av Gamlestua på Sør-Høimyr etter Erling Gjone og stuebygningen fra Mellom-Høimyr etter Jan Andersen. Til høyre: Detalj av forstueveggen i stuebygningen fra Mellom-Høimyr med gjenkubbet døråpning, tegnet av Håkon Christie. denne gården også delt i to, men det ser ut til at de gamle husene har fulgt den søndre gårdparten som nå kalles Mellom-Høimyr. Fra Mellom-Høimyr kom den stuebygningen som ble flyttet til Blefjell i 1976 og som nå er blitt dendrokronologisk datert til 1731-32. I Numedal er Den akershusiske stueform blitt vanlig. Her finnes både stuebygninger som har fått inngang til stuen da de ble bygget og andre som har fått stueinngang senere; den opprinnelige døren i forstueveggen er gjerne blitt gjenkabbet. Etnologen Hilmar Stigum, som har undersøkt byggeskikken i Numedal, skriver at så vidt han har kunnet finne ut ble dalens eldste stuebygning med såkalt akershusisk planform bygget på Sør-Høimyr i Flesberg i 1731. I løpet av 1700-årene ser det ut til at denne skikken er blitt så populær at både nye og gamle stuebygninger fikk inngang direkte til stuen. Vender vi tilbake til kirkene, blir vi klar over at alle de tre kirkene i Flesberg prestegjeld gjennomgikk omfattende forandringer i 1730-årene. Flesberg kirke, som er prestegjeldets hovedkirke, var tidligere en stavkirke med skip, kor og apsis, omgitt av svalgang på alle sider. I 1735 ble den fullstendig ombygget. Kor, apsis og svalgang ble revet. Stavkirkens skip ble beholdt som vestre arm i en korskirke hvis øvrige tre korsarmer ble laftet opp av tømmer. På denne måten ble det langt mer plass til menigheten. Samtlige fire korsarmer fikk mange og forholdsvis store vinduer som ga mer lys til menigheten enn den tidligere hadde hatt. Mens stavkirken var åpen helt opp til mønet, fikk korskirken loftsbjelker som bar den flate himlingen. De to andre kirkene i prestegjeldet fikk nye laftede korskirker noenlunde samtidig, Svene i 1738 og Lyngdal i annen del av 1730-årene. I form, innredning og detaljer slutter de seg nær til hovedkirken og tyder på at dyktige håndverkere har stått for arbeidene. Kirkeinteriørene fikk noe av den lave og lune karakter som særpreger bondestuene. I Gamlestua på Sør-Høimyr møter vi noen av de samme håndverksdetaljer som vi kjenner fra kirkene. At veggtømmeret har sekskantlaft både i kirkene og i stuebygningen er ikke mer enn rimelig, for ifølge Stigum var denne lafteformen vanlig brukt i dalføret i tiden mellom 1650 og 1750, men når loftsbjelkene i stuen er prydet med det samme høvelprofil som er meget brukt i kirkene i 1730-årene, og når huset har fått snekkerdetaljer som kjennes fra kirkebyggermiljøet, får man inntrykk av at det i 1730-årene har arbeidet byggmestre i dalen som har tatt på seg arbeider både for kirkene og privatfolk. Over de to dørene som leder inn til kovene i Gamlestua på Sør-Høimyr sitter en tretavle hvor årstallet 1731 og initialene GESHM er innskåret. Initialene står for Gullek Eivind Son Høi Myr, som ifølge Sigurd Vingers bygdebok var født ca 1679 og døde i 1748. Han må ha vært byggherre da Gamlestua ble reist. Da eiet han gården Høimyr udelt, men i 1739 delte han den mellom sine to sønner. Ola fik Sør-Høimyr, hvor Gamlestua står, mens Eivind fikk Nord-Høimyr. Senere ble Da Gullek delte gården i 1739, var Ola 22 år og Eivind 19. Det kan se ut til at Gullek, som var en holden mann, har forsynt sønnenes gårder med hus før delingen fant sted. Gamlestua på Sør-Høimyr er noe større enn den andre, men begge hus er preget av det samme solide tømmermannsarbeide. På ett punkt atskiller de seg imidlertid fra hverandre. Mens Gamlestua på Sør-Høimyr har inngang direkte til stuen og aldri har hatt annen inngang, er stuebygningen på Mellom- Høimyr blitt bygget med inngang til forstuen etter gammel skikk. Senere er døren blitt flyttet til stueveggen og den gamle døråpningen er blitt gjenkabbet. Ut fra tradisjonelle dateringskriterier ville man da anta at stuebygningen fra Mellom-Høimyr er den eldste av de to, men årringsmålingene hevder at den er et par år yngre. Denne divergens er i og for seg ikke foruroligende, for et skifte i byggeskikken kan ikke ha foregått med ett slag. Men de eiendommelige er at disse to stuebygningene, som på hver sin måte er datert til 1730-årene, antagelig er bygget for samme mann Gullek Eivindson Høimyr. På den tid eiet han som nevnt gården udelt og forberedte den deling som ble gjennomført i 1739. En mulig forklaring på at stuebygningen på Sør-Høimyr fikk Den akershusiske stueform er at den ble reist for å tjene som kårstue for ham og hans kone. Hans navneplate har som nevnt fått en pragende plass i stueinteriøret. Han kan ha valgt den moderne ordning med inngang direkte til stuen, fordi det passet best til hans behov, mens den mindre styebygning på den andre gårdparten fikk tradisjonelle inngangsforhold med dør til forstuen. Foreløpig har vi begrenset kunnskap om hvordan byggeskikken har utviklet seg, men det er ikke tvil om at Numedals rike skatt av gamle byggverk sitter inne med uutnyttede opplysninger om disse forhold. Både bolighus og kirker dro nytte av meget kompetente byggmestre og snekkere. Ved å supplere det dokumentasjonsmateriale som allerede er bygget opp og utnytte dendrokronologiens muligheter, vil det kanskje bli mulig å få frem et klarere og mer nyansert bilde av Numedals rike bygningskultur. Håkon Christie Anvendt litteratur Eilert Sundt: Om bygnings-skikken på landet. Chra 1862. Johan Meyer: Fortids Kunst i Norges Bygder, Numedal, bd II. Hilmar Stigum: Norske Bygder, bd VI, Numedal, Husene og tunet, s. 149-205. Sigrid og Håkon Christie: Norges Kirker, Buskerud, bd I, 1981, bd III, 1993. Sigurd Vinge: Flesberg-boka, bd 1, 1989. Arne Berg: Norske tømmerhus frå mellomalderen, bd II, 1990. 10
11
Dendrokronologisk prøvetaking Forskerne Arne Berg, Håkon Christie og Ola Storsletten, som da var tilknyttet Riksantikvarens kontor, etablerte allerede i 1986 et nært samarbeide med amanuensis Terje Thun, Botanisk institutt, ved Universitetet i Trondheim, i dag NTNU. Ved å ta dendrokronologiske prøver fra kirker og profane tømmerhus ble de daterte regionale referansekurvene - grunnkurvene - styrket og bygninger datert. Et særlig viktig prosjekt har vært bokverket Norske tømmerhus frå mellomalderen. 1 Under arbeidet med tømmerhusene fra middelalderen oppsto etter hvert begrepet gråsonehus, dvs. hus der de bygningshistoriske kriteriene ikke gjorde det mulig å avgjøre om huset var fra før eller etter 1537. I Norge markerer reformasjonsåret slutten på middelalderen. På grunn av kapasitetsproblemer ble imidlertid bare noen få gråsonehus dendrokronologisk datert. I 1996, da arbeidet med bind VI var godt i gang, ble det av NIKU øremerket midler til prøvetaking og analyse. Samtidig ble undertegnede knyttet til NIKU, med bl.a. å ta dendrokronologiske prøver fra tømmerhusene som arbeidsområde. Kapasiteten ved laboratoriet ved Botanisk institutt ble dessuten samtidig styrket ved at forskningstekniker Gunhild Skjærvø ble knyttet til laboratoriet. Dermed var det kapasitet til å starte et systematisk arbeid med dendrokrokronologiske prøver fra husene i "gråsonen". For arbeidet med bokverket betydde dette at bygninger i "gråsonen" kunne bli målt opp og beskrevet etter at bygningen var dendrokronologisk datert til å være fra før 1537. For Riksantikvaren betydde dette at vedtak om automatisk fredning av tømmerhus kunne gjøres betinget av dendrokronologiske dateringer, samt en mulighet til å få etterprøvet grunnlaget for tidligere vedtak. I løpet av årene 1996 og 1997 har NIKU tatt dendrokronologiske prøver fra 87 av de til sammen 281 tømmerhusene som Arne Berg har beskrevet i bokverket om tømmerhusene fra middelalderen. I det følgende redegjøres det for noen av de erfaringer som ble gjort under dette arbeidet. I en del av middelalderbygningene var det tatt dendrokronologiske prøver med manuelle tilvekstbor. Som regel hadde dette skjedd fra 1950- til 1970-tallet. I forhold til prøvetakinger i tømmerhus har det manuelle tilvekstboret den ulempen at tverrskaftet til å skru boret inn med gjør det umulig å komme til på de stedene barkrester som regel påtreffes, nemlig nær måfaret. Resultatet var ofte at prøvene ble tatt på steder der et ukjent antall årringer var fjernet. En datering av en bygningsdel ut ifra en slik prøve sier m.a.o. ikke noe om når treet den ble tilvirket av ble felt, bare at det f.eks. må ha skjedd etter 1522. Prøvene hadde også lett for å få flere brudd. og i tillegg gikk ofte den ytterste - og i dateringssammenheng viktigste - delen av prøven i stykker. Dette problemet forsvant etter at tilvekstbor beregnet for elektrisk drill kom på markedet i 1980-årene. Ofte var det dessuten komplisert å tolke dateringene av prøvene som var tatt i denne perioden. I de tilfeller der feltdagboken - eller -loggen - var å oppdrive, manglet den ofte en entydig beskrivelse av hvor prøvene var tatt og situasjonen på prøvestedet. Det kunne for eksempel fremgå hvilken bygningsdel det dreide seg om, men ikke hvor på denne prøven var tatt eller om det hadde vært barkrester på prøvestedet. Dette bød på problemer når man var i tvil om sist dannete årring kunne ha vært bevart som en del av prøven. I flere tilfeller var det derfor nødvendig med supplerende prøver, noe som kunne ha vært unngått hvis feltdagboken hadde blitt ført grundigere. Også i dag er det ulik praksis for føring av feltloggen som i seg selv eller omskrevet utgjør den rapport som blir utarbeidet etter at prøvetakingen er blitt utført. Helst burde imidlertid måten prøvene nummereres på og prøvestedene stedfestes standardiseres. Fremgangsmåten for føring av feltlogg og dokumentasjon av prøvesteder blir benyttet av NIKU i dag er gjengitt i følgende. Fremgangsmåten bygger på erfaringer som er gjort under arbeidet med prøvetakingen av tømmerhusene fra middelalderen. Alt ved beskrivelsen av plasseringen til det enkelte prøvested legges en bestemt tankegang til grunn: Hvor befinner du deg når du tar prøven? (f. eks.: vestre langsval). Tar du prøve av gulv, vegg, tak eller underbunad? (f. eks. vestre langvegg). Hva slags bygningsdel tar du prøve av, og hvor befinner den seg ut ifra et fast definert utgangspunkt? (f. eks.: 3. stokk over gulv). Hvor mange cm befinner prøvestedet seg fra et bestemt utgangspunkt. (f. eks.: 280 cm fra nordre gavlvegg.) Noen eksempler: Under bua, Underbunaden, Vestre Flak, x cm fra Sørvestre Stabbe. Under bua, Underbunaden, Sørvestre Stabbe, x cm under Vestre Flak. Bursrommet, Vestre Langvegg, 3. stokk over gulv, x cm fra Nordre Gavlvegg Loftsrommet, Taket, Vestre Takflate, 3. Ås fra Vestre Langvegg, x cm fra Nordre Gavlvegg. Den uortodokse bruken av store bokstaver begrunnes med at det blir lettere å lese oppsettet. I tillegg er det vanlig å forkorte Nord til N, Sørvestre til SV osv. I praksis blir feltloggen ført på et eget feltrapportskjema, der også andre opplysninger føres. (Fig 1). Også etter at den systematiske prøvetakingen av tømmerhusene kom i gang i 1996, kunne det av og til oppstå diskusjon mellom prøvetaker og laboratoriet på NTNU om sist dannete årring var bevart. Selv om det fremgikk av feltloggen at det var rester av bark 12
Bilde nr. 1. Foto: Jan Michael Stornes på prøvetakningsstedet, hjalp ikke dette hvis ikke barken var synlig på prøven under analysen. I dateringsrapporten fra laboratoriet kunne det f. eks. stå etter 1527, selv kunne man være overbevist om at det hadde vært bark på stedet der prøven ble tatt og at fellingsåret skulle ha vært entydig. Forskjellen er stor om man skal skrive en rapport der resultatene skal tolkes. Ved å reise kanskje 60 mil kunne man få sjekket prøvestedet, men slikt går ikke i lengden. I mange tilfeller hadde det heller ikke vært noen hjelp i turen ettersom det kunne ha vært en ørliten barkrest som var gått tapt under boringen. Nærbilde av prøvestedet, med prøven plassert rett over eller under hullet, kan derfor være til hjelp. Med på bildet er også en lapp som gir opplysninger om prøvetakingsobjektet, prøvenummeret og prøvestedet, (Bilde nr.1). I de tilfellene der barkresten er så liten at den ikke vil bli synlig etter at prøven er tatt, blir det også tatt et bilde av prøvestedet før boring. Hvis mulig blir en papirbit stukket litt innunder barkresten med påskriften BARK, slik at bildet skal bli lettere å tolke. Barken har nemlig en tendens til å gå i ett med den øvrige overflaten. Prøvestedet merkes dessuten med farget kritt slik at laboratoriet som analyserer prøven kan være forvisset om at den ytterste delen av prøven er intakt. Et sett av disse bildene blir så sendt til laboratoriet sammen med prøvene slik at eventuelle diskusjoner kan tas over telefonen. På denne måten blir det også lettere for andre forskere som kan hende har andre innfallsvinkler i tillegg å studere primærmaterialet. Ettersom prøven er med på bildet kan både utmalmingsgrad, grad av aldersved og andre variabler studeres. Med slik bruk for øyet registreres det dessuten på feltrapportskjemaet om prøven er tatt i rot, topp eller midt på, stokkens største og minste diameter, prøvestedets diameter, prøvens lengde til marg, stokkens eventuelle nummerering/strekmerking, om stokken er solvinn, rettvedt eller bein, om den har mulige skader etter kunstig aldring og antall cm gjeitved. Dette er opplysninger som ikke er relevante for selve dateringen, men som det tar liten tid å innhente når man er på plassen, og som sannsynligvis vil kunne komme til nytte senere i en eller annen sammenheng. I de tilfellene det ikke foreligger relevante oppmålingstegninger der prøvestedene kan avmerkes med tilhørende prøvenummer, tas det oversiktsbilde der prøvestedets beliggenhet i forhold til andre bygningsdeler klart fremgår, og der bygningsdelen er merket med sitt tilordnete nummer. Denne måten å visualisere prøvestedene på ble benyttet under prøvetakingen av stua fra Mellom-Høimyr. (Bilde nr. 2) Etter at prøvetakingen er avsluttet, blir så alle bygningsdeler som det er tatt prøver fra merket med nummer, og det blir tatt oversiktsbilder. ( Bilde nr. 3) Måten å nummerere prøvene på er også standarisert. Hvis det ikke er tatt dendrokronologiske prøver fra bygningen tidligere, får første 13
Bilde nr. 2. Foto: J.M.S. Bilde nr. 3. Foto: J.M.S. prøvetatte bygningsdel, samt prøven, nummeret 1. Tas det flere prøver av bygningsdel 1, får prøvene betegnelsen 1A, 1B og eventuelt 1C osv. Skulle man så komme tilbake igjen ved en senere anledning og det er behov for ytterligere prøver av denne bygningsdelen, fortsetter man der man slapp forrige gang. Tok man 1A og 1B sist, begynner man nå på 1C. Før var det vanlig å nummerere prøvene man tok fortløpende, uten å skjele til om det dreide seg om samme bygningsdel eller om det var tatt prøver før. Om det var tatt prøver fra bygningen tidligere, kunne f. eks. prøvene 1 og 4 ha blitt tatt av samme bygningsdel. Er det tatt mange prøver opp gjennom årene, kan det etterhvert bli svært tidkrevende å nøste opp de prøver som er tatt fra samme bygningsdel. Fra stua på Mellom-Høymyr ble det tatt dendrokronologiske prøver sommeren 1998. 2 På grunnlag av de daterte prøvene er det laget et stolpe-diagram der det fremgår hvor mange daterte prøver det er tatt av hver bygningsdel, og der bygningsdelenes innbyrdes datering er ordnet kronologisk. 3 (Fig. 2) Når det gjelder begrepet bygningsdel, er det i denne sammenhengen knyttet til det treet den er tilvirket av. Hvis f. eks. en stokk er skjøtt i veggen og det skal tas prøver fra begge deler av denne, er de å betrakte som to bygningsdeler ettersom de kommer fra to forskjellige trær. Tar man prøver i samme omfaret på hver sin side av en døråpning, anser man derimot gjerne de to delene som én bygningsdel. Noen ganger kan man likevel få mistanke til at så ikke er tilfelle. Forklaringen kan være at det er gjort inngrep i huset i forbindelse med flytting eller ombygging, som det også kan være interessant å få datert. Så lenge det dreier seg om et tvilstilfelle, vil man, til det motsatte er bevist, betrakte de to delene som én bygningsdel. Nettopp denne problemstillingen dukket opp under prøvetaking av stua fra Mellom-Høimyr. Vi var noe i tvil om det kunne ha skjedd en ombyggning av kove/forstue partiet. Det kunne bl.a se ut som om at 3. stokk over gulv i veggen mellom stuerommet og koven/forstua ikke hadde en naturlig fortsettelse på den andre siden av døra inn til forstua. Det ble derfor tatt tre prøver av denne stokken. To prøver ble tatt fra den delen som vender mot den tidligere forstua (6A og 6B) og en på andre siden av døra, mot den delen som vender mot koven (6C). Stokken var imidlertid gjenstridig i den forstand at årringene hang dårlig sammen slik at det oppsto brudd. Vi valgte derfor å ta to prøver på den ene siden av døra for å øke sannsynligheten for en datering. Likeledes valgte vi - til det motsatte var bevist - å gå ut ifra at 14
det dreide seg om den samme bygningsdelen. Dette var også det mest sannsynlige etter en totalvurdering av bygningen. Dessverre lot ikke de tre prøvene seg datere, men laboratoriet var blitt gjort oppmerksom på problemstillingen og kunne ut fra det gode samsvaret mellom variasjonene i årringbreddene de tre prøvene imellom fastslå at det dreide seg om det samme treet. De relativt mange prøver som ble tatt fra den ene stokken på Mellom- Høimyr kan virke forbausende. Vanligvis sier dendrokronologene at det skal tas minst 1 prøve fra 10 forskjellige stokker fra samme byggeperiode. Dette er imidlertid bare en tommelfingerregel. På Østlandet, hvor den daterte referansekurven eller grunnkurven er godt utbygget, vil det kunne forsvares å ta færre prøver. På Vestlandet hvor grunnkurven er relativt sett dårligere utbygget, må det tas flere prøver. Av eksempelet fra Mellom-Høimyr fremgår det dessuten at det kan være bygningshistoriske grunner for å ta flere prøver fra samme stokk. I andre tilfeller er det treanatomiske årsaker for å gjøre det samme. For å få med bark har man f.eks. tatt prøven nær en kvist eller annen skade på stokken, noe som øker sannsynligheten for at årringsforløpet for deler av prøven ikke er representativt. En B-prøve tatt på et "rolig sted" på stokken vil således øke sannsynligheten for at stokken lar seg datere. Enkelte objekter har ikke barkrester bevart. I slike tilfeller er det helt avgjørende å ta to prøver av hver stokk på steder hvor det ikke er synlige inngrep i yten. Er f.eks prøvene tatt 3 meter fra hverandre og det skiller 50 år, så er stokken en dårlig kandidat i fellingsårsammenheng. Skiller det imidlertid noen få år, er man kanskje ikke så langt unna. Gir prøvene samme datering og de dessuten er gode i den forstand at snittflaten er parallell med årringdannelsen, kan man med stor sannsynlighet si at det var vankant og at stokkens fellingsår er fastlagt. En annen årsak til at det kan være nødvendig med to prøver fra samme stokk er at en del av den første prøven går tapt eller prøven treffer kvist, råte, eller en kvaelomme som gjør den til en dårlig prøve. I slike tilfeller er det viktig å ta en supplerende prøve. Den første prøven vil være tatt på det beste stedet med tanke på en eksakt datering. Slike hensyn trenger man ikke ta for den neste prøven. Har man først en lang sammenhengende årringserie, er det som regel greit å slå bro over en manglende del, kvist etc. slik at det B-prøven måtte mangle til yten lar seg hente inn fra den i utgangspunktet mislykkete A-prøven. Selv om hullet etter en dendrokronologisk prøve bare er 16 mm i diameter, er det å betrakte som et inngrep. Er bygningen som det skal tas prøver fra vedtaksfredet eller automatisk fredet må det derfor søkes tillatelse hos h.h.v. Fylkeskommune/Byantikvar eller hos Riksantikvaren. Som regel vil det da bli satt en øvre grense for hvor mange prøver som kan tas. Helst bør imidlertid prøvetaker selv kunne avgjøre hvor mange prøver som skal tas, ettersom det er mange faktorer som spiller inn i forhold til valg av antall. Et loft der begge etasjer samt eventuelle gjenbrukte syllstokker i underbunaden skal dateres, krever flere prøver enn et lite bur. Ideelt sett burde man også ha spillerom for å ta prøver av underbunaden, selv om den primære oppgaven er å fastslå når det eldste bygningstømmeret er felt. Flakene er av både bygningshistorisk og dendrokronologisk interesse. Gjennom prøvene får denrokronologene lange årringserier som er verdifulle for grunnkurven, og bygningshistorikerene får verdifulle opplysninger om når loftet/buret ble satt på underbunad, eventuelt om det har stått på underbunad fra første stund. En annen viktig faktor når det gjelder antallet prøver, er objektets beliggenhet. Vestlandskurven er allerede nevnt. Inntil nylig var ikke et eneste profant middelalderobjekt fra Vestlandet datert ettersom de relativt få stokkene som lå inne i grunnkurven for det aktuelle tidsrommet ikke fanget opp lokale variasjoner. I startfasen med prøvetaking av de profane tømmerhusene fra middelalderen var det derfor helt avgjørende at det ble tatt mange prøver. Østlandskurven er etterhvert blitt meget bra, men også den kan støte på problemer med lokale variasjoner. Skal man derimot ta prøver av et objekt innen et område der grunnkurven er mindre godt utbygget, er sannsynligheten stor for at objektet ikke lar seg datere med så få prøver, selv om man tar de foreskrevne 10 prøver fordelt på 10 deler fra samme konstruksjon. Andre faktorer som spiller inn og som kun kan avgjøres i felt, er hvor tettvokst tømmeret er, samt hvor langt det er inn til margen. Jo lengre årringserier desto større sannsynlighet for en datering. Heierstadloftet fra Hof i Vestfold, nå på Vestfold Fylkesmuseum, har stokker med lite tverrsnitt samt brede årringer helt ut. I tillegg kommer det fra et område med lokale variasjoner som i liten grad er fanget opp av grunnkurven. NIKU prøvetok bygningen i 1996, og det ble tatt 21 prøver fra 19 stokker. 4 Objektet lot seg da også datere. Det var felt tømmer vinteren 1406/07 og vinteren før. 5 Det kan synes som at 21 prøver må representere et skjemmende inngrep. Som vanlig ble imidlertid prøvene tatt på en minst mulig skjemmende måte, som bak veggfast eller annen stasjonær innredning og på en slik måte at hullene ble så lite synlig som mulig. I tillegg ble hullene plugget med en masse bestående av oppbløtte vepsebol og med snus som bindemiddel. Det endte med at vaktmesteren på museet ble litt snurt over at han ikke fant noen av hullene - og det må man vel kunne kalle fornem nød! Jan Michael Stornes 1. Arne.Berg: Norske tømmerhus frå mellomalderen. Bd. I-V, Oslo 1989-95. Bd. VI vil bli utgitt i 1998. Resultatene av prøvene inngår i bd. VI av Norske tømmerhus frå mellomalderen. 2. Jan.M.Stornes: Rapport 05.06.98 og 30.06.98 3. TerjeThun: Rapport 09.06.98 og 13.07.98 4. J.M. Stornes: Rapport.13.08.96 5. T. Thun: Analyse 31.10.96 15
Fig. 1 16
Fig. 2 17
ISSN 0807-5948 ISBN 82-426-0961-6