Nr. 2-2010 / Årgang 55 UTGITT AV OSLO MUSEUM avd. Bymuseet FROGNERVEIEN 67 POSTBOKS 3078 ELISENBERG 0207 OSLO TLF: 23 28 41 70 FAX: 23 28 41 71 E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no Hjemmeside: www.oslomuseum.no REDAKTØR: Anne Birgit Gran Lindaas I REDAKSJONEN: Hans Philip Einarsen Lars Emil Hansen Vegard Skuseth Knut Sprauten FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik Fredrik Birkelund UTFORMING: Terje Abrahamsen INNHOLD: Solveig Karstensen Løkkegårdens opprinnelse og bygningsbeskrivelse av Lille Frogner, Elisenberg (Schafteløkken) og Sofienlund. Side 2 Jorunn Sanstøl En fin dame og en fin kvinne Mathilde Schjøtt - litterat og kvinnesakspionér Side 16 Lene Røstvær Schau Vålerenga tidligere arbeiderklassestrøk, nå beste østkant? Side 24 Svein Solhjell Et christianiainteriør fra senempiretiden Side 40 Kristin Margrethe Gaukstad oslobilder.no Side 44 Det finnes få spor etter løkkekulturen i Christiania på 17- og 1800-tallet. Schafteløkken, Lille Frogner og Sofienlund har sin opprinnelse og historie knyttet til denne kulturen som Solveig Karstensen skriver om. I Bymuseets portrettsamling finnes et vakkert portrett av kvinnesakskvinnen og litteraten Mathilde Schjøtt. Hvem hun var og hvilken betydning hun hadde i sin samtid, kan Jorunn Sanstøl fortelle. Vålerenga er et eksempel på et tidligere arbeiderklassestrøk som er forvandlet til et område for andre og mer velstående grupper. Lene Røstvær Schau beskriver endringen som har skjedd med denne bydelen, som av mange betraktes som en landsby i byen, i løpet av de siste årene. Carl Fredrik Diriks, født 1814, er kjent for sine mange tegninger fra Christiania. Svein Solhjell ser nærmere på en interiørtegning, sannsynligvis fra Dronningens gate 13, Fyrdiriks tegnet ca. 1830. Oslobilder.no er lansert, og 50 000 fotografier og andre bilder er foreløpig tilgjengelig for publikum på web. Litt mer om denne fotobasen har vi med til slutt i dette nummeret. God vår! 1
Løkkegårdens opprinnelse og bygningsbeskrivelse av Lille Frogner, Elisenberg (Schafteløkken) og Sofienlund. Solveig Karstensen «De gode, gamle dage, men udenfor i Søndagsro, er alle byens løkker spredt, hvor kun patricier godt kan bo. Og der er fornemt, maa I tro. Saa hjemmelig og net. Bestandig var det Søndag der, som det var hverdag altid her». Nils Collett Vogt (1864-1937). Nils Collett Vogt refererer direkte til den norske løkkekulturen på 17-1800-tallet. Løkkekulturen kan betraktes som et fenomen, hvor løkkebygningens hovedfunksjon var å tilby rekreasjon for rike borgere. Fenomenet «gård på landet» hadde ulike begreper i samtiden, men betydningen var den samme i hele landet. Vestlandet omtalte bygningene som lyststed, i Trondheim ble de kalt ladegård eller avlsgård, mens på Østlandet og rundt Christiania var begrepet løkkegård. Ordet «løkke» er avledet av det gammelnorske uttrykket «at luka», som betyr å stenge inne, altså inngjerdet. Det senere begrepet lystgård ble tatt i bruk når løkkegårdene i Christiania ble utvidet med ulike lystbetonte detaljer, som eksempelvis karusell, paviljong og fontener. Ullevål og Bogstad gård er gode eksempler på lystgårder som ble utstyrt med flere slike elementer, og kunne med stolthet omtales som lystgårder 1. I den tidligste fasen var løkkegården kun en inngjerdet, enkeltstående bygning plassert på mark. Gjennom tiden ble disse gjerdene gjerne flyttet lengre og lengre utover av grådige borgere som ville skaffe seg større område. I Christiania hadde mange bygårder blitt tilknyttet en løkkegård. Løkkegården var opprinnelig en liten gård på landet, som forsynte bygården med mat. Slik Vogt senere beskrev løkketradisjonen, kan man se endringen i funksjonen, 2
Schafteløkken og Frogner Hovedgård. Maleri av Ferdinand Gjøs, ca 1835. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum hvor matproduksjonen blir tilsidesatt og løkkegården får en lystfunksjon som sommerbolig for de rikeste borgerne. Dette ble etterhvert så vanlig for borgerskapet at man kan snakke om opprinnelsen til nordmenns moderne hytter og landsteder. Etter en liten oversikt over løkkegårdens historikk, vil artikkelen gi en kort biografi på tre byggherrer, Frederik Gottschalk Haxthausen (1750-1825), Andreas Jørgensen Schaft (1760-1826) og Jonas Anton Hielm (1782-1848). Disse embetsmennene bygget hver sin løkkegård (som fremdeles er bevart) utenfor Christiania fra 1794-1818; Lille Frogner, Elisenberg (Schafteløkken) og Sofienlund. Løkkegårdens opprinnelse Løkkegårdens opprinnelse kan føres helt tilbake til den italienske villa i romertiden. På den tiden var en villa et område med mange forskjellige bygninger, med jordbruk i sentrum. Bygningene utviklet seg senere til å bli større luksuriøse anlegg hvor de rike borgerne kunne trekke seg tilbake. Den norske betegnelsen for villa ble brukt om ett frittliggende bolighus, oppført i flere etasjer og plassert i landlige omgivelser 2. De fleste landlige bygninger og gårder i Norge har røtter tilbake til 1600-tallet. For helt å forstå begrepet løkkegård i Christiania, må vi helt tilbake til Kong Christian IV (1577-1648). Kongen var forut for sin 3
tid i forhold til løkkegårdskulturen ved at han oppførte en lystgård på Bygdøy allerede i 1603, til bruk om sommeren for jakt og rekreasjon. Christian IV var her i tråd med den danske adelens tradisjon med sommerboliger på landet. Christian IV flyttet også Christianias grenser vestover, og i den forbindelse ble omtrent 4500 mål forært til borgerne av byen, tiltenkt å være kommunal grunn for innbyggerne. I praksis ble like stykker mark utparsellert og bortfestet til bygårdene innenfor bymurene. Det var ikke tillatt med bebyggelse på tomtene, så en arklåve ble oppført. En arklåve var en liten låve i to etasjer. Første etasje var beregnet til dyrehold, mens andre etasje inneholdt et kjøkken og et lite soveværelse til husmannen. Denne arken var ikke egnet til helårsbruk, men oppfylte de kravene som var nødvendig for å kunne dyrke jorda og supplere bygården med mat. Christian IVs gave må sees i sammenheng med at det økonomiske systemet i samtiden forutsatte at byen var autonom. I 1638 ble løkkene oppmålt av en magistrat som telte at det hadde blitt delt ut om lag 350 gårder. Den kommunale marka besto av variert mark, hvor mye var fjellknauser, myrer, bekker og kratt. Derfor kan man lett forstå hvorfor gjerdene ble flyttet rundt for å gi bedre beitemarker. Folk fikk skjøte på eiendommene og ble ilagt en løkkeskatt 3. Som embetsmann betalte man ikke eiendomsskatt, og derfor kan antallet løkker eid av embetsmenn indikere at løkkene var et bra økonomisk foretak. Løkkeskatten sørget for at fattige borgere ikke kunne eie en løkkegård. I 1737 var det omtrent 367 løkker rundt i Christiania. De økonomiske tidene utover 1700-tallet mot 1800-tallet ble bedre, og førte til at driften av løkken kunne bli mer profesjonell. Bygårdene var ikke lengre avhengig av å få mat fra løkkene, eller skaffe beite til dyrene sine. I 1800 var det bare så vidt igjen 180 mål av den opprinnelige kommunale marka. Overgangen fra produksjon til pengehusholdning førte til at antallet løkker ble redusert, men at de resterende økte i areal. Nå var det 144 løkker igjen. I 1827 var marka halvert til 90 mål. I dag ligger St. Hanshaugen og Stensparken der 4. Løkkene som var blitt privatisert, fikk ny funksjon. Den forretningsmessige investeringen skulle gi økonomisk avkastning, men ble også en viktig del i eierens daglige liv. De gamle restriksjonene falt bort, og beboelse ble tillatt. Det ble i større grad oppført representasjonsboliger og sommersteder på løkkene 5. På dette tidspunktet var det tre kjennetegn som karakteriserte en løkkegård. Det var hovedbygningens topografiske plassering, dens arkitektur og navn. Ved å plassere hovedbygningen på et høydedrag, indikerte eieren at han skilte seg ut fra de lavere samfunnsklassene. Ved å oppføre bygningen i en tidsriktig arkitektonisk stil, søkte man respekt både blant likesinnede og de i lavere klasse. Ved å sette navn på bygningen, markerte byggherrene sin posisjon overfor resten av befolkningen. Disse tre kriteriene skulle gjenspeile embetsmannens status og sosiale posisjon i samtiden 6. Europas sterke opplysningstid med nye teorier om det frie liv og oppdagelse av natur, gjorde inntrykk også i Norge. Det gode liv på landet ble en ideologi for 4
embetsmennene. Sommeren representerte en flukt fra byen, fra dens forurensing, forretninger og overbefolkning, ut til et lyststed. Løkkegårdene bidro til å øke embetsmennenes status i samfunnet. Den økonomiske veksten og den blomstrende handelen med utlandet skapte en industri i Norge. Embetsmennene og de rikeste borgerne knyttet til seg større eiendom, som ble brukt til å etablere sagbruk og tekstil-, håndverks- og matproduksjon. Løkkegårdens konstruksjon kan forklares ut fra dens forløper, arklåven, men bakgrunnen må også sees i sammenheng med hvordan danskekongen endret den norske byggeskikken på 1600-tallet. Planløsningen på arklåven var veldig beskjeden, men ettersom gården fikk en ytterligere funksjonalitet, gjennomgikk bygningen store forandringer. Konstruksjon, stil og funksjon kunne variere fra eier til eier, slik vi skal se på de tre løkkegårdseksemplene fra området rundt Christiania. Det var embetsmennenes påvirkning gjennom den europeiske arkitekturen og deres nye prioritering som byggherrer, som skapte omveltninger i løkkegårdskulturen. Bygningen fikk på denne tiden ofte antikke elementer som en del av konstruksjonen, og ble en referanse til arkitekturinnflytelsen fra Europa. Eksempelvis fikk vi nå søyler og pilastre, rosetter, girlandere og utskårne portaler. Gårdene ble ombygget med nye tanker om estetikk og funksjonalitet. De ble et forum for å holde kontakten med folk fra samme sjikt, og for å vedlikeholde eller etablere forretningsforbindelser. Denne epoken falt sammen med de nyklassisistiske stilretningene i kunsthistorisk sammenheng. Embetsmennenes utdannelse hadde grunnlag fra den latinske skolen, med formfulle antikke idealer som mål. Arkitekturen knyttes særlig til den italienske arkitekten Andrea Palladio (1508-1580). Det palladianske uttrykk får stor betydning for arkitekturen i blant annet Storbritannia og Holland 7. Referansen til den britiske arkitekturen finnes direkte i de norske løkkegårdene som ble oppført rundt 1800-tallet. Likevel var det ingen egen arkitektur som karakteriserte de tidligste løkkegårdene. De ble preget av den lokale byggeskikken og oppført med de tilgjengelige materialene 8. Embetsmennenes kontakt med europeiske forretningsmenn medvirket derfor til Christiania-arkitekturens utenlandske formspråk. Denne arkitekturens fremtoning hadde et felles grunnlag i klassisisme og empire. Karaktertrekk i bygningsdelene var blant annet søyle, gavl og risalitt. Elementene skulle brukes på en smakfull måte, som innbefattet en streng og fornuftig metode. Når de antikke bygningsdelene ble anvendt korrekt, fikk bygningen et forsterket helhetsinntrykk som strebet etter å oppnå grekernes mål med harmoni. Nøkkelen lå i hvordan elementenes proposisjoner ble strukturert, slik at perspektiv og innfall av lys ga bygningen et selvstendig og monumentalt inntrykk. Denne smaken ble praktisert på løkkegårdene i Christiania. Før vi ser nærmere på de tre eksemplene, skal jeg kort kommentere gårdenes byggherrer. Byggherrene Frederik Gottschalk Haxthausen hadde en omfattende embetskarriere som begynte allerede som seksåring, som kadett i Danmark 9. Han klatret raskt i 5
Lille Frogner. Akvarell av Katinka Holtan, ca 1890. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum de militære gradene, og i 1773 ble han beordret til Norge og til det Søndensfjelske infanteriregiment. I 1794 fikk Haxthausen arvefestet Lille Frogner fra Bernt Anker (1746-1805). Haxthausen ble karakterisert som en dyktig streber, som gjorde nytte for seg, men ble aldri noen populær embetsmann blant folket. Lille Frogner er faktisk den eneste løkkegården som kan skryte av å ha ei linje omtalt i Norgeshistorien. Under krigen med Sverige rundt 1814, ble Haxthausen utsatt for uheldige rykter og stemplet som forræder. Under et middagsselskap på Lille Frogner, ble bygningen angrepet av en mobb som hadde marsjert fra Christiania. Menneskene var ute etter å ta loven i egne hender og ville straffe Haxthausen selv. Haxthausen klarte å rømme fra gården, men Lille Frogner fikk gjennomgå mye vandalisme fra mobben, og ble slik skrevet inn i Norgeshistorien. I rettssaken mot Haxthausen, hvor Jonas Anton Hielm var forsvarer, ble han frifunnet to ganger. Han måtte betale saksomkostningene, og valgte frivillig å gå av som statsråd i den nye regjeringen fra 1814. Andreas Jørgensen Schaft reiste til Christiania for å arbeide i Zahlkassen, som var regnskapskontoret for Norges inntekter på den tiden. I 1798 ble han selv utnevnt som zahlkasserer. I løpet av sin embetskarriere hadde Schaft flere økonomiske verv og ble senere justisråd. Schaft ble beskrevet som snill og from. Når en kontorist stjal fra pengekassen, måtte Schaft ta ansvaret, og dekke beløpet av egen formue. Kontoristen var ingen 6
offentlig person og kunne derfor ikke tiltales. Skandalen gikk nok mer inn på den pliktoppfyllende Schaft enn tapet av formuen hans. I 1799 kjøpte han Elisenberg fra Bernt Anker 10. Jonas Anton Hielm hadde først en militær karriere i Danmark, hvor han også fikk sin utdannelse som cand. jur. Hielm kom tilbake til Norge på grunn av hendelsene rundt 1814, og fikk stilling som sakfører i Christiania. Senere gikk han fra å være høyesterettsadvokat til statsrevisor og deretter regjeringsadvokat. Hielm var en samfunnsengasjert mann, og skrev stadig politiske artikler i brorens blad; Norske Nationalblad. Hielms aktive, politiske litterære engasjement ble også hans nederlag. Etter å ha blitt avslørt som forfatteren til to falske artikler om Christian Magnus Falsen (1782-1830), mistet Hielm embetet som regjerningsadvokat og han ble landsforvist. I 1825 ble dommen omgjort av Høyesterett til en bot på 500 spesidaler og opprettholdelse av fratatt embete. Hielm var svært opptatt av politikk og kjempet for flere saker. Det var spesielt flaggsaken som engasjerte Hielm. Henrik Wergeland skrev to dikt dedisert til Hielm for innsatsen hans. Hielm kjøpte Sofienlund i 1818 11. Lille Frogner Lille Frogner hadde alle tre kriteriene som karakteriserte en løkkegård. Den topografiske plasseringen av hovedbygningen tok hensyn til hagen og andre omgivelser. Lille Frogner var på Briskeby, et godt stykke utenfor Christiania. Bygningen var oppført i den riktige samtidens arkitektoniske stil som var en enkel Louis-Seize. Siste kriteriet var at løkkegården hadde et navn. Skriftlige kilder avslører at dette området ble først kalt for Tønsbergshaugen, etter at kjøpmann Halvor Larsen Tønsberg (1721-1776) forpaktet stedet i 1759. Navnet ble endret til Lille Frogner da Anders Andersen overtok plassen i 1770-årene. Haxthausen beholdt dette navnet for å vise tilknytning til Frogner Hovedgård. Hovedbygningen, slik den er bevart i dag, ble oppført i 1794 av Haxthausen. Den ble bygget i to etasjer, og har en lang sidefløy på høyre side i en etasje. Reisverket består av laftet tømmer, og er utvendig kledd med et hvitmalt, vertikalt tømmermannspanel. Selve hovedbygningen, mot østvendt fasade, er 29 meter lang, 8 meter bred og 3 meter høy. Taket er et halvvalmet sadeltak, tekket med røde teglpanner. Det er både to piper og to kvister på taket. Kvistene er vendt mot vest, og er kledd med samme materialer som bygningen. Enkelhet gjenspeiler hele Lille Frogners arkitektoniske karakter. Inngangspartiet er ikke plassert symmetrisk, men litt til venstre på fasaden. Løkkegårdens stilmessige uttrykk gjør seg gjeldende på listverk og profilering av dører og rundt vinduer. Denne utsmykningen er karakteristisk for empirestilen, men løkkegårdene har en varierende grad av dekor. Lille Frogner har minimalt med ornamentikk, men de klassisistiske prinsippene er tatt hensyn til ved hjelp av en enkel og streng omramming av inngangsdøren. Lille Frogner har bare en inngangsdør, som er litt uvanlig for en løkkegård, (det er usikkerhet om det fantes en altandør på sydsiden av bygningen på denne tiden) og sammenlagt 33 vinduer. 7
Lille Frogner, ant. 1939. Foto: A.B. Wilse/Oslo Museum Det finnes i dag en brevkorrespondanse mellom den svenske sekretæren, Frans Anton Ewerlöf (1780-1863), som arbeidet for den norske stattholderen, Johan August Sandels (1764-1831) og hans mor, Marie Triay Ewerlöf (1780-1863) 12. Ewerlöf har gitt beskrivelser av flere løkkegårder, samt rikt skildret sitt liv i Christiania. Brevene bidrar både til å gi oss forståelse av embetsmennenes sosiale liv, og for langt på vei å la oss rekonstruere bygningenes opprinnelige struktur. Ewerlöf bodde en periode i 1827 på Lille Frogner. Selv om han i brevene sine beskrev en altan som Haxthausen skulle ha bygget på sydsiden av hovedbygningen, finnes det ikke bevart noen arkeologiske indikasjoner på hvordan den opprinnelige altanen ble oppført. I 1828 ble det oppført en ny altan, som en del av de nye byggeforandringene til Kong Karl Johan (1763-1844), som kjøpte Lille Frogner i 1827. Det drøftes om det var denne altanen som er avbildet på et maleri, malt av Jacob Mathias Calmeyer (1802-1883) i 1840-årene. Maleriet fremstiller Bondejordet og Lille Frogner i bakgrunnen, hvor hovedbygningen har en søylealtan på sydveggen. I fotosamlingen til Norsk Folkemuseum, innført i 8
Lille Frogner, sett fra Balders gate, 1939. Foto: A.B. Wilse/Oslo Museum billedsamlingen i 1924, finnes det et sort/ hvitt fotografi, tatt av en ukjent fotograf. Motivet er av Lille Frogners sydvegg, som viser en pilaraltan som bærende element, og hvor andre etasje har en balustrade. Likhetene i maleriet og fotografiet kan indikere at det var denne altanen som Karl Johan fikk oppført. Den ble senere erstattet av en lukket altan i sveitserstil, som er bevart i dag. Det finnes ikke bevarte kilder på hvordan selve innredningen var på Haxthausens tid. Men Ewerlöf har beskrevet oppussingen Karl Johan foretok i 1827-28. Ut fra dette og en branntakst fra 1826, er det mulig å rekonstruere noe av interiøret og planløsningen. Branntaksten opplyser at første etasje hadde fire værelser, ett kjøkken med spiskammer og en forstue med trapp til andre etasje. Andre etasje rommet tre soverom og festsalen. Alle rommene var tapetsert 13. Alle løkkegården hadde de nødvendige «bruksrom», som kjøkken, soverom og oppholdsrom. Det største rommet var festsalen, ofte plassert i andre etasje. Det var her selskapsliv og representasjon fant sted. Dette rommet var rikest utstyrt også med hensyn til interiørets utforming; slik som materialvalg og innredningen 9
Schafteløkken. Maleri av K. Konow, 1904. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum av møbler. At andre etasje fremheves på denne måten, overensstemmer med tradisjonen som kan spores tilbake til herskapsboliger, der andre etasje, piano nobile, alltid ble utformet som den representative delen. Elisenberg Den største av de tre løkkegårdene omtalt i denne artikkelen, var Elisenberg (Schafteløkken). Hovedbygningens topografiske plassering på et lite høydedrag, med utsikt mot Christiania, landsvegen (i dag kjent som Drammensveien) og mot veldige skoger, eng og mark, gjorde at Elisenberg oppfylte det første kravet til å være en løkkegård. Andre kriteriet var arkitektur. Elisenberg, kledd i panelt tømmer, slik det er bevart i dag, ble oppført rundt 1807 i empirestil, over restene av en tidligere bygning. Den tredje etasjen er skjult under et elegant, halvvalmet mansardtak tekket med røde teglpanner. Det er bredden på huset som er uvanlig stort. Bygningen har en høy grunnmur og tre etasjer, hvor grunnflaten er 21,35x13,5 meter, og høyden fra bakken til møne var 17,9 meter. Løkkegården fikk navn etter Schafts eldste datter, Martine Elisabeth, og dermed fylte Elisenberg det tredje kriteriet for hva en løkkegård var. Ewerlöf leide møblert rom hos familien Schaft på Elisenberg rundt 1826, og har skildret interiøret på gården i brev til sin mor. Kjelleren har to innganger. Det er flere kullrom, en rullebod og et bryggerhus. Inngangen i første etasje leder videre 10
Schafteløkken sett fra Thomas Heftyes gate, ca 1912. Foto: J. Holmsen/Oslo Museum inn mot et stort entrerom. På begge sider av entrerommet er det dagligstuer. En ny entré, et værelse, trapperom og kjøkken er plassert mot sydfasaden. Hele andre etasje har en lengde på 21,35 meter og en bredde på 13,5 meter. Rommene er sentrert rundt trappen. Det er to stuer og to soveværelser. Begge soverommene er bundet sammen med en langstrakt sal. I interiøret finnes det spor som tyder på at den store festsalen gikk gjennom to etasjer med galleri og en musikktribune. Schaft hadde et taffelpiano som ble flittig brukt av hans kone som underholdt gjestene under middager og sosiale sammenkomster. Fra taket i salen hang det to lysekroner, og langs veggene var det plassert flere bokhyller. Veggene i salen er i dag kledd, men det kan være mulighet for å finne gamle tapeter og eventuelt malt veggdekor. På grunn av embetsmennenes status i samfunnet og deres økonomiske situasjon, ble ofte interiøret importert fra andre land. Embetsmennene hadde derfor mulighet til å orientere seg om de siste møbel-, stoffog tapettrendene i Europa. Utenlandsk arbeidskraft var også svært vanlig. Det var ikke alle som var like heldig med ornamentikken. Schaft ville male den ene veggen i salen med et motiv av den greske guden Apollon og de ni musene. Den ansatte maleren hadde muligens ingen kunnskaper om mytologi eller misforsto oppdraget. Det endelige maleriet fremstilte derfor familien Muus fra Ullevål. Det var rommene til venstre for trappen som Ewerlöf leide, og som i dag er 11
12 forsvunnet på grunn av nyere vegginndeling. Stuen var innredet med sofa, stoler og mahognibord. To store speil og flere malerier dekorerte veggene. En lysekrone hang fra taket. Soverommet var utstyrt med himmelseng lagd av bjørk. I dette rommet var det også speil på veggen og lysekrone i taket. I tillegg hadde soverommet to små mahognibord og et skrivebord. Sofienlund Hielm oppførte sin løkkegård, kalt Sofienlund etter hans kone, i 1818. Sofienlund var den eneste av våre tre eksempler, hvis topografiske plassering ikke var på et høydedrag, men på flat mark. Gården hadde utsikt over skoger, Landsvegen og fjorden. Bygningen ble bygget i senempire med Louis-seize-ornamentikk. Utifra de tre kriteriene om hva en løkkegård var, fyller Sofienlund kravene med arkitektur, navn og plassering. Bygningen var ruvende i landskapet og kunne betraktes fra flere forhold, selv om den ikke var oppført på en høydetopp. Bevarte branntakster fra 1816 og 1824 forteller at Sofienlund ble reist som et laftet tømmerhus, hvor ytterveggene var utmurt bindingsverk, forblendet med teglstein, og utvendig rabitz-pusset. Sofienlund med to etasjer og en loftsetasje, har en kvadratisk kubeform, med en 3 meter bred og 6,80 meter lang midtrisalitt på fasadens sydlige vegg. Fasadens inngangsparti er plassert i midtrisalitten, og har en dobbeltdør med en klassisk portal flankert med to pilastre. Midtrisalittens øverste element i andre etasje er kronet med et gavlfelt, hvis eneste dekorative element er et lite rundt vindu plassert ved krysset. Vindskiene i gavlfeltet og raften under gavlen har små rektangulære trebiter festet til seg som dekorative elementer. Disse trebitene gjentar seg under mønebordet på fasaden og på den nordlige hagefasaden. Bygningens tak er et halvvalmet sadeltak, tekket med svarte teglpanner (originalt var teglpannene røde). Taket har et lite lunettvindu som er plassert på midten på hagefasaden. Samtlige hjørner på bygningen har vertikale gesimsbånd i form av en murforkropning. Dette båndet er en etterligning av et kapitel, og er med på å gi bygningen en yndefull balanse. Det horisontale etasjeskillende båndet som dekorerer alle veggene med unntak av risalitten, skaper rene og kontrollerte detaljer, i tråd med de klassiske idealene. Ornamentikken er med på å styrke det estetiske uttrykket. Dette var Hielm bevisst på, og han brukte den empiriske stilens emblemer for å forsterke sin tilknytning til embetsstanden. Emblemene, som Hielm anvendte på hagefasaden, er rosetter og girlandere. Dette var symboler for strid, ære og seier, og kan indikere Hielms militære karriere i Danmark. Det finnes ingen kilder som forteller om Ewerlöf har bodd på Sofienlund, og det er ingen funn som kan beskrive interiøret på løkkegården. Under restaureringen i 1999 fant byantikvaren tilbake til det eldste fargevalget i samtlige rom. Det er fem rom i første etasje, fire stuer og et kjøkken. Kjøkkenet var innredet etter engelsk stil, med mahogni som fargevalg. Rett innenfor hovedinngangen ligger forstuen. Den leder ut til hagestuen og de doble hagedørene. I venstre hjørne av hagestuen, mot forstuen, er det en ovnsnisje. For å skape symmetri i denne stuen ble det laget et skap som en replika
Sofienlund, ca 1910. Ukjent fotograf/oslo Museum av ovnsnisjen i det høyre hjørnet. Gulvet består av sorte og hvite kvadratiske gulvfliser i marmor. Veggene er malte, og taket er kledd med en malt duk. Motivet på duken er et tidsriktig kassettak, hvor en blomst prydet sentrum av hver av kassettene. Planløsningen på disse to værelsene ga en lang synsakse fra inngangspartiet, tvers gjennom huset og ut de doble hagedørene til hagen. Dette er ikke ulikt hvordan de romerske atriumhusene var konstruert. Trappen, som fører opp til andre etasje, er plassert i motsatt side av ovnsnisjen. I andre etasje er det også fem rom, hvor det største er festsalen. Med unntak av en salong utgjør de andre rommene små sovealkover. Salen har utsikt mot hagen, og har en takhøyde på 2,6 meter. Taket har to rosetter i stukk som dekor rundt lysekronene. Dette rommet er det eneste som var tapetsert. Motivet er små blomster og snirklete girlandere. Salongen har malte vegger, men opp mot taket finnes det en smal empire tapetbord med lenkemotiv. Loftet har to mindre soverom, og det er skjulte kott og skap i veggene. Oppsummering De tre løkkegårdene som er beskrevet her, er bevart i dag på grunn av tidlig kommunale endringer. Men også lokalbefolkningens store interesse for å ta vare på bygningene har vært en viktig faktor til at vi faktisk i dag kan besøke disse bygningene. Etter Haxthausens død kjøpte Kong Karl Johan Lille Frogner i 1827. I 1848 ble eiendommen solgt videre til Severin Løvenskiold (1777-1856) som beholdt anlegget i flere generasjoner. I 1981 ble bygningen restaurert og innredet til Galleri Haaken. Galleriet holder fortsatt til på Lille Frogner. 13
14 Sofienlund, 1973. Elisenberg hadde en rekke eiere etter Schaft. I 1847 solgte Schafts enke gården til Sigwardt Blumenthal Petersen. Petersen solgte videre til Thomas Heftye i 1856. Fredrik Balchen overtok i 1858. Balchen brukte Elisenberg som skole for døvstumme helt frem til 1891, da skolen ble flyttet. Deretter ble gården utleid som bolig de neste tjue årene av den nye eieren C. Christiansen. Da Christiansen gikk konkurs, gikk Elisenberg til Norges Bank. Frogner Menighet kjøpte hele gårdsanlegget i 1910 fra banken. Menigheten gjorde en del endringer med hovedbygningen, med ny planløsning og tilbygget trappehus. Etter 1979 ble løkken stående tom og forfalt kraftig frem til 1987. Planene om at løkken skulle rives ble skrinlagt, og Oslo kommune gikk inn med økonomisk støtte, slik at menigheten kunne restaurere bygningene. I dag brukes hovedbygningen til sosiale sammenkomster. Økonomiske og helsemessige årsaker fikk Hielm til å selge Sofienlund i 1824. Foto: Knut Eng/Oslo Museum Sofienlund ble brukt som gårdsanlegg helt frem til Oslo kommune ervervet løkkegården i 1916 med påfølgende fredning i 1924. I 1999 overtok privatpersonene Lars Havrevold, Erik Siem og Ivar Rune Ansnes løkken. De restaurerte bygningene, og i dag brukes de til konferanser og sosiale sammenkomster. Løkkegårdskulturen hadde sin storhetstid sent fra 1700-tallet og gjennom 1800-tallet. Samfunnets endringer underveis, og ringvirkningene av norsk selvstendighet, medførte at løkkegårdenes rolle som representasjonsbolig for embetsmenn endret funksjon. Gårdsdriften og matproduksjonen ble nedprioritert, og løkkegården som sommerkompleks ble et fenomen. Bygningenes opprinnelige konstruksjon gikk i retning av lystgårdsanlegg med dertilhørende elementer, slik som prydhager og lysthus. Denne forandringen kan allerede sees i de tre løkkegårdene. Lille Frogner og Elisenberg ble bygd på høydedrag for at bygningen i seg selv skulle
dominere og reflektere embetsmannens samfunnsmessige status. Ingen av disse bygningene hadde opprinnelig dør ut mot hagen. Dette kom først senere når altaner ble oppført. Sofienlund ble derimot bygget på flat mark og hadde hagedør, men ingen altan. Sofienlunds planløsning indikerer et ikonografisk program, hvor bygning, bygningens plassering og hage til sammen utgjør en helhet. Løkkegårdskulturen kom med nye idealer og skiftet oftere eierskap. Blomstrende industri medførte at kjøpmennene opplevde sterk økonomisk vekst, og eiendomsprivilegiene som tidligere var forbeholdt embetsmennene, ble fortløpende glattet ut. Det var ikke lenger status å eie en løkkegård. Flere og flere løkkegårder ble revet, ombygd til villaanlegg, eller fikk en ny offentlig funksjon. I det moderne samfunnet ble løkkegården som fenomen erstattet av hytten. Solveig Karstensen har en cand.mag i historie og arkeologi, og en master i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo. Noter: 1 Madeleine von Essen. 1997, St. Hallvard nr 1. lystgårdshagene som selskapslokaler, side 2-8. 2 Mark Girouard. 1992, Town and Country. Yale University Press. New Haven and London, side 235-238. 3 Løkkeskatten var på en shilling per 100 kvartatalen, hvor 1000 kvartatalen tilsvarer omtrent 400 kvadratmeter. Rundt 1740 utgjorde løkkeskatten mellom 495 og 533 riksdaler. Dette tilsvarte en sjettedel av hele Christianias inntekter. 4 Finn Holden. 2007, Byløkker i Oslo, løkker på bymarken. Andresen & Butenschøn, Norge, side 26-28. 5 Solveig Karstensen. 2008. Løkkegårder ved Christiania fra 1794-1818. Lille Frogner, Elisenberg (Schafteløkken) og Sofienlund. Idé, form og funksjon. UIO, side 18. 6 Truls Aslaksby. 1986, Grønland og Nedre Tøyens bebyggelseshistorie. Universitetsforlaget, Oslo, side 22. 7 Palladiansk stil ble uttrykt i en bygning som var formet som enkle kubiske blokker. Den ble preget av symmetri både i fasade og grunnplan, og hadde et fremskutt midtparti som besto av en klassisk tempelfront med søyler. 8 Geir Thomas Risåsen. Lystgård og lystgårdskultur. Borgerskapets drøm om et herregårdsliv. Side 74. 9 For en bredere biografi se; Solveig Karstensen. 2008. Løkkegårder ved Christiania fra 1794-1818. Lille Frogner, Elisenberg (Schafteløkken) og Sofienlund. Idé, form og funksjon. UIO, side 23-24. Einar Jansen. MCMXXXI og 2001, Norsk Biografisk Leksikon, Bind VI Helland-Jensen, Lars. H., Aschehoug & Co, Oslo, side 547-550. Jon Gunnar Arntzen. 2001, Norsk Biografisk Leksikon. Kunnskapsforlaget H. Aschehoug & Co. A/S. Oslo, side 175-176. 10 For en bredere biografi se; Solveig Karstensen. 2008. Løkkegårder ved Christiania fra 1794-1818. Lille Frogner, Elisenberg (Schafteløkken) og Sofienlund. Idé, form og funksjon. UIO, side 28.29. Sigurd Engelstad. 1938, Stamtavle over de norske familier Schaft og Omejer. Oskar Andreas boktrykkeri. Oslo. Arne B. Holm. 1987, St. Hallvard, nr 2. Zahlkasserer Andreas Jørgensen Schaft, side 42-47. 11 For en bredere biografi se; Solveig Karstensen. 2008. Løkkegårder ved Christiania fra 1794-1818. Lille Frogner, Elisenberg (Schafteløkken) og Sofienlund. Idé, form og funksjon. UIO, side 33-34. Einar Jansen. MCMXXXI og 2001, Norsk Biografisk Leksikon, Bind VI Helland-Jensen, Lars. H., Aschehoug & Co, Oslo, side 100-109. 12 Ewerlöf tjenestegjorde i Norge fra årene 1825-33. Brevene ble første gang utgitt av Arne Brenna i St. Hallvard i 1993. 13 Tapetet ble funnet under restaureringen i 1980. Et fragment er gjengitt i; Solveig Karstensen. 2008. Løkkegårder ved Christiania fra 1794-1818. Lille Frogner, Elisenberg (Schafteløkken) og Sofienlund. Idé, form og funksjon. UIO. Vedlegg 19 15
En fin dame og en fin kvinne 1 Mathilde Schjøtt - litterat og kvinnesakspionér Jorunn Sanstøl I Bymuseets portrettsamling finnes et vakkert kvinneportrett som umiddelbart griper fatt i en betrakter. Kvinnen på portrettet utstråler intelligens og trygghet, og forestiller Mathilde Schjøtt, en forgrunnsskikkelse i norsk kvinnesaksbevegelse og en modig litterat - i en tid hvor Bjørnstjerne Bjørnson var den mest markante skikkelsen i norsk offentlighet. Mathilde Schjøtt (1844-1926) var datter av regjeringsadvokat Bernhard Dunker, og hennes farmor var Conradine Dunker, forfatter av den ofte siterte memoarboken «Gamle Dage» utgitt i 1871. Flere av slekten tilhørte byens intelligentsia, som tanten Vilhelmine Ullmann, Aasta Hansteen og Ragna Nielsen, også kjente størrelser innen kvinnesaken. I barndomshjemmet samlet det seg en toneangivende krets av akademikere og litterater i datidens Kristiania. Familiene Hansteen, Welhaven og Sars var nære omgangsvenner i familiehjemmet. I farens levetid var familien Dunkers landsted på Malmøya et samlingssted for en kulturell elite og folk innen samfunnslivet. Foruten Bjørnstjerne Bjørnson var blant andre P.A. Munch, familien Collett, Marie Colban og Ole Bull også gjester i den severdige sveitservillaen. Bernhard Dunker og Bjørnstjerne Bjørnson Bernhard Dunker var som ung en glødende forsvarer av unionen med Sverige, og han hørte til høyresiden i norsk politikk. Med tiden ble han mer radikal, han gikk over til venstresiden og forsvarte den norske statsmakts enerett over Norges grunnlov. Fra å være en av de varmeste talsmenn for skandinavismen, ble han en av de «fræmste ordførere i den nationale selvstændighetskamp». Dunker var svært ettertraktet som forsvarsadvokat, og han ble benyttet i de 16
Portrett av Mathilde Schjøtt. Maleri av Fredrikke Schjøtt, 1883. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum 17
18 fleste kjente saker i samtiden. Med sin sterke rettsfølelse mente han at alle fortjente en forsvarer. Som landets fremste advokat ble han utnevnt til regjeringsadvokat i 1859. Flere av de unge norske dikterne fikk hans støtte, bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson som benyttet ham som modell for en av hovedpersonene i «En Fallit», en person med rettferdighetssans og menneskelig varme. Med sine nærmeste viste han imidlertid ikke alltid den samme generøsitet. Dunker var formann i styret da Bjørnson ble tilsatt som teatersjef ved Christiania Theater i 1865, og Mathilde gir en fornøyelig beskrivelse av feiringen på Bjørnsons fødselsdagsselskap etter tilsettelsen: «Som altid overstraalte han [Bjørnson] og lod i skygge ethvert andet indtryk, jeg følte ham som en ny tid, der bruste frem. Han rev med, han slog ned enhver kritikk med sin friskhed, sin fremstormende livlighet og sine uventede avsløringer. Han var saa lykkelig ved «endelig» at være bleven theaterdirektør, han maatte fortælle hvordan det var gaaet til.» 2 Bjørnson hadde kommet hjem fra utlandet og gått rett opp til Dunker og spurt ham om han ville gjøre ham til teaterdirektør. Da Dunker og datteren forlot selskapet om aftenen utbrøt faren «Det er et forskrækkeligt menneske. Hva man hvisker ham i krogene, det raaber han ud fra tagene». Men han sa det i en vennlig tone la Mathilde nennsomt til. Kvinnesak og litteratur Undervisningen for unge piker på Mathildes tid foregikk i hjemmet, og hun fikk en grundig opplæring som lå langt over det vanlige. I oppveksten bodde Ukjent fotograf/oslo Museum Portrett av Bernhard Dunker, ca 1860-65. hun i lengre perioder i København. Oppholdene i dikteren Christian Winthers hjem der gav henne en åndelig ballast, og der utviklet hun også en estetisk sans som bidrog til å forme hennes personlighet. I 1867 giftet hun seg med Peter Olrog Schjøtt, klassisk filolog og senere professor. Han var i unge år en begeistret skandinavist og frarådet parlamentarismen. Men som sin svigerfar skiftet han etter hvert syn og gikk over til venstresiden i politikken. Mathilde var en meget intelligent, aktiv og belest kvinne. Hun skrev artikler om litteratur, teater, kvinnesak og
pedagogikk i en rekke tidsskrifter, både norske og utenlandske, hun holdt litterær mottakelse én gang i måneden, og hun underviste ved flere skoler i fransk og norsk i Kristiania. Ved flere anledninger bodde hun i utlandet, og hun regnet seg for både europeer og norsk-nasjonal. Å forene det nasjonale med det europeiske var et ideal, og som hun gjenkjente i store foregangskvinner som George Sand, Mme de Staël og Camilla Collett. De fleste av Mathildes samtidige kvinner hadde en underordnet posisjon i forhold til mannen. Den gifte kvinnens virke skulle foregå i hjemmet. I Mathildes miljø og innen hennes familie var kvinnens emansipasjon et høyst aktuelt tema. Selv debuterte hun som forfatter i 1871 med en brosjyre, riktignok anonymt. Det var fortsatt ikke stuerent for en kvinne å skrive for offentligheten. «Venindernes Samtale om Kvindens Underkuelse» var et innlegg i debatten omkring kvinnens emansipasjon, et aktuelt tema etter utgivelsen av John Stuart Mills «Kvindernes Underkuelse» i Georg Brandes oversettelse som utkom i 1869. Ved siden av kvinnens frigjøring, var skole- og utdannelsesspørsmålet et viktig tema i brosjyrens replikkveksling. Retten til å studere skulle ikke være forbeholdt mannen. Utnyttelse av billig kvinnelig arbeidskraft reagerte hun mot, og hun ivret for et friere syn på ekteskapet og på den ugifte mor. Kvinnen skulle være jevnbyrdig med mannen både materielt og intellektuelt. Etter individuelle evner skulle hun utvikle seg og arbeide selvstendig som ham. Dette var et meget radikalt standpunkt mange år før Henrik Ibsens «Dukkehjem». Publikasjonen blir ansett for å være landets første kritiske og grundige behandling av debatten rundt temaet. 3 Mathilde debuterte også med skuespillet «Aftenscene» under psevdonymet Bernhard Jul. Det ble oppført på Christiania Theater i 1872 og fikk enstemmig ros, også av Bjørnstjerne Bjørnson som hun nærte en varm beundring for. De dikterne som ellers stod henne nærmest var Camilla Collett og Alexander Kielland. Om Camilla Collett har hun utgitt en meget bred og nyansert fremstilling som har hatt stor verdi. Den publikasjonen som imidlertid regnes som hennes viktigste er boken Alexander Lange Kielland liv og verker som utkom i 1904. Med sin kultiverte og forfinete personlighet falt ikke de franske naturalister og bohemen i Kristiania i hennes smak. I 1874 var hun aktivt med å stifte «Læseforeningen for Kvinder», etter Camilla Colletts idé om å utvikle kvinnenes evner og opplyse dem ved foredrag og diskusjoner. Til å begynne med ble foreningen sett på som en krenking av «kvindelighedsbegrebet», men ble etter hvert mottatt med sympati. Den første kvinnen som holdt foredrag var Mathilde som snakket om sin bestemor Conradine Dunker. I 1884 ble «Norsk Kvindesagsforening» stiftet. Mathilde var en av stifterne av foreningen og satt i det første styret. Programmet gikk bl.a. ut på at kvinnenes utdannelse skulle høynes, og gifte kvinners personlige og formuerettslige stilling skulle forbedres. Dette var Mathildes hjertesaker. Å kreve stemmerett for kvinner derimot var foreløpig for radikalt. Det ble heller ikke vedtatt før i 1913. Av gemytt var Mathilde ingen aktivist. Det var som litterær skribent og kultivert 19
foregangskvinne hun gjorde sin største innsats. Den formen for agitasjon som krevdes for å fremme kontroversielle saker var henne fremmed. Øyvind Anker har beskrevet Mathilde som en klok, høytstående, varmhjertet kvinne med et liberalt vidsyn, og med en allmenneuropeisk orientering som var sjelden. 4 Brytningstid i politikk og dramatikk 1880-tallet var en dramatisk brytningstid i Norge, og både politisk og kulturelt skjedde det store omveltninger. Politisk bevisstgjøring og store politiske motsetninger var i gjære. Opposisjonspartiet venstre ble dannet, og forholdet mellom storting og regjering versus kongemakt var et brennbart tema som tilspisset seg utover 1880-tallet, til splittelsen mellom Norge og Sverige var et faktum i 1905. Johan Sverdrup dannet den første venstreregjering i 1884 og kjempet for en større selvstendighet mot Sverige. Den tidligere konservative Schjøtt var nå en av innbyderne til Den liberale forening i Christiania i 1884, og han talte for venstre og for Johan Sverdrup ved flere anledninger. Den mest markante personligheten både i det politiske og kulturelle liv i datidens Kristiania var utvilsomt Bjørnstjerne Bjørnson. Han var et oppkomme av energi og pågangsmot. I tillegg til å skrive holdt han foredrag, og han deltok i samfunnsdebatten med sine sterke meninger om det meste. Ekteskap, sedelighet og prostitusjon var aktuelle tema, og i hans skuespill En hanske ble sedeligheten og ekteskapet behandlet. I motsetning til Kristiania-bohemen, som stod for fri kjærlighet og likestilling mellom kjønnene på det seksuelle området, agiterte Bjørnson for renhet hos begge parter før ekteskapet. Han fikk en blandet kritikk for hansken, men til ekteparet Schjøtt som var positive skrev Bjørnson i brev fra Paris 9. okt. 1883: «I «Hansken» har jeg arbejdet med begeistring; du kan ikke tro for et Stræv jeg har havt med at dæmpe den både i plan og ord. For æmnet har rot i min livshistorie; jeg pligtede at behandle det. Med denne kulde, denne halve ironi, denne rimfrost over det spæde og fine, som jeg vilde skulde være så og ikke annerledes, for at form og hensigt skulde stæmme, og stoffets slibrige karakter skulde dækkes af sin myldrende modsætning, ligesom en gødselhob af blomster den har de gjort om til en mangel.» Ibsens «Gengangere», med angrep på umoralen innen ekteskapet, skapte en voldsom reaksjon i pressen som var overveiende fordømmende. En unntagelse var Mathildes ektemann som fremhevet stykket i Nyt Tidsskrift som det «mægtigste kunstverk, som både han selv og vor dramatiske litteratur hittil har frembragt.» 5 Mon tro om Mathilde også hadde en viss innflytelse her. Ekteparet Schjøtt og Nyt Tidsskrift Både Mathilde og ektemannen tilhørte den radikale og kontroversielle Sars krets som omfattet venstre-liberale politikere, vitenskapsmenn og forfattere. Hver søndag var Sars-familiens Frederiksgave på Drammensveien samlingssted for den venstre-intellektuelle elite, hvor de diskuterte målsak, historie, naturvitenskap, nasjonalisme og kunst. Dette åpne og tolerante miljøet fungerte som den franske salongen. 20