ASKER OG BÆRUM TINGRETT KJENNELSE Avsagt: 11.03.2015 Saksnr.: Dommer: Saken gjelder: 15-024514ENE-AHER/1 Sorenskriver Kristin Jahre Ramm Spørsmål om bevisavskjæring Økokrim Giske Kristofa Wiede Jean-Hansen mot Jan Anders Vestrum Advokat Bjørn Stordrange Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
KJENNELSE Saken gjelder spørsmål om avskjæring av bevis som ble innhentet etter at Oslo tingrett ga tillatelse til ransaking hos Jan Anders Vestrum i juni 2012. Sakens bakgrunn: 13. juni 2012 fremmet Økokrim begjæring om ransaking mot Vestrum, Intex Resources ASA (heretter kalt Intex) og to andre personer. Av den vedlagte siktelsen gikk det frem at Vestrum var siktet for brudd på taushetsplikt etter verdipapirhandelloven 3-4 for i egenskap av styreformann i Intex å ha gitt kurssensitiv og ikke offentlig tilgjengelig informasjon om de forhandlinger som Intex førte med utenlandske aktører om salg av andeler i nikkelgruven på Mindoro på Filippinene. 5. januar 2012 hadde Intex sendt børsmelding om at selskapet hadde inngått en MOU med kinesiske MCC8 Group Co Ltd (heretter kalt MCC8) om salg av 90% av nikkelgruven, og etter børsmeldingen steg kursen på aksjene i Intex fra NOK 4,60 til NOK 8,05. Strafferammen for dette forholdet er fengsel i inntil ett år, jf verdipapirhandelloven 17-3 annet ledd nr. 1. Siktelsen bygget på en anmeldelse fra Finanstilsynet som blant annet var ledsaget av lydopptak av telefonsamtaler fra september/oktober 2011 mellom en megler i Carnegie ASA og en kunde. Disse to ble siktet for overtredelse av verdipapirhandelloven 3-3 om misbruk av innsideinformasjon. Tingrettsdommer Ellen Martens i Oslo tingrett behandlet begjæringen samme dag. Det ble deretter oversendt fire ransakingsbeslutninger til Økokrim. Etter at Økokrim mottok ransakingsbeslutningene, oppdaget statsadvokat Henrik Horn 14. juni 2012 at beslutningene mot Vestrum og Intex Resources ASA ikke samsvarte med den siktelsen mot Vestrum som ransakingsbegjæringen var basert på. Mens Vestrum var siktet for overtredelse av verdipapirhandelloven 3-4 (brudd på taushetsplikt) og begjæringen gjaldt dette forholdet, var tingrettens beslutninger om ransaking mot Vestrum og Intex basert på at Vestrum var siktet for overtredelse av verdipapirhandelloven 3-3 (misbruk av innsideinformasjon). Denne bestemmelsen har en strafferamme på fengsel i inntil 6 år, jf verdipapirhandelloven 17-3 første ledd. Statsadvokat Horn tok kontakt med tingrettsdommer Martens i Oslo tingretts lokaler 15. juni 2012 og gjorde henne oppmerksom på uoverensstemmelsen. Han bragte med seg de to ransakingsbeslutningene mot Vestrum og Intex i original samt en nyutferdiget siktelse mot Vestrum lydende på overtredelse av verdipapirhandelloven 3-3. I møtet redegjorde han muntlig for forskjellen på verdipapirhandelloven 3-4 og 3-3. Tingrettsdommer Martens ba ikke om noen ny begjæring. Hun makulerte de to utferdigede beslutningene mot Vestrum og Intex. Hun traff to nye beslutninger om ransaking mot Vestrum og Intex basert på den nye siktelsen mot Vestrum. Statsadvokat Horn tok disse beslutningene med seg tilbake til Økokrims lokaler. - 2-15-024514ENE-AHER/1
Det er bare disse to siste ransakingsbeslutningene mot Vestrum og Intex som er lagret i domstolenes elektroniske saksbehandlingssystem LOVISA. Beslutningene av 13. juni 2012 finnes verken elektronisk eller i papirutskrift. 19. juni 2012 ble det foretatt ransaking hos Vestrum. På hans pc fant man blant annet en rekke e-poster som danner grunnlaget for den tiltalen som senere ble utferdiget 24. juni 2014 og som blant annet gjelder brudd på straffeloven 276 a, straffeloven 317 og flere bestemmelser i verdipapirhandelloven. Det forholdet som siktelsene av 13. og 15. juni 2012 omhandlet, ble henlagt i desember 2013 med den begrunnelse at intet straffbart forhold anses bevist. Bakgrunnen var at det ikke forelå noen innsideinformasjon om MCC8 på det tidspunktet. Jan Anders Vestrum har i hovedsak gjort gjeldende: Bevisene som ble innhentet gjennom ransakingen hos Vestrum må avskjæres, fordi de er fremskaffet på ulovlig eller utilbørlig måte. Det er begått saksbehandlingsfeil på flere måter gjennom tilblivelsen av ransakingsbeslutningen. Ransakingen har derved skjedd på rettsstridig grunnlag, og de innhentede bevisene er ulovlige. Den første ransakingsbeslutningen er avsagt i den uriktige tro at siktelsen gjaldt et langt alvorligere straffebud og er derfor en nullitet. Den andre ransakingsbeslutningen er også ulovlig på grunn av saksbehandlingen og forhistorien. Det dreier seg her om flere forsettlige feil fra påtalemyndighetens side. Økokrim valgte helt bevisst ikke å legge frem for Oslo tingrett den redegjørelsen til Oslo Børs som kom fra advokatfirmaet Thommessen på vegne av Intex 14. juni 2012 angående spørsmålet om overholdelse av meldeplikten etter verdipapirhandelloven. Dette var det nyeste dokumentet i saken og det eneste dokumentet som innebar noen form for kontradiksjon. Den nye siktelsen ble utelukkende utferdiget for å reparere mangelen ved den første ransakingsbeslutningen. Man kan ikke på denne måten tilpasse terrenget til kartet. Det var ingen saklig grunn for å endre siktelsen. Det er også kritikkverdig at Horn oppsøkte dommer Martens direkte fremfor å utferdige og oversende en ny ransakingsbegjæring. Hva som skjedde før, under og etter møtet med Martens er ikke sporbart. Det er irregulært å avholde et slikt møte. I den situasjonen som oppsto, sto ikke dommer Martens fritt til å vurdere ransakingsspørsmålet på nytt. Det er viktig å utøve kontroll med påtalemyndigheten. Ikke minst gjelder det på et område der saksbehandlingen skjer uten kontradiksjon. Tiltalen mot Vestrum er svært alvorlig. Da er det et ekstra sterkt behov for at påtalemyndigheten opptrer korrekt. - 3-15-024514ENE-AHER/1
Reglene om bevisavskjæring er et rettsområde som er i utvikling, og det er mye rettshistorie i gamle avgjørelser. Det er ikke lenger grunnlag for å si at det er en høy terskel for å avskjære bevis som er innhentet på en ulovlig måte. Å foreta ransaking innebærer en grov integritetskrenkelse. Gjennom å bruke opplysningene i en offentlig rettssak, blir krenkelsen gjentatt. Den som utsettes for ransakingen har en interesse i å kontrollere sitt privatliv. Det dreier seg her om alvorlige forsømmelser der feilene etter alt å dømme har hatt avgjørende betydning for den ransakingen som ble gjennomført. Det er helt klart et disiplineringsbehov. Økokrim gjorde flere bevisste valg. De fremskyndet alle aksjoner, fordi de ikke ville ha innspill fra advokatfirmaet Thommessen. Hvis Økokrim hadde lest brevet fra Thommessen, ville det ikke vært skjellig grunn til å mistanke Vestrum for noe som helst. Man kan ikke vite om det ville være grunn til å mistenke ham på et annet grunnlag. En ulovlig ransaking vil også kunne utgjøre et brudd på EMK artikkel 8 jf grunnloven 102 og muligens også EMK artikkel 6. Jan Anders Vestrum har lagt ned slik påstand: De bevis som ble innhentet gjennom ransakingen hos Vestrum (inklusive hans pc) tas ut av saken. Økokrim har i hovedsak gjort gjeldende: Det foreligger ikke noen feil som medfører at bevisene er innhentet ulovlig eller urettmessig. Gode grunner taler for at man hadde sikret skriftlig notoritet rundt de opplysningene som statsadvokaten ga tingrettsdommeren om begjæringen og den nye siktelsen 15. juni 2012. Selv om dette skulle være en feil, er det klart at dette ikke er et forhold av betydning for lovligheten av ransakingsbeslutningen. Retten har anledning til å vurdere en begjæring om ransaking ut fra nye opplysninger eller nye rettslige vurderinger fra påtalemyndigheten. Det var ikke noen feil av tingretten å behandle begjæringen om ransaking på bakgrunn av den nye siktelsen som ble utferdiget. I grunnlaget for den anmeldelsen som ransakingsbegjæringen bygget på, var det klare holdepunkter for at en av de medsiktede hadde fått konkret informasjon fra Vestrum om navngitte selskaper som Intex forhandlet med, herunder Jinchuan Group. MCC8 var i sfæren rundt dette selskapet. Økokrim trodde på dette tidspunktet at det var MCC8 man snakket om i de lydopptakene som Finanstilsynet hadde oversendt. Det har senere vist seg ikke å være tilfelle. Materialet som Økokrim da hadde, viste uansett at det var skjellig grunn til mistanke om at Vestrum ga informasjon om den forhandlingsprosessen som Intex var i og at han vurderte det som realistisk at denne ville føre frem. Lydopptakene som var gjort viste også at det var kontakt mellom Intex og Samsung. - 4-15-024514ENE-AHER/1
Det er ikke grunnlag for å tro at dommeren ville kommet til noe annet resultat om hun hadde fått en ny skriftlig ransakingsbegjæring med brevet fra Thommessen og kommentarer til det. Utgangspunktet i norsk rett er at eventuelle feil ved innhenting av bevis ikke er til hinder for at beviset føres, jf blant annet RT-2006-582. Såfremt føring av beviset ikke innebærer en fortsatt krenkelse, skal det foretas en interesseavveining hvor mange momenter inngår. I denne saken vil ikke bruken av de dokumentene som ble beslaglagt hos Vestrum representere noen gjentatt krenkelse. De saksbehandlingsfeilene som måtte være begått her, kan ikke likestilles med tilfeller som for eksempel brudd på taushetsplikt. Det er heller ikke grunnlag for å avskjære bevisene ut fra en interesseavveining. Dersom det er begått feil, er de beskjedne. Det er vanskelig å se at feilene har hatt betydning for ransakingsbeslutningen. Det var uansett skjellig grunn til mistanke om at det ble formidlet innsideinformasjon. Det materialet som ble beslaglagt var ikke underlagt beslagsforbud på linje med f eks legejournaler. Det må legges vekt på at Vestrum er tiltalt for svært alvorlige lovbrudd. Bevisene er av god kvalitet. De beslagene som ble gjort under ransakingen har avgjørende betydning for å opplyse den saken som tiltalen bygger på. Hensynet til å motvirke uønsket atferd er ikke særlig tungtveiende i straffesaker og kan uansett ikke tillegges betydning her. Det dreier seg ikke om forsettlige feil fra Økokrims side, og det er heller ingen holdepunkter for å si at de feilene som ble begått er utslag av noe mønster. Høyesterett har lagt terskelen meget høyt for å avskjære bevis når det hefter feil ved bevisinnhentingen. Selv i saker der ransaking har vært ulovlig i den forstand at det ikke var hjemmel for å foreta den, synes den praktiske hovedregelen å være at de bevisene som ble funnet ved ransakingen tillates brukt, jf f eks RT-2006-582. Ransakingen innebærer ikke noen krenkelse av EMK artikkel 8. Unntaket i artikkel 8 annet ledd får anvendelse. Det foreligger ikke her noen omstendigheter som gir grunnlag for å avskjære bevisene etter praksis fra EMD. Det er heller ikke holdepunkter i praksis fra EMD for å avskjære bevisene etter EMK artikkel 6. Økokrim har lagt ned slik påstand: Begjæring om bevisavskjæring forkastes. Rettens vurdering: Utgangspunktet i norsk rett er at partene kan føre ethvert relevant bevis til støtte for sin sak og at avskjæring av bevis trenger en nærmere begrunnelse. En omstendighet som kan gi grunnlag for å avskjære bevis, er at beviset er fremskaffet på en ulovlig eller utilbørlig måte. Prinsippet kommer til uttrykk i tvisteloven 22-7, men gjelder også i straffeprosessen. Selv om et bevis er ervervet på en ulovlig eller utilbørlig måte, er den klare hovedregelen etter rettspraksis at beviset likevel kan føres, jf blant annet RT-2006-582 (avsnitt 22) der - 5-15-024514ENE-AHER/1
det heter at "det klare utgangspunktet i norsk rett er at eventuelle feil ved innhenting av et bevis ikke er til hinder for at beviset føres". Utgangspunktet opprettholdes i RT-2013-476. Det første spørsmålet som retten må ta stilling til er om de bevisene som ønskes avskåret er fremskaffet på en ulovlig eller utilbørlig måte. Statsadvokat Horn og tingrettsdommer Martens har forklart seg både skriftlig og muntlig om den kontakten som var mellom Økokrim og tingretten i forbindelse med behandlingen av begjæringen om ransaking. Horn har forklart at han oppdaget at tingrettens beslutning om ransaking mot Vestrum og Intex ikke samsvarte med den siktelsen som ransakingsbegjæringen bygget på da han gjennomgikk beslutningene 14. juni 2012. Han så to muligheter til å rette opp denne feilen på. Den ene var å be tingrettsdommeren om en fornyet vurdering basert på den allerede eksisterende siktelsen. Den andre muligheten var å utferdige en ny siktelse mot Vestrum som samsvarte med de foreliggende beslutningene om ransaking. Etter som Horn mente at det var grunnlag for å utferdige siktelse for overtredelse av verdipapirhandelloven 3-3, valgte han den siste fremgangsmåten. I sin forklaring understreket han at Økokrim også tidligere hadde vurdert å sikte Vestrum for overtredelse av verdipapirhandelloven 3-3. 15. juni 2012 kontaktet han tingrettsdommer Martens på hennes kontor. Han gjorde henne oppmerksom på den feilen som han hadde oppdaget i ransakingsbeslutningene og redegjorde muntlig for forskjellen på verdipapirhandelloven 3-4 og 3-3. Han forklarte også hvorfor Økokrim mente at det var grunnlag for å sikte Vestrum for overtredelse av verdipapirhandelloven 3-3. Dommer Martens makulerte de to ransakingsbeslutningene som Horn hadde med og utferdiget to nye beslutninger som Horn tok med seg. Martens ba ikke om noen ny skriftlig ransakingsbegjæring. Martens har forklart at hun ikke husker noe om denne saken. Hun vet ikke hvem Horn er og kan ikke erindre at hun ble oppsøkt på sitt kontor. Både Horn og Martens har gitt uttrykk for at den måten å saksbehandle på som her fant sted, er uvanlig. Martens har samtidig påpekt at hun ikke kan se noen grunn til at denne saken ikke er blitt behandlet på en forsvarlig måte fra hennes side, ut fra en vurdering av begjæringen og sakens dokumenter. Horn har gitt uttrykk for at han i ettertid ser at han burde ha redegjort skriftlig til Oslo tingrett for den nye siktelsen og således sørget for notoritet om forholdet. Grunnen til at han tok direkte kontakt med dommeren, var at saken hastet. Det var planlagt en større aksjon 19. juni 2012. Horn hadde også utferdiget en mellomliggende siktelse 14. juni 2012, som lød på overtredelse av verdipapirhandelloven 3-3. Forskjellen mellom denne siktelsen og siktelsen av 15. juni 2012, er at tidsrommet for det påståtte straffbare forholdet er endret fra "fra senest våren 2011 og frem til 5. januar 2012" til "fra senest høsten 2011 og frem til - 6-15-024514ENE-AHER/1
5. januar 2012". I tillegg er det føyet til en passus om "eller ansporet" i gjerningsbeskrivelsen. 14. juni 2012 fikk Økokrim kopi av brev advokatfirmaet Thommessen til Oslo Børs om spørsmål om meldeplikt mv. I brevet vises det blant annet til en tidligere redegjørelse fra styreleder i Intex om at det fant sted et innledende møte mellom MCC8 og Intex 22. november 2011 og at dette møtet la til rette for en prosess som ledet til signering av MOU mellom partene 4. januar 2012. I brevet ble det hevdet at den omstendighet at Intex og MCC8 forhandlet om en MOU i tilknytning til utvikling av Mindoro-gruven, ikke utgjorde innsideinformasjon før MOUen ble undertegnet 4. januar 2012. Man mente derfor at selskapet ikke hadde overtrådt sin løpende informasjonsplikt i verdipapirhandelloven 5-2 første ledd. På spørsmål om hvorfor ikke Horn la frem dette brevet for Oslo tingrett før tingretten skulle fattet sin nye ransakingsbeslutning 15. juni, forklarte Horn at han ikke fant grunn til å oversende brevet, da det åpenbart bygget på en rettslig misforståelse om at forhandlinger om en intensjonsavtale ikke kan utgjøre innsideinformasjon etter verdipapirhandelloven 3-2 første ledd. Når det gjelder opplysningen i brevet om tidspunktet for innledende møte mellom MCC8 og Intex i november 2011, forklarte Horn at han først festet seg ved denne opplysningen i ettertid, da Vestrums advokat påpekte det. Forholdet ville hatt betydning for faktumbeskrivelsen i ransakingsbegjæringen. Horn understreket samtidig at han selv om han hadde fanget opp dette forholdet på et tidligere tidspunkt, likevel ville ha fremmet begjæring om ransaking med bakgrunn i de opplysningene som lydopptakene ga om informasjon som Vestrum hadde gitt om forhandlingsprosessen. Horn understreket i sin forklaring at han ikke har forsøkt å holde noe skjult i denne prosessen. Når retten skal vurdere om bevisene er fremskaffet på ulovlig eller utilbørlig vis, blir spørsmålet om det skjedde en fornuftig vurdering og saksbehandling ut fra forholdene slik de fremsto i juni 2012. Det må etter rettens syn være klart at Økokrim kunne stå fritt til enten å be om en fornyet vurdering av ransakingen etter verdipapirhandelloven 3-4 eller fremme en ny begjæring med en endret siktelse. Det som skjedde var at det ble utferdiget en ny siktelse etter verdipapirhandelloven 3-3 men ikke noen ny skriftlig ransakingsbegjæring. I stedet ble det gitt muntlige opplysninger om bakgrunnen for den endrede siktelsen i en samtale med dommeren. Etter rettens syn burde Økokrim ha fremmet en ny skriftlig begjæring om ransaking der man vedla den nye siktelsen og redegjorde for bakgrunnen for at siktelsen var endret. Å ta muntlig kontakt med dommeren på den måten som ble gjort, fremstår som uryddig. De nye ransakingsbeslutningene ble utferdiget på kort tid mens Horn var i tingrettens lokaler. Retten har imidlertid ingen grunn til å tro at ikke disse ransakingsbeslutningene ble fattet etter en forsvarlig overveielse av siktelsens innhold og de øvrige vilkårene som må foreligge for at ransaking skal finne sted. Retten vil i den sammenheng påpeke at tingrettsdommeren var gjort uttrykkelig oppmerksom på hva som var forskjellen mellom - 7-15-024514ENE-AHER/1
verdipapirhandelloven 3-3 og 3-4 og derved på hva den nye siktelsen bygget på. Retten vil videre vise til at det kan være en glidende overgang mellom å videreformidle innsideinformasjon etter verdipapirhandelloven 3-4 og å tilskynde til kjøp av aksjer i etter 3-3. Videreformidling av innsideinformasjon kan etter omstendighetene også innebære en straffbar tilskyndelse til kjøp av noterte aksjer. De øvrige vilkårene for ransaking var de samme som dem tingrettsdommeren allerede hadde vurdert. Det er videre et spørsmål i saken om Økokrim burde ha oversendt til tingretten den redegjørelsen som advokatfirmaet Thommessen sendte til Oslo Børs 14. juni 2012 og som blant annet inneholdt opplysninger om tidspunkt for forhandlinger mellom Intex og MCC8 samt vurderinger av hva som er å anse som innsideinformasjon når det gjelder undertegning av en MOU. Påtalemyndigheten må i enhver sammenheng foreta en skjønnsmessig vurdering av hvilke dokumenter som tingretten har behov for i sin behandling av en ransakingsbegjæring. Etter rettens syn kunne gode grunner tale for å ha oversendt brevet sammen med en ny ransakingsbegjæring, supplert med de innvendingene som Økokrim måtte ha knyttet til den rettslige vurderingen av hva som var å anse som innsideinformasjon. Det er vanskelig for retten nå å vurdere om disse opplysningene ville fått betydning for ransakingsbeslutningen. Det sentrale når man i ettertid skal ta stilling til spørsmålet om bevisavskjæring, må imidlertid være om det er grunnlag for å si at Økokrim bevisst holdt brevet tilbake i den hensikt å underslå opplysninger som kunne ha betydning for ransakingen. Retten kan ikke se at det er holdepunkter for dette ut fra de opplysningene som er lagt frem. Det er heller ikke grunnlag for å si at Økokrim forserte ransakingen, slik forsvarerne har gjort gjeldende. Selv om det er uryddigheter ved saksbehandlingen, kan ikke retten se at det er gjort feil eller foretatt feilvurderinger som medfører at bevisinnhentingen må anses som ulovlig eller utilbørlig. Retten vil videre bemerke at det uansett ikke kan anses å være grunnlag for å avskjære bevisene i denne saken. Selv om man skulle legge til grunn at det her foreligger en utilbørlig innhenting av bevis, er det ikke grunnlag for å ta dem ut av saken. Det klare utgangspunktet i norsk rett er at bevis som er ervervet gjennom en ulovlig ransaking ikke blir avskåret, jf blant annet RT 2006-582. Retten kan ikke se at det vil innebære noen gjentakelse eller fortsettelse av det rettsbruddet som skjedde ved ransakingen å tillate at bevisene blir ført under hovedforhandlingen. Det dreier seg her om svakheter ved saksbehandlingen som ikke kan likestilles med tilfeller der opplysninger er innhentet ved brudd på taushetsplikt, der forklaringer er tatt opp uten at vitnet er gjort oppmerksom på vitnefritaket for nærstående, der det er foretatt hemmelige videoopptak på arbeidsplassen (RT-1991-616) eller der det dreier seg om en ulovlig bevisprovokasjon fra politiets side (RT-1999-1269). Vestrums ønske om å kontrollere opplysninger på sin pc om private forhold kan ikke tillegges betydning i denne sammenheng, slik forsvarerne har hevdet. - 8-15-024514ENE-AHER/1
Retten kan heller ikke se at det er grunnlag for å avskjære bevisene ut fra en interesseavveining. Det er ikke grunn til å stille spørsmål ved kvaliteten på det bevismaterialet som er innhentet. Bevisene er ikke av en art som medfører at det ikke var adgang til å beslaglegge dem. Det må videre legges vekt på at Vestrum er tiltalt for alvorlige straffbare forhold og at det bevismaterialet som ble innhentet ved ransakingen er opplyst å ha avgjørende betydning for å belyse saken når det gjelder de forholdene som tiltalen omfatter. De manglene som foreligger ved bevisinnhentingen representerer ingen grov rettskrenkelse. Det er ikke behov for å avskjære bevisene ut fra et disiplineringshensyn. Retten kan heller ikke se at det på noen måte vil virke støtende å bruke det beslaglagte materialet som bevis. Føring av bevisene kan heller ikke anses å være i strid med EKM artikkel 8 jf prinsippet i grunnloven 102, ei heller med EMK artikkel 6. Det er ikke fremlagt noen avgjørelser fra EMD som gir grunnlag for bevisavskjæring i et slikt tilfelle som det vi her står overfor. Tvert i mot viser praksis at det ved langt alvorligere feil ved bevisinnhentingen enn det man står overfor i vår sak, likevel har vært godtatt at bevisene har blitt ført, jf f eks Khan v The United Kingdom (EMD-1997-35394). Etter dette har retten kommet til at det ikke er grunnlag for å avskjære de bevisene som ble innhentet ved ransakingen hos Jan Anders Vestrum i juni 2012. - 9-15-024514ENE-AHER/1
SLUTNING Begjæringen om bevisavskjæring tas ikke til følge. Retten hevet Kristin Jahre Ramm - 10-15-024514ENE-AHER/1