Nasjonale turistveger Die Norwegischen Landschaftsrouten National Tourist Routes in Norway Press logo, print Sist oppdatert 29.08.00 Sort/hvit overprint CMYK mørk farge CMYK lys farge Hvit
1. EN NASJONAL ATTRAKSJON BLIR TIL NO Turisme noko å leva av, ikkje minst i distrikta Norsk natur har gitt oppdagar og skodelystne store opplevingar langt tilbake i tid, men store deler av landet var lenge tungt tilgjengeleg. Framover mot 1940 blei det gjort eit fantastisk ingeniørarbeid for å få hovudferdselsårene opp på eit nivå som tolte biltrafikk. Etter kvart kom nye veger til, og landsskapsopplevingane frå bilvindauget blei stadig fleire. Turisme blei ein leveveg i sterk vekst, og i dag er reiseliv ein av dei viktigaste næringane i Noreg med natur som sitt viktigaste trekkplaster. Satsinga på Nasjonale turistveger handlar om å styrka det norske reiselivsproduktet med ein særeigen attraksjon. Med dei nye bileta av kongeriket, med sin særprega kombinasjon av natur, veg, arkitektur og kunst, skal turistar freistast til å nytta Noreg som sitt feriemål. Stegastein 2001. Foto: Bjørn Andresen 2001 Gnisten Startsignalet kom i 1993. Vegfolk hadde vore på studietur og fått kunnskapar om den amerikanske satsinga på «scenic byways» i bilismen sitt heimland. Liknande initiativ fann ein også i andre land, som «Romantische Strasse» i Tyskland og «Vin de route» i Frankrike. Inspirasjonen resulterte i kontakt med norske politikarar for å sjå om dette kunne vera interessant her i landet. Norsk veg- og vegtrafikkplan 1994 1997 blei lagt fram for Stortinget våren 1993. I innstillinga bad samferdselskomiteen departementet om å sjå nærmare på kombinasjonen veg og reiseliv i samarbeid med reiselivsnæringane. Statens vegvesen tok ansvaret. Første forsøk Reiselivsprosjektet kom i gang for fullt i 1994. Tidleg i leiken tromma vi saman offentlege og private aktørar for å sjå nærmare på potensialet for ei turistvegsatsing i Noreg og korleis eit slikt arbeid kunne leggjast opp. Sognefjellsvegen, riksveg 7 i Hardanger, nordre del av Kystriksvegen i Nordland og den gamle vegen over Strynefjellet blei prøvestrekningar. Ute langs desse vegane kom det til stadig nye rasteplassar og utsiktspunkt. Sentralt jobba vi med det faglege fundamentet, utarbeidde retningslinjer og handbøker og sørga for utvikling og godkjenning av ein eigen logo for turistvegane. I 1997 var prøveprosjektet slutt, tilrådingar blei formulert, fagmiljøet oppløyst og dei fire strekningane fekk status som Nasjonale turistveger. Trollstigen. Foto: Hege Lysholm 2006 8 Nasjonale turistveger
2006 2012 Stegastein 2009. Foto: Bjørn Andresen Trollstigen. Foto: Jarle Wæhler Søknader og synfaringar Stortinget fekk tilrådinga i statsbudsjettet for 1998. Svaret? Veg og reiseliv høyrer saman, Nasjonale turistveger er noko for oss, og tenk gjerne gjennom turisttransportårene og dei mange turistvenlege vegane i same slengen. Den nye turistveggruppa kom i gang. Brev gjekk ut og søknader om turistvegstatus kom inn frå alle kantar og i alle variantar frå den 9 km lange Atlanterhavsvegen i havgapet på Mørekysten til 830 km Villmarksveg i det indre av Noreg frå Halden via Røros til Nidarosdomen. Biletet var samansett, spørsmåla mange og tvilen stor. Ville lokale søknader etter oppskrifta frå Reiselivsprosjektet til vurdering og godkjenning av eit passande kontor gi landet ein truverdig attraksjon som skal vekka internasjonal interesse? Dette skulle avklarast gjennom synfaringar landet rundt i jakta på dei beste av dei beste. Vegingeniøren og landskapsarkitekten la ut på biltur, av og til med ei kompetent faggruppe i kupeen, av og til med eit høgverdig kvalitetsråd i bussen. Innimellom gjennomførte vi livlege møte med initiativtakarar. Rundt 60 alternativ skulle gjennom trakta. Det var etter kvart ingen tvil. Både produktet og metoden måtte spissast. Ein nasjonal attraksjon ein logo I jakta på idear og erfaringar la vi ut på studieturar til Tyskland, Spania, USA, Skottland, Danmark og Frankrike. Franskmennene var klare sats på kyst, fjord og fjell, la vegane bli ein attraksjon med felles logo, og la arbeidet gjerast av ein nasjonal aktør. Våre eigne erfaringar sa det same, og søknadsmodellen frå prøveprosjektet blei lagt bort. Etter ein del friske rundar kom vegdirektørens konklusjon: 18 strekningar med ei lengde på 1634 km blir med vidare, og arbeidet skal gjerast som nasjonal satsing med eiga løyving på vegbudsjettet. Vegdirektøren sitt prosjektdirektiv overtok for rettleiaren frå Reiselivsprosjektet, og retninga var gitt. Nyskapande arkitektur Dei unge arkitektane Jan Olav Jensen og Carl-Viggo Hølmebakk slo an tonen i 1994 1997 på Sognefjellet og Gamle Strynefjellsvegen. Forfriskande arkitektur i vakre omgivnader dukka opp i dalen, på fjellet 9
VARANGER Båtsfjord Hamningberg 891 Vardø Steilneset 890 Varangerhalvøya nasjonalpark E75 Varangerbotn Gornitak E6 Vadsø E75 E6 NO Kjøretur i vekslende lys mellom hav og himmel på veg mot storhavet og et unikt klippelandskap. Man aner kulturen og historien smeltedigelen av folkeslag og et dramatisk liv. Nasjonal turistveg Varanger går mellom Varangerbotn og Hamningberg og er 160 km lang. DE Varanger Die Straße zum Eismeer. Eine Fahrt in wechselndem Licht zwischen Wasser und Himmel auf dem Weg zum offenen Meer und einer einzigartigen Klippenlandschaft. Kultur und Geschichte lassen sich erahnen ein Schmelztiegel unterschiedlichster Völker und Kulturen. Die Norwegische Landschaftsroute Varanger verläuft zwischen Varangerbotn und Hamningberg und hat eine Länge von 160 km. EN Varanger The road to the Arctic Ocean. A drive in the fluctuating light of the ocean and sky towards the expanse of ocean and unique rock landscape. You sense the culture and the history the crucible of people and a dramatic life. National Tourist Route Varanger is 160 km long and travels between Varangerbotn and Hamningberg. 18 Nasjonale turistveger
VEGEN TIL ISHAVET 19 Vardø. Foto / Photo: Asbjørn Nilsen Hamningbergveien, Varanger. Foto: Jarle Wæhler
76 Nasjonale turistveger
EGGUM, LOFOTEN Utsiktspunkt med rasteplass og toalett Viewpoint with rest area and toilet facilities Arkitekt: Snøhetta Hovedentreprenør: Lofot Entreprenør AS Fullført: 2007 Foto: Ken Schluchtmann [1] Steinar Skaar [2] 1 2 77
TROLLSTIGEN, GEIRANGER-TROLLSTIGEN Utsiktspunkt, kafé, suvenirbutikk, toaletter og parkering Viewpoint, café, souvenir shop, toilet facilities and parking Arkitekt: Reiulf Ramstad Arkitekter Landskapsarkitekt: Multiconsult Hovedentreprenør: Christie & Opsahl AS Rådgivende ingeniør: Dr. Techn. Kristoffer Apeland AS Fullført: 2012 Foto: Ken Schluchtmann 106 Nasjonale turistveger
107
2. DI EIGA REISE, DIN EIGEN VEG NO Du treng ikkje reisa langt i vårt eige land for å oppleva noko. Me har vore heldige slik. Landet vårt vert gong på gong kåra til eitt av dei vakraste i verda. Fjordane, fjella, dalstroka innafor og det mektige nord. Det er nesten som ein kan verta litt flau, når ein ser kva me har fått samanlikna med mange andre. Og det er vegen som er nykkelen til dei store opplevingane. Det er vegane som bind nasjonen saman. Du skal ikkje fly over dei snirklete svingane opp Aurlandsdalen. Nei, du må setta deg bak rattet og vera midt i landskapet, viss du vil sjå Noreg. Velja din eigen veg, din tur. Då eg var liten, flaug me ikkje til varmare land. Me fylde opp bilen med heile familien. Is og krangling i baksete. Pakka niste i ei blomstra kjølebag. Samanleggbart campingbord. Rutete duk. Så køyrde me. Ein ljos blå Volvo Amazon var vår vegvisar til store opplevingar. Me såg landet frå bilvindaugo. Stogga på nye stader. Fann ein triveleg bonde som leigde ut campinghytter eller slo opp teltet ved ein bekk på ein fjellovergang. Slikt kan ikkje målast i pengar. Då far min fekk jobb i Hammerfest, køyrde me likegodt heile vegen til verdas nordligaste by. Lasset vårt gjekk med flyttebil. Men me flaug ikkje. Me tok bilen. Ferjene var mange. Vegane smalare enn i dag. Serveringstilbodet langs ruta magert. Bensinstasjonane selde bensin. Dei var ikkje daglegvarebutikkar. Bilferie er ein utruleg demokratisk revolusjon frå vår eiga tid. Ei reise i eigen bil, kort eller lang, vart noko alle kunne unna seg, enten det var å vitja ein slektning eller sjå Rondane. For eit land som Noreg som er bratt, trongt, langt og fritt, er det bilen som har skapt reiselivet vårt. Me har køyrd over Hardangervidda, langs Mørekysten på den spektakulære Atlanterhavsvegen, kryssa fjordar på nokre av verdas spenstigaste bruer og rulla gjennom det trolske landskapet syd på Jæren. Flyet går for fort. Og passar fint viss du berre skal fram. Men det er når fleire sit saman og nettopp opplever på kroppen den glidande overgangen frå snøfonnene i fjellheimen til fruktbløminga ved fjorden, at du er på ei reise. Nasjonale turistveger er ein lovnad om slike magiske augneblinkar. Helgeland Dei vakraste vegstrekningane ligg ikkje langt frå deg uansett kvar du vel å byrja. Der du før måtte setta deg på ein stabbestein eller i vegkanten for å ta ein pause eller sjå deg ikring, er det no laga rasteplassar og utsiktspunkt som lyfter turen til nye dimensjonar. Du kan ta ein av turane. Du kan plukka deg nokre favorittar. Eller du kan ta alle. Utsiktspunktet Stegastein i Aurland, den borgliknande sirkelen på Eggum i Lofoten eller det fantastiske utsiktsbygget ved Trollstigen i Geiranger er arkitektoniske og kunstnariske opplevingar som i seg sjølve er verd turen. Stegastein 142 Nasjonale turistveger
Tar du heile Helgelandskysten får du 433 kilometer og 6 ferjeturar du aldri kjem til å gløyma. Sjølvsagt med dei same unike rasteplassane som gir deg ro og samstundes inspirerer deg til å halda fram ferda. For det er bilen som vil visa deg landet. Sprekingar kan naturlegvis sykla alle dei 18 nasjonale turistvegane, men for oss andre er det bilen som vert vår farkost. Sidan det er denne vegen som har skapt kontakten mellom landskap, bygd og by, har opplevingane dukka opp langs denne ferdselsåra som dei reisande kom med. Avstikkarane for den som vil strekka på musklane, er mange. Tilbod om organiserte naturaktivitetar finst overalt. Og sidan landet vårt er godt forsynt med freistande landskap, er heller ikkje spontan bruk av den vakre naturen særleg vanskeleg, viss du lar bilen stå og kvila seg på ein av dei vakre rasteplassane. Urnes Overnatting og servering har vore gjennom ei mest like stor revolusjon som bilen sjølv var, dei seinare åra. No kan du knapt køyra innom ein tettstad eller ei husklyngje utan at det er lokale godbitar å få kjøpt. Få land i verda har sett ei slik oppblomstring av kulinariske skattar som Noreg dei siste 10 åra. No snakkar ingen om dårleg vegmat i frityrtunge lokalar. Me har vorte eit matland, som du faktisk treng bilen for å ikkje gå glipp av. Elles finn du ikkje godsakene. Noreg har meir enn 200 ysteri spreidd over heile landet. Bøndene våre byr fram eigne spesialitetar i trivelege gardsbutikkar. Det er meir enn 150 lokale bryggjeri i grend og vik. Restaurantar og hotell knivast om å setta den lokale maten øvst på menyen for dei som kjem køyrande. Den ekte norske maten er Skjolden hotel det finaste me byr fram, ikkje kopiar av mat ein får overalt. Me som reiser omkring, vil sjølvsagt ikkje ha akkurat det same som me får heime. Me vil sjå, føla, oppleva og smaka den staden me kjem til. Det unike. Dei historiske hotella ligg der som oasar for ein ørkenvandrar. Langs kysten i nord har dei gamle fiskeværa og rorbuene vorte nokre av dei mest unike overnattingsstadene sjølv den mest kresne turist kan forventa seg. Ein meir komplett reiselivsnasjon vil du ha vanskar med å finna. Difor er det lett å invitera deg til å pakka bilen med kamera, litt niste, nokon du er glad i og gode sko. Ta turen over Gaularfjellet, sjå Valdresflye, ville Varanger eller Ryfylkeheiane. Det er reiser, det. Alt anna er berre transport. Sjølv om vår tid set andre krav til komfort, fart og vegstandard, ligg framleis perlene der for den som vil fylla sjela og oppleva noko, utan å måtte ta av seg skoa eller legga toalettsakene i små plastposar. Køyr, så skal du få sjå! Arne Hjeltnes Skribent og programleder Sognefjellet 143
FLYE 1389, VALDRESFLYE Utsiktspunkt, varmestue med kafé og toalett Viewpoint, lounge with café and toilet facilities Arkitekt: Knut Hjeltnes Sivilarkitekter MNAL Planlegges fullført: 2018 Illustrasjoner: Knut Hjeltnes Sivilarkitekter MNAL 166 Nasjonale turistveger
2 3 167
220 Nasjonale turistveger
2 ALLMANNAJUVET, RYFYLKE Naturvandring med kafé, galleri og toalett / Nature trail with café, gallery and toilet facilities Arkitekt: Atelier Peter Zumthor & Partner Hovedentreprenør: Mesta AS / Rådgivende ingeniør: Finn-Erik Nilsen Fullført: 2016 / Foto: Arne Espeland [1] Knut Wold [2] 221
3. ARKITEKTONISKE PERLER I NORSK NATUR NO Nasjonale turistveger omtales oftest som et arkitekturprosjekt. Og det mest påfallende ved dem er nettopp de mange arkitektoniske installasjonene utsiktsplattformer, rasteplasser, toalettanlegg utformet av yngre arkitekter med et tydelig og dristig formspråk. Det er imidlertid mye mer enn som så. Prosjektet bringer sammen fjellandskap, kystlinjer og dalfører i ett stort utstillingsrom der veger, arkitektur og natur forsterker hverandre og blir del av den samme opplevelsen. Hvert av disse elementene har en lang kulturhistorie, men særlig veg- og landskapshistorien er tett sammenvevd i Norge. Norsk natur ble oppdaget sent, først etter frigjøringen fra Danmark i 1814 begynte kunstnere og intellektuelle å skrive, tegne, male og siden fotografere den inn i en europeisk tradisjon. Norske veger ble også bygget sent. De fleste av vegene som nå er blitt innlemmet i Nasjonale turistveger, ble bygget i en hektisk periode fra 1880- til 1930-årene, og særlig de sørnorske fjellovergangene har en lang historie som turistveger for tidlige reisende. Den prøyssiske Keiser Wilhelm II besøkte Norge jevnlig i perioden fra 1869 til 1912, før landet var forberedt på å ta imot turister. Geirangervegen (1882 1888) ble bygget ikke bare for å danne landforbindelse til Østlandet, men for å kunne bringe kongen og hans følge fra Geiranger 1000 meter opp til det høyeste utkikkspunktet. Inne ved Grotli møtte Geirangervegen den Gamle Strynefjellsvegen som sto ferdig i 1894.1 En rekke europeiske kongelige ble fraktet denne ruten på slutten av 1800-tallet, blant annet kong Leopold av Belgia, den franske eks-keiserinne Eugenie og dronning Alexandra av England. 2 En viktig begrunnelse for å bygge Sognefjellsvegen var også at Norge skulle kunne konkurrere med Sveits om den tiltagende turiststrømmen til Europas høyfjellsområder. Nasjonale turistveger kan på mange måter ansees som kulminasjonen av en iscenesettelse av det norske landskapet som utsikt. Utsiktspunktet, målet for turistens reise i spektakulære omgivelser, er et panorama. Vegene snor seg gjennom landskapet som stier. Den engelske landskapsparken kombinerte nettopp disse to elementene: panoramaet og den undulerende stien. Claude-Henri Watelet, en fransk hageentusiast, beskrev i 1774 denne plastisiteten som del av enhver landskapsopplevelse: «The persons viewing picturesque scenes in a park, [ ], changes their location by changing his location.» 3 Det er altså selve bevegelsen som bidrar til å gjøre landskapet dynamisk og levende, og det samme skjer når man kjører langs svingende norske veger. Kjøreturen er en opplevelse av skiftende landformasjoner man kjører forbi, og landskapet med sine åskammer, småhauger, fjellklynger og dalsøkk blir plastisk og levende. Vegene bringer oss til de mange avanserte utkikksplattformene som gir panoramautsyn over klassiske norske utsikter: Fra Ørnesvingen over Geirangerfjorden4, fra Stegastein over Aurlandsfjorden, men også havutsikter som ved Askevågen langs Atlanterhavsvegen, og strandutsikter som Rambergstranda i Lofoten, der skinnende hvit sandstrand dominerer utsikten fra den lille parkeringsplassen. Overraskende mange av installasjonene er selv landskap som man kan vandre, se og sanse i. Atter andre fungerer som en apparatur. Nedre Oscarshaug ovenfor Turtagrø er et kikkeredskap der to parallelle glassplater danner et felt som kan siktes inn på toppene Nedre Oscarshaug. Foto: Werner Harstad 238 Nasjonale turistveger
i Hurrungane, med anvisning av navn og høydemeter på stålplaten som platene står på. Installasjonen rammer inn landskapet, ikke ulikt funksjonen til Claude-glasset som bar navn etter Claude Lorraine, en av de toneangivende landskapsmalerne på 1800-tallet. Det var et lite konvekst speil man kunne bære med seg i lommen. Speilet var ovalt og som oftest farget. Man brukte det ved å snu ryggen til utsikten, holde speilet opp foran seg og dermed beundre speilbildet av utsikten, innrammet som et landskapsbilde med en dus malerisk kvalitet. Elegant utformede, av og til eksotiske, alltid tydelige i sitt arkitektoniske uttrykk: turistvegenes bygde strukturer kan sammenlignes med det man på 1700-tallet kalte fabriques 5 : De klassiske landskapshagene i England og Frankrike var utstyrt med pyramider, ruiner, templer, kinesiske tehus, broer og grotter arkitektoniske fragmenter plassert rundt i landskapet, gjerne med referanse til fremmede kulturer og alle med en symbolsk mening, gjerne pekende til forgjengelighet eller død. Duc de Chartres Parc Monceau er fremdeles rimelig intakt i Paris, men de fleste franske hager ble ødelagt under revolusjonen. Arkitekturhistoriker Monique Mosser hevder at disse «fabriques» dannet et nytt arkitektonisk alfabet: «Fabriques provided the opportunity to experiment with shapes, to carry into effort a sort of experimental architecture, to create the vocabulary of a new style.»6 Så også i de nasjonale turistvegers hage. Manthey Kulas lille toalettanlegg ved Akkarvikodden i Lofoten er i rustet stål og har skulpturelle kvaliteter med sine sterke rustrøde flater. Carl-Viggo Hølmebakks toalett på fergestedet Jektvik langs Helgelandskysten ligner en kinesisk lykt som minner om tehusene i eldre parker. Turistvegens arkitektoniske byggverk vitner om eksperiment og vilje og frihet til å skape ny form ved materialer som glass, betong, cortenstål, limtre og heltre. De avspeiler en dristighet med hensyn til å plassere seg med tydelighet i et naturrom og som en del av norsk natur. 7 1. Turistene kom for eksempel med båt til Stryn, ble fraktet opp den Gamle Strynefjellsvegen til Grotli og ned til Geiranger. Denne såkalte overlandskjøringen startet først etter at bilen tok over skyssen. Sverre Knutsen, Veier til modernisering Veibygging, samferdsel og samfunnsendring i Norge på 1800-tallet. (Oslo: Pax forlag 2009), s. 104. 2. Edv. R. Hole, Geiranger, en beskrivelse med billeder, (Christiania: Grøndahl & Søns Boktrykkeri, 1905), s. 4. 3. Claude-Henri Watelet, Essay on Gardens, A Chapter in the French Picturesque, Samuel Danon (red. og overs.), Joseph Disponzio (intro). (Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 2003), s. 36. 4. Kan sees på www.nasjonaleturistveger.no. Velg Geiranger-Trollstigen, deretter Attraksjoner og Ørnesvingen. 5. I artikkelen «The Engineer s Garden» beskriver Mari Hvattum hvordan 1800-tallets broer, mange katalogisert av Christin Tønsberg i Norge, Illustreret Reisehaandbog (Christiania: Chr. Tønsberg 1874) også kan oppfattes som en type fabriques. I foredraget «The Engineer s Garden» ved konferansen «From Site to Sight», Det Norske Instituttet i Roma, februar 2010. 6. Monique Mosser, «Paradox in the Garden: A Brief Account of Fabriques», i The Architecture of Western Gardens, A Design History from the Renaissance to the Present Day, Mosser/ Teyssot (red.), (Cambridge, Mass: MIT Press, 1991), s. 263. 7. Karl Otto Ellefsen knytter turistvegenes arkitektur til den norske tradisjonen for å bygge med naturen, som hviler i arven fra Sverre Fehn og hans geometriske tilpasning av arkitektoniske strukturer til dimensjonene i landskapet som skal romme den. Detour. Architecture and Design along 18 National Tourist Routes in Norway, Nina Berre (red.) (Oslo: National Public Roads Administration/Norsk Form, 2010). Janike Kampevold Larsen Litteraturviter og førsteamanuensis ved AHO, Arkitektur og designhøgskolen i Oslo 239