32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:09 Page 1 Glimt fra 17. mai-feiringen Ambassadøren takker for seg Kunstner og filosof 2-2010 Månedsbladet Årgang 73 Nytt fra Sjømannskirken i London Krigsjubileum: Heltene møtes igjen
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:09 Page 2 En sommersalme Så grønn en drakt, så rik en duft har smykket dal og enger! Nu strykes ømt av lys og luft de fagre urtesenger. Hør lundens sus og bekkens brus forkynner hva som kommer: Omsider blir det sommer! Men du, o Gud, som gjør vår jord så skjønn i slike stunder, gi at jeg akter mest ditt ord og nådens store under! Som blomst og løv blir muld og støv, skal vi og verden fare, men Herrens miskunn vare. La falme verdens prakt og glans, La all dens lyst forsvinne. Min venn er min, og jeg er hans, Vår kjærlighet skal vinne! Så syng det ut: Snart skaper Gud en sommer uten make og gir oss alt tilbake! Sin lykke, fred og sommerfryd må yre fugler prise. I mark og skog fra nord til syd de jubler frem sin vise. Hør håpets klang i deres sang, i hymnen de lar kvede fra blomstereng og rede. Alt kjød er gress og flyktighet det tæres fort av elde. Kun du, Treenig majestet, er evig i din velde! Med sjel og kropp skal jeg stå opp og blomstre i ditt rike, når denne jord må vike. Carl David af Wirsén (1889) Til norsk ved Øystein Thelle (1995) Salmer 1997, nummer 136 Bildet: Blåklokkeskog i Kent en maidag i 2010. Foto: Torbjørn Holt
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:09 Page 3 KIRKESTABEN Torbjørn Holt Sjømannsprest/ daglig leder Paul Kristian Steiro Assistent Just Salvesen Sjømannsprest/ kapellan Anne Karin Solheim Husmor Steen Buus- Jensen Administrasjonsleder Helga Victoria Aas Nilsen Ettåring Martine Hjertvik Ettåring Jostein Handal Reisetjenesten, Edinburgh Bjørn Olav Bøe Studentprest UK SPEAKER S CORNER Også vi når det blir krevet... VÅREN 2010 markerer vi at det er 70 år siden Norge ble invadert av Tyskland, og det fredelige og nøytrale Norge ble innhentet av verdenskrigen. Og det er 65 år siden fredssommeren da vårt land og resten av det besatte Europa fikk sin frihet igjen. Selv om disse hendelsene ligger mer enn to generasjoner bak oss i tid, har vi fortsatt blant oss noen av dem som var aktivt med i krigen. om offervilje. I dette nummeret av Månedsbladet møter vi noen av dem. Jeg hadde gleden av å være med da det norske Forsvaret arrangerte en tur med fire av de gjenlevende veteranene etter krigen. De dro til England for å se igjen sentrale steder i forhold til den norske innsatsen under krigen. Med dem på turen var fem soldater i førstegangstjeneste. Det var en særlig interessant anledning å få være sammen med både de gamle alle fire var godt over 90 år og de unge, og lære mer om deres erfaringer. De gamles historier trenger å fortelles videre. Historiene har stor dramatikk og engasjerer fortsatt sterkt. Dere kan lese noen av disse historiene på side 14-18 i dette bladet. Vår kristne tro lærer oss mye JEG VET IKKE hvordan vi som etterkrigstidens barn ville ha reagert hvis vi ble stilt overfor de samme utfordringene som våre landsmenn møtte for 70 år siden. Møtet med de gamle krigsheltene har lært meg noe om pliktfølelse, offervilje og evne og vilje til å sette egne behov til side for å fokusere på større felles mål. De aktive under 2. verdenskrig opplevde bomberegn og ødeleggelser, torpederinger og iskalde vinternetter i livbåt i Atlanterhavet. Likevel forteller de at de først og fremst fokuserte på å gjøre jobben de var satt til; ikke gruble over risikoen oppdragene medførte. Etterpå ble det tid for ettertanke. Mange har båret på dype sår og vonde, ubearbeidede opplevelser i tiårene etter krigen. Vi skylder dem vår takk og vår respekt for deres innsats. VÅR KRISTNE TRO lærer oss mye om offervilje, en offervilje som på indirekte vis reflekteres gjennom veteranenes innsats. Vi har en Gud som i Jesus satte sitt eget til side og gikk inn i menneskets liv, gleder, sorger, lidelse og død. Gud er blitt menneske. Han er nær oss når vi er nede, slik han var nær den torpederte krigsseileren i livbåten eller den sårete soldaten på Omaha Beach. Vi opplever ikke alltid hans nærvær like sterkt. Men løftet om at han vil være med oss har båret mange mennesker i tunge livssituasjoner. Det kan også bære oss. Takk! Kapellan Just Salvesen og familie og assistent Paul Kristian Steiro slutter ved Sjømannskirken i London i sommer etter henholdsvis tre og fem års tjeneste, og ettåring Martine Hjertvik reiser hjem etter et år i London. Jeg vil rette en varm takk til Paul Kristian, Just, Bodil-Merete og Martine for kollegafelleskapet, og til Jac Malvin, Benjamin og Dina Sophie for liv og røre på kirken. Vi vil savne dere alle, og ønsker dere lykke til i nye oppgaver i Norge. Torbjørn Holt Månedsbladet Kirkeblad for Sjømanns kirken i London, St. Olavs kirke. Bladet kommer ut med fire nummer per år. Opplag: 2000. Kontingent 20, inkluderer støttemedlemskap. Redaktører Paul Kristian Steiro Torbjørn Holt (ansv.) Kirkens adresse 1. St. Olavs Square Albion Street, Rotherhithe London SE16 7JB Telefon/kontakt Tlf: 020 7740 3900 Fax: 020 7237 7280 Mobil Torbjørn Holt 077 1122 3059 london@sjomannskirken.no www.sjomannskirken.no/ london www. nettkirken.no Slik finner du kirken Buss fra sentrum: nr. 188 Buss fra Waterloo: nr. 381. Buss fra Liverpool Street St. og London Bridge: nr. 47 Undergrunn: «Jubilee Line» til Canada Water eller Bermondsey Station. Ruteinfo: www.tfl.gov.uk Åpningstider Mandag stengt tirsdag-fredag 12-18 lørdag 12-16 søndag 10.30-16 Kontonummer 7877.08.11081 (Norge) 62243005 40-51-14 (UK) Reg. charity nr: 220235 3
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:09 Page 4 KIRKENYTT: KONFIRMASJON Pinse og konfirmasjon Været var også på konfirmantenes side på pinsedag. DEN 23. MAI ble denne flotte gjengen konfirmert. Ute skinte sola fra skyfri himmel. Sjømannskirka var fullstappet av festkledde mennesker som omsluttet de 16 flotte konfirmantene. Kjære Kjartan, Amanda, Ingvild, Anders, Ida, Joakim, Andreas, Markus, Maria, Marius, Oda, Benjamin, Christine, Anita, Caroline og Ingrid: Takk for et flott år! Det har vært en glede å bli kjent med dere! Lykke til og Guds velsignelse over fremtiden. KONFIRMANT NESTE ÅR: september. For informasjon om opplegget og påmelding: send e-post til london@sjomannskirken.no Just Salvesen Nytt NATO-kapell Søndag 14. mars ble det nye kapellet på NATO-basen i Northwood innviet. Sjømannsprest/daglig leder Torbjørn Holt ledet gudstjenesten. Riktig fint er det blitt! Vi gratulerer kommandør Helge Flostrand og de andre norske med nytt kapell. Kjøkken-dugnad 24.-25.6. Kjøkkenet pusses opp i sommer (se også s.5), og mye arbeid må gjøres av profesjonelle. Men 24. og 25. juni trenger vi noen frivillige til å rive og tømme det gamle som skal ut. Har du tid og krefter, meld deg til tjeneste: london@sjomannskirken.no. Eller du kan ringe 020 7740 3900. 4
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:09 Page 5 KIRKENYTT: MORO I HØST Høstens begivenheter I fjor, på M-dagen var det veldig fint vær og god stemning. Unge og eldre deltok med liv og lyst i grilling og ulike aktiviteter, som den populære svampekastingen. Leo var også i kjempehumør. Vær så god: Månedsbladet gir deg 4 ting du ikke bør gå glipp av: 3 klassikere, og 1 nykommer. SEMESTERAVSLUTNING søndag 20. juni: Etter en innholdsrik vår, senker vi på sjømannskirka pulsen ett hakk eller to og går inn i sommermodus. Men ikke før vi har hatt semesteravslutning, som betyr familiegudstjeneste med påfølgende grilling i hagen. Vi kan ikke garantere sol, men masse godt humør, samt leker og aktiviteter for store og små. Har du spesielle ønsker for hvem i staben som bør bli offer for svampekastingen, send e-post til london@sjomannskirken.no M-DAG søndag 19. september: Never change a winning team! M-dagen har i åresvis vært dagen da vi markerer at late(?) sommerdager endelig er over og at høstsemesteret endelig er i gang. Vi inviterer til høstens første familiegudstjeneste. Vi presenterer virksomheten vår og nye ansikter på kirka. Du skal være god for å gå sulten hjem denne søndagen, for husmor frister med både grillmat og søte saker. Og ja da, leker skal det bli! Dette er en ypperlig dag for nye og gamle norske londonere til å få oversikt over hva som rører seg på sjømannskirka. HØSTFEST lørdag 2. oktober: Sjømannskirkas nye generalsekretær Audun Myhre har hørt rykter om den tradisjonsrike høstfesten på kirka i London og vil ikke la den sjansen gå fra seg. Mon tro om det er maten som frister? Eller det festlige programmet? Eller sjansen til å treffe deg? Uansett, du er hjertelig velkommen til fest på kjerka! TUR MED SJØMANNSKIRKA lørdag 23.- søndag 24. oktober: Dette var saker! Hvis dere arrangerer tur neste år også, så er jeg med!, lød tilbakemeldingen etter fjorårets overnattingstur. Å være sammen over halvannet døgn gir oss gode muligheter til å bli kjent, eller bedre kjent, med andre. I sjømannskirka er vi opptatt av fellesskap. Derfor ønsker vi å invitere gamle og unge, enslige og familier, nordmenn som har bodd 40 dager eller 40 år i UK, til tur. Nøyaktig info om tidspunkt, sted og pris kommer etter hvert på vår ukesmail, og på nettsidene: www.sjomannskirken.no/london. Du kan også ringe 020 7740 3900. Velkommen! Just Salvesen Generalsekretær Audun Myhre kommer til kirka 2. oktober. Sommeråpent Kirken er åpen i sommer, med følgende åpningstider i perioden 1. juli-31. august: Onsdag-lørdag: kl 12-16 Søndag kl 10-16 Mandag og tirsdag er kirken stengt. Kjøkkenet pusses opp i sommer Som tidligere nevnt i Månedsbladet skal kjøkkenet gjennomgå en hardt tiltrengt oppussing i sommer. Dette arbeidet starter i slutten av juni og vil være ferdig i begynnelsen av september. En naturlig konsekvens av oppussingen er at kirkekaffen på søndagen blir noe enklere, og det blir ikke så mye vafler tilgjengelig som vanlig. Men alle gjester skal få kaffe og noe å bite i, som alltid. Velkommen innom i sommer! Samarbeidspartner 5
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:09 Page 6 STABSNYTT -Takk for oss! Familien Salvesen f.v: Benjamin, Bodil-Merete, Dina Sofie, Just og Jac Malvin reiser hjem til sommeren. Til sommeren er det tre institusjoner som takker for seg og vender nesene hjemover: Kapellan Just Salvesen med familie, ettåring Martine Hjertvik og assistent Paul Kristian Steiro. Månedsbladet har bedt dem skrive hvert sitt lille avskjedsbrev. Just: NÅR VI NÅ etter tre år vender nesa hjemover til gamlelandet er det to ord jeg tenker på: folk og takk. Jeg lukker øynene og ser mange ansikter. Noen av dere har jeg møtt en gang, andre nærmest ukentlig. Noen smiler, andre gråter. Noen ansikt er unge og livskraftige, andre rynkete eller slitne. Noen har nettopp mistet sin første tann, andre har for lengst sagt farvel til sin siste. For noen er livet deilig, for andre er det nesten ikke til å holde ut. For noen strekker ikke tiden til, for andre er neste programpost en legetime om 12 dager. Noen går syngende og rakrygget frem til nattversbordet, andre stavrer seg frem. Atter andre har aldri skjønt hvorfor det skulle være relevant. Noen har ikke lært seg å snakke enda, andre kan ivrig og elegant gjøre rede for sammenhengen mellom konflikter i Afrika og det norske statsbudsjettet. Noen elsker Londons muligheter, andre kunne flyttet hjem til Norge på dagen. Noen har jeg møtt på kirka, andre hjemme. Eller på KFUKhjemmet, på båt, på den norske skolen, eller andre steder i London eller UK. Jeg ser for meg folk. Og blir takknemlig. Takk til gode kolleger og venner. Takk til han som grunnla Southwark Park. Takk for at Legoland er nesten folketomt på mandager. Takk til barn, ungdom, voksne og eldre. Takk til våre venner på Thairestauranten for hyppige leveranser. Takk til folk for latter og glede. Takk til folk for gode samtaler. Takk til engelske brød, som gjorde at jeg har lært å bake sjøl. Takk for omsorg og gode ord da jeg slet med stemmen. Og ellers også. Takk til barnevakter. Takk til Transport For London som ikke stenger Jubilee Line mandag til fredag. Takk til myndighetene som lot fartsboten min ligge. Takk at Norge aldri var en del av det engelske imperium, så jeg slipper å spille cricket. Takk til alle dere frivillige medarbeidere på sjømannskirka. Takk Gud for folka. For alle de ansikt jeg ser når jeg lukker øynene. Takk for oss. Just Salvesen Martine: NÅR EG SER attende på året som no snart er omme, er det heilt ufatteleg kor fort det har gått. Eg føler at eg nettopp har kome med alle tinga mine, og no er det snart tid for nedrigging av rommet mitt her på kyrkja. Det er med vemod eg gjer det. Året har vore eit av dei mest innhaldsrike i livet Laurdagsskule annankvar laurdag Første skuledag i Laurdagsskulen er laurdag 4. september kl 10.00. Laudagsskulen er eit tilbod om morsmålsopplæring til born av norske statsborgarar som bur i utlandet, altså born som har minst ein norsk forelder. Det er også tilbod om norskopplæring til ikkje norske foreldre av desse borna. For meir informasjon, ta kontakt med sjømannskyrkja: london@sjomannskirken.no eller ring 020 7740 3900. Velkommen! Kvinneforeningen Kvinneforeningen, den eldste utanfor Noreg, har møte kvar første og tredje torsdag i månaden kl 12.00. Første møte til hausten er 2. september. Har du lyst til å møte andre kvinner og få god lunsj, er det berre å møte opp. Ta kontakt med sjømannskyrkja for meir informasjon. 6
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:09 Page 7 mitt, og eg veit at det er mange som misunner meg. Det gjer dei med rette! Eg har fått oppleve å bu i London eit år, men ikkje berre det. Ved å bu og jobbe på sjømannskyrkja, har eg fått tilgong på så uendeleg mange fleire tips om kva eg bør få med meg, enn om eg berre hadde vore her som ein skarve student. Eg har farta ein del i London, men òg reist litt ut av storbyen, og eg har fått meg ei søt lita samling av minner. Likevel gremmar eg meg over alt eg ikkje har fått gjort! I slike stunder er det kjekt å tenkje på at London ikkje er så langt vekk frå Oslo, som blir min heimby til hausten. Å JOBBE PÅ sjømannskyrkja har vore ei fantastisk erfaring. Å få møte så mange ulike menneske og høyre deira unike historier har gitt meg mykje. Som husmorassistent har eg òg fått auga opp for kjøkkenet sine mange løyndomar. Det skal ein ikkje undervurdere! No er det ein liten månad att til eg står klar med kofferten og skal seie ha det til dei eg har blitt så godt kjent med dette året. Det er vemodig og trist, men alt har si tid og eg gler meg til å kome heim til vener og kjærast i Noreg. - og det skal bli kjekt å verte ein skarve student att! Så kjære London, tusen takk for eit uforgløymeleg år saman med deg, det har vore ei sann glede! Martine Hjertvik Eg tenker nok slik på det, at å arbeide i sjømannskyrkja pregar identiteten til den tilsette, men på ein mellombels måte: Særs få av oss har eit livslangt yrkesliv i sjømannskyrkja, og iallfall ikkje på same staden. Ergo tenker ein mest frå første dag litt på kva ein skal gjere når ein ein dag sluttar. Slik er det iallfall med meg. På den andre sida har tida her prega min identitet sterkt og permanent, trur eg. Eg har lært noko meg sjølv, om kor viktig det er for meg å arbeide med menneske. Om eg var usikker før, er eg iallfall sikker no på at eg i framtida må ha ein jobb som handlar om menneske. Og det har eg sanneleg fått høve til her i London: Sjøfolk i hamna, ymse tilfeldige gjestar på leseværelset, faste og ufaste gudstenestedeltakarar, studentar, uteliggarar, konfirmantar, au pairar, stutt sagt: Hundrevis av ulike menneske. Nokre har eg snakka med i fem minutt og aldri sett att, andre har eg hatt sjelesorg med, og andre att har vorte vener. I DESSE MØTA har eg opplevd det som for nokre berre er skrivebordsteologi: Mennesket har ein uendeleg verdi. Den andre personen sitt blikk er ei enorm forplikting. Fordi den personen er eit menneske. Denne sanninga feiar frustrasjon og stress til sides, og eg er uendeleg takksam til alle dykk som har vist meg dette. Gud signe dykk, alle saman. Takk for meg. Paul Kristian Steiro Paul Kristian: FOR EI TID sidan hadde vi vitjing her på kyrkja av ein del ungdommar frå ein kyrkjelyd i Noreg. Då snakka eg med mellom andre ein sekstenåring, som var veldig i tvil om kva ho skulle bli når ho vart stor. Eg sa til henne: -Eg synest ikkje du skal ha så veldig hast med å bestemme deg. Sjølv er eg snart 40, og har enno ikkje funne ut kva eg skal bli når eg blir vaksen! Fest på Bygdøy Det blir også i år sjømannskyrkjefest på sjømannskyrkja på Bygdøy. Sundag 29. august brakar det laus. Adressa er Adm. Børresens vei 4 på Bygdøynes. Ta kontakt med sjømannskyrkja i London for informasjon om opplegget og påmelding. Velkommen! Til sommaren vinkar også Martine Hjertvik og Paul Kristian Steiro farvel. Ny utstilling til hausten Ingrid Tuaba har stilt ut kunst i St. Olavs galleri tidlegare, og til hausten er ho attende med ny utstilling, etter å ha fullført sin bachelorgrad ved South Essex College. For tida jobbar ho med å fotografere motiv frå spelehallar, for deretter å prøve å overføre opplevinga av det frenetiske miljøet inn i måleriet. Velkommen til St. Olavs galleri til hausten! 7
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:09 Page 8 ANDAKTEN Anne Karin Solheim er husmor på sjømannskirka i London. Bispebesøk Kjære Gud, Takk for din kjærlighet. Takk for at du elsker alle. Like mye. Takk for at din kjærlighet er betingelsesløs. Vi kan ikke gjøre noe for å øke, ei heller minke, din kjærlighet til oss. Takk for at du ser oss. Du ser hvordan vi har det. Du ser våre bekymringer. Du ser våre gleder. Du ser vår sorg. Du ser våre sår. Du ser våre forventninger. Du ser alt. Takk for at du hører oss. Du hører våre uttalte bønner. Du hører våre oppgitte sukk. Du hører våre stille sukk. Du hører det vi ikke sier. Takk for at du hører i stillheten. Takk for at du hører i den forstyrrende travelheten og uroen vi lever i. Du hører alt. Du lytter. Takk for at du vil bruke oss. Takk for våre familier, venner, bekjente og ukjente som vi møter hver dag. Takk for at vi kan bruke våre evner til å være der for hverandre. Takk for at du bruker oss. Hver dag. Takk for at du ønsker at vi skal komme til deg med alt. Du ønsker at vi skal bruke tid sammen med deg. Takk for at du er nær oss. Hver dag. Uansett hvor vi er. Takk for at du elsker oss. Biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, besøker sjømannskirken søndag 10. oktober. Biskopen i Bjørgvin har vært biskop for Sjømannskirken verden over helt fra organisasjonen ble grunnlagt i 1864. I fjor ble Halvor Nordhaug vigslet som ny biskop i Bjørgvin og ny sjømannskirkebiskop. Vi gleder oss til å ønske biskop Halvor velkommen til London i oktober i år. Fra 4.-7. oktober kommer biskopen med sine proster på studietur til London, og skal gjennom fire hektiske dager hente nye impulser fra engelsk kirkeliv. Gjennom Porvooavtalen har vi nære forbindelser med engelsk kirkeliv, og det kommer stadig besøk fra Den norske kirke her til England. Vi håper og tror at biskop og proster vil få nytte og glede av oppholdet her borte. Biskop Halvor Nordhaug kommer fra stillingen som rektor på Praktikum ved Menighetsfakultetet, og har tidligere vært ansatt i Sjømannskirken som studentprest i Europa. Han er kjent som en inspirerende og dyktig forkynner og formidler, og hadde et særlig ansvar for å undervise kommende prester i kunsten å preke. Biskop Halvor preker på gudstjenesten søndag 10. oktober. Vi håper mange kommer denne søndagen og møter Sjømannskirkens nye biskop. Torbjørn Holt MIN OASE Randi Dogra er reinhaldssjef på sjømannskyrkja og på KFUKhjemmet. Når eg skal kople av, likar eg å gå omkring i Holland Park, gjerne etter at eg er ferdig på K, altså KFUK-hjemmet. Eg liker berre det å vandre rundt i området. Sjå på dei nydelege husa og gå i mine eigne tankar. Ofte går eg opp i sjølve parken. Det er så deilig å kjenne på den rolige atmosfæren eller sitje på ein benk og sjå på folk. Av og til tek eg hundane mine med på tur dit. Når eg er der oppe kjenner eg at stresskjensla forsvinn, det er verkeleg ein oase. 8
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:09 Page 9 Ungt talent LEIF JONE ØLBERG er et ungt ansikt i vår menighet. Han har ikke vært her så lenge, men han har allerede gjort seg bemerket med sin skjønne sang. Ved flere anledninger har han sunget under gudstjenester, akkompagnert av Paul Gobey på orgel, og sammen med musikkstudent Randi Røssaak har han underholdt oss på kirkekaffen. Leif Jone ble født i Oslo, men oppvokst i Kabelvåg i Lofoten. Hans far ble ansatt som prest der da Leif Jone bare var seks måneder gammel, så han ser på seg selv som nordlending. Hele familien var musikkinteresserte, hans far var organist før han ble prest, søstrene spilte fløyte mens broren spilte piano. Selv lærte han å spille fiolin av en russisk fiolinlærer da han var åtte år gammel. MEN LEIF JONE var ikke bare viet til musikkens verden, han var, og er fremdeles, svært sportsinteressert. Han liker å gå på ski, spesielt langrenn, og han er en ivrig fotballspiller. Etter endt grunnskole i Kabelvåg, begynte han på musikklinjen på videregående skole i Bodø. Han hadde fiolin og sang som hovedfag, men lærte også blant annet fransk. På fritiden dirigerte Leif Jone Tensingkoret i Bodø, et kristent ungdomskor drevet av de unge. Men hans musikkutdannelse fortsatte: Han var fire år ved Universitetet i Stavanger og tok en bachelorgrad i musikk og musikkhistorie. Etter det dro han til London hvor han nå studerer ved Guildhall School of Music and Drama, og håper på å oppnå en mastergrad. Han studerer klassisk musikk, og lærer også skuespillerkunst/drama, og må kunne synge på italiensk, tysk, fransk og russisk i tillegg til engelsk. Som en del av utdannelsen synger Leif Jone i operakoret i Glyndebourne i Sussex, og har vært der i 3 måneder. Leif Jone liker også å reise og møte andre kulturer, og har vært på Madagaskar og i Singapore blant annet. Da faren var sjømannsprest i Singapore jobbet han en stund i kirken. I kirken vår i London liker han seg godt, og han liker å delta med arbeid som frivillig medhjelper på forskjellige måter. Leif Jone Ølberg synger gjerne på kirka. Leif Jone håper å bli profesjonell operasanger. Sist sommer deltok han i operaen Rigoletto, hvor han sang rollen som Ceprano. Hvor enn veien enn tar seg, skulle det være Tyskland, England eller Norge, ønsker vi ham lykke til i hans karriere. Vi håper også han vil få anledning til å komme tilbake til Sjømannskirken i London og underholde oss med sin skjønne sang. Roald F. Pettersen 9
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:09 Page 10 PORTRETTET: AMBASSADØR BJARNE LINDSTRØM Ambassadøren går fra bo Bjarne Lindstrøm deltok på sin siste 17. mai-feiring som ambassadør i år. Ambassadør Bjarne Lindstrøm og fru Berit Lindstrøm reiser i sommer hjem til Norge etter endt tjeneste i London. Den erfarne diplomaten blir nå pensjonist, etter nærmere femti års sammenhengende tjeneste i Utenriksdepartementet. Han begynte som bud i UD i 1962, og hadde toppstillingen som utenriksråd fra 1996 til han kom til London i 2005. Månedsbladet møtte ambassadøren på kontoret på Belgrave Square på hans 68-årsdag. -Du har hatt stillinger på alle nivåer i Utenriksdepartementet, hjemme og ute gjennom et langt yrkesliv. Hvordan var det å komme hit til London som ambassadør? -Det er et privilegium å få være norsk ambassadør i London. Britene er våre nærmeste allierte. Storbritannia er vårt største eksportmarked. Vi har felles verdier, og vi er stort sett opptatt av de samme utenrikspolitiske spørsmålene. Begge land har også stort fokus på energi og miljøpolitikk, og vi blir mer og mer opptatt av å redusere forurensningen forbundet med energibruk. Selv om det er til dels store forskjeller i samfunnsstruktur i Norge og Storbritannia, er det også svært mye som er likt og som binder oss sammen. -Jeg har opplevd så mange ganger hvor godt vi blir tatt imot ulike steder i Storbritannia, i nord-øst- England, i Skottland, ikke minst på Orknøyene og Shetland. Der føler vi nærheten direkte på kroppen vennskapet og slektskapet mellom oss. -Jeg siterer ofte det vår tidligere utenriksminister Hallvard Lange en gang sa om britene: We do not Foto: Torbjørn Holt regard Englishmen as foreigners, we look upon them rather like mad Norwegians. -Du har sammen med Berit vandret inn og ut i de ulike norske nettverkene i London disse fem årene, og dere har ofte vært til gudstjeneste og kirkekaffe i Sjømannskirken. Hvordan opplever du kirken og de andre norske miljøene i byen? -Det er mange tradisjonsrike norske institusjoner i Storbritannia, og jeg har hatt stor glede av å samarbeide med mange av dem. Jeg opplever Sjømannskirken som å ha en helt sentral plass. Dette er uavhengig av min egen religiøse overbevisning. For det norske London er kirken vår viktigste samlingsplass. Mye av det skyldes at kirken er usedvanlig veldrevet, med hyggelige og hjelpsomme mennesker. 10
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:09 Page 11 borde -Det norske London er et tverrsnitt av det norske samfunn. Til sammen er London en verdensby, men den består av mange landsbyer, hvorav en av den er den norske. Der er jeg ordfører, og sjømannspresten er sokneprest! -Er det spesielle ting du vil trekke frem fra arbeidet ditt her i London disse årene? -En ting er spesielt i London: London er et sted hvor hele det norske politiske miljøet kommer på besøk, fra toppen og nedover. Det er omfattende og nær kontakt med det politiske Norge. Det gjør det lett å være ambassadør her. Slik sett har jeg vært på mer utfordrende steder i min karriere enn London! -Hva er Utenriksdepartementets visjon og hovedoppgave? -Vår rolle er å fremme norske interesser på alle områder. World wide er det en meget omfattende virksomhet, som dekker alle aspekter av samfunnslivet, økonomisk, politisk og kulturelt. Noen politiske spørsmål er viktigere enn andre, ikke minst sikkerhetspolitikk og samarbeidet i Europa. Det er også viktige sikkerhetspolitiske spørsmål som står på dagsordenen, ikke minst Midtøsten og Afghanistan. Vi står også overfor viktige oppgaver i nordområdene, forholdet til Russland og i forhold til ressursforvaltning. -Det har blitt mer og mer fokus på beredskap og støtte til nordmenn i utlandet i årene etter tsunamien i 2004 både innenfor UD og i Sjømannskirken. Hvordan preger dette arbeidet ved en utenriksstasjon? -Vi har alltid hatt som oppgave å ivareta norske borgeres interesser i utlandet. Vi forsøker å gi konsulær bistand når problemer oppstår, og vi gjør det i stor grad mange steder. Vi er imidlertid en utenrikstjeneste, ikke en redningstjeneste. Folk har også et eget ansvar for å ta vare på seg selv når de er i utlandet. Sjømannskirken og UD har alltid spilt på lag når det gjelder å hjelpe nordmenn som har problemer i utlandet, enten dette er selvforskyldt eller det skyldes ting som er utenfor deres kontroll. Vi har godt samarbeid, og spiller ulike, men viktige roller. Bombeangrepet mot London og skipsforliset på Shetland er to eksempler på slike saker hvor vi har jobbet sammen de årene jeg har vært her i London. Noen saker får stor offentlig oppmerksomhet som for eksempel så de hundrevis av barn som hadde sultet til Jeg døde i en situasjon hvor sult var brukt som våpen. drapet på Martine Vik Magnussen. De fleste sakene får heldigvis aldri omtale i media. Det kan være hverdagslige ting som tap av pass, men også alvorlige saker. Vi har seks medarbeidere på ambassaden som jobber med konsulære saker på heltid, og de har mye å gjøre. -Hva er den sterkeste opplevelsen din fra de nærmere 50 årene du har jobbet i utenrikstjenesten? -Jeg reiste som første nordmann inn i Biafra på slutten av krigen i 1970. Vi skulle sette opp et feltsykehus. Jeg dro inn alene. Jeg så de hundrevis på hundrevis av barn som hadde sultet til døde, og i en situasjon hvor sult var brukt bevisst som våpen. Og det var ingenting vi kunne gjøre. Det var forferdelig. Jeg har aldri kommet over det. -Kommer vi noen vei i forhold til å gjøre verden bedre? -Jeg vet ikke. Jeg vet sannelig ikke. Verden preges stadig sterkt av krig og andre menneskeskapte ødeleggelser, voldtekt, drap og andre grusomheter. Men vi kan ikke gi opp å forsøke! -Du var norsk generalkonsul i Sør- Afrika fra 1986-90, midt i Apartheidtiden. Kan du fortelle litt fra denne tiden? -Jobben i Sør-Afrika var den mest interessante og viktigste jobben i min karriere. Arbeidet mot Apartheid var et dominerende spørsmål i utenrikspolitikken over mange år. Det var vilje i Norge og i de nordiske landene å gjøre noe konkret i form av hjelp og bistand. Det er ikke alt i min karriere som har vært like interessant, men disse årene opplevde jeg at vi gjennom vår politikk og våre handlinger kunne bidra til at Apartheid ble avskaffet. Jeg jobbet helt på grensen av det en diplomat kan gjøre. -Jeg husker svært godt 11. februar i 1990. Jeg var tilstede da Nelson Mandela ble løslatt. Mer enn 100 000 mennesker var samlet på The Parade i Cape Town. Jeg følte meg veldig hvit i den forsamlingen. Det var en fantastisk stemning. -Jeg hadde et møte med Nelson Mandela noen dager etterpå i Johannesburg. Han var svært godt informert om hva Norge og Norden gjorde og hadde gjort i forhold til Sør-Afrika. Det han sa brente seg inn i meg: You were there when we needed you. Torbjørn Holt 11
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:10 Page 12 BILDER FRA ÅRETS 17. MAI-FEIRING Den tradisjonelle folkefesten i Southwark Park ble godt besøkt: Bortimot 2000 deltok. I år ble korpsmusikken organisert etter dugnadsprinsippet. Frivillige m Lørdagsskolens fane var også høyt hevet. Gudstjenesten kl 11.00 i sjømannskirken er en kjær tradisjon for mange. 300 mennesker fylte kirken til bristepunktet. Foto: Rune Bakken Den norske skolen i Wimbledon fostrer en god del talenter. I parken bidro både unge og litt eldre elever med sang og musikk. Foto: Torbjørn Holt 12
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:10 Page 13 I tillegg til folketog, taler, sang og musikk ble det arrangert leker for barna. Noen av øvelsene krevde stor konsentrasjon. Foto: Rune Bakken Biskop Gunnar Stålsett talte gripende under Nasjonalfesten på sjømannskirken. Foto: Paul Kristian Steiro Åse Bergstrøm, akkompagnert av Eirik Næss Band, underholdt på Nasjonalfesten. De fikk det virkelig til å svinge i lokalet! Foto: Paul Kristian Steiro prinsippet. Frivillige musikanter stilte opp med liv og lyst. Foto: Rune Bakken Det ble som vanlig servert håndpyntede bløtkaker under Nasjonalfesten på kirka. Foto: Paul Kristian Steiro Puben Punch and Judy i Covent Garden var som alltid full av feststemte og -kledde norske unge voksne. Foto: Rune Bakken 13
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:10 Page 14 70 ÅR SIDEN KRIGEN Gjensyn med krigsheltene i L Generalløytnant Mohr taler ved minnesmerket for norske flygere under 2. verdenskrig. I uken før 17.mai hadde London og England besøk av fire av våre mest sentrale gjenlevende krigsveteraner på en reise arrangert av det norske forsvaret. De fire veteranene var ledsaget av fem unge vernepliktige. I ukens løp fikk noen av oss del i veteranenes erfaringer gjennom foredrag, taler og samtaler. Veteranene og deres følge besøkte sentrale steder for krigsoperasjonene i stor-london og ved kanalkysten. Vi bekranset minnesmerker fra krigen, historier ble fortalt, og erfaringer delt. På disse sidene kan du lese litt av veteranenes erfaringer: Fra konvoi, fra en Spitfire, fra spesialoperasjoner til lands og til vanns og fra sprengingen av tungtvannet. Historien trenger å fortelles på nytt, og nye generasjoner trenger å lytte og lære av de gamles erfaringer. I Spitfire over kanalen på D-dagen Wilhelm Mohr Foto: Torbjørn Holt -Jeg fikk min opplæring som flyger i Little Norway ved Toronto i Canada, og kom så til North Weald hvor de norske Spitfireskvadronene hadde base. De tok godt imot oss. Vi var snart i gang med the real business of Fighter Command. Vi hadde begavede og inspirerende ledere. Vi kunne fly ut med mange eller færre fly, avhengig av oppdraget. Sjefens jobb var å finne de riktige pilotene til oppdraget. Det var en givende og rik tjeneste. Jeg ledet 332-skvadronen. Noen oppdrag var røffe, andre var enkle. Etter oppdrag ble vi debriefet av en etterretningsoffiser. Når du fløy Spitfire, kledde du på deg flyet. Det så komplisert ut, men alt var som det skulle være. Du satt behagelig. Klar til start, off you go. Det hadde med skjebne å gjøre. Vi ble forelsket i flyene på en måte. Flyet tok oss ut til oppdraget, og forhåpentligvis hjem etterpå. Vi hadde ulike oppdrag, patruljere over Thames Estuary, luftforsvar, angrep mot tyske mål. Vi angrep ofte flybaser i Frankrike. Vi deltok i invasjonen av Normandie på D-dagen. RAF ønsket oss med, norske myndigheter i London var skeptiske, men vi fikk delta. Invasjonen var en formidabel affære. Svært mange deltok. Jeg fløy over kanaløyene tidlig på morgenen på D-dagen. Jeg husker jeg tenkte at hvis jeg måtte hoppe ut i fallskjerm, ville jeg sannsynligvis landet på et av de 3000 skipsdekkene som krysset kanalen under meg. Da vi sprengte tungtvannet Joachim Rønneberg, leder av Gunnerside -Den viktigste beslutningen jeg tok under krigen, var å flykte fra Norge. Jeg visste at jeg ville bli skutt hvis jeg ble tatt av tyskerne, og jeg levde med det. Etter flukten fokuserte jeg på å gjøre jobben min. Jeg plukket selv ut de fem jeg skulle ha med på operasjonen. Vi hadde med oss åtte ulike eksplosiver, og vi hadde planlagt å bruke to minutters 14
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:10 Page 15 i London Wilhelm Mohr og Joachim Rønneberg. lunter. Vi bestemte oss i stedet for å bruke 30 sekunders lunter, og tente på. Da eksplosjonen kom, visste vi at jobben var gjort. Vi visste vi ikke hva vi sprengte i luften, men forsto at det var viktig. Etter atombombene over Japan i august 1945 skjønte vi hva vi hadde gjort. Vi var svært heldige med været på den 18 dagers lange skimarsjen til Sverige. Vi lurte svenskene med en dekkhistorie, og kom oss inn i landet. Første kveld i Stockholm satt vi i operaen og så La Traviata. Konvoiseilas med Ingvald Hval -Vi høster alle erfaringer av de tabber vi gjør. Royal Navy hadde store tap under 1. verdenskrig frem til 1917. Da tok britene konvoiseilas i bruk, og tapene av handelsskip minket kraftig. Da Winston Churchill overtok som statsminister, var konvoiseilas noe av det første han innførte. Den første konvoien gikk fra Halifax i Canada i 1939. Foto: Torbjørn Holt hjelpe. Jeg liker best å snakke om de hyggelige tingene. Vennskapet mellom oss krigsseilere måtte det en krig til for å skape. Vi var som en familie. Fra 1939 gikk tre konvoier fra Halifax hver uke. De langsomste gikk i slow konvoi, de raskeste i speed konvoi. De som gikk raskere enn 16 knop, raskere enn undervannsbåtene, gikk alene. Vi så mye død. Vi gjorde oss opp en mening om at før eller siden ville det være vår tur. Fire av de skip jeg seilte med gikk ned, tre av dem gikk ned med alle som var om bord. Fra skipet Blink havnet 23 i samme livbåt, 17 døde. De seks som overlevde ble satt i land i Canada, fem av dem fortsatte å seile etter rehabilitering. Da vi dro fra flåtehavnen ved Halifax, visste vi ikke hvor vi skulle dra. Siste kveld fikk vi komme i land. Da vi sa farvel, uansett nasjonalitet, sa vi I ll see you in Liverpool. Det var 400 meter mellom fartøyene. Da kunne korvetter og destroyere kjøre mellom radene og droppe synkeminer. De fleste av oss la oss fullt påkledd. Vi lærer alle av erfaring. Etter en torpedering da tredjeparten av mannskapet døde, var jeg blant de heldige som overlevde. Jeg ble hardt skadet. Båten sank som en stein. Jeg lå på en planke i Labradorstrømmen inntil jeg ble plukket opp av en livbåt. Etter tre måneder på sykehus og ytterligere seks måneder i rullestol og på krykker, var jeg i gang igjen. Sjøfolkene tok det med stoisk ro. En kollega kommenterte en torpedering slik: Når vi så at skuta gikk ned, ble vi i dårlig humør. Omaha Beach på D-dagen Inge Steensland planla og ledet Polar Bear, kapringen av elleve taubåter i Fredrikstad og et bergingsskip i Moss. Dette særdeles godt organiserte og dristige kuppet ble gjennomført rett under nesen på tyskerne den 8. februar 1945. På D-dagen var han om bord USS Augusta utenfor Omaha Beach. -Vi visste hva vi gjorde under krigen. Krig innebærer alltid risiko. Jeg var ikke redd. Vi var så travelt opptatt med oppdragene at vi ikke tenkte på frykt. Inntrykket mitt av Royal Navy var førsteklasses. Jeg elsket arbeidet. Torbjørn Holt Konvoien var et stort fellesskap. Den ubønnhørlige lov var at konvoien gikk sin gang uansett hva som skjedde. Vi opplevde en masse tragedie, og det er mange ting jeg nødig vil snakke om. Det verste var når en skute gikk ned om natten og vi ikke kunne stoppe og Ingvald Hval. Foto: Torbjørn Holt Inge Steensland. Foto: Torbjørn Holt 15
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:10 Page 16 MØTE MED EIN MILORG-MANN Ein av Gutta på skauen Roy Hallan har iført seg uniforma frå 1945. ROY HALLAN ER 85 år og vaks opp i Mjøndalen. No bur han i Hartley i Kent, litt utanfor London. Her har han budd sidan 60-talet. Trass noko høg alder er han stadig i full vigør: I dag har han klipt plenen, sidan han skal til Noreg eit par veker. Sidan vi har fått vite at Roy var ein av Gutta på skauen under krigen, har Månedsbladet kome på vitjing for å få han til å fortelje litt om korleis det var. Roy hugsar godt, og vil gjerne fortelje. -Då krigen byrja var eg 15 år og gjekk på gymnaset i Drammen. I gymnastida var eg ikkje særleg involvert i motstanden, berre litt illegal avis-aktivitet. Men i -44, då eg vart uteksaminert frå gymnaset, fekk alle menn i 19-20- årsalderen innkalling frå Quislingregjeringa til arbeidsteneste. Heimefronten sende ut appell om ikkje å møte opp, sidan arbeidsteneste var eit anna ord for opptrening av soldatar til austfronten. Vi som nekta, og det var mange av oss, måtte stikke av, for elles ville vi bli arrestert. -Dermed vart eg innrullert i Milorg, den militære delen av heimefronten. Først vart eg send til ein bondegard oppe ved skogkanten. Der hjalp eg til på garden om dagen, og om kvelden var eg nede i bygda (Hokksund) for å bli opplært som radiotelegrafist saman med fire andre. Der satt vi i arbeidsrommet til ein skreddar og øvde på å sende og motta meldingar i morse, medan tyske soldatar patruljerte i gata utanfor. Skreddaren hadde vore til sjøs som radiotelegrafist før og var flink til å lære frå seg. Då vi var ferdige med utdanninga, drog vi opp til ei Milorg-celle på Holtefjell. Der var det 25 mann allereie. Den viktigaste oppgava for oss alle der var å ta imot flyslepp med våpen i fallskjerm, og nokre gonger offiserar frå England også. Utstyret vart lagra på hemmelege stader for seinare bruk av alle Milorg-avdelingar i bygda. Radiotelegrafi brukte vi minst mogleg fordi tyskarane kunne peile seg inn til kvar vi var. Vi prøvde og fikk god kontakt med distrikssjefen sine sambandsfolk i Drammen. I praksis vart radiotelegrafi hovudsakleg brukt som peiling for fly som kom med slepp til oss. ROY ER EIN beskjeden mann, og ynskjer ikkje å framheve sin eigen innsats under krigen. Han løyste aldri eit skot mot ein tyskar, og deltok ikkje i store, kjende aksjonar. Men det var jo litt dramatisk av og til likevel. -Flysleppa kom alltid i tida rundt fullmåne, for då var det lettare for flygaren å finne vår slepplass. Då sat eg på ein vel 700 meter høg fjelltopp og sende eit avtalt morsesignal heile natta til britiske fly. Flygaren kunne peile seg inn på signalet og derfor lettare finne vår slepplass. Det var jo litt risikabelt, for tyskarane visste om det som gjekk føre seg, men ikkje kvar, og dei kunne også peile seg inn på oss. Oftast gjekk det heilt fint, men tungt arbeid var det å bære tonnevis med utstyr gjennom skogen til gøymeplassane. I dei siste tre månadane av krigen fekk vi nok våpen til alle Milorg-avdelingar i vårt område. -Ei natt fann tyskarane slepplassen vår, og i staden for våpen kom det tyske soldatar ned i fallskjerm. Dei byrja å skyte allereie før dei tok bakken. Våre folk trakk seg unna; på den tida hadde vi ordre om å unngå kamp om det var mogleg. Ein av våre karar vart treft av ei kule. Han blei i løyndom boren ned til bygda og send til Drammen sjukehus. Der blei han operert for blindtarmbetennelse. Og kom over det. -Korleis visste de at det skulle kome fly? -Vi høyrde på nyhenda på norsk på BBC kvar kveld. På slutten av sendinga kom det ofte meldingar i kode. Vår kode var: Filosofen bygger hus. Då visste vi at det var planlagd ei ny sending til oss. Den kom ikkje alltid. Det kunne vere mange grunnar for det: Var flyet skote ned av tyskarane? Hadde det ikkje funne slepplassen vår? Eller hadde det kanskje ikkje starta frå England? Andre meldingar forstod vi ikkje, for dei var til andre avdelingar. -Kor mange var de eigentleg i Milorg? -I Eiker, som var ei avdeling under Drammen, var vi rundt 450 då krigen slutta. I heile landet har eg lese at vi var om lag 40 000 norske soldatar. Tyskarane hadde om lag 300 000 mann i Noreg. Vinteren -44/-45 hadde vi tru og von om at tyskarane kom til å gje seg fredeleg, men vi visste ikkje om det kom til å bli motstand når vi skulle ta over. Derfor var det viktig med våpen, utstyr og trening. Milorg var i mi tid med dei gode til å halde ting hemmeleg: Vi måtte aldri vite meir enn det som var naudsynt for å gjere vår eigen jobb. Eg visste til dømes ikkje at far min var ansvarleg for matforsyningar til min leir, og han visste ikkje at eg var der. -VI HADDE lenge von om å få uniformer. Ei natt vi hadde fått eit dropp kom ein av karane attende til leiren med ein bunt: Her er uniformane våre, sa han. Det var ein bunt med armbind med norsk flagg på. Det fekk greie seg. -Og så kom kapitulasjonen 8. mai -45. Kva gjorde de då? -Milorg og Sivorg (=sivilorganisasjon) hadde jo lagt planar for dette. Heldigvis gjekk det fredeleg for seg. Vi i Milorg hadde ansvar for ro og orden, planane var klare for innsetting av ordførarar, lensmenn og så vidare, og tyskarane overga seg til våre offiserar. Vi arresterte også mange norske nazistar. Dei mest aktive fekk fengselstraff, nokre få fekk dødsstraff, som kjent. -Fekk du noko løn for strevet? -Nei, smiler Roy, -dette var typisk norsk dugnad. Vi tenkte aldri på løn. Eg var heldig som aldri var i direkte kamphandlingar, og er glad for å ha gjort min innsats for fedrelandet. Paul Kristian Steiro 16
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:10 Page 17 MØTE MED EN KRIGSSEILER 38 dager i livbåt Jon Dahl, her fotografert sammen med sin engelske hustru Anne, ble torpedert tre ganger under 2. verdenskrig. JON DAHL (94) er en av de få gjenlevende krigsseilere. Tre ganger under andre verdenskrig opplevde han å bli torpedert. Den ene gangen var det på nære nippet at han overlevde. Jon seilte Atlanterhavsfart under krigen, men skipet hadde også noen turer til Australia. Under en av Australiaturene ble de hardt angrepet av japanere: -De skjøt på oss med maskingevær. Jeg og noen andre svømte bort til en flåte og gjemte oss under angrepet, og svømte tilbake til skipet etterpå. 18 menn døde under angrepet. Den japanske ubåten tok kapteinen vår til fange, så overstyrmannen ble øverstkommanderende. Livbåtene var ødelagt, men vi tok biter fra skipet og reparerte dem med. 4-5 av de overlevende var alvorlig skadd, og døde i livbåtene. Overstyrmannen var svært streng med mat og vann, men det var nok også lurt, for vi ble i livbåtene i 38 dager. Til slutt ble Jon og resten av mannskapet reddet av en engelsk tanker som så det britiske flagget i masten på livbåten. Men omverdenen visste ingenting om hva som hadde skjedd med skipet Jon seilte med, det bare forsvant midt på havet. Til slutt ble han meldt savnet, og 2. påskedag fikk kjæresten Anne telefon fra Jons far i Norge om at han var savnet. På grunn av helligdagene hadde det tatt lengre tid å få gitt beskjed. Allerede dagen etterpå fikk hun vite at han hadde kommet til rette. TO GANGER TIL opplevde Jon å bli torpedert. En gang de var i nærheten av Glasgow slapp tyskerne en bombe som suste forbi ham der han stod ved rekka. Skipet sank sakte, men det var 20 skip rundt dem som plukket dem opp. Jon forteller også om de positive sidene ved å seile i atlanterhavsfart. -En gang da vi kom i land i New York, var det en av mannskapet som hadde slektninger i New England. Flere av oss ble invitert med, og der var vi i 10 dager mens skipet ble reparert. Der var det svært hyggelig å være. I USA og Canada var tilgangen på klær en helt annen enn i Europa, og en gang kjøpte Jon klær til søsteren som hadde vært i Norge under hele krigen, og sendte dem i en stor pakke. Enda bedre var det å komme til Cape Town i Sør- Afrika, for der fikk de kjøpe appelsiner. For 10 shilling fikk man 150 appelsiner, og skipet hadde stor kapasitet på å oppbevare mat. Så i motsetning til i Norge og England hvor det var lite tilgang på mat, var det nesten bedre å være på sjøen. JON BOR I DAG i nærheten av Tunbridge Wells i Kent sammen med kona Anne, som han traff da han var i London for å ta styrmannsskolen i 1942. Han var til sammen syv år på sjøen. Resten av livet har han vært arkitekt. Det var også hans far, John Seaton Dahl, som var arkitekten bak Sjømannskirken da den ble bygget i 1926. Helga Victoria Aas Nilsen 17
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:10 Page 18 REIDUN MASKELL Heltinne fra Tøyen Reidun Maskell, fotografiet er fra yngre år. TIDLIG EN MORGEN i 1940 våknet Reidun Maskell til en ufattelig melding: Krigen har brutt ut, du kan ikke gå på skolen i dag! sa moren hennes. Reidun Maskell, nå 85 år, bodde da på Tøyen sammen med familien sin. Den da 13 år gamle jenta fikk hverdagen sin snudd på hodet. Tyskerne tok over alle skolene i hovedstaden. De kuttet ut engelskundervisningen og begynte å lære barna tysk. Reidun hadde planer om å begynne på universitetet, men nazistene tvang henne til å gå inn i the land-army, en arbeidsleir hvor de både jobbet og bodde. Hvis hun ikke gikk inn i arbeidet truet de med å ta hennes far eller bror. Så ble det gårdsarbeid i Hønefossområdet i 6 måneder. Her var det ungdommer som arbeidet. Det var egne arbeidsleire for gutter og jenter. Reidun kjørte lastebil, hun fraktet varer rundt på gårdene gjennom lange arbeidsdager. -Jeg kan huske at vi fikk ta bussen inn til Oslo en gang, så vi må ha fått weekend-leave, helgeperm, sier hun. Mens hun var i land-armyen fikk hun en god venn, en bondesønn fra Hønefoss. Broren hans var oppe i fjellet og fikk nyheter fra England. Her ble Reidun engasjert i et farlig arbeid: Hun skulle formidle nyheter videre. Reidun forteller at hun fikk laget en falsk hel på skoen sin, en hel med hulrom som en kunne putte hemmelige meldinger i. -Det var veldig skummelt! HUN HUSKER AT tyskerne av og til stoppet trikken og gikk gjennom bager og vesker til alle passasjerene. Ingen fikk gå av før alle var sjekket. -Jeg kunne gå ned Karl Johans gate, så kom en lastebil, stoppet og tok alle dem som var på gata der med seg. - Arbeiten! Arbeiten! sa de. Det var en fryktelig tid, vi hadde nesten ikke mat, og nesten ikke klær. Kor-matine 25. september Haugesund Handelsstands Sangforening kommer på besøk 25. september. Hennes venn fra land-armyen ville dra for å hjelpe sin bror med nyhetsspredning oppe i fjellene. Reidun skulle da tilintetgjøre hans identitet og hun brant opp alle klærne og papirene hans så det ikke skulle være spor etter han. REIDUN HUSKER GODT da krigen sluttet: -Det var fantastisk! Vi danset hele natten på Karl Johans gate! Jeg var 19 år. Jeg danset med en svensk soldat hele natten! Alle flagget i byen. Og på Stortinget gikk flagget til topps. Alle sa: Vi er frie! Vi er frie! Krigen er slutt! Reidun snakker mye om hvordan hun husket Kong Olav før krigen. Han gikk gjennom Karl Johans gate, helt uten livvakter, med sin mappe under armen. Kong Olav, en stor og flott mann, stod utenfor Stortinget og hilste på alle som gikk forbi med sin stilige bowlerhatt. KRIGEN LÆRTE REIDUN og mange andre at de ikke kunne ta noe for gitt, og hun måtte lære å ta vare på seg selv i ung alder. Reidun Maskell har bodd i London hele sitt voksne liv. Hun er en sann heltinne som har kjempet for landet sitt. En modig norsk dame som vi kan være stolte av! Bodil-Merete Salvesen LØRDAG 25. SEPTEMBER kommer Haugesund Handelsstands Sangforening på besøk til sjømannskirken. Sangforeningen har 70-årsjubileum i år, og feirer dette med matinekonsert på sjømannskirken. Haugesund Handelsstands sangforening er et malmfullt klingende mannskor med et bredt repertoar. Vi gleder oss til å se og høre dem, og ønsker alle hjertelig velkommen til denne uformelle og hyggelige konserten. TID: Lørdag 25. september kl 14.00 STED: Sjømannskirken i London PRIS: Gratis, men det tas opp en kollekt. Hjertelig velkommen! Paul Kristian Steiro 18
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:10 Page 19 PÅ ARBEIDSPLASSEN Kunstfilosofen ikkje vaksne menneske korleis ein går, men kvar ein skal gå, kvifor, eventuelt om ein skal gå. Slik er det også med måling, når ein først har lært seg det tekniske godt. -Bileta mine ser planlagde ut, i følgje lærarane mine. Det synest eg er interessant, fordi dei vala eg gjer er uplanlagde, kjenslestyrte, undermedvitne. Resultatet kan analyserast og diskuterast, men prosessen er undermedviten. -Du fekk pris for beste måleri på NorskArt, Kva for konsekvensar får det for deg? -Det betyr at eg blir litt kjend i miljøet. Og eg får garantert deltaking på Juvenarte i Oslo, som igjen gjev høve til å bli kjend med galleristar og andre. Kunst har jo, dersom ein skal vere heilt ærleg, ei kommersiell side også. Martine Frölich Poppe er ein filosofisk anlagt kunstnar. MARTINE FRÖLICH POPPE er 22 år og studerer kunst på University College London (UCL) på tredje året. Studieopplegget er ein bachelorgrad over fire år, der ho i tilllegg til utøvande kunst studerer kunsthistorie og filosofi. UCL er ein velrennomert institusjon, rangert som nummer fire i verda, men det kostar å studere der: Om lag 160 000 kroner i året. -Eg kjem til å ha ein million i studiegjeld neste år, men heldigvis blir mesteparten omgjort til stipend viss eg står på avsluttande eksamen, smiler Martine. Atelieret til Martine er også soverom. -Vi er tolv studentar i dette huset. Eg er heldig som har soverom det går an å arbeide i. Ikkje alle studentar finn såpass gode rom til ein rimeleg penge. På rommet heng ferdige og halvferdige bilete, ikkje minst det som Martine deltok med på NorskArt i månadsskiftet april/mai. -Det er mor mi, forklarer Martine. -Mine tankar om henne er ambivalente. Ho er mamma og dermed perfekt, men ho er også menneske og dermed imperfekt, med eigenskapar eg kan mislike og meiningar eg kan vere usamd med. Alt dette er med i mitt undermedvit når eg skal måle, og eg trur det har kome fram i biletet av henne. DET ER FOR fint vêr til å vere inne, så vi går til Martine sin andre arbeidsplass: Puben rundt hjørnet. Her set vi oss ute i sola, og Martine fortel: -Her tenker eg, her får eg idear, her snakkar eg med andre om idear, som igjen skaper nye idear. Ofte tek eg eit bilete med mobilen min, og så brukar eg det som utgangspunkt. Eg driv med figurativ kunst, først og framst. Men eit måleri er noko anna enn eit foto, det undermedvitne er med når eg målar. -Korleis er samanhengen mellom det undermedvitne og det figurative? -For tre år sidan ville eg måle ein atmosfære, ei stemning. Men det er jo veldig abstrakt, og etter å ha tenkt ein del på det, forstår eg at det er undermedvite. Det undermedvitne er eigentleg mykje større, raskare og på sett og vis meir effektivt enn det medvitne. Når eg ser eller snakkar med ein person går det hundrevis av prosessar føre seg på eit mikrosekund i det undermedvitne. Det eg sit att med i det medvitne er kanskje ei kjensle av antipati eller interesse, eller noko slikt. Når eg målar, jobbar eg med å måle undermedvite, la det undermedvitne styre handa mi. -Men det er då ikkje mogleg? Å føre penselen over lerretet, velje fargar osv, det må då vere medvitne prosessar? -Å måle er som å gå. I byrjinga er det sjølvsagt noko som krev stor konsentrasjon og øving, etter kvart spør -Kva tenker du om framtida? -Eg har ei figurativ legning. Dette er ikkje særleg hipt i kunstmiljøet, men det er nok lettare å selje slikt til vanlege folk, så eg har von om å kunne leve av det. Eigentleg tenker eg ikkje så mykje på det. Eg skulle gjerne kome inn på Royal Academy, men det er nesten umogleg. Kanskje reiser eg til Berlin for å studere meir? DET STUNDAR mot middagstid, og eg skulle gjerne ha prata mykje lenger med denne spennande og kloke unge kvinna i sola ved Finsbury Park. Men eg innser at alt må ta slutt ein gong, så eg takkar for praten og ynskjer Martine lukke til med Juvenarte, studiet, kunsten og framtida. Paul Kristian Steiro Martine framfor biletet av mor si. 19
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:10 Page 20 NEKROLOG John Kverndal 26.01.1923 03.05.2009 John Kverndal (t.h.), sammen med sjømannsprest Dagfinn Kvale og kong Olav. Faksimile fra Helge Pettersson (red.): Ankerfestet ved Themsen, 1993. JOHN KVERNDAL, en av hjørnesteinene i det norske kirkemiljøet i London gjennom flere tiår døde 3. mai 2009. Han sovnet stille og fredfylt inn etter noen måneders sykeleie, 86 år gammel. Han døde i Tvedestrand hvor han flyttet fra London sammen med sin hustru Kirsten i 1995. John Kverdal var født og oppvokst i London, og tilhørte en av mange familier som oppholdt seg i London gjennom generasjoner, og likevel holdt fast på sin sterke tilknytning til Norge. Flere generasjoner av Kverndalfamilen var engasjert i kirkens arbeid, og John Kverndal gikk inn i denne tradisjonen. Han hadde mange verv i kirken, blant annet som nestformann og senere formann i kirkekomiteen. Han deltok aktivt i mange store prosjekter, blant annet forberedelse og gjennomføring av kirkens 50-årsjubileum hvor kong Olav var til stede. Han var like sterkt engasjert i Den norske Klub i London gjennom flere tiår, også som formann. For sin store innsats for norske interesser i utlandet ble han slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden, som sin far og farfar før ham; sistnevnte er minnet ved et av glassmaleriene i kirken. Vi lyser fred over John Kverndals gode minne. Torbjørn Holt