1. LEGEMIDLETS NAVN Lantus 100 enheter/ml injeksjonsvæske, oppløsning i sylinderampulle til OptiClik. 2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING En ml inneholder 100 enheter insulin glargin (tilsvarende 3,64 mg). Hvert sylinderampulle inneholder 3 ml injeksjonsvæske, som tilsvarer 300 enheter. Insulin glargin er fremstilt ved rekombinant DNA-teknologi i Escherichia coli. For fullstendig liste over hjelpestoffer, se pkt. 6.1. 3. LEGEMIDDELFORM Injeksjonsvæske, oppløsning i sylinderampulle for OptiClik. Klar, fargeløs oppløsning. 4. KLINISKE OPPLYSNINGER 4.1 Indikasjoner Behandling av diabetes mellitus hos voksne, ungdom og barn fra 2 år og eldre. 4.2 Dosering og administrasjonsmåte Dosering Lantus inneholder insulin glargin, en insulinanalog, og har forlenget virkningstid. Lantus skal administreres én gang daglig når som helst i løpet av døgnet, men til samme tidspunkt hver dag. Doseringsregimet (dose og tidspunkt for administrering) for Lantus skal tilpasses individuelt. Hos pasienter med type 2 diabetes mellitus, kan Lantus også gis sammen med oralt aktive antidiabetika. Styrken til dette preparatet er angitt i enheter. Disse enhetene er spesielle for Lantus og er ikke det samme som IE eller enhetene som angir styrken til andre insulinanaloger (se pkt. 5.1). Spesielle populasjoner Eldre populasjon ( 65 år gamle) Hos eldre vil en tiltagende forverring av nyrefunksjonen kunne lede til en jevn nedgang i insulinbehovet. Nedsatt nyrefunksjon Hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, vil insulinbehovet kunne være redusert som følge av redusert metabolisme av insulin. Nedsatt leverfunksjon Hos pasienter med nedsatt leverfunksjon, vil insulinbehovet kunne være redusert som følge av redusert kapasitet for glukoneogenese og redusert metabolisme av insulin. Pediatrisk populasjon Sikkerhet og effekt for Lantus er vist for ungdom og barn fra 2 år og eldre (se pkt 5.1). Det er ikke gjort studier med Lantus hos barn under 2 år. 26
Omstilling fra andre insuliner til Lantus Ved omstilling fra et behandlingsregime med insulin med middels eller lang virkningstid til et regime med Lantus, kan det være nødvendig å endre basalinsulindose samt justere annen antidiabetisk behandling (dose og tidspunkt for annen vanlig insulin eller hurtigvirkende insulinanaloger eller dosen for orale antidiabetika). For å redusere risikoen for hypoglykemi om natten og tidlig om morgen, bør pasienter som endrer sin basale insulinbehandling fra to ganger daglig NPH insulin til en gang daglig med Lantus, redusere sin daglige dose av basal insulin med 20-30 % de første behandlingsukene. I løpet av de første ukene skal reduksjonen, i alle fall delvis, kompenseres med en økning av det insulin som gis i forbindelse med måltider. Etter denne perioden skal behandlingen tilpasses individuelt. Som med andre insulinanaloger, kan pasienter med høy insulindose på grunn av antistoffer mot humaninsulin oppleve en bedret insulinrespons med Lantus. Omhyggelig metabolsk kontroll anbefales ved omstilling og i de nærmeste påfølgende ukene. Med bedret metabolsk kontroll og påfølgende økt insulinfølsomhet kan ytterligere dosejustering bli nødvendig. Dosejustering kan også bli nødvendig, for eksempel dersom pasientens vekt eller livsstil endres, forandring av tidspunkt for insulindosen eller hvis andre forhold gir økt følsomhet for hypoeller hyperglykemi (se pkt. 4.4). Administrasjonsmåte Lantus gis subkutant. Lantus skal ikke gis intravenøst. Langtidsvirkningen av Lantus er avhengig av at injeksjon skjer i subkutant vev. Intravenøs tilførsel av vanlig subkutan dose kan føre til alvorlig hypoglykemi. Det er ingen klinisk relevante forskjeller i seruminsulin eller glukosenivå etter subkutan injeksjon av Lantus i abdomen, lår eller deltoid. Injeksjonssted skal roteres innen et injeksjonsområde og byttes fra den ene injeksjonen til den neste. Lantus må ikke blandes med annet insulin eller fortynnes. Blanding eller fortynning vil kunne endre tid-/virkningsprofil. Dessuten kan blanding gi utfellinger. Se pkt. 6.6 for ytterligere informasjon om håndtering. 4.3 Kontraindikasjoner Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor ett eller flere av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1. 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler Lantus skal ikke anvendes til behandling av diabetisk ketoacidose. I slike tilfeller anbefales i stedet vanlig hurtigvirkende insulin som gis intravenøst. Ved utilstrekkelig glukosekontroll, eller ved tendens til hyper- eller hypoglykemiske episoder, må pasientens oppfølgning av det foreskrevne behandlingsopplegget, injeksjonssted og korrekt injeksjonsteknikk, samt alle andre relevante faktorer, tas opp til vurdering før dosejustering overveies. Å overføre en pasient til en ny type eller et nytt merke insulin krever grundig medisinsk oppfølging. Forandring i styrke, merke (tilvirker), type (vanlig, NPH, lente, langtidsvirkende, etc.), opprinnelse 27
(animalsk, human, human insulinanalog) og/eller produksjonsmetode kan resultere i behov for dosejustering. Insulinbehandling kan forårsake antistoffdannelse mot insulin. I sjeldne tilfeller vil nærværet av slike insulinantistoffer nødvendiggjøre justering av insulindosen for å korrigere tendensen til hyper- eller hypoglykemi (se pkt. 4.8). Hypoglykemi Tidspunkt for hypoglykemi avhenger av virkningsprofilen for de insuliner som brukes, og kan derfor variere når behandlingsopplegget endres. På grunn av at Lantus er mer langtidsvirkende som basalinsulin kan man vente seg mindre hypoglykemi om natten, men i stedet kan hypoglykemi oppstå tidlig på morgenen. Særlig varsomhet bør utvises, og det rådes til økt grad av blodsukkerovervåkning hos pasienter der episoder av hypoglykemi kan ha spesiell klinisk betydning, for eksempel hos pasienter med tydelig stenose i koronararteriene eller i blodkarene til hjernen (risiko for kardiale eller cerebrale komplikasjoner), og hos pasienter med proliferativ retinopati, særlig når denne ikke er behandlet med fotokoagulasjon (risiko for forbigående amaurose etter hypoglykemi). Pasientene må være oppmerksomme på situasjoner der varselsymptomene på hypoglykemi er redusert. Varselsymptomene på hypoglykemi kan være endret, være mindre uttalte eller utebli hos enkelte risikogrupper. Disse inkluderer pasienter: - med tydelig bedret blodsukkerkontroll, - med hypoglykemi som utvikles gradvis, - som er eldre, - etter overgang fra animalskinsulin til humaninsulin, - som har en autonom nevropati, - som har hatt diabetes lenge, - med psykiske lidelser, - som får samtidig behandling med visse andre legemidler (se pkt. 4.5). Slike situasjoner kan føre til alvorlig hypoglykemi (og mulig tap av bevissthet) før pasienten er klar over at dette er hypoglykemi. Den lange virketiden av subkutan insulin glargin kan forsinke bedringen etter hypoglykemi. Hvis normale eller lave verdier for glykosylert hemoglobin konstateres, må det tas hensyn til muligheten for gjentatte ikke-merkbare (særlig nattlige) anfall av hypoglykemi. For å redusere risikoen for hypoglykemi er det avgjørende at pasienten overholder dose og diett, tilfører insulinet riktig og er oppmerksom på symptomer for hypoglykemi. Faktorer som gir økt følsomhet for hypoglykemi krever særlig nøye kontroll, og dosejustering kan bli nødvendig. Disse omfatter: - bytte av injeksjonsområde, - økt insulinfølsomhet (for eksempel ved eliminering av stressfaktorer), - uvanlig, økt eller forlenget fysisk aktivitet, - annen samtidig sykdom (for eksempel oppkast, diaré), - utilstrekkelig matinntak, - utelatte måltider, - alkoholinntak, - visse ukompenserte endokrine lidelser (for eksempel hypotyreoidisme og fremre hypofyse- eller binyrebarksinsuffisiens), - samtidig behandling med visse andre legemidler. Samtidige sykdommer 28
Samtidige sykdommer krever intensivert metabolsk kontroll. I mange tilfeller er det indikert å måle ketoner i urin, og ofte er det nødvendig å justere insulindosen. Insulinbehovet er ofte økt. Type 1- diabetikere skal fortsette med å spise i det minste en liten mengde karbohydrater regelmessig, selv om de bare kan spise lite eller ingen føde, kaster opp osv., og de må aldri utelate helt å ta insulin. Feilmedisinering Det har forekommet tilfeller av feilmedisinering, der andre insuliner, særlig korttidsvirkende insuliner, er blitt injisert i stedet for insulin glargin. Insulinetiketten må alltid kontrolleres før hver injeksjon, for å unngå administrasjon av feil insulintype. Samtidig bruk av Lantus og pioglitazon Tilfeller av hjertesvikt har blitt rapportert ved samtidig bruk av pioglitazon og insulin, spesielt hos pasienter med risikofaktorer for å utvikle hjertesvikt. Dette bør tas i betraktning dersom samtidig behandling med pioglitazon og Lantus vurderes. Hvis denne kombinasjonen brukes, bør pasienten observeres med hensyn til symptomer på hjertesvikt, vektøkning og ødem. Pioglitazon bør seponeres dersom forverrelse av hjerteproblemer oppstår. 4.5 Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon En rekke stoffer påvirker glukosemetabolismen og kan nødvendiggjøre dosejustering av insulin glargin. Stoffer som kan forsterke den blodsukkersenkende virkningen og gi økt risiko for hypoglykemi, omfatter perorale antidiabetika, ACE-hemmere, disopyramid, fibrater, fluoksetin, monoaminoksidasehemmere (MAOI), pentoksyfyllin, propoksyfen, salisylater og sulfonamidantibiotika. Stoffer som kan redusere den blodsukkersenkende virkningen omfatter kortikosteroider, danazol, diazoksid, diuretika, glukagon, isoniazid, østrogener og progestogener, fenotiazinderivater, somatropin, sympatomimetika (for eksempel adrenalin, salbutamol, terbutalin), tyreoideahormoner, atypiske antipsykotika (for eksempel klozapin og olanzapin) samt proteasehemmere. Betablokkere, klonidin, litiumsalter eller alkohol kan enten potensere eller svekke insulinets blodsukkersenkende virkning. Pentamidin kan gi hypoglykemi som i noen tilfeller etterfølges av hyperglykemi. Under påvirkning av sympatikolytiske legemidler, for eksempel betablokkere, klonidin, guanetidin og reserpin, kan tegnene på adrenerg motregulering svekkes eller utebli. 4.6 Fertilitet, graviditet og amming Graviditet For insulin glargin finnes ingen kliniske data fra kontrollerte kliniske studier vedrørende bruk under graviditet. En stor mengde data fra gravide kvinner (over 1000 graviditeter) indikerer ingen spesifikke skadelige effekter på graviditet og ingen spesifikke misdannelser eller føtal-/neonatal toksisitet av insulin glargin. Dyrestudier indikerer ikke reproduksjonstoksisitet. Tilgjengelige kliniske data er utilstrekkelige til å utelukke enhver risiko. Lantus kan vurderes brukt under graviditet dersom det er et klinisk behov. Det er svært viktig at pasienter med allerede eksisterende diabetes eller svangerskapsdiabetes opprettholder en god metabolsk kontroll under graviditeten for å hindre skadelige effekter assosiert med hyperglykemi. Insulinbehovet kan falle i første trimester, og stiger normalt igjen i andre og tredje 29
trimester. Umiddelbart etter fødselen faller insulinbehovet raskt (økt risiko for hypoglykemi). Nøye glukosekontroll er viktig. Amming Det er ikke kjent om insulin glargin utskilles i brystmelk hos mennesker. Det er ikke forventet noen metabolske effekter hos det ammede barnet ved inntak av insulin glargin. Insulin glargin er et peptid som spaltes til aminosyrer i menneskers mage/tarm. For ammende kan det være nødvendig å justere insulindose og diett. Fertilitet Dyrestudier indikerer ikke direkte skadelige effekter på fertilitet. 4.7 Påvirkning av evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner Konsentrasjons- eller reaksjonsevnen til pasienten kan være redusert som følge av hypoglykemi eller hyperglykemi eller, for eksempel, som følge av nedsatt syn. Dette kan innebære en risiko i situasjoner der slike evner er spesielt viktig (for eksempel ved bilkjøring eller betjening av maskiner). Pasientene bør rådes til å ta forholdsregler for å unngå hypoglykemi under bilkjøring. Dette er spesielt viktig ved nedsatt eller manglende evne til å registrere varselssymptomer på hypoglykemi, eller ved hyppige tilfeller av hypoglykemi. I slike tilfeller bør en vurdere om bilkjøring og håndtering av maskiner er tilrådelig. 4.8 Bivirkninger Hypoglykemi, vanligvis den hyppigst forekommende bivirkning ved insulinbehandling, kan opptre hvis insulindosen er for høy i forhold til insulinbehovet. Tabellarisk liste over bivirkninger Følgende behandlingsrelaterte bivirkninger rapportert i kliniske studier er oppført nedenfor, gruppert etter organklassesystem og avtakende forekomst (svært vanlige: 1/10; vanlige: 1/100 til <1/10; mindre vanlige: 1/1000 til <1/100; sjeldne: 1/10.000 til <1/1000; svært sjeldne: <1/10.000). Innenfor hver frekvensgruppering er bivirkninger presentert etter synkende alvorlighetsgrad. MedDRA organklassesystem Forstyrrelser i immunsystemet Stoffskifte- og ernæringsbetingede sykdommer Nevrologiske sykdommer Øyesykdommer Svært vanlige Vanlige Mindre vanlige Hypoglykemia Sjeldne Allergiske reaksjoner Nedsatt syn Svært sjeldne Smaksforstyrrelse Hud- og underhudssykdommer Sykdommer i muskler bindevev og skjelett Lipohypertrofi Lipoatrofi Retinopati Myalgi 30
Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjonsstedet Beskrivelse av utvalgte bivirkninger Reaksjoner på injeksjonsstedet Ødem Stoffskifte- og ernæringsbetingede sykdommer Kraftige anfall av hypoglykemi, især hvis de opptrer gjentatte ganger, kan føre til nevrologisk skade. Forlengede eller alvorlige hypoglykemiske episoder kan være livstruende. Mange pasienter får symptomer på adrenerg motregulering før symptomer på nevroglykopeni opptrer. Generelt gjelder det at jo kraftigere og raskere blodsukkerfallet er, jo mer uttalt er motreguleringen. Forstyrrelser i immunsystemet Allergiske straksreaksjoner på insulin er sjeldne. Slike reaksjoner på insulin (inkludert insulin glargin) eller hjelpestoffene kan for eksempel være forbundet med generelle hudreaksjoner, angioødem, bronkospasme, hypotensjon og sjokk, og kan være livstruende. Insulinbehandling kan forårsake antistoffdannelse mot insulin. Antistoffer som kryssreagerer med humaninsulin og insulin glargin opptrådte i kliniske studier med samme frekvens i grupper behandlet med NPH-insulin eller insulin glargin. I sjeldne tilfeller vil nærværet av slike insulinantistoffer nødvendiggjøre justering av insulindosen for å korrigere tendensen til hyper- eller hypoglykemi. Øyesykdommer En markert endring av blodsukkerkontrollen kan gi forbigående synssvekkelse på grunn av midlertidig endring i linsens turgiditet og brytningsindeks. Bedre blodsukkerkontroll over lengre tid senker risiko for progresjon av diabetesretinopati. Imidlertid kan intensivert insulinbehandling med plutselig bedring av blodsukkerkontroll knyttes til temporær forverring av diabetesretinopati. Hos pasienter med proliferativ retinopati kan alvorlige hypoglykemianfall forårsake forbigående blindhet, spesielt hvis fotokoagulasjon ikke er utført. Hud- og underhudssykdommer Som ved all insulinbehandling kan lipodystrofi oppstå på injeksjonsstedet og forsinke insulinabsorpsjonen lokalt. Kontinuerlig bytte av injeksjonssted innen et gitt injeksjonsområdet kan bidra til å redusere eller forhindre slike reaksjoner. Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjons-stedet Reaksjoner på injeksjonsstedet omfatter rødme, smerte, kløe, utslett, hevelse eller inflammasjon. De fleste mindre insulinreaksjoner på injeksjonsstedet går vanligvis over i løpet av et par dager til et par uker. I sjeldne tilfeller kan insulin forårsake natriumretensjon og ødemer, særlig dersom en tidligere dårlig metabolsk kontroll bedres ved intensivert insulinbehandling. Pediatrisk populasjon Generelt er sikkerhetsprofilen for barn og ungdom ( 18 år) lik sikkerhetsprofilen for voksne. Bivirkningsrapporter fra oppfølging etter markedsføring inkluderer relativt høyere frekvens av reaksjoner på injeksjonsstedet (smerte på injeksjonsstedet, reaksjon på injeksjonsstedet) og hudreaksjoner (utslett, urtikaria) hos barn og ungdom ( 18 år) i forhold til voksne. Sikkerhetsdata fra kliniske studier er ikke tilgjengelige for barn under 2 år. Melding av mistenkte bivirkninger Melding av mistenkte bivirkninger etter godkjenning av legemidlet er viktig. Det gjør det mulig å overvåke forholdet mellom nytte og risiko for legemidlet kontinuerlig. Helsepersonell oppfordres til å 31
melde enhver mistenkt bivirkning. Dette gjøres via det nasjonale meldesystemet som beskrevet i Appendix V. 4.9 Overdosering Symptomer Overdoser av insulin kan føre til alvorlig, og iblant langvarig og livstruende hypoglykemi. Behandling Milde tilfeller av hypoglykemi kan vanligvis behandles med oralt inntak av karbohydrater. Det kan bli nødvendig med justering av dose, matinntak eller fysisk aktivitet. Alvorlige episoder med koma, kramper eller nevrologisk svekkelse kan behandles med glukagon intramuskulært/subkutant eller konsentrert glukose intravenøst. Fortsatt karbohydrattilførsel og observasjon kan bli nødvendig, fordi hypoglykemi kan opptre på ny etter tilsynelatende klinisk bedring. 5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER 5.1 Farmakodynamiske egenskaper Farmakoterapeutisk gruppe: Midler til diabetesbehandling, insulin og analoger til injeksjon, langtidsvirkende. ATC-kode: A10A E04. Virkningsmekanisme Insulin glargin er en human insulinanalog utviklet slik at den er tungt løselig ved nøytral ph. Insulin glargin foreligger oppløst ved den lave ph (ph 4) i injeksjonsoppløsningen av Lantus. Den sure oppløsningen nøytraliseres etter injeksjon subkutant, og det dannes mikroutfellinger som kontinuerlig frigjør små mengder insulin glargin. Dette gir en jevn, flat og forutsigbar konsentrasjons-/tidsprofil med forlenget virkningstid. Insulin glargin metaboliseres til to aktive metabolitter, M1 og M2 (se pkt. 5.2). Insulinreseptorbinding: In-vitro studier indikerer at affiniteten av insulin glargin og metabolittene M1 og M2, til den humane insulinreseptoren, er tilsvarende som for humaninsulin. IGF-1 reseptorbinding: Affiniteten av insulin glargin til den humane IGF-1 reseptoren er omtrent 5-8 ganger større enn for humaninsulin (men omtrent 70-80 ganger lavere enn for IGF-1). M1 og M2 har litt lavere affinitet til IGF-1 reseptoren enn humaninsulin. Den totale terapeutiske insulinkonsentrasjonen (insulin glargin og metabolitter) som ble funnet hos type 1 diabetespasienter var markert lavere enn det som kreves for å dekke halve bindingskapasiteten til IGF-1 reseptoren og påfølgende aktivering av den mitogen-proliferative signalveien som blir initiert av IGF-1 reseptoren. Fysiologiske konsentrasjoner av endogent IGF-1 kan aktivere den mitogenproliferative signalveien; imidlertid er de terapeutiske konsentrasjonene funnet ved insulinbehandling, inkludert Lantusbehandling, betraktelig lavere enn enn de farmakologiske konsentrasjonene som er nødvendig for å aktivere IGF-1 signalveien. Den primære effekt av insulin, inkludert insulin glargin, er regulering av glukosemetabolismen. Insulin og insulinanaloger senker blodsukkernivået ved å stimulere perifert glukoseopptak, særlig i skjelettmuskulatur og fettvev, og ved hemming av glukoseproduksjonen i lever. Insulin hemmer lipolyse i fettceller, hemmer proteolyse og øker proteinsyntesen. 32
I kliniske farmakologistudier har intravenøst insulin glargin og humaninsulin vist seg å være ekvipotente når de gis i like doser. Som for alle insuliner kan virketid av insulin glargin påvirkes av fysisk aktivitet og andre variabler. I euglykemiske clampstudier på friske individer eller hos pasienter med type 1 diabetes, inntrådte effekten av subkutant insulin glargin senere enn med humant NPH-insulin. Virkningsprofilen var jevn og flat, og virkningstiden var forlenget. Følgende diagram viser resultatet av en pasientundersøkelse: Virkningsprofil hos patienter med type-i diabetes Glukoseforbrukshastighet* (mg/kg/min) 6 5 4 3 2 1 0 0 10 20 30 Tid (time) etter subkutan injeksjon Insulin glargine NPH insulin Slutt på observasjonsperioden *bestemt som infundert glukosemengde for opprettholdelse av konstante plasmaglukosenivåer (middelverdier pr. time) Den lengre virkningstiden av subkutan insulin glargin er direkte relatert til en mer langsom absorpsjonshastighet og gir grunn for administrering én gang daglig. Virkningstiden for insulin og insulinanaloger, for eksempel insulin glargin, kan variere betydelig mellom ulike individer eller hos samme individ. I en klinisk studie var symptomene på hypoglykemi og kontraregulatoriske hormonsvar likeverdige etter intravenøs insulin glargin og humaninsulin både hos friske frivillige forsøkspersoner og hos pasienter med diabetes type 1. Effekten av insulin glargin (gitt én gang daglig) på diabetesretinopati ble undersøkt i en åpen 5-års NPH-kontrollert studie (NPH gitt to ganger daglig) hos 1024 type 2 diabetikere hvor progresjonen av retinopati med 3 eller flere trinn på Early Treatment Diabetic Retinopathy Study (ETDRS) skalaen ble undersøkt ved fundusfotografering. Det var ingen signifikant forskjell i progresjonen av diabetesretinopati mellom insulin glargin og NPH-insulin. ORIGIN-studien (Outcome Reduction with Initial Glargin INtervention) var en multisenter, randomisert studie med 2x2 faktoriell design. I studien var det inkludert 12 537 deltakere med høy kardiovaskulær risiko med forhøyet nivå av fastende glukose eller nedsatt glukosetoleranse (12 % av delatgerne) eller type 2-diabetes mellitus behandlet med 1 perorale antidiabetika (88 % av deltagerne). Deltagerne ble randomisert (1:1) til insulin glargin (n=6264), titrert til fastende blodglukose 95 mg/dl (5,3 mmol/l) eller til standardbehandling (n=6273). 33
Det første sammensatte primære endepunktet var tiden frem til første forekomst av kardiovaskulær død, ikke-fatalt hjerteinfarkt eller ikke-fatalt slag. Det andre sammensatte primære endepunktet var tiden til første forekomst av enhver av de sammensatte primære hendelsene, eller revaskuliseringsprosedyre (koronar, karotid eller perifer), eller sykehusinnleggelse for hjertesvikt. Sekundære endepunkter inkluderte død av alle årsaker og sammensatte mikrovaskulær hendelser. Insulin glargin endret ikke den relative risikoen for kardiovaskulær sykdom eller kardiovaskulær død, når det ble sammenlignet med standardbehandling. Det var ingen forskjeller mellom insulin glargin og standardbehandling for de to sammensatte primære endepunktene; for ethvert del-endepunkt inkludert i disse; for død av alle årsaker; for sammensatt mikrovaskulært utkomme. Gjennomsnittlig dosering av insulin glargin ved slutten på studien var 0,42 enheter/kg. Ved baseline hadde deltagerne en gjennomsnittlig HbA1C verdi på 6,4 % og gjennomsnittlige verdier under behandling var i området fra 5,9 til 6,4 % i insulin glargin gruppen og fra 6,2 % til 6,6 % i gruppen som fikk standardbehandling gjennom oppfølgingsperioden. Forekomsten av alvorlig hypoglykemi (afffiserte personer per 100 deltager-år med eksponering) var 1,05 for insulin glargin og 0,30 for gruppen som fikk standardbehandling. Forekomsten av bekreftet ikke-alvorlig hypoglykemi var 7,71 for insulin glargin og 2,44 for gruppen som fikk standardbehandling. I løpet av den 6 år lange studien fikk 42 % i insulin glargin-gruppen ikke hyperglykemi. Ved det siste legebesøket i studien mens deltagerne fortsatt stod på behandling var det en gjennomsnittlig økning i kroppsvekt fra baseline 1,4 kg i insulin glargin-gruppen og en gjennomsnittlig nedgang på 0,8 kg i gruppen som fikk standardbehandling. Pediatrisk populasjon I en randomisert, kontrollert klinisk studie, ble pediatriske pasienter (alder 6 til 15 år) med type 1 diabetes (n=349) behandlet i 28 uker med et basal-bolus insulin regime der vanlig humaninsulin ble gitt før hvert måltid. Insulin glargin ble gitt en gang daglig ved sengetid, og NPH humaninsulin ble gitt én eller to ganger daglig. Effekten på glykohemoglobin og forekomsten av symptomatisk hypoglykemi var lik i begge gruppene, men reduksjonen i fastende plasmaglukose, fra utgangsnivået, var større for gruppen som fikk insulin glargin enn for gruppen som fikk NPH humaninsulin. Det var også mindre alvorlig hypoglykemi i insulin glargin-gruppen. I en ukontrollert forlengelse av studien fortsatte 143 av pasientene i insulin glargin-gruppen med behandlingen, med gjennomsnittlig to års oppfølging. Ingen nye sikkerhetssignaler ble sett i løpet av denne tiden. Det ble også utført en crossover studie som sammenlignet insulin glargin pluss insulin lispro med NPH humaninsulin pluss vanlig humaninsulin (hver behandling ble gitt i 16 uker, i vilkårlig rekkefølge) med 26 ungdommer i alderen 12 til 18 år med type 1 diabetes. Som i pediatristudien beskrevet over, var reduksjonen i fastende plasmaglukose, fra utgangsnivået, større for gruppen som fikk insulin glargin enn for gruppen som fikk NPH humaninsulin. HbA1c-endringer fra utgangspunktet var lik mellom behandlingsgruppene, men de nattlige blodglukoseverdiene var signifikant høyere i insulin glargin/lispro-gruppen enn i gruppen som fikk NPH/vanlig insulin, med et gjennomsnittlig bunnnivå på 5,4 mm i forhold til 4,1 mm. Tilsvarende er forekomsten av nattlig hypoglykemi 32 % i insulin glargin/lispro-gruppen i forhold til 52 % i NPH/vanlig insulin-gruppen. En 24-ukers parallellgruppestudie ble utført med 125 barn i alderen 2 til 6 år med diabetes type 1. Insulin glargin gitt én gang daglig om morgenen ble sammenlignet med NPH-insulin gitt én eller to ganger daglig som basalinsulin. Begge gruppene fikk bolusinsulin før måltider. Det primære målet, som var å demonstrere non-inferiority for insulin glargin i forhold til NPH insulin for alle hypoglykemier, ble ikke nådd og det var en trend mot en økning av hypoglykemiske hendelser med insulin glargin [insulin glargin: NPH ratio (95 % konfidensintervall) = 1,18 (0,97-1,44)]. Variabilitet i HbA1c og glukose var sammenlignbar i begge behandlingsgruppene. Ingen nye sikkerhetssignaler ble obervert i denne studien. 5.2 Farmakokinetiske egenskaper Hos friske forsøkspersoner og diabetikere viste serumkonsentrasjonen av insulin en langsommere og svært forlenget absorpsjon uten konsentrasjonstopper etter subkutan injeksjon av insulin glargin sammenlignet med humant NPH-insulin. Konsentrasjonene sammenfalt med tidsprofilen for den 34
farmakodynamiske virkning av insulin glargin. Diagrammet ovenfor viser virkningsprofilen over tid for insulin glargin og NPH-insulin. Insulin glargin injisert én gang daglig vil nå steady state nivå i løpet av 2-4 dager etter første dose. Ved intravenøs administrering var halveringstidene i eliminasjonsfasen for insulin glargin og humaninsulin sammenlignbare. Etter subkutan injeksjon av Lantus i diabetespasienter, blir insulin glargin raskt metabolisert ved karboksyl-enden av betakjeden og det dannes to aktive metabolitter M1 (21A-Gly-insulin) and M2 (21A-Gly-des-30B-Thr-insulin). Hovedsubstansen i sirkulasjonen i plasma er metabolitten M1. Eksponeringen av M1 øker med gitt dose av Lantus. De farmakokinetiske og farmakodynamiske funn indikerer at effekten av subkutan injeksjon av Lantus hovedsakelig kommer fra eksponering for M1. Insulin glargin og metabolitten M2 var ikke detekterbare hos flertallet av pasientene. Når de var detekterbare var konsentrasjonen uavhengig av administrert dose Lantus. Ved kliniske studier viste subgruppeanalyser basert på alder og kjønn ingen forskjell i sikkerhet og effekt hos pasienter behandlet med insulin glargin sammenlignet med studiepopulasjonen totalt. Pediatrisk populasjon Farmakokinetikk hos barn fra 2 til under 6 års alder med type 1 diabetes mellitus ble undersøkt i en klinisk studie (se pkt. 5.1). Bunnivåer (trough) i plasma av insulin glargin og dens hovedmetabolitter M1 og M2 ble målt hos barn behandlet med insulin glargin. Disse viste plasmakonsentrasjonsprofiler tilsvarende som hos voksne og viste ikke akkumulering av insulin glargin eller metabolitter ved kontinuerlig bruk. 5.3 Prekliniske sikkerhetsdata Prekliniske data indikerer ingen spesiell fare for mennesker basert på konvensjonelle studier av sikkerhetsfarmakologi, toksisitetstester ved gjentatt dosering, gentoksisitet, karsinogenitet eller reproduksjonstoksisitet. 6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER 6.1 Fortegnelse over hjelpestoffer Sinkklorid, m-kresol, glyserol, saltsyre, natriumhydroksid og vann til injeksjonsvæsker. 6.2 Uforlikeligheter Dette legemidlet må ikke blandes med noen andre legemidler. Det er viktig å forsikre seg om at sprøytene ikke inneholder spor av noen andre stoffer. 6.3 Holdbarhet 3 år. Holdbarhet etter anbrudd: Legemidlet kan oppbevares i inntil 4 uker ved høyst 25 C, beskyttet fra direkte varme og lys. Penn med sylinderampulle må ikke oppbevares i kjøleskap. Hetten må settes tilbake på pennen etter hver injeksjon, for å beskytte mot lys. 35
6.4 Oppbevaringsbetingelser Uåpnet sylinderampulle: Oppbevares i kjøleskap (2 C - 8 C). Skal ikke fryses. Plasser ikke Lantus ved fryseboksen eller fryseelementer. Oppbevares i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. Etter anbrudd: Oppbevaringsbetingelser etter anbrudd av pakningen, se pkt. 6.3. 6.5 Emballasje (type og innhold) 3 ml oppløsning i en sylinderampulle (type 1 ufarget glass) med et stempel (svart brombutylgummi) og en flenset kapsel (aluminium) med en propp (brombutylgummi eller polyisopren/brombutylgummilaminat). Glassampullen er fastmontert i en gjennomsiktig beholder med en mekanisme av plast og en gjenget stempelstang i den ene enden. Pakninger med 1, 3, 4, 5, 6, 8, 9 og 10 sylinderampuller for OptiClik er tilgjengelig. Ikke alle pakningsstørrelser vil nødvendigvis bli markedsført. 6.6 Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering Lantus må ikke blandes med annen insulin eller fortynnes. Blanding eller fortynning kan endre tid/effekt profilen og blanding kan føre til utfelling. Sylinderampuller for OptiClik skal kun benyttes sammen med OptiClik, og i overensstemmelse med bruksanvisningen som følger med pennen. Pennens bruksanvisning må følges nøye med hensyn til innsetting av insulinampulle, påsetting av kanyle samt injeksjon av insulinet. Hvis OptiClik er ødelagt eller ikke virker som den skal (pga. mekanisk feil), må den kastes og en ny OptiClik må benyttes. Sylinderampullen må oppbevares i romtemperatur i 1 til 2 timer før den monteres i pennen. Kontroller sylinderampullen før bruk. Den må bare benyttes dersom den er intakt og oppløsningen er klar og fargeløs med vannlignende konsistens og uten synlige faste partikler. Da Lantus er en oppløsning, er det ikke nødvendig å ryste eller blande den før bruk. Luftbobler må fjernes fra sylinderampullen før injeksjon (se bruksanvisningen for pennen). Tomme sylinderampuller må ikke fylles på nytt. Hvis pennen ikke fungerer (se pennens bruksanvisning), kan insulinet trekkes opp fra sylinderampullen i en sprøyte (passende for insulin med 100 enheter/ml) og injiseres. Insulinetiketten må alltid kontrolleres før hver injeksjon, for å unngå administrasjon av feil insulintype (se pkt. 4.4). 7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSE Sanofi-Aventis Deutschland GmbH, D-65926 Frankfurt am Main, Tyskland. 36
8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE) EU/1/00/134/022-029 9. DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE Dato for første markedsføringstillatelse: 9. juni 2000 Dato for siste fornyelse: 9. juni 2010 10. OPPDATERINGSDATO Detaljert informasjon om dette legemiddel er tilgjengelig på nettstedet til Det europeiske legemiddelkontoret (The European Medicines Agency) http://www.ema.europa.eu/. 37