To nordnorske svartebøker Roald E. Kristiansen «Opphavleg var det sju Mosebøker i alt. I sjette og sjuande Mosebok hadde dei den gamle egyptiske trolldomen. Men prestane vilde ikkje lata folk få lera denne trolldomen, som der var, og så tok dei dei to bøkene ut or bibelen. Det var og ei anna bok med trolldom dei fekk forbode, det var Prestepina. Den var prestane så forhatige på, at dei brende henne berre dei fekk tak i ho.» Slik ble det fortalt fra Velfjord i Nordland om Svarteboka ifølge Knut Strompdal. Svarteboktradisjonen er kjent og vel dokumenter over hele landet. Dokumentasjonsarbeidet ble for det meste gjort på slutten av 1800-tallet og ble bearbeidet av sogneprest Jørgen Moe og hans sønn, folkloristen Moltke Moe (1859 1913). Deres manuskripter av håndskrevne svartebøker ble utgitt av biskop Anton Chr. Bang (1840 1913) som var Moltke Moes venn og medarbeider. I folkelig tradisjon brukes gjerne begrepet «Svartebok» i entallsform som om der kun var éi svarte-bok. Det er imidlertid ikke riktig. Der var mange svartebøker, vanligvis håndskrevne manuskripter som inneholdt de magiske oppskrifter og formler som bokas forfatter kjente til. Antallet kjente norske svartebøker tiltok utover på 1600-tallet. De fleste eksemplarene som er kjent i dag, har blitt til i perioden 1760 1840. Etter den tid sank populariteten. Noen trykkerier fortsatte likevel å publisere små hefter med 20 trollformularer. Mange oppskrifter er av folkemedisinsk karakter, men det er også magiske besvergelser for både godt og ondt. Besvergelsen var i seg selv tenkt på som kraftfull slik at den ønskede effekt ble oppnådd. Lovgivningen på 1600-tallet gjenspeiler samfunnets frykt for den virksomheten som var forbundet med svartebøkene. I kong Christian V s norske lov fra 1687 heter det: «Befindes nogen Troldmand eller Troldqvinde, at have forsvoret Gud og sin Hellige Daab og Christendom, og hengivet sig til Djævelen, den bør levendes at kaste paa Ilden og opbrændes.» Loven foreskriver imidlertid ikke alltid dødsdom. Den sier også at både kvinner og menn som bruker «nogen galne indbildede Konster» for å skade andre, skal legges i jern og dømmes til livsvarig straffarbeid. Frykten for svartebøkene henger utvilsomt sammen med trusselen om myndighetenes straffesanksjoner. Selv om myndighetene anså bruken av svartebøker som en forbrytersk handling, stilte saken seg annerledes for folk flest. Svartebøkene kunne være en Biskop Anton Chr. Bang.
Foto: Norsk Folkeminnesamling. nyttig ressurs når en hadde små muligheter for å verge seg mot sykdom, ulykker og andre menneskers ondskap. Man skilte mellom «hvit» og «svart» magi. Den svarte magien var forbundet med bruk av onde krefter, selv når formålet var godt. Den «hvite» kunnskapen var forbundet med guddommelige krefter. Det anså man ikke som galt ettersom Jesus selv hadde utført mektige gjerninger. Kristne lovlydige mennesker kunne dermed appellere til slike krefter for å hjelpe seg når det var påkrevd. Folk holdt det ikke uten videre for en synd å benytte seg av svartebøkene i hvert fall ikke så lenge en brukte dem til å hjelpe seg i nødsfall. Derimot finnes det advarsler om å bruke «den grove Kunst», dvs. besvergelser for å alliere seg med onde krefter. Bøkene var forbundet med stor frykt. En svensk omstreiferske, Elen Hansdatter, som i 1750 ble satt i tukthuset for sin kunst, hadde fått svarteboka av en som ville kvitte seg med den «saasom den fordøier alt, hva han haver». Av frykt for hva svartebokkunster kunne lede til, hendte det at de ble beslaglagt av myndighetene. Anton Chr. Figurer fra ulike svartebøker. Formålet var å slå øyet ut på en tyv. En kobberstift skal slås ned gjennom øyet i figuren i djevelens navn. Øverst til venstre fra Eiker (ca. 1800) og til høyre fra Fron (ca. 1800). Nederst til venstre fra Moland i Telemark (ca. 1800) og til høyre fra Gran på Hadeland (1793). Bang beretter at presten F.C. Müllertz som var sogneprest i Moland i Telemark (1840 1848) i ledtog med to medhjelpere beslagla ei svartebok hos en av bygdas menn som folk mente bare gjorde ondt. Kanskje henger trusselen om at presten kunne beslaglegge folks svartebøker sammen med tanken om at det ofte var prester som eide (og brukte) svartebøker. Innholdet i svartebøkene Det finnes ingen «typisk» svartebok. Innholdet varierer sterkt og var preget av en rekke tradisjoner og interesser til Forside fra en svartebok fra Jeløya. 21
de som skrev ned de formularene man hadde bruk for. Der var både nyttig magi og magi for mer okkult bruk. Bøker fra bondemiljø domineres av nyttige råd («hvit» magi) om hvordan man kunne beskytte seg selv og sin eiendom mot sykdom og ulykker. Bøker som var eid av militære offiserer inneholder formler for å vinne i terningspill, hvordan en kan vinne en pikes hjerte eller hvordan å beskytte seg mot fiendens kuler. Den okkulte («svarte») magien handlet om hvordan man kunne utøve skadeverk. Denne delen vakte naturligvis mest oppmerksomhet og virket skremmende, og det var denne delen som ga opphav til benevnelsen «svartebøker». Noen ganger dramatiserte tradisjonen skildringen av bøkene: de hadde svarte blad med blodrød skrift. Bangs «hexeformularer» inneholder en stor samling magiske oppskrifter fra en mengde svartebøker. Formularene er inndelt tematisk: maning, binde- og løsemidler, verneformularer, besvergelser, samt ulike svartekunster. Formler for maning kunne handle om å sende sykdom ut av kroppen og inn i noe annet (f.eks. inn i fjell, en jordfast stein eller i vær og vind) steder der det farlige ikke kan forvolde skade. Formularene avsluttes gjerne med Fadervår eller i den treenige Guds navn. Binde- og løseformularer viser ofte rester av katolsk tradisjon med mange referanser til jomfru Maria, St. Olav eller til engler. Når en skal beskytte husdyr mot villdyr, kunne det gjøres ved henvisning til «himmelnøkkelen», dvs. tanken om kirkas absolusjon fra synden som i formularen tolkes konkret som å løse husdyrene fra bjørnens truende grep. Formularene gjør flittig bruk av latin eller inkluderer grafiske symboler som muligens sikter til tegnhandlinger (som korsing) og som skal ledsage de leste ordene og øke deres kraft. Svartebøkene innholder også mer eller mindre realistiske legeråd, med bruk av plantemedisin og andre remedier. En gruppe formularer som hos Bang katalogiseres under rubrikken «besvergelser ved det Hellige», gjelder kunsten å stille blod. Slike formularer tar ofte utgangspunkt i forestillingen om at vannet i elva Jordan stoppet da Jesus ble døpt, eller hvordan syndfloden stoppet. Man har antagelig tenkt at når formularen blir brukt, aktiverer man kreftene i den opprinnelige situasjonen slik de også kommer til å virke der hjelpen nå er påkrevd. Fra Mandal finner vi formularen: «Stat Blod og still Blod! Saa gjorde Jordan, da Jesus igjennem for.» En formular fra Ål i Hallingdal forankrer stoppordene i at jomfru Maria stilte Jordans flod. Et Sider fra den omtalte svarteboka til Gudmund Pedersen i Storvassbotn i Trondenes. 22
tilsvarende formular fra Bø i Telemark gir Maria æren for at syndfloden stanset, mens en formular fra Storelvdal forankrer stoppordren i Jesu ord på korset: «Jesus op paa hang, af hans Side Blodet udrand, Blod og Vand, men hans Kraft den stemt han, saa den aldrig mer rand. Gjør du saa ved denne Mand». Svartebøker i Nord-Norge Nordnorske svartebøker synes ikke å ha blitt godt bevart. I hvert fall nevnes det få eksempler i registret over kjente norske svartebøker. Registeret nevner i 2010 126 bøker, men bare tre av dem er fra Nord-Norge: fra Beiarn, fra Leirskar ved Hemnes og fra Vefsn. Årsaken kan være knyttet til den geografiske konsentrasjon innsamlingen av folkeminner på 1800-tallet var gjenstand for. Det er ingen grunn til å tro at svartebokskrivingen i nord var mindre enn i sør. I tillegg til de tre registrerte svartebøkene, refererer biskop Anton Chr. Bang til to svartebøker fra Nord- Norge, ei fra Trondenes og ei fra Bø i Vesterålen. Den første kom til Trondenes med en innflytter sørfra og Bang mener at den andre også trolig er «importvare». Det øvrige nordnorske materialet hos Bang har han hentet fra tre hefter om nordlandsk sagntradisjon publisert av O.Nikolaissen på 1870- og 1880-tallet, samt fra Axel Hagemanns Gudmund Pedersens svartebok fra Trondenes. Ordene nederst til høyre er maneord mot tannverk. «Blant lapper og bumænd» og A. P. Stabfors opptegnelser fra Helgeland. Tre formularer har Bang hentet fra fra 1620-tallets tingprotokoller i Finnmark. Det har for øvrig nettopp lykkes å finne Bangs nordnorske kilder i arkivene. Trondenesboka er i Nasjonalbilbioteket mens boka fra Bø er i Gunnerusbiblioteket i Trondhjem. Svarteboka fra Trondenes Blodstoppingsformelen fra Storelvdal som ble nevnt ovenfor, er hentet fra Trondenesboka. Den er én av i alt 54 formularer som Bang hentet fra den kilden han kaller «P». Den var et hefte med 18 blad i Johannes Th. Storakers samlinger. Eilert Sundt hadde fått heftet under et opphold i Trondenes i 1863. Sundt opplyste at det hadde tilhørt «en Dreiner og Aarelader» fra Storelvdal i Åmot som hadde tatt med boka fra 23
hjembygda. Eieren var sannsynligvis husmannen Gudmund Pedersen fra Rendalen (1801 1862) som i 1834 kom til Storvassbotn i Trondenes sammen med si første kone, Oleanna Johnsdtr. (1801 1848) og deres eldste barn. Vi skal se nærmere på noen formularer som Bang hentet fra Gudmunds svartebok før vi ser nærmere på boka fra Vesterålen. Da Gudmund giftet seg med Oleanna i Åmot i 1825, betegnes han i kirkeboka som jeger. Det er antagelig bakgrunnen for at svarteboka hans har mange (7) formularer som omhandler jakt. De handler om å skyte treffsikkert, hvordan å beskytte eller gjøre ei skjemt børse god igjen. For å skyte treffsikkert, skriver Gudmund at en kan en blande avføring eller bein fra døde mennesker i kruttet, eller blande hjerte og lever fra ei flaggermus i blyet. Maneord lest over et skjærehjerte beskytter geværet fra å bli skjemt. Ønsket man å skjemme en annens gevær, kunne man slippe en fjert idet skuddet ble avfyrt samtidig som en sa: «den skal inn igjen!». Svarteboka fra Bø i Vesterålen. Ellers inneholdt Gudmunds svartebok mange råd mot sykdom. Dels er formularene bønneord med referanser til Jesus, St. Peter eller Maria, og dels er de maneord for å vise bort sykdom. Maneordene kan referere til hellige personer eller til andre (f.eks. 3 jomfruer) eller endog til fugler. Det er ikke alltid lett å skille mellom bønner og maneord. Maneordene kan endog inngå i bønner slik som når en skulle ta frosten ut av sår. Da leste man i Jesu navn: «Her er ikke Rum for Varmen, ikke for Vinden, ikke for Frosten, som Legemet var helt tilforn» og avslutte formularen i den treenige Guds navn lest tre ganger. «Bønnemaning» kan vi også kalle et formular som skal sette god vind i en ny smedbelg. Da leser man: «Med den samme Vind blæses denne nye Bælg, som blæste paa det Gallilæiske Hav, da Jesus laa og sov» og avslutte tre ganger i den treenige Guds navn. En klarere form for «maning» finnes i formularer som består av et ord som leses slik at man for hver gang tar bort siste bokstav i ordet. Bang nevner fire slike ord fra Gudmunds bok (kalamaris, katalibus, ratalibus og auratebul). De første tre ordene er for å mane bort tannverk, mens det siste beskytter mot tyver. Ellers hadde Gudmund råd for å gjøre seg usynlig, få ei jente til å bli forelsket i seg, vinne i slåsskamp, skaffe seg fiskelykke eller pengelykke. Han hadde også formularer for blodstopping, samt amuletter (ord skrevet på papir) som en skulle bære på seg for å beskytte seg mot mennesker eller farlige makters ondskap. 24
Svarteboka fra Bø Den andre svarteboka fra Nord-Norge som Bang henviser til med benevnelsen «Y», skriver seg fra et manuskript i Trondhjems Videnskabsselskabs arkiv. Det var et hefte som besto av 33 blad og som var blitt funnet under alterduken i ei kirke i Bø i Vesterålen. Det ble overlatt til Videnskabsselskabet av oberstløytnant Ziegler som meddelte at det hadde kommet i hans eie ca. 1856 via hans kamerat, Jakob Wilse. Wilse hadde fått det av mora Ingeborg Margrethe Dahl (f.1796) fra Mårsund i Vesterålen som var gift med sogneprest til Bø, Nicolai Wilse (1778 1845). Det ble bygget ny kirke på Bø i 1824, og kanskje var det da den gamle kirka ble revet, at heftet ble oppdaget. Bang betegner heftet fra Bø som den nordligste kjente svartebok. Noen av heftets formularer ble publisert i Skillings-Magazin for 1859. Denne artikkelen ble samme år publisert i et 16-siders særtrykk i Fredrikstad under tittelen «Svarteboka». Bang mente at svarteboka fra Bø neppe kunne være blitt skrevet der, men at den var kommet dit med en innflytter sørfra, og anslo at den var skrevet ca. 1770. I forhold til svarteboka fra Trondenes, skiller svarteboka fra Bø seg klart ut. Magiske oppskrifter og formularer dominerer. Oppskriftene redegjør for bruk av kirkegårdsjord, knappenåler, brennevin, ormeskinn, diverse døde dyrs kroppsdeler brukt hele, pulverisert eller brent til aske, samt ord og tegn skrevet på sedler. Man kunne lære flere måter å utøve sine trolldomskunstner på, bl.a. hvordan djevelen kunne manes frem og «Haver nogen stjaalet dig fra, da skriv denne Figur, som her under staar, paa Jorden eller paa det Sted, Tyven [har] stjaalet; saa bær han det stjaalne hjem. NB. Vil du ikke tro dette, da skriv denne Figur paa Pergament og læg det under dit Hoved om Natten; [da] ser du Tyven i Søvne». Fra Bø-boka. drives bort. Hva en kan gjøre med tyver, får en også greie på. Om en ikke vet hvem tyven er, så kan han avsløres eller man kan få ham til å levere tyvegodset tilbake. Man kan endog slå ut øynene hans ved magiske tegnhandlinger. Slike formularer finner en lite av i boka fra Trondenes. Her får en hjelp til se tyven i vann og til å fjetre ham, men i liten grad hvordan tyven kan skades, selv om også det forekommer. Boka fra Vesterålen inneholder mye «dramatisk» kunnskap og heller lite av kunnskap for dagliglivet. Der er selvsagt blodstoppings- og verneformler av ulikt slag basert på det kristelige forestillingsuniverset. Men Bøboka er mer preget av mer eller mindre fantasifulle ønsker om å vinne egne fordeler, som hvordan en kan unngå bakrus, få husfolket til å fjerte, få ei jente til å løfte på skjørtene, lage amuletter for 25
spillelykke, få folk til å fortelle hemmeligheter, eller se om ei jente er jomfru og få henne til å bli forelsket i seg. Et par eksempler illustrerer rådenes fantasifullhet: om en vil finne ut om ei jente er jomfru, «tag en Ræve-Pik og skrav deraf i Øl og giv Pigen det. Er hun ikke Mø, pisser hun strax». For å vinne i spill, «tag en Muld-Varp og brænd den til Aske og læg den i venstre Sko. Saa skal du vinde». Når en skal mane tyven til å komme tilbake med tyvegodset, skal en lese over rennende vann på en torsdag før sola går opp mens en vender ansiktet fra sør via vest mot nord. Formaningen resiteres sittende på kne: «Jeg maner dig, Sol, Maane og Stjerne og Planeter og alle himmelske Firmamenters Kræfter, aldrig at skinne over denne Tyv, som haver stjaalet dette NN. Og hans Blod skal gjøre ham saa bange, som Kristus var den Tid, han led Pine og Død paa Korset; og hans Blod løbe om hannem og omkring hans Hjerte og aldrig stilles eller have Ro mer end dette rindenes Vand under mine Knæ, førend igjen bæres det, han haver staalet. In nomini patris et fili et speritus sancti. Amen». De kristelige ordene er med, men det er for de meste jordiske krefter det appelleres til i denne boka. Dette er et gjennomgående trekk sammenlignet Den som bærer denne figuren på seg kan ikke overvinnes, fortelles det i en svartebok fra Borge i Østfold. Boka tilhørte i sin tid prost Johan Fritzner som var sogneprest i Vadsø i tiden 1838 1845. med Trondenesboka. Ord som viser til den kristne forestillingsverden i Vesterålsboka brukes helst i verneformularer og ikke så ofte når en vil skade andre. Appellen til djevelske krefter er ofte eksplisitt, f.eks. i rådet om hvordan en kan slå ut øyet til en tyv. Da skal en ta en kobbernagle smidd på fire søndagsmorgener. Hviten fra et egg blandes med kvikksølv og brukes til å tegne et øye som naglen skal settes i, mens en slår den ned i Fandens navn. Kontrasten til kristne handlingsideal forsterkes i formularen ved at naglen skal smis på søndager, den dagen kirka sier at en ikke bør arbeide. At maningen innebærer en reversering av det kristne er også tydelig i et formular som simpelthen er Fadervår lest baklengs. En annen variant er formularen der man minner om at Gud skapte verden men at Kristus selv skapte sitt kjøtt og blod i jomfru Marias liv. Ordene brukes som stoppord («satt odd og egg») for å uskadeliggjøre motstanderens sverd. Fokuseringen på det dennesidige og det diabolske forhindrer selvsagt ikke bokas forfatter fra å appellere til himmelske krefter. Dette blir tydelig særlig i verneformularer og i formularer for å bote sykdom. Den korteste formularen finner vi i blodstoppingsformelen som kort og godt lyder: «Vor Herre Jesus fik Saaret i Jorderig og var lægt i Himmerig». En verneformel for «Held og Yndest at vinde» synes å være preget av kristelig Side fra Bø-boka som viser ord og tegn som en skal skrive på et stykke hvitt pergament og bære på seg for å beskyttes mot å bli skutt på. 26
fromhet, men de preges samtidig av ønsket om å vinne egne fordeler: «Om Morgenen, før du opstaar, skal du læse 3 Gange disse Ord: Jeg inden fire Vægger befaler mig i Jesu Kristi Hænder. Himlen være mig blid. Al Verden være mig god ligesom Jesu Kristi Legem og Blod. Alle Mænd og Kvinder, Piger og Drenge, Unge og Gamle, Smaa og Store, Fattig(e) og Rige, ja alle Kreaturer skal neie og bukke for mig, ligesom Englene neiede for Jomfru Maria ved hendes velsignede Søn Jesum Kristum. Og jeg NN, jeg skal vinde Held og Yndest ved G[ud] fader, Søn og Helligaand. Amen.» Bøkene er ulike Kulturhistorikerne har hevdet at de folkelige svartebøkene er et relativt nytt fenomen, og at de fleste er fra 1800- tallet. Disse svartebøkene har stort sett tilhørt folk fra lavere sosiale lag, og er skrevet ut fra deres interesser og behov. Dette passer godt på svarteboka som ble brukt på Trondenes. En del eldre svartebøker fra 1700-tallet har derimot et mer «lærd» preg og handler om forhold som standspersoner var mer interessert i, f.eks. besvergelser for å lykkes og bli godt likt. Enkelte av de eldste har åpenbart tilhørt offiserer og har formler og oppskrifter for å beskytte seg mot kuler og sverd. Disse svartebøkene har også stoff av mer erotisk karakter og råd for spillelykke. Svarteboka fra Vesterålen er et eksempel på en slik type svartebok. De to svartebøkene med nordnorsk proviniens er altså ganske ulike. Boka som ble brukt i Trondenes er preget av eierens behov for praktisk hjelp i dagliglivet, mens boka fra Vesterålen er preget av eierens behov for å skaffe seg fordeler og forhindre andres skadeverk. Han er også villig til å gå langt i å alliere seg med mørkekreftene for å lykkes med sine handlinger. Begge bøker gjør bruk av krefter fra både himmel og helvete. Dette er typisk for folkelig religiøsitet den må være både from og framsynt: from i den forstand at en bør respektere himmelens krefter for sin salighets skyld, men samtidig være framsynt i den forstand at en også kan bruke andre krefter for dette livets skyld. Litteratur: Amundsen, Arne Bugge. 1987. Svarteboken fra Borge. Sarpsborg: Borgarsyssel Museum. Anton Chr. Bang. 1901 1902. Norske Hexeformularer og magiske opskrifter. Skrifter udgivne af Videnskabsselskabet i Christiania 1901. II. Historisk-filosofisk Klasse. Christiania. (Fotografisk opptrykk 1985, Kildeforlaget, Oslo, samt nyutgivelsen 2005 ved Velle Espeland, Ka forlag, Oslo). Espeland, Velle (1974): Svartbok frå Gudbrandsdalen. Oslo-Bergen-Tromsø: Universitetsforlaget. Garstein, Oskar. 1993. Vinjeboka. Den eldste svartebok fra norsk middelalder. Oslo: Solum. Grambo, Ronald. 1979. Norske trollformler og magiske ritualer. Oslo: Universitetsforlaget. Kristiansen, Roald E. 2004. «De gjenstridige prestene: Svartebokpresten som tricksterfigur» i: Det Gjenstridige. Festskrift til Edmund Edvardsen. Gjøvik: Opdalske Forlag. Strompdal, Knut 1938 [1996], Gamalt frå Helgeland II. Oslo: Norsk Folkeminnelag. Institutt for Kulturstudier og Orientalske Språk, Universitetet i Oslo: http://www.hf.uio.no/ikos/tjenester/kunn skap/samlinger/norskfolkeminnesamling/svarteboeker/. Publisert 17.3.2010. Sist endret 4. 1.2012. Forfatteren: Roald Kristiansen er 1.amanuensis ved Institutt for Historie og Religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø. E-post: roald.kristiansen@uit.no 27