For mine øyne har sett

Ellen Merete Wilkens Finnseth er religionshistoriker og skribent. Hun utkom i Strek Gjenskinn For mine øyne har sett Hva skjedde i møtet mellom oldingen Simeon og den nyfødte Jesus? Ellen Merete Wilkens Finnseth har fulgt Rembrandts blikk, og havnet i en påtrengende erfaring av virkelighet. på nasjonalmuseet i Stockholm eier de en stor skatt. Der henger ett av de vakreste bildene mesteren Rembrandt van Rijn har malt: bildet «Simeon i templet». Bildet var uferdig ved Rembrandts død i 1669. Det var kanskje det siste han malte på. Rembrandts bilder har vi sett før. Oftest i dårlige reproduksjoner. Ved første øyekast virker bildene snirklete og gammelmodige. Figurene er bleke og gjør teatralske bevegelser. Men den som får sjansen til å oppleve originalverkene vil merke: Det trengs bare noen øyeblikks oppmerksomhet, så trenger de seg på. 1600- tallet puster betrakteren i ansiktet med gjenkjennelige lukter av menneskeliv, av livsvilje og utsatthet. Og virkelighet. I raderingen av den barmhjertige samaritan sitter en hund i forgrunnen og gjør sitt fornødne. Man ser instinktivt forbi den, slik vi gjør det i den virkelige verden. Men den er der. På maleriet av Susanna på vei til badet ses merkene etter strømpebåndene på de bleke leggene. Rembrandt ser. Han maler det virkelige med en insisterende, nesten frekk nysgjerrighet. Den samme nysgjerrigheten som lyser fra de unge selvportrettene der han øvde sine ferdigheter på egne grimaser. Blikket som stirrer tilbake på oss er skarpt, glupsk på virkelighet. Livslyst Rembrandt ble født år 1606 i en borgerfamilie i den nederlandske byen Leiden. Kun 18 år gammel åpner han eget male-studio sammen med en venn, og allerede i de tidlige tyveårene får han mye positiv oppmerksomhet for sine bilder. Han får oppdrag fra hoffet og blir raskt en ansett maler og en velstående mann. Det går bra for den unge Rembrandt. I 1634 gifter han seg med Saskia van Uylenburgh, en kvinne fra Amsterdams høyere borgerskap. Deres ungdom og livslyst slår armen sjenerøst ut mot oss i maleriet av den bortkomne sønnen, der Rembrandt og hans hustru selv er modeller. Storøyd. Rembrandt selvportrett. 1630 Modigere blikk Men den ukompliserte livsgleden hadde sin tilmålte tid. Saskia dør kun 29 år gammel. Da har hun født fire barn, men mistet tre av dem før de ble mer enn noen måneder gamle. Kun den sist fødte, sønnen Titus, lever opp. Han er ni måne- side 66 2008 nr 5 strek

vår med boken «Nattsyn», som er hennes personlige vandring gjennom Jobs bok i Bibelen. Rembrandt van Rijn, Jesus for Pilatus, etsing, 1655. London, British Museum. der gammel da han mister sin mor. Utsattheten begynner å sette spor. I det tiåret som følger, endrer Rembrandts bilder karakter. Fram til da hadde han foretrukket store og pompøse scenerier fra Det gamle testamente etter inspirasjon fra forbildet Rubens og med modeller fra det jødiske kvarteret. Hans arbeider blir nå sjeldnere og mer uregelsmessige. Han har store problemer, både økonomisk og i sitt familieliv, og blir til dels uglesett i det gode borgerskap. Samtidig jobber han stadig mer selvstendig i sin kunst. Bildene avspeiler en vilje til utforskning, ikke minst av form, og en voksende dybde i den psykologiske skildringen. I denne livsfasen oppstår den fruktbare alliansen mellom Rembrandts modige blikk og de klassiske motivene fra Det nye testamente. Fra beundring til ømhet På raderingen som fremstiller hyrdenes tilbedelse, er Kristusbarnet knapt synlig, viklet i «Rembrandt ser. Han maler det virkelige med en insisterende, nesten frekk nysgjerrighet.» tøystumper og bortgjemt i et mørkt hjørne av stallen, et formål for menneskers famlende omsorg. Likevel vet betrakteren at nettopp der ligger underet. Dikteren Johann Wolfgang von Goethe kommenterte senere dette bildet og skrev, med en kritisk henvisning til den italienske renessansekunsten: «... alle Bibelens fortellinger er blitt frarøvet sin enkelhet og sannhet gjennom kald storhet og stiv kirkelig korrekthet, og dermed er blitt tatt bort fra de ømme hjerter for å skape beundring i de dummes måpende øyne. Sitter ikke Maria, mellom rammene i enhver altertavle framfor hyrdene, som om hun viste barnet sitt fram for penger, eller som om hun har hvilt i fire uker etter sin barseltid, som for å forberede seg med en adelsdames strek nr 5 2008 side 67

side 68 2008 nr 5 strek

strek gjenskinn Simeons lovsang, olje på lerret, 1669. Foto Nasjonalmuseum, Stockholm. forfengelighet til ære for de besøkende? Og dette skal være anstendig og korrekt! Hos Rembrandt er det annerledes, forklarer Goethe: Hvordan behandler Rembrandt denne scenen? Han tar oss med inn i en mørk stall; nødvendighet har drevet moderen, med barnet ved sitt bryst, til å dele seng med kyrne. De er begge inntyllet opp til halsen i strå og laser, og alt er mørkt bortsett fra lyset fra en liten lampe I dette øyeblikk trer hyrdene inn. Den fremste av dem beveger seg innover med sin stalllykt, og stirrer, mens han tar av seg hatten, inn i halmen. Var det mulig mer tydelig å uttrykke spørsmålet: «Er dette den nyfødte Jødenes konge?» Tett inn til seg Rembrandt framstår som en mann av sin tid, han er både forfengelig og ærekjær og iblant tilsynelatende brutal. Samtidig avslører hans bilder et blikk som bare blir klarere med årene. Selv om det på denne tid fantes flere aksepterte motiver for en kunstner; var det i stor grad Bibelens fortellinger Rembrandt brynte seg på. Han så, tolket, dro menneskene tett inn til sin egen virkelighet. En slik kunstner kan ikke lide av berøringsangst og utålmodighet. Han må våge å vende tilbake til de samme steder igjen og igjen. Våge å gå dypere for hver gang. Han må ha mot til, uten forbehold, å legge nakne håndflater mot virkelighetens vegger. Lenge nok til selv å la seg forme og beskjæres. I raderingen «Jesus fremstilles for folket» ser vi den lysende hvite overkroppen til Kristus der han står bakbundet foran folkemengden. Han er halvnaken, skuldrene lave. Han ser undrende, nesten litt tafatt ut. Men han står der. Midt iblant dem. Han utsetter seg for menneskene og de forstår det ikke. I andre bilder er det kvinnene som er bærere av utsattheten: de blottede brystene, de bleke lårene. Susanna i det øyeblikket hun skal stige ned i badet og forstår at hun ikke er alene i sin hage, men utlevert til inntrengerens blikk og selvopptatte assosiasjoner akkurat som Kristus i sin nakenhet var det. Det gjenlevende barnebarnet I sine siste leveår malte Rembrandt en rekke portretter av bibelske personer, til dels med seg selv som modell. Man har diskutert om disse bildene var tenkt som en serie, men størrelsen og formen varierer en del. I stedet mener noen at de helt enkelt er uttrykk for en søken, en identifikasjon «Da hører han Åndens stemme: Se, Simeon! Der!... Se ham, lenge nok, la deg forvandle.» med Bibelens mennesker. Vi vet det ikke, men det gir ganske mye mening å tenke slik, også i forhold til bildet av Simeon i templet. Som en gammel mann står Rembrandt selv igjen med et nyfødt barnebarn, som det eneste levende minnet om Saskia og sønnen Titus. For Titus dør i 1668, bare 27 år gammel og etterlater seg en ung, gravid enke. Noen måneder senere fødes hans datter Titia. Da har Rembrandt selv et halvt år igjen å leve. På bakgrunn av disse omstendighetene blir man slått av varmen og håpet som lyser fra bildet av Simeon i templet. Det er kanskje det siste bildet Rembrandt malte; det sto uferdig da han døde i 1669. Lyskilden, som ofte skjult opplyser rommet er en gjenganger hos Rembandt. Nå er det barnet som lyser, så sterkt at det nesten blender den gamles blikk. Døende, nyfødt På Rembrandts egne ungdomsbilder av Simeon i templet følger han tradisjonen og viser hele gruppen av mennesker sett litt på avstand. Hver har sin tilmålte plass. Men i dette siste bildet er alle ytre posisjoner og dramatiske scenerier skrellet bort. Rembrandt går helt tett på. Hele fokus er på den gamle Simeon og den nyfødte; den døende og den nyfødte som møtes ved porten mellom liv og død og ser på hverandre. I kjente renessanseverker over samme motiv er det ofte Maria som holder barnet mens Simeon er en høflig betrakter, eller barnet befinner seg strek nr 5 2008 side 69

strek gjenskinn «Kunstneren må ha mot til, uten forbehold, å legge sine nakne håndflater mot virkelighetens vegger.» et sted mellom Maria og Simeon og framstår ofte mere som et trofé enn som en hovedperson. I Rembrandts bilde bærer Simeon barnet i sine egne armer, med ubluferdig ømhet. Hele hans oppmerksomhet er rettet mot den nyfødte. Han ser det levende livet og er så oppslukt at han synes å være i ferd med å briste. Fargene er glødende varme. Å se er å forvandles Simeon hadde ventet et helt liv. Holdt ut og håpet, ventet og spurt, oppøvet sin lydhørhet. Han hadde sett unge foreldre komme og gå med sine nyfødte, men ingen av dem var Ham. Ham som Skaperen ville legge i våre hender, om mulig med ennå større ømhet enn noe annet menneskebarn. Simeon kjente at hans egen flamme var i ferd med å brenne ut. Han fant ikke den han lengtet etter å få se. Inntil denne dagen. Da hører han Åndens stemme: Se Simeon! Der! Simeon får hvisket det rett i øret, slik Johannes døperen senere også fikk det: Se ham, se lenge nok, la deg forvandle! I dette menneskebarnet er Skaperen selv blitt en av oss. Dette blikket slipper deg aldri igjen. Teksten sier tydelig at Simeon «tok barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse!» NYE BØKER FRA LUNDE FORLAG Immaculée Ilibagiza VITNE UNDERET I RWANDA VÅR TIDS ANNE FRANK Johanna Hundvin Almelid SØKER: GUD OM ÅNDELIG LENGSEL I VÅR TID En sann historie, en internasjonal bestselger: Mens folkemordet raser i Rwanda i 1994, gjemmer Immaculée Ilibagiza (22 år) og sju andre kvinner seg på et bittelite bad. I den tre måneder lange tausheten på badet føres Ilibagiza inn i et nært forhold til Gud. Og da kvinnene kommer ut i friheten, provoserer Ilibagiza omgivelsene med å tilgi den som har drept hennes familie. Boka er mer spennende enn en kriminalroman, opplysende som ei lærebok i historie og etnografi, og trosstyrkende som ei kristen oppbyggelsesbok... Boka anbefales som ei av de viktigste på bordet i årets norske bokhøst. Bård Hauge, DagenMagazinet Innbundet, kr 298,- Bøkene kan du kjøpe i din lokale bokhandel Mange mennesker i vår tid søker etter åndelighet. Livssynsmarkedet er stort, og mulighetene er mange. I boka Søker: Gud møter du flere mennesker som har søkt i forskjellige åndelige miljøer, men som til slutt fant troen på Jesus Kristus. For mange er det som skjer på livssynsmarkedet, helt fremmed. I boka kan du få mer innsikt i det som rører seg her. Flere eksperter på området er intervjuet. Boka er svært godt skriven. Ho er lesarvenleg. Eg les mange bøker, men under lesinga av denne boka tok eg meg i at både skrivemåten og innhaldet drog meg framover, slik at eg ikkje ville leggja boka frå meg. Eg kan nesten ikkje hugsa at eg har opplevd å vorte så sterkt fanga som her. Johannes Kleppa, DagenMagazinet Mykbind m/klaff, kr 269,- www.lundeforlag.no side 70 2008 nr 5 strek