Samvær. med egne. barn. under soning

Samvær med egne barn under soning Utarbeidet av Jusshjelpa i Nord-Norge

1. BROSJYRENS INNHOLD... 3 2. RETT TIL SAMVÆR... 4 2.1 Lovbestemmelser om rett til samvær... 4 2.2 Hovedregelen er rett til samvær... 4 2.3 Hensynet til barnets beste... 5 2.4 Krav om begrunnelse... 6 2.5 Hva er barnets beste?... 6 2.6 En rett for barn og foreldre... 7 2.7 Straffegjennomføringsloven... 8 2.7.1 Hensyn til barn... 8 2.7.2 Tilrettelegging av samvær... 9 3. HVORDAN BLIR SAMVÆRSRETTEN IVARETATT I PRAKSIS?... 10 3.1 Telefon... 10 3.2 Besøk... 11 3.2.1 Besøk i fengselet... 11 3.2.2 Besøksleilighet... 12 3.3 Utesoning og foreldregrupper... 13 3.4 Mulighet for barn til å sone med foreldre... 13 3.5 Permisjon, soningsavbrudd, framstilling... 14 4. HVA SKAL MAN GJØRE DERSOM MAN IKKE FÅR SAMVÆR?... 14

1. BROSJYRENS INNHOLD Denne brosjyren er skrevet for foreldre som sitter i fengsel og som har barn under 18 år. Brosjyren skal først gi svar på hvilken rett man har til å være sammen med egne barn under soning. Herunder skal det gjøres rede for grunnlaget for denne retten, og hvilke hensyn som har betydning når retten til samvær og omfanget av samværet skal avgjøres. Slik vil den innsatte kunne vite hvilke krav han eller hun kan kreve ivaretatt og overfor hvem kravene kan rettes mot. Brosjyren skal også gi en oversikt over eksisterende ordninger som finnes i fengsel for at foreldrene skal kunne ha kontakt med barnet sitt. Til sist skal det gis en oversikt over noen rettshjelpstiltak og hjelpeorganisasjoner den innsatte kan henvende seg til for å få vite mer om sine rettigheter.

2. RETT TIL SAMVÆR 2.1 Lovbestemmelser om rett til samvær De mest sentrale bestemmelsene om rett til samvær i norsk rett finnes i barneloven 1 og barnevernloven 2. Barnelovens bestemmelser om samvær gjelder der foreldrene selv har omsorgen for barnet. Barnevernlovens bestemmelser om samvær gjelder dersom barnevernet har overtatt omsorgen for barnet. Samværsretten gjelder også i forhold til barnets fosterfamilie eller andre som har omsorgen for barnet. Retten til samvær har også kommet til uttrykk i internasjonale konvensjoner. Det viktigste konvensjonene som har betydning i forhold til retten til samvær er FNs barnekonvensjon og Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen, EMK. Konvensjonene er gjort til norsk lov. Det vil si at rettighetene etter disse konvensjonene kan gjøres gjeldene i Norge. 2.2 Hovedregelen er rett til samvær Hovedregelen er at barn og foreldre har rett til å være sammen. Retten til å være sammen er altså en rettighet, både i Norge og internasjonalt. Myndighetene i Norge har ikke anledning til å lage regler for barn eller foreldre som krenker denne rettigheten. Dersom dette likevel blir gjort vil 1 Lov om barn og foreldre, 8 april 1981 nr 7 42 (1) Barnet har rett til samvær med begge foreldra og 43 (1) Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett 2 Lov om barneverntjenester av 17 juli 1992 nr 100, 4-19, 1 ledd: Barn og foreldre har, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre.

regelen i utgangspunktet ikke være gyldig. En annen side av samværsretten er at barn eller foreldre kan klage på vedtak som krenker rettigheten, eller reise sak for domstolene. Etter barneloven har foreldrene gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Dette betyr at den forelderen som ikke sitter i fengsel har plikt til å bidra til kontakt mellom barn og den domfelte under soning. Forelderen kan være forpliktet til å følge barnet til fengselet, eller bidra til at barnet og den andre forelderen får kontakt per telefon. Det må legges vekt på at samværet også er en rett for barnet. Dersom forelderen ikke bidrar til samværet, vil det si at han eller hun fratar barnet dets rett. Dersom forelderen som bor sammen med barnet likevel ikke vil følge barnet til fengselet, kan representanter fra barnvernet følge barnet. Barnvernet kan også legge til rette for kontakt per telefon. 2.3 Hensynet til barnets beste Retten til samvær gjelder imidlertid ikke uten unntak. Det kan bestemmes at barn og foreldre i enkelte tilfelle ikke har rett til å være sammen. En slik avgjørelse må i så fall begrunnes. Etter barnevernloven kan fylkesnemnda bestemme at det ikke skal være samvær dersom dette er til barnets beste. Dersom barnevernet ikke tar del i omsorgen, er samværsspørsmålet et spørsmål om hvilken rett foreldrene har i forhold til hverandre, og hvilken rett barnet selv har i forhold til foreldrene. For slike tilfelle reguleres spørsmålet etter barneloven. I disse tilfellene skal det også legges avgjørende vekt på hva som er til barnets beste.

2.4 Krav om begrunnelse Kravet om en begrunnelse for de tilfellene der det ikke skal være samvær, innebærer det må bevises at samværet ikke kan skje av hensynet til barnets beste, altså at samværet er uheldig for barnet. Det er altså ikke forelderen eller barnet som må bevise at samvær er til barnets beste, for at retten til samvær skal være i behold. Det er strenge krav til en slik begrunnelse. Soning alene kan dermed ikke begrunne at samvær ikke skal skje! Dersom samvær skal nektes mens forelderen soner, må soningen ha blitt vurdert som en så stor belastning for barnet at samvær ikke må skje. 2.5 Hva er barnets beste? På bakgrunn av at barn har forskjellige behov, det er ikke mulig å stille opp en generell regel om når samvær er uheldig for barnet. Dette må avgjøres i det enkelte tilfellet. Enkelte retningslinjer for hva som er barnets beste er likevel kommet til uttrykk i norsk lov og i de internasjonale konvensjonene. Disse retningslinjene skal bli vektlagt. Dersom dette ikke er gjort vil avgjørelsen regnes som en krenkelse av rettigheten. En generell oppfatning om hva som er til barnets beste i forhold til kontakt med foreldre som soner, er at barnet tar større skade av å ikke ha jevnlig kontakt med mor eller far enn av å forholde seg til fengselet eller soningen.

Hensynet til stabil og god voksenkontakt har uttrykkelig kommet til uttrykk i loven, blant annet i barnvernloven 3. Hensynet til stabil kontakt med foreldrene gjelder også der foreldrene til vanlig ikke har omsorgen for barnet. Det bør legges opp til gode ordninger for kontakt med barn og foreldre. Dette gjelder også om kontakten ellers er liten. Selv om det er sannsynlig at kontakten opphører når mor eller far kommer ut av fengsel, skal det legges til rette for kontakt så lenge soningen pågår. Det vurderes ofte som bedre med litt kontakt enn ingen kontakt. 2.6 En rett for barn og foreldre Rett til å være sammen er en rett for både barn og for foreldre. Selv om soningen skulle tilsi at forelderen ikke har samme frihet som før til å møte de han eller hun vil, kan dette som utgangspunkt ikke ta fra barnet retten til å se sine foreldre. Barnet har ikke blitt dømt, og skal ikke fratas sine rettigheter. Dette kan tale for at hensynet til barnet må gå foran hensynet til at forelderen ikke skal ha samme frihet som før. Dette innebærer at barnet selv eller andre på vegne av barnet kan gå til sak dersom retten blir krenket. Ettersom samværsrett er en rett for barnet, vil barnets mening ha stor betydning i avgjørelser om samvær. Barnets rett til å si sin mening har 3 Barnevernloven 4-1;..skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til det beste for barnet. Herunder skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen

kommet til uttrykk flere steder i lovgivningen. Denne retten beror på barnets alder og modenhet. Det er dermed en plikt å ta hensyn til barnets mening der modenhet og alder tilsier det. Dette betyr at barnevernet kan vurdere samvær som uheldig, men må likevel bidra til å gjennomføre det dersom barnet selv ønsker samvær. I motsatt tilfelle kan forelderen ha et sterkt ønske om samvær, og barnevernet kan vurdere dette som forsvarlig. Dersom barnet selv ikke ønsker å besøke mor eller far i fengsel, vil forelderens rett til samvær ikke kunne gjøres gjeldende. Ingen fengsel vil gjennomføre samvær dersom barnet selv har sterke motforestillinger til det 2.7 Straffegjennomføringsloven 2.7.1 Hensyn til barn Straffegjennomføringsloven tar sikte på å regulere gjennomføringen av straffen slik at formålet med straffen ivaretas. Loven stiller krav til at gjennomføringen ikke skal krenke den domfeltes rettigheter, og at den ikke er til skade for pårørende i større grad enn høyst nødvendig. Ved gjennomføringen skal det tas hensyn til om domfelte har barn. Det kan blant annet legges vekt på at domfelte skal få sone nærmest mulig barnets bosted. Soningen kan avbrytes dersom barnet har særlige behov. Dette vil for eksempel være aktuelt dersom domfelte er gravid. Soningen vil bli avbrutt når fødselen nærmer seg, og vil fortsette når det er forsvarlig av hensyn til barnet å skille barnet fra moren.

Hensynet til barn kan videre ha betydning i forbindelse med straffavbrudd eller velferdspermisjon, dersom barnets behov tilsier at dette er særlig nødvendig. Etter straffegjennomføringsloven skal det særlig legges vekt på barns rett til samvær med sine foreldre. Loven tar utgangspunkt i at det er barnet som har en rett. Selv om domfelte har blitt dømt til fengselsstraff, har ikke barnet blitt idømt straff. Barnet har et krav til kontakt med foreldrene uavhengig av om foreldrene har fått en dom. 2.7.2 Tilrettelegging av samvær Straffegjennomføringsloven regulerer adgangen til å ta imot besøk, være på framstilling og adgangen til å ringe mens han eller hun soner. Det er forskjellige regler for de som sitter i varetekt og de som soner en dom. En del av disse rettighetene er nærmere regulert i forskrift til straffegjennomføringsloven. Straffen kan i enkelte tilfelle hindre den fengslede fra all kontakt med andre personer. På denne måten kan soningen likevel gå foran retten til samvær. Soningen kan imidlertid bli utsatt slik at straffen i minst mulig grad går utover barnet. Det kan oppleves som en påkjenning å besøke mor eller far i fengselet. Fengselsansatte som tar imot barn må ha fått særlig opplæring og ha kunnskap om barns behov.

Barn må, som andre besøkende, gjennom kontroll før besøket i fengselet. Det er derfor viktig at de blir tatt imot på en mest mulig skånsom måte. Det skal informeres om kontrolltiltakene før besøkene, slik at barnet er forberedt på hva som skjer, og innforstått at kontrollen er en del av rutinene i fengselet, og at dette skjer med alle som er på besøk. 3. HVORDAN BLIR SAMVÆRSRETTEN IVARETATT I PRAKSIS? 3.1 Telefon Telefonkontakt må anses som en viktig del av retten for barnet og forelderen til å ha kontakt. Telefonkontakt er særlig viktig der forelderen sitter i fengsel, for å kompensere for kontakten som generelt er begrenset. Det anses sjelden som særlig forstyrrende for barnet, i forhold til den verdien kontakten med foreldrene er for barna. Innsatte i norske fengsler skal ha en viss ringetid i uken. Dette kan variere noe fra fengsel til fengsel. Gjennomsnittlig ringetid er 20 minutter i uken. Foreldrerollen gir ikke en innsatt automatikk rett til mer ringetid. Fengselet er likevel pålagt å ta hensyn til at domfelte har barn. Fengselet har anledning til å utvide ringetiden dersom det er mulig i forhold til andre innsatte, at dette ikke virker forstyrrende for barnet osv. I praksis blir ofte ringetiden utvidet der domfelte bruker ringetiden eller deler av ringetiden på barnet eller barna, og han i tillegg har behov for å ringe andre.

Telefonsamtale med barn må vanligvis avtales med den andre forelderen, fosterfamilien eller andre som har omsorg for barnet. Dette kan imidlertid variere i forhold til barnets alder. Dersom domfelte ikke skal kunne ringe barnet må dette anses som et inngrep i domfeltes og barnets rett, som må begrunnes i hensynet til barnets beste. Sikkerhetsmessige grunner kan likevel innskrenke ringetiden. 3.2 Besøk 3.2.1 Besøk i fengselet Innsatte skal som utgangspunkt ha rett til besøk. Omfanget av denne retten kan variere fra fengsel til fengsel. De fleste fengsel gir innsatte rett til 1 til 2 timer med besøk i uken. Dette kan forlenges. Som for telefontid gir ikke det å ha barn automatisk rett til utvidet besøkstid, men under soningen skal det tas hensyn til om domfelte har barn. Utvidelsen kan være avhengig av muligheten fengselet har til å ta imot besøk i forhold til hvor mange besøksrom som er tilgjengelig, om rommet er egnet til å oppholde seg over lengre tid, om andre venter besøk og har behov for rommet osv. Enkelte fengsel utvider tiden dersom besøket kommer langsveis fra, eller ikke har anledning til å komme så ofte. I de fleste fengsel skjer besøk i besøksrom. Fengslene skal ha besøksrom som er tilrettelagt for barn, med leker osv. Besøket kan uansett bli en belastning for barnet. For besøk må barnet ha lyst til å besøke mor eller far i fengselet. I hvilken grad barnet uttrykkelig må si at det har lyst til å besøke

forelderen beror på hvor gammelt det er. For mindre barn regnes besøk i fengselet som hovedregel ikke som særlig belastende. Noen fengsel tillater at barn får komme inn på avdelingene. Barnet vil se at forelderen har et eget rom, og har fellesskap med andre mennesker. På denne måten kan oppholdet oppleves som mindre skremmende for barnet. 3.2.2 Besøksleilighet Etter nyttår 2006 ble det i enkelte fengsel innført en ordning om besøksleilighet. Domfelte kan få en leilighet til disposisjon for å ha besøk av barna. Dette kan vare inntil ett døgn, og skal vanligvis skje en gang i måneden. Besøket kan også utvides, for eksempel dersom barnet har et særlig behov for mer kontakt, eller domfelte snart har sonet ferdig, og skal være forberedt til livet sammen med familien. Det kan være et poeng både for barnet for forelderen at overgangen skjer gradvis. Besøket skal bare finne sted dersom det vurderes å være det beste for barnet. Barnet selv må samtykke til slikt besøk dersom det har fylt syv år. For slike besøk må det i alle tilfelle innhentes samtykke fra den som har foreldreansvaret, den som barnet bor fast hos og eventuelt barnevernet eller annen offentlig myndighet som har omsorg for barnet. Dersom barnet er over 12 år skal barnets mening tillegges stor vekt. Det vil si at samvær i besøksleilighet kan skje til tross for at den som har omsorgen til vanlig ikke ønsker det, dersom barnet selv ønsker det.

Slikt besøk kan ikke finnes sted om det ikke anses som sikkerhetsmessig forsvarlig. Det skal uansett føres kontroll med slike besøk. Gjennomføringen av denne kontrollen skal opplyses, informeres om på forhånd. 3.3 Utesoning og foreldregrupper Enkelte fengsler praktiserer også utesoning. Det vil si at innsatte kan motta besøk i leiligheter eller uteareal i fengselet. Dette kan oppfattes som en noe mindre belastning enn et besøksrom i selve fengselet. En annen ordning er såkalte foreldregrupper. En eller flere foreldre kommer sammen et par ganger i måneden for å møte barna sine utenfor fengselet. Sammen med ansatte i fengselet kan de dra på tur, kino osv. Blant annet har Åna fengsel kommet i gang med en farsgruppe. Foreldre som soner på åpen soning har større frihet til å ta imot besøk eller dra på besøk. Noen fengsel lar innsatte ta imot besøk når de måtte ønske, man trenger ikke å oppholde seg i egne besøksrom. Enkelte fengsel tillater at domfelte får møte barna i barnets hjem. 3.4 Mulighet for barn til å sone med foreldre Det er i norske fengsler ikke mulighet for å sone sammen med barn. Gravide kvinner kan sone inntil 6. svangerskapsmåned, og deretter få soningsavbrudd fram til det er forsvarlig å skille barnet fra moren.

3.5 Permisjon, soningsavbrudd, framstilling I søknader om velferdspermisjon vil det ha betydning at man har barn. Det er også mulighet for å søke om permisjon dersom man vil delta i barnas skoleavslutning, at barnet er sykt eller at barnet har et særlig behov for kontakt med foreldrene. Det skal videre legges vekt på om domfelte har barn i avgjørelsen av om han eller hun skal få soningsavbrudd. 4. HVA SKAL MAN GJØRE DERSOM MAN IKKE FÅR SAMVÆR? Man kan klage på avgjørelser i forhold til omfang av besøk, ringetid osv til fengselslederen. De fleste fengsel skal ha juridisk rådgiver, sosialkonsulent eller annen kontaktperson som har ansvar for rettighetene til de innsatte. Dersom man vil reise sak i forhold til samværsrett, kan man søke om fri rettshjelp 4. Det står mer om dette i Fangehåndboka 5. Det finnes flere frivillige organisasjoner som jobber for innsattes rettigheter. Under landets juridiske fakultet finnes fem rettshjelpstiltak, JURK, Juss- Buss, Jussformidlingen i Bergen, Jusshjelpa i Midt-Norge, og Jusshjelpa i Nord-Norge. 4 Lov om fri rettshjelp 13 juni 1980 nr 35 5 Fangehåndboka, utgitt av Juss-Buss, Oslo, 2003

Videre jobber KROM, Norsk Forening for kriminalreform, for innsattes rettigheter. For innsattes pårørendes rettigheter finnes FFP, Foreningen for Fangers Pårørende. Kriminalomsorgen har kontor i de ulike regionene. Det er mulig å henvende seg direkte til Kriminalomsorgen for den regionen fengselet hører under, for å få svar på spørsmål i forhold til rett til samvær og den praktiske gjennomføringen.