TANKER ETTER TUREN TIL HJERTE TIL HJERTE-VENNENE I INDA SOMMEREN 2013 Det tar lang tid å «fordøye» turen til våre «Hjerte til Hjerte-venner» i India sommeren 2013. Så mange inntrykk. Så mange bilder på hjertets netthinne. Stemmene, lydene og luktene. Ikke fra en annen verden. Men fra vår egen virkelighet. Langt vekke fra Norge, riktignok. Men likevel så nær. I skrivende stund husker jeg faktisk ikke hvor mange ganger jeg har vært i India. Men det jeg husker, er at den spede begynnelse til Hjerte Til Hjerte skriver seg fra høsten 1993. Vonde ting hadde skjedd i livet. Men ut av alt det vonde kom det smått om senn noe godt. For minnene og vennene i India kunne jeg ikke «slette ut». Derfor ble det naturlig å holde kontakt og å søke å hjelpe noen av dem. Og å «formalisere» hjelpearbeidet - for å sikre åpenhet og trygghet for givere. NAVNET OG LOGOEN Når jeg i 1993 ble stille for navnet Hjerte til Hjerte, var det ut fra tanken om at virket måtte være av Gud. Altså fra Guds hjerte. Og til vårt hjerte. Og fra vårt hjerte til vår nestes hjerte. For det er jo slik Himmelens Gud er og virker. Han som i Messias Jesus blottet sitt eget hjerte for oss på Golgata kors. VISTE oss sin kjærlighet da Han gikk i døden for oss. «Demonstrerte» den kjærlighet Han har til oss mennesker fra evighet av. Derfor ble navnet altså - Hjerte Til Hjerte. Et navn som også vakte sterke følelser i det ektepar i India, Mary og Saytada George Bob som jeg da hadde kontakten med. Guds hjerte til mitt hjerte. Mitt hjerte til min nestes hjerte. En tidligere arbeidskollega tegnet hjertene forbundet med korset. Jeg valgte skrift-type. Og dermed var logoen klar. Nå også med «Registered» - eller «Trade Mark» godkjenning! ALEINE DENNE GANG Når jeg sommeren 2013 la ut på turen til India, hadde jeg forrige turen i 2008 frisk erindring. Da hadde jeg nemlig med meg min gode venn og støttespiller Kai Nere Hansen. På bildet over sammen med HTHleder i India, S, George Bob. Men Kai kunne ikke være med denne gang. For Herren hadde henta ham heim. I 2008 vitnet Kai så varmt og levende om Jesus for og blant våre indiske venner. I sang og i dans. Nå sang han, nå danset han, på gater av gull, heime i himmelen. Det var godt å være to den gang. For ensomheten og utryggheten kan bli ganske sterk midt i mylderet i det store utland. Ikke minst på flyplassene. Natta før avreise (25.juni) sov jeg på hotell Radisson Blue på Gardermoen. Aleine, denne gang, altså. Værelse 3218. Med bønn: -Herre, la min reise lykkes. Bare Han vet hvilken spenning og usikkerhet som kan knytte seg til en slik tur. Bestilte vekking til halv fire. Og vandret så med min store, tunge koffert til flyplassen for innsjekking. Lufthansa LH 865 for Frankfurt.
TIRSDAG 25. OG 26. JUNI -FRANKFURT CHENNAI RAJAHMUNDRY og RAJAPUDI Etter drøye to timers flytur landa jeg på den enormt store flyplassen i Frankfurt der en assistent heldigvis stod klar til å hjelpe meg å finne rett «gate» og fly for neste etappe i turen Frankfurt - Chennai. Minnene fra 2008 i denne fase av turen stod levende for meg! Og så, ti timer seinere landa LH 758 i Chennai. Da var det midnatt i India. Også der vente det assistenter. Med rullestoler! Og på rullestol ble jeg frakta i full fart gjennom alle «stengsler» og ut i hallen full av mennesker, beredt til å ønske passasjerene velkommen. Ikke rart at mine to kontakter, HTH leder Satyada George Bob og pastor GT John, ble lettere skremt over synet. Men lettet da de så at jeg hadde full førlighet! Herlig var det å se dem. Så gikk turen fra flyplassen til et lite hotell i Chennai Gate der vi fikk være til neste dag. Toget til våre andre venner i India gikk neste ettermiddag. Vi hadde dagen til rådighet. Og benytta den til å vandre og å kjøre rickshaw i Chennai. Og å ordne tekniske utfordringer på data og telefon. Pastor John er en mester til slikt. Og så den samme ettermiddag, onsdag 26. juni, entret vi toget som skulle bringe oss til Rajahmundry og området det Hjerte Til Hjerte-arbeidet er konsentrert. Oppslag på jernbanevogna bekrefta at også vi var sikret plass der. 15 timer skulle turen ta. Det var brisker i kupeen. Se bildet over. Vi kunne kvile underveis. Mat var det også. Vi bestilte «chicken and rice». TORSDAG 27. JUNI- I RAJAPUDI Våre medarbeidere Branham og Victor møtte oss i Rajahmundry. Med den nye, brukte bilen som brukes i
evangeliseringsarbeidet. En snau time tok det å kjøre til Rajapudi. Og der fikk jeg se den nye kirka som var bygd. For midler gitt gjennom Hjerte Til Hjerte. Midt i landsbyen ligger den. En stor, hvitkalka bygning. I praksis et menighets-senter med kirkesal, rom for «medical center», lagerrom for matvarer og rom for pastor, medarbeidere og gjester. Bygget har kosta nærmere 300 000 kroner. Det meste finansiert av gaver formidlet gjennom Hjerte Til Hjerte. Det er høyt under taket i kirkesalen, i bokstavelig forstand. Plass nok til rommelig galleri på tre av veggene. Men galleriet manglet rekkverk! Nok en utfordring for oss norske hjelpere! Og ute i gårdsrommet så jeg røropplegget fra vannboringa som nettopp var avslutta. Vann fra 60 meters dyp pumpes opp. Nå skulle det bygges tank for vannet. Pris totalt: 12 000 kroner. Murmester Ramana hadde ansvaret for prosjektet. Tanken skulle bygges slik at folk i landsbyen kunne komme der og fylle sine tomme kar. «grunnvollen» ble lagt mens jeg var der. Masse ble fylt i. N. Satyavathi bar fyllmassen i kurv på hodet. Så murstein og puss. Prosjektet var finansiert gjennom de gaver som kom inn ved Kai Nere Hansens begravelse! I gårdsrommet satt mange gode og smilende medarbeidere i full gang med å skrelle og kutte opp grønnsaker til fest og stevne. Slik gjøres det hver gang det inviteres til møter og stevner her. Mat for mage og mat for hjerte. Jeg hadde eget rom i kirka i Rajapudi. Her inntok jeg de fleste måltidene. Med tanke på mage og fordøyelse, hadde jeg for sikkerhets skyld tatt med meg knekkebrød. Men de små, nesten usynlige maura hadde tydeligvis lyst på litt norsk mat. Derfor ble knekkebrødet satt på plastkopper på brett med vann under. Firfisla (flere?) hadde jeg også på rommet mitt, men den våget seg neppe ned hit. Holdt seg mest under taket, gjerne gjemt bak veggklokka.
ÅPNINGSMØTET De tre første dagene var satt av til «Gospel and healing meetings» i Rajapudi. Da skulle også den nye kirka offisielt innvies, sjøl om den altså hadde vært i bruk i lang tid. På jordet tett ved kirka var det satt opp et større telt. Graset var dekket av presenninger og en naturlig høyde i terrenget, dekket med grønt teppe, utgjorde «podiet». En stor flokk med festkledd ungdom sang og spilte og klappet av fryd der på podiet lenge, lenge før møtet begynte. Slik annonseres samlingene i India. Kraftige forsterkere bringer sang ut til heile landsbyen. Og smått om senn kommer folket, liten og stor, for å høre og se og delta! Teksten jeg var blitt stille for denne første møtekvelden, var fra 1Tim 2: 4-6 om Han som vil at ALLE mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Illustrert også i beretningen om Noah i 1 Mos 9:20-27. Erkjennelsen om Guds frelse og om kjødet (naturen vår), verden og satan. Det kunne sees og kjennes at jeg var både spent og «kjørt». Men det var godt å minne hverandre om det Kai hadde betydd for oss alle. Viste fram bilde av ham, tatt i senga på sjukehuset bare kort tid før han døde. Jeg sang og danset til hans ære og innfor Herrens ansikt. Og fikk heldigvis med meg pastor Ratnam i dansen. For HTH-leder George Bob bekjente at han kunne simpelthen ikke danse! Det ble Tikke, Tikke, Takk. Og Glory, Glory, Glory! Og barna var med! De voksne også. Den indiske hjertejord er så herlig å så i! Mottakelig. Åpen. Så rik i Troen! Øyne og ører åpne. Av og til også munnen. Det er så de sluker de gode nyhetene om Guds fullbrakte frelse i Messias Jesus! Så spiste vi sammen etterpå, liten og stor. Det er ingen selvfølge for den vanlige inder å få slik en mat! Gi dere dem å ete, sa Mesteren. FREDAG 28. JUNI -NYE UTFORDRINGER ventet neste dag etter ei god natts søvn. Møte på formiddag. Nok en gang Tikke, tikke, takk. Talte om kvinna som ble funnet og vunnet av Jesus. Hvordan Han vet om oss. Hvordan Han søker oss, finner oss og vinner oss. De bar også sine små barn til ham, for at han skulle røre ved dem, leser vi i Guds Ord. Luk 18:15. Dét gjør de også i India! Mødrene og bestemødrene. De tar sine små med på møtene. Det skjer slik det skjedde med Skriftens Timoteus»Da du fra barndommen av kjenner de Hellige Skrifter 2 Tim 3:15.
På bildet til venstre over, mentalt tilbakestående unge Venkatesh, sammen med sin mor. Alltid så blid og optimistisk. Ikke i stand til å snakke sammenhengende. Fulgte med oss i aktivitetene våre. Og klappet i hendene av glede og begeistring. De var med oss, av full hals i bokstavelig forstand, de unge sangerne. Glede i Herren er deres styrke! Og til høyre under: Min kjære, funksjonshemma venn Devi (oransje bluse) - sammen med mammaen sin. Devi kan verken gå eller sitte. Heile kroppen deformert. Bortsett fra hodet (og hjertet!). Vi har hjulpet henne og familien i flere år. Vært med og letta byrden litt. Ved siden av dem, lamme Atchi Veni. Alltid lå de heilt framme ved podiet under møtene. Tenk hvilken dag det blir for dem i forvandlingen! Så utpå dagen, etter formiddags-møtet og etter å ha kvilt og blitt stille for kveldens tekst en liten vandretur ut i landsbyen. Noe skjedde som kunne ha fått fatale følger for meg. Det var vanlig at kuer og geiter vandret gjennom landsbyen. Til og fra beite. Denne ettermiddagen var det ei av kyrne som var ganske aggressiv. Uten at jeg merket det hadde hun kursen mot ryggen min. Med sine lange, spisse horn. Hadde hun rukket å stange, ville hun ha truffet meg like mot nyrepartiet mitt. Og det aner meg at det spisse hornet hennes ville ha trengt ganske langt inn mot nyresteinen min! Men hva skjedde? En av vennene våre, en slags livvakt faktisk, Sunil heter han (til venstre på bildet over), hoppet inn mellom kua og meg og fikk avledet angrepet! Tydelig ble Skriftens løfte for meg, der og da: Bakfra og forfra omgir DU meg! Salme 139:5. «The eye of my Lord, is watching over me», «Jesu øye våker over meg»! Det var tur til markedsplassen denne fredag ettermiddagen. Et mylder av mennesker der. Og rikt utvalg av markens grøde. Markene og jorda i denne staten (Andhra Pradesh) er fruktbar. Akkurat som hjertene der! Staten her kalles ofte «Indias risbolle». Og så møte igjen om kvelden. Nok en gang med innslag av de unge. Som disse herlige dansejentene.
Det var varmt. Svetten rant i strie strømmer, både fra meg og fra HTH-leder George Bob som oversatte min hilsen fra engelsk til telugu. Tekst om den trofaste Gud som erklærer sitt JEG VIL: Til frelse. Og bevarelse. Filippenserne 1:6-7 og Yeshayah 41:10. Og etterpå: Minst hundre mennesker som bad om forbønn. Alle med ulike begjæringer. Men Jesus, Yeshua, vet ALT! LØRDAG 29. JUNI - FORMIDDAGSMØTE Flere og flere samler seg under teltduken. Så mange hjerteknusere der! En firbeint venn også. Det ble et «godt» møte, som vi sier. Jeg skiftet tekst tema der og da og fikk minne om Hyrdens leiteaksjon og frelse, beskrevet i Lukas 15 (det «tapte» får). Og etterpå: Ei lang, lang rekke med mennesker som søkte forbønn. For seg og for sine. Og nok en gang: Herren vet alt! Her flere inntrykk fra møtet. Et større bilde neste side: Heilt bevisst fra mi side. For å vise hva som rører seg i hjertene, også på de små og de unge. De kan danse og glede seg. Men her ser du også tårer og nød.
------
Lørdagens KVELDSMØTE i Rajapudi ble også en sterk erfaring. Det må ha vært tusen mennesker til stede, under og ved teltet. Forventningen var til å ta og føle på. Så mye skulle skje. Også den «offisielle» innvielse av det nye kirkebygget. To spesielle gjester var invitert. Heart To Heart-lederen George Bobs svigerforeldre. Og mine venner trofaste venner - gjennom skiftende tider: Lederne av E. K. Evangelistic Association: Lazolia og Henry Christdas. For ikke så lenge siden, hadde han vært døden nær. Men nå såpass sterk at han kunne være sammen med oss. Og delta i møte og kirkeinnvielse. Her presenteres de av George Bob. Og på plakaten: Invitasjon til evangelisk helbredelsesfestival. Med bilde av Anne Lise og meg Og fra sjølve innvielsen. Plakett på veggen som forteller at vi Hjerte Til hjerte venner har bidratt til reising av denne kirka. Og snorklipping.. og hilsen og forbønn inne i kirka, med gaven til bygget: Det israelske flagg, for anledningen plassert foran talerstolen. Og deltakere i bønn om at huset må få være et bønnens hus. Gud til ære. Og oss mennesker til gavn. SØNDAG 30. JUNI. Gudstjeneste i Somavaran, der A.M. Rose virker sammen med ektemann og familie. Fullsatt kirke. Godt å tale der. Mange søkte forbønn. Og et spesielt møte ble det med mamma til lille Veni (til venstre over) som hadde funnet livet for vanskelig å leve. Jeg husket Veni fra 2008. Lite visste vi da hvilken smerte hun bar på. Men nå danser hun på gater av gull i den himmelske herlighet. Sammen med Kai. På kvelden gikk turen til en landsby som heter Barrimamidi, der Bibelkvinnen Rebecca bor og virker. Det var stummende mørke rundt oss. Men lys under «prayershed», der bedende og lyttende kvinner og menn hadde samlet seg for å få næring for hjertet. Og siden også for magen. Rebecca sang og vitnet. Og sjøl brukte jeg eksempler fra Paulus og Peter for å vise åssen Herren lærer oss lekser for liv og vandring. Med understreking av hans trofasthet og bevarelse, Salme 121:8. Mens jeg talte, krøp et insekt ned langs ryggen min. Dét var mildt sagt ganske ubehagelig!
MANDAG 1. JULI - VARM MOTTAKELSE Vi fikk varm mottakelse da vi mandag formiddag 1.juli ankom landsbyen Vommangi, der pastor Ratnam virker. Kirka der var fullsatt av forventningsfulle venner. Jeg prekte om David som danset for Herren, om Paulus og Silas i fengslet og om fangevokteren som bad om lys. Og det fine var at akkurat da dét ble nevnt, DA kom lyset i kirka! Strømforsyninga til landsbyene er langt fra stabil.den kommer og går. Men nå kom den! Gripende var det å høre og se kvinnen som stod fram og vitnet om åssen hun hadde blitt fridd ut fra avguderiets mørke og satt over i Sønnens rike. Broder Ratnam har en stab av ungdommer som brenner for evangeliet og som får litt hjelp fra oss hver måned til å bringe det ut. Tenk hvilken ressurs de utgjør! På kvelden gikk turen til Geddanapalli, der Bibelkvinnen Mary virker sammen med mannen sin John Daniel (bilde over til høyre). Der markerte bursdagen til sønnen deres på ekte indisk vis. Her fotografert sammen med søstera si. Jeg talte om Peters søvn i lenker i fengslet, åssen han ble ført ut derfra og om våkne Rode i menigheten. Hun som reagerte da hun hørte at det banket på porten. TIRSDAG 2. JULI - PÅ BYTUR I RAJAHMUNDRY Tirsdag 2.juli drog vi på «bytur» til Rajahmundry, en snau time å kjøre dit. En del praktiske ting skulle ordnes. Og for egen del: Jeg bestilte meg en indisk dress! I ull. Svart. Med «Mao-krage» og det heile. Tøy ble kjøpt, skredder tok mål. Og prisen: Snaue 600 norske kroner.
Byen er stor. Det vrimler av mennesker, rickshawer, motorsykler, scootere og (hellige) kuer. Som den du ser på bildet over. De gode hjelperne var med, her fotografert bak bilen vi fartet i: Branham (med 2 på brystet), George Bob og Victor. Vel heime igjen åpnet jeg siderommet i håndbagasjen min. Der hadde jeg gjemt en Firkløver. Tok en godt bit. Men fy.oppdaget til min gru at jeg også hadde fått med meg masse små maur som hadde funnet veien til sjokoladen. Alt og alle kom fort ut igjen! KVELDSMØTET 2.JULI Denne kvelden gikk turen til byen med det vanskelige navnet Balabhadrapuram, der pastor Yosephu virker. Vi hadde ei fin stund der hos denne sympatiske medarbeideren vår. Fikk minne om de leksene Herren lærer oss gjennom motgang og storm. Slik det skjedde med Esekias, med Josef og med Ruth. Det var sterkt å høre om hvordan den lokale «avgudspresten» var blitt omvendt til Herren, sammen med heile familien sin. På bildet over, glimt fra den lille forsamlingen og en av hjerteknuserne der. ONSDAG 3. JULI - REGN OG TORDEN Natt til onsdag 3.juli var det et voldsomt regnvær med kraftig torden. De mektige kreftene raste i Indiamørket, som igjen og igjen ble flerret av lynets kraftige stråler. Tankene kom: Åssen skal dette gå å finne fram til landsbyen der broder Samuels virker? Men på morgenen stanset regnet. Og turen Kakarapadu gikk som planlagt. På veien dit hyrden som var ute med buskapen sin. Et vanlig, og et talende syn. Derfor er det så godt å tale om HYRDEN i India. Temperaturen var høy. Og fuktigheten tett. Mannfolka satt utenfor den vesle kirka vi kom til. Barna og kvinnene inne. Ikke noe lys eller strøm til vifter. Men lyd i høyttalerne. Svetten rant. Halsen faretruende sår. Bønn til Herren om styrke. Og vitnesbyrd om de små som ble båret til Jesus for at Han kunne røre ved dem. Og etterpå: Mat til dem alle. Så «heim» igjen, kvile, nytt mot, ny tekst..
KVELDENS MØTE ONSDAG 3.JULI David Brainard heter pastoren i Yerravaram. Avstanden dit er kort fra Rajapudi. Vi fikk varm mottakelse i den vesle kirka der denne kvelden. Kirka ligger like ved den enorme statuen av apeguden Hanuman (over). Det fysiske nærvær er én side i denne sammenheng. Åndsmaktene en annen. Åpent å tale. Minnet dem om forskjellen på dette å være «wanted» som en etterlyst forbryter. Og dette å være savnet av en som lenger etter oss. Slik Herren lengter etter oss. Brukte Lukas 15 og Apgj 28 som eksempler. Hyrden som fant sauen. Vennene som gikk Paulus i møte. Ekstra sterkt var det, nok en gang, å møte Bujji, mammaen til vesle Veni. Og nå - Venis venninne fra den gang, Jyothi som nå var blitt mor til lille Lazya. TORSDAG 4. JULI -FORBØNN-KØ Mye på gang i dag, torsdag 4. juli. Den såre halsen min var blitt bedre, men nå hadde forkjølelsen forflytta seg til nesa. Ikke heilt enkelt det. Men nesedråper hjelper! Først på programmet i dag: En drøy times tur Chinthaluru, til Bibelkvinnen Paramjyothis landsby. Vennene ventet oss der. I fullsatt kirke. Store og små som bildene viser. Forventning til å ta og føle på. Barn, kvinner og menn. Lokalet har mange dører. Alle var de åpne. Talte om døra og om Ham som lukker oss inn. Forbønn etterpå. Lang, lang kø. Og så mat ute i tunet. Før retur og kvile og forberedelse til kveldens møte. Det skjedde på ettermiddagen, samme dag. Besøk av en familie som ønsket forbønn for det de hadde satt seg fore: Investert om lag 30 000 kroner i «drosje», en ny rickshaw! Bønn for både kjøretøy og familie og prøvetur gjennom heile landsbyen i det enkle og praktiske kjøretøyet! Be gjerne for dem, du også!
KVELDEN, samme dag, torsdag 4. juli til Velamalakota, der pastor George Babu bor og virker. Husket fra forrige turen i India at vi hadde sett slanger på veien dit. Denne gang så jeg enda flere enn sist. Rotteslange og kobra. Noen ganske store, andre små. Kanskje var det regnværet som hadde lokket dem ut på veien. Var glad for å sitte i bil! Ei lita kirke var bygd i landsbyen nå. Og relativt få sjeler var samlet der i kveldsmørket. Men Herren var der. Det kjentes. Fikk minne om åssen Gud leder oss på veien, på ulike måter. Slik Han også gjorde med Israels folk. Den lille gutten var en av dem som lyttet og lærte. Og til høyre: Jeg ble beæret med vakre «blomsterkranser» laget av flettet trefliser. Og med kunstig blomst. Kjært minne å ta med til Norge fra pastorekteparet i Velamalakota! FREDAG 5. JULI - JOHN THE LION John The Lion, kaller han seg, pastor GT John Roy. En kraftig kar med glimt I øyet. Kjenner meg alltid ekstra trygg når han er med. Sist gang vi var hos ham i K. Y. Varam, holdt vi møtet i «prayershed». Nå hadde også han fått bygd ei lita kirke. Og i den: En stor og levende forsamling (i dobbel forstand)! Delte med dem tanker fra beretninga om den barmhjertige samaritan. Gripende var det å se hvordan de brøt brødet og delte Herrens nattverd! På ettermiddagen samme dag gikk turen til Rajahmundry for å hente (indisk) dress og presang til min kjære.
DET VAR BLITT LØRDAG 6.JULI I dag kjørte vi til Kambalapalem, stedet der pastor Satyanandam virker. Lang og humpete vei. Et avsidesliggende, vakkert område med grønne sletter. Høye, ranke palmer. Og en glitrende innsjø. Og ved den, kirkebygget. Fiolett-malt. Med en livlig og våken forsamling inni! Stammefolk. Sang og klapp først. Lenge. Følelsene kan bli sterke her. Så sterke at noen faller om i en ekstaseliknende tilstand. Så Ordet om Jesus. Om ulike sider ved ham: Hans kjærlighet, medfølelse, makt, nidkjærhet, gråt og sorg. Og så på lørdagskvelden til Anand Sekhar i Rothupalem. Mange evangelister (bildet til venstre over) var samlet der for å lytte og lære. Og barn og kvinner på golvet. Talte om den spedalske høvedsmannen fra Syria. Den lille jenta fra Israel. Og om Guds måte å rense oss på i Jesu blod. Ingen skorpion denne gang. Og ny kirke bygd! Alle med heim til mat hos troende enke etterpå. I seng kl halv to. Firfisla var nysgjerrig titta fram!
SØNDAG 7. JULI «WORSHIP», VANNTANK OG DÅP I RAJAPUDI Natta var ok, men våkna av bråk ute ved fem tida. Kirka ble stuende full med folk også på galleriet. Kjente Den gode ånd! Jeg brukte eksempler på åssen Guds plan «overkjører» vår vilje og planer. Eksempel: Pilatus og Kaifas i møte med Herren. Barnevelsignelse. Og Herrens nattverd. Med veldig ungt og aktivt mannskap. Vi hadde også offisiell innvielse av VANNTANKEN, fylt med vann henta fra 60 meters dyp. Finansiert av de midler som kom inn da vår kjære Kai Nere Hansen ble gravlagt. På minneplata står det at anlegget er til ærefullt minne om sangeren og danseren Kai. Stemningen var stor da HTH-ledere Satyada George Bob og jeg spruta vann over dem som stod rundt. Symbolet på det Nådens vann som Herren i rikelig monn har velsigna oss med. Fire personer ble døpt denne dagen. Etterpå: Jeg, fortsatt blaut av svette til rommet mitt, i bønn om tekst/tema for kveldens møte i Papampeta hos Bibelkvinne Satyavathi. Og ble stille for Daniel, Rom 12 og Heb 10:19-20.
SØNDAG 7. JULI KVELD : VARM VELKOMST og MAUR I SENGA ble det i Papampeta med stort velkomstbanner på utsida av kirka. Og inne: Festkledde gutter og jenter som sang og danset og «minet». Sjøl hadde jeg en god følelse under vitnesbyrdet mitt. Og for første gang i livet hadde jeg en hund liggende under prekestolen! Den het RAKSHI og tilhørte pastorparet! Etter møtet vanket det, som vanlig mat og på bildet over til høyre spiser de, våre gode medarbeidere. Heime etter møtet ved ett-tida. Herlig å få legge seg, men.kjente stikk og kløe i min nakne rygg. Forklaring: Yrende liv av de bitte, bitte små maura i senga mi! Opp og ryddet reint. Og sprayet på insektmiddel på lakenet. Pluss håndkle over. Og så søvn med en meget stressende drøm. Før jeg våknet ved 8 tida neste dag. Klar for møte med alle søndagsskolebarna i Rajapudi MANDAG DEN 8. JULI Starta med skikkelig oppredning av sengetøyet etter nattas maursjokk. Dusj. Mat og SMS-hilsen til min bror Geir som fylte 72 år denne dagen. Og så Bibelstudier foran Søndagsskolemøtet: Historien om den lille jenta som Herren vekket opp fra dødens søvn: -Talita kumi! Minst 300 barn samla i kirkesalen. Yrende liv og lyd. Søndagsskolelærerne gikk blant de små og roet og hysjet og holdt orden. Iført små kjepper! Skikkelige hyrder! Sang så lenge lunger tillot Tikke, tikke, takk, Glory, glory, glory og egen versjon av Army of the Lord. Fantastisk opplegg av blant andre Victor og Branham! Dans og Bibellesning. Gledet meg over å ha Devi der. Bespisning etterpå. Til alle. Og mer dans. Den lille snauklipte jenta kunne ikke holde seg da hun så de større jentene danset. Opp på podiet fór hun og danset med. Gave vanket det til dem alle. Tøystykke som kan bli bluse eller skjørt, skjorte eller bukse. Stor trengsel alle skulle ha! Det var «Lotto-gevinst» til dem alle. Med tanke på tilstand i velferds-norge: Det er som å befinne seg i en annen verden. Være blant dem som er fattige på verdens gods. Men så rike i Troen. Så velsignet å erfare Guds ord, Guds frelse Jesus bli sådd inn i barnehjertet. Inn i Indias framtid! Og så etter litt kvile: Tur til nærliggende by Jaggampeta for innkjøp av presanger. Og deretter en rolig kveld med tanke på tekst for morgendagen: For da går turen til Nirmal Raju i Kakavada.
TIRSDAG 9. JULI OPP I HØYDA Ganske klam natt til mandag tordenvær og styrtbyger! Strømmen vekk. Før turen gikk til Kakavada, høyt, høyt oppe i «bushen»: Forbønns begjæring fra to kvinner og en mann. Godt at Herren vet alt! Veien opp til landsbyen var utbedra og asfaltert nå! Takk Gud for det. For tidligere var den en påkjenning både for bil og bein. Vi ankom flere timer før kveldens møte. Vandret sammen med pastor Nirmal Raju i området og så blant annet åssen folk (kvinnene!) strevde med å hente vann fra vannkilden utenfor landsbyen. Godt var det å møte søsknene Mary Rani og Jyothi. Det var Mary Rani som for mange år siden, og med tårer sang så vakkert om Herrens død på Golgata. Gripende er det å se hennes omsorg for lillesøster, funksjonshemma lille Jyothi. Mary Rani vil så gjerne bli sjukepleier. Men økonomien er tøff. Hadde mye trøbbel med strømmen denne kvelden, til tross for alle mulige koplinger fra aggregater. Men mye lovsang, god atmosfære, stor appetitt på Ordet. Det var reist kirkebygg der nå, ikke bare et «prayershed». Nirmal Raju er aktiv i tjenesten, drar rundt til flere landsbyer i fjelltraktene. Mat på terrassen hos ham etter møtet. Og heim utpå natta..og godt var det. For dagen derpå hørte vi nemlig at et stort tre hadde kantra i vinden og sperra vegen. Rart å tenke på, egentlig. For en langvarig forsinkelse der oppe kunne ha skapt store problemer med tanke på heimreisa!
ONSDAG 10. JULI møte og avskjed med medarbeiderne Dagen kommet for samtale med medarbeiderne. Sted: Kirka i Rajapudi. Satt SAMMEN med dem. Minnet om forkynnerens livskonklusjon: All min teologi kan samles i ett Ord: Jesus. Siterte Matt 11; 28-29. Og uttrykket ordained by the Lord. Genesis 49:24: Shepherd, stone of Israel. Leste Isaiah 40:1-2+11. Gi mat, samle, armen, bære, bryst, lede, de yngste. + 1 Sam 22:2: Adullam. + 1Pet 5:2-4. Bad dem om ikke å bli/være «konger», men søsken søstre og brødre. For dette å være pastor, og dette å «styre» midler, kan lett blir en «maktposisjon» med «kongenykker». Avskjed. Men alltid gjensyn for troens folk. Bilde etterpå utenfor kirkebygget. Rolig kveld ute på taket. Mye nettbrett. Sengs ved 22 tida. Nasa full av slim, har kanskje gjort vondt verre med for mye spray.. TORSDAG 11. JULI - TID FOR HEIMREISE Oppe ved halv fem tida for klargjøring og tur til togreise fra Rajahmundry (bilde over til venstre) til Chennai (bilde over til høyre). «Superfast»-toget var en smule forsinka, men vi hadde god margin for neste etappe. Med til stasjonen var våre gode venner, fra venstre: Akill, Satyada George Bob, G.T. John Roy, Branham og Victor. En fin togreise. Studerte landskapet vi kjørte gjennom. Ikke rart at Andhra Pradesh kalles Indias risgryte! Fruktbare marker så langt øyet kunne se. Vi krysset den store Godavarielva. Steder og stasjoner jeg kjente fra før. Minner knytta til samme. Hadde fin prat på toget med en indisk økonomiprofessor. Han på vei til å forelese for studenter i Chennai. Fikk vitne for ham om Troen, om fellesnevneren mellom judaismen og kristendommen. Vi var framme i Chennai ved 18 tida samme dag. Altså «bare» ti timers reise. Så avtale med taxieier om kjøring til hotellet. Kvile og så «rød» kylling i restauranten der. Før videre tur til flyplassen. Der det var booket inn assistanse. Som i praksis betydde RULLESTOL! Gikk på æra laus, rett forstått. Men det funket fint med utfylling av skjema og passasje gjennom de ulike «bomstasjonene». Og inn i ventehallen og vente på avgangen.
Vil ikke prøve å gi noen beskrivelse av sinnets miserable tilstand. Men hadde det vondt! I don like to travel alone. Og vel framme i Frankfurt og samme flotte assistanse der. Rakk fram til gate A16 nøyaktig da innsjekking begynte. Herlig å komme om bord i Lufthansa flyet også der. Takka Herren nok en gang. Hadde plass heilt bak i flyet. Visstnok den tryggeste ved eventuell flystyrt.skjønt dét bekymret meg ikke. Farer jeg opp til himmelen så er du der, sier Salmisten (139:8), og det endog FØR flyet ble oppfunnet! Jeg takker Herren for at Han gjorde det mulig for meg å ta denne turen. Takker Lillesand Baptistmenighet for støtten. Takker velvillige mennesker for forbønn og hjelp. Takker Anne Lise for kjærlighet og tillit. Takker Den indiske ambassade for velvillig vurdering og behandling av min visum-søknad. Og takker Satyada George Bob (bildet over) og alle de andre vennene våre i India for den varme og oppvartning de gav meg! Gud gi at Hjerte Til Hjerte fortsatt må banke høyt og varmt og jevnt i den framtid som bare Herren kjenner! Lillesand, 17.oktober 2013 Tor Marius Gauslaa