Litteraturtidsskriftet LASSO. 2013 #1, By

Litteraturtidsskriftet LASSO 2013 #1, By

Redaksjonen Victoria B. Sellevoll (redaktør), Ida H. Lerkerød (redaktør), André Kåsen, Malene B. Lindgren, Heidi Tengesdal, Ida F. Monhof, Tuva Stranger, Kristin Lorentsen, Silje Kristine Andersen, Ole Jørgen Hansson Bidragsytere Eirik Bergesen Dalen (f. 1983) kommer fra Sandnessjøen og bor i Ulvik. Går på forfatterstudiet i Tromsø, og jobber ved Olav H. Hauge-senteret. John Are Straube Johnsen (f. 1988) er masterstudent i allmenn litteraturvitenskap ved UiO. Maia K. Siverts (f. 1990) kommer fra Oslo og går nå på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Kristoffer Berntsen (f. 1989) er utdannet bibliotekar og studerer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Ole Johan Furset (f. 1983) studerer i Bergen, og er utdannet siviløkonom ved NHH. Skjalg Wie Skare (f. 1984) er student ved Litterær Gestaltning ved Gøteborgs Universitet Johan Mjønes (f. 1976) er forfatter og lærer på Aschehougs Forfatterskole. Fortellingen om sju bål er hans tredje roman. Håvard Nilsen (f. 1980) er historiker og skribent. Han jobber som avdelingsleder i Vefsn Museum. Asbjørn Røen Halsten (f. 1989) er lyriker og skuespiller. Ole Kristian H. Heiseldal (f. 1989) er skribent og studerer ved Universitetet i Oslo. Erik Larsen (f.1972) er utdannet litteraturviter fra UiO. Jobber for tiden som norsklærer i VGS. Nils-Øivind Haagensen (f. 1971) er forfatter og forlagssjef i Flamme Forlag. Turið Sigurðardóttir (f. 1946) er professor i litteratur ved Færøyenes Universitet. Illustrasjon Tomas Nilsson (f. 1981) bor i Stockholm og studerer www.tomtyve.se www.tomtariminskalle.blogspot.se Layout/design Mari Kvale (f. 1987) studerer Art Direction ved Wester- Innhold Leder 3 Victoria B. Sellevoll og Ida H. Lerkerød Lord Franklin 4 Eirik Bergesen Dalen Gatas dynamikk. Et essay om Sult og hip hop 5-11 «0» og «3» 13-14 Maia K. Siverts William 15-18 Kristoffer Bernsten Når reklame forteller deg hvem du er 19-21 Ole Johan Furset Byrom 22-24 Skjalg Wie Skare New kids on the Block Watne- intervju med Thomas Marco Blatt 25-29 Ole Jørgen Hansson Sjuende bål 30-31 Johan Mjønes Metropolens mystikk 33-34 Malene B. Lindgren Sirklene i sanden, løvet i vinden 35 Håvard Nilsen Neddagelse 1 og 2 36-37 Asbjørn Røen Halsten Naturlige tall og parallellogrammer 38-41 André Kåsen Som en duevinge som var kommet for nær 42-43 Ole Kristian H. Heiseldal Dikt 44 Erik Larsen Uriks: Færøsk litteratur i Norge 45-49 Turið Sigurðardóttir Uriks: Utdrag fra Frå alle kantar ber vinden med seg ord og plantar og teikn 50-57 Jóanes Nielsen Baksiden: Hvordan overleve som forfatter Nils-Øivind Haagensen

BY Etter en litt for lang juleferie i et litt for lite tettsted i Østfold kom Ida seg endelig tilbake til byen, til Oslo. Til blokker, bygårder og brøytekanter, til busser, Bislett og bøker. Det er på en måte ikke det samme å gå rundt i de store bok-kjedene som er så etablert utenfor byene, som å surre rundt i små selvstendige å komme tilbake til den travle studiehverdagen. Her er det godt, med mange sider å lese og mange mennesker å treffe. Å møte en ny by kan være som å starte et nytt forhold. Man blir sjarmert, og kanskje blir man litt forelsket. Kanskje blir man litt hekta på byen, på gatene, bygningene, stemningen. Og så må man dra. Er man heldig kommer man tilbake og stedet er akkurat slik man husker det. Forholdet utvikler seg, og tilslutt sitter man der og drømmer om stedet man føler seg hjemme i, selv om man er hjemme. Ida har det slik med storbyen London, Victoria med den lille bygda Setermoen. Andre har ekstra varme følelser for New York, Paris eller Rio, Bergen, Reykjavik eller kanskje den lille landsbyen du fant da du var på ferie i India for tre år siden. Kanskje er det der man hører til, den byen som tok deg inn, ga deg en klapp på skulderen og så sendte deg videre. Videre for å oppdage nye byer, nye gater og nye stemninger. Videre til en ny besettelse, et nytt forhold. Flyttet du til et nytt sted til studiestart i høst? Da har antageligvis bildet du hadde på byen endret seg nå. Kanskje lengter du hjem? du opprinnelig er fra og lengter tilbake. Kanskje lengter du ikke bort, men nyter å være til stede der du er akkurat nå. Det eneste som er sikkert er at Lassos første nummer i 2013 er ute. Temaet denne gangen er by, med alle assosiasjoner dette ordet måtte ha: bygd, metropol, reklame, hip hop, hjem etc Her har vi samlet sakprosatekster om nettopp dette, samt skjønnlitterære tekster med mer eller mindre tilknytning til tema. Slik det bruker å være, altså. Dette nummeret er illustrert av samme mann som illustrerte forrige nummer, Tomas, og det er vi glade for. Mari, som gjorde layout i 2012, er også med videre. Takk til dere, og takk til alle bidragsyterne! Helt til slutt vil vi gjøre oppmerksom på en feil som snek seg med i forrige nummer, i diktet Lord Franklin av Eirik Bergesen Dalen. Dette beklager vi og trykker den korrekte versjonen denne gangen. Da gjenstår det bare å ønske alle en god vår og god lesning, hvor enn dere måtte være. Victoria B. Sellevoll og Ida H. Lerkerød, redaktører 3

4

GATAS DYNAMIKK Et essay om Sult og hip hop I Knut Hamsuns debutroman fra 1890, Sult, følger vi en fattig manns forsøk på å lykkes i den stadig voksende byen Kristiania. Han søker respekt fra sine medborgere og tilhørighet til et fellesskap, men sulten, selvrespekten og fattigdommens ytre kjennetegn hindrer ham i å få innpass i det sosiale sjiktet han søker å høre til. Nesten hundre år senere vokser hip hopen frem, ut av et miljø som er preget av de samme livsvilkårene som i stor grad hindrer Hamsuns jeg i å nå sine mål. I stedet for å legge ut på en ensom klassereise, forener unge svarte menn fra fattige strøk 1 seg om den felles drømmen: et nytt liv med penger på bok, befridd fra fortidens elendige realitet, men aldri løsrevet fra minnet om den. a At man skal kunne se noen forbindelser mellom Kristiania på 1890-tallet og amerikanske storbyer mot slutten av 1900-tallet kan virke tvilsomt, men med storbyen som bakteppe og fattigdommen som utgang- ten på respekt, autentisitet og tilhørighet er tilstedeværende i begge tilfeller, og selv om veien mot målet er brolagt med vidt forskjellige handlingsmønstre og erfaringshorisonter, er målesetningene påfallende like: de ønsker alle å bli sett, forstått og respektert. Sult er en introvert roman; den er sentrert rundt det anonymiserte jegets tanker og følelser, og det er lett å tenke de ytre faktorene sekundære. Allikevel er det åpenbart at menneskene og byen jeget omgis av er svært sentrale, fordi jegets indre liv i stor grad styres av nettopp disse elementene. Han tenker seg stor og han forsøker å gjøre ensomheten til en styrke: «Bevissheten om at jeg var ærlig steg mig til hodet, fyldte mig med en herlig følelse av å være en karakter, et hvitt fyrtårn midt om» (Hamsun 2009: 38). I realiteten er han fullstendig underlagt et ønske om å gjøre inntrykk, om å bli sett. Han pantsetter vesten sin for å kunne gi penger til en annen fattig mann, og når denne mannen nøler med å ta imot pengene, reagerer han med sinne: «Trodde slyngelen at jeg virkelig var så fattig som jeg så ut for?» (Hamsun, 2009: 10). 1 for ikke å glemme kvinner, som er aktive innen hip hop, men miljøet ble i stor grad initiert av nettopp unge, svarte, og ofte fattige menn som ønsket å gjøre noe med livene sine. Denne generaliseringen er gjennomgående i teksten, fordi vårt fokus i all hovedsak er hip hop-miljøets oppstartsfase og faktorene som bidro til dette. 5

Men hvem er det han ønsker å bli sett av? Først og fremst ønsker han å anerkjennes av det han selv ser på som sin naturlige omgangskrets; kultureliten. Han føler en intuitiv tilhørighet til dette fellesskapet, fordi så mange av hans drømmer og mål er knyttet til denne kretsens arbeidsfelt. Ønsket om innpass i denne gruppen er basert på hans bakgrunn, utdanningsnivå og målsetninger, et trekk han deler med de mange unge mennene som ønsker å bli hopen i mange amerikanske storbyer. Kanskje i større grad enn noen annen musikksjanger er rap en utpreget urban uttrykksform. Dens posisjon som det mer framtredende av hip hop-kulturens fenomener 1 er idag nærmest ubestridelig. Sentralt for dens framvekst og suksess er fokuset på beskrivelsene av livet i byens gater, og da gjerne i de mer belastede og fattige delene av byen, det som ofte kalles «the black inner-city communities». Tilhørighet til disse sosiale grupperingene er i stor grad basert på et felles utgangspunkt og en felles målsetning om å overvinne det samme utgangspunktet. Kristiania sent på 1800-tallet og Harlem, New York, hjemstedet til rapperen Big L, omtrent et hundreår senere, er selvsagt to vidt forskjellige verdener, og ikke nødvendigvis sammenlignbare i veldig utstrakt grad. Men den ekstreme bekreftels- 2 teksten fokuseres det på hvordan rap som uttrykksform viser fram betydningen av «gata», the street, the hood, i hip hopkulturen. Likefullt er det viktig å huske på hip hop-legenden KRS-One sine ord: «Rap is something you do, hip hop is something you live.» å bli sett, og for å ha kontroll over hvordan er svært fremtredende i mange raptekster. Og som i Sult, er det et sosialt bakteppe som legger premissene for bekreftelsesjaget. Fattigdommen, den sosiale ulikheten og urettferdigheten, fungerer som en drivkraft. I m only at the age of 10 And life already seems to me like it s heading for a dead end Cause my moms be smoking mad crack My dad went out for a fast snack, and never brought his ass back Nobody knows how I feel, it s quite ill Cause I had to steal to fill my stomach with a nice meal Too ashamed to walk the streets Wearing the same cheap sneaks and dirty outfits for weeks Even my holidays got damaged Cause on Christmas I asked Santa for a father and a hot sandwich I just can t take it (uh-huh, uh-huh) And every day I ask myself, how will I make it? - Big L, «How will I Make it», In Memory of, Vol. 2, 2008, CMP Records Som vi ser i denne teksten skildres dårlige oppvekstkår, lite og ofte dårlig mat, sporadisk eller fraværende foreldre, rett og slett et liv som med Big Ls ord ser ut det er «headed for a dead end». En slik tilværelse setter naturligvis sitt preg på en ung manns selvtillit og selvbilde. Hvordan skal han komme seg opp og fram? Hvordan skal han få andre til å se noe annet enn den fattige, skitne skikkelsen, og ikke minst, hvordan skal han komme segut av fattigdommen? At «gata» er et gjennomgående tema i hip hop-musikk er noe man ikke trenger å være noen ekspert for å få med 6

seg, i kulturen er ordet til og med omgjort til et adjektiv; «å være «street»». Å være street er svært ofte synonymt med å være real, altså at man representerer stedet man kommer fra, sitt hood. Videre betyr det at man står opp for området sitt, ikke backer ut, og på et generelt plan kjenner livet på gata inngående. Og livet på gata i de fattige bydelene er for mange unge menn et farlig opprettholde territorier, opparbeide seg, og drap som middel. Respekt er fundamentalt for gatekulturen, og det er ofte det er dermed med på å sikre både status og potensiell sikkerhet for seg selv, sin familie, og sitt crew. Respekt er fundamentalt for gatekulturen, og det er persons posisjon. I lys av disse realitetene er det ikke vanskelig å forstå hvorfor jeget er så hvileløst og fremmedgjort. Uavhengig av om man er en del av hip hop-kulturen eller en storby. Hip hop-kulturens vektlegging av nettopp gata kan leses som en forsvarsmekanisme mot storbyens massive fremtoning og befolkningstetthet, som lett blir en fremmedgjørende faktor dersom man møter den alene. Ved å forene seg om en felles tilhørighet til et markert revir blir hverdagen i storbyen redusert til et grunnleggende, nesten dyrisk, handlingsmønster; det handler først og fremst om å beskytte og bevare territoriet, og de verdiene og rensede området. 7 På denne måten etablerer man et hjem som er en trygg havn i en ellers ustabil livssituasjon. Det er dette hjemmet jeget i Sult ganger i løpet av romanen, han beveger seg herre over. Han forblir hjemløs, selv med tak over hodet, fordi han aldri føler noen tilknytning til rommene han leier, eller byen som helhet. Han er ekskludert fra ethvert sosialt miljø, og dermed ekskludert fra det spatiale og abstrakte hjemmet. Han forblir hjemløs, selv med tak over hodet. Den sosiale ekskluderingen i Sult fremstår som tosidig; på den ene siden fungerer jegets kompromissløshet ekskluderende: hans krav om selvrespekt er knyttet til moral og verdier som tilhører den samme mannen, men før fattigdommen, og dette stopper han ofte fra å ta imot penger gitt av medlidenhet, eller kreve tilbake penger som andre skylder ham. Han utelukker muligheter for å forbedre sin egen økonomiske situasjon. På den andre siden er det et lignende krav om respekt som hindrer borgerne i Kristiania i å omgås ham, invitere ham inn i et fellesskap, fordi han ser ut som han gjør. Den elendige i, manifesterer seg i hans ytre, og gjør det vanskelig for bedre stilte borgere å kommunisere med ham i det offentlige av andre grunner enn åpenbar medlidenhet eller avsky. Jeget er ikke villig til å gjøre det som trengs for å endre sin skjebne, og de som utgjør gruppen han ønsker å høre til

vil ikke til å ta ham i mot før han igjen ser ut som et menneske. Det er penger, eller mangelen på det, som betinger mulighetene for sosial integrering. Han kunne antakeligvis ha fått innpass i et fellesskap bestående av andre i liknende situasjoner, men jeget krever mer av seg selv og sine omgivelser. Han krever å få bekreftet sin tilhørighet til miljøet han selv ønsker å være en del av, gå på hans egen følelse av autentisitet og selvrespekt løs, som på mange måter er det eneste han, riktignok i varierende grad, har igjen. Dette har klare paralleller til hip hop-kulturen, som i stor grad er født ut av et lignende ønske om å bli sett av likemenn, om enn i en kraftig radikalisert form sammenlignet med Sult. Miljøet preges i stor grad av et presserende krav om autentisitet; man er hele tiden drevet av en grunnleggende bekreftningstrang, et kontinuerlig behov for å bekrefte sin egen posisjon og gjør at man drives mot en usikker tilværelse preget av vold og kriminalitet. Fryktløsheten og viljen til å ofre livet for gata er en del av kodeksen det er forventet at man lever etter. Dette gjør at man til enhver tid må være forberedt på å oppsøke potensielt farlige situasjoner, nettopp for å markere seg, og for å vinne respekt. I Sult er det på mange måter pengenes makt i storbyen som ligger til grunn for jegets vandringer. Jeget forsøker å unnslippe jaget, og søker seg ofte til stille områder og grønne lunger. Ofte sitter han på Vår Frelsers Gravlund, eller i Slottsparken, men han drives videre av vissheten om at han ikke kan sitte der for alltid, at han faktisk må ha mat og helst tak over 8 hodet for natten. Han er alltid underlagt sulten, som han skriver for å stagge, men stillstanden skrivingen krever egner seg ikke for kroppen hans, som krever et måltid øyeblikkelig. Så han går, «for ikke å forgå.» (Hamsun 2009: 25) Et menneskes materialistiske verdier er, i et kapitalistisk samfunn, premissleverandør for førsteinntrykket, og for den videre tilhørigheten til et fellesskap. Det er denne sosiale strukturen jeget forsøker å beseire på sine hvileløse vandringer rundt i Kristiania, med hodet fullt av drømmer og håp om en bedre fremtid. Samtidig er han innlemmet i den: «Det værste av alt var at mine klær var begyndt å bli så dårlige at jeg ikke længer kunde fremstille mig en plass som et skikkelig menneske» (Hamsun 2009:6). Selve hans menneskelighet knyttes opp til det ytre; etter hvert som romanen skrider frem ser jeget seg nødt til samtidig blir han mer og mer dyrisk i sin oppførsel. Den ekstreme sulten skyver han stadig lengre ut mot randsonene av hva det, for ham, vil si å være et menneske. Han mister kontakten med sin kultur, samtidig som han blir avvist av pantelåneren når han forsøker å selge knappene eller brillene sine. Den ytre og indre oppløsningen skjer parallelt, og det fremkommer at det ikke kun er sulten som påvirker det ytre, men at det ytre også er helt essensielt for det indre. Den samme strukturen lever i beste velgående i hip hop-kulturen. Den kan sies å være grunnleggende for mange rundt hip hopen som en kultur: behovet for å bli sett, er i langt større grad direkte knyttet til materialistiske verdier i hip hopkulturen enn hva den er i Sult. Antakeligvis kan dette spores tilbake til miljøets felles

utgangspunkt; født og oppvokst i, og omringet av, fattigdom, er ønsket om å bli noe annet, om å komme seg ut av knipa, helt sentralt. Dette fører til et behov for å vise fram en eventuell forbedring av livssituasjon, noe som manifesterer seg i overdådige smykker, biler og andre ytre faktorer. Pengenes makt i et sosialt fellesskap som hip hop-miljøet er påfallende. Som Charis E. Kubrin skriver i artikkelen I see death around the corner; Nihilism in Rap Music er livsituasjonen i den fattige indre by ofte radikalt annerledes enn andre steder: «[a] key feature of these communities is the limited opportunity structure available for residents to obtain the types of social status and roles available to youth in other environments». (Kubrin 2006, 438) Jobbmulighetene er ofte både få og dårlige, og for mange unge svarte menn er den enkleste løsningen å skaffe seg penger og respekt på knyttet til narkotikasalg, som igjen bringer med seg store mengder vold. My moms told me to get a job, fuck that Aiyo, picture me gettin a job Takin orders from Bob, sellin corn on the cob Yo, how the hell I ma make ends meet Makin about 120 dollars a week? Man, I rather do another hit I want clean clothes, mean hoes, and all that other shit -Big L, «Lifestylez Ov Da Poor and Dangerou» s, Lifestylez Ov Da Poor and Dangerous, Columbia, 1995 og mer lyssky metoder å skaffe seg penger på, metoder som i stor grad er tilpasset det miljøet man står og går i hver eneste dag: My name is L, and I m from a part of town where clowns Get beat down and all you hear is gunshot sounds On 139 and Lennox ave. there s a big park And if you re soft, don t go through it when it gets dark Cause at nighttime niggas try to tax They re sneakier than alley cats That s why I carry gats - Big L, «Lifestylez Ov Da Poor and Dangerous» Den indre rastløsheten som plager jeget i Sult medvirker i stor grad til hans fysiske rastløshet, og på den måten blir subjektets indre styrende for romanformen. Jeget veksler kontinuerlig mellom tro og mistro, både religiøs og med tanke på eget liv og mulighetene for å komme seg ut av krisa: «Jeg lot det stå til, førtes omkring i den glade morgen, vugget mig sorgfrit frem og tilbake blandt andre lykkelige mennesker; luften var tom og mit sind var uten skygge.» (Hamsun 2009: 8). Videre forteller han: «Disse mennesker jeg møtte, hvor let og lystig vugget de ikke sine lyse hoder og svinget sig gjennem livet [ ] Og jeg gik der like ved siden av disse mennesker, ung og nys utsprungen, og jeg hadde allerede glemt hvordan lykken så ut!» (Hamsun 2009: 16). Humøret hans svinger svært raskt - det varierer fra lykkelig, til nervøs, til deprimert. Disse variasjonene avhenger av jegets egen vurdering av sin livssituasjon, men også i stor grad av byen og borgerens oppførsel. For ikke lenge siden var han en del av den vuggende, lykkelige massen, men ganske snart isoleres han og inntar rollen som ulykkelig betrakter av de glade, vuggende menneskene. Dette eksempelet illustrerer et Sult og i hip hop-miljøet; romantiseringen av egen livssituasjon, og vekselvirkningene mellom 9

dette perspektivet og livspessimismen som skildres eksplisitt i Big Ls «How will I Make it». Jeget i Sult kan gå fra å forbanne Gud for å la ham «undgjælde for alles skyld» (Hamsun 2009: 17), til i neste øyeblikk å spekulere i prisen på røde roser og erklære for seg selv at dersom han får «penger dan det vilde; jeg kunde jo nok spare ind litt hist og her i min levemåte for å komme op i balance igjen» (Hamsun 2009: 30). Dette på tross av at alt tilsier at han på ingen måte kan spare inn på sin levemåte. eksempler på hvordan den mer nøkterne beskrivelsen av de dårlige kårene blandes sammen med en romantisering av tilstanden. Når man først har penger sparer man ikke på noe, da skal man vise det, og nyte det mens man kan. Dette kan naturligvis ses på som en konsekvens av nettopp livspessimismen. Som Big L sier i «Street Struck» : «where I`m from it ain`t cookies når man har mulighet til det, for man vet aldri hvor lenge det vil være, plutselig kan noen ta det fra deg. På samme tid har det en symbolsk effekt og kan være med på å vinne deg respekt, noe som kan være livsviktig. «I drink Moet not Beck s beer, I stay dressed in slick gear»; fokuset på luksus og eksklusivitet er dermed både grunnet i det at man må nyte godene så lenge man kan, samt at det er en måte å vise at man kan provide for seg selv. I got cheddar to blow, pockets never get low Bitches sweat me wherever I go I cruise in a GS Lex, Cartier specs Nautica sweats with the fresh Gortex Jewels with baguettes, swingin like the Mets Throwin the dice and takin all size bets Never bummy; sip rummy, get money - Big L, «Fall Back», The Big Picture, Priority, 2000 Denne konstante vekslingen mellom livspessimisme og romantisering, gjerne oppnår status og penger med, er noe av det som gjør tekstene til Big L så komplekse. På tross av det til tider ekstremt store innholdet av (et ord Big L ofte brukte selv, og som også var navnet på plateselskapet han starta) materiale som omhandler ham selv, hvor kompromissløs han er og hvor mange damer han har, så ligger det også en sårbarhet der, i den dystre beskrivelsen av oppvekst, omgivelser, og man sitter ofte igjen med følelsen av at det som blir forsøkt formidlet er at uansett hvor suksessfull og rik man blir, så sitter «gata» i deg, man kommer seg aldri helt unna. Når han spør seg selv «How will I make it?», og kommer opp med svaret «I won`t, that`s how», er det vanskelig ikke å kjenne et grøss av determinisme på egne vegne; 15. februar 1999, på randen av et stort gjennombrudd, ble Big L skutt og drept av en ukjent gjerningsmann i sitt eget nabolag Harlem i New York. På tross av rastløsheten og den store løpet av romanen, blir jeget i Sult stående på stedet hvil. I blant får han tak i litt penger, han får en tekst antatt eller noen føler medlidenhet med ham og gir ham noen kroner, men pengene forsvinner fort, 10

dige situasjonen. Til slutt forlater han byen, han sier «farvel for denne gang til byen, til Kristiania hvor vinduerne lyste så blankt fra alle hjem.» (Hamsun 2009: 159) Sulten og fattig, men mest av alt hjemløs, er det til slutt hans siste utvei. Ingen står på kaia og vinker når han drar; han sier farvel til en by, men ikke et hjem. Den sosiale isoleringen driver ham ut på havet, ut i en virkelig isolert tilværelse i et mindre fellesskap som kanskje kan redde ham, men også ta livet av ham. uansett hvor suksessfull og rik man blir, så sitter «gata» i deg, man kommer seg aldri helt unna Denne lesningen viser åpenbare likhetstrekk mellom Sult og hip hopmiljøet. Jeget i Sult må riktignok forlate og sosiale stabiliteten han søker, og hip hop-kulturen etablerer den innenfor storbyens grenser, men det er kanskje et resultat av den samme sosiale logikken? I en by som er uangripelig i sin kontinuerlige vekst og utvikling, og med et vanskelig utgangspunkt, er det naturlig å søke sammen i mindre fellesskap. I et avgrenset med lignende erfaringer som dine egne, er det lettere å hevde seg, vinne respekt og bli hørt. Men respekt er lettere tapt enn vunnet, og selv om fellesskapet kanskje føles som en tryggeste og sikreste veien mot suksess, er det mange faktorer som til enhver tid truer med å ødelegge den sosiale strukturens interne balanse. Litteratur Big L. 1995. Lifestylez Ov Da Poor and Dangerous. Columbia Records Big L. 2000. The Big Picture. Priority Records Big L. 2008. In Memory Of, Vol. 2. CMP Records Hamsun, Knut. 2009. Sult. Gyldendal Norsk forlag Kubrin, Charis E. I See Death around the Corner; Nihilism in Rap Music, s. 433-459 i Sociological Perspectives, Vol. 48, Nr. 4, 2005 11

0: Jenta som satt ved elven og gråt, hadde på seg en maske. Hun kom rett fra en barnebursdag, en temabursdag. Temaet var ondskap. Masken så grusom ut, jenta så grusom ut, hendene hennes var likevel foldet i fanget. Bare ingen spør meg hvorfor jeg gråter, tenkte jenta. For da må jeg si at ikke bare barnebursdagen åpnet for ondskap, men at verden er ond, at verden er ond, sang jenta. Hun 13

3: Jeg mister Discman-en i gulvet. Pappa sier stopp å ødelegge tingene mine. Jeg går over gulvet, fram før, jeg spoler over de kjedelige strekkene. Magdalena sier stopp å herje med yndlings-vhs-en min. Jeg skrur av, ser i veggen. Pappa sier stopp med å stirre veggen i senk, det er min vegg, og den er skjør. Det er en lettvegg, sier pappa. Jeg går ut, mamma ringer meg og spør hvorfor jeg sliter ut asfalten. Vi bor faktisk her, dette er våre gater, sier mamma. Hun legger til at hun forventer at jeg er hjemme til middag, at hun har dekket på til hyggelig søndagsmiddag, at hun har tent hyggelige stearinlys og gjort det søndagskoselig på kjøkkenet (og i stua), at hun har tatt på søndagsklær og lagt om til søndagsformuleringer og søndagstonefall. (Jeg hører Magdalena hysje i bakgrunnen.) I dag er det fredag, og jeg er alt på vei hjem. av: Maia Kjeldset Siverts 14

William «Kanskje ei skjelpadde eller ein snigle,» seier William. Dei andre rundt bordet smiler. Julie snur seg mot han. Han ser på det kortklipte blonde håret hennar. «På grunn av at dei ber med seg huset på ryggen?» spør ho. Han nikkar varsamt. «På grunn av at dei kan trekkje seg inn der og verne seg mot farar?» Han nikkar på ny og raudnar lett. «Ikkje eit dumt val, William,» seier Nikolai, kjærasten til Julie. «Slett ikkje,» stemmer dei andre i. William ser mot ølglaset sitt. Lyset frå taklampene glitrar i ølen. Puben er liten og full av folk. Veggane og taket er mørkmåla, lampene lyser med eit kvitaktig lys. Det vert ikkje spelt musikk, berre lyden av samtalar fyller lokalet. William grip kring glaset, lyftar det til munnen og tømmer det. Han kjem tilbake med ein ny øl, set han frå seg på bordet. Han ser på Nikolai, på hendene hans, på blodårene og senene på hendene til Nikolai. Kva slags dyr ville Nikolai vere om han kunne velje? Dei kom aldri så langt. William drikk snøggare, er allereie halvvegs ned i den nye ølen. Dei to venninnene åt Julie går ut for å røyke. William, Julie, Nikolai og Sindre er att rundt bordet. Sindre seier han må ta ein tidleg kveld, og reiser seg for å gå. Han gir Julie ein klem, kviskrar noko til Nikolai, som dei båe gliser av, før han nikkar til William og forlèt puben. og han reiser seg stadig for å kjøpe meir. Dei to venninnene sit 15

framoverbøygde og snakkar saman, Nikolai har lagt armen om Julie, og snakkar lågt til henne. Ingen av dei andre drikk like mykje som William. Han ser rundt i lokalet, og overalt synes han å sjå folk i ivrig samtale, men ingen verkar å sitje der slik som han; åleine, på eit vis. Kva mogleg glede kan Nikolai og Julie ha av å spørje han med ut? Han sit der berre og blir fullare og fullare. nom lokalet på veg mot do, støytar borti folk, orsakar seg, kjem til slutt fram til døra, som står open. Inne på det vesle toalettet I det han kjem ut av toalettet held han på å falle, men vinn att balansen ved å stø seg til veggen. Han står ei stund, til han pustar roleg. Nokon spør om det går bra, han nikkar og konsentrerer seg om å gå stødig bort til baren. Han leitar fram ein hundrelapp frå lommeboka, strekk setelen ut mot bartenderen og tingar ein ny øl. Vekslepengane legg han i tipsskåla, før han går mot plassen deira, der han ser at Julie sit åleine. Ho smiler til han når han sit Snur han rundt og rundt i hendene. William vert sitjande å sjå på dette. Synet av den kvite røykpakken i stadig rørsle dyssar han inn i ei slags ro. Julie sluttar etter kvart, og legg røykpakken daud mot bordet. Også ei stund etterpå står den fram i eit kvitaktig slør for William. «Kor er dei andre, dei andre er ikkje her,» seier han og smiler. Smilet breier seg ut i andletet, han kan kjenne korleis kinna liksom lyftar seg. snakkar,» seier Julie. Han held blikket hennar når ho ser 16

på han. Auga hennar skin. Så levande dei er, tenkjer han. «Korleis «Det har blitt ein del øl i kveld?» «Det har det,» seier han og bryt ut i eit nytt smil. «Ja, ja,» seier ho, «skål!». Dei lyftar kvar sine glas og støytar dei saman. Han reiser seg og går rundt bordet. Sit ned ved sidan av henne, på Nikolai sin plass. Ho legg ei hand på skuldra hans, ser han inn i auga. «Det var kjekt du blei med,» seier ho og trekk handa attende. Han lyftar si eiga hand, men senkar ho att. «Har du det kjekt?» spør han og ser vekk. «Ja,» svarer ho. «Eg skjønar ikkje kvifor de spør meg med ut,» seier han. «Kva meiner du?» Julie ser ut som ho er i ferd med å le. «Kvifor skulle vi ikkje spørje deg med. Er du ikkje vår venn, kanskje?» William vert sitjande stille og stire ned i ølglaset, medan han held eit fast grep rundt det. Etter ei stund lyftar han andletet sakte, freistar og møte blikket hennar, men ho sit og ser mot utgangsdøra. «Julie.» Ho vender seg mot han. Han lener seg inntil henne og kyssar henne. Ho dyttar han ikkje vekk, gjer ikkje motstand. Han legg ei hand på ryggen hennar, pressar henne mot seg. Den andre handa legg han mot det venstre brystet hennar. Ho riv seg laus. «William! Kva gjer du!» Julie ser forferda mot han. Han kjenner ei hand på skuldra. Han kjenner hjartet slå 17

snøgt. Han snur seg. Der står Nikolai. «Kom her, William,» seier han og grip William rundt den høgre armen, leier han ut. «Eg veit ikkje kva som gjekk av meg,» seier William når dei er utanfor. Han seier det lågt, mumlar det mest. «Du vart lenge i telefonen,» seier William og gliser. Han ligg på bakken. Han lyftar handa opp mot andletet. Han blør frå nasa, eller frå munnen. Han tørkar vekk noko av blodet med handbaken. «Ho protesterte ikkje!» Han kjenner gjentekne spark mot overkroppen og slag mot andletet. Leppene vil sprekke opp, andletet hovne; han må snakke høgt og tydeleg medan han enno kan. «Eg trudde de ville ha meg med!» seier han og brest ut i lått. Han ser ikkje mot Nikolai, og gjer ikkje noko forsøk på å slå tilbake. Alt han gjer er å krøke seg saman, beskytte hovudet med hendene, beskytte seg så godt han kan. Auga vender bortover på den mørke asfalten, og lenger borte kan han sjå føter. Går dei vekk frå han, eller kjem dei mot han? Og oppi alt dette høyrer han stemmer, eit samansurium av stemmer. Blant alle desse stemmene, langt bak der, som om ho freistar å snakke til han gjennom ein vegg, høyrer han stemma til Julie. Julie som tryglar Slaga og sparka minkar, og til slutt stoggar dei heilt. Det vert stille. Alt han høyrer er hans eigen pust. Det verkjer. Han lukkar auga. Han kjenner ei hand leggje seg mot kinnet hans. av Kristoffer Bernsten 18

Når reklamen forteller deg hvem du er Foto: Maia K. Siverts Bussen hjem. Rushet har lagt seg. Jeg sitter ved vinduet, ser ut, ser ned, ned mot de hvite stripene på asfalten som blir til en lang stripe før bussen nærmer seg neste stopp og stripen slår igjen atter sprekker og blir stiplete. Jeg ser opp, opp på reklameplakatene i taket. De henger på skrå, og de henger både eplakatene glemmer jeg, men noen legger jeg merke til. Sånn som Oslo Sporveiers egen reklame under VM på ski for snart to år siden: «Det er vi som bringer brølet til Kollen». Jeg skulle ikke til Kollen en gang, og reklamen var vel mest myntet på alle som skulle dit de to ukene VM varte, tenkte jeg. Likevel er det den reklamen jeg husker best, to år senere. Jeg syntes ikke at det var en veldig god reklame, for egentlig var jeg mest brydd. Ikke av mennesker som brøler, som et slags urinstinkt de slipper løs etter at de først er fraktet bort fra byen og opp i åsen hvor de får brøle. Nei, det var ikke det som gav en ubehagelig kribling. Det som boer ikke hadde noe forhold til dette brølet. Var det et stammebrøl? Et slags Oslo-stammebrøl, som jeg ikke kjente? Vil du være med på laget, skarr`u bo i denna byen, så må du værra med og brøle!. Eller var det en løgn? Som for å gi meg en følelse av at jeg manglet noe dersom jeg sto utenfor? Jeg ser på TV. En avis har en reklame for seg selv. Og om hvor viktig den er for samfunnet. Jeg vet det. Og jeg vet at en fri presse er viktig for å forhindre maktover- 19

grep. Jeg har i alle fall hørt det. Og så har jeg hørt at det aldri har forekommet en sultkatastrofe i land som har en fri presse. Om det er sant vet jeg ikke, men jeg tror ikke at det er langt fra sannheten. Men hvorfor forteller de meg dette? Hva er det de vil at jeg skal tro, når jeg allerede tror det? Selvfølgelige ting, er det kanskje ikke så selvsagt likevel? Nødvendigheten av å påstå det jeg allerede vet lar meg tenke to ganger og trekke det hele i tvil. Jeg tror ikke at Oslo Sporveier hadde andre Hvis Oslo Sporveier har noe som helst motiv da. For det har de kanskje ikke. For Oslo Sporveier er jo ikke en person. Men menneskene som jobber der har kanskje et motiv. Og reklamebyrået som de leide inn har det. Kanskje de bare ville gjøre en god jobb. Så herlig det må være å skape en massesuggesjon. Først plante frøet, kanskje miste det tilfeldig i bakken, og så se alt sammen vokse. Å vite at det var jeg som gjorde det. Annonsørene er kanskje ikke så opptatt av hva de kan tilby meg lenger. De virker mye mer opptatt av å fortelle meg hvem de er. De ber ikke om å kjøpes, de brøler etter å bli sett. I stedet for å fortelle meg at de kan være der for meg når jeg trenger dem, så vil de heller være uunnværlige, og uunngåelige. Og når de omringer meg så føler jeg at de tvinger seg innpå. Isteden for å la meg leve i troen på at det var jeg som valgte dem, velger de ut meg. Jeg vet ikke hvor jeg skal dra for å slippe unna. Noen reklamer treffer meg bedre. Sånn som SAS sine, med slagordet «vær der når det skjer». SAS har skjønt at jeg ikke alltid må være et annet sted enn hvor jeg er, det forteller meg heller ikke at det må skje noe hele tiden, jeg må ikke noe, jeg bør ikke, men jeg kan, de gangene jeg vil. Men kanskje er SAS-reklamen den mest utspekulerte av dem alle. Så utspekulert at jeg lar det hele passere med et smil. En gang, jeg er ikke helt sikker på når, sånn litt etter krigen kanskje, da krysset reklamesfæren sporene til datidens vitenskap om menneskelig atferd. I hvert fall i deler av Amerika. Ideer fra humanistisk og behav- adoptert. Kanskje det var på Mad Mentiden. Atferdsteori pluss reklame, det virket, suksess! Men like fort som reklamesfæren krysset inn på nye spor, krysset man også over dem, og bort fra dem. Reklamesfæren ble hengende fast i en ide om at man skulle Om produktene i seg selv ikke strakk til så skulle man dekke behov med reklame eller produktenes påklistrede identitet. Det var som om man trodde at mennesker bare besto av behov. Det kan være riktig eller galt, men det man glemte er at de aller velger hvem som skal få tilfredsstille deres behov. Jeg ser på TV serier. Serie etter serie. Serieserie-seing. Gap og ikke lukk igjen. Mellom seriene er det reklame. Jeg blir usikker på om det er reklamen som er et virkelighetens avbrekk fra seriene eller om det er seriene som er et avbrekk fra virkeligheten. De er så ekte, mange av disse seriene, for de er bare skuespill som ikke forsøker å være noe annet. 20