LITT TRIST MATEMATIKK KJERSTI ANNESDATTER SKOMSVOLD Dikt FORLAGET OKTOBER 2013
DØDEN ER USANN
LASARUS Caen/Dublin I slottene vokser det tornekratt, i borgene nesle og tistel. Landet blir hjem for sjakaler og tilholdssted for strutser. Ville hunder og ørkendyr møtes, raggete troll roper til hverandre. Der slår Lilith seg også til ro og finner et hvilested. Der bygger pilormen bol og legger sine egg; den ruger og klekker dem ut i skyggen. Der samles gribbene med hverandre. Jesaia 34.13 15 Jeg vil besøke henne, jeg besøker henne. Det første hun lærte å si (på fransk) var «mon petit chou-fleur». Lilith er nesten datteren min, kaller meg «lille blomkål», det skulle bare mangle. Hun hører stemmen min som gjennom en fars slitte navlestreng, skriver ordene ned i hukommelsen som om det gjelder la vie et la mort.
Hvis man gjør en røyker oppmerksom på farene, fører det bare til mer røyking, røykeren inhalerer dypere. Vindukikkersykdom, sier Lilith. Røykebein. Jeg må hele tiden stanse foran butikkvinduer, late som jeg ser på noe (vil jeg kjøpe en støvsuger?). Jeg tror jeg skal dø av kreft. Hvis det er kreft jeg har. Liliths navn skal stå i dødsannonsen. Hun kan ha et fotografi av meg på innerlomma, tenke på meg én gang mellom soloppgang og solnedgang. Det blir bare slitsomt med en grav å stelle, hun kan få litt av sotet, asken, spre den i et tjern på et fjell. Borgen var det eneste som var verdt å se i D-dag-byen. Men så forteller Lilith, nærmest som et apropos, at det er en park her, hvor man kan klatre i trærne, bevege seg over enorme områder ved å gå fra grein til grein Jeg tar mine flyktende øyebryn med meg. Drar tilbake til Dublin.
Lilith får kveldens, mitt livs, siste e-post fordi hun har vært der for meg. I morgen blir jeg lagt inn på sykehuset. Dette er farvel. Jeg har snakket med min ganske gode venn, gitt ham praktiske instruksjoner. (Jeg er ikke den eneste i Det nye testamentet som står opp fra de døde, men ingen andre blir navngitt som Jesu venn.) Idet jeg skal si farvel til hunden min, svir det i øynene, jeg kan ikke snakke. Jeg prøver, men stammer, må gispe etter luft. Hunden får meg til å tro at noen trenger meg. Det er ham jeg bekymrer meg for. Min hund, som nesten strøk med for to år siden, veterinæren sa han kom til å dø. Hunden ønsket ikke å leve lenger, men jeg sa at han måtte, jeg trengte ham. Han døde ikke. Jeg følte skyld.
Lilith, Jeg håper Kassandra har hørt feil, men hvis ting ikke går bra i morgen: Du er spesiell for meg. Når jeg ikke forteller folk om min ekstraordinære hund, forteller jeg dem om deg. Først om skrivingen din, men så er jeg i gang: Dette vesenet som lyser opp verden. Ta godt vare på deg selv. Alltid. Kjærlighet til deg, fra Lasarus
En påstand blir ikke godtatt før den er bevist. Det er ikke nok å argumentere med at ingen har vært i stand til å pønske ut et moteksempel. Hun må vise at moteksempler ikke finnes. Lilith skriver at jeg ikke skal bekymre meg for hunden, heller la henne bekymre seg, for hun er god til det. Jeg ser henne for meg. Hun går rundt på Mont Saint-Michel, leter etter meg blant turistene, som om jeg allerede er død. Kanskje tenker hun på første gang vi møttes, på O Hare flyplass. Nå står hun i sikkerhetskontrollen og roper at jeg må komme opp fra jorda for å leke. Et barn som nekter å la sannheten være det den er. Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg skal gå og vekke ham. Johannes 11.11 Tre operasjoner, to i beina, én i hjertet, samt en fjerde som jeg har fortrengt. Det var like før de måtte amputere det lengste beinet. Da jeg våknet spurte jeg legen: Du må si meg sannheten er jeg død? Jeg ba om å få snakke med sykehuspresten: Jeg har vært en dårlig katolikk. Det var en spøk.
Døden burde ikke inntreffe, av noen grunn, den skulle aldri ramme noen som helst. Jeg lukter som en enmannspest etterpå. Kanskje jeg burde ta livet av meg som hevn. Jeg ligger midt i stua, som Frankenstein, i en sykehusseng. Huset er fullt av sigarettrøyk, som om vår Fader har sluppet en bombe. Spørsmålene hennes: Var det folksomt der nede? Noen dyr? Jeg opplevde ingenting. Jeg var bare død. Døden er ingenting. Lilith later som dette lille lysthuset er hennes, jeg merker det. Hvordan hun ser på maleriene på veggene, snakker om skulpturene på gulvet, plastanden og skjellene på badekarkanten. Hun spør seg, ubeskjedent: Når plukket jeg dem? Som om det er hun som har reist rundt og samlet kunst, plukket skjell på verdens strender. Lilith har med bilder av mine fordums hunder, så jeg har noen hyggelige ansikter å se på. Hun sitter der sammen med meg, den gamle mannen som nesten har røyket i stykker hjertet og innvollene og armene. Jeg kysser bildene, korser meg, halleluja.
Lilith forteller om en kunstutstilling, et rom fullt av asken fra et lik. Skjelettet hadde kunstneren kjøpt på postordre fra Asia, før hun stjal en pakke fyrstikker og tente på. Her er det Marlboro som gjør lufta tung og mørk, som å støte mot en vegg. Lilith sitter gjemt i veggen, som slaven på Eidsvoll, en neger i et skap. Da jeg var yngre leste jeg bestandig i Our Town, tredje akt, før jeg la meg. Først leste jeg i Bibelen, så leste jeg i Our Town. Der sier gjenferdene på kirkegården: Du er her for å glemme. Som jeg skulle sagt det selv. Jeg leser høyt for Lilith fra boka mi, om en kjekk herremann som kommer hjem etter reiser, til O Hare flyplass, til kvinnen som venter på ham, noen ganger er det en ny kvinne, like brystfager som den forrige, som han bare antar må være hans kone.